Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til at Haagkonvensjonen 1996 foreslås gjennomført ved inkorporasjon. Dette betyr at konvensjonen gjelder som norsk rett. Det foreslås en egen lov om gjennomføring av konvensjonen. I tillegg er det også foreslått endringer i barnevernloven, ekteskapsloven og barneloven for å tilpasse seg konvensjonen. Komiteen merker seg at Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak rettet mot barn. Den berører foreldreansvaret, fast bosted, samvær, vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue. De fleste høringsinstanser som har uttalt seg støtter uttrykkelig ratifikasjonen, ingen går imot. Komiteen vil fremheve høringsuttalelsene som peker på konvensjonens betydning for å forebygge og løse barnebortføringsaker og legge til rette for samvær over landegrensene.

Komiteen viser til at i selve gjennomføringsloven av konvensjonen foreslås det at Kongen oppnevner en sentralmyndighet og at det kan gis forskrifter om sentralmyndighetens oppgaver. Kommunen skal bistå sentralmyndigheten med å samle inn opplysninger i saker etter konvensjonen og står fritt til organiseringen av dette. Videre foreslås det bestemmelser om overføringer av personopplysninger. Komiteen merker seg at høringsinstanser har hatt bemerkninger til dette. Komiteen viser i denne sammenheng til redegjørelse om dette i proposisjonen. Her vises det til konvensjonens bestemmelser om at personopplysninger skal behandles konfidensielt og kun benyttes til det formålet opplysningene er knyttet til. Videre skal ikke opplysninger utleveres dersom dette vil sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en trussel mot barnets familie. Konvensjonens grunnleggende hensyn er «barnets beste», og komiteen mener det er viktig, slik det sies i saken, at dette kan begrunne at også mindre alvorlige trusler eller andre negative konsekvenser hindrer utlevering av opplysninger. Komiteen vil fremheve at dersom konvensjonen skal oppnå sitt formål og beskytte barn, er man nødt til å dele opplysninger over landegrensene.

Komiteen viser til at det det foreslås endringer i flere lover. Komiteen merker seg at barns rett til å bli hørt ved flytting ut av landet styrkes, videre at jurisdiksjonsbestemmelsene endres til det stedet barnet har vanlig bosted. Det betyr for eksempel at foreldre ikke kan unndra seg et barnevernvedtak ved å ta barnet ut av landet, dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Komiteen merker seg også at foreldre som ikke blir enige, får mulighet til å reise sak for domstolen om å flytte med barnet ut av landet og at det innføres en bestemmelse som gir mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland.

Komiteen vil fremheve at formålet med Haagkonvensjonen 1996 er økt vern for barn i internasjonale situasjoner og økt internasjonalt samarbeid. Ratifikasjonen av konvensjonen vil gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker. Konvensjonen kan legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for de barna det gjelder.

Komiteen merker seg at Haagkonvensjonen 1996 ikke gjelder fastsetting av farskap og morskap, og at en innføring av konvensjonen ikke får noen direkte betydning for muligheten for å overføre/endre foreldreskap, men at konvensjonen regulerer foreldremyndighet, noe som kan reise spørsmål relatert til blant annet surrogatisaker. Komiteen viser til at konvensjonen ikke gir adgang til å ta forbehold på dette området, men merker seg departementets merknad om at utenlandske surrogatikontrakter og avgjørelser er kontraktrettslige forhold som ikke nødvendigvis refererer til foreldreskap og foreldremyndighet, og at de stater som har sluttet seg til konvensjonen ikke er stater som tilbyr kommersiell surrogati til utenlandske borgere. Komiteen er da av den oppfatning at lovendringen ikke dreier seg om å tillate surrogati eller ikke. Komiteen viser til at det etter høringsinnspill er presisert i loven hva som er felles foreldreansvar, noe komiteen mener er viktig for å kunne tydeliggjøre at det er begge foreldrene som skal samtykke til alle opphold som ikke er kortere feriereiser, jf. barneloven § 41. Komiteen viser videre til at det presiseres at det skal innhentes samtykke ved forlengelse av opphold, og ved endringer av vilkår for avtalt flytting eller opphold. Komiteen merker seg videre at etter barneloven § 40 kan ikke foreldre flytte barn ut av landet der det er uenighet, og saken ikke er «avgjort» og rettskraftig. Dette er slik komiteen ser det, et viktig bidrag til å forhindre eventuelle barnebortføringer. Komiteen er enig i dette.

Komiteen merker seg at det har vært diskutert om aldersgrensen for barns medbestemmelsesrett skal være 12 eller 15 år i saker som dreier seg om flytting eller opphold i utlandet. Komiteen støtter 12-årsgrensen og mener et samtykke fra barnet er viktig, spesielt i forbindelse med muligheter for tvangsgifte eller kjønnslemlestelse. Komiteen merker seg høringssvaret fra UDI, som viser til at dette ofte skjer ved sterk tvang fra foreldrene, og uten at barnet egentlig vet hva som skal skje.