Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
foreslår i denne proposisjonen lovendringer som skal forbedre situasjonen
til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.
Departementets hovedforslag gjelder endringer
i barnevernlovens bestemmelse om hjelpetiltak. Departementet foreslår
å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak til å omfatte flere
typer hjelpetiltak enn i dag. I tillegg foreslås å lempe vilkårene
for å pålegge hjelpetiltak. Formålet er å forbedre situasjonen til
barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.
I regjeringens politiske plattform fremgår det
at «Barnevernet må få større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak,
også uten samtykke der det er nødvendig for å forebygge omsorgsovertakelse».
Etter dagens regler er det adgang til å pålegge opphold i barnehage
eller annet egnet dagtilbud til barnet. Det kan også pålegges tilsyn.
Pålegg om slike hjelpetiltak er lite brukt i praksis. Forslaget
om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak er en oppfølging
av Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven og forslag
i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.
Forslaget omfatter tre kategorier hjelpetiltak: kompenserende
tiltak (barnehage, besøkshjem, avlastningstiltak, støttekontakt
mv.), omsorgsendrende tiltak (ulike former for foreldreveiledning
samt opphold i sentre for foreldre og barn) og kontrolltiltak (tilsyn,
urinprøver, meldeplikt). Vilkårene for å pålegge kompenserende tiltak skal
være at det anses som nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg eller av andre grunner. Omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak
skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilstrekkelig
omsorg. Opphold i sentre for foreldre og barn skal kunne pålegges når
vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, jf. barnevernloven
§ 4-12. Beslutningsmyndigheten i saker om pålegg av hjelpetiltak foreslås
lagt til fylkesnemnda.
Departementet vil etter at en ny ordning har
virket i noe tid, evaluere lovendringen og de virkninger den har
medført.
De senere år har fagmiljøer og tidligere barnevernsbarn
uttrykt at hjelp fra barnevernet kommer for sent. En utvidelse av
adgangen til å pålegge hjelpetiltak kan bidra til at flere barn
får rett hjelp til rett tid.
I høringsnotatet viste departementet til at
barneverntjenesten har få virkemidler dersom foreldrene ikke samtykker
til hjelpetiltak, og situasjonen ikke er så alvorlig at det er behov
for omsorgsovertakelse.
Departementet foreslo at det skal kunne pålegges
tre nye hovedkategorier av tiltak for en tidsbegrenset periode,
under forutsetning av at frivillige tiltak er forsøkt eller vurdert.
De tre kategoriene som ble foreslått er:
Kompenserende tiltak:
Målet er å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre
barn stimulering og deltakelse i aktiviteter. Tiltak vil være opphold
i besøkshjem, avlastningstiltak, fritidsaktiviteter, leksehjelp
eller bruk av støttekontakt.
Omsorgsendrende tiltak: Målet er å gi foreldre hjelp
til å utføre omsorgsoppgavene på en måte som gir positiv utvikling
hos barnet. Tiltak vil være ulike former for foreldreveiledning.
Kontrolltiltak: Målet er å kontrollere
at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling. Tiltak vil være
urinprøver og meldeplikt, f.eks. oppmøte på avtalt sted eller pålagt
telefonkontakt med barneverntjenesten.
Totalt 87 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.
78 av disse støtter forslaget, mens to instanser uttaler seg uten
å konkludere. De øvrige er negative til forslaget.
Målet med barneverntjenestens arbeid er å sikre at
barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og
utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Formålet
er videre å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår,
jf. barnevernloven § 1-1. En utvidelse av adgangen til å pålegge
hjelpetiltak vil kunne bidra til at flere barn og unge får nødvendig
hjelp og omsorg til rett tid, i tråd med barnevernlovens formål.
Ved en lovendring 1. januar 2014 ble det presisert
i barnevernloven § 4-4 første ledd at hjelpetiltak skal ha som formål
å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Det har ikke vært departementets hensikt å utelukke
bruk av kompenserende hjelpetiltak. Bestemmelsen er tatt inn som
følge av at de tidligere eksemplene på typer hjelpetiltak som kan
iverksettes, ble tatt ut av lovteksten. Fjerningen av eksempellisten
medfører ingen begrensning med hensyn til hvilke hjelpetiltak som
kan benyttes, og som presisert i forarbeidene vil det i en del tilfeller
fortsatt være mest riktig å sette inn kompenserende tiltak. Det
samme gjelder for kontrollerende tiltak. Bestemmelsen om at formålet
med tiltaket skal være å bidra til positiv endring hos barnet eller
i familien utelukker altså ikke bruk av kompenserende eller kontrollerende
tiltak, verken alene eller i kombinasjon med andre typer tiltak.
Departementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven
§ 4-4 tredje ledd om hjelpetiltak slik at adgangen til å pålegge
hjelpetiltak utvides til å omfatte flere tiltak enn i dag, og å
lempe vilkårene for å pålegge eksisterende tiltak. Det er bred støtte
til forslaget blant høringsinstansene. Ved å utvide adgangen til
å pålegge hjelpetiltak vil barneverntjenesten få et nytt virkemiddel
til å gi barn den hjelpen de trenger i hjemmet. Gjennom at barneverntjenesten
nå får mulighet til å komme tidligere inn med hjelp, også i de tilfellene
foreldrene ikke ønsker hjelp, kan dette bidra til å forebygge bruken
av mer inngripende tiltak, som omsorgsovertakelse.
Departementet er enig med de høringsinstanser som
har gitt tilbakemelding om at det er for lite spillerom mellom de
frivillige tiltakene og omsorgsovertakelse. Departementet legger
videre vekt på at de kommunale barneverntjenestene i lengre tid
har vært bekymret for gruppen barn som har behov for hjelpetiltak,
men som ikke får det på bakgrunn av manglende samtykke fra foreldrene.
At det i dag er en gruppe barn i barnevernet
som ikke mottar hjelp fordi foreldrene ikke samtykker til tiltak
viser også ny statistikk fra SSB. I 2013 ble 8 pst. av undersøkelsene
henlagt fordi familien ikke ønsket hjelp. Dette tilsvarer 3 114 saker.
Når det gjelder bekymring om at forslaget kan føre
til at barn blir værende lenger i en uholdbar omsorgssituasjon vil
departementet påpeke at barneverntjenesten har en plikt etter barnevernloven
§ 4-5 til å vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse i
saker der barneverntjenesten er inne med hjelpetiltak. Det er barneverntjenesten
sitt ansvar å sørge for at barn ikke forblir for lenge i uholdbare
omsorgssituasjoner i hjemmet. Det er viktig å påse at pålagte hjelpetiltak
ikke forverrer situasjonen for barnet, men derimot bidrar til å
forbedre barnets situasjon. Barneverntjenesten må aktivt jobbe med foreldrene
for å få dem til å innse at de trenger hjelp og motivere dem til
å motta hjelp.
Videre vil departementet presisere at hjelpetiltak ikke
kan pålegges dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for
barnet med frivillige hjelpetiltak. Dette følger både av nødvendighetskravet
og det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp
innebærer at barnevernet ikke skal sette inn mer inngripende tiltak
enn det som er nødvendig i familier som trenger bistand. Dette prinsippet
skal alltid inngå i den konkrete og helhetlige vurderingen av barnets
beste og gjelder alle tiltak etter barnevernloven.
Departementet vil også påpeke at det ikke kan treffes
vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 dersom
det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak
etter § 4-4, jf. § 4-12 annet ledd. Dette gjelder også dersom det
kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved å pålegge hjelpetiltak.
Det er ikke noe vilkår etter loven at mildere tiltak skal være forsøkt.
Mildere tiltak skal imidlertid alltid vurderes. I enkelte saker
kan situasjonen fremstå som så alvorlig at det synes åpenbart at
hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig. I andre saker kan problemene
være av en slik art at hjelpetiltak må anses som uegnet til å avhjelpe
manglene på god nok måte.
Departementet foreslo at følgende kompenserende
tiltak skal kunne pålegges der dette anses som nødvendig: Opphold
i besøkshjem, avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter
og bruk av støttekontakt. Listen over tiltak skal anses som en uttømmende
liste over hvilke kompenserende tiltak det er mulig å pålegge. Målet
med kompenserende tiltak er å redusere belastninger hos barnet i
tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aldersadekvate
aktiviteter.
Departementet fastholder forslaget om å utvide adgangen
til å pålegge kompenserende hjelpetiltak. Det er bred støtte til
dette forslaget blant høringsinstansene som har uttalt seg.
Enkelte høringsinstanser har gitt innspill om
at listen over kompenserende tiltak ikke bør være uttømmende. Departementet
ser at det kan være hensiktsmessig at listen ikke er uttømmende med
tanke på at tiltaksbruken i barnevernet er i stadig endring. Departementet
mener likevel at pålegg av hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende
at en liste over kompenserende tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn.
Dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter.
Departementet legger også vekt på at det er en trygghet for partene
at det bare kan benyttes tiltak som er kjent og utprøvd.
Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om det
er riktig å pålegge kompenserende hjelpetiltak, herunder om det
vil sette barnet i en lojalitetskonflikt. Det er viktig at barnets
perspektiv og meninger inkluderes i vurderingen av hva som er barnets
beste. Dersom barneverntjenesten avdekker gjennom evaluering av
pålagte tiltak, at barnet opplever situasjonen som belastende, vil
det måtte bero på en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak hvorvidt
det er hensiktsmessig å opprettholde tiltaket. Hensynet til barnets
beste gjør seg gjeldende i en slik vurdering, jf. barnevernloven
§ 4-1.
Noen instanser har påpekt at kompenserende tiltak
bør pålegges i kombinasjon med andre tiltak. Departementet mener
at også dette vil måtte bero på en konkret vurdering i den enkelte
sak. Departementet ser at det i mange tilfeller kan være en god
løsning at kompenserende tiltak bør kombineres med omsorgsendrende
tiltak for å oppnå endring i barnets omsorgssituasjon. I tilfeller
der det er nødvendig å pålegge et hjelpetiltak, trenger foreldrene
hjelp til å innse at slik hjelp er nødvendig. Derfor er det viktig
at barneverntjenesten samtidig jobber med foreldrene gjennom å motivere
dem til å motta hjelp.
Departementet ser at det kan være vanskelig
å vurdere når et tiltak skal anses som nødvendig. Departementet
mener derfor at det er viktig å presisere i lovteksten at kompenserende
tiltak kan pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg. Kompenserende tiltak kan imidlertid i enkelte tilfeller
være nødvendig å pålegge også når andre grunner tilsier det. Departementet
ønsker derfor å opprettholde forslaget om at slike tiltak kan pålegges
når det er nødvendig. Nødvendighetskravet innebærer at man ikke
kan avhjelpe barnets situasjon ved mindre inngripende tiltak.
Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende
tiltak skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet
tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i
barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Tiltak vil være ulike former
for foreldreveiledning. Det vil være en forutsetning at de omsorgsendrende
tiltakene som anvendes skal være faglig etisk forsvarlig og bygge
på et allment akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag. Målet med
omsorgsendrende tiltak er å gi foreldre hjelp til å utføre sine omsorgsoppgaver
på en måte som gir positiv utvikling hos barnet. Hensikten er å
forhindre at problemer eskalerer og at barnet utvikler somatiske
og/eller psykiske helsevansker og avvikende atferd.
Departementet mente at hjelpetiltak som innebærer
at foreldre og barn oppholder seg utenfor hjemmet sammen er for
inngripende til at de burde kunne pålegges. Dette vil typisk være
opphold på senter for foreldre og barn.
Høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet,
støtter forslaget om å utvide adgangen til å pålegge omsorgsendrende
tiltak.
I høringsnotatet forslo departementet at det skulle
være en forutsetning at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes
skal være faglig etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert og
sikkert kunnskapsgrunnlag. Enkelte høringsinstanser har hatt innvendinger
mot dette kravet og stilt spørsmål ved om det finnes et allment
akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag på dette området. Departementet
har etter en nærmere vurdering kommet frem til at det ikke bør innføres
et krav om at kunnskapsgrunnlaget skal være «sikkert.» Et slikt
krav vil kunne lede til unødige konflikter om hva som er å anse
som sikker kunnskap slik RBUP Øst og Sør påpeker. Departementet
vil imidlertid presisere viktigheten av at det bare benyttes tiltak
som man med stor sannsynlighet vet fungerer.
Det er nedfelt et generelt forsvarlighetskrav
i barnevernloven § 1-4. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig
å presisere kravet til forsvarlighet i bestemmelsen om pålegg av hjelpetiltak,
som et direkte krav til de tiltakene som kan pålegges. Som det fremgår
av forarbeidene til § 1-4 vil innholdet i forsvarlighetskravet endre
seg over tid i takt med utviklingen av fagkunnskap og kompetanse
på barnevernområdet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende
tiltak og kontrolltiltak skal kunne pålegges «når det er nødvendig
for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon
som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå». Departementet
er enig med de høringsinstansene som påpeker at vilkårene er upresise,
og mener at det kan være særlig vanskelig å vurdere når situasjonen
er så alvorlig at det er nødvendig å sette inn tiltak for å hindre
at en situasjon som beskrevet i § 4-12 skal oppstå. Departementet
mener det bør være strenge vilkår for å kunne pålegge slike inngripende
tiltak, men mener det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at
pålegget om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende
omsorg. Det ligger i nødvendighetskravet at barnet ikke vil bli
sikret en tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt.
Vilkåret er strengere enn det som følger av § 4-4 annet ledd om
at barnet har særlig behov for et tiltak, og også mer begrenset
enn forslaget til vilkåret for kompenserende tiltak som i tillegg kan
pålegges når andre grunner tilsier at det er nødvendig. Departementet
vil etter dette foreslå en endring som ikke er i samsvar med høringsnotatet,
jf. utkast til lovtekst § 4-4.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke
skulle kunne pålegges opphold på sentre for foreldre og barn og
begrunnet dette med at tiltaket anses som for inngripende til at
det bør kunne pålegges. Få instanser har uttalt seg om dette, men
det var heller ikke stilt særlig spørsmål om det i høringsnotatet.
Noen instanser mener det bør være adgang til å pålegge slikt opphold
og begrunner dette godt. Departementet har etter en nærmere vurdering
kommet frem til at opphold i senter for foreldre og barn bør kunne
pålegges. Departementet legger særlig vekt på at et opphold på sentre
for foreldre og barn er et tiltak hvor samspill mellom barn og foreldre,
foreldrenes omsorgskompetanse og barnas behov utredes døgnkontinuerlig.
Et slikt tiltak vil gi barn forsvarlige rammer i den perioden barneverntjenesten
undersøker om foreldrene kan gi barnet god nok omsorg, og vil i
noen tilfeller kunne forhindre plassering av barn utenfor hjemmet.
Departementet mener likevel at tiltaket er så inngripende at det
kun bør benyttes til de mest alvorlige tilfellene. Departementet
mener derfor at vilkårene i § 4-12 må være til stede for å pålegge
opphold i senter for foreldre og barn.
Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse
om omsorgsendrende tiltak som avviker fra forslaget i høringsnotatet,
jf. lovutkastet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at kontrolltiltak
som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges når det er nødvendig
for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon
som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Målet med kontrolltiltak
er å dempe anstrengte situasjoner og kontrollere at barn ikke utsettes
for forsømmende omsorgspraksis, overgrep eller mishandling.
Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at
kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges.
Et flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget.
På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo
departementet i høringsnotatet at kontrolltiltak skal kunne pålegges
«når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg
og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12
skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener
departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget
om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg.
Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe
fra høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.
Departementet vil fremheve at tiltak som urinprøver
og meldeplikt er å anse som særlig inngripende og derfor kun bør
benyttes i unntakstilfeller og bare i situasjoner der det ikke er
tvil om at barnets omsorgssituasjon kan ivaretas på en forsvarlig
måte. Kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver kan oppleves som
meget inngripende for foreldrene. Etter EMK artikkel 8 nr. 1 har
enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Rettighetene
som følger av artikkel 8 er ikke absolutte. Offentlige myndigheter
kan gjøre inngrep i enkeltpersoners privatliv dersom de oppfyller
vilkårene for inngrep som er nærmere regulert i artikkel 8 nr. 2.
Inngrepet må være i samsvar med lov og være nødvendig i et demokratisk
samfunn, og med forankring i nærmere angitte hensyn. Hva som anses
«nødvendig i et demokratisk samfunn» vil bero på omstendighetene
i den enkelte sak. Om tiltaket er rimelig og hensiktsmessig må ses
i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen. Det avgjørende
her er at det offentlige benytter forholdsmessige virkemidler for
å oppnå formålet. Å pålegge et kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver
vil være et inngrep i privat- og familielivet, men dette vil likevel
kunne være forholdsmessig og dermed anses som nødvendig ut fra omstendighetene
i den enkelte sak.
Hensynet til barnets beste tilsier at slike
tiltak kan pålegges for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon.
Barnets beste er et hensyn som i visse tilfeller må gå foran inngrep
i foreldrenes privatliv, jf. EMK artikkel 8. Barneverntjenesten
må herunder vurdere om pålegg av meldeplikt eller urinprøver er forholdsmessig
og nødvendig i den enkelte sak. Uten adgang til sterke kontrolltiltak
er det fare for at barn kan bli værende i en skadelig omsorgssituasjon
over tid. I saker der det pålegges kontrolltiltak vil det nok ofte
være naturlig at disse er en del av en helhetlig oppfølging fra
barneverntjenesten. Dette vil imidlertid måtte bero på skjønnsmessig
vurdering i den enkelte sak.
Pålegg av urinprøver kan bidra til å avdekke rusmisbruk
hos foreldre i situasjoner der barneverntjenesten mistenker dette.
Siden pålegg av urinprøver er å anse som meget inngripende i familielivet
og i den enkeltes privatliv må barneverntjenesten ha en sterk mistanke
om rusmisbruk dersom urinprøver skal kunne pålegges. Dette innebærer
at terskelen for inngrep er høy. Et av formålene med å pålegge et
slikt kontrolltiltak er å hindre at en situasjon som beskrevet i
barnevernloven § 4-12 skal oppstå. En omsorgsovertakelse etter barnevernloven
§ 4-12 vil være et mer inngripende tiltak enn pålegg av kontrolltiltak
som urinprøver og meldeplikt. Rusmisbruk er vanskelig å oppdage
og rusmisbruk hos foreldre reduserer deres mulighet til å ivareta
barna og kan i visse tilfeller gjøre dem uegnet som omsorgspersoner.
Konsekvensene for barna vil i disse tilfellene kunne være svært alvorlige
både på kort og lang sikt.
Pålegg av kontrolltiltak anses som et inngrep
i personvernet og det er derfor viktig at barneverntjenesten ivaretar
personvernhensyn på en tilfredsstillende måte ved pålegg av kontrolltiltak.
Departementet foreslo i høringsnotatet å lempe vilkårene
for det eksisterende tiltaket om pålegg av tilsyn i hjemmet. Tilsyn
skulle kunne bli pålagt når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven
§ 4-12 skal oppstå.
Forslaget om å lempe vilkårene for å pålegge
tilsyn har fått bred støtte blant høringsinstansene. Departementet
vurderer derfor at vilkåret bør lempes.
Etter departementets oppfatning vil en senking av
vilkårene gjøre tiltaket mer egnet. I dag kan tilsyn først pålegges
når vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Et av formålene
ved å pålegge hjelpetiltak er å avverge en omsorgsovertakelse. Departementet
mener derfor det er viktig at barnevernet får mulighet til å iverksette tilsyn
i hjemmet før situasjonen er blitt så alvorlig at omsorgsovertakelse
er nødvendig.
På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo
departementet i høringsnotatet at tilsyn skal kunne pålegges «når
det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg
og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12
skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener
departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget
om tilsyn er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg.
Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe fra
høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.
I høringsnotatet foreslo departementet en ytre tidsavgrensning
på ett år regnet fra vedtakstidspunktet. Dersom foreldrene likevel
ikke samtykker til hjelpetiltak bør det etter departementet sitt
syn kunne forlenges med ytterligere ett år etter en ny vurdering
og med et nytt vedtak. Det ble bedt om høringsinstansene sitt syn
på dette.
I dag er det ingen tidsavgrensning på tiltak
som kan pålegges. Dette betyr at slike tiltak i utgangspunktet kan
pålegges over flere år dersom det anses nødvendig. Forslaget i høringsnotatet
innebærer således en vesentlig endring av dagens regler på dette
punkt.
Departementet deler Sentralenheten for fylkesnemndene
for barnevern og sosiale saker sitt syn om at barnehage og SFO er
aktuelle tiltak å pålegge utover to år. Dette er tiltak som kan gjennomføres
uten særskilt deltakelse fra foreldrenes side. Flere barn vil kunne
ha et særlig behov for det tilbudet barnehagen eller SFO gir utover
ett år. Departementet er derfor kommet til at dagens regler bør
videreføres når det gjelder opphold i barnehage og andre egnede
dagtilbud, slik at det ikke skal være noen tidsavgrensning på pålegg
av disse tiltakene.
Når det gjelder de øvrige tiltakene, vurderer
departementet innspillene fra høringsinstansene under dette punkt
som gode. Ett år er lang tid for et barn å vente på endring i sin
livssituasjon og departementet ser derfor at en forlenging i ytterligere
ett år ikke alltid vil være til det beste for barnet.
Et pålegg om hjelpetiltak er inngripende for
de berørte familier, og det må være en forutsetning at barneverntjenesten
relativt raskt ser et potensial for endring. Det er derfor viktig
at barneverntjenesten evaluerer pålagte hjelpetiltak hyppig, jf.
barnevernloven § 4-5. Dette vil kunne forbygge at pålagte hjelpetiltak
ikke pågår over tid uten at de har tiltenkt effekt for barnet.
I løpet av et år vil antakelig en del foreldre
akseptere hjelpetiltaket frivillig. I saker der foreldrene pålegges
hjelpetiltak er det derfor viktig at barneverntjenesten samtidig
jobber med foreldrene gjennom å motivere dem til å motta hjelp og
til å se hensikten med tiltakene.
Departementet fremmer etter dette et forslag som
avviker fra forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at
pålagte hjelpetiltak ikke kan forlenges med ytterligere ett år,
med unntak av plassering i barnehage og andre egnede dagtilbud som
ikke skal være tidsbegrenset.
Departementet tok utgangspunkt i at det fortsatt skal
være fylkesnemnda som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.
Departementet vurderte samtidig om beslutningsmyndigheten
kunne legges til barneverntjenesten med fylkesnemndene som klageinstans.
En slik ordning ville gi mer myndighet og ansvar til kommunen.
Departementet mente likevel samlet sett at det var
sterkest argumenter for at myndigheten til å pålegge hjelpetiltak
skal ligge hos fylkesnemnda.
Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at
fylkesnemnda skal gis myndighet til å pålegge hjelpetiltak. Et flertall
av høringsinstansene støtter dette forslaget.
Etter departementets oppfatning er det viktig
å fastholde prinsippet om at vedtak om tvang skal fattes av et uavhengig
og frittstående avgjørelsesorgan. Behandling i fylkesnemnda vil
gi en totrinnsprosess hvor barneverntjenesten forbereder saken og
nemnda pålegger tiltaket. Dette ivaretar hensynet til partenes rettssikkerhet.
Et vedtak om pålegg fattet i fylkesnemnda vil også være med på å
understreke sakens alvor for foreldrene og kan virke motiverende
for foreldre med endringspotensial. Foreldre som i utgangspunktet
har svekket tillit til barneverntjenesten vil kunne ha større tillit
til et vedtak fattet av fylkesnemnda sammenlignet med et vedtak
fattet av barneverntjenesten.
Departementet fastholder forslaget om forenklet behandling
i fylkesnemnda. Det er bred støtte til dette forslaget i høringen.
Departementet foreslår at utgangspunktet er at pålegg om hjelpetiltak
behandles skriftlig i nemnda. Departementet foreslår endringer i
barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav b som gjelder adgangen
til å treffe vedtak uten forhandlingsmøte når nemndleder finner
dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet
for sakkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling. Tilsvarende
endring må foretas i barnevernloven § 7-5 tredje ledd som gjelder
nemndleders adgang til å avgjøre saken alene. Det vises til lovforslaget.
Barnevernet kan treffe inngripende tiltak og tvangsvedtak.
Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet
står derfor sterkt. I barnevernets arbeid med den enkelte familie
er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene
av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for at barnevernet
kan oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt overfor familier
og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes
/ det tas avgjørelser i en sak. Departementet vil derfor fremholde
at også i saker om pålegg av hjelpetiltak må barnevernet benytte
kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.
Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.
Når det gjelder evaluering og dokumentasjon
av pålagte tiltak vil departementet vise til at de vanlige saksbehandlingsreglene
etter barnevernloven og forvaltningsloven gjelder.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at det fortsatt ikke skal være mulig å gjennomføre pålegg av
hjelpetiltak med politibistand. Et stort flertall av høringsinstansene
deler departementets oppfatning om at bruk av politi for å få gjennomført
et vedtak om pålegg om hjelpetiltak, ikke vil være til det beste
for barnet. Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel, og
bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller.
I enkelte saker kan det være behov for at barneverntjenesten
tydeliggjør for foreldrene at barneverntjenesten vil gå mer drastisk
til verks dersom de motsetter seg vedtak om pålegg av tiltak. At manglende
samarbeid kan medføre omsorgsovertakelse kan i noen saker motivere
foreldrene til å velge en samarbeidslinje.
Det vises til proposisjonens kapittel 11 for
opplysninger om de økonomiske og administrative konsekvensene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas,
fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til forslag om
endringer av barnevernloven som utvider muligheten til å pålegge
hjelpetiltak i familier. Det finnes i dag et vakuum mellom frivillige
hjelpetiltak og omsorgsovertakelse i barnevernloven som er uheldig
av hensynet til barns sikkerhet. Dette bekreftes blant annet av
Barneombudet og Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO). Der barnets
foreldre motsetter seg hjelp fra barneverntjenesten vil barneverntjenesten
i dag ikke ha mulighet til å gi barnet den hjelpen det trenger og/eller
etterspør, med mindre situasjonen blir så alvorlig at vilkårene
for omsorgstiltak er til stede.
Forslaget tar sikte på å sikre barn rett til
hjelp selv der barnets foreldre ikke ønsker at barnet og/eller familien
mottar hjelp. Komiteen merker seg at forslaget vil
gi barneverntjenesten muligheten til å pålegge kompenserende tiltak, omsorgsendrende
tiltak og kontrolltiltak i hjemmet, dersom visse vilkår er oppfylt.
Hensikten med forslaget er både å sikre barn rett til hjelp fra barneverntjenesten
og forsøke å redusere behovet for omsorgstiltak, noe som har steget kraftig
de siste ti årene. Beslutningen om pålegg av hjelpetiltak skal fattes
av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Komiteen er opptatt av å forebygge
behov for omsorgstiltak der dette er mulig. Der det er håp om at
familier med utfordringer vil kunne fungere tilfredsstillende ved
bruk av hjelpetiltak, må hjelpetiltak gis. Målet må være at flest
mulig barn får vokse opp i sine biologiske familier der det er mulig.
I mange tilfeller vil barn og deres foreldre
kunne holde sammen dersom hjelp kan gis i større grad enn i dag. Komiteen viser
til høringsuttalelsen fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker:
«I flere tilfeller er det også sannsynlig at effekten av
denne eventuelle endringen vil innebære at drastiske inngrep som
omsorgsovertakelser kan unngås.»
Komiteen viser også til høringsuttalelsen
fra Barneombudet:
«Det er også svært uheldig at familier som kunne ha
unngått en omsorgsovertakelse ikke får hjelp i tide fordi foreldrene
motsetter seg dette.»
Komiteen viser til at 28. november
2014 ble det nedsatt et barnevernlovutvalg som blant annet vil vurdere
rettighetsfesting av barnevernloven. Komiteen viser
i den sammenheng til behandlingen av Dokument 8:31 S (2014–2015) om
å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, jf. Innst. 197 S (2014–2015).
Komiteen vil understreke at det
er viktig at frivillige tiltak er prøvd før en pålegger hjelpetiltak. Komiteen har
merket seg at selv om pålegg om bruk av barnehage i dag er en mulighet,
brukes dette lite i praksis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller
seg undrende over hvorfor dette ikke skjer, og oppfordrer til mer
bruk at dette tiltaket på frivillig basis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at det er
viktig å kunne pålegge barnehage og SFO som hjelpetiltak, men viser
til at det er stor forskjell på kompetansen hos ansatte i barnehagene
og SFO.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er viktig at ansatte har kunnskap om hva disse barna trenger
og skal ha oppfølging på, og viser til at FUG (Foreldreutvalget
for grunnopplæringen) under høringen uttrykte bekymring for om det
er nok kompetanse, spesielt når det gjelder ansatte i SFO. Disse
medlemmer deler denne bekymringen og mener det er viktig
at det tilføres kompetanse om dette til aktuelle ansatte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning
av disse barna kommer til å trenge tettere oppfølging enn vanlig,
særlig der foreldre ikke ønsker å ha barnet i tilbudet, men er pålagt
dette som hjelpetiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig i FUGs innspill om at det bør være en evaluering etter seks
måneder både i barnehage og i SFO for å sikre at pålegget fungerer
etter intensjonen.
Komiteen viser til
at en av barnevernets utfordringer er å etablere et tillitsforhold
til familier. Flere høringsinstanser påpeker at det kan være vanskelig
å få til et godt samarbeid når tiltak pålegges. Komiteen vil
understreke nødvendigheten av at barnevernet spesielt vektlegger
arbeidet med å bygge tillit, og at det er viktig at frivillige tiltak
er prøvd før en pålegger hjelpetiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at et pålegg
om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen for omsorgsovertakelse
svekkes eller utsettes unødig. Flertallet mener at
barnets beste må gå foran foreldrevernet der omsorgssvikt er avdekket.
Flertallet viser til at det likevel
kan være slik at et pålagt hjelpetiltak vil raskere kunne bidra
til avklaringer om omsorgsevnen, dersom foreldrene motsetter seg
dette. Flertallet vil påpeke at der det settes inn
slike tiltak, må dette fortløpende følges opp og evalueres om dette
har effekt. Flertallet er opptatt av at ytterligere tiltak
raskt kan iverksettes om så ikke skjer, og mener at pålagte hjelpetiltak
ikke må erstatte omsorgsovertakelse der det er rett. Flertallet minner
om barns rett til å bli hørt og medvirke som en viktig del av denne
evalueringen, og barn skal høres naturlig nok også i hele prosessen
i forkant.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Barnekonvensjonens
artikkel 12 bestemmer at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter
skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som
vedrører barnet. Disse medlemmer slutter seg til
Barneombudets påpekning i høringen i komiteen om at barnets rett til
medvirkning er maktpåliggende i disse sakene, og at dette gjelder
i alle deler av prosessen: i forkant av å vurdere pålagte hjelpetiltak,
underveis og i etterkant av at tiltaket iverksettes. Dette er elementært
for å sikre at tiltakene fungerer etter sin hensikt. Trondheim kommune
påpeker i sin høringsuttalelse til departementet:
«Flere av tiltakene i kategorien «kompenserende tiltak»
innebærer at barn må etablere nye relasjoner mot foreldrenes ønske,
og dermed medføre emosjonelle belastninger for barnet. Barn bør ikke
bli skadelidende i slike situasjoner, og det vil være behov for
retningslinjer som sikrer at barnets egne ønsker blir hørt og tatt
hensyn til.»
Disse medlemmer vil understreke
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er oppmerksom
på at flere høringsinstanser, blant annet Bufdir, FO, Barneombudet og
Redd Barna, har gitt innspill om at listen om kompenserende tiltak
ikke bør være uttømmende. Flertallet er enig i regjeringens
intensjon med en uttømmende liste av rettssikkerhetshensyn for å
sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter, men ser
samtidig at det kan oppstå uforutsette tilfeller hvor barnet har
behov for at det pålegges kompenserende tiltak som ikke står opplistet. Flertallet ser
derfor verdien av å inkludere «andre, lignende kompenserende tiltak»
i listen over kompenserende tiltak som kan pålegges. Flertallet viser
til at det er et forsvarlighetskrav i loven slik at det det bare
kan pålegges tiltak som bygger på et faglig og allment akseptert kunnskapsgrunnlag,
og mener barnevernet har dette.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Ny § 4-4 tredje ledd skal lyde:
Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre
barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, beslutte
at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller
avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt
eller andre, lignende kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg
til foreldrene. Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver.
På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak.
De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk
forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.»
Komiteen er enig i
at det skal kunne pålegges opphold på senter for foreldre og barn
for å hindre et behov for omsorgsovertakelse etter barnevernloven
§ 4-12. Komiteen viser til regjeringens begrunnelse
for dette i Prop. 72 L (2014–2015). Komiteen forutsetter
at opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende
tiltak som er ment å være veiledende for foreldrene slik at de kan
bli gode omsorgspersoner, og at et slikt opphold dermed kan anses som
et hjelpetiltak, og ikke kun som et kartleggingsverktøy. Komiteen mener
samtidig at pålegg om hjelpetiltak ikke må bidra til at terskelen
for omsorgsovertakelse svekkes eller utsettes unødig, og til at
hensikten med å kunne pålegge hjelpetiltak er å hindre behov for
omsorgsovertakelser. Komiteen mener at formuleringen
av lovtekst ikke samsvarer med argumentasjonen om hvorfor tiltaket
tas inn i loven, og mener at lovverket burde gi muligheten til å
være i forkant og forebygge behovet for omsorgsovertakelser. Komiteen mener
derfor at det er for strengt å oppstille som vilkår at vilkårene
i barnevernloven § 4-12 er tilstede for å pålegge opphold i senter
for foreldre og barn.
Komiteen foreslår at opphold
på slike sentre underlegges samme vilkår som for øvrige omsorgsendrende
tiltak og kontrolltiltak, og viser til følgende ordlyd i forslaget
til ny § 4-4 tredje ledd i Prop. 72 L (2014–2015):
«Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg, kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver.
På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak.
De omsorgsendrende tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige
og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.».
Komiteen mener pålegg om opphold
på senter for foreldre og barn underlagt disse vilkårene støtter
intensjonen om at lovforslaget ikke skal heve terskelen for omsorgsovertakelse,
men forebygge behovet for omsorgsovertakelse. Ettersom pålegg om
opphold på senter for foreldre og barn er et omsorgsendrende tiltak,
som komiteen mener skal kunne pålegges etter samme vilkår
som øvrige omsorgsendrende tiltak, mener komiteen at
det ikke er nødvendig at pålegg om opphold på senter for foreldre
og barn fremgår i et eget ledd i loven.
Komiteen mener at kompetanse
og faglig godt tilbud må være viktigst.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Ny § 4-4 fjerde ledd slettes.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener at barnevernet selv
kan vurdere nødvendige hjelpetiltak som har effekt, uten at det
nødvendigvis bør være en uttømmende liste.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at departementet mener at pålegg av
hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende at en liste over kompenserende
tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn. Departementet
mener dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte
parter. Dette medlem slutter seg til departementets
vurderinger på dette punktet og mener Stortinget heller bør vurdere
eventuell utvidelse eller endring av tiltaksbruken etter noe tid.
Komiteen er enig i at det er
fylkesnemndene som skal avgjøre om pålagt hjelpetiltak skal iverksettes.
Komiteen er opptatt
av at det å legge avgjørelsesmyndigheten til fylkesnemndene ikke
fører til lang ventetid som vil gå på bekostning av det enkelte
barn som behøver hjelpetiltak. Komiteen viser til
Prop. 72 L (2014–2015) hvor regjeringen foreslår forenklet behandling
med skriftlig saksbehandling som utgangspunkt, og endring av barnevernloven
§ 7-14, slik at det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte når
nemndleder finner dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad,
behovet for fagkyndighet og hensynet til forsvarlig saksbehandling. Komiteen støtter
regjeringens vurdering om at forenklet saksbehandling vil ivareta
både hensynet til rettssikkerheten for brukerne, uavhengighet for barneverntjenesten
og rask saksbehandling. Komiteen bemerker at et flertall
av høringsinstansene støtter forslaget om at det er fylkesnemnda
som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag allerede
er ventetid på behandling i nemndene, og vil påpeke at ytterligere
oppgaver vil kunne øke ventetiden. Disse medlemmer mener
at dette er noe som bør følges nøye, og eventuelt styrke fylkesnemndene
ytterligere dersom køen øker på grunn av dette.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i barnevernloven (utvidet adgang til
å pålegge hjelpetiltak)
I
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
§ 4-4 tredje og fjerde ledd skal
lyde:
Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre
barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner,
beslutte at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold
i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter,
bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak skal
settes i verk ved pålegg til foreldrene. Når det er nødvendig
for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda gi
pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan
fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De omsorgsendrende
tiltak som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge
på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.
Hjelpetiltak etter tredje ledd kan opprettholdes inntil
ett år fra vedtakstidspunktet. For pålegg om opphold i barnehage
eller annet egnet dagtilbud gjelder ingen tidsbegrensning.
§ 4-4 tredje ledd tredje til femte punktum blir nytt femte
ledd.
§ 4-4 fjerde ledd blir nytt sjette ledd.
§ 7-5 tredje ledd skal lyde:
Når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere
vedtak eller dom, eller saken gjelder pålegg om hjelpetiltak
etter § 4-4 tredje og fjerde ledd, kan nemndsleder avgjøre
saken alene dersom dette er ubetenkelig hensett til sakens tema,
vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig
behandling.
§ 7-14 annet ledd skal lyde:
Det kan treffes vedtak uten forhandlingsmøte:
a) når sakens parter samtykker og hensynet til
en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, eller
b) når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere
vedtak eller dom, eller saken gjelder pålegg om hjelpetiltak
etter § 4-4 tredje og fjerde ledd, og nemndsleder finner
dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet
for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev av 4. juni 2015, der komiteen
i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber om departementets
vurdering av endringsforslag i barnevernloven § 6-4 andre ledd. Komiteen
ber departementet eventuelt om forslag til ny lovtekst.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven §
1-1. For å ivareta denne oppgaven er barnevernet avhengig av opplysninger
fra andre som kjenner barnet og situasjonen til barnet og familien.
Det generelle utgangspunktet er at opplysninger så langt som mulig
skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at
vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4
første ledd.
For å sikre at barnevernet har tilgang til nødvendig
informasjon, har alle offentlige myndigheter, og en rekke yrkesutøvere
opplysningsplikt til barnevernet i mer alvorlige tilfeller. Opplysningsplikten
er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn
i alvorlige livs- og omsorgssituasjoner.
Plikten innebærer at de uten hinder av taushetsplikt
skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til
å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlig
omsorgssvikt, samt når de barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg,
og er hjemlet både i barnevernloven § 6-4 annet ledd og i en rekke andre
lover som gjelder for den enkelte tjeneste og yrkesutøver.
Opplysningsplikten bygger på en avveining av flere
hensyn. På den ene siden er barnevernet avhengig av opplysninger
fra andre som kjenner barnet og familien for å kunne ivareta sine
oppgaver på en god måte. På den andre siden må det også tas hensyn
til foreldrenes og familiens personlig integritet, personvern og
tillitsforholdet mellom dem og det offentlige.
Åpenhet og god dialog er i mange tilfeller en
forutsetning for et godt og tillitsfullt forhold mellom den enkelte
og de ulike offentlige tjenestene. Foreldre og barn må derfor i
en viss utstrekning kunne stole på at det de forteller om sin egen situasjon
ikke formidles til andre tjenester uten at de samtykker til dette.
Manglende tillit kan føre til at den enkelte kan velge å holde tilbake opplysninger
som er viktige for at det offentlige skal kunne gi god hjelp og
oppfølgning.
Etter departementets oppfatning er hensynet
til informasjontilgang, integritet, personvern og tillit i hovedsak
avveid og ivaretatt på en god måte i dagens bestemmelser om taushetsplikt
og opplysningsplikt. Man bør derfor være varsom med å endre terskelen
for opplysningsplikten. En slik vesentlig endring forutsetter uansett
en grundig utredning.
I den forbindelse vil jeg minne om at opplysningsplikten
ikke bare omfatter barnevernloven og barnevernet selv. Opplysningsplikten
er også regulert i en rekke andre lover, og har stor betydning for
andre tjenester og deres ansatte. Jeg vil derfor nevne at opplysningsplikten
både omfatter tjenester med alminnelig forvaltningsmessig taushetsplikt
og yrkesutøvere med langt strengere profesjonsbestemt taushetsplikt.
Særlig når det gjelder den sistnevnte gruppen, vil forslaget fra
komiteen innebære en vesentlig endring.
Jeg vil også påpeke at det verken lovteknisk
eller pedagogisk vil være heldig dersom barnevernloven skulle få
en ordlyd som i vesentlig grad skiller seg fra bestemmelser om opplysningsplikt
i andre lover.
Komiteen viser i henvendelsen til en tidligere endring
i barnevernloven § 6-4 annet ledd som ble behandlet i Ot.prp nr.
64 (2004-2005) og i Innst.O nr. 115 (2004-2005). Ved denne lovendringen
ble opplysningsplikten ved pålegg utvidet til også å gjelde samvær,
fratakelse av foreldreansvar og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse
etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Departementet vil påpeke
at denne endringen i utgangspunktet ikke hadde som formål å endre
terskelen for opplysningsplikt, men å forhindre at barn havner i
en situasjon der de kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Jeg
mener derfor at denne lovendringen ikke er et argument for å endre
opplysningsplikten som foreslått av komiteen.
Jeg vil også nevne at den ovennevnte lovproposisjonen
også inneholdt en vurdering av utvidet opplysningsrett ved behov
for hjelpetiltak. Bakgrunnen for denne vurderingen var et forslag
fra Befringutvalget i NOU 2000: 12 Barnevernet
i Norge.
Både i høringsnotatet og i lovproposisjonen
gikk departementet imot forslaget fra Befringutvalget. Det ble blant
annet vist til at en slik bestemmelse kunne føre til at foreldrene
i mindre grad ville søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet
av frykt for at opplysningene ville bli gitt videre til barneverntjenesten.
Dette ville kunne føre til at barn og familier ikke ville få den
hjelpen de hadde behov for blant annet fra skole, barnehage og sosialtjenesten.
Et stort flertall av høringsinstansene var enig med
departementet i at tungtveiende hensyn talte mot en slik utvidelse.
Etter min oppfatning er argumentene for å ikke utvide opplysningsretten som
ble beskrevet Ot. prp. 64 (2004-2005), også relevante i denne saken.
Jeg vil også nevne at det etter dagens regelverk ikke
er noe i veien for at barneverntjenesten kontakter andre tjenester
med forespørsel om opplysninger. Det er da opp til den andre tjenesten å
vurdere muligheten for å gi opplysninger innenfor det regelverket
som gjelder for den enkelte tjeneste. En rekke samarbeidende tjenester har
sin taushetsplikt nedfelt i forvaltningsloven, og vil kunne gi opplysninger
til barnevernet i henhold til denne lovgivningen, jf. særlig forvaltningsloven
§ 13 b nr. 5. I tillegg kan de alltid gi opplysninger dersom foreldrene
samtykker til dette.
Dersom komiteen likevel ønsker å utvide opplysningsplikten
ved pålegg til også å omfatte saker om pålagte hjelpetiltak i henhold
til de foreslåtte endringene i barnevernloven § 4-4, forslår jeg
følgende siste setning i barnevernloven § 6-4 annet ledd:
"Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter
i forbindelse med sak om pålegg av hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd å gi nødvendige opplysninger".
Endringen fra komiteens forslag fremgår i kursiv,
og innebærer at det kommer klart frem kompetansen til å gi pålegg
også omfatter saker der sentre for foreldre og barn blir vurdert
som mulig tiltak. Endringen forutsetter således at sentre for foreldre
og barn er omhandlet i bestemmelsens fjerde ledd.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det, som
i andre saker om pålegg, i utgangspunktet vil være det organet som
gir pålegget som vurderer om vilkårene for pålegg er oppfylt, og
hvilke opplysninger som skal gis. Jeg gjør også oppmerksom på at
den av komiteen foreslåtte endringen i § 6-4 annet ledd, også vil
omfatte yrkesutøvere som nevnt i bestemmelsens tredje ledd.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
2. juni 2015
Svein Harberg | Morten Stordalen |
leder | ordfører |