I meldingen vises det til at det i Sundvolden-erklæringen
står at:
«[r]egjeringen vil gjennomføre en kommunereform,
hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[…]
Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene,
fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet
til mer robuste kommuner.»
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 14. mai
2014 fram Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 med en
egen meldingsdel om kommunereformen. Her ble behovet for reform,
målene for reformen, kriteriene fra ekspertutvalgets delrapport,
samt en omtale av prosess og virkemidler presentert. Målene for
reformen er gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig
og samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste
kommuner og styrket lokaldemokrati.
Behandlingen av Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen
2015 viser at det er bred politisk enighet om hovedlinjene i reformen:
behovet, målene og oppstart av de lokale prosessene høsten 2014.
Flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre) var:
«positive til at alle landets kommuner høsten 2014
inviteres til å delta i prosesser med sikte på å vurdere og å avklare
om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Flertallet
forventer at kommunene på en god måte fra starten av en slik prosess
involverer innbyggere, organisasjoner og ansatte på en god måte.»
Det samme flertallet var «[...] opptatt av at
det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser.»
Dette flertallet sa videre at:
«[d]ersom kommuner etter en helhetlig vurdering og
etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer
med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt,
er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres. Unntak fra dette
frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle
situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som
er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»
Departementet har gjort noen endringer i virkemidlene
i reformen som følge av Stortingets behandling av saken. Alle kommuner
som slår seg sammen vil få reformstøtte, også nye kommuner som får
under 10 000 innbyggere. Videre besluttet departementet ikke å fremme
lovforslag for Stortinget om at kommunale låneopptak skal godkjennes
av fylkesmennene. Endelig ble det stadfestet i stortingsbehandlingen
at reformen skal legge til grunn at vi skal ha tre forvaltningsnivåer
i Norge.
Regjeringen mener det er viktig at innbyggerne sikres
et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i
landet. Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver sammen
med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger fra
innbyggerne, stiller store krav til kommunene om sterke fagmiljø
og tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. I tillegg har den statlige
styringen, og spesielt regelstyringen, blitt mer detaljert.
Størrelsen og sammensetningen av fagmiljøene
i en kommune har betydning for kvaliteten i de tjenestene som tilbys
innbyggerne. Kommuner med små fagmiljø er sårbare med hensyn til
uforutsette hendelser som sykdom og turnover, samtidig som de har færre
ressurser til (videre)utvikling av tjenestene. Stor ulikhet i hvor
gode og store kommunenes fagmiljøer er, gjør at det blir stor variasjon
i kvaliteten på de tjenestene innbyggerne mottar.
For små fagmiljøer kan på sikt gjøre det vanskelig
å levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Særlig gjelder
dette for spesialiserte tjenester rettet mot utsatte grupper. Også
innenfor tekniske tjenester som vann-avløp-renovasjon (VAR-sektoren) og
brann- og ulykkesvern er det små fagmiljø i de små kommunene.
Det vises i meldingen til at utviklingen framover vil
gi økt konkurranse om den kompetente arbeidskraften, og at kommunene
må være attraktive arbeidsgivere for å tiltrekke seg den arbeidskraften
de har behov for. Større fagmiljø med kollegaer, tilstrekkelige
oppgaver for personer med spesialistutdanning, samt rammer som gir
muligheter for utvikling og støtte, kan være en forutsetning for
at fagpersoner skal søke seg til kommunesektoren.
Omfanget av interkommunalt samarbeid er stort, og
har vært økende de seneste tiårene. Omfattende interkommunalt samarbeid
svekker etter departementets syn lokaldemokratiet.
Større kommuner kan redusere behovet for interkommunalt
samarbeid innenfor flere sektorer og dermed bidra til at flere kommuner
kan løse oppgavene selv. Det vil styrke lokaldemokratiet.
Det økte behovet for tjenester som følger av
økningen i antall eldre vil være en utfordring for alle kommuner,
men særlig for de minste.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
bykommunene settes bedre i stand til å møte befolkningsveksten på
en måte som ivaretar befolkningens behov og viktige nasjonale mål.
Regjeringen vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra.
Kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere
oppgaver kan løses nærmere innbyggerne, og at det lokale selvstyre
kan styrkes.
Kommunereformen skal legge til rette for at
flere kommuner slår seg sammen til større kommuner som bedre kan
møte morgendagens utfordringer. Færre og større kommuner skal gi
bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver,
gi bedre kvalitet i tjenestene og muligheter til å utvikle bærekraftige
og gode lokalsamfunn. Reformen handler om å utvikle velferd og lokalt
folkestyre i store og små lokalsamfunn, til det beste for innbyggerne,
næringslivet og lokalsamfunnet.
Etter Stortingets behandling av kommunereformen
ble alle landets kommuner invitert til å starte lokale prosesser
med sikte på vedtak om sammenslåing innen våren 2016. Stortinget
ga sin tilslutning til at fylkesmannen skulle få oppdraget med å
tilrettelegge for gode lokale prosesser. Fylkesmannen skal samarbeide
med KS regionalt og involvere andre aktører, som Sametinget, der
det er aktuelt.
Regjeringen er opptatt av å ta vare på samisk språk,
og vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke skal komme dårligere
ut som følge av endringer i kommuneinndelingen. Det regjeringsnedsatte
utvalget som skal se på lovverk, tiltak og ordninger for de samiske
språkene i Norge skal vurdere aktuelle løsninger i lys av arbeidet
med kommunereformen. Utvalget skal levere sin utredning i februar
2016. Da prosessen med kommunereform vil gå parallelt med utvalgets
arbeid, vil departementet også utrede midlertidige løsninger. Departementet
vil involvere språkutvalget og Sametinget i utredningen av slike midlertidige
løsninger. Kommuner med en samisk befolkning, både i og utenfor
forvaltningsområdet, bør samtidig diskutere generelt hvordan samisk språk
og identitet best kan ivaretas i en ny kommune.
Tilsvarende pekes det i meldingen på at kommuner
med ulik målform som vurderer å slå seg sammen, bør diskutere hvordan
de kan ivareta innbyggernes språk og identitet i den nye kommunen. Ved
behandlingen av Prop. 1 S (2014–2015) vektla flertallet (Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti) at hensynet til
nynorsk språk skal ivaretas i arbeidet med kommunereformen. Departementet
vil i 2015 bevilge 1,1 mill. kroner til Landssamanslutninga for
Nynorskkommunar for å bidra til dette arbeidet.
En problemstilling som flere kommuner må diskutere
er hvordan de skal håndtere ulikheter i inntekts- og gjeldsnivå.
Blant verktøyene departementet har utarbeidet, er veilederen «Veien
til en ny kommune» som viser hvordan kommunene kan gjennomføre en
god prosess fram mot vedtak om sammenslåing. Departementet vil også
lage en veileder for kommuner som har vedtatt å slå seg sammen,
med råd om hva de bør gjøre fram til den nye kommunen er på plass,
samt en veileder for styrket lokaldemokrati i den nye kommunen.
Nettløsningen «Ny kommune» har kommet i ny versjon
og gir kommunene mulighet til å få oversikt over hvordan en ny sammenslått
kommune vil se ut med hensyn til blant annet befolkningsutvikling,
arbeidskraftbehov i barnehage, skole og helse- og omsorgssektoren,
pendlingstall inn og ut av kommunen, og ulike økonomiske indikatorer.
Departementet har også laget et opplegg for innbyggerundersøkelse
som kommunene kan bruke i høringen av innbyggerne, som et alternativ
til folkeavstemning, dersom kommunene ønsker det.
Ekspertutvalgets delrapport hadde tre anbefalinger
for en ny kommunestruktur, gitt dagens oppgaver: kommuner med en
minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere, sammenslåing i byområder
med felles bo- og arbeidsmarked samt redusert statlig styring og
lokaldemokratiske tiltak. Regjeringen mener at Norges mangfoldige
geografi tilsier at det ikke er naturlig å stille et absolutt krav
til innbyggertall. Samtidig er ekspertutvalget tydelig på hvilke
forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode tjenester til innbyggerne.
Regjeringen er opptatt av at reformen skal legge grunnlag
for at kommunene i større grad enn i dag skal løse sine lovpålagte
oppgaver selv.
Det vises i meldingen til at kommunen er grunnmuren
i velferdssamfunnet. Kommunen sikrer oss de viktigste tjenestene
i mange faser i livet, og er avgjørende for gode lokalsamfunn over
hele landet. En endret kommunestruktur med større kommuner vil legge
grunnlaget for å kunne overføre flere oppgaver fra fylkeskommunene,
fylkesmannen og staten for øvrig, og slik styrke kommunene som viktige
lokaldemokratiske organer for sine innbyggere. Dette vil gi økt
makt og myndighet til kommunene og dermed økt lokalt selvstyre.
Flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig
og sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne, samtidig som det
vil bidra til å skape større interesse for lokalpolitikken.
Etter en samlet vurdering mener departementet
at generalistkommunesystemet fortsatt skal være hovedmodellen for
kommunesektoren, og at nye oppgaver som hovedregel skal overføres
til alle kommuner.
Målet om et levende lokaldemokrati og overføring
av mer makt og myndighet til større kommuner skal reflekteres i
regjeringens arbeid med reformer i offentlig forvaltning. Denne
meldingen viser at kommunene kan få flere oppgaver og større handlingsrom
gjennom ulike prosesser. For det første har regjeringen satt i gang
en rekke prosesser som berører ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene,
men som ikke nødvendigvis følger kommuneformens tidsløp.
For det andre foreslår regjeringen overføring
av oppgaver til kommunene på en rekke områder i forbindelse med
kommunereformen.
Gjennomgangen i meldingen viser også at det
vil kunne være gevinster å hente på å gi enkelte nye oppgaver, som
videregående opplæring og kollektivtransport, kun til de største
kommunene.
Når det gjelder videregående opplæring, må oppgaveoverføring
fra fylkeskommunen til storkommuner vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Storkommuner som overtar ansvaret for kollektivtransporten,
inkludert TT-ordningen, må i tillegg til å utgjøre et geografisk
funksjonelt område, ha et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne
gi befolkningen et ønsket kollektivtilbud innenfor en samfunnsøkonomisk
akseptabel kostnad. Ansvaret for skoleskyss kan etter departementets
vurdering overføres til kommuner som overtar ansvaret for videregående
opplæring og kollektivtransport.
Departementet anbefaler at det ikke åpnes for
at de største kommunene, som får en bredere oppgaveportefølje enn
øvrige kommuner, kan utgjøre egne fylker/regioner.
Det legges ikke opp til et system med oppgavedifferensiering
avhengig av flere ulike innbyggerstørrelser.
For det tredje varsles det i meldingen tiltak
for redusert statlig styring. Regjeringen har satt i gang et arbeid
med en generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene,
med sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Blant annet
er det behov for bedre koordinering og effektivisering av det statlige
tilsynet med kommunene. Større kommuner gir også grunnlag for redusert
omfang av landsomfattende statlige tilsyn. Resultatet av gjennomgangen presenteres
for Stortinget våren 2017.
For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet,
foreslo ekspertutvalget i første delrapport at det skal være adgang
til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning hvor geografiske
avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Departementet
varslet i Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 at det
vil utrede en generell hjemmel i kommuneloven for denne typen tilfeller.
I lys av kommunereformens mål og prosess, vil det samtidig være
naturlig å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for
store geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner
å samarbeide. Formålet med en slik samarbeidsregel vil være å sikre
innbyggerne et faglig forsvarlig tilbud.
Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene
til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med
å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke
arbeidet med kommunereformen; representantforslag Dokument 8:26
S (2013–2014), jf. Innst. 262 S (2013–2014).
Kommunal- og forvaltningskomiteens merknader
ved behandlingen av Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen
2015 synliggjør et ønske om en mest mulig parallell prosess med
vurdering av inndeling og oppgaver for mer robuste kommuner (kommunereformen)
og det regionale folkevalgte nivået, jf. Innst. 300 S (2013–2014).
Regjeringen har igangsatt et arbeid med å vurdere
hvordan fylkeskommunene/det regionale folkevalgte nivået kan utvikles.
Det vises i meldingen til at det er regjeringens mål
å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt
nivå samtidig, slik at både nye kommuner og ny regional inndeling
kan iverksettes fra 1. januar 2020. Det tas sikte på å legge fram
en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017,
samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt regionalt
nivå. Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede
drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere
og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Prosessen
legger opp til at fylkeskommunene fatter vedtak høsten 2016. På denne
måten vil de fylkeskommunale strukturvedtakene kunne tilpasses ny
kommunal struktur.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større
kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at generalistkommuneprinsippet ligger fast som hovedregel for kommunesektoren. Flertallet vil
understreke viktigheten av at brukernes individuelle rettigheter
skal ligge fast. Videre forutsettes det ved oppgaveoverføringen
at ressursene følger oppgaver som flyttes til kommunene.
Flertallet viser til at målet
med kommunereformen er å sikre gode og likeverdige tjenester til innbyggerne,
helhetlig samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk
robuste kommuner og å styrke lokaldemokratiet. Det er et overordnet mål
at kommunene styrkes som tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere,
samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.
Flertallet viser til at samfunnet
har utviklet seg betydelig siden forrige kommunereform på 60-tallet,
og kommunene har fått stadig flere og mer krevende oppgaver. Mange
kommuner er i dag for små til å ivareta store og krevende oppgaver
som har avgjørende betydning for innbyggernes velferd. Det stadig
økende omfanget av interkommunale samarbeid skaper utfordringer
for lokaldemokratisk styring og kontroll med tjenestetilbudet. Det
er videre en utfordring at kommunegrensene ikke samsvarer med dagens
naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette forhindrer en helhetlig
samfunnsplanlegging og utvikling, hvilket er avgjørende for å dekke
fremtidens behov for boliger, miljøvennlige transportløsninger og
næringsutvikling.
Flertallet viser til at målet
med kommunereformen er å sette kommunene i stand til å ivareta disse
oppgavene på en bedre måte, slik at innbyggerne kan få bedre tjenester
og kommunene blir bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer.
Større kommuner med sterkere fagkompetanse og mer ressurser har bedre
forutsetninger for å sikre gode tjenester til innbyggerne, og til
å drive fremtidsrettet samfunnsutvikling. Dette vil også styrke
kommunene som lokaldemokratisk arena, og legge grunnlag for å begrense statlig
detaljstyring og gi kommune et større handlingsrom til å finne gode
lokale løsninger.
Flertallet er positive til at
landets kommuner høsten 2014 ble invitert til å delta i prosesser
med sikte på å vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg
sammen med nabokommuner. Flertallet er fornøyd med
at de fleste kommuner allerede er i gang med denne prosessen og
vil gi ros til kommunene for å vise lokalt lederskap. Dette flertallet
er også positive til at fylkesmennene og KS spiller en viktig rolle.
Flertallet mener at overføring
av nye oppgaver til større kommuner er en sentral del av kommunereformen.
Mer makt og myndighet til kommunene er et bærende element i reformen.
Større kommuner vil kunne ta ansvar for større oppgaver. Overføring
av nye oppgaver bidrar med dette til å styrke det lokale selvstyret
og flytte mer makt nærmere innbyggerne.
Flertallet er enige om at det
skal utredes en hjemmel som avklarer hvordan man gjennom en samarbeidsregel
skal sikre tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i
tilfeller der en kommune ikke kan ivareta dette ansvaret. Flertallet slår
fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet er at
oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak er relatert
til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling. Dette vil også
omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.
Flertallet er positive til at
fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen
vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert det regionale
nivået våren 2017. Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter at
prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss størrelse.
Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en ny regionstruktur.
Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal gjennomgås,
og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding våren
2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens kommunereform med mål om færre, større og «mer robuste»
kommuner har vært begrunnet med at kommunene skulle få ansvaret
for flere oppgaver og få mer makt og ansvar. Det har derfor vært
store forventninger til oppgavemeldinga som ble lagt fram i mars. Disse
medlemmer konstaterer at to tredeler av oppgavene som er
omtalt i meldinga, skal vurderes eller utredes videre. Disse
medlemmer konstaterer videre at de oppgavene som konkret
foreslås overført, bærer preg av å være overføring av kostnader
og regelstyrte ordninger, og i liten grad oppgaver og ansvar som
vil øke det politiske handlingsrommet.
Disse medlemmer vil fordele oppgaver mellom
stat, regionalt folkevalgt nivå og kommunene etter følgende prinsipper:
Å sikre best mulig
tjenester til befolkningen.
Styrke demokratiet ved at beslutningene
tas nærmest mulig dem det gjelder, på en mest mulig effektiv og
ubyråkratisk måte.
Samle det vi må, og desentralisere det
vi kan.
Politisk skjønn som skal utøves i kommuner
og fylker, bør i størst mulig grad foretas av lokale folkevalgte
organ.
Bevare prinsippet om at alle kommuner skal
ha ansvar for de samme oppgavene for å sikre likeverdige tjenester,
like demokratiske rettigheter, minst mulig byråkrati og en oversiktlig
forvaltning.
Disse medlemmer ønsker ikke A-
og B-kommuner.
Disse medlemmer viser til at
lokaldemokratiet ikke måles i antall oppgaver kommunene har, men
at kommunene har ansvaret for de oppgavene som er relevante for
lokaldemokratiet. Disse medlemmer understreker videre
at lokaldemokratiet bare er reelt dersom lokal- og regionalpolitikerne har
reelle muligheter til å gjøre prioriteringer. Derfor henger lokaldemokrati
og god kommuneøkonomi tett sammen. Disse medlemmer er
sterkt kritiske til at regjeringen har svekket lokaldemokratiets økonomiske
handlingsrom, og viser til disse medlemmers respektive
partiers alternative budsjetter og kommuneopplegg som prioriterer
kommunenes økonomi framfor skattekutt til dem som har mest fra før.
Disse medlemmer mener at videreføringen av
tre folkevalgte forvaltningsnivå må ligge til grunn for vurderingen
av hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene. Disse
medlemmer mener også det er behov for å tilføre det regionale
folkevalgte nivået nye funksjoner og oppgaver. Et regionalt folkevalgt
nivå må både fylle rollen som samfunnsutvikler og tjenesteprodusent,
og må også i det videre være en innbyggerrettet velferdsprodusent.
Disse medlemmer mener at det
er behov for en gjennomgang av alle statlige oppgaver som ligger til
fylkesmennene, statlige tilsyn og direktorat med sikte på overføring
av oppgaver til kommunene og folkevalgte regioner. Disse organers
tilsyns- og kontrolloppgaver bør rendyrkes og andre oppgaver bør legges
innunder folkevalgt styring.
Disse medlemmer understreker
at lokalisering av statlige arbeidsplasser må bygge opp under livskraftige
regioner og lokalsamfunn, også ved at arbeidsplasser og funksjoner
etableres og videreutvikles utenom de største byene i hver region.
Disse medlemmer viser til at
den kommunale skatteinnkrevingen er effektiv, brukerorientert og
at den gir viktig styringsinformasjon til lokale beslutningstakere,
og vil derfor beholde systemet med lokal skatteinnkreving, både
ansvaret og den praktiske innkrevingen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Skatteinnkrevingen skal fortsatt ligge i kommunene,
og Stortinget ber derfor regjeringen stoppe prosessen med å statliggjøre
den lokale skatteinnkrevingen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at disse medlemmers primærstandpunkt
er en tonivåmodell uten mellomnivå. Samtidig viser disse
medlemmer til flertallsmerknad i Innst. 300 S (2013–2014) tilknyttet
Kommuneproposisjonen 2015 hvor disse medlemmer legger
tre forvaltningsnivåer til grunn.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er behov for reformer i kommunesektoren gjennom å desentralisere
oppgaver fra statlige myndigheter til kommunene og fylkeskommunene, og
gjennom å styrke det lokale folkestyret for å gi flere mulighet
til å delta i utviklingen av samfunnsutviklingen og det lokale tjenestetilbudet. Dette medlem mener
regjeringens kommunereform ikke svarer på disse utfordringene, men
bidrar til sentralisering og svekket folkestyre. Sanering av flertallet
av landets kommuner er blitt viktigere enn å tilføre mer makt og
myndighet til kommunesektoren.
Dette medlem understreker at
det for Senterpartiet ikke er aktuelt å støtte forslag om å slå sammen
kommuner med tvang, slik regjeringen legger opp til gjennom framlegging
av en lovproposisjon våren 2017 med forslag om ny kommunestruktur.
Kommuner som vedtar frivillig kommunesammenslåing, godkjennes av
regjeringen gjennom kongelig resolusjon. Formålet med en lovproposisjon
vil være å be Stortinget slutte seg til forslag om å bruke tvang
der det ikke er lokale vedtak om sammenslåing i én eller flere av
berørte kommuner som regjeringen mener bør slås sammen. Dette
medlem mener meldingens henvisning til stortingsflertallets merknader
om at det skal være reell frivillighet for de kommuner som deltar
i sammenslåingsprosesser, må følges opp ved at regjeringen trekker
tilbake sine planer om en lovproposisjon om ny kommunestruktur våren
2017. Dersom dette ikke skjer, er realiteten at regjeringen opprettholder
sine signaler om bruk av tvang der kommunene ikke ønsker sammenslåing.
Dette medlem viser til at Difis
innbyggerundersøkelse viser at folks tilfredshet med tjenestilbudene
innen kommunens primæroppgaver – skole, helse og omsorg – er høyest
i mindre kommuner. Når regjeringen argumenterer med at store kommuner
er nødvendig for å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud
uavhengig av hvor de bor i landet, er dette i strid med folks oppfatning.
Kommuner med små fagmiljøer på sårbare områder møter denne utfordringen
gjennom samarbeid over kommunegrensene. Interkommunale samarbeid
blir av regjeringen sett på som et demokratisk problem. Dette
medlem konstaterer at dette er en påstand mer enn et dokumentert
faktum.
Dette medlem mener det er behov
for å rette søkelys på hvordan ulik organisering av kommunal virksomhet
virker inn på folkevalgt styring og lokaldemokratisk kontroll. Dette
vil gjelde så vel etableringen av kommunale foretak, konkurranseutsetting og
privatisering som interkommunale samarbeid.
Dette medlem registrerer at regjeringen
sier at kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere oppgaver
kan løses nærmere innbyggerne, uten at dette følges opp gjennom
forslag til overføring av oppgaver i Oppgavemeldingen. Meldingens
konklusjoner er basert på at oppgaveoverføring på konkrete områder
forutsetter videre utredninger og dessuten forutsetter etablering
av nye storkommuner.
Dette medlem har merket seg at
regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2015 foreslår en sentralisering
og statliggjøring av skatteinnkrevingen. Dagens 268 kemnerkontor
foreslås redusert til 33. Det er overraskende at regjeringen fremmer
forslag om at dagens velfungerende skatteinnkreving i kommunal regi
skal statliggjøres. Dette er lite i samsvar med regjeringens mål
om å styrke kommunesektoren gjennom tilføring av nye oppgaver.
Dette medlem går mot statliggjøring
av skatteinnkrevingen og viser til forslag om dette.
Dette medlem viser til at regjeringen
har lagt sterkt press på kommunene for å utrede kommunesammenslåing.
Kommuner som har fulgt regjeringens opplegg, har gjort dette i forvissning
om at ny kommunestruktur vil føre til større oppgaveportefølje.
Realiteten etter framlegging av Oppgavemeldingen er at kommuner
som følger regjeringens tidsfrister, vil måtte gjøre vedtak om sammenslåing
uten å vite hvilke oppgaver kommunen skal løse i framtida. Dette
medlem beklager at en reform som ble lansert som en av de
største forvaltningsreformer på lang tid, nå faller sammen og ender
opp i en ren struktur- og sentraliseringsreform.
Dette medlem viser til at regjeringens
politiske plattform ikke har vektlagt å gi mål for bosetting og
arbeidsplasser over hele landet. Kommunestrukturens betydning for
distriktspolitikken er også fraværende i mandatet for regjeringens
ekspertgruppe og i regjeringens meldinger til Stortinget. Sentralisering
av bosetting og arbeidsplasser synes å være en del av regjeringens
mål. På dette område skiller denne regjeringen seg klart fra den
rød-grønne regjeringen som i sin regjeringsplattform sa at «Vi vil
sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk».
Dette medlem viser til at kommunene,
spesielt i distriktene, er viktig for bosetting, arbeidsplasser og
verdiskaping gjennom privat sektor. Kommuneadministrasjonen er i
seg sjøl en kompetansearbeidsplass som gir ungdom med høyere utdanning mulighet
til å bosette seg utenfor de større tettstedene. Mindre kommuner
driver et aktivt tiltaksarbeid for næringsutvikling. Etablering
av privat virksomhet er avhengig av et visst miljø og offentlig
serviceapparat i det nærmiljøet hvor etableringen vurderes. Dette
medlem mener disse forholdene må gis langt større oppmerksomhet
i det videre arbeidet med reformer i kommunesektoren.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det viktige er at alle kommuner skal kunne gi gode tilbud til sine
innbyggere og at folk og lokalpolitikere får god oversikt over,
og innflytelse på, lokal utvikling og de oppgavene som skal løses. Dette
medlem mener kommunenes økonomi må styrkes vesentlig. Inntektsfordelingen mellom
kommunene må bli jevnere, og staten må fullfinansiere pålagte satsinger.
Dette medlem vil understreke
viktigheten av at kommunene gjør oppgavene sine selv eller i samarbeid
med nabokommuner, og at fagmiljøer ikke brytes opp ved å sette velferd,
omsorg og skoler ut på anbud.
Dette medlem vil påpeke at det
er langt viktigere for handlingsrommet for reelt lokaldemokrati
i kommunene at staten bedrer finansieringen av de oppgavene kommunene
i dag har ansvaret for, enn at det tilføres nye oppgaver. Særlig
gjelder dette dersom de nye oppgavene ikke er tilstrekkelig finansiert til
å kunne utføres i nødvendig omfang, og med tilstrekkelig faglighet
og kvalitet.
Dette medlem mener at det er
galt å starte diskusjonen med spørsmålet om hvor stor en kommune
bør være. Å slå sammen kommuner kan ikke være et mål i seg selv.
Slik storparten av Distrikts-Norge ser ut, er antall innbyggere
eller kvadratkilometer mindre interessant ettersom geografien er
så forskjellig. Mange sammenslåinger er ikke mulig å gjennomføre
uten at folk får flere mil å reise til kommunesenteret. I områder
som i det daglige ikke er en naturlig felles bo- og arbeidsregion,
har det lite for seg å slå kommuner sammen.
Dette medlem viser til at kommunene
i og rundt byene ofte er store. Likevel klarer heller ikke disse
alltid å gi god nok velferd, og å skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Dette
medlem viser her til mangelen på barnehagelærere som et
dagsaktuelt eksempel. Mangelen på fagfolk løses ikke med storkommuner,
men ved å utdanne tilstrekkelig mange, og ved å bedre lønns- og
arbeidsforhold så det blir attraktivt å jobbe i kommunene.
Dette medlem påpeker at det er
ikke felles arealplanlegging mellom geografisk store kommuner i
Distrikts-Norge som er problemet. Det er samarbeidet mellom store
kommuner rundt og i byene om areal og transport som ikke er godt
nok. Selv om flere slike store kommuner i disse områdene blir slått sammen,
vil kommunene antakelig likevel ikke bli store nok geografisk til
å løse disse problemene innenfor den nye kommunens grenser.
Dette medlem mener at hvorvidt
det er fornuftig eller ikke å slå sammen kommuner for å bedre tilbudet
til innbyggerne, er vurderinger som best gjøres i den enkelte kommune
etter samråd med innbyggerne i folkeavstemming, og gjennom ulike
typer innbyggerundersøkelser og deltakelse.
Dette medlem mener kommunesammenslåinger
må skje frivillig, og at tvangssammenslåing er det motsatte av mer
lokaldemokrati. Dette medlem mener nærhet og deltakelse
er viktige elementer i diskusjonen om demokrati og om hensiktsmessig kommunestørrelse,
og at regjeringen ikke legger nok vekt på dette. Dette medlem mener
at ingen kommuner skal tape på å slå seg sammen, og er positiv til
statlige stimuleringsmidler i frivillige prosesser.
Dette medlem forutsetter at generalistkommuneprinsippet
ligger fast. Dette medlem er opptatt av å unngå forskjeller
på, og ujevn kvalitet i, offentlig velferd som følge av for store
ulikheter i økonomi, kompetanse og i andre lokale ressurser. Dette
medlem mener det er naturlig og bra at kommuner samarbeider.
I noen tilfeller er det nødvendig også som følge av at kommunen
selv ikke er i stand til å løse lovpålagte oppgaver.
Dette medlem mener det er viktig
at kommunene løser sine kjerneoppgaver i velferd og skole selv,
og at de ikke legger slike oppgaver ut på anbud. Det vil splitte
opp fagmiljøer og penger som er ment til velferd og skole, og vil
på ulike måter bli tappet ut til eierne av private selskaper og
internasjonale storkonsern. Anbudsutsetting vil også medføre tap
i lønn og pensjon for mange ansatte. Det er svært dårlig arbeidsgiverpolitikk
og helt feil virkemiddel hvis en skal makte å rekruttere nok unge
til å utdanne seg til og bemanne framtidens skole og omsorg. Dette medlem påpeker
at regjeringens forslag gir full åpning for å bryte med generalistprinsippet,
ved å legge til rette for at store kommuner kan få nye og svært tunge
oppgaver.
Dette medlem mener det er positivt
at kommunene samarbeider tett med hverandre. Høy kompetanse og sterke
fagmiljøer er viktig for god kvalitet på tilbudet til innbyggere.
Nærhet, oversikt og evne til å løse oppgavene raskt og ubyråkratisk
er også viktig. I dag løser mange kommuner flere oppgaver ved interkommunalt
samarbeid. Det gjelder så vel store som små kommuner, og kommunesammenslåing
fjerner ikke behovet for slikt samarbeid. Noen former for interkommunalt
samarbeid kan redusere den lokalpolitiske styringen. Dette gjelder
særlig for interkommunale selskaper med egne styrer. På samme måte
som Sosialistisk Venstreparti ønsker mer demokratisk kontroll over
sykehusene, bør det legges rammer for interkommunalt samarbeid som
sikrer åpenhet, god forankring og demokratisk kontroll. Uklarhet
om ansvar, og manglende lokalpolitisk kontroll, vil kunne svekke
den lokale interessen for, og oppfølgingen av, oppgavene.
Dette medlem mener at kommuner
som alt i dag ser seg nødt til å samarbeide interkommunalt på mange
og tunge ansvarsområder, bør vurdere å inngå mer forpliktende samarbeid
med nabokommunene. Disse kommunene bør vurdere om det heller vil
være riktig å slå kommunene sammen. Dette medlem påpeker
at geografiske forhold kan gjøre at mange kommuner vil forbli små
i folketall. Lovpålagte oppgaver må da likevel løses i samarbeid
med andre kommuner.
Dette medlem vil ha tre forvaltningsnivåer, og
er mot at fylkeskommunene eller regionene tappes for oppgaver, slik
regjeringen legger opp til.
Regjeringspartienes ønske om å legge ned fylkeskommunen
i strid med stortingsflertallets pålegg, dominerer de foreslåtte
oppgaveendringene, og er derfor uegnet til å danne grunnlaget for
nye oppgaver til kommunene. Dette medlem vil ikke
støtte disse oppgaveendringene.
Dette medlem mener derfor det
er uaktuelt å fjerne de store og viktige regionale oppgavene som videregående
opplæring, kollektivtrafikk og tannhelsetjeneste fra fylkeskommunene.
Dette er oppgaver som i dag har tunge fagmiljøer som ved kommunalisering
vil splittes opp, stikk i strid med kommunereformens intensjon om
større og sterkere fagmiljøer. Dette er også oppgaver som bør løses
i store enheter som tar hensyn til distrikt og sentrum under ett
for å sikre likeverdige tilbud.
Dette medlem mener det snarere
er behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner
og oppgaver. Et regionalt folkevalgt nivå må være demokratisk styrt.
Det regionale/fylkeskommunale nivået må ha en rolle som samfunnsutvikler
i direkte kontakt med befolkningen og være ansvarlig for viktige
velferds- og utviklingsoppgaver.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti mener at helseforetakene bør tilbake til et nytt nivå
med større regioner og folkevalgt styring.
Dette medlem mener at det er
behov for en gjennomgang av statlige oppgaver som ligger til fylkesmennene,
av statlige rapporteringer og målstyringsmekanismer og av direktoratsfunksjoner.
Målet med gjennomgangen skal være overføring av oppgaver som forutsetter
lokalt skjønn til kommuner og folkevalgte regioner. Der dette skal
skje må en ha gjennomgått den nasjonale politikken slik at en er klar
på hvilket handlingsrom det lokale skjønnet skal utøves innenfor.
Dette må følges av klare krav til kompetanse og faglig kvalitet
i den lokale forvaltningen.
Dette medlem mener økt lokal
forvaltning forutsetter forsterket nasjonal lovgivning når det gjelder
miljøhensyn, jordvern, biologisk mangfold, naturvern og bruk av
natur.
Dette medlem mener at statlige
organer bør utvikles mer som tilsyns- og kontrollorganer, mens oppgaver
der det skal være rom for lokal skjønnsutøvelse, bør legges under
folkevalgt kontroll.
En slik gjennomgang bør inkludere en vurdering av
hvilke statlige arbeidsplasser som kan flyttes ut av hovedstadsområdet.
Dette medlem ønsker en tillitsreform
som utgangspunkt for mindre rapportering og byråkrati.
Dette medlem er mot svekkelse
av nasjonale rettigheter for enkeltmennesker og mot svekkelse av tilsyn
og kontroll som skal sikre at de mest sårbare faktisk får sine rettigheter,
jf. hjelpemidler, rehabilitering, VTA, boligsosiale spørsmål, TT-transport,
arbeids- og utdanningsreiser osv.
Dette medlem viser til FN-konvensjonen
for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av konvensjonens artikkel
4, som fastsetter statenes generelle forpliktelser, følger det at
staten også i utviklingsfasen av saker plikter aktivt å trekke inn,
og rådføre seg inngående med, mennesker med nedsatt funksjonsevne
og de organisasjoner som representerer dem.
Dette medlem påpeker at regjeringen
ikke har gjennomført slike drøftelser i denne saken på tross av
at meldingen dreier seg om svært sentrale områder nettopp for mennesker
som er omfattet av konvensjonen.
Dette medlem er uenig i regjeringens
forslag om å svekke statens finansieringsansvar gjennom direkte
bevilgninger til oppgaver som varig tilrettelagt arbeid. Dette
medlem er også mot å omgjøre folketrygdfinansierte ordninger,
som hjelpemidler, til rammebevilgninger.
Dette medlem mener oppgaver som
i dag løses godt på lokalt nivå, som skatteinnkreving, ikke skal
sentraliseres til staten, og er derfor mot regjeringens forslag
om dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker at skole er en
av de viktigste samfunnsoppgavene som kommunene og fylkeskommunene har
ansvaret for. Da må de som skoleeiere også ha myndighet til å bestemme
hvordan skolestrukturen skal være.
Derfor vil disse medlemmer sikre
at kommunene må ha rett til å stoppe opprettelse av nye privatskoler
som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer, eller på annen
måte er hjemlet i dagens privatskolelov.
I tråd med privatskoleforliket mellom Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
må man kunne ta hensyn til den offentlige skolestrukturen og behovet
for skolen ved behandling av søknader, også for skoler som er religiøse
eller pedagogiske alternativer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Kommunene skal ha rett til å stoppe opprettelse av
nye privatskoler som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer,
eller på annen måte hjemlet i dagens privatskolelov.»
Komiteen viser til de respektive
partiers forslag og merknader under behandlingen av Prop. 84 L (2014–2015)
Endringer i privatskolelova mv. (om nye godkjenningsgrunnlag).