I meldingen vises det til at det i Sundvolden-erklæringen
står at:
«[r]egjeringen vil gjennomføre en kommunereform,
hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[…]
Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene,
fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet
til mer robuste kommuner.»
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 14. mai
2014 fram Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 med en
egen meldingsdel om kommunereformen. Her ble behovet for reform,
målene for reformen, kriteriene fra ekspertutvalgets delrapport,
samt en omtale av prosess og virkemidler presentert. Målene for
reformen er gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig
og samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste
kommuner og styrket lokaldemokrati.
Behandlingen av Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen
2015 viser at det er bred politisk enighet om hovedlinjene i reformen:
behovet, målene og oppstart av de lokale prosessene høsten 2014.
Flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre) var:
«positive til at alle landets kommuner høsten 2014
inviteres til å delta i prosesser med sikte på å vurdere og å avklare
om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Flertallet
forventer at kommunene på en god måte fra starten av en slik prosess
involverer innbyggere, organisasjoner og ansatte på en god måte.»
Det samme flertallet var «[...] opptatt av at
det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser.»
Dette flertallet sa videre at:
«[d]ersom kommuner etter en helhetlig vurdering og
etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer
med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt,
er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres. Unntak fra dette
frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle
situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som
er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»
Departementet har gjort noen endringer i virkemidlene
i reformen som følge av Stortingets behandling av saken. Alle kommuner
som slår seg sammen vil få reformstøtte, også nye kommuner som får
under 10 000 innbyggere. Videre besluttet departementet ikke å fremme
lovforslag for Stortinget om at kommunale låneopptak skal godkjennes
av fylkesmennene. Endelig ble det stadfestet i stortingsbehandlingen
at reformen skal legge til grunn at vi skal ha tre forvaltningsnivåer
i Norge.
Regjeringen mener det er viktig at innbyggerne sikres
et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i
landet. Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver sammen
med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger fra
innbyggerne, stiller store krav til kommunene om sterke fagmiljø
og tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. I tillegg har den statlige
styringen, og spesielt regelstyringen, blitt mer detaljert.
Størrelsen og sammensetningen av fagmiljøene
i en kommune har betydning for kvaliteten i de tjenestene som tilbys
innbyggerne. Kommuner med små fagmiljø er sårbare med hensyn til
uforutsette hendelser som sykdom og turnover, samtidig som de har færre
ressurser til (videre)utvikling av tjenestene. Stor ulikhet i hvor
gode og store kommunenes fagmiljøer er, gjør at det blir stor variasjon
i kvaliteten på de tjenestene innbyggerne mottar.
For små fagmiljøer kan på sikt gjøre det vanskelig
å levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Særlig gjelder
dette for spesialiserte tjenester rettet mot utsatte grupper. Også
innenfor tekniske tjenester som vann-avløp-renovasjon (VAR-sektoren) og
brann- og ulykkesvern er det små fagmiljø i de små kommunene.
Det vises i meldingen til at utviklingen framover vil
gi økt konkurranse om den kompetente arbeidskraften, og at kommunene
må være attraktive arbeidsgivere for å tiltrekke seg den arbeidskraften
de har behov for. Større fagmiljø med kollegaer, tilstrekkelige
oppgaver for personer med spesialistutdanning, samt rammer som gir
muligheter for utvikling og støtte, kan være en forutsetning for
at fagpersoner skal søke seg til kommunesektoren.
Omfanget av interkommunalt samarbeid er stort, og
har vært økende de seneste tiårene. Omfattende interkommunalt samarbeid
svekker etter departementets syn lokaldemokratiet.
Større kommuner kan redusere behovet for interkommunalt
samarbeid innenfor flere sektorer og dermed bidra til at flere kommuner
kan løse oppgavene selv. Det vil styrke lokaldemokratiet.
Det økte behovet for tjenester som følger av
økningen i antall eldre vil være en utfordring for alle kommuner,
men særlig for de minste.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
bykommunene settes bedre i stand til å møte befolkningsveksten på
en måte som ivaretar befolkningens behov og viktige nasjonale mål.
Regjeringen vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra.
Kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere
oppgaver kan løses nærmere innbyggerne, og at det lokale selvstyre
kan styrkes.
Kommunereformen skal legge til rette for at
flere kommuner slår seg sammen til større kommuner som bedre kan
møte morgendagens utfordringer. Færre og større kommuner skal gi
bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver,
gi bedre kvalitet i tjenestene og muligheter til å utvikle bærekraftige
og gode lokalsamfunn. Reformen handler om å utvikle velferd og lokalt
folkestyre i store og små lokalsamfunn, til det beste for innbyggerne,
næringslivet og lokalsamfunnet.
Etter Stortingets behandling av kommunereformen
ble alle landets kommuner invitert til å starte lokale prosesser
med sikte på vedtak om sammenslåing innen våren 2016. Stortinget
ga sin tilslutning til at fylkesmannen skulle få oppdraget med å
tilrettelegge for gode lokale prosesser. Fylkesmannen skal samarbeide
med KS regionalt og involvere andre aktører, som Sametinget, der
det er aktuelt.
Regjeringen er opptatt av å ta vare på samisk språk,
og vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke skal komme dårligere
ut som følge av endringer i kommuneinndelingen. Det regjeringsnedsatte
utvalget som skal se på lovverk, tiltak og ordninger for de samiske
språkene i Norge skal vurdere aktuelle løsninger i lys av arbeidet
med kommunereformen. Utvalget skal levere sin utredning i februar
2016. Da prosessen med kommunereform vil gå parallelt med utvalgets
arbeid, vil departementet også utrede midlertidige løsninger. Departementet
vil involvere språkutvalget og Sametinget i utredningen av slike midlertidige
løsninger. Kommuner med en samisk befolkning, både i og utenfor
forvaltningsområdet, bør samtidig diskutere generelt hvordan samisk språk
og identitet best kan ivaretas i en ny kommune.
Tilsvarende pekes det i meldingen på at kommuner
med ulik målform som vurderer å slå seg sammen, bør diskutere hvordan
de kan ivareta innbyggernes språk og identitet i den nye kommunen. Ved
behandlingen av Prop. 1 S (2014–2015) vektla flertallet (Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti) at hensynet til
nynorsk språk skal ivaretas i arbeidet med kommunereformen. Departementet
vil i 2015 bevilge 1,1 mill. kroner til Landssamanslutninga for
Nynorskkommunar for å bidra til dette arbeidet.
En problemstilling som flere kommuner må diskutere
er hvordan de skal håndtere ulikheter i inntekts- og gjeldsnivå.
Blant verktøyene departementet har utarbeidet, er veilederen «Veien
til en ny kommune» som viser hvordan kommunene kan gjennomføre en
god prosess fram mot vedtak om sammenslåing. Departementet vil også
lage en veileder for kommuner som har vedtatt å slå seg sammen,
med råd om hva de bør gjøre fram til den nye kommunen er på plass,
samt en veileder for styrket lokaldemokrati i den nye kommunen.
Nettløsningen «Ny kommune» har kommet i ny versjon
og gir kommunene mulighet til å få oversikt over hvordan en ny sammenslått
kommune vil se ut med hensyn til blant annet befolkningsutvikling,
arbeidskraftbehov i barnehage, skole og helse- og omsorgssektoren,
pendlingstall inn og ut av kommunen, og ulike økonomiske indikatorer.
Departementet har også laget et opplegg for innbyggerundersøkelse
som kommunene kan bruke i høringen av innbyggerne, som et alternativ
til folkeavstemning, dersom kommunene ønsker det.
Ekspertutvalgets delrapport hadde tre anbefalinger
for en ny kommunestruktur, gitt dagens oppgaver: kommuner med en
minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere, sammenslåing i byområder
med felles bo- og arbeidsmarked samt redusert statlig styring og
lokaldemokratiske tiltak. Regjeringen mener at Norges mangfoldige
geografi tilsier at det ikke er naturlig å stille et absolutt krav
til innbyggertall. Samtidig er ekspertutvalget tydelig på hvilke
forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode tjenester til innbyggerne.
Regjeringen er opptatt av at reformen skal legge grunnlag
for at kommunene i større grad enn i dag skal løse sine lovpålagte
oppgaver selv.
Det vises i meldingen til at kommunen er grunnmuren
i velferdssamfunnet. Kommunen sikrer oss de viktigste tjenestene
i mange faser i livet, og er avgjørende for gode lokalsamfunn over
hele landet. En endret kommunestruktur med større kommuner vil legge
grunnlaget for å kunne overføre flere oppgaver fra fylkeskommunene,
fylkesmannen og staten for øvrig, og slik styrke kommunene som viktige
lokaldemokratiske organer for sine innbyggere. Dette vil gi økt
makt og myndighet til kommunene og dermed økt lokalt selvstyre.
Flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig
og sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne, samtidig som det
vil bidra til å skape større interesse for lokalpolitikken.
Etter en samlet vurdering mener departementet
at generalistkommunesystemet fortsatt skal være hovedmodellen for
kommunesektoren, og at nye oppgaver som hovedregel skal overføres
til alle kommuner.
Målet om et levende lokaldemokrati og overføring
av mer makt og myndighet til større kommuner skal reflekteres i
regjeringens arbeid med reformer i offentlig forvaltning. Denne
meldingen viser at kommunene kan få flere oppgaver og større handlingsrom
gjennom ulike prosesser. For det første har regjeringen satt i gang
en rekke prosesser som berører ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene,
men som ikke nødvendigvis følger kommuneformens tidsløp.
For det andre foreslår regjeringen overføring
av oppgaver til kommunene på en rekke områder i forbindelse med
kommunereformen.
Gjennomgangen i meldingen viser også at det
vil kunne være gevinster å hente på å gi enkelte nye oppgaver, som
videregående opplæring og kollektivtransport, kun til de største
kommunene.
Når det gjelder videregående opplæring, må oppgaveoverføring
fra fylkeskommunen til storkommuner vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Storkommuner som overtar ansvaret for kollektivtransporten,
inkludert TT-ordningen, må i tillegg til å utgjøre et geografisk
funksjonelt område, ha et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne
gi befolkningen et ønsket kollektivtilbud innenfor en samfunnsøkonomisk
akseptabel kostnad. Ansvaret for skoleskyss kan etter departementets
vurdering overføres til kommuner som overtar ansvaret for videregående
opplæring og kollektivtransport.
Departementet anbefaler at det ikke åpnes for
at de største kommunene, som får en bredere oppgaveportefølje enn
øvrige kommuner, kan utgjøre egne fylker/regioner.
Det legges ikke opp til et system med oppgavedifferensiering
avhengig av flere ulike innbyggerstørrelser.
For det tredje varsles det i meldingen tiltak
for redusert statlig styring. Regjeringen har satt i gang et arbeid
med en generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene,
med sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Blant annet
er det behov for bedre koordinering og effektivisering av det statlige
tilsynet med kommunene. Større kommuner gir også grunnlag for redusert
omfang av landsomfattende statlige tilsyn. Resultatet av gjennomgangen presenteres
for Stortinget våren 2017.
For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet,
foreslo ekspertutvalget i første delrapport at det skal være adgang
til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning hvor geografiske
avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Departementet
varslet i Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 at det
vil utrede en generell hjemmel i kommuneloven for denne typen tilfeller.
I lys av kommunereformens mål og prosess, vil det samtidig være
naturlig å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for
store geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner
å samarbeide. Formålet med en slik samarbeidsregel vil være å sikre
innbyggerne et faglig forsvarlig tilbud.
Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene
til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med
å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke
arbeidet med kommunereformen; representantforslag Dokument 8:26
S (2013–2014), jf. Innst. 262 S (2013–2014).
Kommunal- og forvaltningskomiteens merknader
ved behandlingen av Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen
2015 synliggjør et ønske om en mest mulig parallell prosess med
vurdering av inndeling og oppgaver for mer robuste kommuner (kommunereformen)
og det regionale folkevalgte nivået, jf. Innst. 300 S (2013–2014).
Regjeringen har igangsatt et arbeid med å vurdere
hvordan fylkeskommunene/det regionale folkevalgte nivået kan utvikles.
Det vises i meldingen til at det er regjeringens mål
å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt
nivå samtidig, slik at både nye kommuner og ny regional inndeling
kan iverksettes fra 1. januar 2020. Det tas sikte på å legge fram
en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017,
samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt regionalt
nivå. Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede
drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere
og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Prosessen
legger opp til at fylkeskommunene fatter vedtak høsten 2016. På denne
måten vil de fylkeskommunale strukturvedtakene kunne tilpasses ny
kommunal struktur.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større
kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at generalistkommuneprinsippet ligger fast som hovedregel for kommunesektoren. Flertallet vil
understreke viktigheten av at brukernes individuelle rettigheter
skal ligge fast. Videre forutsettes det ved oppgaveoverføringen
at ressursene følger oppgaver som flyttes til kommunene.
Flertallet viser til at målet
med kommunereformen er å sikre gode og likeverdige tjenester til innbyggerne,
helhetlig samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk
robuste kommuner og å styrke lokaldemokratiet. Det er et overordnet mål
at kommunene styrkes som tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere,
samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.
Flertallet viser til at samfunnet
har utviklet seg betydelig siden forrige kommunereform på 60-tallet,
og kommunene har fått stadig flere og mer krevende oppgaver. Mange
kommuner er i dag for små til å ivareta store og krevende oppgaver
som har avgjørende betydning for innbyggernes velferd. Det stadig
økende omfanget av interkommunale samarbeid skaper utfordringer
for lokaldemokratisk styring og kontroll med tjenestetilbudet. Det
er videre en utfordring at kommunegrensene ikke samsvarer med dagens
naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette forhindrer en helhetlig
samfunnsplanlegging og utvikling, hvilket er avgjørende for å dekke
fremtidens behov for boliger, miljøvennlige transportløsninger og
næringsutvikling.
Flertallet viser til at målet
med kommunereformen er å sette kommunene i stand til å ivareta disse
oppgavene på en bedre måte, slik at innbyggerne kan få bedre tjenester
og kommunene blir bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer.
Større kommuner med sterkere fagkompetanse og mer ressurser har bedre
forutsetninger for å sikre gode tjenester til innbyggerne, og til
å drive fremtidsrettet samfunnsutvikling. Dette vil også styrke
kommunene som lokaldemokratisk arena, og legge grunnlag for å begrense statlig
detaljstyring og gi kommune et større handlingsrom til å finne gode
lokale løsninger.
Flertallet er positive til at
landets kommuner høsten 2014 ble invitert til å delta i prosesser
med sikte på å vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg
sammen med nabokommuner. Flertallet er fornøyd med
at de fleste kommuner allerede er i gang med denne prosessen og
vil gi ros til kommunene for å vise lokalt lederskap. Dette flertallet
er også positive til at fylkesmennene og KS spiller en viktig rolle.
Flertallet mener at overføring
av nye oppgaver til større kommuner er en sentral del av kommunereformen.
Mer makt og myndighet til kommunene er et bærende element i reformen.
Større kommuner vil kunne ta ansvar for større oppgaver. Overføring
av nye oppgaver bidrar med dette til å styrke det lokale selvstyret
og flytte mer makt nærmere innbyggerne.
Flertallet er enige om at det
skal utredes en hjemmel som avklarer hvordan man gjennom en samarbeidsregel
skal sikre tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i
tilfeller der en kommune ikke kan ivareta dette ansvaret. Flertallet slår
fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet er at
oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak er relatert
til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling. Dette vil også
omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.
Flertallet er positive til at
fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen
vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert det regionale
nivået våren 2017. Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter at
prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss størrelse.
Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en ny regionstruktur.
Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal gjennomgås,
og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding våren
2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens kommunereform med mål om færre, større og «mer robuste»
kommuner har vært begrunnet med at kommunene skulle få ansvaret
for flere oppgaver og få mer makt og ansvar. Det har derfor vært
store forventninger til oppgavemeldinga som ble lagt fram i mars. Disse
medlemmer konstaterer at to tredeler av oppgavene som er
omtalt i meldinga, skal vurderes eller utredes videre. Disse
medlemmer konstaterer videre at de oppgavene som konkret
foreslås overført, bærer preg av å være overføring av kostnader
og regelstyrte ordninger, og i liten grad oppgaver og ansvar som
vil øke det politiske handlingsrommet.
Disse medlemmer vil fordele oppgaver mellom
stat, regionalt folkevalgt nivå og kommunene etter følgende prinsipper:
Å sikre best mulig
tjenester til befolkningen.
Styrke demokratiet ved at beslutningene
tas nærmest mulig dem det gjelder, på en mest mulig effektiv og
ubyråkratisk måte.
Samle det vi må, og desentralisere det
vi kan.
Politisk skjønn som skal utøves i kommuner
og fylker, bør i størst mulig grad foretas av lokale folkevalgte
organ.
Bevare prinsippet om at alle kommuner skal
ha ansvar for de samme oppgavene for å sikre likeverdige tjenester,
like demokratiske rettigheter, minst mulig byråkrati og en oversiktlig
forvaltning.
Disse medlemmer ønsker ikke A-
og B-kommuner.
Disse medlemmer viser til at
lokaldemokratiet ikke måles i antall oppgaver kommunene har, men
at kommunene har ansvaret for de oppgavene som er relevante for
lokaldemokratiet. Disse medlemmer understreker videre
at lokaldemokratiet bare er reelt dersom lokal- og regionalpolitikerne har
reelle muligheter til å gjøre prioriteringer. Derfor henger lokaldemokrati
og god kommuneøkonomi tett sammen. Disse medlemmer er
sterkt kritiske til at regjeringen har svekket lokaldemokratiets økonomiske
handlingsrom, og viser til disse medlemmers respektive
partiers alternative budsjetter og kommuneopplegg som prioriterer
kommunenes økonomi framfor skattekutt til dem som har mest fra før.
Disse medlemmer mener at videreføringen av
tre folkevalgte forvaltningsnivå må ligge til grunn for vurderingen
av hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene. Disse
medlemmer mener også det er behov for å tilføre det regionale
folkevalgte nivået nye funksjoner og oppgaver. Et regionalt folkevalgt
nivå må både fylle rollen som samfunnsutvikler og tjenesteprodusent,
og må også i det videre være en innbyggerrettet velferdsprodusent.
Disse medlemmer mener at det
er behov for en gjennomgang av alle statlige oppgaver som ligger til
fylkesmennene, statlige tilsyn og direktorat med sikte på overføring
av oppgaver til kommunene og folkevalgte regioner. Disse organers
tilsyns- og kontrolloppgaver bør rendyrkes og andre oppgaver bør legges
innunder folkevalgt styring.
Disse medlemmer understreker
at lokalisering av statlige arbeidsplasser må bygge opp under livskraftige
regioner og lokalsamfunn, også ved at arbeidsplasser og funksjoner
etableres og videreutvikles utenom de største byene i hver region.
Disse medlemmer viser til at
den kommunale skatteinnkrevingen er effektiv, brukerorientert og
at den gir viktig styringsinformasjon til lokale beslutningstakere,
og vil derfor beholde systemet med lokal skatteinnkreving, både
ansvaret og den praktiske innkrevingen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Skatteinnkrevingen skal fortsatt ligge i kommunene,
og Stortinget ber derfor regjeringen stoppe prosessen med å statliggjøre
den lokale skatteinnkrevingen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at disse medlemmers primærstandpunkt
er en tonivåmodell uten mellomnivå. Samtidig viser disse
medlemmer til flertallsmerknad i Innst. 300 S (2013–2014) tilknyttet
Kommuneproposisjonen 2015 hvor disse medlemmer legger
tre forvaltningsnivåer til grunn.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er behov for reformer i kommunesektoren gjennom å desentralisere
oppgaver fra statlige myndigheter til kommunene og fylkeskommunene, og
gjennom å styrke det lokale folkestyret for å gi flere mulighet
til å delta i utviklingen av samfunnsutviklingen og det lokale tjenestetilbudet. Dette medlem mener
regjeringens kommunereform ikke svarer på disse utfordringene, men
bidrar til sentralisering og svekket folkestyre. Sanering av flertallet
av landets kommuner er blitt viktigere enn å tilføre mer makt og
myndighet til kommunesektoren.
Dette medlem understreker at
det for Senterpartiet ikke er aktuelt å støtte forslag om å slå sammen
kommuner med tvang, slik regjeringen legger opp til gjennom framlegging
av en lovproposisjon våren 2017 med forslag om ny kommunestruktur.
Kommuner som vedtar frivillig kommunesammenslåing, godkjennes av
regjeringen gjennom kongelig resolusjon. Formålet med en lovproposisjon
vil være å be Stortinget slutte seg til forslag om å bruke tvang
der det ikke er lokale vedtak om sammenslåing i én eller flere av
berørte kommuner som regjeringen mener bør slås sammen. Dette
medlem mener meldingens henvisning til stortingsflertallets merknader
om at det skal være reell frivillighet for de kommuner som deltar
i sammenslåingsprosesser, må følges opp ved at regjeringen trekker
tilbake sine planer om en lovproposisjon om ny kommunestruktur våren
2017. Dersom dette ikke skjer, er realiteten at regjeringen opprettholder
sine signaler om bruk av tvang der kommunene ikke ønsker sammenslåing.
Dette medlem viser til at Difis
innbyggerundersøkelse viser at folks tilfredshet med tjenestilbudene
innen kommunens primæroppgaver – skole, helse og omsorg – er høyest
i mindre kommuner. Når regjeringen argumenterer med at store kommuner
er nødvendig for å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud
uavhengig av hvor de bor i landet, er dette i strid med folks oppfatning.
Kommuner med små fagmiljøer på sårbare områder møter denne utfordringen
gjennom samarbeid over kommunegrensene. Interkommunale samarbeid
blir av regjeringen sett på som et demokratisk problem. Dette
medlem konstaterer at dette er en påstand mer enn et dokumentert
faktum.
Dette medlem mener det er behov
for å rette søkelys på hvordan ulik organisering av kommunal virksomhet
virker inn på folkevalgt styring og lokaldemokratisk kontroll. Dette
vil gjelde så vel etableringen av kommunale foretak, konkurranseutsetting og
privatisering som interkommunale samarbeid.
Dette medlem registrerer at regjeringen
sier at kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere oppgaver
kan løses nærmere innbyggerne, uten at dette følges opp gjennom
forslag til overføring av oppgaver i Oppgavemeldingen. Meldingens
konklusjoner er basert på at oppgaveoverføring på konkrete områder
forutsetter videre utredninger og dessuten forutsetter etablering
av nye storkommuner.
Dette medlem har merket seg at
regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2015 foreslår en sentralisering
og statliggjøring av skatteinnkrevingen. Dagens 268 kemnerkontor
foreslås redusert til 33. Det er overraskende at regjeringen fremmer
forslag om at dagens velfungerende skatteinnkreving i kommunal regi
skal statliggjøres. Dette er lite i samsvar med regjeringens mål
om å styrke kommunesektoren gjennom tilføring av nye oppgaver.
Dette medlem går mot statliggjøring
av skatteinnkrevingen og viser til forslag om dette.
Dette medlem viser til at regjeringen
har lagt sterkt press på kommunene for å utrede kommunesammenslåing.
Kommuner som har fulgt regjeringens opplegg, har gjort dette i forvissning
om at ny kommunestruktur vil føre til større oppgaveportefølje.
Realiteten etter framlegging av Oppgavemeldingen er at kommuner
som følger regjeringens tidsfrister, vil måtte gjøre vedtak om sammenslåing
uten å vite hvilke oppgaver kommunen skal løse i framtida. Dette
medlem beklager at en reform som ble lansert som en av de
største forvaltningsreformer på lang tid, nå faller sammen og ender
opp i en ren struktur- og sentraliseringsreform.
Dette medlem viser til at regjeringens
politiske plattform ikke har vektlagt å gi mål for bosetting og
arbeidsplasser over hele landet. Kommunestrukturens betydning for
distriktspolitikken er også fraværende i mandatet for regjeringens
ekspertgruppe og i regjeringens meldinger til Stortinget. Sentralisering
av bosetting og arbeidsplasser synes å være en del av regjeringens
mål. På dette område skiller denne regjeringen seg klart fra den
rød-grønne regjeringen som i sin regjeringsplattform sa at «Vi vil
sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk».
Dette medlem viser til at kommunene,
spesielt i distriktene, er viktig for bosetting, arbeidsplasser og
verdiskaping gjennom privat sektor. Kommuneadministrasjonen er i
seg sjøl en kompetansearbeidsplass som gir ungdom med høyere utdanning mulighet
til å bosette seg utenfor de større tettstedene. Mindre kommuner
driver et aktivt tiltaksarbeid for næringsutvikling. Etablering
av privat virksomhet er avhengig av et visst miljø og offentlig
serviceapparat i det nærmiljøet hvor etableringen vurderes. Dette
medlem mener disse forholdene må gis langt større oppmerksomhet
i det videre arbeidet med reformer i kommunesektoren.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det viktige er at alle kommuner skal kunne gi gode tilbud til sine
innbyggere og at folk og lokalpolitikere får god oversikt over,
og innflytelse på, lokal utvikling og de oppgavene som skal løses. Dette
medlem mener kommunenes økonomi må styrkes vesentlig. Inntektsfordelingen mellom
kommunene må bli jevnere, og staten må fullfinansiere pålagte satsinger.
Dette medlem vil understreke
viktigheten av at kommunene gjør oppgavene sine selv eller i samarbeid
med nabokommuner, og at fagmiljøer ikke brytes opp ved å sette velferd,
omsorg og skoler ut på anbud.
Dette medlem vil påpeke at det
er langt viktigere for handlingsrommet for reelt lokaldemokrati
i kommunene at staten bedrer finansieringen av de oppgavene kommunene
i dag har ansvaret for, enn at det tilføres nye oppgaver. Særlig
gjelder dette dersom de nye oppgavene ikke er tilstrekkelig finansiert til
å kunne utføres i nødvendig omfang, og med tilstrekkelig faglighet
og kvalitet.
Dette medlem mener at det er
galt å starte diskusjonen med spørsmålet om hvor stor en kommune
bør være. Å slå sammen kommuner kan ikke være et mål i seg selv.
Slik storparten av Distrikts-Norge ser ut, er antall innbyggere
eller kvadratkilometer mindre interessant ettersom geografien er
så forskjellig. Mange sammenslåinger er ikke mulig å gjennomføre
uten at folk får flere mil å reise til kommunesenteret. I områder
som i det daglige ikke er en naturlig felles bo- og arbeidsregion,
har det lite for seg å slå kommuner sammen.
Dette medlem viser til at kommunene
i og rundt byene ofte er store. Likevel klarer heller ikke disse
alltid å gi god nok velferd, og å skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Dette
medlem viser her til mangelen på barnehagelærere som et
dagsaktuelt eksempel. Mangelen på fagfolk løses ikke med storkommuner,
men ved å utdanne tilstrekkelig mange, og ved å bedre lønns- og
arbeidsforhold så det blir attraktivt å jobbe i kommunene.
Dette medlem påpeker at det er
ikke felles arealplanlegging mellom geografisk store kommuner i
Distrikts-Norge som er problemet. Det er samarbeidet mellom store
kommuner rundt og i byene om areal og transport som ikke er godt
nok. Selv om flere slike store kommuner i disse områdene blir slått sammen,
vil kommunene antakelig likevel ikke bli store nok geografisk til
å løse disse problemene innenfor den nye kommunens grenser.
Dette medlem mener at hvorvidt
det er fornuftig eller ikke å slå sammen kommuner for å bedre tilbudet
til innbyggerne, er vurderinger som best gjøres i den enkelte kommune
etter samråd med innbyggerne i folkeavstemming, og gjennom ulike
typer innbyggerundersøkelser og deltakelse.
Dette medlem mener kommunesammenslåinger
må skje frivillig, og at tvangssammenslåing er det motsatte av mer
lokaldemokrati. Dette medlem mener nærhet og deltakelse
er viktige elementer i diskusjonen om demokrati og om hensiktsmessig kommunestørrelse,
og at regjeringen ikke legger nok vekt på dette. Dette medlem mener
at ingen kommuner skal tape på å slå seg sammen, og er positiv til
statlige stimuleringsmidler i frivillige prosesser.
Dette medlem forutsetter at generalistkommuneprinsippet
ligger fast. Dette medlem er opptatt av å unngå forskjeller
på, og ujevn kvalitet i, offentlig velferd som følge av for store
ulikheter i økonomi, kompetanse og i andre lokale ressurser. Dette
medlem mener det er naturlig og bra at kommuner samarbeider.
I noen tilfeller er det nødvendig også som følge av at kommunen
selv ikke er i stand til å løse lovpålagte oppgaver.
Dette medlem mener det er viktig
at kommunene løser sine kjerneoppgaver i velferd og skole selv,
og at de ikke legger slike oppgaver ut på anbud. Det vil splitte
opp fagmiljøer og penger som er ment til velferd og skole, og vil
på ulike måter bli tappet ut til eierne av private selskaper og
internasjonale storkonsern. Anbudsutsetting vil også medføre tap
i lønn og pensjon for mange ansatte. Det er svært dårlig arbeidsgiverpolitikk
og helt feil virkemiddel hvis en skal makte å rekruttere nok unge
til å utdanne seg til og bemanne framtidens skole og omsorg. Dette medlem påpeker
at regjeringens forslag gir full åpning for å bryte med generalistprinsippet,
ved å legge til rette for at store kommuner kan få nye og svært tunge
oppgaver.
Dette medlem mener det er positivt
at kommunene samarbeider tett med hverandre. Høy kompetanse og sterke
fagmiljøer er viktig for god kvalitet på tilbudet til innbyggere.
Nærhet, oversikt og evne til å løse oppgavene raskt og ubyråkratisk
er også viktig. I dag løser mange kommuner flere oppgaver ved interkommunalt
samarbeid. Det gjelder så vel store som små kommuner, og kommunesammenslåing
fjerner ikke behovet for slikt samarbeid. Noen former for interkommunalt
samarbeid kan redusere den lokalpolitiske styringen. Dette gjelder
særlig for interkommunale selskaper med egne styrer. På samme måte
som Sosialistisk Venstreparti ønsker mer demokratisk kontroll over
sykehusene, bør det legges rammer for interkommunalt samarbeid som
sikrer åpenhet, god forankring og demokratisk kontroll. Uklarhet
om ansvar, og manglende lokalpolitisk kontroll, vil kunne svekke
den lokale interessen for, og oppfølgingen av, oppgavene.
Dette medlem mener at kommuner
som alt i dag ser seg nødt til å samarbeide interkommunalt på mange
og tunge ansvarsområder, bør vurdere å inngå mer forpliktende samarbeid
med nabokommunene. Disse kommunene bør vurdere om det heller vil
være riktig å slå kommunene sammen. Dette medlem påpeker
at geografiske forhold kan gjøre at mange kommuner vil forbli små
i folketall. Lovpålagte oppgaver må da likevel løses i samarbeid
med andre kommuner.
Dette medlem vil ha tre forvaltningsnivåer, og
er mot at fylkeskommunene eller regionene tappes for oppgaver, slik
regjeringen legger opp til.
Regjeringspartienes ønske om å legge ned fylkeskommunen
i strid med stortingsflertallets pålegg, dominerer de foreslåtte
oppgaveendringene, og er derfor uegnet til å danne grunnlaget for
nye oppgaver til kommunene. Dette medlem vil ikke
støtte disse oppgaveendringene.
Dette medlem mener derfor det
er uaktuelt å fjerne de store og viktige regionale oppgavene som videregående
opplæring, kollektivtrafikk og tannhelsetjeneste fra fylkeskommunene.
Dette er oppgaver som i dag har tunge fagmiljøer som ved kommunalisering
vil splittes opp, stikk i strid med kommunereformens intensjon om
større og sterkere fagmiljøer. Dette er også oppgaver som bør løses
i store enheter som tar hensyn til distrikt og sentrum under ett
for å sikre likeverdige tilbud.
Dette medlem mener det snarere
er behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner
og oppgaver. Et regionalt folkevalgt nivå må være demokratisk styrt.
Det regionale/fylkeskommunale nivået må ha en rolle som samfunnsutvikler
i direkte kontakt med befolkningen og være ansvarlig for viktige
velferds- og utviklingsoppgaver.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti mener at helseforetakene bør tilbake til et nytt nivå
med større regioner og folkevalgt styring.
Dette medlem mener at det er
behov for en gjennomgang av statlige oppgaver som ligger til fylkesmennene,
av statlige rapporteringer og målstyringsmekanismer og av direktoratsfunksjoner.
Målet med gjennomgangen skal være overføring av oppgaver som forutsetter
lokalt skjønn til kommuner og folkevalgte regioner. Der dette skal
skje må en ha gjennomgått den nasjonale politikken slik at en er klar
på hvilket handlingsrom det lokale skjønnet skal utøves innenfor.
Dette må følges av klare krav til kompetanse og faglig kvalitet
i den lokale forvaltningen.
Dette medlem mener økt lokal
forvaltning forutsetter forsterket nasjonal lovgivning når det gjelder
miljøhensyn, jordvern, biologisk mangfold, naturvern og bruk av
natur.
Dette medlem mener at statlige
organer bør utvikles mer som tilsyns- og kontrollorganer, mens oppgaver
der det skal være rom for lokal skjønnsutøvelse, bør legges under
folkevalgt kontroll.
En slik gjennomgang bør inkludere en vurdering av
hvilke statlige arbeidsplasser som kan flyttes ut av hovedstadsområdet.
Dette medlem ønsker en tillitsreform
som utgangspunkt for mindre rapportering og byråkrati.
Dette medlem er mot svekkelse
av nasjonale rettigheter for enkeltmennesker og mot svekkelse av tilsyn
og kontroll som skal sikre at de mest sårbare faktisk får sine rettigheter,
jf. hjelpemidler, rehabilitering, VTA, boligsosiale spørsmål, TT-transport,
arbeids- og utdanningsreiser osv.
Dette medlem viser til FN-konvensjonen
for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av konvensjonens artikkel
4, som fastsetter statenes generelle forpliktelser, følger det at
staten også i utviklingsfasen av saker plikter aktivt å trekke inn,
og rådføre seg inngående med, mennesker med nedsatt funksjonsevne
og de organisasjoner som representerer dem.
Dette medlem påpeker at regjeringen
ikke har gjennomført slike drøftelser i denne saken på tross av
at meldingen dreier seg om svært sentrale områder nettopp for mennesker
som er omfattet av konvensjonen.
Dette medlem er uenig i regjeringens
forslag om å svekke statens finansieringsansvar gjennom direkte
bevilgninger til oppgaver som varig tilrettelagt arbeid. Dette
medlem er også mot å omgjøre folketrygdfinansierte ordninger,
som hjelpemidler, til rammebevilgninger.
Dette medlem mener oppgaver som
i dag løses godt på lokalt nivå, som skatteinnkreving, ikke skal
sentraliseres til staten, og er derfor mot regjeringens forslag
om dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker at skole er en
av de viktigste samfunnsoppgavene som kommunene og fylkeskommunene har
ansvaret for. Da må de som skoleeiere også ha myndighet til å bestemme
hvordan skolestrukturen skal være.
Derfor vil disse medlemmer sikre
at kommunene må ha rett til å stoppe opprettelse av nye privatskoler
som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer, eller på annen
måte er hjemlet i dagens privatskolelov.
I tråd med privatskoleforliket mellom Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
må man kunne ta hensyn til den offentlige skolestrukturen og behovet
for skolen ved behandling av søknader, også for skoler som er religiøse
eller pedagogiske alternativer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Kommunene skal ha rett til å stoppe opprettelse av
nye privatskoler som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer,
eller på annen måte hjemlet i dagens privatskolelov.»
Komiteen viser til de respektive
partiers forslag og merknader under behandlingen av Prop. 84 L (2014–2015)
Endringer i privatskolelova mv. (om nye godkjenningsgrunnlag).
Kommunal- og moderniseringsdepartementet satte
3. januar 2014 ned et ekspertutvalg som på fritt faglig grunnlag
skulle foreslå kriterier som har betydning for oppgaveløsningen
i kommunene. Utvalget leverte 31. mars 2014 delrapporten Kriterier
for en god kommunestruktur. Samme dag fikk ekspertutvalget et tilleggsmandat
hvor ekspertutvalget ble bedt om, med utgangspunkt i kriteriene
fra første delutredning, å vurdere om det er behov for tilleggskriterier/sektorkriterier,
eventuelt justeringer fra første delutredning, for å kunne overføre
nye oppgaver til kommunene.
Ekspertutvalgets sluttrapport ble overlevert 1. desember
2014.
Med utgangspunkt i samfunnsmessige hensyn knyttet
til tjenesteyting, myndighetsutøvelse, samfunnsutvikling og demokratisk
arena formulerte utvalget følgende ti kriterier rettet mot kommunene: Tilstrekkelig
kapasitet, relevant kompetanse, tilstrekkelig distanse, effektiv
tjenesteproduksjon, økonomisk soliditet, valgfrihet, funksjonelle
samfunnsutviklingsområder, høy politisk deltakelse, lokal politisk
styring, og lokal identitet. Utvalget formulerte to kriterier rettet
mot staten: bred oppgaveportefølje og statlig rammestyring.
Utvalget ga følgende anbefalinger for en god kommunestruktur:
1. Kommunene bør ha
minst 15 000–20 000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning.
2. Kommunestrukturen bør i større grad
nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder.
3. Staten bør redusere detaljstyringen
og ordninger for politisk deltakelse bør videreutvikles for å sikre
gode og slagkraftige demokratiske arenaer.
For nærmere omtale se meldingens kapittel 2.1.
Tilleggsmandatet omhandler overføring av oppgaver
til kommunene, forutsatt større og mer robuste kommuner.
Retningslinjene for oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene,
som ble lagt fram av oppgavefordelingsutvalget i NOU 2000:22 Om
oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune, ligger til grunn
for utvalgets valg av oppgaver.
Utvalget har i sluttrapporten vurdert ti eksempler på
oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene: Psykisk
helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, habilitering
og rehabilitering, hjelpemidler, barnevern, arbeidsmarkedstiltak,
videregående opplæring, kollektivtransport, fylkesveger, og virkemidler
for lokal nærings- og samfunnsutvikling.
Kommuner med minst 15 000–20 000 innbyggere
kan være i stand til å overta ansvaret for nye oppgaver innenfor
flere av de ti områdene utvalget har vurdert. Dette er: habiliterings-
og rehabiliteringstjenestene, statlige oppgaver tilknyttet fosterhjem
og barneverninstitusjoner, hjelpemidler til personer med nedsatt
funksjonsevne, arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor og virkemidler
for lokal nærings- og samfunnsutvikling. Videre kan kommuner med
minst 100 000 innbyggere isolert sett være i stand til å overta
enkelte andre oppgaver, som videregående opplæring og kollektivtransport,
forutsatt at de også utgjør funksjonelle samfunnsutviklingsområder.
En overføring av oppgaver kun til storkommuner innebærer imidlertid
oppgavedifferensiering, og reiser praktiske og prinsipielle spørsmål
som diskuteres i meldingen.
Utvalget har ikke funnet grunnlag for noe nytt
eller justert kriterium tilknyttet kommunen som demokratisk arena.
Utvalget peker på at et styrket lokaldemokrati vil avhenge av at
nasjonale myndigheter reduserer det totale omfanget og detaljeringen
i utforming av statlige styringsvirkemidler. Behovet for rådgivning,
veiledning og statlig tilsyn må antas å bli mindre når kommunene
blir større. Bedre forutsetninger for å levere gode tjenester og
drive samfunnsplanlegging samt styre og kontrollere egen virksomhet,
vil gjøre behovet for interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse
og kjerneoppgaver betydelig mindre. Utvalget legger likevel til
grunn at større kommuner ikke vil avskaffe alle behov for samarbeid.
Utvalget oppfatter at det er en prinsipiell forskjell mellom kommuner
på minimum 15 000–20 000 innbyggere som inngår i samarbeid om administrative
og tekniske tjenester og kommuner som er avhengig av slikt samarbeid
for å drifte kjerneoppgavene. Utvalget mener at kommuner med en
minstestørrelse på mellom 15 000–20 000 innbyggere vil gi større
likeverdighet mellom stat og kommune, og danne grunnlag for en generell
styrket tillit til lokalt folkevalgtes prioriteringer. Dette vil
kunne bidra til å styrke lokaldemokratiet.
Utvalget anbefalte i første delrapport at kommunestrukturen
i større grad bør nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder.
Funksjonelt avgrensede kommuner kan se arbeidsplasser, boliger,
tjenester og transport i sammenheng.
Med bakgrunn i diskusjonen i etterkant av delrapporten
og foreliggende gjennomgang av ti eksempler på potensielt nye oppgaver
til kommunene, ser utvalget behov for å tydeliggjøre kriteriet og
anbefalingen om geografisk funksjonalitet. Blant oppgavene som er
vurdert i rapporten har utvalget pekt på at overføring av ansvar
knyttet til kollektivtransport og videregående opplæring må forutsette
at kommunene er funksjonelt avgrenset.
I delrapporten diskuterer utvalget ulike grader
av administrativ oppsplitting som er uheldig. I forlengelsen av
dette tydeliggjør utvalget følgende:
Oppfyllelsen enten av kriteriet «ett tettsted
bør i sin helhet ligge i én kommune» eller kriteriet «ett tett integrert
arbeidsmarked bør utgjøre én kommune», vil føre til nye storkommuner
i flere større og mindre byområder. I tråd med første delrapport
mener utvalget at størrelsen på kommunene blant annet i hovedstadsområdet
må balanseres med hensyn til tjenesteproduksjon og lokal-demokrati.
Hovedstadsområdet bør derfor fortsatt bestå av flere kommuner. Men også
i hovedstadsområdet bør kommunene så langt som mulig utgjøre funksjonelle
samfunnsutviklingsområder, slik dette er definert over. Med sammenslåinger
av kommuner rundt Oslo vil det bli færre aktører i hovedstadsområdet
som må samarbeide. Oslo kommune kan da samarbeide direkte med enkeltkommuner
med mer likeverdig kapasitet og kompetanse om felles løsninger for
hovedstadsområdet. Delrapporten peker på at dette også skaper en
mer oversiktlig og enhetlig forvaltning for innbyggere, næringsliv,
andre kommuner, samt statlige og regionale aktører.
Utvalget har tatt utgangspunkt i relevante kriterier
fra delrapporten i vurderingen av eksempler på oppgaver det kan
være aktuelt å overføre til kommunene.
Med utgangspunkt i at ulike oppgaver kan kreve ulikt
innbyggertall finner utvalget det nærliggende å skissere konsekvensene
av tre ulike kommunemodeller.
Modell 1 innebærer en videreføring av generalistkommuneprinsippet
hvor alle kommuner (unntatt Oslo) har ansvaret for samme oppgaveportefølje.
I tråd med utvalgets anbefalinger fra delrapporten forutsettes kommunene
å ha en minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere. Alle kommunene
inngår som i dag i et fylke/region.
Modell 2 åpner for at kommuner har ulike oppgaver
ut fra hvor mange innbyggere de har (oppgavedifferensiering) og
overføring av flere oppgaver til storkommuner. Alle kommunene (unntatt
Oslo) inngår som i dag i fylket/regionen.
Modell 3 åpner også for oppgavedifferensiering og
tildeling av Oslo-status til flere storkommuner, det vil si at storkommunen
i tillegg til å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region.
Modell 3 innebærer at nabokommunene til storkommunen inngår i et
annet fylke/region, slik tilfellet er for nabokommunene til Oslo
i dag.
Det er teoretisk mulig å tenke seg modeller
med mer omfattende oppgavedifferensiering enn modell 2 og 3. Det
kan legges inn flere terskler for innbyggertall («trappetrinn»)
hvor kommunene tilføres nye oppgaver etter hvert som de overstiger
et visst innbyggertall. Utvalget finner imidlertid at en slik «trappetrinnsmodell»
vil øke kompleksiteten i forvaltningssystemet og skape en uoversiktlig
situasjon for innbyggerne – både som velgere og brukere av tiltak og
tjenester. Utvalget har derfor ikke vurdert slike modeller nærmere.
Se nærmere omtale av de ulike modellene i meldingen.
Formålet med drøftingen til utvalget har vært
å systematisere fordeler og ulemper ved henholdsvis generalistkommuneprinsippet
(og forutsatt kommuner med minst 15 000–20 000 innbyggere) og modeller
hvor storkommuner har en bredere oppgaveportefølje. Utvalget tar
ikke stilling til om generalistkommuneprinsippet bør videreføres
eller om oppgavedifferensiering er ønskelig. Det har sammenheng
med at regionnivåets framtidige utforming ikke er avklart, at utvalget
kun har vurdert eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å overføre
til kommunene, og at problemstillingen fortjener en grundigere utredning
enn det har vært rom for i denne rapporten.
Departementet mener at ekspertutvalgets sluttrapport
gir et solid faglig grunnlag for det videre arbeidet med kommunereformen.
Dette gjelder både for kommunene i deres arbeid lokalt, og senere
for staten når den skal vurdere resultatene av de lokale prosessene
og hvilke oppgaver som kan flyttes til større kommuner. Norges mangfoldige
geografi tilsier at det ikke er naturlig å stille et absolutt krav
til innbyggertall. Samtidig er ekspertutvalget tydelig på hvilke
forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode tjenester til innbyggerne.
Departementets nærmere vurderinger av de ulike elementene
i ekspertutvalgsrapporten framgår av de påfølgende kapitler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener Ekspertutvalgets tilleggsrapport om overføring av oppgaver
til kommunene har gitt et godt grunnlag for arbeidet med oppgaveoverføringen. Flertallet mener imidlertid
at Norges mangfoldige geografi ikke gjør det naturlig å etablere
noen nedre grense for antall innbyggere en kommune bør ha.
Flertallet viser til at Ekspertutvalget
peker på at et styrket lokaldemokrati vil avhenge av at nasjonale
myndigheter reduserer det totale omfanget og detaljeringen i utforming
av statlige styringsvirkemidler, og at behovet for rådgivning, veiledning
og statlige tilsyn antas å bli mindre når kommunene blir større. Flertallet deler
Ekspertutvalgets vurdering, og mener dette må følges konkret i forbindelse med
regjeringens gjennomgang av den statlige styringen av kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at
anbefalingene fra regjeringens ekspertutvalg er lagt til grunn for forslagene
som er fremmet gjennom Kommuneproposisjonen 2015 og Oppgavemeldingen.
Det vanskeliggjør imidlertid komiteens arbeid at regjeringen velger
å uttrykke seg uforpliktende og vagt i en del spørsmål hvor ekspertutvalget
gir tydeligere råd. Dette gjelder bl.a. i definisjonen av større
kommuner og i spørsmålet om redusert statlig detaljstyring.
Disse medlemmer viser til at
ekspertutvalget forutsetter at kommunene må ha en minstestørrelse
på 15 000 til 20 000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning.
Regjeringen bruker betegnelsen «større kommuner» uten å spesifisere
et antall innbyggere. Dette må forstås som at regjeringen deler ekspertutvalgets
forslag. I spredtbygde deler av landet vil en slik kommunestørrelse
bety sammenslåing av mange kommuner til store geografiske enheter. Avstandsulempene
vil bli betydelige om innbyggerne skal tilbys likeverdige tjenester
og gis mulighet til lokaldemokratisk deltakelse.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å svekke fylkeskommunen gjennom at den tappes
for oppgaver. Disse medlemmer er enig med KS-lederen
når hun sier at «en reform som i praksis fører til at det folkevalgte
regionale nivået svekkes, er en reform for enda mer statlig styring».
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at selv om Ekspertutvalget
har anbefalt minimumsstørrelse på kommuner på 15 000 til 20 000,
har ikke regjeringen valgt å tallfeste en slik målsetting ut ifra
Norges geografi – der det også etter kommunereformen vil være kommuner
med færre innbyggere enn tallet nevnt over.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til Ekspertutvalgets forutsetning
om at staten bør redusere detaljstyringen og at ordninger for politisk
deltakelse bør videreutvikles for å sikre gode og slagkraftige demokratiske
arenaer. Dette er ikke fulgt opp gjennom forslag til konkrete tiltak
i regjeringens meldinger. Tvert om legger regjeringen opp til økt
statlig styring bl.a. gjennom forsøk om statlig finansiering av
eldreomsorgen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det regionale folkevalgte nivå må inkluderes i regjeringens arbeid,
ved at det også vurderes en overføring av statlige oppgaver til et
regionalt folkevalgt nivå. Direktoratenes oppgaver bør begrenses
til tilsyn og kontroll.
Det vises i meldingen til at regjeringen vil
spre makt og bygge samfunnet nedenfra, de norske kommunene er generalistkommuner,
og at Stortinget gjennom lov har gitt kommunene ansvaret for grunnleggende
nasjonale velferds- og myndighetsoppgaver.
Det vises i meldingen til at en endret kommunestruktur
med større kommuner vil legge grunnlaget for å kunne overføre flere
oppgaver fra fylkeskommunene, fylkesmannen og staten for øvrig,
og slik styrke kommunene som viktige lokaldemokratiske organer for
sine innbyggere.
Større og mer robuste kommuner legges til grunn som
en forutsetning for overføring av nye oppgaver til kommunene.
Arbeidet med å vurdere nye oppgaver til større kommuner
har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordeling mellom
forvaltningsnivåene, som ble lagt fram av Oppgavefordelingsutvalget
i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune.
Oppgavefordelingsutvalget som ble oppnevnt for å
vurdere oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene
avga sin utredning 3. juli 2000. I meldingen gis det en oversikt
over hovedpunktene i denne, men ikke en fullstendig framstilling.
Utvalgets retningslinjer for oppgavefordeling
var svar på følgende tre hovedhensyn: hensynet til brukerne, hensynet
til lokalt selvstyre og deltakelse, og hensynet til nasjonale mål.
For nærmere omtale av hensynene, se meldingens
kapittel 3.3.1.
Ut fra de ovennevnte hensynene formulerte utvalget
syv retningslinjer for oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene:
1. Oppgaver bør legges
på lavest mulig effektive nivå.
2. Oppgaver som krever utøvelse av lokalpolitisk skjønn
og vurdering bør legges til folkevalgte organer.
3. Oppgaver som av ulike årsaker ikke skal
la seg påvirke av lokalpolitiske oppfatninger og lokalpolitiske
forhold, og som derfor er kjennetegnet av standardisering, regelorientering
og kontroll, bør i utgangspunktet være et statlig ansvar.
4. Staten bør ha ansvaret for oppgaver
som gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt
helhetsgrep for god oppgaveløsning.
5. Oppgaver som krever stor grad av koordinering, og/eller
oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til
samme forvaltningsorgan.
6. Oppgaver som krever stor grad av samordning overfor
brukerne legges til samme forvaltningsorgan.
7. Det myndighetsorgan som er tillagt ansvar
og beslutningskompetanse for en oppgave skal også ha ansvaret for
å finansiere utgiftene til oppgaveløsningen.
Utvalget så på oppgavefordelingen mellom staten
og kommunesektoren som et viktig redskap for å realisere et reelt
fungerende demokrati. Utvalget oppsummerte sine tilrådninger i tre
hovedpunkter: tilrådninger angående utøvelsen av den statlige styringen
av kommunesektoren, tilrådninger angående organiseringen av det
regionale nivået, samt tilrådninger angående enkeltspørsmål knyttet
til oppgavefordeling og organisering som ikke tas opp i forbindelse
med organiseringen av det regionale nivået.
Oppgavefordelingsutvalget konkluderte på enkeltsektorer
og tjenester. Retningen i tilrådningene var økt delegering av makt
og myndighet fra sentralt nivå til lokalforvaltning. Anbefalingene
gikk i retning av å gi flere oppgaver til det lokale nivået, mindre
øremerking og flere oppgaver underlagt politisk kontroll.
Sammenliknet med andre europeiske land har Norge,
i likhet med de andre nordiske landene, en desentralisert oppgaveløsning.
Kommunene spiller en helt sentral rolle i den offentlige forvaltningen
og i gjennomføringen av velferdspolitikken. Kommunen har ansvaret
for en svært bred og omfattende oppgaveportefølje.
Kommunene kan frivillig ta på seg oppgaver som ikke
er lagt til andre offentlige organ eller private. Det er også eksempler
på oppgaver som ikke er lovpålagte, men der ulike tilskuddsordninger
legger til rette for at kommunene tar på seg disse. Et annet eksempel
på «oppgavetildeling» er når kommunene får mulighet til å kreve
inn avgifter for tilknytning til kommunale anlegg, slik som vannforsyning
og avløp.
De europeiske landene har organisert forvaltningen
generelt, og lokalforvaltningen spesielt, på en rekke ulike måter.
Det er vanlig å dele de vesteuropeiske landene inn i en nordisk
modell, en britisk modell, en mellomeuropeisk modell og en napoleonsk eller
søreuropeisk modell.
Det gis en nærmere omtale av de ulike modellene i
meldingens kapittel 3.2.
Det vises i meldingen til at ved overføring
av nye oppgaver til større kommuner vil rammestyring, både økonomisk
og juridisk, ligge til grunn. Det er et overordnet mål å gi kommunesektoren
gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som tjenesteprodusenter,
myndighetsutøvere, samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.
Det legges til grunn at overføring av nye oppgaver
til kommunene bør bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet.
Større og mer robuste kommuner bør redusere behovet
for statlig detaljstyring.
Det pekes i meldingen på at de norske kommunene
er generalistkommuner, og at generalistkommunesystemet er et utgangspunkt
for kommunereformen. Systemet innebærer at alle kommuner uavhengig
av innbyggertall, bosettingsstruktur og lignende skal imøtekomme
de samme kravene til tjenester, planleggings- og utviklingsoppgaver,
oppgavene som myndighetsutøver og ivaretakelse av demokratiske funksjoner.
Det samme finansieringssystemet gjelder for alle og lovgivningen
gir de samme rammene for organisering og styring og for statlig
tilsyn og kontroll med kommunene.
Det pekes i meldingen på at generalistkommunesystemet
har både fordeler og ulemper. En enhetlig oppgavefordeling bidrar
til et likeverdig lokalt selvstyre i alle deler av landet. Systemet
bidrar til en oversiktlig offentlig forvaltning for innbyggerne
og lave prosesskostnader. Det kan bidra til mindre sektorisering
og gråsoner i offentlig forvaltning sammenliknet med et system med
differensiering. En enhetlig oppgavefordeling gjør det også enklere
å utforme et enhetlig overføringssystem og lovgrunnlag for kommunal
virksomhet.
Samtidig er forutsetningene for oppgaveløsning
i dagens kommuner under stadig forandring som følge av demografiske
endringer og endringer i oppgaver og krav. Kommunene har svært ulikt
innbyggertall. Generalistkommunesystemet kan innebære fare for ujevn
kvalitet på offentlige tjenester som følge av store ulikheter i
kompetanse og lokale ressurser. Dermed kan også forutsetningen om
likeverdige tjenester være utsatt. Videre kan det oppstå lav kostnadseffektivitet
på grunn av dårlig utnyttelse av mulige stordriftsfordeler. Interkommunalt
samarbeid er en måte kommunene har svart på denne type utfordringer.
Det kan videre være en ulempe at det kommunale ansvaret
begrenses av de minste kommunene. Dette kan avskjære større kommuner
fra å løse oppgaver som det ellers kunne være rasjonelt at de utførte.
Alternativet til generalistkommunesystemet er
et oppgavedifferensiert system der staten gjennom lovgivning fastlegger
en differensiert ansvarsdeling mellom kommuner, fylkeskommuner eller
statlige forvaltningsorganer. Ekspertutvalget tar i sin sluttrapport
utgangspunkt i to modeller for oppgavedifferensiering: Én modell
som åpner for oppgavedifferensiering ved at det overføres flere
oppgaver til storkommuner, hvor alle kommunene (unntatt Oslo) inngår
i fylket/regionen som i dag; og én modell med tildeling av Oslo-status
til flere storkommuner, det vi si at storkommunen i tillegg til
å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region.
Ekspertutvalget påpeker at det er mulig å tenke seg
modeller med mer omfattende oppgavedifferensiering enn de ovennevnte
modellene, ved at det legges inn terskler for innbyggertall («trappetrinn») hvor
kommunene tilføres nye oppgaver etter hvert som de overstiger et
visst innbyggertall. Utvalget har ikke vurdert slike modeller nærmere.
Utvalget skisserer fordeler og ulemper med de
to modellene.
Se meldingens kapittel 3.4 for en nærmere omtale.
Departementet viser til at det knytter seg fordeler og
ulemper både til dagens generalistkommunesystem og til et system
med differensiert oppgavefordeling. Etter en samlet vurdering mener
departementet at generalistkommunesystemet fortsatt skal være hovedmodellen
for kommunesektoren, og at nye oppgaver som hovedregel skal overføres
til alle kommuner. Hovedbegrunnelsen for dette er at dagens system
bidrar til en oversiktlig offentlig forvaltning for innbyggerne
og til mindre sektorisering og gråsoner. Samtidig mener departementet
at det vil kunne være gevinster å hente på å gi enkelte nye oppgaver, som
videregående opplæring og kollektivtransport, kun til de største
kommunene. Byene og byregionene vil i årene som kommer oppleve fortsatt
sterk vekst i folketallet. Det er viktig at de største kommunene
har ansvar for oppgaver som både gjør det mulig å håndtere den sterke
veksten og utnytte de mulighetene veksten gir. Det vil også kunne
gi en bedre oppgaveløsning i disse kommunene ved at oppgaver som nå
er splittet av forvaltningsmessige skiller, kan ses i sammenheng
på lokalt nivå. To forutsetninger bør etter departementets vurdering
legges til grunn for en overføring av oppgaver til de største kommunene. For
det første må storkommunene være i stand til å løse oppgavene på
en god måte, herunder inneha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse
og utgjøre geografisk funksjonelle områder. For det andre må oppgaveløsningen
i områdene utenfor storkommunene kunne håndteres på en måte som
sikrer likeverdig løsning av oppgavene. Befolkningsgrunnlag og geografiske
avstander vil være sentrale faktorer i den sammenheng. Begge forutsetningene
må vurderes særskilt for den enkelte oppgave. Større regioner kan bidra
til å styrke oppgaveløsningen i områdene utenfor storkommunene.
Etter en samlet vurdering mener departementet
at det ikke bør åpnes for at de største kommunene, som får en bredere
oppgaveportefølje, kan utgjøre egne fylker/regioner. Departementet
vil i denne sammenheng særlig peke på at ulempene knyttet til samhandling
og koordinering mellom storkommunene og tilstøtende regioner vil
kunne forsterkes i en slik modell. Departementet deler videre ekspertutvalgets
bekymring for at storkommuner med fylkesstatus i mindre grad vil
opptre som drivkraft for samfunnsutviklingen utover egne grenser,
slik at storkommunenes betydning som «regionale motorer» svekkes.
En slik modell vil etter departementets vurdering også innebære
at storkommunene må overta alle de fylkeskommunale oppgavene.
Departementet slutter seg til ekspertutvalgets
anbefaling om at det ikke bør legges opp til et system med oppgavedifferensiering
avhengig av flere ulike innbyggerstørrelser. En slik «trappetrinnsmodell»
vil kunne føre til stadig uro og tilbakevendende diskusjon om oppgavefordelingen
og gi et forvaltningsmessig svært uoversiktlig system.
For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet
foreslo ekspertutvalget i første delrapport at det skal være adgang
til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning hvor geografiske
avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Departementet
varslet i Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 at det
vil utrede en generell hjemmel i kommuneloven for slike tilfeller.
I lys av kommunereformens mål og prosess vil det samtidig være naturlig
å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for store
geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner å samarbeide.
Formålet med en slik samarbeidsregel vil være å sikre innbyggerne
et faglig forsvarlig tilbud. Den framtidige kommunestrukturen og
omfanget av nye oppgaver til kommunene vil kunne avgjøre omfanget
av slike pålagte samarbeid. Departementet tar sikte på å fremme
forslag for Stortinget om dette våren 2017.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil understreke at generalistkommuneprinsippet ligger fast som hovedregel
for kommunesektoren. Flertallet er samtidig opptatt
av å unngå ujevn kvalitet på offentlige tjenester som følge av for
store ulikheter i kompetanse, inntekter og andre lokale ressurser.
Interkommunalt samarbeid kan være fordelaktig for kommunene både
når det gjelder økonomi og tjenestekvalitet, men gir utfordringer
når det gjelder styring og kontroll. Et for stort omfang av interkommunale
samarbeid bidrar til uthuling og forvitring av kommunene.
Flertallet mener derfor at omfanget
av interkommunalt samarbeid må begrenses, og mener at kommuner som
ikke er i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver, bør slå seg
sammen med aktuelle nabokommuner og dermed sikre bedre folkevalgt
styring i en større kommune. Flertallet støtter forslaget
om at det skal utredes en hjemmel som avklarer hvordan man gjennom
pålagt samarbeid skal sikre tjenestekvalitet og rettssikkerhet for
innbyggerne i tilfeller der en kommune ikke kan ivareta dette ansvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener generalistkommuneprinsippet
skal ligge fast. Det innebærer at nye oppgaver som overføres til
kommunene, skal overføres uten hensyn til innbyggertallet i kommunen.
Disse medlemmer viser til at
generalistkommunesystemet er en grunnleggende premiss for dagens
forvaltningsorganisering i stat, fylkeskommuner og kommuner. Disse
medlemmer legger til grunn at generalistkommuneprinsippet
fremdeles skal gjelde for organiseringer av kommunesektoren.
Disse medlemmer viser til at
ekspertutvalget i sin drøfting av generalistkommuneprinsippet skisserer
ulike modeller. I modell 1 med minstestørrelse på 15 000 til 20 000
innbyggere forutsettes alle kommuner å ha samme oppgaver, slik som
i dag. I modell 2 med mer ulik kommunestørrelse, foreslår utvalget
at generalistkommuneprinsippet oppheves ved at kommunene har ulike
oppgaver etter hvor mange innbyggere de har. Modell 3 åpner for
oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner. Disse
medlemmer mener regjeringen reelt sett går inn for ekspertutvalgets
modell 2 hvor generalistkommuneprinsippet oppheves ved at kommunene
har ulike oppgaver etter kommunestørrelse. Dette er konsekvensen
av at de fleste oppgaver regjeringen foreslår overført fra stat
og fylkeskommune, forutsetter større kommuner. Det er derfor feil å
si, slik det står i meldingen, at regjeringen mener generalistkommuneprinsippet
fortsatt skal være hovedmodellen for kommunesektoren.
Disse medlemmer mener det svekker
vår forvaltningsorganisering om statlige myndigheter skal differensiere
styringen av kommunesektoren etter størrelse, og mener dette klart
er i strid med generalistkommuneprinsippet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at generalistkommuneprinsippet videreføres ved at alle kommuner
og fylkeskommuner har et likeverdig ansvar og sjøl har ansvaret
for å bestemme om en oppgave skal løses av kommunen sjøl, eller
gjennom samarbeid med andre kommuner/fylkeskommuner.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet finner det inkonsekvent av regjeringen
å ville utrede en adgang til å pålegge interkommunalt samarbeid
mellom små kommuner der geografiske avstander gjør at kommuner ikke
kan slå seg sammen. Regjeringen ønsker å begrense omfanget av interkommunale
samarbeid, mens den samtidig ønsker å kunne pålegge dette ved lov
for mindre kommuner. Disse medlemmer viser til at
alle kommuner er underlagt et lovverk som skal sikre likeverdige
tjenester innenfor sentrale velferdsområder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at enkeltkommuner
på særskilte saksområder og av ulike årsaker som ikke bare dreier
seg om størrelse eller geografi, kan ha problemer med å oppfylle lovpålagte
krav og forpliktelser overfor innbyggerne. Regjeringen bes vurdere
om dagens lovverk tilstrekkelig sikrer at man gjennom pålagt samarbeid
sikrer tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i tilfeller
der det viser seg at en enkeltkommune ikke er i stand til å ivareta
dette ansvaret.
Disse medlemmer mener det er
positivt at kommunene samarbeider tett med andre kommuner. Disse
medlemmer viser til at omfanget av interkommunalt samarbeid
også er omfattende mellom store kommuner. Kommunestørrelse er derfor
ikke en god målestokk for å bedømme behovet for interkommunalt samarbeid.
Disse medlemmer viser til at
interkommunalt samarbeid kan være fordelaktig for kommunene både
når det gjelder økonomi og tjenestekvalitet, men gir noen utfordringer
når det gjelder styring og kontroll. Det er viktig med åpenhet og
god forankring. Uklarhet om ansvar, og manglende lokalpolitisk kontroll,
vil kunne svekke den lokale interessen for og oppfølgingen av oppgavene.
Disse medlemmer mener at kommuner
som alt i dag ser seg nødt til å samarbeide interkommunalt på mange
og tunge ansvarsområder, bør vurdere å inngå mer forpliktende samarbeid
med nabokommunene. Disse kommunene bør vurdere om det heller vil
være riktig å slå kommunene sammen. Disse medlemmer påpeker
at geografiske forhold kan gjøre at mange kommuner vil forbli små
i folketall. Lovpålagte oppgaver må da likevel løses i samarbeid med
andre kommuner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at kommunesektorens arbeid og oppfølging av lover og forskrifter
er underlagt statlig kontroll og tilsyn og påtales dersom det påvises
brudd. Dette gir sentrale myndigheter de nødvendige virkemidler
for å sikre at kommunesektoren driver sin virksomhet i henhold til
overordnede politiske føringer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke viktigheten av at kommunene selv bygger opp faglig spesialisert
kompetanse på områder der kommunen har et stadig og gjentakende
behov for det.
Sentrale eksempler er juridisk kompetanse generelt,
og kontraktsinngåelse spesielt, teknisk kompetanse og kompetanse
som oppdragsgiver for bygg og anlegg. Det er videre sentralt at
denne kompetansen eies og videreutvikles av kommunene. Det er ikke
tilfredsstillende at kommunene gjør seg helt avhengige av kjøp av
eksempelvis juridisk kompetanse, og ikke selv besitter, bygger opp
og utvikler dette. Dette medlem mener at kommunene
må samarbeide om å bygge opp slik fagkompetanse, og på denne måten sikre
spisset og høy kompetanse til å ivareta kommunens krevende oppgaver
og innbyggernes interesser på best mulig måte.
Det vises i meldingen til at det er et kommunalt ansvar
å sørge for å dekke nødvendig helse- og omsorgstjenester ved sykdomstilfeller
hos barn, mens pleiepenger gjennom folketrygden skal erstatte bortfall
av arbeidsinntekt ved foreldrenes mer midlertidige arbeidsfravær
på grunn av pleie- og tilsynsoppgaver.
Regjeringen Stoltenberg II nedsatte Kaasa-utvalget
i 2010 for å se nærmere på i hvilken grad og på hvilken måte familier
med omfattende omsorgsoppgaver kan gis kompensasjon når de utøver
pleie og omsorg som kommunen ellers plikter å tilby. Kaasa-utvalget
leverte sin utredning i 2011 i NOU 2011:17 og hadde tre hovedanbefalinger:
1. Ny utvidet rett til
pleiepenger for barn under 18 år ved varige alvorlige lidelser,
begrenset inntil 50 prosent av en full ytelse.
2. Avvikle folketrygdens hjelpestønad og
overføre den til en ny og forsterket kommunal omsorgsstønad.
3. Lovfestet rett til pårørendestøtte i
kommunene.
I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil
reformere pleiepenge- og omsorgslønnsordningene for foreldre med
syke og funksjonshemmede barn som oppfølging av Kaasa-utvalgets
innstilling.
På denne bakgrunn har Arbeids- og sosialdepartementet
i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet startet et arbeid med
å utrede konkrete forslag til endringer i pleiepengeordningen, hvor
formålet er å utforme en mer hensiktsmessig og treffsikker pleiepengeordning.
I dette arbeidet vil ansvarsforholdet mellom stat og kommune og
forholdet til de tilstøtende ordningene hjelpestønad og kommunal
omsorgslønn bli vurdert, herunder en eventuell sammenslåing av ordninger,
helt eller delvis. Det tas sikte på å sende ut et høringsnotat med
konkrete forslag til endringer i løpet av våren 2015.
I Sundvolden-erklæringen framgår det at regjeringen
vil gi kommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak, etter
en vurdering av kvalitet, pris og hva som gir best hjelp til det
enkelte barn, uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Videre framgår
det at kommuner med nødvendig kompetanse kan gis et helhetlig faglig
og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten. Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet har satt i gang et arbeid med å endre
ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet. Ambisjonen
er et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp
til rett tid. En ny kommunestruktur vil kunne gi større og mer robuste barnevernstjenester
med bedre forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.
Kommunene har i dag et omfattende faglig ansvar
på barnevernområdet.
Se nærmere omtale i meldingens pkt. 4.3.1.
Det vises i meldingen til at en endret ansvarsfordeling
skal gi kommunene økt ansvar for barnevernet, blant annet på fosterhjems-
og institusjonsområdet. Økt faglig og økonomisk ansvar vil sette
kommunene bedre i stand til å etablere egne tiltak, både tiltak
som kan forebygge alvorlig omsorgssvikt og tiltak for barn som må
plasseres utenfor hjemmet. Kommunene skal gis større mulighet til
å prioritere ressurser, vurdere alternative tiltak, samarbeide på tvers
av sektorene og tilpasse tjenestetilbudet til lokale forhold.
Kunnskap om kvalitetssikrede tiltak på regionalt og
nasjonalt nivå, enten det er offentlige eller private tiltak, må
gjøres tilgjengelig for kommunene.
Kommunene vil, også etter en kommunereform, ha
ulike faglige og kapasitetsmessige forutsetninger for å ivareta
et mer helhetlig ansvar for barnevernet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
skal videreutvikles til et fagdirektorat som skal fremme god kvalitet
og kunnskapsbasert praksis i barnevernet, og et godt samarbeid skal
vektlegges i dette arbeidet. Det vil fortsatt være behov for en
statlig andrelinjetjeneste som kan utfylle det kommunale tjenestetilbudet.
Dette kan være oppgaver som krever særlig kompetanse. Sterke fagmiljøer,
kombinert med store opptaksområder, er blant annet viktig for å
kunne sikre et tilstrekkelig differensiert institusjonstilbud. En andrelinjetjeneste
bør imidlertid ha en annen innretning enn i dag, med mindre vekt
på direkte tjenesteyting. Tjenesteytingen fra den statlige andrelinjetjenesten
må skje med bakgrunn i etterspørsel fra den enkelte kommune. Rettssikkerhetsoppgaver
(tilsyn og kontroll) skal forbli statlige. I Sundvolden-erklæringen
framgår det at regjeringen ønsker å styrke tilsynet med barnevernet.
Det vises i meldingen til at Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet vil komme tilbake til omfanget av oppgaver
og ansvar på barnevernområdet som kan overføres til større kommuner.
Konsekvenser av ulike alternativer for ny ansvarsdeling skal utredes
nærmere. Utredningene skal belyse alternativer med ulik grad av
kommunalt oppgave- og finansieringsansvar. Spørsmål om oppgavedifferensiering
og interkommunalt samarbeid vil også bli utredet.
Det må legges vekt på forsvarlig omstilling. Kunnskap
fra forsøk skal bidra til gode endringsprosesser i en framtidig
strukturreform i barnevernet. Forsøksvirksomhet kan iverksettes
fra 2016.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
vil høsten 2015 legge fram en egen stortingsmelding om fosterhjem.
Stortingsmeldingen vil blant annet omhandle framtidig ansvarsdeling
for fosterhjemstilbudet. Det tas videre sikte på at endringer i barnevernet
behandles i en egen lovproposisjon som legges fram for Stortinget
våren 2017.
Familievernet er en gratis, statlig finansiert
lavterskeltjeneste som er tverrfaglig bemannet på spesialistnivå.
Barneperspektivet skal ha høy oppmerksomhet
i den generelle familierådgivningen og i meklingssakene. Kjerneoppgavene
består i behandling og rådgivning ved vansker, konflikter eller
kriser i familien, samt mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven
§ 51.
Familievernkontorene driver utadrettet virksomhet
om familierelaterte temaer, og deres forebyggende arbeid er et viktig
virkemiddel for å sikre robuste samliv og gode oppvekstvilkår for
barna.
Familievernets virksomhet er regulert i lov
om familievernkontorer. Familievernkontorene drives av den statlige
regionale familievernmyndigheten, Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat), eller den som statlig regional familievernmyndighet inngår avtale
med om drift av familievernkontor.
Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten.
All virksomhet ved familievernkontorene er fullfinansiert
over statsbudsjettets kap. 842. I 2015 er det bevilget 461,3 mill.
kroner til formålet.
Familieverntjenesten i Norge har en todelt organisering.
Av totalt 49 familievernkontorer er 30 offentlige (statlige), mens
de øvrige 19 er kirkelig eide stiftelser. Av disse 19 er 11 kontorer
organisert i en felles stiftelse (Stiftelsen Kirkens Familievern), mens
de øvrige 8 er egne, selvstendige stiftelser. Organiseringen av
familievernet er med andre ord svært sammensatt.
Alle kirkelig eide kontorer har driftsavtale
med, og blir fullfinansiert av, Bufetat.
Som en del av regjeringens arbeid med kommunereformen
utreder Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet familieverntjenesten
med sikte på en overføring til kommunene. Familieverntjenesten er
en tjeneste som i dag samarbeider med kommunalt barnevern, helsetjenesten
og også andre kommunale tjenester. Administrativ forankring på samme
nivå for ulike deler av hjelpeapparatet kan gi kommunen bedre mulighet
til å utvikle en helhetlig, forebyggende og behandlende tiltakskjede
overfor befolkningen. Utredningsarbeidet omfatter en rekke problemstillinger
knyttet til administrative, juridiske, økonomiske, faglige og brukermessige
konsekvenser ved en overføring av familieverntjenesten til kommunene.
Det arbeides videre med en løsning for de kirkelige kontorene.
Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget
om framtidens primærhelsetjenester. Det vil blant annet foreslås
tiltak for å legge bedre til rette for en mer flerfaglig helse-
og omsorgstjeneste i kommunene og bedre utnyttelse av tilgjengelige
ressurser. Det er videre behov for økt forskning i og om tjenestene. Kompetanse
i tjenesten, ledelse av og kvalitet i tjenestene vil også være sentrale
elementer i meldingen om primærhelsetjenesten. Ny politikk på omsorgsfeltet
vil også bli omtalt i meldingen.
Videre vil regjeringen i løpet av 2015 legge
frem en opptrappingsplan på rusfeltet og en opptrappingsplan for
rehabiliteringsfeltet. Opptrappingsplanen på rusfeltet vil i hovedsak
innrettes mot personer som er i ferd med å utvikle, eller allerede
har etablert, et rusmiddelproblem. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren.
Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering vil ha sitt
hovedfokus rettet mot kommunene. Planen skal ha som formål å styrke
tjenestetilbudet til pasient- og brukergrupper som i dag ikke får det
tilbudet de burde ha.
Finansieringsansvaret for pasienttransport (syketransport)
ble overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene (RHF)
fra 2004. Selv om kommunene den gang utløste anslagsvis 20 prosent
av utgiftene, ble det vedtatt at RHF-ene skulle dekke reiseutgifter
til pasienter som reiser til undersøkelse og behandling både i kommune-
og spesialisthelsetjenesten og til private behandlere der utgifter
til behandling dekkes etter folketrygdloven kapittel 5. En begrunnelse
var at det er mange små kommuner og ønsket om å unngå en for fragmentert ordning.
Det var i 2012 om lag 4,7 mill. pasientreiser
og utgiftene var på om lag 2,2 mrd. kroner. Det anslås at utgiftene
til den kommunale andelen i dag utgjør om lag 600 mill. kroner av
dette.
Helse- og omsorgsdepartementet har høsten 2014
hatt et forslag om å forenkle pasientreiseordningen på høring. Hovedtrekkene
i forslaget er at langt flere søknader fra pasienter om reiserefusjon skal
behandles elektronisk og at utgifter som hovedregel skal refunderes
etter en standardsats per kilometer. Det tas sikte på ikrafttredelse
i 2016. Ut fra prinsippet om at den som utløser en kostnad i størst mulig
grad bør ha finansieringsansvaret, bør det vurderes om man skal
overføre deler av ansvaret for pasienttransporten til kommunene.
Pasienttransport for primærhelsetjenesten vil bli vurdert overført
til kommunene når forenklingen av pasienttransporten er gjennomført.
Det vises i meldingen til at en av hovedanbefalingene
i NOU 2013:9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer
(Politianalysen), er at politiet i større grad bør kunne konsentrere
seg om politiets kjerneoppgaver. I arbeidet med oppfølgingen av
politianalysen er en del av de oppgavene som politiet har i dag,
vurdert med tanke på om de bør overføres til andre. Det går fram
av meldingen at utgangspunktet bør være at politiet i større grad
bør konsentrere seg om forebygging, beredskap og straffesaksbehandling.
I Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven
mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) har Justis- og beredskapsdepartementet
gått inn for at enkelte av politiets oppgaver skal overføres til
annen statlig virksomhet, at enkelte oppgaver skal overføres til
kommunene, og at det for noen oppgaver skal vurderes nærmere om
de kan overføres til kommunene. Det skal arbeides videre med helt
eller delvis å overføre oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder
til Mattilsynet eller kommunene, og godkjenning av brukthandlere
og forvaltning av hittegods til kommunene. Videre skal det utredes
om utstedelse av pass, meldingsordningen for EØS-arbeidstakere og
sekretariatsfunksjonen for forliksrådene kan overføres til kommunene.
Longyearbyen lokalstyre på Svalbard er ikke
en ordinær kommune, men har mange av de samme oppgavene som kommunene
på fastlandet har. Det generelle regelverket finnes i Svalbardloven
kapittel 5, som bygger på kommuneloven. Flere av de særlovene som
legger oppgaver til kommunene, gjelder også for Longyearbyen lokalstyre.
Kommunereformen berører ikke Longyearbyen lokalstyre direkte. Ved
endring av lover i forbindelse med kommunereformen som også gjelder
for Svalbard, må det derfor vurderes særskilt hva som passer for
Longyearbyen lokalstyre. Her vil Justis- og beredskapsdepartementet
ha et særlig ansvar.
En uavhengig faggruppe som fikk i mandat å foreslå
forenklingstiltak for utmarksforvaltningen, tok utgangspunkt i Sundvolden-erklæringen
punkt 8 «Levende lokaldemokrati» og la fram sin rapport 3. desember
2014. Regjeringen ønsker å forenkle utmarksforvaltningen, men har
foreløpig ikke tatt stilling til hvordan forslagene i rapporten
konkret skal følges opp.
Faggruppen mener at utmarksforvaltningen er kompleks
og til dels utilgjengelig for brukerne. Den mener at utmarksforvaltningen
framstår som sektorstyrt, ressurskrevende og lite helhetlig. I tillegg
til kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn, pekes det på en rekke
særorganer som har myndighet i utmarksforvaltningen. Faggruppen
mener at relaterte oppgaver i størst mulig grad bør samles i ett
forvaltningsorgan. Fylkesmannen bør ha ansvaret for statlig samordning,
spisskompetanse og legalitetskontroll.
Faggruppens forslag til forenklingstiltak er
basert på at kommunene bør få flest mulig oppgaver og at det må
være tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse og distanse i
forvaltningen. Fagruppen konstaterer at kommunene allerede har mange
oppgaver i utmarksforvaltningen, men at handlingsrommet blir begrenset
av økonomi, statlig regelverk, kontrollordninger og lite samordnet
sektorforvaltning. Samtidig bruker ikke alltid kommunene sitt handlingsrom
fullt ut.
Fagruppen foreslår en rekke konkrete forenklingstiltak.
Rapporten har vært ute på offentlig høring. Sammen
med høringsuttalelsene vil rapporten danne grunnlag for departementenes
vurdering av videre oppfølging og igangsetting av tiltak. Arbeidet
med forenklinger i og redusert statlig styring av lokale planprosesser
etter plan- og bygningsloven, vil også kunne bidra til å forenkle
utmarksforvaltningen på sikt, jf. meldingens kapittel 7.6.
Regjeringen har igangsatt et systematisk arbeid med
å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på forenklinger. Dette
gjelder særlig plandelen av loven. Forenklingsarbeidet skal bidra
til raskere planprosesser og større handlingsrom for kommunene. Departementet
fremmet i 2014 forslag overfor Stortinget (Prop. 121 L (2013–2014)
om endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger mv. i plandelen). Stortinget
sluttet seg til forslagene, og endringene har allerede trådt i kraft.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
fra og med 2014 igangsatt et fireårig, forskningsbasert evalueringsprogram
om plan- og bygningsloven i regi av Norges Forskningsråd. Oppdraget
er tildelt Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), som
legger opp til et bredt samarbeid med sentrale planfaglige forsknings-
og undervisningsinstitusjoner i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland.
Prosjektet skal studere hvordan plan- og bygningsloven
fungerer i praksis og hvordan den er samordnet med andre lover (sektorlover).
Evalueringen skal også se på om plandelen fører til lokal og regional
bærekraftig utvikling, gjennom helhetlig samfunns- og arealplanlegging.
Prosjektet skal evaluere om, og eventuelt i hvilken utstrekning,
plandelen fungerer etter lovgivers intensjoner.
Programmet vil kunne identifisere forenklings- og
delegeringsmuligheter som løpende vil bli vurdert av departementet
med tanke på forbedringer og styrket lokaldemokrati.
Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter
plan- og bygningsloven (KU) gir utdypende saksbehandlingsregler
for planer som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn.
For samferdselstiltak inntreffer utredningsplikten normalt på kommunedelplannivå,
men i noen saker kan det også være aktuelt med konsekvensutredning
for reguleringsplaner.
Ny forskrift om konsekvensutredninger for planer
etter plan- og bygningsloven ble vedtatt ved kgl.res. 19. desember
2014.
Forskriften innebærer flere forenklingstiltak
som kan bidra til raskere og mer effektive planprosesser for blant
annet samferdselstiltak.
Tiltakene er nærmere beskrevet i meldingens
kapittel 4.6.2
Byregionene vokser kraftig. Regjeringen ønsker en
mer klimavennlig byutvikling og er derfor opptatt av at en ser planlegging
av boliger, samferdsel, kollektivtransport og næringsutvikling i
sammenheng slik at veksten blir bærekraftig.
Bedre samordning av areal- og transportplanlegging
er et av de viktigste grepene ved overgang fra bypakker til bymiljøavtaler.
Bymiljøavtaler skal omfatte avtaler om utviklingen av transportinfrastrukturen
og transporttilbudet i de ni største byområdene.
Arealdisponering er en viktig del av bymiljøavtalene,
og det er en forutsetning for inngåelse av avtale at det foreligger
en regional eller interkommunal areal- og transportplan som bidrar
til å nå målene i klimaforliket. Disse forutsettes videre fulgt
opp i kommunal planlegging.
Arealdimensjonen i bymiljøavtalene skal følges opp
gjennom egne utviklingsavtaler. Utviklingsavtaler på plansiden er
et nytt verktøy for å forenkle og målstyre arealplanleggingen i
byregioner.
Handlingsprogram i regionale planer rulleres
årlig. Utviklingsavtaler skal være en del av handlingsprogrammene
og omfatte tiltak som følger opp arealdimensjonen. Dette betyr at
alle relevante statlige, fylkeskommunale og kommunale aktører inngår
i et forpliktende samarbeid om å utarbeide og vedta konkrete tiltak,
slik som utvikling av knutepunkter og forutsigbar arealbruk.
Departementet mener det er viktig at alle berørte statlige
sektorinteresser deltar i planprosessene til regionale areal- og
transportplaner, slik at oppfølgingen av regionale og kommunale
planer blir forutsigbar og innsigelser unngås.
Dette vil bidra til at kommunal planlegging
og arealdisponering skjer i tråd med føringene gitt i regional eller
interkommunal plan, og at disse er i tråd med målsettingene i klimaforliket.
Departementet går inn for at det utarbeides grunnlag
for forpliktende utviklingsavtaler basert på handlingsprogrammet
til regionale eller interkommunale planer. I første omgang er dette
aktuelt for blant annet Osloområdet, Bergensområdet, Trondheimsområdet
og Stavangerområdet.
Klima- og miljødepartementet la i november 2014
fram forslag til endringer i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel
i utmark og vassdrag. Forslaget åpner for at kommunene kan fastsette
snøscooterløyper for fornøyelseskjøring.
Det vises i meldingen til at forslaget vil gi
økt lokal styring med motorferdsel i utmark innenfor tydelige, nasjonale
retningslinjer fastsatt i loven.
Det følger av forskrift om bruk av vannscooter § 6
første ledd at Klima- og miljødepartementet i særlige tilfeller
der hensynet til natur, næring, sikkerhet eller støy tilsier det,
unntaksvis kan forby eller begrense bruk av vannscootere og lignende
motordrevne fartøy i andre avgrensede områder enn de som er forbudt
med hjemmel i § 4 (se meldingen). I § 6 andre ledd er departementet
gitt mulighet til å delegere myndighet etter første ledd til kommunen.
Vannscooterregelverket skal gjennomgås på bakgrunn
av pågående evaluering iverksatt etter sommersesongen 2014. Regjeringen
vil vurdere hvorvidt fastsettelse av forbudssoner for bruk av vannscooter etter
§ 6 i forskrift om vannscooter bør overføres til kommunene når evalueringen
av vannscooterregelverket er gjennomført.
Konsesjon til småkraftverk gis etter vannressursloven.
Kompetanse til å treffe førsteinstansvedtak er i dag delegert til
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og fylkeskommunen.
Konsesjonsbehandlingen og utbyggingen av små vannkraftverk
har et betydelig omfang, og er viktig for Norges satsing på fornybar
energi.
Se nærmere beskrivelse i meldingens kapittel 4.8.1.
Olje- og energidepartementet vil igangsette
et lovarbeid våren 2016 med sikte på en overføring av konsesjonsmyndighet
for små vannkraftverk til kommunene.
Olje- og energidepartementet tar sikte på å
foreslå en lovendring som medfører at overføring av konsesjonsmyndighet
fra NVE og fylkeskommunene til kommunene skal tre i kraft i løpet
av inneværende stortingsperiode.
Det vises i meldingen til at en overføring av
konsesjonsmyndighet for små vannkraftverk fra NVE og fylkeskommunen
til kommunene vil styrke lokaldemokratiet. Det vil imidlertid være
tid- og ressurskrevende å bygge opp nødvendig juridisk og vassdrags- og
miljøfaglig kompetanse i kommunene. For ikke å forsinke dagens framdrift
i konsesjonsbehandlingen av småkraftsøknader, med tanke på at flest
mulig av de som får konsesjon skal rekke fristen for elsertifikater,
bør konsesjonsmyndighet først overføres til kommunene etter at hovedtyngden
av søknadene som nå ligger i NVE er ferdigbehandlet i 2017.
Offentlig veg er klassifisert i riksveg (10 500 km.),
fylkesveg (44 000 km.) og kommunal veg (38 000 km.). Det enkelte
forvaltningsorgan er vegmyndighet for sitt vegnett, og har ansvar
for utbygging, finansiering, drift, vedlikehold, forvaltning og beredskap,
inkludert arbeid med trafikksikkerhet.
Se meldingens kapittel 4.9.1 for nærmere beskrivelse
av vegnettene.
Spørsmålet om en overføring av ansvaret for
fylkesveger til de største kommunene vil bli vurdert i prosessen
med neste rullering av Nasjonal transportplan.
Det vises til at ekspertutvalget for kommunereformen
uttrykker at i en situasjon der ansvaret for fylkesvegnettet som
sådan ikke overføres, kan det være mulig å omklassifisere enkelte
fylkesveger av lokal karakter til kommunale veier. Dersom det ikke
blir lagt opp til at ansvaret for fylkesvegnettet overføres, vil
det bli nærmere vurdert å omklassifisere enkelte veger, i den grad
endringer i kommunestrukturen gir grunnlag for dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at
regjeringen ikke har konkludert på noen av de sentrale områdene
som vurderes overført til kommunene. I meldingen kapittel 4 drøftes
oppgaver og områder som vurderes i egne prosesser. Det er beklagelig
at disse prosessene ikke er mer avklart siden de enkelte departementenes og
regjeringens konklusjoner er sentrale i kommunenes prosesser i kommunereformen.
Disse medlemmer forstår de bekymringer som
KS uttrykte i komiteens høringsrunde når det gjelder kostnadsdekning.
Regjeringen gir i meldingen uttrykk for at det må antas å medføre
overgangskostnader til forberedelse og gjennomføring av oppgaveendringer.
Samtidig legger regjeringen til grunn at overføring av oppgaver
mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet vil følges av rammeoverføringer
innenfor en samlet sett uendret utgiftsside i statsbudsjettet. Disse
medlemmer deler KS’ forutsetning om at oppgaveoverføringer
må fullfinansieres, og at dekking av overgangskostnader knyttet
til at kommunene må opparbeide nødvendig kompetanse og kapasitet,
skal dekkes ved siden av de ordinære driftskostnadene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens
arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet,
og støtter ambisjonen om et bedre barnevern der flere barn og foreldre
får riktig hjelp til rett tid.
Flertallet viser til at ordningen
hvor Oslo har hatt et helhetlig ansvar for barnevernet har vært
vellykket, og at andre også vil kunne ha faglige og kapasitetsmessige
forutsetninger for et tilsvarende ansvar.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er positive til en forsøksordning med overføring av større ansvar
for barnevern i kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste advare
mot å gjøre lite gjennomtenkte endringer i organiseringen av barnevernet.
Reform og endring må ikke få bli et mål i seg selv. Det er en rekke
gode grunner for å gjøre betydelig om på organiseringen av barnevernet.
Men slike endringer må ha barnas beste som føring og formål. Først
etter at en eventuell omorganisering samvittighetsfullt og grundig
er utredet, kan Stortinget gjøre endringer med visshet om at dette
formålet er ivaretatt. Rammene for en omorganisering av barnevernet
bør derfor ikke fastlegges nå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Stortinget i forbindelse med den varslede stortingsmeldinga om
barnevern kan vurdere en forsøksordning med overføring av større ansvar
for barnevern i kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.
Staten skal fortsatt ha ansvar for de spesialiserte tilbudene, forsterket
fosterhjemsomsorg, samt tilsyn og kontroll.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at barnevernet bør omorganiseres gjennom at kommunenes ansvar forsterkes
og tydeliggjøres og ved at fylkeskommunene overtar deler av det
statlige ansvaret. Det vises til egne merknader fra Senterpartiet
om barnevernet under kapittel 5.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, ber regjeringen utrede hvordan familievernet
i større grad kan arbeide forebyggende i samarbeid med kommunale
tjenester, for å forhindre at samspillsproblematikk og konflikter
fører til alvorlige familieproblemer og samlivsbrudd. Det må også
utredes hvordan man kan sikre bedre tilgjengelighet til tjenesten
i hele landet.
Flertallet mener at dette ikke
innebærer omorganisering, men et skritt i retning av tettere samarbeid
med de kommunale tjenestene, og bedre tilgjengelighet for brukerne.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Familieverntjenesten er en velfungerende og veldrevet tjeneste
med viktige oppgaver, høy kompetanse og gode faglige resultater. Dagens
tosporede organisering innebærer at det finnes både offentlige og
stiftelseseide kontorer, noe dette medlem anser som
svært verdifullt og viktig. Alle kontorer er fullfinansiert av Bufetat,
og alle kontorer drives innenfor de samme økonomiske rammene og
har de samme kjerneoppgavene. Dette medlem vil understreke
at dagens organisering er god og at det ikke er behov for organiseringsendringer
og oppsplitting av tjenestetilbudet, men styrking og videreutvikling
av familieverntjenesten. Familieverntjenesten er i dag en tjeneste
som ikke har samsvar mellom oppgavenes ambisjoner og tilførte midler,
det er en tjeneste i vekst, og en tjeneste samfunnet vil tjene på
å styrke og tilføre økte ressurser i tiden som kommer. Dette
medlem mener ansvaret for finansiering av familieverntjenesten
bør videreføres på nasjonalt nivå for å sikre best mulig tjenester
for befolkningen.
Dette medlem viser til at dagens
familievern er organisert som en spesialisttjeneste der brukerne selv
tar direkte kontakt, og delvis som en tjeneste det henvises til
av andre instanser, altså en blanding av første- og andrelinjetjeneste.
Familieverntjenesten er en annen type tjeneste enn det kommunale
hjelpeapparatet. Familievernet er en spesialisttjeneste med et smalt
samfunnsoppdrag i motsetning til kommunale tjenester. Dette
medlem mener det er viktig at Familievernet ivaretas som
en spesialisttjeneste også i fremtiden. Faglige resultater krever
spesialisert kunnskap og metodikk, og spesialiserte fagmiljøer.
Dette medlem vil understreke
det positive ved at familieverntjenesten også drives av ideelle
aktører, og mener dagens organisering med et tosporet nasjonalt
familievern bør videreføres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at familievernet er organisert gjennom både offentlige og ideelt
eide kontorer. Familievernets tjenester gis gjennom regionale kontorer
som dekker flere kommuner. Familievernet var tidligere underlagt
fylkeskommunene, men ble overført til staten sammen med barnevernet. Dette
medlem viser til egne merknader under kap. 5 om tilbakeføring
av familievernet til fylkeskommunene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader om at endringer kun kan skje på bakgrunn av grundige utredninger
og lokale høringsrunder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at spørsmål om økt kommunal myndighet ved konsesjonsbehandling
av enkelte kraftanlegg blir vurdert og behandlet i egen proposisjon
om temaet.
I de tilfeller hvor inngrepet kun
berører en enkelt kommune mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet at disse konsesjonene kan avgjøres av den
enkelte kommune. Når kraftverkene har et nedslagsfelt som går over
flere kommuner og vassdrag, er det viktig å se helheten for naturinngrepene
fra installasjonene. Hensynet til vannforskriften og en helhetlig
vannforvaltning, som minstevannføring, fiske og miljø, må ivaretas
helhetlig for hele nedslagsfeltet, uavhengig av hvem som gir konsesjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
kommunenes myndighet ved utbygging av fornybar energi bør styrkes
ved at utbygging av vannkraftverk og vindkraftanlegg må godkjennes
av vertskommunen for anlegget før konsesjon kan gis. Konsesjonsmyndigheten
bør imidlertid fortsatt ligge hos NVE.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er positive til at regjeringen har iverksatt en gjennomgang av plan-
og byggesaksprosessene med sikte på å forenkle og forbedre disse.
Slik flertallet ser det, innebærer fylkesmennenes
klagebehandling i dispensasjonssaker i mange tilfeller unødvendig
ressursbruk og urimelig inngrep i det kommunale selvstyret. Derfor
må regjeringen vurdere hvordan det kommunale selvstyret kan styrkes
gjennom begrensninger i fylkesmannsembetenes avgjørelsesmyndighet
i dispensasjonssaker, og legge vurderingen fram for Stortinget på
egnet måte. Flertallet ser det blant annet som naturlig
at dette ikke skal gjelde saker der det angår bygging i dyrket mark
og saker som berører kulturminner og andre nasjonale interesser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at ordningen
med Transporttjeneste – oftest omtalt som TT-ordningen – er en svært
viktig ordning som sørger for å gi mennesker med funksjonshemninger
bevegelsesfrihet. Ordningen er i dag fylkeskommunal. Det er store
forskjeller fra fylke til fylke, og enkelte brukere får ikke gode
nok tjenester gjennom ordningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener derfor at det bør etableres
en ny TT-ordning på statlig nivå for funksjonshemmede med stort
behov for «dør-til-dør-transport». Med det kan brukerne med stort
behov sikres likeverdig og godt tilbud over hele landet, mens den
fylkeskommunale ordningen videreføres som i dag for brukere med
annet behov.
Regjeringen har vurdert oppgaver som nå ligger hos
fylkeskommunen, fylkesmannen og staten for øvrig, med tanke på overføring
til kommunene. Større og mer robuste kommuner er lagt til grunn
som en forutsetning for overføring av oppgavene.
Arbeidet har tatt utgangspunkt i retningslinjene for
oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt fram av
Oppgavefordelingsutvalget i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom
stat, region og kommune.
Som innspill til regjeringens arbeid mottok
departementet 18. desember 2014 KS’ hovedstyrevedtak om oppgaveoverføring
til kommunene.
Det pekes i meldingen på at ved overføring av nye
oppgaver til større kommuner vil rammestyring, både økonomisk og
juridisk, ligge til grunn. Det er et overordnet mål å gi kommunesektoren
gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som tjenesteprodusenter,
myndighetsutøvere, samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.
Det legges videre til grunn at overføring av nye oppgaver til kommunene bør
bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet.
De arbeidsrettede tiltakene er hjemlet i lov
10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven),
med forskrifter.
I 2015 bevilget Stortinget i alt 7,65 mrd. kroner til
arbeidsrettede tiltak. Bevilgningen er fordelt på to poster under
kapittel 634 (arbeidsmarkedstiltak):
Post 76 Tiltak for
arbeidssøkere med 6,4 mrd. kroner. Dette gjelder tiltak for ledige
og personer med nedsatt arbeidsevne som har overgang til jobb som
hovedformål.
Post 77 Varig tilrettelagt arbeid med
1,25 mrd. kroner. Hovedformålet med varig tilrettelagt arbeid er
å gi meningsfullt arbeid og sikre deltakelse for personer som har
liten mulighet til å få arbeid på normale lønns- og arbeidsbetingelser.
Stortinget fastsetter også signaler om volumet
på tiltaksinnsatsen målt i antall plasser. I 2015 er antall plasser
ca. 70 000. Signaler fra Stortinget tilsier at disse plassene (i
2015) fordeles på to hovedgrupper som følger:
57 900 tiltaksplasser
til personer med nedsatt arbeidsevne, inkludert 500 plasser til
forsøk med lønnstilskudd
12 000 plasser for personer med utfordringer
når det gjelder å komme i arbeid men som ikke har nedsatt arbeidsevne
I det årlige tildelingsbrevet til Arbeids- og
velferdsdirektoratet meddeles størrelsen på bevilgningen som stilles
til rådighet, og hvor mange tiltaksplasser som i gjennomsnitt skal
gjennomføres i løpet av ett budsjettår. Videre angis prioriteringer
mellom grupper av arbeidsledige. Arbeids- og velferdsdirektoratet
fordeler deretter plasser og midler til fylkesleddene, som igjen
fordeler plasser og midler til sine lokalkontor. Arbeids- og velferdsdirektoratet
rapporterer om innsats og måloppnåelse tre ganger i året.
Tiltak for ledige følger i stor grad konjunkturene.
Departementet mener at tiltakene som har som mål
å bringe deltakerne tilbake i arbeid bør forbli et nasjonalt ansvar
og ikke overføres til kommunene. Faglige vurderinger peker i retning
av at økt bruk av ordinære virksomheter i forbindelse med tiltakene
er mer effektivt enn skjermede tiltak. Det vises i meldingen til
at arbeids- og velferdsetatens arbeidsmarkedsfaglige kompetanse
gjør denne best egnet til å forvalte tiltakene. Departementet legger
også vekt på behovet for et helhetlig grep om livsoppholdsytelsene
(for eksempel arbeidsavklaringspenger) og kravene til aktivitet
(deriblant arbeidsmarkedstiltak) som er knyttet til disse ytelsene.
Det vises i meldingen til at arbeidsmarkedstiltakene
er et viktig ledd i den samlede nasjonale arbeidsmarkedspolitikken,
blant annet som konjunktur- og strukturpolitiske virkemidler. Ledig
arbeidskraft bør formidles til ledige stillinger på tvers av kommunegrenser.
Økt bruk av ordinært arbeidsliv som arena for
utprøving og arbeidstrening innebærer at det blir viktig å utvikle
et tett samarbeid med lokalt næringsliv. Gjennom sin kontakt med
arbeidsgiverne får arbeids- og velferdsforvaltningen kunnskap om
arbeidsmarkedets behov for arbeidskraft, og kan vurdere den enkelte
brukers mål i forhold til markedet. Samtidig etableres et kontaktnett
som gjør det mulig å finne tiltaksplasser i virksomhetene for brukere
med nedsatt arbeidsevne. Ansvaret for arbeidsmarkedstiltak og ansvaret
for rettighetsfestede ytelser henger nært sammen, og det er for
flere ytelser stilt vilkår om aktivitet (herunder arbeidsrettet
aktivitet).
Se nærmere omtale i meldingens kapittel 5.2.1.
Tiltaksarrangørenes rapporter fra gjennomføringen
av arbeidsmarkedstiltakene, utgjør en del av grunnlaget når man
vurderer om en bruker skal innvilges uførepensjon. Det vises i meldingen
til at dette isolert sett taler for at staten bør ha kontroll på
hvordan tiltakene innrettes.
Det er vanskelig å se hvordan slike hensyn kan ivaretas
på en tilfredsstillende måte dersom kommunen overtar hele ansvaret
for arbeidsmarkedstiltakene. Departementet mener derfor at det ikke
er aktuelt å vurdere en samlet overføring av ansvaret for arbeidsmarkedstiltakene
til kommunene. Det kan imidlertid vurderes om hele eller deler av
det skjermede tiltakstilbudet kan passe inn i kommunenes øvrige velferdstjenester
innrettet mot særlig utsatte grupper. Dette ble også signalisert
i meldingsdelen i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven
og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og
vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Skjermede arbeidsmarkedstiltak er tiltak for
personer med nedsatt arbeidsevne som krever spesielt tilrettelagt
eller skjermet arbeidsmiljø. Tiltaksforskriften inneholder krav
om at arrangører av disse tiltakene som hovedregel må være aksjeselskaper
med kommunal aksjemajoritet. Forskriften inneholder også en del
andre krav, blant annet forbud mot å ta ut utbytte. De fleste av
disse virksomhetene er organisert som attførings- eller vekstbedrifter.
Mange av de skjermede virksomhetene er produksjonsbedrifter
som leverer til det ordinære vare- eller tjenestemarkedet.
I meldingsdelen til Prop. 39 L (2014–2015) ble det
foreslått å slå sammen tiltakene arbeidspraksis i skjermet virksomhet
(APS) og kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) til et nytt
tiltak, arbeidsforberedende trening (AFT). Samlet utgjør disse tiltakene
7 800 plasser og i underkant av 1,5 mrd. kroner (tall for 2013).
Samtidig ble det foreslått å slå sammen de eksisterende avklarings-
og oppfølgingstiltakene og anskaffe disse etter lov om offentlige
anskaffelser. Dette innebærer at det i framtiden i hovedsak vil
finnes to skjermede arbeidsmarkedstiltak: Arbeidsforberende trening
(AFT) og varig tilrettelagt arbeid (VTA).
Arbeidsforberedende trening skal rettes mot
personer med særlig usikre yrkesmessige forutsetninger som i utgangspunktet
har behov for tiltak på en skjermet arbeidsplass. Målet for AFT
er å bidra til overgang til ordinært arbeid.
Samtidig skal tiltaksarrangørene kunne tilby
utprøving og arbeidsforberedende trening i ordinært arbeidsliv,
etter hvert som deltakerne blir modne for det. Økt bruk av ordinært
arbeidsliv er i tråd med anbefalinger fra forskning og evaluering
på fagområdet og i tråd med med regjeringens signaler i Prop. 39
L (2014–2015) om økt satsing på tiltak i ordinært arbeidsliv. Det
pekes på i meldingen at dette tilsier isolert at arbeids- og velferdsetaten
beholder ansvaret for arbeidsforberedende trening. Med Nav-reformen er
det etablert en ny forvaltningsordning der stat og kommune inngår
i et partnerskap på lokalt nivå gjennom Nav-kontoret. Dette innebærer
at kommunene vil medvirke ved å ha innflytelse på oppfølging og tildeling
av tiltak til den enkelte bruker, uavhengig av hvilket forvaltningsnivå
som har finansieringsansvaret.
Det vises i meldingen til at det må arbeides
videre med innretning og målgruppe for det nye tiltaket arbeidsforberedende
trening etter at Prop. 39 L (2014–2015) er behandlet.
Departementet vurderer at arbeidsforberedende trening
bør være et statlig ansvar. Tiltakets formål er overgang til arbeid
eller forberedelse til å delta i andre av arbeids- og velferdsforvaltningens
tiltak. AFT bør derfor forvaltes i sammenheng med arbeids- og velferdsetatens
øvrige portefølje. Det taler også mot en overføring til kommunene
at tilbakerapporteringen fra gjennomføringen av tiltaket ofte vil
inngå i grunnlaget for vurdering av en eventuell søknad om uføretrygd.
Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et arbeidsmarkedstiltak
som skal gi tilbud om sysselsetting til personer som har små utsikter
til ordinært arbeid. VTA tilbyr personer arbeid i en skjermet virksomhet
med arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes yteevne. Tiltaket kan
også tilbys som enkeltplasser i ordinære virksomheter (VTO). I statsbudsjettet
for 2014 ble det bevilget midler som tilsvarer en gjennomsnittlig gjennomføring
av om lag 9 200 tiltaksplasser totalt for VTA og VTO i 2014.
Målgruppen er personer som har, eller i nær framtid
ventes å få, innvilget uførepensjon, og som har behov for spesiell
tilrettelegging og tett oppfølging. Kommunene driver i varierende
grad også aktiviseringstiltak og fritidstiltak for disse målgruppene. Staten
har i senere år brukt øremerkede midler for å stimulere kommunene
til å utvikle slike tiltak. Tiltaksarrangørene for VTA er i hovedsak
aksjeselskaper med kommunalt eierskap. Et mindre antall bedrifter
har andre eiere (blant annet ideelle organisasjoner).
Finansieringsansvaret for VTA er delt mellom staten
og hjemkommunen til deltakeren i tiltaket. Hjemkommunen skal minimum
dekke en sum som tilsvarer 25 prosent av det statlige tilskuddet.
I tillegg til å ha medansvar for finansieringen av tiltaket, har kommunene
mange roller i dette feltet – som eiere av de skjermede bedriftene
som arrangerer VTA, som del av partnerskapet i Nav-kontoret som
forvalter av de statlige arbeidsmarkedstiltakene og som ansvarlig for
egne kommunale brukere.
Ansvarsdelingen mellom stat og kommune hva gjelder
arbeidsrettede tiltak for utsatte grupper har vært tatt opp i flere
sammenhenger, og var en viktig problemstilling knyttet til ansvarsreformen
for utviklingshemmede. Ett av målene med HVPU-reformen var at denne
gruppen skulle få et arbeidsrettet tiltak. Det er viktig at den
framtidige ansvarsfordelingen legger til rette for at tiltaket forstsatt
skal ha en arbeidsrettet karakter.
I en AFI-rapport fra 2012 reises gråsoneproblematikken
mellom kommunale dagtilbud og VTA-tiltaket. Dette kan resultere
i en «drakamp» om økonomiske ressurser mellom arbeids- og velferdsetaten
og kommune. Videre er det slik at deltakere i VTA ofte vil være
brukere av ulike kommunale tjenester. Kommunene har ansvar for å
tilby sine brukere nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det pekes
i meldingen på at det kan være hensiktsmessig at det er samme enhet
som har ansvar for det totale tjenestetilbudet til disse brukerne.
Ekspertutvalget for kommunesektoren vurderer
i sin sluttraport at enkelte tiltak med særlig kommunal grenseflate,
slik som VTA, kan egne seg for overføring til større kommuner. Utvalget
vurderer imidlertid at å skille ut enkelte tiltak fra de øvrige
arbeidsmarkedstiltakene kan skape nye gråsoner mellom forvaltningsnivåene.
Utvalget mener derfor det er behov for ytterligere utredning av
fordeler og ulemper ved eventuelt å overføre avgrensede deler av
arbeidsmarkedstiltakene til kommunene.
Departementet mener at det kan være hensiktsmessig
å gi kommunene et helhetlig ansvar for brukergruppen. Dette taler
for at VTA og VTO kan overføres til større og mer robuste kommuner.
Det er videre særskilte problemstillinger knyttet til
VTO, ettersom tiltaket foregår i ordinære virksomheter. En viktig
oppgave for arbeids- og velferdsetaten er å være bindeledd mellom
arbeidssøkere og arbeidsgivere. Etaten besitter dermed mye kunnskap og
erfaring på dette området, samt et kontaktnett som gjør det mulig
å finne tiltaksplasser i virksomhetene for brukere med nedsatt arbeidsevne.
Det må vurderes hvordan kommunene eventuelt kan ivareta dette ansvaret.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
ansvaret for finansieringen og forvaltningen av VTA og VTO utredes
nærmere med sikte på overføring til kommunene.
Hjelpemiddelområdet er sammensatt og består av
svært ulike elementer der stat og kommune i dag har et delt ansvar.
Staten har hovedansvaret for hjelpemidler til varige behov for personer
med varige funksjonsnedsettelser og for hjelpemidler i arbeid, mens
kommunene har ansvaret for hjelpemidler til å dekke kortvarige behov
(under 2 år). Kommunene er førstelinjetjeneste i de fleste saker
som gjelder hjelpemidler for bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.
De fleste tiltak som ligger under statens ansvarsområde
er lagt til Nav Hjelpemiddelsentralen (18 stykker). En del statlige
tiltak ligger utenfor Nav Hjelpemiddelsentralens portefølje og behandles
i dag av arbeids- og velferdsetatens forvaltningsenheter.
Se nærmere beskrivelse i meldingens kapittel 5.2.2.
Ansvaret for hjelpemidler på statlig hånd er hjemlet
i folketrygdlovens kapittel 10. med en rekke forskrifter som regulerer
tiltak. Dagens ordning er et rettighetsbasert system som peker tilbake
på nasjonale mål om likebehandling ved tildeling av ytelser.
Se meldingen for en nærmere omtale av utgifter og
antall brukere.
Det vises i meldingen til at ansvarsdelingen
mellom stat og kommune på dette feltet har vært tatt opp ved flere
anledninger. Blant annet foreslo Hjelpemiddelutvalget en begrenset
overføring av hjelpemidler i dagliglivet fra stat til kommune.
En eventuell overføring av hele eller deler
av hjelpemiddelområdet fra stat til kommune bør ses i sammenheng
med kommunens ansvarsområde på dette feltet. I tillegg til ansvaret
for å tildele hjelpemidler til kortvarige behov, har kommunene også
et relativt stort ansvar hva gjelder å avdekke, utrede og begrunne
behov for hjelpemidler generelt. Kommunene er videre førstelinjetjeneste
for hjelpemidler til varig behov, unntatt for tiltak og hjelpemidler
i forbindelse med arbeid og utdanning, og bistår disse brukerne
gjennom søknadsprosessen. Dette gjelder særlig for de hjelpemidlene
som Nav Hjelpemiddelsentralen forvalter. For tiltakene som ligger
utenfor hjelpemiddelsentralenes ansvarsområde, er kommunenes ansvar
mindre framtredende. Når det eksempelvis gjelder høreapparat og
ortopediske hjelpemidler, utgjør spesialisthelsetjenesten i større
grad førstelinjetjenesten.
I saker som gjelder hjelpemidler og tilrettelegging
i arbeidslivet er det i utgangspunktet arbeidsgiver som har førstelinjeansvaret.
Kommunene har ikke noe ansvar på dette området. Videre må tiltak
til personer som har behov for tilrettlegging i arbeids- eller utdanningssituasjon
ses i sammenheng med den nasjonale arbeidsmarkedspolitikken, som
i dag er et av arbeids- og velferdsetatens kjerneområder. Dette kan
tilsi at ansvaret for hjelpemidler og tilrettelegging i arbeidsliv
og i utdanningsinstitusjoner i mindre grad egner seg for overføring
til kommunene.
I dagens system er det slik at kommunene langt på
vei er bestiller av produkter (hjelpemidler), mens staten betaler.
Dersom det økonomiske ansvaret for denne typen hjelpemidler blir
overført til kommunene, vil det innebære en styrking av kommunenes
helhetsansvar for brukerens situasjon.
En konsekvens av en eventuell overføring av
ansvaret for en økt del av hjelpemiddelområdet til kommunene, er
at alle saker som gjelder de aktuelle hjelpemidlene skal behandles
av ansatte i kommunen. Dette krever ressurser og kompetanseoppbygging. En
overføring av ansvaret til kommunene kan blant annet innebære lokale
forskjeller i lovanvendelse og praktiseringen av tildelingskriteriene.
Samtidig kan dette åpne for en bedre tilpasning til den enkelte
brukers behov, og en mindre byråkratisk ordning. Utfordringen med
å bygge opp tilstrekkelig kompetanse vil avhenge av kommunenes størrelse.
For avanserte og lavfrekvente hjelpemidler,
som for eksempel avanserte synshjelpemidler, vil det være særskilt
vanskelig for hver enkelt kommune å inneha tilstrekkelig kompetanse.
I dagens system med 18 hjelpemiddelsentraler, er enkelte områder sentralisert
til én eller flere sentraler for å sørge for god kompetanse. Det
tilsier etter departementets vurdering at det er mest aktuelt å
vurdere overføring av ansvar knyttet til hjelpemidler i dagliglivet
(såkalte basishjelpemidler) og ikke ansvaret for hele hjelpemiddelområdet.
Det meste av hjelpemiddelområdet som gjelder hjelpemidler
i dagliglivet er allerede kjent for de fleste av kommunene. Det
er dermed en mulighet kun å overføre ansvaret for basishjelpemidler
til kommunene, slik også Hjelpemiddelutvalget foreslo. Det må i
så fall tas stilling til den nærmere definisjonen av hva som skal
regnes som basishjelpemidler.
For å kunne tilby brukerne hjelpemidler raskt,
er man avhengig av en god løsning for lager og logistikk lager og
logistikk. Videre er anskaffelse kompetansekrevende. Det er etablert
en egen anskaffelsesenhet i arbeids- og velferdsetaten. Det må vurderes nærmere
hvordan forhold knyttet til innkjøp, lager og logistikk bør håndteres
ved en eventuell overføring. Det kan være aktuelt å overføre de
statlige ressursene på dette området til kommunene. Videre har kommunene
allerede i dag kjennskap til og erfaring med bruk av regelverket
om offentlige anskaffelser.
Overføring av oppgaver fra stat til kommune innenfor
arbeids- og velferdsetatens portefølje, vil bety at kommune også
overtar ansvaret for å utvikle, forvalte og drifte IKT-systemer
som støtter oppgaveutførelsen i de overførte oppgavene.
Departementet foreslår at ansvar for basishjelpemidler
kan overføres til større kommuner. Det skal foretas en helhetlig
gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Denne gjennomgangen skal
inkludere en grundig vurdering av den mest hensiktsmessige ansvarsdelingen
mellom stat og kommune når det gjelder stønad til hjelpemidler,
kompetansebehovet rundt hjelpemidler og en nærmere avgrensning av
hva som skal regnes som basishjelpemidler. En viktig del av en slik
gjennomgang vil være hensynet til brukerne og hvordan deres behov
best vil bli ivaretatt.
Dette er også langt på vei i tråd med anbefalingene
fra Ekspertutvalget for kommunereformen.
Stønad til arbeids- og utdanningsreiser (AU-reiser)
ble etablert som en forsøksordning i 2001. Ordningen skal hindre
at personer med nedsatt arbeidsevne ikke kan ta arbeid eller utdanning
på grunn av manglende transporttilbud. Forsøket ble basert på utprøving
av to modeller. I halvparten av fylkene ble AU-reiseordningen knyttet
opp mot trygdeetaten og kjørekontorene som i 2004 ble underlagt
de regionale helseforetakene. I de resterende fylkene ble ordningen
knyttet til den fylkeskommunale transporttjenesten for funksjonshemmede
(TT-ordningen). Oslo hadde AU-reiser som en integrert del av sin
TT-ordning og var ikke med i forsøket.
Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2013
å gjøre forsøksordningen med arbeids- og utdanningsreiser om til
en landsdekkende, permanent ordning. Dette innebar at den statlige
ordningen ble utvidet til også å omfatte brukere i Oslo. Nytt regelverk
for den statlige ordningen, som inkluderer Oslo, ble iverksatt 1. september
i 2014. I den forbindelse ble det også etablert en reisekortordning
som erstatter bruk av kjørekontorer ved regionale helseforetak.
Ansvaret for AU-reiser, herunder også administrasjon av reisene,
er dermed i sin helhet lagt til arbeids- og velferdsetaten.
Arbeids- og utdanningsreiser er hjemlet i lov 10. desember
2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven), jf.
forskrift om stønad til arbeids- og utdanningsreiser fastsatt av
Arbeids- og sosialdepartementet 16. mai 2014.
For nærmere omtale av budsjettramme og antall brukere,
se meldingens kapittel 5.2.3.
Det vises i meldingen til at kommunenes alminnelige
ansvar for velferdsordninger for sine innbyggere, taler for at AU-reiser
kan overføres til kommunene. Et mer generelt argument er at en slik
overføring av ansvar er i tråd med ønsket om å desentralisere oppgaver.
Erfaringer fra Oslo kommune og forsøksperioden har vist at fylkeskommuner/større kommuner
er egnet til å ha ansvaret for arbeids- og utdanningsreiser.
Ordningen med AU-reiser er ikke sterkt forankret
i arbeids- og velferdsetatens portefølje. Ordningen med arbeids-
og utdanningsreiser ligger i grenseflaten mellom flere fagområder,
der det ikke er opplagt at ansvaret bør ligge hos arbeids- og velferdsetaten.
Arbeids- og utdanningsreiser er en stønadsordning som ikke forutsetter
samme faglig oppfølging av deltakernes gjennomføring som for de
regulære arbeidsmarkedstiltakene basert på metodisk kompetanse.
Arbeids- og velferdsetaten har dessuten en omfattende oppgaveportefølje.
Samtidig er dette en relativt liten og avgrenset ordning med relativt
stor stabilitet mht. aktivitet og forbruk.
Den tidligere forsøksordningen er evaluert av Nordlandsforskning
og Universitetet i Nordland. Den nye ordningen med AU-reiser som
ble iverksatt 1. september 2014 skiller seg fra den tidligere ordningen
ved at en reisekortordning i regi av arbeids- og velferdsetaten
har erstattet tidligere transportavtaler mellom arbeids- og velferdsetaten
og kjørekontor ved regionale helseforetak. Den nye reisekortordningen
er anskaffet av Arbeids- og velferdsdirektoratet sentralt og gjelder
for hele landet. Det må vurderes nærmere hvordan en reisekortordning
eventuelt kan implementeres i en kommunal modell.
Departementet foreslår at ordningen med Arbeids-
og utdanningsreiser kan overføres fra arbeids- og velferdsetaten
til større kommuner.
Etter tannhelsetjenesteloven skal fylkeskommunen
sørge for at tannhelsetjenester, inkludert spesialisttjenester,
i rimelig grad er tilgjengelige for hele befolkningen. I tillegg
har fylkeskommunen ansvar for å sørge for nødvendig tannhelsehjelp,
inkludert spesialistbehandling, til personer med rettigheter etter
loven. Fylkeskommunen har også et ansvar for helsefremmende og forebyggende
tannhelsearbeid.
Tannhelsetjenesten finansieres i hovedsak gjennom
fylkeskommunens frie inntekter, samt brukerbetaling/egenandeler
og ved trygderefusjoner.
Fylkeskommunen står fritt til å tilby tannbehandling
mot betaling til personer uten rettigheter etter loven. Omfanget
av slik behandling er størst i områder med svak dekning eller ingen
tilbud fra privat tannhelsetjeneste. Fylkeskommunenes brutto driftutgifter til
tannhelsetjenester var i 2013 på i overkant av 3 mrd. kroner.
Det framgår av tannhelsetjenesteloven § 1-3
at følgende grupper har rett til nødvendig tannhelsehjelp:
Barn og ungdom fra
fødsel til og med det året de fyller 18 år
Psykisk utviklingshemmede i og utenfor
institusjon
Eldre, langtidssyke og uføre i institusjon
og hjemmesykepleie
Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret
Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å
prioritere
Om lag 1,4 mill. av landets innbyggere har rettigheter
etter tannhelsetjenesteloven. Disse har rett til oppsøkende og regelmessig
tilbud.
Personer over 20 år med gitte sykdommer eller tilstander
vil ha rett til stønad fra folketrygden til dekning av utgifter
til tannbehandling. I 2014 utgjorde den samlede stønad for disse
om lag 1,5 mrd. kroner.
På landsbasis er det i dag god dekning av allmenntannhelsetjenester.
Dette gjelder også i distrikter med spredt bosetting. For å sikre
stabil bemanning og bredt fagmiljø med tilgang til avansert utstyr har
fylkeskommunene de siste årene gjennomført større endringer i klinikkstrukturen
gjennom etablering av større enheter i folkerike kommuner. Flere fylkeskommuner
planlegger slik sentralisering. I om lag 45 kommuner er det ingen
fylkeskommunal tannklinikk og i om lag 45 kommuner er tannklinikken bemannet
kun enkelte dager i uken eller noen dager per måned.
Tannlegespesialister utgjør om lag 10 prosent
av de samlede tannlegeårsverkene i offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Av spesialistene er om lag 400 årsverk i privat sektor og om lag
45 årsverk i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, hvorav de fleste på
regionale odontologiske kompetansesentre. På landsbasis er det stor
variasjon i dekningsgraden av tannlegespesialister, med høyest andel
i Oslo og Hordaland.
Etter departementets vurdering vil det være
fordeler ved å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten
til større og mer robuste kommuner. Tannhelsetjenesten har grenseflater
mot kommunale tjenesteområder, og det vil kunne gi god effekt å
organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale
helsefremmende og forebyggende arbeid og med helse- og omsorgstjenesten i
kommunen. Organisatorisk og faglig integrering av allmenntannhelsetjenester
med øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester vil gi bedre muligheter
til å ivareta det samlede tjenestebehov, spesielt overfor dem med
særskilte og store hjelpebehov.
En overføring av den fylkeskommunale tannhelsetjenesten
til større kommuner vil innebære at kommunene overtar driften av
de offentlige tannklinikkene som fylkeskommunene har etablert. En
ansvarsoverføring vil kunne medføre smådriftsulemper dersom det
er kommuner som også etter endringer i kommunestrukturen står uten
tannklinikk i egen kommune, og må bygge opp nye tilbud. Et alternativ for
disse kommunene kan være å samarbeide med andre kommuner om tilgjengelighet
og tjenestetilbud, eller eventuelt å kjøpe tjenester fra private
tjenesteutøvere. Større kommuner vil etter departementets vurdering
kunne organisere tannhelsetjenestene på en god og kostnadseffektiv
måte.
Ved en overføring av allmenntannhelsetjenestene til
kommunene, er det etter departementets vurdering mest hensiktsmessig
at også ansvaret for spesialisttannhelsetjenester overføres. Hovedbegrunnelsen
for dette er at tannlegespesialistene i hovedsak samarbeider med
allmenntannlegene. I dag drives opplæring, veiledning, fagutvikling
og klinisk forskning rettet mot fylkeskommunale allmenntannhelsetjenester
ut fra regionale kompetansentre og fra fylkeskommunale tannklinikker
med ansatte tannlegespesialister. Personer med omfattende og sammensatte tannbehandlingsbehov
vil også være best tjent med at det samlede tannhelsetjenestetilbud
er samlet på ett forvaltningsnivå. Kommuner som ikke har ansatt egne
spesialister eller som ikke har organisert regionale odontologiske
kompetansesentre vil kunne samarbeide med kommuner som har slike
tjenester, eventuelt kjøpe tjenester fra private.
Et alternativ kunne være å overføre ansvaret
for spesialisttannhelsetjenester til helseforetakene. Den tette
integrasjonen mellom tannlegespesialistene og allmenntannlegene
tilsier imidlertid at dette ikke vil være en god løsning. Departementet
ser heller ingen kostnadsmessige fordeler ved dette. Behovet for samarbeid
mellom tannlegespesialister og spesialisthelsetjenesten om utredning,
diagnostikk og behandling av pasienter vil kunne ivaretas på ordinær
måte innenfor gjeldende systemer. Formalisering av forskningssamarbeid
mellom spesialisthelsetjenesten og regionale odontologiske kompetansesentre og
andre forskningsmiljøer i kommunene, ivaretas i samarbeidsavtaler
mellom helseforetak og kommunene.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
allmenntannhelsetjenesten, spesialisttannhelsetjenesten og fylkeskommunenes
ansvar etter tannhelsetjenesteloven overføres til større og mer
robuste kommuner. Det skal utredes nærmere hvordan og når implementeringen
skal skje.
Kommunenes og spesialisthelsetjenestens ansvar for
habilitering og rehabilitering følger av helse- og omsorgstjenesteloven
og spesialisthelsetjenesteloven. Spesialisthelsetjenesten skal sørge
for nødvendig undersøkelse og utredning av brukere med behov for
habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende
skal kommunen sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys
nødvendig utredning og oppfølging ved behov for sosial, psykososial
eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Videre skal det
regionale helseforetaket blant annet sørge for råd og veiledning
til kommunen om opplegg for enkeltpasienter, og råd og veiledning
til ansatte i kommunen. Det statlige og det kommunale ansvaret er
nærmere utdypet i en egen forskrift om habilitering og rehabilitering,
individuell plan og koordinator.
Regionale helseforetak (RHF) har ansvaret for
finansieringen av de spesialiserte rehabiliteringstjenestene.
Den kommunale rehabiliteringstjenesten finansieres
i hovedsak gjennom kommunenes frie inntekter. I tillegg finansieres
tjenestene ved øremerkede tilskudd, samt brukerbetaling/ egenandeler
og ved trygderefusjoner.
Habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten
krever ulike personellgrupper. De spesialiserte habiliterings- og
rehabiliteringstjenestene ytes både i sengeavdeling, ved intern
service til andre avdelinger, poliklinikk og ambulant virksomhet.
De regionale helseforetakene inngår også avtaler med
private aktører. Det finnes også egne avdelinger/tjenester i spesialisthelsetjenesten
for habiliteringstjeneste for barn og unge, habiliteringstjeneste
for voksne og egne rehabiliteringsavdelinger/avdelinger for fysikalsk
medisin og rehabilitering i sykehus. Det er etablert koordinerende
enhet for rehabilitering på regionalt nivå.
Barnehabiliteringstjenesten tilbyr tverrfaglige spesialisthelsetjenester
til barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Habiliteringstjenesten for voksne er en rådgivende,
tverrfaglig spesialisthelsetjeneste som bistår primærkommuner, brukere,
pårørende og andre.
I kommunene er organiseringen av habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet ulik, samtidig som det i lov og forskrift
er bestemt at visse strukturer skal være etablert. Kommunene er
i likhet med de regionale helseforetakene pålagt å ha en koordinerende
enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten.
Habilitering og rehabilitering er ingen enkelttjeneste,
men en serie tjenester eller tiltak som er satt i et system. Det
er betydelig variasjon i kommunenes tilbud innenfor habilitering
og rehabilitering. Det kan være flere mulige årsaker til dette.
Krav til samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene følger av den lovpålagte plikten til å inngå samarbeidsavtaler.
Retningslinjer knyttet til samarbeid om habilitering og rehabilitering
skal inngå i disse samarbeidsavtalene.
Ekspertutvalget for kommunereformen skriver
i sin sluttrapport at kommuner med en minimumsstørrelse på 15 000–20 000
innbyggere kan overta alt ansvar for habilitering og rehabilitering.
Det er departementets vurdering at det vil være fordeler
ved å samle en større del av rehabiliteringsansvaret i kommunene.
Den spesialiserte habiliterings- og rehabiliteringstjenesten har
samarbeidsflater mot de kommunale tjenestene, og det er behov for samarbeid
mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten for å kunne tilby best
mulige tjenester til pasientene. Overføring av ansvar til kommunene
vil blant annet kunne gi bedre og mer helhetlige løsninger for pasientene
ved at kommunene kan se rehabiliteringsfeltet i sammenheng med øvrige
kommunale tjenester. Det vil også gi kommunene sterkere insentiver
til å satse mer på forebygging og (hverdags-)rehabilitering.
Helsedirektoratet slo i en rapport (IS-1947)
i 2011 fast at det er vanskelig å si noe absolutt og allmenngyldig
om ansvars- og oppgavefordelingen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Ifølge modellen som skisseres i rapporten, bør kommunene yte tjenester
der det er behov for kompetanse knyttet til muligheter og begrensninger
i nærmiljø, og der det er behov for langvarig og koordinert oppfølging,
mens spesialisthelsetjenesten bør yte tjenester der det er behov
for spesialisert kompetanse, kompleksitet og intensitet. Det ble
videre pekt på at det utføres mye rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene
som heller burde vært løst på kommunalt nivå.
Det er behov for å spesifisere ansvars- og oppgavefordelingen
ytterligere. Regjeringen vil arbeide videre med en vurdering av
framtidig organisering og ansvarsfordeling. I samhandlingsreformen
ble det lagt vekt på at tjenester på kommunalt nivå i mange tilfeller
vil være bedre for mange pasienter. I rapporten fra 2012 skriver
Helsedirektoratet at dette har særlig relevans innenfor rehabilitering,
hvor mange har behov for tjenester på flere livsområder, og hvor nærheten
til det mangfold av tjenester som finnes i kommunen er viktig. Det
påpekes at det å få tjenester integrert i den hverdagen hvor livet
skal mestres, også ofte har bedre effekt.
Departementet foreslår at større kommuner kan få
et større ansvar for rehabiliteringstjenester som i dag ivaretas
av spesialisthelsetjenesten. Det skal utredes nærmere hvilke oppgaver
innenfor rehabiliteringsfeltet kommunene skal få et større ansvar
for, samt i hvilken form en slik ansvarsendring skal skje.
Etter helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen
sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige
helse- og omsorgstjenester. Psykisk helsearbeid i kommunen omfatter forebygging,
kartlegging, behandling, rehabilitering, oppfølging og skadereduksjon.
Grensen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester vil følge
hva som til enhver tid defineres som spesialisthelsetjenester. Det
vises i meldingen til at dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten
kan yte tilstrekkelig og forsvarlig helsehjelp til en pasient bør ikke
pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter
imidlertid at kommunen har den nødvendige faglige kompetanse og
kapasitet slik at helsehjelpen kan utøves forsvarlig.
Med psykisk helsevern innenfor spesialisthelsetjenesten
menes undersøkelse og behandling av mennesker med psykisk lidelse,
samt den pleie og omsorg dette krever, jf. lov om psykisk helsevern
§ 1-2.
Innenfor spesialisthelsetjenesten består psykisk helsevern
for voksne av desentraliserte spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske
sentre (DPS), mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende
avtalespesialister. Et DPS vil normalt være første kontaktpunkt
med spesialisthelsetjenesten. DPS har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud
i et gitt geografisk område. For å få tilbud ved DPS forutsettes
det vanligvis henvisning fra lege. Pasienter som ikke har rett til
helsehjelp i spesialisthelsetjenesten blir normalt tilbakeført til
den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
DPS har ansvar for å behandle alle typer alvorlige
psykiske lidelser. Alle DPS skal i tillegg ha tilbud om tjenester
til rusavhengige. For tilstander hvor risikoen for voldshandlinger
er stor, samt ved mindre hyppig forekommende og faglig krevende
tilstander, vil behandling normalt legges til sykehus. Det er ingen
forskjell på faglig nivå mellom sykehus og DPS, men det handler
om en arbeidsfordeling. Om lag halvparten av landets psykiatere
og flertallet av landets psykologspesialister jobber på DPS. DPS
skal sørge for akuttpsykiatriske tjenester gjennom døgnet. Om lag
85 prosent av den polikliniske behandlingen skjer i dag ved DPS.
Antall behandlet i DPS i 2013 var 101 000, hvorav 13 000 døgnpasienter.
I 2013 ble omlag 57 000 pasienter behandlet i BUP. Poliklinisk behandling
er den dominerende behandlingsformen.
DPS skal bistå den kommunale helse- og omsorgstjenesten
med råd og veiledning. Kommunen og spesialisthelsetjenesten har
begge et ansvar for å bidra med kartlegging og utredning. Kommunene
og spesialisthelsetjenesten må ofte yte samtidige tjenester til
personer med alvorlige og sammensatte lidelser. Sentrenes ambulante
virksomhet skjer gjennom oppsøkende behandlingsteam, rehabiliteringsteam, psykoseteam,
tidlig intervensjonsteam, alderspsykiatriske team og ambulante akutteam.
Kravet om samarbeidsavtaler mellom kommuner og
DPS kom allerede i St.prp. nr. 1 (2004–2005). Dette innebar en forutsetning
om et fast strukturert samarbeid gjennom forpliktende samarbeidsavtaler som
omfatter rutiner for utskriving, faglig og økonomisk samarbeid om
særlig ressurskrevende brukere, rutiner for individuell plan, kompetansehevende
tiltak mv. Krav om samarbeidsavtaler for alle sektorer ble forsterket
og lovfestet gjennom samhandlingsreformen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven
§ 6-1 og § 6-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.
DPS ble etablert på landsbasis under Opptrappingsplanen
for psykisk helse (1999–2008), og er fortsatt under faglig oppbygging.
Det er betydelige forskjeller både i totalvolum og i fordelingen
av tjenestene mellom ulike institusjonstyper og driftsformer i helseforetaksområdene
og i DPS-områdene.
Sykehusene skal ivareta spesialiserte oppgaver som
bare kan utføres på sykehusnivå.
Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) utgjøres
hovedsakelig av polikliniske og ambulante funksjoner og i samarbeid
med det kommunale tjenesteapparatet. Alle kommuner tilhører nå opptaksområdet
til et DPS og en poliklinikk i BUP. Mange steder er BUP og DPS samlokalisert.
Finansieringen av det statlige psykiske helsevernet
skjer i hovedsak over basisbevilgningen til RHF.
Kommunalt psykisk helsearbeid finansieres gjennom
kommunenes frie inntekter. I tillegg bevilges det øremerkede midler
til kunnskaps- og kompetansetiltak, samt utviklingstiltak i tjenestene.
En omfattende omstilling av psykisk helsevern ble
iverksatt gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008).
Hovedelementer i planen var DPS-utbyggingen og generell omlegging
fra døgn- og institusjonsbehandling til større innslag av polikliniske
og ambulante tjenester, under målet om å nå flere med et bedre tilbud
tilpasset brukernes individuelle behov. Ved opptrappingsplanens
slutt ble det behandlet over dobbelt så mange personer med psykiske
lidelser som i 1998. Nasjonal statistikk viser at behandlingsaktiviteten
har fortsatt å øke i årene etter dette. Omstillingen med overføring
av oppgaver og ressurser fra sykehusene til DPS er ikke sluttført, og
det pekes i meldingen på at det er nødvendig å fortsette oppgave-
og ressursoverføring fra sykehus til DPS med økt vekt på poliklinikk,
ambulante tjenester, lettere tilgjengelighet og tettere samarbeid med
kommunene.
Ekspertutvalget for kommunereformen skriver
i sin sluttrapport at det både er fordeler og ulemper ved å overføre
ansvar og oppgaver innenfor det psykiske helsevernet til kommunene.
Utvalget peker på at kommunen og spesialisthelsetjenesten yter samtidige tjenester
til mennesker med sammensatte lidelser, og mener ut fra dette at
det kan være store fordeler med å overføre ansvaret for psykiske
helsetjenester til kommunene. Utvalget mener derfor det bør utredes og
prøves ut en modell der kommunene overtar ressurser og finansieringsansvar
for hele det psykiske helsevernet, og der de spesialiserte tjenestene
fortsatt tilbys av de regionale helseforetakene.
Departementet foreslår å opprette en forsøksordning
med overføring av driftsansvar for DPS til kommuner som har tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse. Formålet med forsøksordningen vil være
å undersøke om et kommunalt ansvar for tjenesten kan bidra til et
bedre og mer helhetlig tilbud til brukerne. DPS er, og vil i forsøket
fortsatt være, en spesialisthelsetjeneste. Det kommunale driftsansvaret
skal utøves etter avtale med RHF, som fortsatt vil inneha det lovbestemte
sørge-for-ansvaret. Avtalene forutsetter kommunal myndighet til
å organisere de samlede spesialisthelsetjenestene i DPSet og de
kommunale helse- og omsorgstjenestene. Forsøksordningen skal videreføre
gjeldende pasient- og brukerrettigheter. Helsedirektoratet gis i
oppdrag å utforme et rammeverk for avtalene i samarbeid med KS og
de regionale helseforetakene. Forsøksordningen skal evalueres.
Utføring av notarialforretninger hører blant
annet inn under tingrettene og Oslo byfogdembete. Dommerne ved embetene,
Sysselmannen på Svalbard og norske utenrikstjenestemenn er notarius
publicus. I tillegg er andre, herunder politiet, tildelt full eller
delvis notarialmyndighet, jf. Lov 26. april nr. 12 2002 om notarius
publicus § 1 og forskrift om notarius publicus § 2. Notarialforretninger
er et samlebegrep for alle oppgaver som lovgiver har lagt til notarius
publicus. Disse kan i all hovedsak deles inn i notarialbekreftelser
(bekreftelse av underskrifter og kopier) og vigsler, jf. lov om
notarius publicus § 2 første ledd. I tillegg kommer en mindre tredje
gruppe mer krevende oppgaver.
Se meldingens kapittel 5.4.1 for en nærmere
omtale av vigselsmyndigheten.
Kompetansen til å forestå vigsler er i dag også
tillagt andre instanser enn notarius publicus, jf. ekteskapsloven
§ 12. Vigsler foretas i dag av Den norske kirke, andre registrerte
trossamfunn, Humanetisk forbund og andre livssynssamfunn som mottar
tilskudd etter Lov om tilskott til livssynssamfunn av 12. juni 1981
nr. 64. Etter dagens ordning kan også saksbehandlere i domstolen
gis kompetanse til å foreta vigsler. Selve prøvingen av ekteskapsvilkårene
er lagt til skatteetaten for alle instansene. Det vises i meldingen
til at dette taler for at domstolenes vigselsmyndighet kan overføres
til kommunene og betinger trolig heller ikke større kommuner enn
det vi allerede har i dag. Sett hen til oppgavens seremonielle karakter
er det heller ikke påkrevd med noen særskilt fagkompetanse, og det
er ingen nasjonale mål som kan bli skadelidende ved en slik overføring.
Det kan tvert imot være slik at vigselkompetanse til kommunene gir
bedre tilgjengelighet for de innbyggerne som ønsker borgerlig vigsel
og også mulighet til i større grad lokale tilpasninger enn det som
faller seg naturlig for en vigsel i regi av domstolene. Et motargument
kan være at enkelte mener vigselssermonien ikke blir høytidelig
nok ved at kompetansen overføres fra domstolene. Dette kan imidlertid
ivaretas ved å gi retningslinjer for innholdet og utførelsen av
vigselen i kommunens regi. Departementet mener derfor at tingrettenes
og Oslo byfogdembetes myndighet til å forestå vigsler kan overføres
til kommunene.
Kommunene kan også gis notarialmyndighet til
å bekrefte underskrifter på dokumenter og bekrefte rett kopi, i
tillegg til de andre notarius publicusmyndighetene.
Det framgår av meldingen at oppgavene knyttet til
klima og miljø de senere årene har endret karakter, blant annet
som følge av økt internasjonalisering på en rekke områder. Norsk
klima- og miljøforvaltning styres i økende grad av internasjonale
avtaler og konvensjoner. Samtidig har det gjennom de siste ca. 15 årene
skjedd en betydelig overføring fra statlig sentralt hold til folkevalgt
lokalt og regionalt nivå av klima- og miljøoppgaver og myndighet
hvor det er et lokal- og regionalpolitisk handlingsrom.
Norsk klima- og miljøpolitikk er forankret gjennom
bestemmelsene i miljølovgivningen. I tillegg er andre lover for
å sikre en bærekraftig miljøforvaltning.
Klimautfordringene går på tvers av sektorer
og krever derfor samordning og forpliktende samarbeid på tvers av
myndigheter.
Myndighet innenfor klima- og miljøforvaltningen
er lagt til Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren
på sentralt statlig nivå, til fylkesmannen og fylkeskommunen på
regionalt nivå, samt kommunen. Sametinget har tilsvarende rolle
og myndighet som fylkeskommunene, for samiske kulturminner over
hele landet. Fylkesmannen skal sørge for at nasjonal politikk vedtatt
av regjeringen og Stortinget blir fulgt opp regionalt og lokalt,
og arbeidet er en forutsetning for gjennomføring av nasjonal klima-
og miljøpolitikk. Fylkesmannen står også sentralt i å sikre samarbeid
og samordning mellom ulike sektorer. Fylkesmannen og fylkeskommunenes
oppfølging og veiledning av kommunene er viktig fordi mange kommuner
har begrenset kompetanse. Forvaltningsmyndigheten for nasjonalparker og
større verneområder er lagt til nasjonalpark-/verneområdestyrer
som er lokalpolitisk sammensatt. Rovviltnemndene har myndighet til
å fatte vedtak om kvoter for jakt/lisensfelling/skadefelling som
reguleres ut fra bestandssituasjonen til hver enkelt art. Kommunene
har en rolle i forbindelse med oppnevning og administrering av kommunale
skadefellingslag.
En nærmere beskrivelse av dagens oppgavefordeling
innenfor naturforvaltning og forurensning er gitt i meldingens kapittel
5.5.1.
Det går fram av meldingen at kommunene som har
mindre verneområder som naturreservater, biotopvernområder og mindre
landskapsvernområder og som per i dag ikke forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrene,
har fått tilbud om å overta forvaltningsmyndighet etter naturmangfoldloven
§ 62 for disse verneområdene. Dette innebærer at forvaltning av
små verneområder etter naturmangfoldloven § 62 kan overføres til
større kommuner.
For mindre verneområder som ligger i naturlig tilknytning
til verneområder som i dag forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrene,
har styrene fått tilbud om å overta ansvaret også for disse områdene. Dersom
kommunen eller styrene ikke ønsker denne myndigheten, kan myndigheten
fortsatt ligge hos Fylkesmannen.
Delegeringen omfatter ikke Ramsar-områdene hvor
nasjonalstaten har et særlig ansvar for at verneverdiene blir ivaretatt
i tråd med internasjonale mål og kriterier, og hvor det ikke er
noe lokalpolitisk handlingsrom i forvaltningen.
Innlandsfiskeforskriften er fastsatt med hjemmel i
lakse- og innlandsfiskloven § 34. Forskriften § 2 omhandler arter
det er tillatt å fiske etter, og fylkeskommunen kan forby fiske
av arter det er tillatt å fiske på etter denne bestemmelsen dersom
arten er truet lokalt eller regionalt. Kommunene har allerede ansvar
for deler av fiskeforvaltningen, og det vil bidra til en mer effektiv
forvaltning dersom kommunene også får ansvar for å gjøre vurderingen
av om hvorvidt det er behov for å innføre et slikt forbud. Departementet
foreslår at fylkeskommunens myndighet etter innlandsfiskeforskriften
§ 2 tredje ledd kan overføres til større kommuner.
Forskriften om jakt- og fangsttider er fastsatt med
hjemmel i naturmangfoldloven §§ 9, 15 og 16 og viltloven §§ 9, 24
og 44. Forskriften §§ 2 og 3 omhandler henholdsvis jakt- og fangsttider
for ulike arter i ulike deler av landet, og myndigheten til å fastsette
de ulike jakttidene. Departementet foreslår at fylkeskommunens myndighet
til å fastsette utvidet jakttid for enkelte fremmede/introduserte
arter etter § 2 i forskrift om jakt- og fangsttider og hvor det
i liten grad er nødvendig å ta hensyn til regional utbredelse, kan
overføres til større kommuner.
Innenfor næringsmiddelindustrien, som omfatter grønnsaksvaskerier,
har potetvaskerier måttet søke om utslippstillatelse. Grønnsaksvaskerier
fører i stor grad til reversibel forurensning, og det er naturlig
å se utslippsproblematikk knyttet til dette i nær sammenheng med
kommunenes ansvar innenfor avløp.
Støy fra motorsportsbaner, skytebaner og vindmøller
er primært et lokalt miljøproblem, og bør følgelig behandles av
kommunene som det laveste effektive nivået.
Departementet foreslår at myndighet til å gi
utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 når det gjelder
grønnsaksvaskerier og til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportsbaner,
skytebaner og vindmøller kan overføres til større kommuner.
Det går fram av meldingen at hovedmålet for
den boligsosiale politikken er at flere vanskeligstilte skal få
et egnet sted å bo. Økt botrygghet og etablering i eid bolig er
et sentralt delmål. Husbanken forvalter tilskuddsordninger på vegne
av staten og samarbeider tett med kommunene. Kommunenes boligsosiale plikter
er i dag forankret i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Kommunene
er etter § 15 forpliktet til å medvirke til å skaffe bolig til personer
som av økonomiske, sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold
ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Nav-kontoret
i kommunen har best kjennskap til behovet for boliger til økonomisk
og sosialt vanskeligstilte og har derfor en plikt til å medvirke
i kommunens boligsosiale arbeid. Bestemmelsen gir ikke tjenestemottaker
rett til bolig, men ved akutt behov for botilbud har Nav-kontoret forpliktelser
etter § 27. Kommunene har også ansvar for å medvirke til å skaffe
bolig til personer som har behov for bolig med særlige tilpasninger.
Det rettslige grunnlaget for medvirkningsansvaret er i disse tilfellene
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7.
I dag finansieres tilskudd til etablering i
egen bolig og tilskudd til tilpasning av bolig over kapittel 581
Bolig- og bomiljøtiltak, post 75 og post 79. Kommunene søker Husbanken
om midler som fordeles ut fra en helhetsvurdering av kommunenes
situasjon. Kommunene behandler søknadene fra enkeltpersoner, og
tildeler tilskudd til enkeltpersoner etter behovsprøving.
Utfordringene for vanskeligstilte på boligmarkedet
er godt dokumentert. Enkelte grupper er mer utsatt enn andre. Demografiske
endringer og økt press i sentrale områder kan medføre at utfordringene
vil øke i årene framover.
En nærmere beskrivelse av tilskudd til etablering i
egen bolig og tilskudd til tilpasning av bolig er gitt i meldingens
kapittel 5.6.1.
Kommunene har over tid fått mer ansvar for det boligsosiale
arbeidet. Kommunene har fått en tydeligere rolle, og flere oppgaver
innenfor de personrettede statlige ordningene er i praksis overført
til kommunene.
Staten og kommunene har i dag et tett samarbeid om
de personrettede virkemidlene tilskudd til etablering og deler av
tilskudd til tilpasning. Kommunene har vedtaksmyndighet og tildeler
tilskudd, mens regelverk og økonomiske rammer gis på statlig nivå.
Departementet foreslår at midlene til tilskudd
til etablering og den personrettede delen av tilskudd til tilpasning
innlemmes i rammetilskuddet til kommunene. Med dette vil kommunene
få et mer helhetlig boligsosialt ansvar og kan i større grad se
lokale boligsosiale utfordringer i sammenheng med andre velferdsområder.
Det kommunale handlingsrommet og fleksibilitet i utnyttelsen av
midlene vil øke. Innlemming i rammetilskuddet vil gi kommunene økt
forutsigbarhet. Samtidig blir ordningen enklere og mindre byråkratisk
ved at kommunene ikke lenger må søke Husbanken om midlene.
Innenfor de personrettede tilskuddene kan kommunene
i dag gi egne retningslinjer for ordningene innenfor rammene av
det statlige regelverket. Det er rom for skjønn i kommunenes søknadsbehandling. Dette
gir rom for tilpasning til individuelle og lokale behov.
Forslaget om å overføre tilskuddene innebærer
at statens administrasjon bortfaller. Husbankens oppgaver med blant
annet å fordele tilskuddsmidlene mellom kommunene, og med rapportering
og kontroll av bruken av midlene, vil falle bort slik at det kan
frigjøres ressurser til andre viktige oppgaver i Husbanken. Husbanken
skal fortsatt ha en rolle som veileder overfor kommunene på det
boligsosiale området.
Innlemming av tilskuddsordningene i rammetilskuddet
krever at kommunene prioriterer arbeidet. En overføring til kommunene
forutsetter en tydeligere lovforankring av kommunenes boligsosiale
ansvar. Departementet vil foreslå endringer i eksisterende regelverk
som slår fast at det skal være en kommunal oppgave å gi hjelp til
boligetablering og boligtilpasning.
Spillemidler til anlegg for idrett og fysisk
aktivitet er hjemlet i lov om pengespill m.v. (pengespilloven) av
28. august 1992 nr. 103, med senere endringer.
Med hjemmel i kgl.res. av 11. desember 1992
om fordeling av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål,
har Kulturdepartementet bemyndiget kommunene til å foreta idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av planer for en rekke ordinære idrettsanlegg.
Dette utelukker likevel ikke at kommunen kan sende søknaden om forhåndssgodkjenning
til Kulturdepartementet for godkjenning. Kulturdepartementet kan
også gi foreløpige uttalelser om planer/skisser. Fylkeskommunen
og kommunen kan avtale at kommunen sender søknad om forhåndsgodkjenning
til fylkeskommunen til uttalelse.
Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning er en sentral
del av tilskuddsordningen for idrettsanlegg.
Kommunene har hatt myndighet til å forhåndsgodkjenne
de fleste – og de hyppigst omsøkte – idrettsanlegg siden oppgaven
ble delegert ut i sin tid. Nytt fra 2014, gjeldende for fordelingen
i 2015, er ytterligere fullmakter til å foreta idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av flere større anlegg.
Det er nå kun følgende anleggstyper som krever idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av Kulturdepartementet, både ved nybygg, rehabilitering
og tilbygg/ombygging: svømmeanlegg, kunstisanlegg og anlegg som
av departementet har fått status som nasjonalanlegg.
Endringer av hvilke anlegg som kan forhåndsgodkjennes
av kommunen etterfølges ikke av justeringer i rammeoverføringer
til kommunen. Spillemiddelordningen er i sin helhet fra overskuddet
i Norsk Tipping AS og ordningen finansieres ikke over statsbudsjettet.
Kulturdepartementet behandler årlig omtrent
10 saker som omhandler idrettsfunksjonell godkjenning av svømmehaller,
inkludert søknader om rehabilitering. Departementet har gjennom
sin saksbehandling ofte hatt avgjørende merknader til anleggets
utforming for å ivareta både sikkerhetsmessige og idrettsfunksjonelle
behov.
Kulturdepartementet har foreløpig ikke erfaring fra
den siste delegeringen av godkjenningsmyndighet, herunder i hvilken
grad kommunene vil søke bistand hos enten fylkeskommunen eller departementet for
å få foretatt en idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av disse
litt større anleggstypene.
Svømmeanlegg er en anleggstype som er kompetansekrevende
å planlegge, og kostnadskrevende å bygge og drive. Det stilles høye
krav både til teknisk gjennomføring, sikkerhet og idrettsfunksjonell
utforming. Den lave frekvensen av slike søknader medfører at det
i liten grad er bygd opp kompetanse og erfaring på dette området
utenfor departementet i dag.
Med en kommunestruktur med større og mer robuste
kommuner, og med gode veiledere og informative virkemidler, vil
mulighetene for å opparbeide den nødvendige kompetanse kunne være
betydelig større.
Departementet foreslår derfor at idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av svømmehaller kan overføres til kommunene
som følge av en ny kommunestruktur.
Den statlige bevilgningen til frivilligsentralene fastsettes
i Stortingets årlige budsjettvedtak, jf. Prop. 1 S (2014–2015) fra
Kulturdepartementet, kapittel 315 Frivillighetsformål, post 71 Tilskudd
til frivilligsentraler. Innenfor bevilgningen er det avsatt midler til
driftstilskudd for etablerte sentraler, etableringstilskudd til
nye sentraler, kompetansebygging og samarbeid mellom sentraler,
samt andre prosjekter.
Størrelsen på det statlige tilskuddet til den
enkelte sentral fastsettes av Kulturdepartementet innenfor den rammen
Stortinget har bevilget for det enkelte år. Maksimalt driftstilskudd
i 2014 ble fastsatt til 310 000 kroner.
Etableringstilskuddet i 2014 ble fastsatt til 155 000
kroner.
Ordningen har vokst fra rundt 90 sentraler i
forsøksperioden (1991–1994) til rundt 400 frivilligsentraler som
har mottatt tilskudd fra Kulturdepartementet i 2014. Sentralene
som har mottatt tilskudd i 2014 er spredt over hele landet, og det
finnes én eller flere sentraler i 328 av 428 kommuner. I perioden
2005–2014 er det gitt etableringstilskudd til 161 nye frivilligsentraler.
På oppdrag fra Kulturdepartementet har Institutt for
samfunnsforskning med jevne mellomrom utført evalueringer av ordningen
med tilskudd til frivilligsentraler. KS har også tatt initiativ
til undersøkelser og notat om frivilligsentralenes rolle og betydning.
Frivilligsentralene skal være lokalt forankret
og utvikles ut fra lokale forutsetninger og behov. Aktivitetene
skal bygge på frivillig innsats, bidra til å skape sosiale møteplasser
og legge til rette for lokal frivillig virksomhet. De senere årene
har andelen kommunale sentraler økt til nærmere halvparten av de
400 frivilligsentralene. De fleste av sentralene som ikke er kommunalt
drevne mottar kommunale tilskudd til driften. Disse tilskuddene
inngår som en del av den lokale finansieringsandelen.
Frivilligsentralene er avhengig av et godt samarbeid
både med kommunale instanser og frivillige lag og organisasjoner
for å kunne drive en god lokal sentral. Frivilligsentralene spiller
en viktig rolle i berøringsflaten mellom sivilt og offentlig virke.
Departementet vurderer at ordningen er så utbredt
at det vil være hensiktsmessig å overføre ansvaret for å gi tilskudd
til frivilligsentraler til kommunene. Med et kommunalt helhetlig
ansvar for sentralene vil det ligge til rette for en videreutvikling
av ordningen i tråd med lokale tradisjoner og behov. Det vil være
en forutsetning at kommunene overtar tilskuddsansvaret for de sentralene
som ikke er kommunalt drevne.
Fylkeskommunen har ansvaret for å oppfylle retten
til videregående opplæring for alle som bor i fylket, jf. opplæringsloven
§ 13-3.
Tilbudsstrukturen i videregående opplæring er omfattende
med tolv forskjellige utdanningsprogram på Vg1, hvorav tre er studieforberedende
program og ni er yrkesfaglige program. Alle fylkeskommunene tilbyr
alle de tolv utdanningsprogrammene i Kunnskapsløftet. Tilbudsstrukturen
er så omfattende at enkelte fylkeskommuner ikke fullt ut oppfyller
muligheten til spesialisering. Fylkeskommunene kjøper elevplasser
av hverandre, men omfanget varierer mellom fylkene. 91 prosent av
elevene fikk innfridd førsteønsket sitt ved opptak til videregående
opplæring skoleåret 2014–15. Prosenten varierer noe mellom fylkene.
Noen programområder velges av svært mange elever, og oppunder 90
prosent av elevene går på programområder som tilbys i alle fylker.
Fylkeskommunen har ansvar for å følge opp eksamens-
og prøveopplegget, med tilhørende utstedelse av vitnemål og kompetansebevis.
Fylkeskommunen har ansvar for å godkjenne og følge opp lærebedrifter,
samt godkjenne lærekontrakter, eller sørge for å gi opplæring i
skole. Fylkeskommunene skal opprette yrkesopplæringsnemnder der
partene i arbeidslivet er representert. Fylkeskommunen skal ha en
oppfølgingstjeneste for dem som faller ut av videregående opplæring.
Videregående opplæring er i hovedsak finansiert gjennom
de frie inntektene til fylkeskommunene, det vil si rammetilskudd
og skatteinntekter.
Ungdom som har fullført grunnskolen har rett
til tre års heltids videregående opplæring. For dem som velger yrkesfaglige
utdanningsprogrammer er hovedmodellen to år på skole og to år i
bedrift som lærling (eller lærekandidat som ikke skal ha fullt fagbrev).
Elever på yrkesfaglige utdanningsprogrammer har rett til et fjerde
opplæringsår. Om lag 92 prosent av alle 16–18-åringer er i videregående
opplæring. Skoleåret 2013–14 var det i underkant av 200 000 elever
i videregående opplæring. Av disse gikk 14 500 i private skoler.
I tillegg var det 39 000 lærlinger og lærekandidater. 59 prosent
av elevene gikk i 2013 på studieforberedende utdanningsprogrammer, mens
41 prosent gikk på yrkesfaglige. Fordelingen varierer mellom fylkene.
58 prosent av elevene består videregående på normert
tid ifølge KOSTRA-tallene for 2013, mens 71 prosent består i løpet
av fem år. Regjeringen har som mål at fullføringsgraden i videregående
opplæring skal bli merkbart høyere.
Ekspertutvalget for kommunereformen vurderte i
sin sluttrapport at kommuner med minst 100 000 innbyggere isolert
sett kan være i stand til å overta videregående opplæring.
Overføring av ansvaret for videregående opplæring
fra fylkeskommunene til kommunene vil samle ansvaret for barnehage,
grunnskole og videregående opplæring og dermed kunne gi bedre sammenheng
i opplæringen. Ansvaret for videregående opplæring er en krevende
oppgave i seg selv og krever et omfattende samspill med arbeidslivet.
Det krever kapasitet og befolkningsgrunnlag å tilby en omfattende
tilbudsstruktur som ivaretar en reell valgfrihet og fleksibilitet
for elevene og arbeidslivets behov for kompetanse. De fleste kommuner
vil også etter kommunereformen være for små til å kunne ivareta
ansvaret for videregående opplæring uten omfattende interkommunalt
samarbeid. Departementet mener derfor at ansvaret for videregående
opplæring ikke kan overføres til kommunene generelt.
Det pekes i meldingen på at et kommunalt ansvar for
å kvalifisere elevene for videre studier eller arbeidslivet kan
legge til rette for et bedre samspill mellom skoler, pedagoger og
ledere. Det vil kunne være en fordel med tanke på koordinering av
tjenester og tilbud. Det vil kunne motivere til tidlig innsats og
dermed tenkes å virke positivt inn på fullføring av videregående
opplæring. I tillegg til velferdsgevinsten for den enkelte, kan
en høyere andel som fullfører innen normert tid gi en samfunnsøkonomisk
gevinst. Dessuten vil oppgaveoverføring og helhetlig ansvar kunne
vitalisere lokaldemokratiet i de aktuelle kommunene.
En vesentlig del av elevene får videregående opplæring
i de store byene. Overføring av ansvaret vil fordele ansvaret for
videregående opplæring på flere forvaltningsenheter enn i dag. Overføring
vil kreve at kommunen bygger opp administrativ og annen nøkkelkompetanse
for å kunne drive videregående opplæring, samtidig som fylkeskommunen
beholder tilstrekkelig kompetanse. Kommunen vil også måtte opprette
egen yrkesopplæringsnemnd der arbeidslivet er representert, og oppfølgingstjeneste
for elever som faller fra. En særlig utfordring er knyttet til programområdene
med få elever, noe som særlig gjelder yrkesfaglige programområder.
Når ansvaret for videregående opplæring og elevmassen deles geografisk
på to forvaltningsenheter, kan grunnlaget for å opprettholde smale
programmer svekkes. Selv om dette ikke gjelder det store flertallet
av elevene, kan svekkelse av bredden i opplæringstilbudet bli en utfordring,
Det må forventes at fylkeskommunene må tilpasse sitt tilbud dersom
en stor kommune overtar sin del av ansvaret for videregående opplæring. Fritt
skolevalg og annet samarbeid mellom fylkeskommunen og kommunen om
tilbudet, vil kunne løse dette i praksis for elevene så fremt utdanningstilbudet
foreligger.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet i
meldingen at ansvaret for videregående opplæring kan overføres til
de største kommunene.
To forutsetninger må etter departementets vurdering
legges til grunn for en overføring av oppgaver til de største kommunene.
For det første må disse kommunene være i stand til å løse oppgavene
på en god måte, herunder inneha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse
og utgjøre geografisk funksjonelle områder. For det andre må oppgaveløsningen
i områdene utenfor disse kommunene også kunne håndteres på en god
måte. Alle de som blir ansvarlige for videregående opplæring, må
kunne sørge for at tilbudet også ivaretar de forutsetninger som
følger av opplæringsloven. I den forbindelse må det både ses hen
til søkernes ønsker og det behovet samfunnet og arbeidslivet har
for videregående opplæring i ulike utdanningsretninger. Befolkningsgrunnlag
og geografiske avstander vil være sentrale faktorer i den sammenheng.
Overføring av ansvaret må vurderes i hvert enkelt
tilfelle. Det inngås en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen
om hvordan samarbeidet om tilbudet kan ivaretas i praksis.
Den nærmere gjennomføringen må utredes nærmere
i etterkant av Stortingets behandling av meldingen.
Fylkeskommunen er hovedansvarlig for skyssen i
grunnskolen og eneansvarlig for skoleskyssen i videregående opplæring.
Ansvaret er nedfelt i opplæringsloven.
Skoleskyssen finansieres gjennom de frie inntektene
til fylkeskommunene og kommunene. Kommunen betaler refusjon etter
persontakst for grunnskoleelever som blir skysset av fylkeskommunen.
For nærmere omtale av retten til skoleskyss
og innlosjering, se meldingens kapittel 5.8.2.
Dagens ordning med fylkeskommunalt ansvar for
skoleskyssen skyldes behovet for å kunne se skoleskyssen i sammenheng
med kollektivtransporten generelt. Regjeringen foreslår at ansvaret
for skoleskyssen kan overføres til kommuner som overtar ansvaret
for videregående opplæring og kollektivtransport. Den konkrete gjennomføringen
utredes nærmere.
Landbruks- og matforvaltningen har gjennomgått
flere omorganiseringer og strukturelle endringer de senere tiårene,
også med mer myndighet til lokalt og regionalt nivå, senest i forbindelse
med oppgavefordelingsreformen i 2004. Kommunene er allerede i dag
vedtaksmyndighet for de juridiske virkemidlene, de fleste økonomiske
virkemidlene, samt at de er saksforberedende organ for Innovasjon
Norge på landbruksområdet. Det store flertallet av de økonomiske
virkemidlene over jordbruksavtalen gir ikke rom for lokalpolitisk
skjønn, da utbetalinger følger av regelverk, satser og objektive
kriterier. Derfor er det ikke mange gjenstående oppgaver på landbruksområdet
som kan overføres til kommunene nå. Valg av forvaltningsnivå må
også avveies ut fra hva som gir det beste grunnlaget for en effektiv
og forsvarlig forvaltning.
Forutsatt at større kommuner har nødvendig kompetanse
og kapasitet til å løse oppgavene, kan forvaltningsansvar for enkelte
økonomiske ordninger der fylkesmannen i dag har vedtaksmyndighet, overføres
til kommunene. Disse ordningene er beskrevet nærmere nedenfor.
Ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er
et fellesprosjekt mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima-
og miljødepartementet, og finansieres med midler fra jordbruksavtalen
og Klima- og miljødepartementet. Ordningen driftes av et sekretariat
der Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren deltar.
Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner
av ulike jordbrukslandskap med store verdier knyttet til biologisk
mangfold, kulturminner og kulturmiljøer.
Fylkesmannen er et sentralt bindeledd mellom nasjonalt
nivå, kommunene, landbrukets organisasjoner og andre næringslivsaktører,
samt mellom landbruks-, miljø- og kulturminnefagområdet.
I de fleste av de 22 områdene som har status
som utvalgte kulturlandskap, spiller kommunene en viktig rolle i
arbeidet, og i mange områder er kommunen førsteinstans for veiledning
til grunneiere. Kommunene avklarer flere forhold rundt saksbehandlingen, og
er også sentrale i behandlingen av SMIL-midler, som blant annet
skal bidra til å fremme natur- og kulturminneverdier i jordbrukets
kulturlandskap.
Ordningen er relativt ny, og det har vært gjort mye
arbeid med blant annet å utarbeide skjøtsels-/områdeplaner og restaurering
av landskap og bygninger. Dette krever tverrsektoriell kompetanse innen
landbruks-, miljø- og kulturminnefagområdet. Det vises i meldingen
til at etter hvert vil områdene komme over i en driftsfase, hvor
behovet for tilgang på fagkompetanse vil bli mindre. I den forbindelse overveies
også mulighetene for å peke ut flere områder i ordningen, noe som
vil kreve den samme faglige oppfølgingen som er i dag.
Det pekes i meldingen på at da ordningen per
i dag kun omfatter 22 områder, og flere av områdene omfatter flere
kommuner, kan det være krevende å flytte ansvaret for ordningen
fra fylkesmannen til kommunene. Med større og mer robuste kommuner, vil
det være enklere for kommunene å ivareta oppgavene som følger av
ordningen, og å sikre nødvendig kompetanse. Departementet foreslår
derfor at forvaltningen av utvalgte kulturlandskap i jordbruket kan
overføres fra fylkesmannen til kommunene. I forbindelse med behandlingen
av Jordbruksoppgjøret 2014 er det satt i gang en gjennomgang av
alle miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen, der også tilskudd
til utvalgte kulturlandskap i jordbruket, tilskudd til verdensarvområdene
og tilskudd til tiltak i beiteområder inngår. Den endelige beslutningen
om ordningene kan overføres til kommunene, må derfor vente til jordbruksoppgjøret
i 2015.
Unescos verdensarvliste inkluderer per i dag
syv norske verdensarvområder. Fra 2008 er det årlig avsatt midler
over jordbruksavtalen til en egen satsing i verdensarvområdene Vestnorsk
fjordlandskap. Bakgrunnen for ordningen er at landbruket og landbrukets
kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i disse områdene.
Ordningene berører sju kommuner i tre fylker. Fylkesmannen sikrer
at det utarbeides tiltaksplaner og inngås avtaler, utbetaler tilskudd
til skjøtselstiltak til berørte grunneiere, samt sørger for kontroll
av ordningen. Kommunene har ingen formelle oppgaver per dags dato,
med unntak av Vega kommune, som midlertidig har fått ansvar for
oppgaver knyttet til ordningen.
Ordningen berører et fåtall kommuner i tre fylker og
går på tvers av kommunegrenser. Det pekes i meldingen på at overføring
av forvaltningsansvaret for ordningen til de berørte syv kommuner,
vil kunne øke byråkratiet og bidra til en lite kostnadseffektiv forvaltning.
Dette taler mot at kommunene skal overta fylkesmannens oppgaver
på området, med unntak av Vegaøyan verdensarv, som arealmessig kun
berører Vega kommune og som midlertidig har fått oppgaver i tilknytning
til ordningen.
Med større kommuner vil det imidlertid være
enklere for kommunene å ivareta oppgavene, og å sikre nødvendig
kompetanse. Departementet foreslår derfor at forvaltningen av tilskudd
til verdensarvområdene kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Det
vises i meldingen til at endelig beslutning om overføring av oppgaven
til kommunene på området vil måtte avvente resultatene av gjennomgangen
av miljøvirkemidlene.
Nærings- og miljøtiltak i skogbruket er hjemlet
i forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i jordbruket,
fastsatt 4. februar 2004 med hjemmel i Lov 27. mai 2005 nr. 31 om
skogbruk (skogbruksloven) § 19. Formålet med tiltakene er å stimulere
til økt verdiskaping i skogbruket ut fra regionale og lokale prioriteringer.
Tilskudd til skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak forvaltes i
dag av kommunene. Tilskudd til veibygging og drift med taubane og
hest forvaltes av Fylkesmannen.
Tilskuddsordningene finansieres av Landbrukets Utviklingsfond,
i 2014 på 161 mill. kroner, fordelt med 89 mill. kroner til veibygging
og drift med taubane og 72 mill. kroner til skogkultur, miljøtiltak og
andre tiltak i skogbruket. I 2013 var det 1 650 søknader om tilskudd
til veibygging og drift med taubane. Antall søknader om tilskudd
til skogkultur, der kommunene i dag er vedtaksmyndighet, var 12 500
i 2013.
Det går fram av meldingen at overføringen av
ansvaret for tilskudd til veibygging og drift med taubane til kommunene
vil innebære en betydelig arbeidsmengde for kommunene. Det har de
senere årene ved flere anledninger vært påpekt at det er ønskelig
å samle NMSK-tilskuddene hos Fylkesmannen, fordi kommunene ikke
har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å behandle søknadene.
Dersom kommunene blir større vil det ligge bedre til rette for å
styrke kapasitet og kompetanse på området, slik at forvaltningsansvaret
for ordningen kan flyttes til kommunene. Overføring av ansvaret
til kommunene vil kunne gi grunnlag for utvikling av kompetansemiljøet
for skogbruk i kommunene. En slik styrking av skogbrukskompetansen
i kommunene vil ha positiv effekt for de øvrige oppgavene kommunene
allerede i dag har etter skogbruksloven innen kontroll og veiledning.
Departementet foreslår derfor at forvaltningen av tilskudd til veibygging
og til drift med taubane kan overføres fra fylkesmannen til kommunene.
Tilskudd til tiltak i beiteområder er forankret
i lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 3 og § 18 og delegeringsvedtak
12. mai 1995 nr. 413. Tilskuddsordningen finansieres av Landbrukets Utviklingsfond,
og bevilgningen i 2014 var på 11 mill. kroner.
Tilskudd kan gis til dyreeiere som innenfor
et geografisk område samarbeider i beitelag, og som iverksetter
investeringstiltak og/eller planleggings- eller tilretteleggingsprosjekter
i sine beiteområder. Fylkesmannen fatter vedtak om tilskudd på bakgrunn av
en vurdering og anbefaling fra kommunen, som mottar søknader i første
instans.
Driftsformens grenseoverskridende karakter mellom
kommuner og i noen tilfeller mellom fylker, gjeldende kommunestruktur,
avveiing av mange samfunnshensyn, begrenset antall saker (200 innvilget
i 2012), innebærer at fylkesmannen så langt har blitt vurdert å
være best egnet forvaltningsnivå for å sikre kompetanse, kontinuitet,
kontroll og mest effektiv bruk av midlene.
Med større kommuner og generelt bedre landbruksfaglig
kompetanse foreslår departementet at forvaltningsansvaret for ordningen
kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Endelig beslutning om
overføring av oppgaven vil måtte avvente resultatene av at gjennomgangen
av miljøvirkemidlene foreligger. Behov for samarbeid over kommunegrenser
og fylkesgrenser vil være aktuelt også i framtiden for å sikre rasjonelle
driftsopplegg, effektiv utnytting av utmarksbeitene, balansere hensyn
mot andre interesser (beiterett, skog, jakt, fritid, mv.) og andre
berørte parter.
Kollektivtransport omfatter alle typer persontransport
i rute. Kollektivtransport som fylkeskommunen har ansvaret for inkluderer
buss, passasjerbåt og skinnegående transport som T-bane, trikk og
bybane. Fylkesvegfergene defineres som en del av fylkesvegnettet.
Fylkeskommunen har altså ansvaret for all lokal kollektivtransport,
med unntak av jernbanen og kollektivtransportinfrastruktur på riksvegene,
som er statens ansvar, og infrastruktur på kommunale veger, som
er kommunens ansvar. Ansvaret til fylkeskommunen omfatter planlegging
og drift, i tillegg til investeringer i fylkeskommunal infrastruktur.
Fylkeskommunen har ansvar for skoletransport og annen tilrettelagt
transport (TT-ordningen), og tildeler løyve til rutetransport. TT-ordningen
er en del av det totale kollektivtransporttilbudet. Det er et mål
at flest mulig skal kunne benytte det ordinære transporttilbudet.
Kollektivtransporten som fylkeskommunen har ansvaret
for finansieres gjennom frie inntekter (skatteinntekter og rammeoverføringer
fra staten), billettinntekter og bompenger. Kommunene bidrar til
finansieringen av skoletransporten. I tillegg har staten ved Samferdselsdepartementet
øremerkede tilskuddsordninger.
Om lag 490 mill. passasjerer reiste med den
kollektivtransporten som fylkeskommunene har ansvaret for i 2013
(påstigende passasjerer). Kollektivandelen er høyest i byområdene.
Det var om lag 110 000 godkjente TT-brukere i Norge i 2013. I 2013 hadde
fylkeskommunene om lag 9,5 mrd. kroner i netto driftsutgifter til
kollektivtransport. Om lag 600 årsverk i fylkeskommunal administrasjon
er knyttet til arbeid med kollektivtransport (2014).
I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil
«vurdere å overføre ansvar for kollektivtransport fra fylkene til
kommunene i forbindelse med en kommunereform». De organisatoriske
rammebetingelsene for kollektivtransporten er krevende. Ekspertutvalget
for kommunereformen skriver i sin sluttrapport at:
«storkommuner med et tilstrekkelig innbyggergrunnlag
og som samtidig utgjør funksjonelle samfunnsutviklingsområder isolert
sett kan overta fylkeskommunens ansvar for kollektivtransport. Storkommuner
bør ha over 100 000 innbyggere for å være store nok til å oppnå
stordriftsfordeler ved å ha oppgaven. Hva som vil være de eksakte
grensene for funksjonelle samfunnsutviklingsområder bør avgjøres
lokalt. Utvalget vil understreke at ansvaret for kollektivtransport
forutsetter geografiske enheter som reduserer behovet for interkommunalt
og regionalt plansamarbeid.»
I de store byområdene er hovedutfordringen å
utvikle kollektivtransporttilbudet i takt med befolkningsutviklingen
for å nå målet i klimaforliket om at veksten i persontransporten
skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Videre er det
viktig å sikre god framkommelighet for kollektivtransporten. En videreføring
av diskusjonen knyttet til finansiering av kollektivtransport vil
finne sted i forbindelse med utarbeidelsen av neste nasjonale transportplan.
Det er departementets vurdering at det vil være gevinster
å hente på å overføre ansvaret for kollektivtransporten til de største
kommunene. Dette vil kunne gi en bedre oppgaveløsning i disse kommunene ved
at oppgaver knyttet til en samordnet areal- og transportpolitikk,
som nå er splittet av forvaltningsmessige skiller, kan ses i sammenheng
på lokalt nivå. For kollektivtransporten vil en eventuell oppgaveoverføring
fra fylkeskommunene til store kommuner være aktuelt for en kommune
som utgjør en felles bolig-, arbeids- og serviceregion, og som har
et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne gi befolkningen et ønsket
kollektivtransporttilbud innenfor en samfunnsøkonomisk akseptabel
kostnad. Kommuner bør i denne sammenheng ha tilstrekkelig kompetanse,
kapasitet, fagmiljøer og økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta
oppgaveløsningen.
Det er ikke aktuelt å overføre ansvaret for
kollektivtransporten til alle kommunene.
Det vises i meldingen til at en samling av ansvaret
til et ansvarlig organ kan legge til rette for koordinert virkemiddelbruk,
bedre forutsigbarhet og færre spillsituasjoner, og legger således
til rette for enklere å nå målene for transportpolitikken i byene.
Videre vil innbyggertall og bosettingsmønster være av stor betydning.
Best mulig sammenfall mellom forvaltningens grenser og oppgavene
som skal løses styrker muligheten for en koordinert, tilpasset og
rasjonell oppgaveløsning. Dette er viktig med tanke på oppgavene
fylkeskommunen fortsatt skal forvalte. Kommunen bør også ha tilstrekkelig
kompetanse knyttet til transportplanlegging og byutvikling, og økonomiske
forutsetninger for å kunne ivareta oppgaveløsningen.
Det pekes i meldingen på at en overføring av
kollektivtransporten til store kommuner vil kunne legge til rette
for en tverrsektoriell samordning, fordi kommunene også vil ha ansvaret
for oppgaver som næringsutvikling, bolig- og arealpolitikk og andre
oppgaveområder som henger sammen med transportpolitikken.
En overføring av ansvaret for kollektivtransporten
til de største kommunene vil innebære oppgavedifferensiering. Oppgavedifferensiering
på kollektivtransportområdet vil føre til en mindre økning i antallet
organisatoriske enheter som har ansvaret for kollektivtransporten,
og lokalforvaltningen kan samlet sett framstå som mer uoversiktlig.
Videre kan en slik oppsplitting redusere fagmiljøene for kollektivtransporten
isolert sett.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten, inkludert
TT-ordningen, kan overføres til de største kommunene.
Det vises i meldingen til at den konkrete gjennomføringen
av oppgaveoverføringen vil bli utredet nærmere.
Ansvaret for skoleskyss kan overføres til kommuner
som overtar ansvaret for videregående opplæring og kollektivtransport.
Det vises i meldingen til at det er viktig å
se ansvaret for kollektivtransporten i sammenheng med ansvaret for
vegpolitikken. Ved overføring av kollektivansvaret til de største
kommunene blir fylkeskommunenes mulighet til å se løsninger for
kollektivtransporten i sammenheng med innsatsen på fylkesvegnettet
svekket. Spørsmålet om overføring av ansvaret for fylkesveger til
de største kommunene skal vurderes i prosessen frem mot neste nasjonale
transportplan. Spørsmålet om overføring av ansvaret for kjøp av
jernbanetjenester til robuste kommuner vurderes i samband med jernbanereformen.
Kommunene har et generelt ansvar for lokal samfunnsutvikling.
Kommuneloven fastslår at kommunen skal utarbeide en samordnet plan
for den kommunale virksomhet. Konkrete bestemmelser om planlegging
framgår av plan- og bygningsloven. I tillegg til påleggene i plan-
og bygningsloven kan kommunene på frivillig basis legge til rette
for samfunnsutvikling i kommunen.
Det pekes i meldingen på at næringsutvikling
er sentralt for utviklingen av regioner, kommuner og lokalsamfunn.
Næringslivet bidrar med verdiskaping, arbeidsplasser, vare- og tjenestetilbud
og som partner i stedsutviklingen. Kommunen er også sentral for
utviklingen av det lokale næringslivet. Ulike egenskaper ved kommunene
påvirker bedriftenes lokaliseringsbeslutninger, utvikling av eksisterende
næringsliv og grunnlaget for etablering av nye næringsvirksomheter.
Grunnleggende økonomiske faktorer som tilgjengelighet av transportinfrastruktur,
arbeidstakeres utdannings- og lønnsnivå, teknisk infrastruktur, lokale
skatter og avgifter, samt offentig og privat etterspørsel, går igjen
som viktige faktorer i studier av bedrifters lokaliseringsbeslutninger
og for utviklingen i eksisterende næringsliv. I tillegg til sitt
eget tjenestetilbud kan kommunene også påvirke lokal næringsutvikling
gjennom kommunenes kjøp av tjenester.
Entreprenørskap stimuleres av eksisterende næringsliv
og eksisterende oppstartsaktivitet. Kommunene kan også bidra ved
å etterspørre varer og tjenester. Hvilke andre lokale faktorer som
påvirker entreprenørskap er mindre belagt med gode studier, men også
her pekes det på at kompetansen blant innbyggerne er sentralt. Bedrifter
er avhengig av gode tilbud for husholdningene for å rekruttere arbeidskraft. Kommunale
tjenestetilbud, skole og kulturelle tjenester påvirker særlig unge
og utdannede husholdningers flyttebeslutninger. Husholdninger og
næringsliv vil også være opptatt av teknisk infrastruktur som planlegging
og utbygging, vann og avløp samt behandling av byggesøknader og
reguleringsplaner.
I en spørreundersøkelse om lokal næringspolitikk
går det også fram at behandling av byggesøknader og reguleringsplaner,
samt utbygging av kommunale veier og infrastruktur, er de viktigste
virkemidlene kommunene bruker for å tilrettelegge for og tiltrekke
seg næringsvirksomhet. Regjeringen gjennomfører flere forenklingstiltak
som vil bidra til raskere planprosesser og økt lokal handlefrihet.
Kommunens roller innenfor lokal nærings- og samfunnsutvikling
dekker et bredt spekter av virkemidler: Samfunns- og arealplanmyndighet;
forvaltningsoppgaver tilknyttet næringsvirksomhet; Investering i
næringsrettet infrastruktur; veiledning og rådgivning av bedrifter
og etablerere; plikt til å saksforberede søknader om midler til
investering og bedriftsutvikling i landbruket, og uttale seg til
Innovasjon Norge (IN) som avgjør sakene; tildele tilskudd til bedrifter
innenfor EØS-reglene om bagatellmessig støtte; påvirke lokal næringsutvikling
gjennom lokale avgifter og eventuell eiendomsskatt; kommunal etterspørsel
av varer og tjenester og innovative innkjøp.
Det er store variasjoner mellom kommunene når det
gjelder politisk prioritering, ressursbruk og organisering av arbeidet.
Innenfor samfunnsutvikling i bred forstand er
det en rekke ulike aktører, så som kultur- og utdanningsinstitusjoner,
aktører med ansvar for infrastruktur og andre utbyggingstiltak mv.
Det offentlige virkemiddelapparatet for næringsutvikling består
også av flere aktører: Fylkeskommunen, Fylkesmannen, Innovasjon
Norge (IN), Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Landbruks-
og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, selskapet
for industrivekst SF (Siva) og Brønnøysundregistrene. Det er i meldingen
tatt inn en kort omtale også av deres roller.
Ekspertutvalget peker på at kommunene forventes
å være førstelinjetjeneste overfor lokalt næringsliv, men er det
forvaltningsorganet som har minst formalisert ansvar og myndighet.
Prinsipielt oppfatter utvalget dette som uheldig. Etter utvalgets
oppfatning vil en styrking av kommunenes ansvar og roller på dette
feltet tilføre kommunene positive virkemidler. Dette vil i sin tur
kunne skape et bredere grunnlag for lokalpolitisk engasjement i
rollene som lokale nærings- og samfunnsutviklere. Utvalget vurderer
at større kommuner med 15 000–20 000 innbyggere vil kunne ivareta
rådgivning på flere områder, treffe ulike beslutninger om tilrettelegging
for lokalt næringsliv og avgjøre søknader om mindre økonomiske tilskudd
til lokale bedrifter og etablerere.
Utvalget mener imidlertid at kommuner av denne størrelsesorden
likevel ikke kan forventes å ha eller få tilstrekkelig kompetanse
til å treffe vedtak i saker om finansiering av næringsvirksomhet
som er rettet mot et internasjonalt marked eller i satsinger som inngår
i nasjonale programmer mv. Det kan også være andre funksjoner som
kommunene ikke kan ivareta like effektivt som det apparatet som
i dag har forvaltningsansvaret. Utvalget anbefaler videre utredning
av en modell for større grad av desentralisering av oppgaver relatert
til lokal nærings- og samfunnsutvikling.
Departementet mener at større kommuner vil kunne
ha et annet utgangspunkt for innsats rettet mot lokal nærings- og
samfunnsutvikling enn mange av dagens kommuner. Det er behov for
mer forskningsbasert kunnskap. Det er bestilt en utredning (tildelt Norut
Alta/Norut Tromsø) som skal beskrive viktige utfordringer knyttet
til kommunens innsats, som skal foreligge innen 15. august 2015.
Regjeringen vil videreutvikle det bedriftsrettede virkemiddelapparatet.
I Sundvolden-erklæringen heter det at regjeringen vil gjennomgå
virkemiddelapparatet for innovasjon og videreutvikle virkemidlene med
høyest innovasjonseffekt. I dag er det ikke tilfredsstillende oversikt
over hvilke kommunale, regionale, nasjonale og internasjonale næringsrettede virkemidler
som finnes og hvor effektive de er. I 2014 ble det startet opp to
forskningsprosjekter for å få et bedre beslutningsgrunnlag til å
vurdere innovasjons- og verdiskapingseffekten av ulike virkemidler (DAMVAD
og SSB).
Det er krevende å beregne effekten av ulike
virkemidler, men det er et nødvendig arbeid for å forenkle og forbedre
virkemidlene for innovasjon i norsk næringsliv.
Nærings- og fiskeridepartementet har startet
en gjennomgang av føringene og oppdragene for Innovasjon Norge for
å legge til rette for en høyere grad av måloppnåelse og effektiv
drift.
Når de nevnte utredningene og et sammenstilt kunnskapsgrunnlag
foreligger, vil det utgjøre et grunnlag for å vurdere om det er
behov for å klargjøre og styrke kommunenes rolle knyttet til lokal
nærings- og samfunnsutvikling. Regjeringen vil følge opp dette spørsmålet
i proposisjonen om nye oppgaver til større kommuner som planlegges
fremmet for Stortinget i vårsesjonen 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at
regjeringen ikke følger opp sine egne løfter om å gi mer makt og myndighet
til kommunene gjennom overføring av oppgaver fra stat til kommune.
Oppgavemeldingen er preget av at fylkeskommunene svekkes, at generalistkommuneprinsippet
settes til side, at oppgaver bare foreslås overført til nye storkommuner
og at det må gjennomføres nye utredninger for de oppgaver som vurderes
overført. Dette betyr at kommunene som forutsettes å ha gjennomført
sine prosesser om endret kommunestruktur i 2016, ikke vil vite hvilke oppgaver
de skal løse. Dette er sterkt kritikkverdig og gjør regjeringens
tidsplan for kommunereformen uforsvarlig å gjennomføre.
Disse medlemmer mener endringer
i oppgavefordelingen mellom de tre forvaltningsnivåene skal skje
innenfor rammene av en nasjonal, statlig politikk som sikrer rettferdig
geografisk fordeling og som ivaretar allerede opparbeidede og lovfestede
rettigheter til velferdstjenester og sosialt sikkerhetsnett. Når
oppgaver skal flyttes, så må det være sannsynliggjort at det fører
til bedre tjenester for befolkningen og/eller styrker lokaldemokratiet
reelt.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er vist til at arbeidet med vurderingen av oppgaver
har tatt utgangspunkt i retningslinjene som ble lagt fram av Oppgavefordelingsutvalget
i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Disse
medlemmer viser til at Holteutvalget i NOU 2010:5 foreslo
en tilsvarende endring. Denne ble ikke fulgt opp av forrige regjering
fordi motargumentene var mange og gode. Disse medlemmer vil
understreke behovet for sterke kompetansemiljøer i hjelpemiddelformidlingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke behovet for at Stortinget
gjennom behandling av oppgavemeldingen gir konkrete avklaringer
til ny oppgavedeling. Dette er en forutsetning for at kommunene
skal gis et forsvarlig grunnlag for sin gjennomgang av hensiktsmessig
kommunestruktur for å løse framtidens oppgaver.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet på sitt landsmøte 2015 vedtok 21 tiltak og
konkrete forslag til endringer i oppgavedelingen mellom stat, fylkeskommune
og kommune. Forslagene forutsetter ikke, slik regjeringen gjør,
en endret kommunestruktur. I motsetning til regjeringen har Senterpartiet
foreslått å styrke fylkeskommunene gjennom endret ansvarsdeling
på en rekke områder mellom direktoratene/fylkesmennene og de folkestyrte
fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ansvaret for hjelpemidler og varig tilrettelagte arbeidsplasser
allerede delvis er et kommunalt ansvar, og brukerne trenger et helhetlig
tilbud. Målet er å gjennom utredningene finne en naturlig balanse
mellom statlig ansvar og kommunalt ansvar. Hensynet til brukerne skal
stå i fokus for den løsningen som blir valgt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke
forslaget om å overføre det økonomiske ansvaret for varig tilrettelagt
arbeid (VTA og VTO) fra staten til kommunene.
Disse medlemmer viser til FN-konvensjonen
for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av konvensjonens artikkel
4, som fastsetter statenes generelle forpliktelser, følger det at
staten også i utviklingsfasen av saker plikter aktivt å trekke inn
og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne,
og de organisasjoner som representerer dem.
Disse medlemmer påpeker at regjeringen ikke
har gjennomført slike drøftelser i denne saken. Dette på tross av
at meldingen dreier seg om svært sentrale områder nettopp for mennesker
som er omfattet av konvensjonen, både når det gjelder arbeids- og
utdanningsreiser, hjelpemidler, rehabilitering og varig tilrettelagt
arbeid. Disse medlemmer vil derfor gå imot endringer
basert på denne stortingsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener Stortinget ikke kan gjøre
vedtak på disse områdene før grundige utredninger er gjennomført
i tråd med konvensjonsforpliktelsene.
Disse medlemmer viser til at
ansvaret for hjelpemidler, arbeids- og utdanningsreiser og varig tilrettelagte
arbeidsplasser er regelstyrte ordninger som ikke bør baseres på
lokalpolitisk skjønn.
Disse medlemmer mener disse oppgavene fortsatt
skal ligge til det statlige nivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Det gjøres ikke endringer i ansvarsforholdene når
det gjelder hjelpemidler, arbeids- og utdanningsreiser, varig tilrettelagt
arbeid (VTA og VTO) og TT-ordningen.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener de lokale Nav-kontorene
må få styrket sin kompetanse og myndighet gjennom ansvar for avsluttende
saksbehandling på flere områder enn økonomisk sosialhjelp. En utredning
av endret ansvarsdeling bør bl.a. gjelde arbeidsrettede tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ansvaret for hjelpemidler og varig tilrettelagte arbeidsplasser
allerede delvis er et kommunalt ansvar, og brukerne trenger et helhetlig
tilbud. Målet er å gjennom utredningene finne en naturlig balanse
mellom statlig ansvar og kommunalt ansvar. Hensynet til brukerne skal
stå i fokus for den løsningen som blir valgt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke
forslaget om å overføre det økonomiske ansvaret for basishjelpemidler
fra staten til kommunene.
Disse medlemmer viser til sine
generelle merknader og til at organisasjonene samlet har gått imot
endringer på området. Begrunnelsen har vært at dagens modell er
god og at oppsplitting ikke vil øke kompetansen, men tvert imot
splitte fagmiljø som trenger mye spesialisert fagkunnskap det ikke
vil være mulig å ha i kommunene. Disse medlemmer er
også uenig i å fjerne eller svekke statens forpliktelser til å betale
for hjelpemidler gjennom Folketrygden og legge om til rammefinansiering.
Det er en klar og direkte svekkelse av rettighetene til brukerne.
Erfaringer fra Danmark viser at dette kan hindre nødvendig tilgang
på hjelpemidler. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse.
Komiteen viser til at ordningen
med støtte til arbeids- og utdanningsreiser skal hindre at personer med
nedsatt arbeidsevne ikke kan ta arbeid eller utdanning på grunn
av manglende transporttilbud. Det vises til departementets uttalelser
om at ordningen er relativt liten og avgrenset.
Komiteen mener at ansvaret for
arbeids- og utdanningsreiser fremdeles skal være et statlig ansvar
da dette er et arbeidsrettet tiltak som passer inn i Nav-porteføljen
og det er en liten og sårbar ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener det er naturlig at kommunene
får et større ansvar for rehabiliteringstjenestene og støtter en
utredning av hvilke oppgaver kommunene bør få på rehabiliteringsfeltet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
utredningen bør ses i sammenheng med en større utredning av overføring
av ansvaret for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten, unntatt
universitetssykehusene, til nye folkevalgte regioner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
ansvaret for den spesialiserte rehabiliteringen fortsatt skal være
helseforetakenes ansvar.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at habiliterings- og rehabiliteringstjenesten skal tydeliggjøres
som et kommunalt ansvar. Dette må følges av en omlegging av finansieringsvirkemidlene
slik at kommunene får ansvar for kjøp av spesialiserte rehabiliteringstjenester
for helseforetakene og andre tilbydere. Samhandlingsreformen understreker
kommunenes ansvar for rehabilitering og oppfølging av utskrivingsklare
pasienter, men kommunene er ikke gitt økonomiske muligheter til
å utvikle lokale tilbud. Ansvarsoverføringen må sikres økonomisk
gjennom økte kommunerammer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker
på at innbyggerne trenger både generelt og spesialisert tilbud innen
habilitering, rehabilitering, hjelpemidler, arbeid og boligtilpassing
for at alle skal kunne leve et selvstendig liv og delta på like
fot i samfunnet. Å gjøre endringer på ansvarsdeling og finansiering
må ha som mål at disse livsvilkårene skal bedres for innbyggerne.
Det ligger ingen slik utredning av konsekvenser til grunn for forslagene
i Meld. St. 14 (2014–2015). Gode beslutninger krever kunnskapsbasert
grunnlag. Å overføre til kommunene nå vil være å gå på tvers av
faglige råd og synspunktet til brukerorganisasjonene.
Dette medlem viser til fellesuttalelsen
fra hhv. Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon,
Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Rehabilitation
International Norge (RI Norge), som er svært betenkt over at ansvaret
for rehabilitering foreslås overført til kommunene. De påpeker at
uansett reform vil kun et fåtall kommuner ha en størrelse som vil
gjøre det mulig å utvikle og vedlikeholde nødvendig kompetanse innen
rehabilitering for de mange ulike gruppene som har stort behov for
rehabilitering og at innen rehabilitering er det behov for kvantitet
i erfaringsoppbyggingen for å oppnå god kvalitet.
Dette medlem viser også til at
RI Norge peker på inkonsekvensen ved at det slås fast at arbeidsrettet
rehabilitering fortsatt skal være et statlig ansvar, mens annen
rehabilitering skal være et kommunalt ansvar. Dette synes å skape
en ulikhet i ansvarsforhold som ikke er begrunnet og lett kan bli
oppfattet som en rangering av ulike behovsgrupper.
Dette medlem viser til at Helsedirektoratets rapport
av 2011 (IS-1947) er vag med hensyn til å tydeliggjøre hva som er
spesialisert rehabilitering og hva som kreves av kompetanse, og
at det i dag er svært få kommuner som kan tilby spesialisert kompetanse
på et så kompetansetungt område. Dette medlem mener
det er avgjørende viktig at måten dette blir utviklet videre på
ikke må undergrave, men forsterke kompetansen i den komplekse rehabiliteringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at kommunene har fått et økt ansvar innenfor psykisk helse,
og at det er naturlig å se på om de også kan overta noen av de spesialiserte
tjenestene.
Flertallet mener derfor at det
er hensiktsmessig med en prøveordning med overføring av driftsansvar
for distriktspsykiatriske sentre til kommuner som har tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at de distriktspsykiatriske
sentra fortsatt skal ligge i helseforetakene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at kommunene har fått et økt ansvar innenfor psykisk helsevern
og at dette har styrket det forebyggende arbeidet og muligheten
til tidlig intervenering. Psykiatritilbudet gjennom de distriktspsykiatriske klinikkene
bør overføres fra helseforetakene til kommune- eller fylkeskommunenivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at regjeringen foreslår
overføring av noen nye typer oppgaver til kommunene knyttet til
jakttider samt enkelte bestemmelser i forurensningsloven. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet støtter at myndigheten for jakt- og fangsttider
og innlandsfiske kan overføres til kommunene.
Disse medlemmer viser til at
støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller primært er et
lokalt miljøproblem, og følgelig bør behandles av kommunene som
det laveste effektive nivået. Disse medlemmer støtter
derfor at myndighet til å gi utslippstillatelse etter forurensningsloven,
til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportbaner, skytebaner
og vindmøller kan overføres til kommunene.
Disse medlemmer ønsker at forvaltningen av
utvalgte kulturlandskap i jordbruket ivaretas gjennom kunnskap og
kompetanse. Kulturlandskapet er skapt gjennom lang og kontinuerlig
bruk for å produsere mat. I Norge omfatter kulturlandskapet mange naturtyper
og vegetasjonstyper. Slike områder gir gunstige betingelser for
mange planter og dyr. Skal kommunene overta forvaltningen av disse
områdene, vil det være behov for at kompetanse og kunnskap styrkes
og forvaltes i tråd med naturmangfoldsloven og nasjonale mål om
å stanse tap av arter og naturtyper.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med tilskudd til verdensarvområdene berører et fåtall kommuner
i tre fylker og går på tvers av kommunegrenser. Overføring av forvaltningsansvaret
for ordningen til de berørte syv kommuner vil kunne øke byråkratiet
og bidra til en lite kostnadseffektiv forvaltning, med unntak av
Vegaøyan verdensarv, som arealmessig kun berører Vega kommune og
som midlertidig har fått oppgaver i tilknytning til ordningen. Disse
medlemmer mener dagens organisering bør videreføres for
å ivareta Norges forpliktelser for å ivareta vår del av verdensarven.
Disse medlemmer ønsker en overføring
av statlige oppgaver til regionalt nivå som krever regionalt politisk
skjønn, og at relevante klima- og miljøoppgaver skal overføres til
det regionale folkevalgte nivå. Norges klima- og miljømål er viktige
premisser for en rekke sektorer og politikkområder, som f.eks. arealforvaltningen,
næringsutvikling, landbruk og transport. En bærekraftig arealpolitikk
er et av de viktigste virkemidlene for å nå våre ambisjoner på klima
og miljø. Næringsutviklingen er avhengig av et godt samspill mellom
transport, arealforvaltning og miljøtiltak. Tilsvarende må utbygging
og drift av kollektivtrafikk, vei og båtruter ses i sammenheng med
endringer i bosettingsmønster, miljøkrav og arealforvaltning.
Det å finne gode regionale løsninger på tvers
av kommunegrenser og sektorer er et viktig bidrag til å nå nasjonale
mål. En rekke spørsmål knyttet til vern og bruk, befolkningsvekst
og arealforvaltning må løses regionalt.
For spesialiserte miljøoppgaver vil det ikke
være hensiktsmessig at kommunene bygger opp kompetanse. Kommunene
har også behov for veiledning og rådgivning i miljøsaker. Dette
behovet kan i stor grad ivaretas regionalt.
Det er et selvstendig poeng å sikre at det regionale
folkevalgte nivået gis bedre kompetanse til å sette miljø- og klimapolitikken
inn i et framtidsrettet regionalt perspektiv.
Miljøoppgavene må ses i sammenheng med de andre
oppgavene som det regionale folkevalgte nivået har eller som disse
medlemmer mener det bør få: samferdsel, landbruk, næringsutvikling,
fylkesplan og regionale forskningsfond. Å legge ansvaret for miljø
og klima til det samme organet som har ansvaret for en rekke andre
oppgaver knyttet til regional utvikling, vil etter vår vurdering
fremme en helhetlig og bærekraftig utvikling. Et slikt grep vil
også kunne redusere byråkrati, ved å samle regional plankompetanse
og regional miljøkompetanse i samme organisasjon. Det vil også bety
at det regionale kulturminnevernet samles med de øvrige delene av
miljøforvaltningen regionalt.
Det er viktig at fylkets (regionens) fremste
faglige autoritet på miljøvernområdet er synlig overfor samarbeidspartnerne.
I tillegg til veiledning overfor kommunene må det regionale nivået
også få ansvar for formidling av forskningsbasert kunnskap.
Det er disse medlemmers vurdering
at en regionalpolitisk forankring av miljøoppgavene vil bidra til
å integrere miljø og klima i regional utvikling, planlegging og
arealforvaltning, og vil kunne styrke arbeidet med regional utvikling
basert på mer helhetlige vurderinger. Et større regionalpolitisk
ansvar på miljøområdet vil kunne styrke forankringen, forståelsen
og aksepten for viktige miljø- og klimamål.
Disse medlemmer mener derfor
at Fylkesmannens ansvar for miljø, med unntak av klagebehandling
og lovlighetskontroll, overføres til det regionale folkevalgte nivå.
Nasjonalparkene og de større verneområdene, som
går over flere kommunegrenser, skal forvaltes gjennom bredt sammensatte
verneområdstyrer, med representanter fra kommuner, fylkeskommuner
og hvor det faglige sekretariat tillegges fylkesmannen. Ordningen
med nasjonalparkstyrer ble opprettet for å ivareta både de lokale
interessene i vertskommunene og de overordnede nasjonale målene
med å stanse tap av arter og naturtyper, i tillegg til å verne spesielle verdifulle
naturområder i Norge. Disse medlemmer ber regjeringen
legge dette til grunn i det videre arbeidet med å fordele oppgaver
mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har som utgangspunkt at natur-
og miljøforvaltningen skal være basert på en helhetlig vurdering,
faglig forankret i nasjonale mål og retningslinjer og at man bør
unngå en fragmentert forvaltning av nasjonalt viktige verdier som
natur og miljøvernet representerer.
Disse medlemmer er svært skeptiske
til en oppsplitting av utmarksforvaltningen, og ser det som uheldig
å endre en forvaltning som i dag ivaretar de nasjonale målene for
natur- og miljøforvaltningen på en god måte, gjennom de nasjonale
nasjonalpark- og verneområde-styrene. Sammensetningen av forvaltningsstyrene
ivaretar de lokale interessene gjennom lokalt oppnevnte medlemmer
fra kommuner og fylkesting, sammen med et faglig sekretariat fra
Fylkesmannen.
Når et mindre verneområde ligger innenfor en kommune,
kan det være aktuelt å overføre forvaltningsmyndighet til kommunene,
forutsatt at kommunen har tilstrekkelig naturfaglig kompetanse.
Dersom kommunene ikke har kunnskap og kompetanse til å forvalte
disse områdene i tråd med nasjonale mål og forskrifter, må forvaltningen
ikke overføres kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader i foregående kapittel, og foreslår at fylkesmannens
ansvar for miljø, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll,
overføres til det regionale folkevalgte nivå.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at ansvaret for forvaltning av verneområder bør overføres til kommunene.
Dette må også innebære overføring av statlige midler til kommunene som
får det direkte ansvaret for finansiering av verneområdestyrene.
Dette medlem mener at forvaltningsoppgavene
som er lagt til Fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling,
skal overføres til fylkeskommunene. Fylkesmannens rolle rendyrkes
som kontroll- og tilsynsorgan. Ivaretakelsen av overordnede nasjonale
interesser må sikres gjennom lovverket. Dette gjelder også jordvernet
som må sikres et sterkere nasjonalt vern gjennom styrking av jordlovens bestemmelser
mot omdisponering til andre formål.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
på noen områder en overføring av skjønnsmyndighet til lokale folkevalgte
organer. Forutsetningen for en slik overføring er at minstestandardene
for vern av natur og miljø heves i den nasjonale lovgivningen, og
at den lokale forvaltningen sikres tilstrekkelig faglig kompetanse
til å gjøre nødvendig saksforberedelse. Dette medlem viser for
mer om dette til sine generelle merknader under punkt 1.2.2 tidligere
i denne innstillingen.
Dette medlem viser til at forutsetningen
for å overføre oppgaver til lokalt nivå er at lovverket på nasjonalt
nivå er sterkt nok til å hindre tap av naturmangfold, matjord og
andre viktige uerstattelige verdier. Dette medlem viser
til at det i dag mangler nødvendig kartlegging og faktagrunnlag
for å ivareta dette og at det også forutsetter klare krav til nødvendig
kompetanse lokalt. Dette medlem viser til at dette
mangler nå og vil derfor gå imot endringene.
Komiteen viser til at ordningen
med tilskudd til frivilligsentraler har bidratt til å skape sosiale
møteplasser og lagt til rette for frivillig virksomhet over hele
landet. Kommunale frivilligsentraler utgjør omtrent halvparten av
de 400 frivilligsentralene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at kommunene bør få et større
og mer helhetlig ansvar innenfor frivillighet, forebygging og folkehelse.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at tilskuddet til frivilligsentralene bør overføres til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at midlene bør øremerkes og økes i en opptrappingsperiode
for å styrke frivilligsentralene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at dette gir forutsigbarhet og mulighet for å styrke tilbudet
i en sektor vi har et felles engasjement for.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
høringsinstansene advarte sterkt mot at statens finansiering av
frivilligsentralene faller vekk og at sentralene skal finansieres
av kommunenes ramme. Frivilligsentraler er ingen lovpålagt oppgave
og er derfor svært utsatt når kommunale budsjetter blir for trange. Disse
medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget slik det er framlagt
i denne meldingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener
at en eventuell overføring av de statlige midlene ikke kan skje
før etter en helhetlig gjennomgang av hele frivillighetsfeltet som
inkluderer både frivilligsentraler, frisklivsentraler og andre tilbud
innenfor frivilligheten i form av en egen sak til Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for videregående opplæring fortsatt skal ligge
på regionalt folkevalgt nivå. Flertallet viser til
gjeldende forsøkslov der regjeringen kan vurdere slike forsøk der
det er godtgjort at alle berørte elever blir minst like godt eller
bedre ivaretatt enn før.
Adgangen til å gjennomføre forsøk utvides ikke med
dette, og vil være i tråd med slik forsøksordningen er blitt praktisert
de siste ti årene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
KS i høringsrunden uttrykte bekymring for om kravene til kvalitet
og valgfrihet for alle elever i videregående skole vil opprettholdes
dersom noen større kommuner får ansvar for videregående opplæring.
Disse medlemmer deler bekymringen
for at valgfrihet og kvalitet kan utfordres ved en fragmentering
av opplæringstilbudet for videregående elever. Videregående opplæring
omfatter en rekke fagområder, og tilbudet varierer mellom fylkene. Disse medlemmer mener
det er viktig at regionen sikres tilgang på relevant kompetanse
gjennom et bredt fagtilbud som også gjenspeiler regionenes ulike
næringsstruktur. For elevene er det viktig at de har et bredt tilbud
og at tilbudet er av høy kvalitet. Disse medlemmer frykter
særlig at tilbudet innenfor yrkesfag vil kunne bli skadelidende
ved en fragmentering av tilbudet mellom enkelte større kommuner
og det regionale folkevalgte nivå. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at ansvaret for videregående opplæring fortsatt
skal ligge på regionalt folkevalgt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for kollektivtrafikken fortsatt som hovedregel
skal ligge på det regionale folkevalgte nivå. Ansvaret for kollektivtrafikken
kan overføres til større kommuner på de vilkår som skisseres i meldingen,
og forutsatt at det inngår et samarbeid/partnerskap med det øvrige fylket/regionen
om å sikre et helhetlig kollektivtilbud i regionen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen foreslår at de største kommunene, under visse forutsetninger,
kan overta det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten.
Formålet med overføringen er å sikre et mer helhetlig tilbud i de
største kommunene. Som påpekt av KS under høringen er utfordringen
i kollektivtransporten imidlertid at det geografiske nedslagsfeltet
utvides og at det krysser både kommune- og fylkesgrenser. Eksempelvis
opererer Ruter i både Oslo og Akershus. Disse medlemmer mener
at de største bykommunene har andre utfordringer innenfor kollektivtransporten
enn øvrige kommuner. Samtidig er det viktig å sikre gode kollektivforbindelser
i hele regioner og ikke bare i byområdene. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at det bør legges bedre til rette for mer samarbeid
mellom kommuner og fylkeskommuner/et nytt regionalt folkevalgt nivå,
fremfor en overføring av deler av ansvaret til enkelte kommuner.
Disse medlemmer vil videreføre
det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten i sin helhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for tannhelsetjenesten bør overføres til kommunene. Kommunene
står fritt til å organisere ansvaret enten i egen regi, samarbeid
med private/ideelle eller samarbeid med andre kommuner. Regjeringen
må vurdere tiltak som legger til rette for å videreføre kompetansemiljøene
i regionale kompetansesentre og i spesialisttannhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringen
og til at tannhelse er en oppgave som løses godt i dag av fylkeskommunene
og at det er ingen grunn til å bryte opp fungerende fagmiljø og
føre dette over i ulike former for interkommunalt samarbeid.
Komiteen mener det er viktig
å sikre et mer helhetlig tilbud til brukerne av Nav, og ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan den kommunale
og den statlige delen av tjenesten kan samordnes bedre.
Komiteen viser til forslaget
om å la kommunene overta borgerlige vigsler og notarialbekreftelser og
støtter dette under forutsetning av statlig fullfinansiering av
disse oppgavene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre mener at det må vurderes økt kommunal selvstyre innenfor
skiltpolitikken som i dag ligger hos Statens vegvesen.
Flertallet mener at det må vurderes
økt kommunalt selvstyre innenfor fastsetting av skrivemåte og navn
innenfor adresse- og skiltprosjekt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er enig i at tilskuddsordning til etablering i egen bolig og tilpasning
av bolig overføres fra Husbanken til kommunene. Gjeldende krav til
universell utforming endres ikke av denne ansvarsfordelingen.
Dette flertallet mener at kommunenes
mulighet for å utvide selvkostområdet innenfor vann, avløp og renovasjon
gjennom et mer helhetlig miljøgebyr bør utredes. Selvkostprinsippet
skal fortsatt ligge til grunn.
Dette flertallet ber regjeringen
vurdere å øke det kommunale ansvaret for finansiering av skoleskyss
for grunnskoleelever.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at etablert
ansvarsdeling for veinettet skal opprettholdes og støtter forslaget
fra KS om at ressursene i Statens vegvesen knyttet til Sams veiadministrasjon
overføres til fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at deler av Forskningsrådets
programmer bør overføres til fylkeskommunene.
Disse medlemmer mener at forvaltning
av støtte til regionale kulturtiltak, som festivalstøtte, bør overføres
fra Kulturrådet til fylkeskommunene.
Disse medlemmer støtter ikke
regjeringens forslag om endringer i eierskapet og reduksjon i antall
regionkontor for Innovasjon Norge. Regionapparatet til Innovasjon
Norge overføres til fylkeskommunene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at konsolideringsprosessen for museene innen kulturminnevernet må
evalueres, og at det må vurderes å tilbakeføre ansvar til kommunene.
Dette medlem mener organiseringen
av spesialisthelsetjenesten bør endres ved å oppløse de regionale
helseforetakene, men inntil videre beholde statlig eierskap over
sykehusene som organiseres etter fylkesgrensene. Sykehusene skal
ha utvidet styringsansvar innenfor rammene av nasjonal finansiering
og prioriteringer i Nasjonal helseplan. Sykehusstyrene skal ha et
flertall av medlemmene oppnevnt av fylkestingene. På lengre sikt
overføres ansvaret for sykehusene til regionalt folkevalgt nivå.
Dette medlem mener at barnevernet
bør omorganiseres. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet nedlegges
og ansvaret for det statlige barnevernet gjennom Bufetats virksomhet
overføres til fylkeskommunene. Kommunenes ansvar i barnevernet forsterkes
og tydeliggjøres. Rekruttering og oppfølging av fosterhjem underlegges
kommunalt ansvar. Fylkeskommunene vil da ha sitt ansvar knyttet
til bl.a. å sikre tilstrekkelig kapasitet og drift av barnevernsinstitusjoner.
Dette medlem mener kulturminnevernet
må tydeliggjøres som en fylkeskommunal oppgave. Reglene om at politiske
vedtak i strid med fylkeskonservators innstilling, skal oversendes
Klima- og miljødepartementet ved riksantikvaren til godkjenning, fjernes.
Det etableres ordninger med innsigelsesmyndighet i kulturminnesaker
som tilsvarer statens myndighet i andre plansaker.
Dette medlem mener at behandling
av skadefellingsløyver på rovvilt i henhold til gitt lovgrunnlag,
bør overføres fra Fylkesmannen til fylkeskommunen.
Dette medlem mener at familievernet
overføres fra staten til fylkeskommunene, og ikke til kommunene
slik regjeringen foreslår.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at kommunen videre bør gis mulighet til å pålegge tiltakshaver fondsavsetning
til opprydding i etterkant av oppretting av deponi, grusuttak eller
lignende.
Dette medlem viser til merknader
ellers i innstillingen om omorganisering av sjukehusforetakene til
en forvaltningsmodell underlagt politisk styring på regionalt nivå.
Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene
til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med
å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke
arbeidet med kommunereformen for primærkommunene.
Som en direkte oppfølging har departementet
fått utarbeidet (Møreforsking) en gjennomgang av tidligere utredninger
av regionspørsmålet. Ut fra dette skisserer Møreforsking ulike modeller
for regional inndeling og regionenes oppgaver og funksjon, samt hvordan
ulike regionale strukturer kan fungere i forhold til ulike kommunestrukturer.
Meldingen omtaler ikke de konkrete modellene. Det spørsmålet vil vurderes
i den videre prosessen.
Regjeringen har som mål at utviklingen av det
regionale folkevalgte nivået skal bidra til at forvaltningssystemet
samlet sett fungerer best mulig for innbyggere og næringsliv. Målet
for arbeidet med det regionale folkevalgte nivået er å sikre gode
og likeverdige tjenester til innbyggerne og en helhetlig og samordnet
samfunnsutvikling.
Forvaltningsnivåene skal fungere sammen som demokratiske
organer og arenaer, tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, planleggere
og samfunnsutviklere. Det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og
roller må ses i sammenheng med og som del av et helhetlig forvaltningssystem.
En endring av det regionale folkevalgte nivået må gi merverdi for
innbyggere og næringsliv.
Kommunereformen gir et nytt utgangspunkt for vurderingen
av veien videre for det regionale folkevalgte nivået. Færre og større
kommuner gir kommunene bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte
oppgaver, gir bedre muligheter til å utvikle bærekraftige og gode
lokalsamfunn, og styrker grunnlaget for å ivareta viktige frivillige
oppgaver.
Møreforsking peker i sin rapport på at endringer i
både oppgavefordeling og kommunestruktur gir behov for å vurdere
inndelingen til det regionale folkevalgte nivået. En overordnet
vurdering er at jo færre kommuner det blir, desto større bør regionene
bli. Samtidig kan det være grenser for hvor mange kommuner som er
hensiktsmessig innenfor en enkelt region. Hvilken form for samhandling
det er behov for mellom kommune og region, vil variere etter kommunenes
størrelse, kapasitet og utfordringer, og med regionnivåets faktiske
oppgaver og funksjoner.
Overføring av fylkeskommunale oppgaver til de største
kommunene forutsetter at oppgaveløsningen i områdene utenfor storkommunene
kan håndteres på en måte som sikrer likeverdig løsning av oppgavene. Større
regioner kan bidra til å styrke oppgaveløsningen i områdene utenfor
storkommunene.
Møreforsking trekker opp tre hovedprinsipper som
har ligget til grunn for oppgavefordeling mellom kommune, region
og stat i de utredningene som er gjennomgått. Disse hovedprinsippene
kan oppsummeres som følger:
1. Oppgaver bør legges
til lavest mulig effektive nivå.
2. Staten bør ta seg av oppgaver som skal
gjennomføres på likeartet vis over hele landet.
3. Oppgaver som forutsetter lokalt kjennskap
og initiativ bør delegeres til region- eller kommunenivå.
Møreforsking trekker fram at synet på fylkeskommunens
roller og funksjoner har vært forholdsvis stabilt siden etableringen
av den nye fylkeskommunen. Reformen i 1975–1977 var innrettet mot
å styrke fylkeskommunen som 1) demokratisk organ og arena, 2) tjenesteprodusent
og 3) myndighetsutøver. Vektleggingen av disse tre rollene ble videreført av
Christiansen-utvalget og Oppgavefordelingsutvalget. Gjennom de vesentlige
endringene i fylkeskommunens oppgaver som kom i første halvdel av 2000-tallet,
ble fylkeskommunen tilført en fjerde rolle: 4) samfunnsutvikler.
Møreforsking viser til at disse er de samme fire rollene som ekspertutvalget
har lagt til grunn for kommunene i delrapporten Kriterier for god
kommunestruktur.
Se meldingens kapittel 6.3 for en nærmere omtale
av de fire rollene.
Hovedstyret i KS vedtok 12. desember 2014 hvilke
prinsipper de mener må legges til grunn for et framtidig regionalt
folkevalgt nivå og hvilke konkrete oppgaver som bør overføres til
folkevalgte regioner. Fylkestingene ble oppfordret til å behandle
disse spørsmålene i løpet av vinteren 2015. Fylkestingenes behandling
av KS’ hovedstyres vedtak vil inngå i grunnlaget for den videre
prosessen med vurdering av et framtidig regionalt nivå.
Det pekes i meldingen på at fylkeskommunenes ulike
roller henger sammen. Fylkeskommunen som demokratisk organ utvikles
gjennom endring i oppgaver og funksjon. Departementet mener det
først er nødvendig å drøfte det regionale folkevalgte nivåets funksjon
i forvaltningssystemet. Deretter kan det vurderes hvilke oppgaver
og virkemidler som bør ligge til regionene.
Etter departementets vurdering er det særlig
rollene som tjenesteprodusent og samfunnsutvikler som er sentrale
for regionenes funksjon. En klar og funksjonell ansvarsfordeling
innenfor tjenesteproduksjon er av betydning for forvaltningssystemets
effektivitet. Samordning og tilpasning av offentlig innsats har betydning
for i hvilken grad forvaltningssystemet samlet sett blant annet
har evne til å utløse vekstpotensialet, forsterke konkurransekraften
i alle deler av landet og ivareta miljøhensyn.
Ny kommunestruktur og ny oppgavefordeling vil utgjøre
bakteppet for utvikling av det regionale folkevalgte nivåets rolle
som tjenesteprodusent. Generelt vil regionenes ansvar som tjenesteprodusent være
av særlig stor betydning for de kommunene som ikke går inn i de
nye og større storkommunene.
Som kriteriene utledet fra tidligere utredninger vektlegger,
kan regionene styrkes som tjenesteprodusent ved å overføre oppgaver
som kan gjennomføres mer effektivt på regionalt enn på statlig nivå,
og som styrkes av å underlegges demokratisk folkevalgt kontroll.
Overføring av oppgaver til regionalt folkevalgt nivå kan gi brukere
og berørte økt innflytelse over utvikling og utførelse av tjenestene.
Regionenes befolkningsgrunnlag og geografi vil påvirke
muligheten for overføring av tjenesteproduksjonsoppgaver fra stat
til region.
En eventuell tilførsel av nye oppgaver og økt myndighetsansvar
kan gi det regionale folkevalgte nivået økt mulighet for å se utviklingen
av ulike tjenester i sammenheng og etablere tjenestetilbud etter regionale
behov og utfordringer.
Utvikling av det regionale folkevalgte nivået som
samfunnsutvikler er, etter departementets syn, i mindre grad knyttet
til spørsmålene om oppgavefordeling og budsjettansvar. Utvikling
av samfunnsutviklerrollen vil i større grad åpne for vurdering av hvilke
virkemidler og samhandlingsformer som muliggjør innvirkning på offentlig
innsats i regionene og samordning mellom ulike aktører og forvaltningsnivåers
innsats i et samfunnsutviklingsperspektiv.
Fylkeskommunene har i dag en sentral rolle med hensyn
til regional utvikling, gjennom blant annet ansvaret for regional
planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer et samordningsansvar.
Sektorsamordning er en utfordrende oppgave som
følge av en økende sektorisert og segmentert statlig forvaltning.
Ved å vektlegge samfunnsutviklingsperspektivet kan man styrke regionene
i rollen som samfunnsutviklere, gjennom å utvikle mulighetene til
å koordinere ulike sektorers innsats innenfor regionen. Dette innebærer
muligheter til å innvirke på statlige prioriteringer og innretning
av sektorinnsats innenfor regionen. Samspillet mellom de folkevalgte
nivåene vektlegges i dette perspektivet.
Forutsetningene for å innta en strategisk samfunnsutviklerrolle
er tett knyttet til regional struktur. Regionenes muligheter til
å utøve helhetssyn og unngå utilsiktede konsekvenser av sektorvedtak
og prioriteringer, er viktig for utviklingen av denne rollen. Tidligere
utredninger vektlegger også regionenes funksjonalitet og homogenitet
spesielt med hensyn til bo- og arbeidsmarkeder og næringsstrukturer.
En annen forutsetning er befolkningens felles identitet som igjen
knyttes til legitimitet til beslutninger.
Det vises i meldingen til at regional struktur
derfor vil påvirke regionenes legitimitet og effektivitet som samfunnsutvikler.
Større regioner vil blant annet gjennom regional planlegging kunne
øve innflytelse over og se større helhet i løsning av oppgaver som strekker
seg over større geografiske områder, som for eksempel arealbruk,
kommunikasjon og hvordan møte kompetansebehovene i arbeidslivet.
Større regioner vil kunne styrke samhandlingen mellom stat og region
og slik kunne bidra til en bedre sektorsamordning. Færre regioner
gir færre enheter for staten å forholde seg til, samtidig som det
kan gi enheter med sterkere fagmiljøer som kan se større områder
og prosesser i sammenheng.
Departementet mener at videreutvikling av det regionale
folkevalgte nivået som samfunnsutvikler kan gi en mer målrettet
og virkningsfull innsats enn en videreutvikling av regionene som
tjenesteprodusent. I dette arbeidet bør vekten legges på muligheten til
bedre regional tilpasning av offentlige virkemidler og å finne langsiktige
og helhetlige løsninger for sentrale samfunnsutfordringer. Større
regioner, som i større grad samsvarer med endrede transportmønstre og
næringsstrukturer, vil i sterkere grad kunne påvirke samfunnsutviklingen
innenfor sektorer av stor betydning for innbyggere og næringsliv.
Departementet ser derfor utvikling av samfunnsutviklerrollen
som den mest aktuelle rammen for det videre arbeidet med konkretisering
av det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og funksjon. Departementet
vil vurdere hvilke konkrete oppgaver og hvilket ansvar det regionale
folkevalgte nivået bør ha, med hovedvekt på områdene kompetanse,
kommunikasjon og næringsrettet innsats. Muligheten for å se de ulike
aktørenes innsats innenfor disse områdene i sammenheng, er sentralt
for å kunne utløse vekstpotensialet og styrke vekstkraften i den
enkelte regionen.
Arbeidet vil ta utgangspunkt i utfordringer
ved dagens system, og vurdere hvordan en mer helhetlig og strategisk
planlegging og forvaltning kan oppnås. Departementet mener at statlig
innsats innenfor noen sektorer i økt grad bør tilpasses regionale
forutsetninger og behov, og derigjennom gi bedre grunnlag for oppnåelse
av nasjonale politiske mål. Arbeidet med å videreutvikle det regionale
folkevalgte nivået vil blant annet bygge videre på den rollen fylkeskommunene
i dag har innenfor transportsektoren, erfaringer med bymiljøavtaler
og liknende utviklingsavtaler. Det vil vurderes hvordan regionalt
folkevalgt nivå kan gis større medvirkning i store offentlige prioriteringer.
Det vil være naturlig å se nærmere på den prinsipielle grensedragningen
mot Fylkesmannen.
Det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen
og endringer i regionalt folkevalgt nivå samtidig, slik at både
nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar
2020.
Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon
om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om
ny kommunestruktur og nytt regionalt folkevalgt nivå. Sommeren 2015
vil fylkeskommunene inviteres til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer,
med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen
med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene fatter
vedtak høsten 2016.
Rammene for økonomisk kompensasjon ved sammenslåing
er slått fast i inndelingslova § 15:
«Ved samanslåing av kommunar eller fylke og deling
som nemnt i § 3 andre ledd bokstav b, gir staten delvis kompensasjon
for eingongskostnader som er direkte knytte til desse prosessane.
I ein overgangsperiode gir staten også kompensasjon for bortfall
av rammetilskot.»
Ved de siste kommunesammenslåingene har staten
dekket nødvendige kostnader fra vedtak om sammenslåing til sammenslåingen
trer i kraft. Staten vil også for fylkeskommuner dekke engangskostnader som
følge av sammenslåingen. Rammetilskuddet til fylkeskommunene inneholder
ingen elementer som berøres direkte av en sammenslåing. Alle overføringene
til fylkeskommunene gis i utgangspunktet per innbygger i fylket,
og det vil derfor ikke være aktuelt med et inndelingstilskudd for
fylkeskommunene slik det er for kommunene.
Endringer i regionale strukturer vil kunne medføre
behov for vurderinger av valgkretser til stortingsvalg. Det vil
også kunne bli behov for å se på fordelingen av mandater mellom
valgkretser og andre forhold knyttet til valgordningen.
Mandatfordeling mellom valgdistriktene følger av
Grunnloven § 57.
Endring av antall fylker eller fylkesgrenser
har betydning for valgordningen. Utredning av behov og eventuell
tilpasning av valgordningen i tråd med reformarbeidet er noe det
må være stor oppmerksomhet på.
Neste mandatfordeling vil skje før stortingsvalget
i 2021.
Det må vurderes om regionene også etter en eventuell
reform skal være valgdistrikter til stortingsvalg. Det kan finnes
forhold som taler for at framtidige valgdistrikt ved stortingsvalg
ikke følger regionsgrensene, men at man permanent eller som en overgangsordning
opprettholder 19 valgdistrikt.
Tidspunktet for når nye regioner skal være etablert,
bør ses i sammenheng med disse problemstillingene. Dersom det er
snakk om mindre endringer, eller enkeltfylker som slår seg sammen,
vil det være mulig å utrede og legge til rette for gode overgangsordninger.
Reglene for valg til stortingsvalg kan tidligst endres slik at de
får gyldighet fra 2021. Fordeling av mandatene mellom distrikter
kan heller ikke endres før dette tidspunktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at fylkeskommunene nå inviteres inn
i kommunereformen, og at regjeringen tar sikte på å legge frem forslag
til et nytt folkevalgt nivå våren 2017. Flertallet mener
at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavefordelingen
mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør
legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver
som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver
som forutsetter lokalt kjennskap og initiativ bør delegeres til
region- eller kommunenivå.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
slår fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet
er at oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak
er relatert til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling.
Dette vil også omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.
Dette flertallet er positive
til at fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen
vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert mellomnivået
våren 2017.
Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter
at prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss
størrelse. Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en
ny regionstruktur.
Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal
gjennomgås og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding
våren 2016.
Dette flertallet mener at den
regionale stat/Fylkesmannen i utgangspunktet skal ha ansvar knyttet
til tilsyn, kontroll og beredskap og noen veiledningsoppgaver. Oppgaver
som legger til rette for bruk av politisk skjønn kan som hovedregel
vurderes med sikte på overføring til regionalt folkevalgt nivå. Det
bør vurderes å begrense fylkesmennenes oppgaver innenfor næringsutvikling
og veiledning av kommunene som samfunnsutviklere.
Dette flertallet er enige om
å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte
nivå:
a) vurdering
av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger
med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som
en del av denne vurderingen
b) landbruksoppgaver som ikke er naturlig
å legge til kommunene
c) klima- og miljøoppgaver som ikke er
naturlig å legge til kommunene
d) styrking av de regionale forskningsfondene
e) fordeling av relevante prosjektmidler
f) oppgaver på integreringsområdet som
i dag ligger hos IMDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g) ny ansvarsfordeling og finansiering
mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet,
herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h) vurdere å avvikle sentral godkjenning
av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale
selvstyret.
Dette flertallet er videre enige
om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak
for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele
landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp
under eksisterende kompetansemiljø.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre understreke
at fylkeskommunenes rolle som demokratisk arena, tjenesteprodusent,
myndighetsutøver og samfunnsutvikler må videreføres i et nytt regionalt
folkevalgt nivå.
Disse medlemmer mener det er
behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner
og oppgaver. Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal
gjennomgås parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene,
og forslag til oppgaver må legges frem for Stortinget i en stortingsmelding
våren 2016.
Disse medlemmer mener det er
behov for utredning av følgende oppgaver med sikte på overføring
til et nytt regionalt folkevalgt nivå:
Overføring av Statens
vegvesens regionkontor og en gjennomgang av hvilke av dagens riksveier som
kan gjøres regionale.
Overføring av oppgaver hos Fylkesmannen
som ikke knytter seg til tilsyns- og kontrollfunksjonen, herunder
oppgaver knyttet til beredskapsfunksjonen som ikke svekker det nasjonale
beredskapsansvaret.
Overføring av oppgaver som er lagt til
direktorat og tilsyn, men som ikke direkte knytter seg til direktorat-
eller tilsynsfunksjonen.
Overføring av oppgaver på integreringsområdet som
i dag ligger hos Imdi og UDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne.
Overføring av regionale landbruksoppgaver
Overføring av regionale klima- og miljøoppgaver.
Styrking av de regionale forskningsfondene.
Videreføre Innovasjon Norge med regionale
styrer og regionalt medeierskap som i dag.
Ny ansvarsfordeling og finansiering mellom
stat, regioner og kommuner på kulturområdet
Fordeling av andre relevante prosjektmidler
til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det i tillegg gjelder:
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, uttalte følgende i innstillingen til
Kommuneproposisjonen for 2015:
«Flertallet mener det er behov for folkevalgt styring
på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp
for arbeidet med endringer i kommunestrukturen».
På denne bakgrunn ba det samme flertallet regjeringen
om å gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene parallelt med arbeidet
med å gi flere oppgaver til kommunene. Disse medlemmer er
kritisk til at dette arbeidet ikke er fulgt opp i henhold til Stortingets
anmodning. Regjeringen varsler i oppgavemeldingen at det tas sikte
på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våre
2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt
regionalt nivå. I meldingen foreslår regjeringen at fylkeskommunene
tappes for oppgaver ved at de største kommunene kan overta ansvaret
for videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen mener det regionale folkevalgte nivåets rolle som tjenesteprodusent
vil bli en konsekvens av foreslått oppgavedifferensiering mellom
store og små kommuner gjennom at videregående opplæring og kollektivtrafikk
kan overføres til store kommuner. Fylkeskommunenes ansvar på disse
områdene vil da bli begrenset til restkommunene innen fylket. Disse medlemmer deler
KS sin avvisning av denne modellen og er enig i at det blir vanskeligere
å opprettholde kvalitet og valgfrihet for elevene og trafikanter samlet
sett, og at en slik oppgavedeling vil gi økt byråkrati og kostnader
gjennom et uklart ansvarsmønster og en fragmentert organisering.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår at det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten
overføres til større kommuner. I begrunnelsen heter det at tannhelsetjenesten
har grenseflater mot kommunale tjenesteområder. Grenseflatene mot
spesialisthelsetjenesten drøftes ikke, sjøl om grenseflatene antagelig
vil være større mot sykehusene. Regjeringen gir ikke svar på hvordan
tilbudet fra den offentlige tannhelsetjenesten skal løses i mindre
kommuner.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen varsler at den vil fremme en proposisjon om endringer
i regionalt folkevalgt nivå i 2017 og at ny regional inndeling kan
iverksettes fra 1. januar 2020. I Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen
2015, sier et flertall fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti følgende om
behandlingen av ny regional inndeling:
«Eventuelle endringer i fylkesstrukturen må på samme
måte som ved endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.»
Disse medlemmer forutsetter at
dette legges til grunn fra regjeringen i dens videre arbeid med regionnivåets
plass i forvaltningen.
Disse medlemmer fremmer ut fra
ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse skal videreføres
som fylkeskommunale oppgaver, og ikke kan delegeres til enkelte
kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at endringer i fylkesstrukturen skal bygge på lokale ønsker og skje
gjennom frivillighet.»
Disse medlemmer viser til at
regional stat ikke er organisert på en måte som harmonerer med etablerte
fylkesgrenser. Dette er uheldig fordi det skaper store utfordringer
i samordningen av statlig virksomhet. En oversikt utarbeidet av
KS viser at statlig regional virksomhet er oppdelt i ca. 50 ulike regioninndelinger.
Fylkesmannen skal samordne statlig regional virksomhet, men er fratatt
denne muligheten for store deler av aktivitetene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en utredning
som viser den faktiske organiseringen av statlig regional virksomhet,
som vurderer denne organiseringen opp mot behovet for å kunne samordne
statens regionale aktivitet og som fremmer forslag til løsninger
som gir virksomhetene regionale grenser som følger fylkesinndelingen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er særskilte utfordringer
i hovedstadsområdet. Dagens administrative inndeling vanskeliggjør en
helhetlig areal- og transportplanlegging. Disse medlemmer mener
det derfor er behov for en særskilt vurdering av inndelingen i hovedstadsområdet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede særskilt
etablering av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet.
Målet er å slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt
også større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren
skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar
for denne prosessen.»
Det vises til at det også pågår andre prosesser
på Østlandet, noe disse medlemmer stiller seg positive
til. Hele eller deler av Vestlandet bør inngå i en større folkevalgt
region. Også i Trøndelag er det i gang prosesser hvor man jobber
med en felles, styrket region.
Disse medlemmer er positive til
dette.
Komiteens medlem fra Venstre mener stortingsmeldingen
om nye oppgaver til et nytt regionalt folkevalgt nivå bør inkludere
en utredning av overføring av ansvaret for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten,
unntatt universitetssykehusene, til nye folkevalgte regioner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke se at fjerning av statens godkjenning av regional planstrategi
nødvendigvis er en fordel. Ved statlig godkjenning vil staten være mer
forpliktet til å følge opp. Regionale planers stilling bør styrkes
og bli mer førende også for statens politikk på områder planen omfatter.
Regjeringen har satt i gang et arbeid med en
generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene, med
sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Ett av siktemålene
er bedre koordinering og effektivisering av statlig tilsyn overfor kommunene.
Regjeringen legger også til grunn at større kommuner vil gi grunnlag
for redusert omfang av landsomfattende tilsyn. Resultatet av gjennomgangen
av statlig styring vil bli presentert for Stortinget våren 2017.
Regjeringen ønsker et samfunn bygget på tillit
og som er mindre byråkratisk enn dagens samfunn. Det er et viktig
mål å skape en enklere hverdag for folk flest. Detaljstyring og
byråkrati skal reduseres. For å gjøre forvaltningen mer resultatorientert,
få mer gjennomføringskraft og bli bedre i stand til å løse sine
primæroppgaver har regjeringen satt i gang flere tiltak, blant annet
et program for bedre styring og ledelse i staten. Det antas at det
systematiske arbeidet innenfor programmets områder også kan bidra
til å påvirke kommunenes rammebetingelser i en positiv retning.
Blant annet bør regjeringens initiativ om tydeligere mål og prioriteringer
i departementenes styring av underliggende virksomheter, på sikt
kunne bidra til mindre detaljert styring fra direktorater og andre
ytre statlige etater overfor kommunene.
Ekspertutvalget for kommunereformen pekte i sin
delrapport fra mars 2014 på at statlig rammestyring er et sentralt
kriterium for at kommunene skal kunne ivareta sin rolle som demokratisk
arena. Utvalget viste til at den statlige styringen har tiltatt
i takt med kommunenes styrkede rolle som velferdsstatens tjenesteleverandør
de siste 10–20 årene.
Departementet deler utvalgets syn på at staten bør
legge rammestyring til grunn, og at detaljert styring gjennom lovverk
eller øremerking bare bør benyttes når det er nødvendig for å sikre
nasjonale hensyn.
Juridisk rammestyring innebærer at Stortinget fastsetter
i lov hvilke oppgaver kommunene skal ivareta, men uten å innta bestemmelser
i loven om hvordan oppgavene skal løses. Legalitetsprinsippet gjelder
overfor kommunene. Departementet har fastsatt retningslinjer for
utforming av statlig regelverk rettet mot kommunene.
Økonomisk rammestyring innebærer at kommunene
får overført såkalte frie midler gjennom inntektssystemet, og ikke
gjennom øremerking eller refusjoner.
I enkelte tilfeller kan det være hensiktsmessig
å øremerke overføringer til kommunene. De viktigste argumentene
for øremerking er et sterkt nasjonalt ønske om utbygging av en tjeneste
som står svakt, at den aktuelle tjenesten utføres i kun et fåtall
kommuner, eller at tilskuddet skal dekke kostnader ved utprøving
og forsøk. Øremerking av midler gir staten en sterk grad av kontroll
med kommunenes ressursbruk, og kan isolert sett bidra til raskere
måloppnåelse.
I et mer helhetlig perspektiv er det knyttet
ulemper til øremerkede tilskudd. Blant annet kan utstrakt bruk av
øremerking føre til en uoversiktlig finansiering av kommunene og
en passiv og avventende holdning i kommunene i påvente av nye statlige
handlingsplaner med tilhørende øremerkede midler. Slike midler kan
også føre til uønsket vridning i ressursbruken i kommunene. Videre
vil øremerking medføre økte administrative kostnader sammenlignet
med rammeoverføringer, ved at det knyttes søknads- og rapporteringsordninger
til tilskuddene.
Departementet har nylig innhentet en utredning om
øremerkede tilskudd, gjennomført av Oxford Research AS. Se nærmere
omtale i meldingen.
Departementet vil i samråd med aktuelle departementer
framover vurdere eventuelle tiltak for å forenkle og effektivisere
tilskuddsordninger rettet mot kommunesektoren.
For de enkelte tjenesteområdene er det arbeidsgrupper
i KOSTRA. Arbeidsgruppene skal ta hensyn til kommunenes oppgavebyrde,
ved å sikre at rapporteringsomfanget begrenses og at dobbeltrapportering unngås.
I 2015 skal arbeidsgruppene gjennomgå data som samles inn og publiseres
i KOSTRA med sikte på å redusere rapporteringsbyrden og antallet
indikatorer.
Statlig tilsyn med kommunene er et sentralt,
men også inngripende styringsvirkemiddel for statsforvaltningen.
Ved vurderingen av om statlig tilsyn med kommunesektoren er nødvendig
og tjenlig, er utgangspunktet at kommunene er et eget selvstendig forvaltningsnivå,
med et selvstendig ansvar for de oppgavene de har fått tildelt.
Samtidig har staten gjennom sitt overordnete ansvar for alle offentlige tjenester
og oppgaver, en legitim interesse i å sikre at kommunene oppfyller
de kravene som er fastsatt i lov.
Hensynet til den enkelte borgers rettssikkerhet kan
begrunne statlig tilsyn med kommunesektoren.
Stortinget har lagt til grunn at innføring av
hjemmel for statlig tilsyn skal bygge på en risiko- og sårbarhetsanalyse,
og at valg av tilsyn som virkemiddel skal kunne forsvares gjennom
en kost- og nytteanalyse.
Etter departementets vurdering bør statlig tilsyn med
kommunesektoren benyttes på de områdene der særlig hensynet til
den enkelte borgers rettssikkerhet ikke i tilstrekkelig grad blir
sikret gjennom andre kontroll- og påvirkningsmåter.
Kommuneloven ble i 2007 utvidet med kapittel 10
A om statlig tilsyn med kommunene. Bestemmelsene inneholder et rammeverk
for statlig tilsyn med blant annet regler om innsyn, Fylkesmannens
samordning av tilsyn og kommunal klagerett over pålegg etter tilsyn.
Kommuneloven kapittel 10 A fastslår blant annet at statens tilsyn
med de såkalte kommunepliktene skal være avgrenset til et lovlighetstilsyn.
Kommuneloven kapittel 12 inneholder bestemmelser
om kontrollutvalg, regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon. Administrasjonssjefens
ansvar for internkontroll er regulert i § 23. Disse bestemmelsene
regulerer kommunenes egenkontroll. På en rekke særlovsområder er
det innført supplerende nasjonale regler om internkontroll, som
i stor grad er grunnlaget for statlig tilsyn som gjennomføres som
såkalt systemrevisjon.
Både kommunesektoren og fylkesmennene gir gjennom
rapporter og utredninger tilbakemeldinger til departementet om at
tilsynstrykket er stort, særlig fra såkalte landsomfattende tilsyn,
se NIBR rapport 2013:20 Hvordan påvirker det statlige tilsynet kommunene
og det lokale selvstyret? På de fleste sektorer gjennomføres det
landsomfattende tilsyn med kommunene, og da ofte med systemrevisjon
som metode. Systemrevisjon som tilsynsmetode gir sammen med kravene
om internkontroll kommunen store dokumentasjonsbyrder.
Rapporten viser videre at kommunene har liten eller
ingen innflytelse på valg av tema for tilsyn, hvilke spesifikke
bestemmelser det føres tilsyn med, eller hvilke kommuner eller tjenestesteder
det føres tilsyn med.
Systemrevisjon innebærer at tilsynet retter
seg mot at virksomheten kan dokumentere at de har bygd opp et internkontrollsystem,
og at dette fungerer i praksis. Avvikene i tilsynsrapportene kan
i mange tilfeller være avvik på prosessuelle bestemmelser uten at
kommunen nødvendigvis leverer uforsvarlige tjenester eller tjenester
av dårlig kvalitet. Det kan være en utfordring dersom kommunenes
ressurser i uforholdsmessig grad blir bundet opp mot det å rette
opp rutinebeskrivelser i stedet for å fokusere på å gjøre tjenesten
bedre. Departementet vil likevel understreke at brudd på prosessuelle
bestemmelser og sviktende internkontroll i kommunene kan få konsekvenser for
individer.
Statlig tilsyn med kommunale plikter skal avgrenses
til lovlighetstilsyn. Ved utarbeidelse av statlige veiledere og
retningslinjer bør en tydeliggjøre skillet mellom lov- og forskriftsplikter
og normer som går videre enn lovens krav.
Statlig tilsyn er et inngripende styringsvirkemiddel
overfor kommunene. Regjeringen legger derfor til grunn at staten
ikke skal kontrollere kommunene i større grad enn nødvendig. Regjeringen
ønsker et mer koordinert og effektiv statlig tilsyn med kommunene.
For regjeringen er det sentralt at større kommuner vil gi grunnlag
for redusert omfang av landsomfattende statlig tilsyn. I den videre
framstillingen vil departementet løfte fram mulige tiltak som kan
bidra til å oppnå disse målene.
Departementet mener at det er behov for andre tiltak
og virkemidler enn endringer i kommuneloven, for å få et mer koordinert
og effektivt statlig tilsyn. Mens kommuneloven kapittel 10 A setter
visse rammer for hvordan statlig tilsyn skal gjennomføres, er det
særlovene som angir hvilke kommunale plikter og områder av kommunens
virksomhet det skal føres tilsyn med. Omfang og innretning av det
statlige tilsynet ligger dermed innunder det enkelte departementets
og Statens helsetilsyns forvaltningsansvar.
For å effektivisere og koordinere tilsynet med kommunene
kan det være behov for endring i hvordan statlig tilsyn planlegges
og gjennomføres, for eksempel gjennom endringer i praksisen med
å gi sentralt fastsatte krav til omfang, antall, valg av tilsynsobjekter
og tilsynsmetode. Et videre handlingsrom for fylkesmannen til selv
å planlegge og gjennomføre sin tilsynsaktivitet på bakgrunn av egne
ROS-analyser, kan gjøre tilsynet mer treffsikkert, effektivt og koordinert.
Departementet vil våren 2017 komme tilbake til Stortinget med oversikt
over aktuelle tiltak for å nå dette målet.
Å føre kontroll med lovligheten av kommunal virksomhet
er kjernen i statlig tilsyn med kommuneplikter. Like fullt må det
å medvirke til bedre tjenester for innbyggerne være et sentralt
moment.
Kommunene må ikke påføres unødig store dokumentasjonsbyrder.
Et tiltak for å redusere dokumentasjonsbyrden er at tilsynsmyndighetene
i større grad gjør bruk av dokumentasjon som kommunene selv har
framskaffet gjennom sin egenkontroll.
Departementet gjør oppmerksom på at det i styringsdialogen
med Fylkesmannen formidles forventninger om at praktiske forhold
rundt tilsyn og tilsynenes bruk av reaksjoner skal samordnes, at
Fylkesmannens tilsyn skal samordnes med andre statlige tilsynsorganer
og at omfattende statlige tilsyn ikke bør kollidere i tid. Det er
viktig at det blir lagt vekt på å videreutvikle gode metoder for
statlig tilsyn og prosedyrer for samarbeid mellom staten og kommunene i
forkant, under og etter gjennomføring av et statlig tilsyn. En styrket
samordning av de sentrale tilsynsetatene og departementene, kan
vurderes som et instrument for utviklingen av statlig tilsyn med
kommunene.
For å kunne måle og ta stilling til om det statlige tilsynet
med kommunene faktisk blir mer koordinert og effektivt og at større
kommuner vil gi grunnlag for redusert omfang av landsomfattende
statlig tilsyn, bør Stortinget få oversikt over det totale omfanget
av landsomfattende tilsyn. Departementet vil derfor innhente en
kartlegging av blant annet det faktiske, totale omfanget av landsomfattende
tilsyn på alle sektorer. Forskningsprosjektet skal også ta sikte
på å skaffe et kunnskapsgrunnlag om effekten og hensiktsmessigheten
av statlig tilsyn som styringsmiddel overfor kommunene. Prosedyrer
for læring i regi av Fylkesmannen og kommunene selv vil det også
være aktuelt å se på.
Departementet vil i etterkant av kartleggingen vurdere
å undersøke det totale omfanget av landsomfattende tilsyn regelmessig.
Det vil gi mulighet til å følge med på om større kommuner faktisk
fører til et redusert omfang av det landsomfattende tilsynet, og dermed
også til redusert tilsynstrykk for kommunene.
KS har tatt til orde for styrket samordning
nasjonalt i planleggingen av landsomfattende tilsyn. KS’ tilnærming
er at statlig tilsyn har best effekt om tema og kriterier oppleves
relevant for kommunene. Konsultasjonsordningen mellom regjeringen
og KS kan være en plattform for å involvere representanter for kommunesektoren
i arbeidet med å velge ut og formulere temaer for tilsyn.
Et godt innrettet statlig tilsyn kan medvirke
til mer langsiktig læring og kvalitetsforbedring i den kommunale
tjenesteproduksjonen.
I hvilken grad en oppnår en læringseffekt av
tilsynet, avhenger blant annet av hvordan tilsynet innrettes og
av at ledelsen i hver enkelt kommune viser evne og vilje til å lære
og gjennomføre nødvendige endringer.
Et eksempel på en metode for statlig tilsyn
som kan medvirke til læring og kvalitetsforbedring, er at tilsynsorganene
gjennomfører tilsyn i én kommune og i tillegg inviterer nabokommuner
til å delta som observatører.
En konsekvens av bestemmelsen om lovlighetstilsyn
i kommuneloven § 60 b, er at tilsynet skal skilles fra veiledning.
Det skal ikke være tvil om Fylkesmannens rolle. Skillet innebærer
at veiledning ikke skal gis som ledd i gjennomføringen av selve
tilsynet. Veiledning bør være basert på kommunens etterspørsel.
I rapporten Tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester til
eldre – deskriptiv undersøkelse av flerårig tilsynssatsing sett
fra kommunenes ståsted (2012) av AGENDA Kaupang, gir kommunene uttrykk
for et ønske om mer veiledning. Departementet er opptatt av at statsforvaltningen
i sterkere grad enn i dag gjør bruk av pedagogiske virkemidler som
et alternativ til statlig tilsyn.
Ifølge embetsoppdraget skal Fylkesmannen i sin planlegging,
prioritering og gjennomføring av tilsyn ta hensyn til kommunenes
egen interne kontrollvirksomhet. Når kommunene har en aktiv egenkontroll, vil
behovet for statlig tilsyn være mindre. Større kommuner med mer
robuste fagmiljøer vil ha gode forutsetninger for å ha en god egenkontroll,
noe som på sikt kan føre til bedre etterlevelse av lovverket og dermed
redusere behovet for statlig tilsyn.
Departementet mener at statlige tilsynsvirksomheter
i større grad må arbeide videre med sammenhengen mellom aktiv egenkontroll
og omfanget av det statlige tilsynet, for å kunne oppnå en bedre
ressursutnyttelse og forbedring i kommunene.
Departementet støtter et tre-årig pilotprosjekt
om koordinert tilsyn og kontroll på utdanningsområdet i kommuner
som inngår i Kristiansand Revisjonsdistrikt. Prosjektet avsluttes
i 2016.
Kategorien pedagogiske virkemidler dekker et bredt
spekter av ulike tiltak og virkemidler. Statlig veiledning av kommunene
– både skriftlig og muntlig – er et kjerneområde innenfor pedagogiske
virkemidler. Statlige tilskudd og annen tilrettelegging for kompetanseutvikling
og etterutdanning på enkelte områder, samhandling mellom staten
og kommunene om utviklingsprogrammer, bilaterale samarbeidsavtaler
og ulike arenaer for dialog- og samhandling mellom staten og kommunene
er andre eksempler på bruk av pedagogiske virkemidler.
Omfanget av skriftlige veiledere fra direktorater til
kommunene har økt betydelig de siste 10–15 årene. På regionalt nivå
er det Fylkesmannen som er den viktigste instansen for muntlig rådgivning
og formidling av statlige styringssignaler overfor kommunene.
Spørsmål om nytte og bruk av skriftlige veiledere var
blant temaene som ble analysert av Direktoratet for forvaltning
og IKT (Difi) i Difi-rapport 2013:14 Direktoratenes rolle i statens
styring av kommunene. Rapporten viser at det er ulike oppfatninger
av hvor styrende direktoratenes skriftlige veiledere oppfattes å
være. Ordførere og rådmenn anser i større grad enn fagansvarlige
i kommunene at veilederne er mer styrende enn ønskelig. Generelt
oppfattes likevel ikke veilederne å komme med bestemte løsninger
som må følges i kommunene.
Ekspertutvalget for kommunereformen har i sin sluttrapport
pekt på at det foreligger lite systematisk kunnskap om på hvilke
områder kommunene etterspør og ønsker veiledning, og i hvilken form.
Ordbruken i statlige veiledere bør få større oppmerksomhet.
Departementet vil peke på at målrettet samarbeid mellom
kommunene og staten om utviklingsprogrammer, kompetansetiltak mv.
vil utgjøre noe av fundamentet for god oppgaveløsning i kommunene. Behovet
for veiledning på enkeltområder må forventes å bli mindre når kommunenes
fagkompetanse styrkes som følge av endret kommunestruktur. Større grad
av medvirkning fra kommunesektoren i utvikling av veiledningsmateriell
vil medføre at veiledningen kommer på områder der mer kunnskap etterspørres
av kommunene, og at veilederne dermed oppleves som nyttige i den
kommunale oppgaveløsningen. Veiledningsmateriell bør utformes slik
at det kommunale handlingsrommet synliggjøres, blant annet ved at
det angis tydelige skiller mellom det som er pålagt i formelt regelverk
og det som veilederen anbefaler som god praksis. Departementet er
dermed enig i ekspertutvalgets vurderinger av dette.
Departementet skal foreta en utredning av Fylkesmannens
framtidige struktur og størrelse. Med struktur menes geografisk
inndeling og oppgavefordeling mellom embetene. Færre og større kommuner åpner
for å vurdere hvor stort geografisk område og antall kommuner et
fylkesmannsembete bør kunne håndtere. Dette må ses i sammenheng
med oppgaveoverføring til kommunene og regjeringens mål om reduksjon
i behovet for statlig detaljstyring som følge av større kommuner.
Arbeidet må også ses i sammenheng med endringer av det regionale
folkevalgte nivået.
Norge er en enhetsstat, og følgelig må det lokale selvstyret
fungere innenfor rammene av nasjonale mål, jf. Meld. St. 12 (2011–2012)
Stat og kommune – styring og samspel. Fylkesmannen har en viktig rolle
i å ta initiativ og formidle nasjonal politikk til kommunene. Dette
skal være tilpasset regionale og lokale forhold og støtte opp under
prinsippet om regionalt og lokalt folkestyre. Fylkesmannen skal
også holde sentrale myndigheter orientert om viktige spørsmål i
fylket. I rollen som statens representant i fylket skal fylkesmannen
fremme likhet og likebehandling og ivareta innbyggernes rettssikkerhet
gjennom tilsyns- og klageordninger. Et overordnet mål for Fylkesmannen
er å være et godt verktøy for regjeringen i iverksetting av nasjonal
sektorpolitikk på ulike områder. Fylkesmannens struktur må legge
til rette for dette også i framtiden. Samtidig vil departementet
vurdere hvordan man ved hjelp av ny struktur og eventuelle nye virkemidler
kan bidra til at Fylkesmannen i større grad kan utøve den samordningsrollen
embetet er gitt i forhold til øvrig regional stat overfor kommunene.
Erfaringer fra forsøket med samordning av innsigelser vil være interessante
i en slik sammenheng. Dette må også ses i sammenheng med aktuelle
tiltak for et koordinert og effektivt statlig tilsyn med kommunene
som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2017.
Fylkesmannen er også en sentral deltaker i ulike regionale
partnerskap, også når det gjelder forvaltningen av fylkeskommunens
regionale utviklingsmidler.
Organisering av det statlige forvaltningsapparatet
hører i utgangspunktet til regjeringens prerogativer og fastsettes
som regel ved kongelig resolusjon. Samtidig med at ny kommune- og
regionstruktur foreligger, vil regjeringen kunne fastsette ny geografisk
inndeling av fylkesmannsembetene hvor også en helhetlig vurdering
av Fylkesmannens framtidige rolle og oppgaveportefølje inngår.
Kommunal sektor har over tid vært opptatt av
de betydelige forskjellene i organiseringen av regional stat. I
dag er det kun Nav og fylkesmennene som følger fylkesgrensene. I
Meld. St. 12 (2011–2012) framkommer det at den regionale inndelingen
av statsforvaltningen i hovedsak er fastsatt etter det som er mest
rasjonelt for sektoren, for den enkelte virksomhet og de oppgavene
den skal ta seg av. Den geografiske inndelingen av regional stat
medfører en del utfordringer med hensyn til samordning. En helhetlig undersøkelse
av struktur og organisering av regional stat vil imidlertid bli
svært omfattende og ressurskrevende. Ifølge regjeringens nye retningslinjer
for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon,
skal departementet varsles om prosesser som kan medføre endring
i lokalisering av statlige arbeidsplasser og holde oversikt over
utviklingen i de statlige strukturene. Departementet ser det ikke
som hensiktsmessig å foreta en helhetlig gjennomgang av de statlige
regionale strukturene nå. Statlig samordning blir tema i utredningen
med utgangspunkt i Fylkesmannens samordningsrolle regionalt, og
hvordan samordningsrollen overfor kommunene kan bli påvirket av
ny kommunestruktur og eventuelt nye utfordringer som oppstår gjennom
pågående parallelle sektorreformer.
Utredningsarbeidet igangsettes i begynnelsen
av 2015, og rapport vil foreligge i løpet av første kvartal 2016.
Det vises i meldingen til at et godt grunnlag for å kunne fastsette
ny geografisk inndeling av fylkesmannsembetene vil være klart våren
2017.
Departementet har startet et arbeid med å gjennomgå
den statlige styringen på ulike ansvarsområder for kommunene. Regjeringen
ønsker å varsle enkelte tiltak for redusert statlig styring allerede
nå.
Kunnskapsdepartementet vil foreslå at kravet
i opplæringsloven § 13-1 om plikten til å ha skolefaglig kompetanse
i kommuneadministrasjonen over skolenivået, og føringen i opplæringsloven
§ 9-5 knyttet til skolestørrelse i grunnskolen (maksimalt 450 elever)
oppheves.
I tillegg vil Kunnskapsdepartementet framover også
vurdere andre sider av lovverket, blant annet følgende områder:
reguleringen av tidlig innsats, reguleringen av sakkyndighetskravet
i tilknytning til vedtak om spesialundervisning, reguleringen av
leksehjelpordningen, reguleringen av retten til fysisk aktivitet
samt reguleringen av elevvurderingen.
Kunnskapsdepartementet og KS har gjennom 2014
samarbeidet om prosjektet «Dokumentasjons- og rapporteringskrav
i skolesektoren».
Se nærmere omtale av prosjektet i meldingens kapittel
7.6.
Helse- og omsorgsdepartementet har satt i gang et
arbeid med å utrede finansierings- og egenbetalingsordningene for
ulike boformer, for å få et rettferdig og forutsigbart finansierings-
og brukerbetalingssystem som er enkelt å forstå for både brukere,
pårørende og kommunene.
Det vises til omtale i meldingens kapittel 4
av arbeidet med endringer i oppgave- og finansieringsansvaret innenfor
barnevernet. Det vises i meldingen til at med større faglig og økonomisk
ansvar vil kommunene stå friere til å prioritere ressurser, vurdere
alternative tiltak, og tilpasse tjenestetilbudet til lokale behov.
Større økonomisk ansvar vil også sette kommunene i stand til å bygge
opp egne tiltak, enten det dreier seg om tiltak for å forebygge
omsorgssvikt eller tiltak for barn som må plasseres utenfor hjemmet. Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet vurderer det som hensiktsmessig
at det fortsatt skal finnes en andrelinjetjeneste i barnevernet.
Andrelinjetjenesten kan gis ansvar for områder der god oppgaveløsning
krever nasjonale tiltak, det vil si områder hvor det er lite hensiktsmessig
eller lite realistisk at hver enkelt kommune bygger opp egen administrasjon
og kompetanse. Målet om redusert statlig styring kan ivaretas ved
at andrelinjetjenesten i større grad enn i dag må basere sin virksomhet
på etterspørsel fra kommunene.
På Landbruks- og matdepartementets område er det
igangsatt ulike prosesser som gjelder oppfølging av Sundvolden-erklæringen
og jordbruksavtalen fra 2014. En arbeidsgruppe skal foreslå et virkemiddelsystem
med færre og enklere ordninger, som er mer målrettet mot økt effektiv
matproduksjon på små og store bruk over hele landet. Det skal legges
vekt på forenklinger for de næringsdrivende og en enklere forvaltning.
Gruppen skal arbeide ut 2015.
Klima- og miljødepartementet arbeider med en melding
til Stortinget om friluftsliv, og det vil bli vurdert å gjøre endringer
i friluftsloven, herunder å oppheve hjemmelen for fylkesmannen til
å stadfeste adferdsregler som kommunene utarbeider.
Sundvolden-erklæringen slår fast at regjeringen vil
opprette et tvisteløsningsorgan som håndterer konflikter mellom
stat og kommune. Det heter videre at fylkesmannens adgang til å
overprøve folkevalgtes skjønn reduseres ved at muligheten til å
overprøve kommunale vedtak begrenses til legalitetskontroll og klagebehandling.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet samarbeider med flere departementer om
å utrede hvordan rettslige konflikter mellom stat og kommune kan
håndteres, blant annet kommunenes søksmålskompetanse overfor staten.
Det utredes også hvordan statlige klageinstansers myndighet til
å overprøve kommunens frie skjønnsutøvelse kan begrenses.
På Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett
vil kap. 581 post 74 «Tilskudd til bolig-, by- og områdeutvikling»
bli foreslått overført til storbytilskuddet. Formålet med tilskudddet
er å bidra til forbedring av de fysiske omgivelsene, stimulere til
økt deltakelse i nærmiljøet, og motvirke negativ utvikling i et
område. Utvikling av områder og rammebetingelser for gode levekår
er et kommunalt ansvar. Det vil fortsatt være behov for samarbeid
mellom staten og de store byene om tiltak for å bedre levekårene.
Innenfor det boligsosiale området foreslår departementet
at kap. 581 post 75 «Tilskudd til etablering i egen bolig» og den
personrettede delen av kap. 581 post 79 «Tilskudd til tilpasning
av bolig», innlemmes i rammetilskuddet. Dette vil bidra til at kommunene får
et mer helhetlig boligsosialt ansvar og får mulighet til i større
grad å se lokale boligsosiale utfordringer i sammenheng med øvrige
velferdsområder. Det vil også gi kommunene et større kommunalt handlingsrom
og fleksibilitet i utnyttelsen av midlene.
I tillegg vil det bli foreslått noen endringer
i plandelen av plan- og bygningsloven med sikte på redusert statlig
styring. Dette gjelder bestemmelser om departementets ansvar og
rolle i regionale planprosesser, og statens ansvar og rolle i arbeidet
med regionale planstrategier.
I tillegg skal det foretas en gjennomgang av
dispensasjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven.
Departementet vil foreslå å oppheve bestemmelsen
i loven § 3-5 tredje ledd om tilsyn med at fylkeskommunene overholder
sin plikt til å gjennomføre regional planlegging.
Departementet vil også foreslå en avvikling
av bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 7-2 annet ledd, om at
Kongen skal godkjenne regional planstrategi, og i denne sammenheng
kunne gjøre endringer i strategien ut fra hensynet til nasjonale
interesser.
Departementet vil gjennomgå dispensasjonsbestemmelsene
med sikte på forenkling, det vil si kapittel 19 i loven. Bestemmelsene
er krevende å praktisere og skiller ikke behandlingsmessig mellom
store og små, viktige og uviktige, sakstyper. Det vises i meldingen
til at bestemmelsen om at regionale og statlige myndigheter og andre
berørte skal gis mulighet for å uttale seg, medfører mye ressursbruk.
Det er også mye klagebehandling knyttet til dispensasjonsvedtak.
Kommunenes ressurser bør i større grad brukes på å oppdatere planer,
noe som vil styrke kommunenes styring og gi mindre bit-for-bit-utbygging. Det
vil derfor også bli vurdert tiltak som skal sikre bedre oppdatert
planverk i kommunene.
Kommunene har ansvaret for kommunal planlegging
etter plan- og bygningsloven, og skal gjennom det også ivareta nasjonale
og viktige regionale interesser. Statlige eller regionale myndigheter
kan fremme innsigelse hvis planene kommer i konflikt med viktige
hensyn. Andre kommuner og Sametinget kan også fremme innsigelse.
Det er et mål at uenighet om arealbruk skal avklares tidligst mulig
i planprosessene, slik at innsigelser og lange planprosesser unngås.
Regjeringen har derfor som målsetting å redusere antall
innsigelser, redusere tidsbruken i planprosessene, og at det skal
legges større vekt på lokaldemokratiet. Departementet har understreket
overfor de statlige innsigelsesinstansene at kommunalt selvstyre
skal tillegges økt vekt når bruk av innsigelse vurderes. Ved behandling
av innsigelsessaker i departementet har kommunene fått gjennomslag
i flere saker etter regjeringsskiftet enn i årene før.
Siden høsten 2013 har det pågått et treårig
forsøk der seks fylkesmenn fikk ansvar for å samordne innsigelser
fra statlige etater. Erfaringene er gode, og forsøket er fra 2015
utvidet til å omfatte ytterligere seks fylkesmannsembeter.
Plan- og bygningsloven fikk fra og med 2015
et krav om tidsfrister for oversending av innsigelsessaker fra et
forvaltningsnivå til et annet. Kompetanseheving i departementer,
direktorater og kommunene er et prioritert tiltak for å bedre forståelsen
og praktiseringen av innsigelsesinstituttet.
Regjeringen vil legge fram Nasjonale forventninger
til regional og kommunal planlegging før sommeren 2015. Formålet
med disse er å peke på viktige utfordringer for en bærekraftig areal-
og samfunnsplanlegging, og å legge til rette for at slik planlegging er
effektiv og forutsigbar. Samtidig forventes det at økt kvalitet
i den lokale planleggingen skal åpne for større lokalt handlingsrom.
Komiteen viser til at regjeringen
varsler en gjennomgang av styringen av den statlige styringen av
kommunene, med sikte på å redusere detaljstyringen av kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at den regionale stat/fylkesmannen i utgangspunktet skal ha
ansvar knyttet til tilsyn, kontroll og beredskap og noen veiledningsoppgaver.
Oppgaver som legger til rette for bruk av politisk skjønn kan som
hovedregel vurderes med sikte på overføring til regionalt folkevalgt
nivå. Det bør vurderes å begrense fylkesmennenes oppgaver innenfor
næringsutvikling og veiledning av kommunene som samfunnsutviklere.
Flertallet viser til at Ekspertutvalget
peker på at et styrket lokaldemokrati vil avhenge av at nasjonale
myndigheter reduserer det totale omfanget og detaljeringen i utforming
av statlige styringsvirkemidler, og at behovet for rådgivning, veiledning
og statlige tilsyn antas å bli mindre når kommunene blir større. Flertallet deler
Ekspertutvalgets vurdering, og mener dette må følges konkret i forbindelse med
regjeringens gjennomgang av den statlige styringen av kommunene.
Flertallet viser ellers til sine
merknader i kapittel 4.2, 5.2 og 6.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
er behov for en gjennomgang av statlige oppgaver som ligger til
fylkesmennene, statlige tilsyn og direktorat, med sikte på overføring
av oppgaver til kommunene og folkevalgte regioner. Fylkesmannens
kontroll- og tilsynsmyndighet bør rendyrkes. Andre oppgaver bør
overføres til kommuner og folkevalgte regioner, herunder oppgaver
knyttet til beredskapsfunksjonen som ikke svekker det nasjonale
beredskapsansvaret. Videre må oppgaveporteføljen til statlige tilsyn
og direktorat gjennomgås med sikte på å overføre flere oppgaver og
mer ansvar til kommuner og folkevalgte regioner. Overføring av oppgaver
forutsetter statlig fullfinansiering og oppbygging av faglig kompetanse
lokalt.
Disse medlemmer framholder at
lokalisering av statlige arbeidsplasser må bygge opp under livskraftige
regioner og lokalsamfunn. Derfor må arbeidsplasser og funksjoner
etableres og videreutvikles også utenom de største byene i hver
region.
Det vises i meldingen til at endringer i oppgavefordelingen
vil ha økonomiske og administrative konsekvenser på kort og lang
sikt. De kortsiktige effektene vil være knyttet til selve gjennomføringen
av reformen, mens de langsiktige konsekvensene kommer som følge
av selve oppgaveoverføringen. Reformen vil ha konsekvenser for både
statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning, men også for privat næringsliv,
frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. Konsekvensene vil avhenge
av hvilke oppgaver som samlet overføres til kommunene.
Omstillinger i tråd med departementets forslag vil
kreve ressurser til gjennomføringen av endringene. Utgiftene vil
være knyttet både til overføring av oppgaver og ansvar mellom forvaltningsnivåene.
Omstilling i tråd med departementets forslag
antas å medføre overgangskostnader til forberedelse og gjennomføring
av endringene, herunder personaltiltak og systemkostnader. Systemkostnader
omfatter kostnader tilknyttet vurdering av oppgaveporteføljen, samordning
av IKT- og arkivfunksjoner, samt opplærings- og kompetansebehov.
Omstillingene vil videre kunne innebære flyttekostnader, samt endringer
i husleiekostnader.
Det vil bli lagt opp til at endringene og omstillingene
skal gjennomføres så smidig som mulig. Oppgaveoverføring mellom
sektorene forutsetter god håndtering av de ansatte og dialog med
de tillitsvalgte. Det vil bli lagt til rette for samarbeid med de
tillitsvalgte, slik det er forutsatt i hovedavtalene for kommunene
og for staten.
Et system med omfattende oppgavedifferensiering
vil kunne gi et mer komplekst og mindre helhetlig inntektssystem.
Kostnadseffektiviteten i administrasjonen av
tjenestene som omfattes, kan isolert sett gå ned som følge av reduserte
stordriftsfordeler i avgivende forvaltningsnivå. I store kommuner
som mottar nye oppgaver kan samtidig den økte oppgaveporteføljen
gi grunnlag for mer kostnadseffektiv oppgaveløsning, ved at flere
tjenester prioriteres og dimensjoneres ut fra lokale forhold.
Oppgavedifferensiering vil innebære et avvik
fra den gjeldende lovregulerte oppgavefordelingen, og vil kreve
lovendringer.
Det vises i meldingen til at det foreløpig ikke
er foretatt konkrete beregninger av de økonomiske konsekvensene
av gjennomføringen av de foreslåtte endringene i oppgavefordelingen.
Dette vil bli gjort i forbindelse med at departementet kommer tilbake
til Stortinget med de proposisjoner som er nødvendig for å få gjennomført
forslagene i denne meldingen.
Departementet legger til grunn at overføring
av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet vil følges
av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet.
Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle
ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til
kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser. Økonomiske
og administrative konsekvenser av endret oppgavefordeling må håndteres
i den ordinære budsjettprosessen.
En bredere og mer oversiktlig oppgaveportefølje vil
gi kommunene større frihet til å prioritere og tilpasse velferdstilbudet
til innbyggernes behov enn det de har i dag. Det legges til grunn
at overføring av nye oppgaver til kommunene bør bidra til redusert
byråkrati og økt effektivitet.
Større kommuner, med gjennomgående god kapasitet
og kompetanse, vil kunne gjennomføre en velferdspolitikk i henhold
til nasjonale mål, og behovet for statlig detaljstyring vil reduseres.
Blant annet er det behov for bedre koordinering og effektivisering
av det statlige tilsynet med kommunene. Større kommuner gir også
grunnlag for redusert omfang av landsomfattende statlige tilsyn.
Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader om at oppgavene skal være fullfinansiert.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Skatteinnkrevingen skal fortsatt ligge i kommunene,
og Stortinget ber derfor regjeringen stoppe prosessen med å statliggjøre
den lokale skatteinnkrevingen.
Forslag 2
Kommunene skal ha rett til å stoppe opprettelse av
nye privatskoler som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer,
eller på annen måte hjemlet i dagens privatskolelov.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at
generalistkommuneprinsippet videreføres ved at alle kommuner og
fylkeskommuner har et likeverdig ansvar og sjøl har ansvaret for
å bestemme om en oppgave skal løses av kommunen sjøl, eller gjennom samarbeid
med andre kommuner/fylkeskommuner.
Forslag 4
Det gjøres ikke endringer i ansvarsforholdene når
det gjelder hjelpemidler, arbeids- og utdanningsreiser, varig tilrettelagt
arbeid (VTA og VTO) og TT-ordningen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at
videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse skal videreføres
som fylkeskommunale oppgaver, og ikke kan delegeres til enkelte
kommuner.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at endringer
i fylkesstrukturen skal bygge på lokale ønsker og skje gjennom frivillighet.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge fram en utredning
som viser den faktiske organiseringen av statlig regional virksomhet,
som vurderer denne organiseringen opp mot behovet for å kunne samordne
statens regionale aktivitet og som fremmer forslag til løsninger
som gir virksomhetene regionale grenser som følger fylkesinndelingen.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen utrede særskilt etablering
av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet. Målet er å
slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt også
større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren
skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar
for denne prosessen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 14 (2014–2015) – om kommunereformen
– nye oppgaver til større kommuner – vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den
2. juni 2015
Helge André Njåstad | André N. Skjelstad |
leder | ordfører |