Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at generalistkommuneprinsippet ligger fast som hovedregel for kommunesektoren. Flertallet er samtidig opptatt av å unngå ujevn kvalitet på offentlige tjenester som følge av for store ulikheter i kompetanse, inntekter og andre lokale ressurser. Interkommunalt samarbeid kan være fordelaktig for kommunene både når det gjelder økonomi og tjenestekvalitet, men gir utfordringer når det gjelder styring og kontroll. Et for stort omfang av interkommunale samarbeid bidrar til uthuling og forvitring av kommunene.

Flertallet mener derfor at omfanget av interkommunalt samarbeid må begrenses, og mener at kommuner som ikke er i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver, bør slå seg sammen med aktuelle nabokommuner og dermed sikre bedre folkevalgt styring i en større kommune. Flertallet støtter forslaget om at det skal utredes en hjemmel som avklarer hvordan man gjennom pålagt samarbeid skal sikre tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i tilfeller der en kommune ikke kan ivareta dette ansvaret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener generalistkommuneprinsippet skal ligge fast. Det innebærer at nye oppgaver som overføres til kommunene, skal overføres uten hensyn til innbyggertallet i kommunen.

Disse medlemmer viser til at generalistkommunesystemet er en grunnleggende premiss for dagens forvaltningsorganisering i stat, fylkeskommuner og kommuner. Disse medlemmer legger til grunn at generalistkommuneprinsippet fremdeles skal gjelde for organiseringer av kommunesektoren.

Disse medlemmer viser til at ekspertutvalget i sin drøfting av generalistkommuneprinsippet skisserer ulike modeller. I modell 1 med minstestørrelse på 15 000 til 20 000 innbyggere forutsettes alle kommuner å ha samme oppgaver, slik som i dag. I modell 2 med mer ulik kommunestørrelse, foreslår utvalget at generalistkommuneprinsippet oppheves ved at kommunene har ulike oppgaver etter hvor mange innbyggere de har. Modell 3 åpner for oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner. Disse medlemmer mener regjeringen reelt sett går inn for ekspertutvalgets modell 2 hvor generalistkommuneprinsippet oppheves ved at kommunene har ulike oppgaver etter kommunestørrelse. Dette er konsekvensen av at de fleste oppgaver regjeringen foreslår overført fra stat og fylkeskommune, forutsetter større kommuner. Det er derfor feil å si, slik det står i meldingen, at regjeringen mener generalistkommuneprinsippet fortsatt skal være hovedmodellen for kommunesektoren.

Disse medlemmer mener det svekker vår forvaltningsorganisering om statlige myndigheter skal differensiere styringen av kommunesektoren etter størrelse, og mener dette klart er i strid med generalistkommuneprinsippet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at generalistkommuneprinsippet videreføres ved at alle kommuner og fylkeskommuner har et likeverdig ansvar og sjøl har ansvaret for å bestemme om en oppgave skal løses av kommunen sjøl, eller gjennom samarbeid med andre kommuner/fylkeskommuner.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet finner det inkonsekvent av regjeringen å ville utrede en adgang til å pålegge interkommunalt samarbeid mellom små kommuner der geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Regjeringen ønsker å begrense omfanget av interkommunale samarbeid, mens den samtidig ønsker å kunne pålegge dette ved lov for mindre kommuner. Disse medlemmer viser til at alle kommuner er underlagt et lovverk som skal sikre likeverdige tjenester innenfor sentrale velferdsområder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at enkeltkommuner på særskilte saksområder og av ulike årsaker som ikke bare dreier seg om størrelse eller geografi, kan ha problemer med å oppfylle lovpålagte krav og forpliktelser overfor innbyggerne. Regjeringen bes vurdere om dagens lovverk tilstrekkelig sikrer at man gjennom pålagt samarbeid sikrer tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i tilfeller der det viser seg at en enkeltkommune ikke er i stand til å ivareta dette ansvaret.

Disse medlemmer mener det er positivt at kommunene samarbeider tett med andre kommuner. Disse medlemmer viser til at omfanget av interkommunalt samarbeid også er omfattende mellom store kommuner. Kommunestørrelse er derfor ikke en god målestokk for å bedømme behovet for interkommunalt samarbeid.

Disse medlemmer viser til at interkommunalt samarbeid kan være fordelaktig for kommunene både når det gjelder økonomi og tjenestekvalitet, men gir noen utfordringer når det gjelder styring og kontroll. Det er viktig med åpenhet og god forankring. Uklarhet om ansvar, og manglende lokalpolitisk kontroll, vil kunne svekke den lokale interessen for og oppfølgingen av oppgavene.

Disse medlemmer mener at kommuner som alt i dag ser seg nødt til å samarbeide interkommunalt på mange og tunge ansvarsområder, bør vurdere å inngå mer forpliktende samarbeid med nabokommunene. Disse kommunene bør vurdere om det heller vil være riktig å slå kommunene sammen. Disse medlemmer påpeker at geografiske forhold kan gjøre at mange kommuner vil forbli små i folketall. Lovpålagte oppgaver må da likevel løses i samarbeid med andre kommuner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at kommunesektorens arbeid og oppfølging av lover og forskrifter er underlagt statlig kontroll og tilsyn og påtales dersom det påvises brudd. Dette gir sentrale myndigheter de nødvendige virkemidler for å sikre at kommunesektoren driver sin virksomhet i henhold til overordnede politiske føringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av at kommunene selv bygger opp faglig spesialisert kompetanse på områder der kommunen har et stadig og gjentakende behov for det.

Sentrale eksempler er juridisk kompetanse generelt, og kontraktsinngåelse spesielt, teknisk kompetanse og kompetanse som oppdragsgiver for bygg og anlegg. Det er videre sentralt at denne kompetansen eies og videreutvikles av kommunene. Det er ikke tilfredsstillende at kommunene gjør seg helt avhengige av kjøp av eksempelvis juridisk kompetanse, og ikke selv besitter, bygger opp og utvikler dette. Dette medlem mener at kommunene må samarbeide om å bygge opp slik fagkompetanse, og på denne måten sikre spisset og høy kompetanse til å ivareta kommunens krevende oppgaver og innbyggernes interesser på best mulig måte.