Komiteen peker på at det er mye positivt ved norsk forskning og høyere utdanning, og ved de enkelte institusjonene. I løpet av de siste årene har blant annet antall publikasjoner steget kraftig, uten at det har gått på bekostning av kvaliteten, avlagte doktorgrader er doblet de siste ti årene, flere norske studenter tar utenlandsopphold i løpet av studiet og flere utenlandske studenter velger å ta grader ved norske institusjoner.

Komiteen viser til at regjeringen mener mye fungerer godt i universitets- og høyskolesektoren, men at sektoren ikke er organisert på best mulig måte for å møte fremtidens utfordringer. I meldingen fremhever departementet at det er for mange små og sårbare fagmiljøer som konkurrerer om de samme studentene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, deler denne analysen og situasjonsbeskrivelsen. Det vil være en styrke for sektoren om strukturendringer fører til en tydeligere arbeidsdeling og konsentrasjon mellom institusjonene.

Flertallet viser til at departementet i sin analyse av dagens situasjon trekker frem en rekke parametere som en indikasjon på at dagens struktur ikke bidrar godt nok til høy kvalitet. Det vises til at forventninger til studenter, andel ansatte med førstekompetanse, gjennomføring og kandidattall, internasjonal deltagelse samt eksterne forskningsinntekter er viktige bidrag til at institusjonene skal kunne tilby utdanning og forskning av høy kvalitet.

Komiteen vil understreke at det ikke bør være noe overordnet mål for høyere utdanningsinstitusjoner å bli best i alle fag og retninger. Det er ofte de institusjonene som velger å spisse sin profil som oppnår de beste resultatene, både på utdannings- og forskningssiden.

Komiteen viser til at profesjonsutdanninger er viktige for å opprettholde et velfungerende velferdstilbud i hele landet. Høy kvalitet i disse utdanningene er derfor avgjørende for å sikre den kompetansen som er nødvendig for disse yrkene. Det er særlig viktig å koble utdanning og forskning tettere sammen i disse fagene, da tradisjonen for dette i mange tilfeller er mindre og kortere enn for mange andre fag.

Komiteen mener profesjonsutdanningene må gis særlig prioritet i utdanningspolitikken de neste årene. Det er et stort behov for blant annet lærere, helsefagarbeidere og ingeniører, og satsingen på profesjonsutdanningene må gjenspeile dette. Økt kvalitet i utdanningene er viktig, og vi må klare å kombinere kvalitetsutvikling med et høyt antall studiesteder. Det må være enkelt å velge en profesjonsutdanning og å kombinere jobb med en slik utdanning, også i distriktene. Det må sikres nærhet til de ulike arbeidsplassene der praksisutdanningene skal foregå. For helseprofesjonene er det avgjørende at alle deler av helsetjenesten må kunne benyttes som læringsarena. Profesjonsutdanningenes egenart må gis tydelig legitimitet, og dette må gjenspeiles i organisering og ledelse av institusjonene. Mer praksisnær forskning bør være et særlig mål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette et eget forskningsprogram for profesjonsfagene.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, peker på at de fleste profesjonsutdanninger, som lærerutdanningene, ingeniørutdanningene og studier innenfor økonomi- og administrasjon, er spredt på mange institusjoner. Dette kan ha medført at ressursene har blitt spredt på flere institusjoner enn hva de faglige forutsetningene skulle tilsagt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for tiltak for å bedre kvaliteten i utdanningene, både til offentlig og privat sektor. Flere av profesjonsutdanningene bærer velferdsstaten, og kandidater med kompetanse av høy kvalitet og relevans er helt nødvendig for å sikre velferden framover. Disse medlemmer har merket seg undersøkelser som viser at rundt en fjerdedel av kommunene har meldt behov for flere ansatte med høyere utdanning i barnehagesektoren, innenfor pleie og omsorg og administrasjon. I tillegg viser fremskrivninger at det vil være en svært stor mangel på fagarbeidere, lærere og sykepleiere frem mot 2030. Helsedirektoratet har beregnet at Norge vil kunne mangle om lag 30 000 sykepleiere i 2035.

Norsk næringsliv skal selge produkter på en global markedsplass, og med det høye norske lønnsnivået er topp kvalitet nødvendig for å sikre kontrakter og oppdrag. Kompetansebarometeret til NHO viser at hele 57 pst. av NHOs bedrifter i stor eller noen grad har et udekket kompetansebehov. Når bedrifter i andre undersøkelser peker på at nettopp kompetanse er det som påvirker konkurransekraften mest, viser det at UH-sektoren har en stor oppgave i å løse denne utfordringen.

Disse medlemmer mener det er viktig å understreke at kun 1 pst. av de som tar utdanning i UH-sektoren, skal bli forskere. 99 pst. skal ut i arbeidslivet. Da er det grunn til bekymring at over halvparten av studentene i Norge er kritiske til hvor mye de lærer av yrkesrelevante ferdigheter i sin utdanning (NOKUT, studiebarometeret 2014). Enda mer bekymringsfullt er det at tallene er lavere enn kandidatene som var ferdig før man innførte Kvalitetsreformen. Halvparten av studentene i Norge har aldri vært ute i praksis i løpet av studietiden, samtidig ønsker hele 60 pst. av studentene mer praksis i studietiden. Disse medlemmer mener at manglende yrkesorientering og fravær av praksis gjør at mange studenter får et distansert forhold til arbeidslivet, og at dette er en stor svakhet ved den utdanningen som gis i UH-sektoren. Disse medlemmer mener at universitetene og høyskolene bør utforme en bedre strategi for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning, og at dette vil være vel så viktig for å sikre økt kvalitet i sektoren som de sammenslåinger vi står overfor.

Disse medlemmer mener at når definisjonen av kvalitet, særlig hva gjelder utdanning, er uavklart, svarer ikke meldingen godt nok på de utfordringer den selv skisserer. Disse medlemmer er enige i beskrivelsen av profesjonsfagene i meldingen, men mener at å slå sammen institusjoner på den måten regjeringen legger opp til, ikke nødvendigvis vil løse utfordringene. Til nå har regjeringen lagt stor vekt på begrepet verdensledende, både når det gjelder forskning og utdanning. Et for ensidig fokus på de ledende miljøene kan gi grunn til bekymring for bredden av utdanningstilbud. Det er en reell fare for at det ikke satses på institusjoner som har andre samfunnsoppdrag, og at disse får mindre oppmerksomhet. Det kan gjelde flere av de institusjonene som bærer et stort ansvar for viktige profesjonsutdanninger som lærer-, ingeniør- og sykepleierutdanningene. Kombinert med at det nettopp er hos disse institusjonene – de som uteksaminerer flest kandidater i de nevnte utdanningene – at vi finner de som er mest kritiske til at en ny finansieringsordning ikke er på plass.

Disse medlemmer er enige med regjeringen i at bedre kvalitet i sektoren bør være et mål. Men disse medlemmer er opptatt av å omtale «kvalitet» i flertall. Kvalitet i UH-sektoren kan ta mange former; det kan være å levere svært dyktige kandidater til norsk arbeidsliv, levere fremragende forskning internasjonalt eller å utvikle nytt næringsliv og mye arbeidsplasser gjennom FoU-samarbeid med det lokale næringslivet. Ofte vil det være motsetninger mellom de ulike samfunnsoppdragene til institusjonen og det å satse på kvalitet. Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen ikke tar innover seg de innebygde motsetningene satsingen på kvalitet gir.

Disse medlemmer vil særlig trekke fram de brede profesjonsutdanningene og at den praksisnære forskningen står i fare for å tape den interne prioriteringskampen innenfor store institusjoner, der eliteforskning og arbeid for å hente hjem internasjonale forskningsmidler gis høyeste prioritet. Det er viktig at oppbygging av masterprogram og doktorgradsprogram ikke må tappe profesjonsfagene på bachelor-nivå. Likeledes er det viktig at de institusjoner som har miljøer som enten er eller har potensial til å hevde seg internasjonalt, får slike muligheter. Disse medlemmer ser en potensiell fare for at universitetenes muligheter til å spisse sin forskningsinnsats og hevde seg internasjonalt vil svekkes hvis institusjonen samtidig må balansere innsatsen inn mot en styrking av profesjonsfagene.

Disse medlemmer er kjent med at flere fagmiljøer og vitenskapelig ansatte som har behandlet fusjonsforslagene, har vært opptatt av dette og vært bekymret for det press som vil komme mot de respektive fagmiljøene som en konsekvens av fusjonene.