Komiteen viser til at departementet har foreslått ni indikatorer som skal vurdere de enkelte institusjonenes resultater og dermed kvalitet. Komiteen peker på at disse samlet kan gi et godt bilde av en institusjons styrker og svakheter, men vil samtidig påpeke at enkelte institusjoner kan ha særlige forutsetninger for å hevde seg bedre på enkelte indikatorer enn andre, og at dette må tas i betraktning når departementet og regjeringen vurderer strukturbehovet for den enkelte institusjonen fremover.

Departementet fremhever i meldingen at det vil foreta en samlet skjønnsmessig vurdering av robustheten og kvaliteten ved den enkelte institusjon, basert på ulike datakilder.

Komiteen viser til at mange sammenslåinger allerede er vedtatt av de enkelte institusjoners styrer. Høyskoler har vedtatt å slå seg sammen både med andre høyskoler og med ulike universitet. Komiteen viser videre til at enkelte andre institusjoner fremdeles utreder alternativene for sammenslåinger og andre typer faglig samarbeid, og at regjeringen vil føre dialog med disse i tiden fremover basert på de omtalte kvalitetskriteriene.

I denne sammenheng har komiteen merket seg at det fra enkelte institusjoner har kommet et ønske om å vurdere andre mulige samarbeidsformer for å høyne kvaliteten etter kriterier skissert i meldingen. Komiteen ber regjeringen ikke utelukke muligheten for at institusjonene kan legge opp til å øke kvaliteten gjennom forpliktende samarbeid. Det vil være opp til departementet, i samarbeid med NOKUT, å vurdere hvorvidt økt kvalitet oppnås på denne måten i hvert enkelt tilfelle. Ansvaret for den samlede strukturen i sektoren ligger hos regjeringen, men komiteen forventer at vurderingene skjer i nær kontakt og dialog med den enkelte institusjon.

Komiteen viser til at departementet i tillegg til de ni nevnte indikatorene vil vektlegge andre relevante forhold i den samlede, skjønnsmessige vurderingen av institusjonenes kvalitet. Komiteen mener at faglig oppfølging av studentene, studenttilfredshet og studentinvolvering i forskningsarbeidet ved institusjonen bør inngå i denne vurderingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, understreker og forventer at sammenslåinger mellom institusjoner ikke bare må skje på administrativt toppnivå, men må gjennomsyre hele den nye organisasjonen og føre til samling av fagmiljøer og reell arbeidsdeling og konsentrasjon internt i sektoren.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at departementet fremhever fusjoner som et viktig virkemiddel for å oppnå høyere kvalitet og bedre ressursutnyttelse i sektoren, og støtter dette. Med utgangspunkt i kvalitetskriteriene og institusjonenes resultater vil departementet vurdere den enkelte institusjons plass i det fremtidige landskapet for høyere utdanning og forskning. Dette flertallet støtter denne fremgangsmåten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at kvalitetskriteriene som legges til grunn, faktisk vil påvirke institusjonenes virksomhet. Det er helt avgjørende at de bidrar til bedre forskning og undervisning, og ikke blir drivere for byråkrati eller hindre for banebrytende forskning. «Søkning til studieprogram» er et kriterium som kan bli en driver for markedsføring som ikke samsvarer med studiets faktiske innhold. Høy gjennomføring er bra, hvis det innebærer at studentene har fått god oppfølging og veiledning underveis i studiet. Men det kan også føre til mindre ambisiøse studier, og lavere krav. Flere forskere har uttrykt skepsis til kravene til publisering, fordi de mener de er en driver for hyppig publisering av mindre viktige forskningsresultater. «Størrelse på doktorgradsutdanningene» er ikke et gunstig kriterium hvis det medfører at institusjonene gjør programmene stadig større, uten at oppfølgingen av stipendiatene forbedres. Disse medlemmer merker seg også høringssvar fra blant andre NITO, som vektlegger at også ikke-målbare kriterier er vesentlig for utdanningskvalitet, slik som studienes relevans, studentenes læringsutbytte og institusjonenes evne til faglig utvikling.