Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomitéen av
16. april 2015 vedlagt dokument 8:88 S (2014-2015).
Stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Geir
Jørgen Bekkevold, Kjell Ingolf Ropstad og Hans Fredrik Grøvan fremmer
følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen
utarbeide et samfunnsregnskap for å sette søkelys på de enorme kostnadene
bruk av alkohol innebærer for samfunn, arbeidsliv og ikke minst
enkeltpersoner og deres familier.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
til endring av alkoholloven for slik å redusere maksimal skjenketid
fra kl. 03.00 til kl. 02.00.
3. Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt
bevillingsgebyrene i § 6-2 i forskrift til lov om omsetning av alkoholholdig
drikk m.v. bør endres slik at gebyrene ikke lenger defineres som
minimumssatser, men at bevillingsmyndigheten i særlige tilfeller
kan bestemme at gebyret skal settes høyere.
4. Stortinget ber regjeringen vurdere en
reversering av den siste endringen av taxfree-kvoten ut fra en evaluering
av hvordan kvoten påvirker Vinmonopolets salg og stilling som et
av de viktigste alkoholpolitiske instrumentene.
5. Stortinget ber regjeringen likestille regelverkene
for salg og skjenking slik at det ikke blir mulig å dumpe prisene
på utesteder.
6. Stortinget ber regjeringen opprettholde
reklameforbudet for alkohol.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
til tiltak som begrenser forbruksdrivende produktinformasjon.
8. Stortinget ber regjeringen vurdere om
det ikke lenger skal kunne tillates å ha pengespillautomater på
steder der det skjenkes alkohol.
9. Stortinget ber regjeringen innføre sterkere
tiltak mot smugling til Norge gjennom bedre kontrollmekanismer,
som blant annet flere mobile skannere og tilstrekkelige driftsmidler
til kontrollarbeid.
10. Stortinget ber regjeringen styrke frivillige
lag og organisasjoner som driver opplysning og holdningsskapende
rusarbeid.
11. Stortinget ber regjeringen innføre
et krav om at rusfrihet skal være en forutsetning for offentlig
støtte til idrettsarrangementer.
12. Stortinget ber regjeringen styrke AKAN
(Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk)
sitt arbeid.
13. Stortinget ber regjeringen i større
grad enn i dag tilrettelegge for behandlingstilbud for familier
med alkoholproblemer.
14. Stortinget ber regjeringen sørge for
at gravide får god informasjon om skaden alkoholinntak under svangerskap
kan påføre barnet, herunder sikre at alle gravide informeres om
dette på svangerskapskontroll.
15. Stortinget ber regjeringen sikre at
gravide med rusavhengighet får tettere oppfølging, og vurdere å
opprette egne rusavvenningsinstitusjoner for disse.
Som representantene Bollestad, Bekkevold, Ropstad
og Grøvan påpeker, så følger det av Sundvolden-erklæringen at hovedlinjene
i alkoholpolitikken skal ligge fast. Innenfor hovedlinjene skal
vi vurdere behov for justeringer, for eksempel på grunn av endrede
behov, ny kunnskap, og av hensyn til forenkling og den teknologiske
utviklingen. Unødvendige reguleringer skal fjernes, og ineffektive
ordninger gjøres mer effektive: Dette er bakgrunnen for at vi for
eksempel allerede har gjennomført endringer med hensyn til hvilke
dager alkoholsalg kan finne sted, fremmet forslag om prikkbelastningssystem
for å effektivisere kontrollen med salgs- og skjenkebevillinger,
samt sendt på høring forslag om en endring i den såkalte fireårsregelen.
Representantene trekker fram mange aspekter ved
skadebildet ved alkohol og alkoholpolitikken som også jeg er opptatt
av. Bruk av alkohol medfører skader på den enkelte, tredjeparter
og samfunnet. Vi må ha en bred og kunnskapsbasert alkoholpolitikk
som har støtte i befolkningen. Til grunn for regjeringens alkoholpolitikk
på det forebyggende området, ligger Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsepolitikken,
og områdene tidlig innsats, behandling og oppfølging vil behandles
i den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet. Helheten i alkoholpolitikken
vurderes med andre ord grundig av regjeringen i forbindelse med
de relevante arbeider på feltet, og jeg vil henvise til disse dokumentene
når det gjelder regjeringens syn på en helhetlig alkoholpolitikk. I
tillegg vil jeg knytte noen kommentarer til hvert av de konkrete
forslag som representantene tar opp.
Det er bred enighet om at alkohol og andre rusmidler
fører til store kostnader for den som bruker rusmidler, for tredjeparter
og for samfunnet. Helsetjenestene påføres store kostnader knyttet
til akutte skader (trafikkulykker, andre ulykker, vold), somatiske
lidelser der alkohol er en medvirkende faktor, psykiske lidelser
og behandling og omsorg knyttet til alkoholavhengighet. I tillegg
har omsorgssvikt, frykt, ulykker, vold, fosterskader og andre tredjepartsskader uvurderlige
kostnader.
De samfunnsmessige kostnadene relatert til alkohol
ble i 2004 beregnet til mellom 18 og 20 milliarder kroner (2001-verdi).
Analyse- og rådgivningsselskapet Oslo economics har anslått de totale
alkoholrelaterte kostnadene for det norske samfunnet til over 22
milliarder kroner (2011-verdi).
Kostnadsanslag kan være nyttige. Samtidig skal vi
være oppmerksomme på at det er svært utfordrende å kostnadsberegne
tredjepartsskadene ved alkoholbruk. For det første er det en nærmest ubegrenset
rekke av kostnadskomponenter som kan inkluderes i de samfunnsmessige
kostnadene. Videre er det problematisk å aggregere kostnader som
ikke lar seg sammenlikne, slik som kostnader som påføres helsetjenesten
og kostnader som påføres pårørende. Samtidig har det blitt påpekt
at tidligere anslag i liten grad kan settes i sammenheng med konkrete
endringer i alkoholpolitikken.
For å sette søkelys på kostnadene ved bruk av
alkohol er det helt nødvendig å ha god oversikt over omfanget av
alkoholskadene i samfunnet, over sammenhengen mellom alkohol og
skader og å ha kunnskap om virkningene av ulike alkoholpolitiske
virkemidler. Årlig gir Statens institutt for rusmiddelforskning
ut rapporten Rusmidler i Norge som gir en samlet oversikt over tilgjengelige
registerdata og data fra ulike undersøkelser med oversikt over alkohol
og andre rusmidler. Det forskes også på virkningene av ulike alkoholpolitiske
tiltak. Denne type forskning gir nødvendig bakgrunnsinformasjon
for alkoholpolitiske veivalg og vil fortsatt bli prioritert.
Spørsmålet om en justering av maksimaltidene for
skjenking, har vært grundig vurdert flere ganger de siste årene,
senest i Meld. St. 30 (2011-20120) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk.
Meldingen inneholder en bred drøfting av saken. I innstillingen
til meldingen, Innst. 207 S (2012-2013), fremmet KrF forslag om
å endre maksimalgrensen for skjenking til klokken 02.00, noe som
ikke fikk flertall. Jeg er av den oppfatning at det ikke har skjedd
endringer verken i praksis eller i kunnskapsgrunnlaget som skulle
tilsi at dette spørsmålet bør tas opp på ny nå.
Bevillingsgebyrene er utformet slik at de sjablonmessig
skal dekke de utgifter saksbehandling og kontroll med salgs- og
skjenkesteder innebærer. Jeg mener dette er en god modell, og mener
at gebyrene ikke bør kunne settes høyere dersom kommunen ønsker
det. Departementet gjør jevnlige vurderinger av om gebyrsatsene ligger
på rett nivå sammenlignet med estimerte kommunale utgifter ved forvaltningen
av ordningen. Ikke minst gjøres slike vurderinger når det gjøres
endringer i alkoholloven som medfører endringer i kommunens oppgaver.
Høsten 2013 ble det hørt en del forslag til endringer i alkoholloven
og tilhørende forskrifter. I tillegg til at høringsinstansene ble
bedt om å vurdere om de foreslåtte endringene ville medføre endringer i
kommunenes oppgaver som ville tilsi endring i gebyrene, ble det
bedt om innspill til om gjeldende gebyrer lå på et korrekt nivå
sammenholdt med oppgavene. Det ble vist til at bevillingsgebyrene
de siste årene kun har blitt inflasjonsjustert. I høringen gav enkelte
kommuner innspill om at gjeldende gebyrer ikke dekket de reelle kostnadene
kommunene hadde forbundet med kommunale bevillinger. Enkelte kommuner
har de siste årene meldt om økning i kostnadene på grunn av mange
eierskifter og konseptendringer. På denne bakgrunn ble gebyrene
fra 1. januar 2015 justert opp med fem prosent i tillegg til inflasjonsjusteringen
(samlet 7,385 prosent). I tillegg ble gebyret for kunnskapsprøven
økt fra 300 til 400 kroner for å ivareta kostnadene ved ordningen,
i og med at gebyret hadde stått stille i mange år.
Etter mitt skjønn er det ikke behov for ytterligere endringer
i gebyrordningen nå.
Regjeringen vil i tråd med Stortingets vedtak 2. desember
2014 legge fram en helhetlig utredning om taxfree-ordningen i inneværende
stortingsperiode. Etter mitt skjønn er det derfor ikke hensiktsmessig
å vurdere endringer i taxfree-kvoten nå.
Det er riktig at det ikke eksisterer rabattforbud for
skjenking av alkoholholdig drikk. På den annen side er det mange
elementer i regelverket som bidrar til å redusere utfordringer knyttet
til prisfastsettelse på skjenkesteder.
For det første må det påses at skjenkestedets eventuelle
rabattilbud ikke kommer i strid med alkoholreklameforbudet. Det
vil si at et skjenkested ikke kan reklamere med at de opererer med rabattilbud
som ”happy hour” og klippekort. Det er også forbudt å dele ut alkoholholdig
drikk til forbruker i markedsføringsøyemed. Jeg vil også vise til
at kommunene kan stille vilkår i bevillingsvedtaket om at skjenkestedet
ikke kan operere med happy hour eller andre former for rabatt på
alkoholholdig drikk. Det er også slik at alkoholloven krever at
bevillingen skal utøves på en forsvarlig måte. Det innebærer bl.a.
at selv om det ikke i seg selv er forbudt å gi spesielle rabattilbud
ved skjenking, kan gratis skjenking eller skjenking til svært lav
pris komme i strid med bevillingssystemet. I tilfeller hvor prisene
er uvanlig lave øker faren for overskjenking noe som fører til at
kravene til skjenkestedets kontroll med skjenkingen skjerpes. Avslutningsvis vil
jeg peke på at et rabattforbud på skjenkesteder vil være langt mer
utfordrende å håndheve enn rabattforbudet i butikker, ikke minst
fordi det er svært mange aktører i markedet med svært ulike innkjøpsordninger,
og det dessuten selges drikker som blandes på stedet, noe som skaper
utfordringer med hensyn til hva man skal legge til grunn som henholdsvis
normal og rabattert pris. På denne bakgrnn mener jeg at det ikke
er behov for ytterliger forbud eller påbud på dette området.
Reklameforbudet skal opprettholdes. Jeg har sendt
på høring forslag til en del justeringer av reklameforbudet, da
jeg ser at den teknonologiske utviklingen og behovet for informasjon
til øl- og vininteresserte forbrukere innebærer at det er behov
for det. Endringene medfører ingen endring i hovedregelen om at
alkoholreklame er forbudt, men er nødvendige justeringer for ikke minst
å sikre forbudets legitimitet. Vi arbeider nå med å ferdigstille
oppfølgingen av høringen og jeg tar sikte på å fastsette endringer
i alkoholforskriften ganske snart.
Når det gjelder informasjon som ikke omfattes av
reklamebegrepet, er jeg enig med representantene i at slik omtale
potensielt kan være forbruksdrivende. På den annen side tilsier hensynet
til ytringsfriheten at vi ikke bør begrense ytringer som ikke har
markedsføringsøyemed.
Representantene viser til at Stortinget tidligere har
drøftet spørsmålet om innholdsmerking av alkoholholdig drikk. Jeg
kan forsikre forslagsstillerne om at jeg følger opp denne saken.
Jeg tok opp saken i april da jeg deltok på EUs uformelle helseministermøte
i Riga, og jeg vil fortsette å følge utviklingen i EU tett.
Spørsmålet om et forbud mot å ha pengespillautomater
på steder der det skjenkes alkohol, vil måtte vurderes ut fra både
spillpolitiske og alkoholpolitiske hensyn. Samtidig må det understrekes
at kommunene gjennom alkoholloven har blitt tillagt myndighet til
å følge opp viktige alkoholpolitiske virkemidler, blant annet gjennom
å gi bevilling til salg og skjenking av alkohol. Kommunene har stor
frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid ut fra en vurdering
av lokale forhold, for eksempel ved å sette vilkår for bevillingen
i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler. Alkoholloven
gir kommunene mulighet til å legge vekt på salgs- eller skjenkestedets
karakter. Eksempelvis vil en spillearkade i et lokale kunne være
et moment mot å gi skjenkebevilling i dette lokalet. Det er videre adgang
til å legge vekt på at et begrenset antall bevillinger skal fordeles
på ulike driftskonsepter.
Kommunenes alkoholpolitiske frihet følges av
et tilsvarende ansvar. Det er ønskelig at kommunene i større grad
skal ta ut potensialet i alkohollovgivningen som en del av arbeidet
med å fremme folkehelsen og begrense rusmiddelrelaterte skader.
Arbeidet med ansvarlig alkoholhåndtering understøtter kommunenes
arbeid og bidrar til en god balanse mellom næringsmessige og nytelsesmessige
hensyn på den ene siden og nødvendige begrensninger for å hindre
skadelig bruk og skade på andre. Satsingen har som mål å utvikle
et best mulig samarbeid mellom kommune, politi og bransje, heve
kompetansen om alkoholhåndtering i salgs- og skjenkebransjene og
øke kvaliteten på salgs- og skjenkekontrollene. Satsingen bidrar
til å legge grunnlaget for en ansvarlig og forutsigbar alkoholhåndtering
i kommunene.
Jeg vil videre vise til at spillproblemer tas
opp i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Forebygging
og behandling av problematisk spillatferd skal ses i tettere sammenheng
med forebygging og behandling av annen avhengighet og innsatsen
mot rusmiddelproblemer. Helsedirektoratet forvalter tilskuddsordninger
til rusmiddelforebyggende arbeid i regi av frivillige organisasjoner.
Det vil være aktuelt å vurdere om innsats for å forebygge problematisk
spillatferd kan tas inn i disse tilskuddsordningene fra 2016. Spillproblemer
vil også være et tema i den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet.
En av drivkreftene bak regjeringens initiativ
for en mer helhetlig og effektiv skatte- og avgiftsforvaltning er
ønsket om sterkere grensekontroll. For å utnytte Toll- og avgiftsetatens
strategiske posisjon på grensen til en mer effektiv og målrettet
grensekontroll skal Toll- og avgiftsetaten styrkes og rendyrkes
til en grenseetat. Etaten fikk som del av dette initiativet 28. mars
2014 i oppdrag å utrede hvordan etatens grensekontroll kan styrkes.
Finansdepartementet mottok 18. november 2014 Toll- og avgiftsetatens
anbefalinger. Blant anbefalingene i rapporten er at det utredes
hvordan etaten kan få begrenset Politimyndighet, samt at det etableres
elektronisk kameraovervåkning ved alle landeveis grenseoverganger.
Anbefalingene behandles nå fortløpende i Finansdepartementet, og
vil blant annet bli fulgt opp som del av fremtidige budsjettprosesser.
Stortinget vil allerede i revidert budsjett for 2015 bli orientert
om at Regjeringen har besluttet at en av rapportens sentrale anbefalinger
skal gjennomføres. Toll- og avgiftsetatens kjøretøy i grensekontrollen
skal fra 1. juli 2015 kunne benytte seg av utrykningsstatus (blålys).
Dette er den første av flere konkrete oppfølginger av rapportens
anbefalinger og vil styrke etatens evne til å gjennomføre mobile kontroller
særlig ved ubemannede grenseoverganger. Regjeringen vil i tiden
som kommer presentere flere tiltak for å styrke grensekontrollen.
Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og myndighetene
er avgjørende for å videreutvikle folkehelsearbeidet. Frivillige
organisasjoner når mange vi ikke når gjennom offentlige tilbud og tjenester.
Frivillig innsats er med på å bygge samfunnet. Regjeringen ønsker
å skape større rom for frivillig initiativ, bedre vilkårene for frivillige
organisasjoner og legge til rette for et godt samspill mellom frivillig
sektor og myndighetene.
På oppdrag fra Helsedirektoratet har forsker Håkon
Lorentzen gått gjennom de tre tilskuddsordningene for frivillig
rusmiddelforebyggende arbeid, og sett på utfordringer og muligheter
knyttet til dagens organisering. Gjennomgangen er oppsummert i rapporten
«Faglighet og frivillighet – En gjennomgang av tre tilskuddsordninger
for frivillig rusmiddelforebygging» (IS-2216). Helsedirektoratet
samarbeider med de frivillige organisasjonene for å se på mulige
løsninger og muligheter for frivillighetens rolle i årene som kommer.
Rapporten har vært på høring hos frivillige organisasjoner på feltet,
slik at de har fått mulighet til å komme med sine innspill. Som
en følge av gjennomgangen og høringen mener Helsedirektoratet det
er behov for å gå gjennom og foreta noen justeringer knyttet til
regelverk og innretning, men formålet med tilskuddsordningene til
frivillige organisasjoner bør ligge fast. Helse- og omsorgsdepartementet
vil komme tilbake til innretningen av tilskuddsordningene for å
sikre en økonomisk selvstendig og trygg ramme for de frivillige
rusmiddelpolitiske organisasjonene.
Idrett og rusmidler er ingen god kombinasjon. Særlig
gjelder dette for arenaer der barn og unge møtes. Spørsmålet om
et krav om at rusfrihet skal være en forutsetning for offentlig
støtte til idrettsarrangementer, vil måtte vurderes ut fra både
idrettspolitiske hensyn og dernest av alkoholpolitiske grunner.
Etter min oppfatning bør det ikke lovfestes noe slikt krav. Igjen
må det understrekes at kommunene gjennom alkoholloven har stor frihet
til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid ut fra en vurdering
av lokale forhold, for eksempel ved å bestemme bevillingspraksis. Kommunestyret
kan for eksempel vedta at det ikke er ønskelig med bevillinger i
tilknytning til idrettsanlegg eller stille vilkår for å hindre kombinasjonene
alkohol og idrett eller alkohol og spill.
Arbeidslivet er en viktig arena i folkehelsearbeidet,
og en viktig arena for rusmiddelforebygging. Regjeringen vil motivere
stat og kommune som arbeidsgivere til å gå foran med et godt eksempel
gjennom en ledelsesforankret rusmiddelpolicy. Akan er en av flere
naturlige alliansepartnere i dette arbeidet.
I tillegg til driftsstøtten til Akan over kapittel 718,
er tilskuddsordningen for rusmiddelforebygging i arbeidslivet et
viktig virkemiddel på dette området. Formålet med tilskuddsordningen er
å støtte prosjekter og kunnskapsbaserte tiltak som kan være med
å styrke arbeidsgivers kunnskap om og ansvar for rusmiddelforebyggende
innsats. Tilskuddsordningen skal gi mer kunnskap om hvordan ulike
rusmiddelpolicyer kan utvikles og tas i bruk på de forskjellige arbeidsplassene.
Gjennom ordningen gis det i 2015 om lag 5 millioner kroner i tilskudd.
For å gjøre ordningen godt kjent arrangerte Helsedirektoratet nylig
et kunngjøringsseminar med relevante organisasjoner, arbeidslivsaktører, politikere
og fagfolk.
Akan en viktig støtte for norsk arbeidsliv,
særlig for små og mellomstore bedrifter. I folkehelsemeldingen slås
det fast at regjeringen vil styrke engasjementet for Akan-samarbeidet
gjennom en tydeligere politisk forankring av statens interesser.
På Akans årsmøte i år deltok både helse- og omsorgsminister Bent
Høie og statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet Kristian
Dahlberg Hauge. Et styrket politisk engasjement for Akan-samarbeidet
et uttrykk for at staten tar sitt eierskap alvorlig og kan være
vel så viktig som økte bevilgninger.
Jeg er enig med representantene om at det er
behov for å forbedre behandlingstilbudet til personer med rusproblemer,
herunder familier med alkoholproblemer og gravide med rusavhengighet.
Dette er i tråd med samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KrF
og Venstre, hvor det fremgår at vi vil forbedre og styrke tilbudet
til personer med rusproblemer, blant annet ved å legge frem en ny
opptrappingsplan. I påvente av opptrappingsplanen har regjeringen
i 2014 styrket behandlingskapasiteten innen tverrfaglig spesialisert
behandling (TSB) med kjøp av 200 nye plasser ved private institusjoner.
I denne styrkingen lå også kjøp av plasser for gravide/familier
med rusproblemer. I tillegg vil Helsedirektoratet i løpet av inneværende
år sluttføre arbeidet med nasjonale retningslinjer for alle deler
av TSB, inkludert behandling av pasienter med alkoholavhengighet.
Gjennom bevilgningene på kapittel 718 har Helsedirektoratet
gjennomført flere kampanjer for å øke kunnskapen om alkohol og svangerskap.
Satsingen på informasjonsarbeid på alkoholfeltet og de andre levevaneområdene
vil fortsette, og jeg legger til grunn at kunnskap om alkohol og
svangerskap vil være en av flere aktuelle tematikker også framover.