Regjeringens kulturpolitikk tar utgangspunkt
i den egenverdien kultur har for den enkelte.
Regjeringen vil legge til rette for at det kan
produseres gode norske filmer som fremmer norsk språk, kultur og
fortellertradisjon. Hovedbegrunnelsen for norsk filmpolitikk er
av kulturpolitisk art. Samtidig er film også av næringspolitisk betydning.
Et demokratisk samfunn forutsetter at kunst-
og kulturlivet evner å bidra til en levende og kritisk offentlighet.
Filmbransjen er en vesentlig arena for ytring og del av demokratiets
infrastruktur.
Det norske markedet er av en så begrenset størrelse
at det ikke alene kan bære en nasjonal filmproduksjon. Interessen
for norskspråklig film utenfor våre egne landegrenser er økende,
men likevel begrenset. Samtidig må norske filmer og serier konkurrere
på et internasjonalt marked. Uten statlige tilskudd ville det neppe
blitt laget norsk film i det volumet og den kvaliteten som i dag
er tilfellet. For å sikre norske filmproduksjoner av høy kvalitet
basert på norsk språk og kultur, har det derfor blitt ansett som
nødvendig med offentlig støtte til slik virksomhet. En tilsvarende
begrunnelse for offentlig støtte til filmproduksjon finnes også
i de fleste andre europeiske land.
Filmbransjen er av de dyktigste innen kunst-
og kulturfeltet til å skaffe privat finansiering. Sammen med betydelige
offentlige tilskudd bidrar dette til å sikre et tilbud av gode norske
filmer som fremmer norsk språk, kultur og fortellertradisjon. Regjeringen
ønsker å tilrettelegge for en bredere finansiering av kulturlivet,
herunder økt privat kapital. Flere alternative finansieringskilder
bidrar til å sikre faglig uavhengighet, fremme mangfold i kunst-
og kulturproduksjonen og styrke sivilsamfunnets engasjement og forståelse
for kunst og kulturliv i samfunnet. Samtidig ser regjeringen at
markedet ikke alene kan sørge for den bredde og kvalitet som innbyggere
i det moderne Norge vil ha. Regjeringen legger derfor også i årene
som kommer opp til en betydelig statlig finansiering av norsk film,
og vil fortsatt bidra til at viktige filmtilbud og filmkulturelle
tiltak kan opprettholdes.
Regjeringen vil legge til rette for norsk og
internasjonal filmproduksjon i Norge. Norge skal være et attraktivt
innspillingssted både for nasjonal og utenlandsk bransje. Det er
av stor betydning for vår felles norske identitet at det skapes norske
filmer og serier som styrker, bevarer og formidler norsk språk,
identitet og kultur. Det er derfor en prioritet for regjeringen
å legge til rette for en bærekraftig norsk filmindustri som har
forutsetninger for å lage gode filmer og serier som holder høy internasjonal
standard. Regjeringen ønsker et enkelt, effektivt og transparent
tilskuddssystem, der tilskuddsordningene er fleksible og forutsigbare
på samme tid. For å tilrettelegge for et variert filmtilbud på de
plattformene som publikum foretrekker, bør det tilstrebes størst
mulig grad av plattformnøytralitet i virkemidlene. Tilskuddssystemet
bør også i større grad stimulere til at filmbransjen utnytter filmenes
inntjeningspotensial til fulle.
Filmpolitikken har de siste åtte årene i hovedsak vektlagt
produksjon, volum og besøkstall på kino. I Kulturutredningen fra
2013 framhevet Engerutvalget at trykket i filmpolitikken lenge har
vært på kommersielle filmer snarere enn kunstnerisk dristige og
nyskapende filmer. Filmpolitikken har etter 2005 i første rekke
vært rettet mot produksjonsleddet og mindre mot formidlingen av
film. Denne regjeringen vil vektlegge både kvalitet og formidling
for å sikre godt innhold og økte inntekter, og på den måten også
styrke økonomien i bransjen samt bransjens muligheter til å investere
i nytt innhold.
Høy kvalitet er en forutsetning for at norske filmer
og serier skal kunne konkurrere med tilbudet av store internasjonale
produksjoner, både her hjemme og utover Norges grenser. Kvalitet
er krevende å måle, men det er likevel viktig å legge til rette
for at bransjen hele tiden utfordres på og konkurrerer om å skape
stadig bedre filmer.
Regjeringens kulturpolitikk skal stimulere til
et kulturliv som vokser ut fra et lokalt engasjement. Regjeringen
vil dyrke fram sterke regioner i norsk kulturliv som kan gi flere
fagmiljøer større tyngde. Ved å stimulere til skapende, kreative filmmiljøer
og filmvirksomheter i regionene ønsker regjeringen å bidra til økt
konkurranse, større mangfold og bedre kvalitet i norsk film.
Regjeringen vil føre en filmpolitikk som bidrar til
å styrke filmmiljøer i regionene. En eventuell insentivordning for
film- og serieproduksjoner vil sannsynligvis være et sterkt tiltak
for å stimulere til mer produksjonsaktivitet i filmnæringen og tilgrensende
næringer i regionene. En konsolidering av regionale filmfond vil
være et viktig trekk for å øke regionenes påvirkning på nasjonal
filmproduksjon, og det vil også gi et bedre grunnlag for å etablere
bærekraftige regionale filmnæringsklynger.
Regjeringen vil stimulere til vekst nedenfra framfor
å styre ovenfra. Maktspredning og mangfold skal styrkes gjennom
desentralisering av beslutninger og med armlengdes avstand til kunsten
og aktørene. Regjeringen ønsker færre mål og føringer fra det offentlige
i kultursektoren. Dette vil gi bransjen større frihet til å løse oppgavene
framover, i tillegg til at det vil bety forenkling og færre rapporteringskrav.
Som et ledd i frihetsreformen vil regjeringen også legge færre detaljerte
føringer for hvordan midlene på filmområdet fordeles.
Regjeringen understreker at det er statens oppgave
å sørge for stabile og forutsigbare rammebetingelser, mens det er
bransjens oppgave å utvikle, produsere, markedsføre og selge filmene.
Filmbransjen har endret seg siden de statlige filmvirkemidlene ble
gjennomgått sist, og på mange områder har bransjen blitt mer profesjonell.
Dette må også få betydning for grensesnittet mellom stat og bransje,
slik at profesjonaliseringen av bransjen fortsetter. Statens oppgave
er å sørge for at de statlige tilskuddsordningene utformes slik
at de i størst mulig grad gir muligheter og insitamenter til at bransjen
selv ivaretar alle oppgavene i verdikjeden. Også organisering og
utøving av de statlige filmforvaltningsoppgavene må støtte opp under
en slik utvikling. Dersom bransjestruktur, små selskaper og fraværet
av administrative ressurser er en utfordring, er det bransjens eget
ansvar å sørge for konsolidering, deling eller andre former for
samarbeid for å sikre tilstrekkelig kompetanse, kapasitet og forhandlingsmakt.
Selv om regjeringen også i årene som kommer legger
opp til en betydelig statlig finansiering av norsk film, er det
en klar målsetting at bransjen på sikt blir mindre avhengig av staten,
og at norsk filmbransje utvikler flere økonomisk solide produksjonsselskaper
som har kapasitet og kompetanse til å fremme norsk film og konsum av
norske filmer nasjonalt og internasjonalt.
Det har vært et rådende prinsipp i filmpolitikken i
de fleste europeiske land, også i Norge, at de ulike leddene i verdikjeden
som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, og
som har økonomiske fordeler av seernes forbruk av film og audiovisuelle
produkter, skal bidra til å finansiere ny filmproduksjon og nye
tiltak som fremmer filminteressen. Det er derfor nødvendig å diskutere
hvordan både operatører innen strømmetjenester og andre sentrale
aktører kan bidra til finansiering av ny film- og dramaproduksjon.
De digitale omveltningene har gjort det nødvendig å finne nye, robuste
forretningsmodeller i film- og tv-bransjen.
Flere europeiske land arbeider nå for å finne
forretningsmodeller for samarbeid, innovasjon og produksjon av nasjonalt
og europeisk audiovisuelt innhold i en digital tid. Det pågår en
omfattende omlegging av finansieringsmodellene i en rekke land.
Flere land har lagt avgifter på nasjonale tilbydere av strømmetjenester.
For å sikre fortsatt produksjon av, og tilgang
til, norsk kvalitetsinnhold er det viktig med bærekraftige forretningsmodeller
som gjør at de ulike partene med økonomiske interesser i produksjon,
distribusjon og salg av slik produksjon ser nytten av gode samarbeidsløsninger. Regjeringen
har tatt initiativ til drøftinger med nye og gamle aktører i film-
og tv-bransjen for å sette nye forretningsmodeller på dagsordenen.
Bransjen har respondert positivt og konstruktivt på
invitasjonen, og har påtatt seg å føre prosessen videre og arbeide
for å finne gode løsninger som aktørene kan enes om. Departementet
vil følge dette arbeidet, og har forventninger til at det er mulig
å videreutvikle dagens forretningsmodeller.
Regjeringserklæringen slår fast at kultur som næring
skal vektlegges i større grad og at mulighetene for entreprenørskap
i kultursektoren skal styrkes. Nærings- og fiskeridepartementet og
Kulturdepartementet skal i samarbeid etablere et råd som skal sørge
for kunnskap fra næringen som skal bidra til å styrke utvalgte kulturelle
og kreative bransjer og bidra til økt verdiskaping. Dette erstatter
det gamle bransjerådet. Rådet vil ha særlig fokus på utfordringer
og muligheter som digitaliseringen representerer. Rådets virksomhet
rettes inn mot bransjer med kommersielt potensial med mulighet for
internasjonalisering og skalering. Dette gjelder i første omgang
bransjene film, spill, musikk, litteratur, arkitektur og design.
Koblinger mot IKT vil vektlegges.
Rådet skal etter planen være klart før sommeren 2015,
og oppnevnes av departementene, etter innspill fra de kreative bransjene.
Meldingens kapittel 2 presenterer regjeringens filmpolitiske
mål. Mål 1: Et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet, mål
2: God formidling og tilgjengeliggjøring for publikum, mål 3: Solid
publikumsoppslutning, og mål 4: En profesjonell filmbransje med
sunn økonomi.
Kapittel 3 gjennomgår økonomien og markedsforholdene
i filmbransjen, og utfordringene ved overgangen fra et fysisk til
et digitalt filmmarked. I det digitale markedet er det viktigere enn
tidligere at det eksisterer økonomisk solide produksjonsselskaper
med kapasitet og kompetanse til å posisjonere norsk film i det internasjonale
markedet.
Kapittel 4 gjør rede for status for norsk filmtilbud
i dag, hva slags innhold som lages, hvordan dette formidles og bevares
og hvordan det tas imot av publikum i Norge og internasjonalt.
Kapittel 5 gir en gjennomgang av de statlige
tilskuddsordningene for film. Det legges opp til et enkelt, fleksibelt
og plattformnøytralt tilskuddssystem med færre ordninger og mer
effektiv tilskuddsforvaltning. Tilskuddssystemet innrettes etter
type tilskudd (tilskudd før, til og etter produksjon). Tilskudd
før produksjon målrettes slik at en større del ender i faktiske
produksjoner. Tilskudd til produksjon skal fortsatt gis både etter
kunstnerisk vurdering og markedsvurdering. Det opprettes en hurtigsluseordning
for etablerte produksjonsselskaper og filmskapere. Kravet om teksting
endres til å gjelde alle format. Det innføres krav om at alle kinofilmer
som mottar tilskudd, skal synstolkes.
Kapittel 6 omhandler Norge som innspillingsland.
Departementet arbeider videre med å vurdere om det skal innføres
en refusjonsbasert rammestyrt insentivordning for nasjonale og internasjonale
film- og serieproduksjoner med virkning f.o.m. 2016, med følgende
innretning: Tilskudd fra insentivordningen kan ikke kombineres med
produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt, men kan kombineres
med før-produksjonstilskudd og etter-produksjonstilskudd fra Norsk
filminstitutt. Tilskudd fra insentivordning kan kombineres med tilskudd
fra regionale filmfond. Administrasjon og forvaltning av en eventuell
insentivordning legges til Bergen som en del av NFI. Det vil være
opp til regionene å avgjøre hvordan arbeidet med å legge til rette
for og tiltrekke flere film- og serieproduksjoner til regionen bør
prioriteres, organiseres og finansieres.
Kapittel 7 omhandler de regionale filmvirksomhetene.
Det legges til rette for sterkere regionale filmmiljøer. De regionale
filmsentrene får et tydeligere ansvar for barn og unge, inkludert
talentutvikling og kompetansehevingstiltak fram til høyere utdanning.
Tilskuddene til regionale filmtiltak for barn og unge som i dag
ligger hos NFI, overføres i sin helhet til de regionale filmsentrene.
Sentrene skal fortsatt bidra til utvikling av den lokale og regionale filmbransjen
gjennom tildeling av tilskudd til utvikling og produksjon av kort-
og dokumentarfilm. For å bidra til mer bærekraftige regionale filmmiljøer
avvikles dagens prøveordning med tilskudd til regionale filmfond,
og erstattes av en ny ordning hvor det gis statstilskudd til 2–3
konsoliderte regionale filmfond.
Kapittel 8 omhandler filmformidling. Det foreslås
at avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond flyttes til statsbudsjettet
under Kulturdepartementet. Lov om film- og videogram med tilhørende
forskrifter endres i tråd med dette. Departementet vil komme tilbake
til Stortinget med forslag om egnet innretning i ordinært framlegg om
statbudsjettet. Avgiftsmidlene brukes til formidling av filmkultur,
herunder distribusjon og lansering av audiovisuelle produksjoner
på relevante plattformer. NFI får det nasjonale ansvaret for formidling
og tilgjengeliggjøring, herunder bl.a. filmfestivaler, cinemateker
og dubbing av barnefilm. Tilskudd til filmfestivaler og cinemateker
tildeles av et eget utvalg.
Kapittel 9 tar for seg NFIs rolle og ansvar.
Det nasjonale statlige ansvaret for formidling av filmkultur legges
i sin helhet til NFI. Tilskuddsforvaltningen til regionale filmtiltak
for barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres til de regionale
filmsentrene. Cinematekdrift vurderes skilt ut fra NFI. Filmmuseet
overføres til en annen virksomhet med tyngre kompetanse på museumsdrift.
Filmkommisjonsoppgavene avvikles i NFI. Administrasjon og forvaltning
av en eventuell insentivordning bør legges til NFI, men lokaliseres
i Bergen. Oppgaver i NFI som er relevant for regional utvikling,
legges til Bergen.
Kapittel 10 omhandler Internasjonalt samisk filminstitutt
(ISFI). Det foreslås at ISFI skilles tydeligere fra de regionale
filmsentrene siden ISFI har et annet formål. Tilskuddet til ISFI
videreføres. Vilkår for bruk av det statlige tilskuddet utvides
til også å åpne for at ISFI kan gi produksjonstilskudd til spillefilm
og serier. Det statlige tilskuddet kan ikke nyttes til drift.
Kapittel 11 gir en omtale av de administrative
og økonomiske konsekvenser av forslagene i meldingen.
Regjeringen vil sette følgende mål for filmpolitikken
framover:
Kvaliteten i norske filmer og serier skal styrkes. Norske
filmer og serier skal holde høy internasjonal standard. Kvalitet
i norsk film omfatter både kulturell verdi og kunstnerisk kvalitet.
Kulturell verdi handler om å skildre og fortolke den kultur og det
samfunn vi lever i, bearbeide kulturelle fenomener, historiske begivenheter
og sosiale konflikter, og gjøre det på en slik måte at publikum
blir engasjert, underholdt og begeistret. Kunstnerisk kvalitet handler
om originale verk som estetisk og fortellermessig er med på å utvikle
og fornye filmspråket og som utfordrer, beriker og gir rom for ettertanke.
Formidling er en viktig del av den nasjonale filmpolitikken.
Alle grupper i samfunnet bør ha tilgang til gode kunst- og kulturopplevelser. Norske
filmer og serier bør være tilgjengelige for alle målgrupper – på
kort og lang sikt. Innholdet bør være tilgjengelig på relevante
plattformer.
Distribusjonsleddet er helt sentralt i prosessen med
å få filmen ut til sitt publikum. Det er et mål at alle norske filmer
som mottar statlig støtte er tilgjengelige i markedet, slik at publikum
har mulighet til å se dem. Markedsføring og promotering er viktig
for at publikum skal være informert om det tilbudet som til enhver
tid finnes, og for at filmene skal realisere sitt kulturelle og økonomiske
potensial.
For at det skal være mulig å drive filmformidling også
i tiden etter ferskvareperioden må filmene være tilgjengelige og
i brukbar stand. Det er derfor viktig at filmarven fortløpende blir
restaurert og deretter oppbevart slik at den er tilgjengelig for
framtiden.
Den høye norskandelen i kinomarkedet bør opprettholdes,
og norskandelen på andre plattformer bør økes. Bransjen bør legge
større vekt på promotering og salg av innholdet, også i tiden etter
premierevisning, og tilskuddsordningene bør i større grad oppmuntre
til dette.
Regjeringen vil i større grad vektlegge film
som næring, og vil legge til rette for at filmbransjen har kompetanse
og økonomi til å drive på en god måte. Sunn økonomi i filmnæringen
er en forutsetning for å utnytte potensialet for sysselsetting og
innovasjon.
Selv om det eksisterer større produksjonsselskaper
med stabil økonomi, framstår den norske bransjen som relativt fragmentert
med overvekt av små og økonomisk svake selskaper. Det er betydelig
risiko knyttet til å investere i norsk film. De fleste norske kinofilmer
går med underskudd, og lønnsomheten er jevnt over lav. I det digitale markedet
er det enda viktigere enn tidligere at det eksisterer økonomisk
solide produksjonsselskaper, som har kapasitet og kompetanse til
å posisjonere norsk film i det internasjonale markedet. Dette vil
gjøre bransjen mindre sårbar for endringene i den internasjonale
audiovisuelle industrien og bedre i stand til å dra nytte av de mulighetene
omveltningene skaper.
Det er et mål for regjeringen at den private
finansieringen i filmsektoren opprettholdes og på sikt økes. En
sunnere bransjeøkonomi og mer målrettede tilskuddsordninger vil
kunne redusere risikoen ved å investere i norske filmer og serier –
og dermed øke investeringsviljen fra private aktører.
Regjeringens filmpolitikk skal stimulere til
en filmbransje som vokser ut fra et lokalt engasjement og tilrettelegge
for sterke fagmiljøer på filmområdet også regionalt. Regjeringen
vil tilrettelegge for solide, regionale kraftsentre som kan utgjøre
en reell motvekt til miljøet i det sentrale Østlandsområdet. Det
er derfor ønskelig med en konsolidering av de mer næringsorienterte
regionale filmmiljøene.
Regjeringen vil legge til rette for internasjonal filmproduksjon
i Norge. Flere utenlandske filminnspillinger vil kunne føre til
styrket kompetanse og erfaring hos norske filmskapere og filmarbeidere
gjennom samarbeid med utenlandske aktører.
Målet om en profesjonell filmbransje med sunn økonomi
framstår slik som en avgjørende faktor for den samlede måloppnåelsen,
og det er her utfordringene og utviklingsbehovet er størst.
At vi har store og
økonomisk solide produksjonsselskaper er av stor betydning for produksjonsaktiviteten,
sysselsettingen og økonomien i norsk filmbransje.
I det digitale markedet er det enda viktigere
enn tidligere at det eksisterer økonomisk solide produksjonsselskaper
med kapasitet og kompetanse til å posisjonere norsk film i det internasjonale
markedet.
Selv om det eksisterer store produksjonsselskaper
med høyt aktivitetsnivå, preges spillefilm- og dokumentarbransjen
av mange små og økonomisk svake selskaper.
En utfordring med små selskaper er at disse
ofte har begrenset mulighet til å knytte til seg den nødvendige
formelle kompetansen som kreves for virksomhetsstyring. Dette er
særlig problematisk i overgangen fra det fysiske til det digitale markedet,
hvor det er behov for å utarbeide nye forretningsmodeller og strategier.
En problemstilling knyttet til økonomisk
svake produksjonsselskaper er at selskapene vil ha få midler til
disposisjon i utviklingsfasen av et prosjekt. Dette kan føre til
at filmprosjekter skyves inn i produksjon før prosjektet er godt nok
utviklet, noe som igjen kan påvirke filmens kvalitet og inntjeningsmuligheter.
Kinoene står foreløpig sterkt i det digitale markedet.
En økt tendens mot at yngre aldersgrupper går mindre på kino enn
før, tyder imidlertid på at også kinoene står overfor framtidige utfordringer.
Tv-selskapene utfordres av at stadig mer
mediebruk skjer på nett. Flere norske tv-selskaper har etablert
egne strømmetjenester for tv-innhold for å svare på dette.
Forbrukernes forventninger og behov ivaretas ikke
av eksisterende forretningsmodeller for distribusjon av kinofilm.
Dominansen av internasjonale aktører på
strømmetjenestemarkedet utfordrer finansiering, produksjon og distribusjon
av norsk film. Utfordringen er spesielt stor for filmer rettet mot
et smalt publikum.
For å sikre at norske filmer og serier
når ut til sitt publikum er det behov for at forretningsmodellene
i den norske filmbransjen tilpasses det digitale markedet.
Fragmenteringen av den norske filmdistribusjonsbransjen
kan føre til svekket forhandlingsmakt overfor store, internasjonale visningsaktører.
Nettoeksport av produksjonsaktiviteter
til utlandet fører til at aktivitetsnivået i den norske filmbransjen
reduseres, noe som på sikt kan utfordre økonomien i den norske filmbransjen
og kvaliteten på norske filmproduksjoner.
Opphavsretten utfordres av det pågående
teknologiskiftet i distribusjon av filmer og serier.
Både evalueringen gjennomført av ideas2evidence
og departementets høring viser at mange mener at dagens tilskuddssystem
på flere måter har fungert godt, men at det er behov for å gjøre
endringer for å møte utfordringene filmbransjen står overfor.
Departementet mener at tilskuddssystemet bør endres
slik at det i større grad legger til rette for at en mer profesjonell
bransje selv tar ansvar for utvikling, produksjon, markedsføring
og salg uavhengig av produksjonsplattform.
Som vist i meldingen er store deler av norsk filmbransje
fremdeles svært fragmentert og preget av små selskaper med svak
økonomi. Produksjonsselskapene lever i økende grad av marginene
på produksjonsaktivitet og ikke av inntektene fra filmene de produserer.
Som ideas2evidence påpeker er målsettingen fra forrige filmmelding
i 2007 om en styrking og konsolidering av filmbransjen ikke nådd. Lønnsomheten
blant spillefilmprodusentene er lav, og opp mot halvparten av selskapene
går med underskudd.
Bransjen står overfor store utfordringer som følge
av teknologiske og markedsmessige endringer.
Departementet vil legge bedre til rette for
rammevilkår hvor filmselskapene kan utvikles og styrkes. Departementet
vil derfor gjøre nødvendige endringer til et tilskuddssystem som
i størst mulig grad bidrar til sunn økonomi i norsk filmindustri.
Tilskuddssystemet bør i større grad enn i dag bidra til konsolidering
av bransjen. Dagens system, med oppdeling i et stort antall ordninger rettet
mot bestemte formater og visningsvinduer, er ikke tilstrekkelig
fleksibelt til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Det er
også behov for å gjøre tilskuddsforvaltningen mindre byråkratisk
og mer effektiv. Departementet vil derfor forenkle og forbedre tilskuddsordningene. Ordningene
skal samtidig ivareta bransjens behov for forutsigbarhet og mulighet
for langsiktig planlegging, og statens behov for tilstrekkelig oppfølging
og kontroll med tilskuddene.
Utredningen til ideas2evidence viser til at
dagens virkemiddelapparat og tilskuddssystem ikke har tatt høyde
for hvordan den digitale revolusjonen har endret film- og tv-industrien. Ideas2evidence
konkluderer blant annet med at hele tilskuddssystemet bør gjennomgås
for å myke opp eller fjerne alle formelle krav og definisjoner som
bremser nødvendig omstilling og utprøving av nye forretningsmodeller.
Dette fikk også støtte i høringen. Departementet slutter seg til
dette. Endringer i format, distribusjon og forbruk tilsier at tilskuddssystemet
bør ha en plattformnøytral innretning. Dagens tilskuddsordninger
er i stor grad innrettet mot film produsert for kino som visningsplattform.
Departementet forventer at kino også framover vil være en viktig
arena for visning av film, men at det i takt med utviklingen i publikumsatferd
og teknologi ikke er hensiktsmessig eller framtidsrettet at tilskuddsordninger
forbeholdes kinofilm. Likeledes vil departementet påpeke at det
framstår som utdatert at tilskuddsordninger til utvikling og produksjon
av serier knyttes til tv som visningsplattform. Dagens forbrukermønster viser
at serier i økende grad etterspørres på andre plattformer enn lineær
tv.
Den teknologiske utviklingen holder en høy endringstakt.
Med dagens detaljerte tilskuddssystem vil det bli stadig mer krevende
å sørge for et til enhver tid oppdatert system som gir norsk film
best mulig rammebetingelser. Departementet mener ordningene bør
være mindre detaljerte og mer fleksible.
Departementet foreslår derfor at tilskuddssystemet
innrettes slik at NFI får størst mulig fleksibilitet i tilpasningen
av virkemidlene for å nå målene, med framtidsrettede ordninger der midlene
ikke bindes opp i særordninger knyttet til de ulike formatene. Det
er også vesentlig at tilskuddssystemet fremmer nyskaping og kvalitet.
For å møte den nye virkeligheten kreves en aktiv filmpolitikk med
dynamiske og fleksible tilskuddsordninger. Det er behov for ordninger
som dyrker fram talenter, og bidrar til ytterligere kompetanse og
profesjonalitet slik at en norsk filmbransje med sunn økonomi kan produsere
konkurransedyktig innhold til et digitalt marked.
Departementet finner det formålstjenlig at forskriften
om tilskudd til audiovisuelle produksjoner blir mindre detaljstyrende
enn i dag. Forskriftskompetansen bør fortsatt deles med NFI, men
Kulturdepartementets forskrift om hva det kan gis tilskudd til bør
gjøres mer overordnet og forenklet, så langt som mulig plattformnøytral,
og innrettet mot de overordnede kategoriene for tilskudd.
Departementet foreslår at tilskudd til audiovisuelle
produksjoner deles inn etter følgende tre stadier i produksjonsprosessen:
tilskudd før produksjon, tilskudd til produksjon og tilskudd etter
produksjon. Nedenfor følger en omtale av disse overordnede kategoriene
for tilskudd. Departementet vil i tråd med dette foreslå ny forskrift
i en ordinær høring.
Formålet med å gi tilskudd til før-produksjon
er å stimulere til utvikling av manuskripter og prosjekter av høy
kunstnerisk og profesjonell kvalitet. Etter departementets vurdering
bør tilskuddssystemet i større grad bidra til å styrke før-produksjonsfasen.
En styrking vil føre til økt kvalitet på sluttproduktet, og dermed
bidra positivt til det filmpolitiske målet om et bredt og variert
filmtilbud av høy kvalitet. NFI bør innrette midlene til manusutvikling
mer målrettet mot produksjon slik at midlene legger til rette for at
produsentene og manusforfatterne kan arbeide tettere.
Departementet mener det er vesentlig at prosjekter
for forhåndstilskudd også framover kan vurderes etter to ulike metoder:
kunstnerisk vurdering eller markedsvurdering. Disse ordningene er
de viktigste for å kunne prioritere tildeling av midler i henhold
til filmpolitiske målsettinger.
Etterhåndstilskuddet kan betraktes som en del
av produksjonstilskuddet, som utbetales etterskuddsvis. Ordningen
ble innført for å stimulere til økt privatkapital til filmproduksjon,
til fokus på at filmene skal nå et stort publikum og til økte markedsinntekter
for filmene. Etterhåndstilskuddet har vært vellykket som virkemiddel
for å styrke privatkapitalen i norsk filmbransje, og det har også
bidratt til å styrke markedsinntektene. Ordningen har ikke i samme
grad vært vellykket som virkemiddel for å stimulere til å nå et stort
publikum, utover terskelkravet på 10 000 solgte billetter.
I dag er denne ordningen rettet mot kinofilm,
ved at hovedkriteriet for å kvalifisere til tilskudd fra ordningen
er basert på antall solgte kinobilletter. Departementet er enig
med ideas2evidence i at etterhåndstilskuddet bør gjøres plattformnøytralt ved
å vurdere om lansering i andre kanaler enn det norske kinomarkedet
kan fungere som terskel for etterhåndstilskudd. Etter departementets vurdering
er det imidlertid lite realistisk å få dette til på kort sikt, men
departementet vil vurdere hvordan dette kan gjennomføres.
I januar 2015 sendte departementet på høring
et forslag om å heve terskelen for etterhåndstilskudd fra 10 000
til 35 000 solgte kinobilletter. Høringsinstansene støttet i hovedsak
at terskelen justeres, men enkelte aktører mente terskelen ikke
burde heves så mye. Departementet vil sikre at filmer som vurderes
til å ha høy kunstnerisk verdi, men som har en lav publikumsoppslutning,
også kan motta etterhåndstilskudd. Departementet legger derfor opp
til at NFI gis adgang til å fastsette en lavere terskel for å oppnå
etterhåndstilskudd for filmer som har mottatt forhåndsstøtte etter
kunstnerisk vurdering.
Etter departementets vurdering er det behov
for å se på ytterligere justeringer av ordningen med etterhåndstilskudd.
I dag er det ikke krav om å dokumentere faktisk salg for å få etterhåndstilskudd,
det er tilstrekkelig at produsentene legger såkalte minimumsgarantier
(MG-er) til grunn.
Departementet mener at dagens praksis hvor MG-er
gir grunnlag for etterhåndstilskudd har flere negative enn positive
effekter. Det er viktig at tilskuddssystemet er transparent, rettferdig
og forutsigbart for søkerne. Departementet vil utrede dette nærmere
i samarbeid med NFI og bransjen.
Norsk film skal nå et norsk publikum. Den skal også
hevde seg internasjonalt. Filmbransjen bør i større grad enn i dag
være orientert mot marked og distribusjon av filmen både som kunstnerisk produkt
og kommersiell vare. Med tilskudd etter produksjon menes her alle
typer tilskudd som utløses i den fasen som etterfølger produksjonsprosessen,
i første rekke lanseringstilskudd. Det er viktig at tilskuddsordningene
utformes på en måte som gir produsentene insitament til å hente ut
de inntektsmulighetene som faktisk finnes.
Departementet ser det som lite framtidsrettet
å basere tilskuddsordningene på at første visningsvindu nødvendigvis
skal være begrenset til kino. NFIs tilskuddsordninger på dette området
bør utformes på en måte som stimulerer til testing og utvikling
av nye forretningsmodeller for filmdistribusjon. Dette vil kunne
gi økt synlighet for norske produksjoner i strømmetjenester og på andre
plattformer.
Departementet foreslår at det innføres et hurtigslusesystem
(«fast track») for søknadsbehandling som et ledd i forenklingen
av tilskuddsforvaltningen for etablerte filmprodusenter. Ordningen
vil være innrettet mot etablerte, profesjonelle og suksessfulle
produksjonsselskaper og filmskapere som kan måles ut fra tidligere
oppnådde resultater («track record»). Departementet vil komme tilbake
til innretningen av et norsk hurtigslusesystem i forskriftsarbeidet.
Tilskuddssystemet bør bidra til at norsk film
i størst mulig grad er tilgjengelig for alle. Tilgang til norsk
film er med på å oppfylle det enkelte menneskets behov for identitet
og tilhørighet. Alle grupper i samfunnet bør få like muligheter til
gode kunst- og kulturopplevelser.
Det er nedfelt i forskrift om audiovisuelle produksjoner
at alle filmer som skal i ordinær kinodistribusjon og som har mottatt
tilskudd fra NFI, skal tekstes slik at det kun er mulig å vise filmen
med tekst. Når tilskuddssystemet nå gjøres mer plattformnøytralt,
bør det etter departementets vurdering følge av dette at kravet
om teksting utvides til å gjelde norsk film uavhengig av form og
plattform.
Synstolking er et lydspor med beskrivelse av levende
bilder som supplerer filmens talesekvenser, slik at synshemmede
kan få bedre utbytte av filmens handling. Departementet mener synstolking
er et viktig tiltak for å gjøre filmer tilgjengelig også for blinde
og svaksynte, og foreslår at det innføres et krav om synstolking av
filmer i forskriften om tilskudd til audiovisuelle produksjoner.
Tilskuddssystemet
gjøres fleksibelt og plattformnøytralt.
Tilskuddssystemet innrettes etter type
tilskudd, dvs. tilskudd før produksjon, tilskudd til produksjon
og tilskudd etter produksjon.
Tilskuddssystemet gjøres enklere med færre
ordninger og mer effektiv tilskuddsforvaltning.
Tilskudd før produksjon målrettes slik
at en større del ender i produksjoner.
Tilskudd til produksjon skal gis både etter
kunstnerisk vurdering og markedsvurdering.
Tilskudd etter produksjon skal stimulere
til at filmprosjekter tar ut filmens inntjeningspotensial i markedet.
Det opprettes en hurtigsluseordning for
etablerte produksjonsselskaper.
Kravet om teksting endres til å gjelde
alle format.
Det innføres krav om at alle kinofilmer
som mottar tilskudd skal synstolkes.
Kulturdepartementet vil arbeide videre med spørsmålet
om det skal innføres en insentivordning i Norge. Det kan se ut til
at en insentivordning kan stimulere til vekst i den norske filmnæringssektoren,
og bidra til å oppfylle en kulturpolitisk målsetting om en mer profesjonell filmbransje
med styrket økonomi. Videre kan en insentivordning legge til rette
for sterkere filmregioner, noe som på sikt vil gi større maktspredning.
Økt produksjonsvolum og tettere samarbeid med internasjonale aktører
vil være positivt for markedsføringen av norsk film og filmbransje
internasjonalt.
En insentivordning for film- og serieproduksjoner
i Norge vil kunne bidra til å gjenopprette balansen mellom import
og eksport av filminnspillinger i Norge, og samtidig stimulere til
økt internasjonalt samarbeid i norsk filmbransje, med de positive
effektene dette medfører. En insentivordning kan styrke norsk filmbransje
i et internasjonalt marked og utnytte Norges konkurransefortrinn
som innspillingsland. De positive effektene må imidlertid vurderes
opp mot kostnadene ved en insentivordning.
Departementet har tidligere vurdert muligheten for
å innføre territoriale forbrukskrav på NFIs tilskuddsordninger.
Dette vil innebære at det settes krav til at filmproduksjoner som
mottar tilskudd gjennom NFIs tilskuddsordninger, må bruke en viss
andel av sitt budsjett i Norge. Slike krav vil imidlertid redusere
de positive effektene ved økt eksport av norske filmproduksjoner,
noe som vil være i strid med målet om økt fleksibilitet. Departementet
vil derfor ikke følge opp dette videre.
I det videre arbeidet vil departementet vurdere nærmere
en refusjonsbasert insentivordning for nasjonale og internasjonale
produksjoner med virkning f.o.m. 2016. Forskrift som omtaler innretning
av insentivordningen utarbeides av departementet og sendes på høring
høsten 2015.
En eventuell insentivordning bør også gjelde
for nasjonale produksjoner. Departementet mener imidlertid at det
som hovedregel ikke skal være adgang til å kombinere tilskudd fra
en insentivordning med produksjonstilskudd fra NFI. Dette vil forhindre
at en eventuell insentivordning stimulerer til merproduksjon av
norske lavbudsjettfilmer som ellers ikke ville blitt produsert,
og at insentivordningen fører til et større press på NFIs tilskuddsordninger.
Prosjekter som har fått før-produksjonstilskudd hos NFI bør imidlertid
også kunne søke om tilskudd gjennom en slik insentivordning, og
prosjekter som har mottatt tilskudd gjennom en insentivordning bør
kunne søke om etter-produksjonstilskudd hos NFI.
En insentivordning vil sannsynligvis ha stor
betydning for regionene ved å stimulere til økt produksjonsaktivitet
i de regionale filmbransjene og økt etterspørsel etter andre varer
og tjenester. Regionenes tiltrekningskraft overfor internasjonale
film- og serieproduksjoner vil i stor grad avhenge av arbeidet den
enkelte region legger ned for å tilrettelegge for internasjonale produksjoner.
For ytterligere å øke regionenes tiltrekkingskraft og påvirkningsmuligheter
bør tilskudd fra regionale filmfond til norske filmproduksjoner
kunne kombineres med tilskudd fra en eventuell insentivordning.
Dette gir regionene større innflytelse over hvilke norske filmprosjekter
som blir realisert, og det kan stimulere til at filmfondene investerer
mer i samproduksjoner mellom utenlandske og norske produksjonsselskaper.
Departementet viser til at budsjettrammen til
en eventuell insentivordning må innrettes etter de årlige budsjettprosessene.
Av den grunn vil det være behov for å prioritere mellom kvalifiserte søkere
dersom totalt søknadsbeløp overstiger fastsatt budsjettramme.
Departementet anser at Norsk filminstitutt,
som har høy kompetanse på filmfeltet og forvalter de tilskuddsordningene
som insentivordningen avgrenses mot, vil være best egnet til å administrere
og forvalte en mulig insentivordning.
Departementet foreslår at oppgavene knyttet
til administrasjon og forvaltning av en eventuell intensivordning
legges til Bergen, som en del av NFI.
Departementet vurderer at lokale krefter er
best egnet til å markedsføre og tilrettelegge for filmproduksjon
i egen region. En eventuell insentivordning vil gi regionene vesentlig
bedre vilkår for å tiltrekke seg nasjonale og internasjonale filmproduksjoner,
og gi regionene bedre avkastning på ressursene avsatt til filmkommisjonsarbeid.
Departementet anser at dette er et regionalt tiltak som er av stor
betydning for den regionale filmkulturen og -næringen. Etter departementets vurdering
er regionene bedre egnet enn staten, både til å legge premissene
for, og for å utøve filmkommisjonsarbeid. Hvis det blir innført
en insentivordning vil regionene selv ha de nødvendige insentivene
for å utarbeide gode filmkommisjonsløsninger for framtiden. Departementet mener
at uavhengig av om det vil komme en insentivordning eller ikke så
bør det nasjonale (statlige) filmkommisjonsarbeidet i NFI avvikles.
Departementet arbeider
videre med spørsmålet om en refusjonsbasert rammestyrt insentivordning
for nasjonale og internasjonale film- og serieproduksjoner med virkning
f.o.m. 2016, med følgende innretning:
Tilskudd fra
en insentivordning kan ikke kombineres med produksjonstilskudd fra
Norsk filminstitutt.
Tilskudd fra en insentivordning kan kombineres med
før-produksjonstilskudd og etter-produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt.
Tilskudd fra en insentivordning kan kombineres med
tilskudd fra regionale filmfond.
Administrasjon og forvaltning av en eventuell insentivordning
legges til Bergen, som en del av NFI.
Det vil være opp til regionene å avgjøre
hvordan arbeidet med å legge til rette for og tiltrekke flere film-
og serieproduksjoner til regionen bør prioriteres, organiseres og
finansieres.
Regjeringens kulturpolitikk skal stimulere til
et kulturliv som vokser ut av et lokalt engasjement. Det er viktig
å dyrke frem sterke regioner i norsk kulturliv som kan gi flere
fagmiljøer med større tyngde. Ved å stimulere skapende, kreative miljøer
og institusjoner i regionene ønsker regjeringen å bidra til økt
konkurranse og bedre kvalitet i hele kulturlivet. Maktspredning
og mangfold skal styrkes gjennom desentralisering av beslutninger.
Dette gjelder også i filmpolitikken, som må stimulere til en filmbransje
som vokser ut av et lokalt engasjement og tilrettelegger for sterke
fagmiljøer på filmområdet også lokalt.
Departementet mener det er viktig at utvikling av
filmkultur og filmtalenter skjer lokalt. Det er også viktig at det
legges til rette for noen solide, regionale kraftsentra som kan
utgjøre en reell motvekt til det dominerende filmmiljøet på det sentrale
Østlandsområdet. De regionale filmvirksomhetene bidrar, gjennom
nærhet til talenter og filmskapere, og gjennom sine ulike miljøer
og ulike historier, til å sikre et mangfold av stemmer for norsk
filmproduksjon. Departementet mener at de regionale filmvirksomhetene er
viktige virkemidler for å oppnå disse mål, og foreslår derfor at
virksomhetene styrkes. Samtidig er det et mål at bransjen skal bli
mer bærekraftig, og bidra til å styrke aktørenes økonomi og utviklingsmuligheter.
Innretningen og strukturen for de regionale filmvirksomhetene må
tilpasses dette målet.
De regionale filmsentrene har en viktig funksjon når
det gjelder bredderekruttering og kompetanseutvikling blant barn
og unge, og skal fungere som regionale ressurssentre for denne målgruppen.
Filmsentrene i de ulike regionene har ansvar for tiltak for barn
og unge, og skal samordne prosjekter fra ulike aktører i sin region.
Departementet foreslår at midler til regionale filmtiltak til barn
og unge som i dag ligger hos NFI, fordeles direkte til de regionale
filmsentrene og til Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Dette vil rendyrke
arbeidsdelingen mellom NFI og de regionale sentrene på området.
Filmsentrene har også viktige oppgaver for utvikling
av lokal og regional filmbransje gjennom tildeling av tilskudd til
utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm. De regionale
filmsentrene er sentrale for oppbygging av filmkunnskap og filmkompetanse
lokalt, for å bygge opp talenter regionalt, utvikle en regional
bransje, og å øke interessen for filmkultur lokalt. Filmskaperes
kompetanse bygges best gjennom faktisk produksjon. Midler til utvikling
og produksjon av kort- og dokumentarfilm vil derfor være det viktigste
virkemidlet de regionale filmsentrene har til å drive kompetanseutvikling. Departementet
vil utrede nærmere med sikte på at det senere kan være aktuelt å
flytte hele eller deler av NFIs kortfilmbevilgning til de regionale sentrene.
Regionale filmsentre, lokale filmverksteder,
ungdomshus og fritidsklubber tilbyr ulike former for filmverksteder,
hvor barn og unge lokalt kan jobbe praktisk med filmmediet. Målet
med verkstedene er at så mange som mulig skal få muligheten til
å utvikle og stimulere sin interesse for film gjennom praktisk produksjon
og eksperimentering med mediet.
Den kulturelle skolesekken (DKS) skal gi skoleelever
i Norge et profesjonelt kunst- og kulturtilbud, og skal bidra til
at de lettere får tilgang til, gjør seg kjent med og utvikler forståelse
for ulike kunst- og kulturuttrykk. Etter at Film & Kino har
valgt å fjerne finansieringen av DKS for film, vurderes det å gi
de regionale filmsentrene en styrket og formalisert rolle i DKS.
Det er en målsetting at kriteriene for tilskudd
til regionale filmsentre gir forutsigbarhet for driftssituasjonen.
Det nåværende beregningsgrunnlaget er imidlertid fortsatt ikke optimalt.
Det er derfor allerede satt i gang et arbeid med å gjennomgå beregningsgrunnlaget.
Departementet vil endre beregningsmodellen fra og med 2016.
Departementet mener det er viktig å legge til rette
for solide, regionale kraftsentre som en reell motvekt til filmmiljøet
i det sentrale Østlandsområdet. Dagens prøveordning med tilskudd
til regionale filmfond utløper 31. desember 2015. Departementet
vil videreføre tilskuddene til regionale fond, men finner det nødvendig
å justere ordningen for en bedre måloppnåelse.
Departementet foreslår at dagens prøveordning avvikles
og at det innføres en ny ordning med statlige tilskudd til 2–3 konsoliderte
filmfondsvirksomheter. Det foreslås at regionale fond kun tildeles
midler fra den nye ordningen dersom de har konsolidert seg med andre
fond. Departementet er kjent med at det i enkelte regioner allerede
foregår sonderinger med tanke på konsolidering. Formålet for den
nye tilskuddsordningen bør være:
Stimulere til mer
privat og regional kapital til norsk film
Skape regionale kraftsentre og stimulere
til levedyktige regionale filmmiljøer.
Skape regionale filmmiljøer med tilstrekkelig tyngde
til å tilrettelegge for filminnspillinger i regionen, gjerne med
finansiering via en eventuell insentivordning.
En konsolidering av de regionale fondene vil
i tillegg bidra til å profesjonalisere tilskuddsbehandlingen i fondene.
Departementet mener følgende forutsetninger bør legges til grunn
for den nye ordningen:
Det gis tilskudd
til regionale fond i regioner som har vist at de har levedyktige
miljøer, og som har gjennomført konsolideringsprosesser med andre regionale
fond. Målet er å styrke disse regionene ytterligere, for å kunne
bygge bærekraftige og levedyktige regionale filmmiljøer.
Et hovedmål med de regionale filmfondene
er å øke andelen privat og regional kapital til norsk filmproduksjon.
Dette innebærer at kravet om matchingsmidler videreføres.
Departementet foreslår at de regionale
filmfondene som mottar statstilskudd skal ha anledning til å gi
tilskudd til alle typer audiovisuelle produksjoner, og på alle stadier
i prosessen. Dette innebærer at de regionale filmfondene får tilsvarende
regelverk som Norsk filminstitutt.
De regionale filmfondene kan legge inn
krav om at deler av midlene må brukes i regionen, dersom de ønsker
dette. Dette må i så fall gjøres i tråd med begrensningene i retningslinjene
fra ESA. Departementet vil imidlertid ikke gi adgang til å fastsette
krav om bruk av særskilte produksjonsfasiliteter knyttet til de
statlige tilskuddsmidlene.
Departementet foreslår å iverksette den
nye ordningen fra og med 2016, slik at det i 2016 kun blir gitt
statlig tilskudd til inntil tre konsoliderte regionale fond. Dette
vil bli fulgt opp videre i statsbudsjettet for 2016.
Det legges til rette
for sterkere regionale filmmiljøer.
De regionale filmsentrene får et tydeligere
ansvar for barn og unge, inkludert talentutvikling og kompetansehevingstiltak
fram til høyere utdanning.
Tilskuddene til regionale filmtiltak for
barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres i sin helhet til
de regionale filmsentrene og Internasjonalt Samisk Filminstitutt.
Sentrene skal fortsatt bidra til utvikling
av den lokale og regionale filmbransjen gjennom tildeling av tilskudd
til utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm.
For å bidra til mer bærekraftige regionale
filmmiljøer avvikles dagens prøveordning med tilskudd til regionale
filmfond. Ordningen erstattes av en ny ordning hvor det gis statstilskudd
til 2–3 konsoliderte regionale filmfond.
Endringene i kinolandskapet og omdanningen av Film
& Kino medfører behov for å vurdere organiseringen og forvaltningen
av Norsk kino- og filmfond (NKFF). Den sterke og trolig vedvarende
nedgangen i avgiftsinntektene til fondet gjør det videre nødvendig
å vurdere hva midlene skal brukes til framover og hvordan viktige
filmkulturelle tiltak som har blitt finansiert fra avgiften, eventuelt
skal finansieres i framtiden.
I lys av de nevnte endringene i kino- og videomarkedet
de siste årene og endringen av Film & Kino fra en organisasjon
med kommunale kinoer som medlemmer til en ren bransjeorganisasjon som
også har private medlemmer, er det etter departementets vurdering
ikke lenger en ønsket ordning at Film & Kino forvalter et fond bestående
av en statlig avgift. En legitim og hensiktsmessig forvaltning av
avgiftsmidlene i NKFF vil være å legge midlene inn på statsbudsjettet.
Departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om egnet
innretning i ordinært framlegg om statsbudsjettet.
Aktører fra ulike deler av bransjen har tatt
til orde for at det er mer hensiktsmessig, ryddig og forutsigbart
at staten overtar forvaltningen av NKFF og ansvaret for filmkulturelle
tiltak, ikke bare økonomisk, men også organisatorisk. Dette vil
kreve at lov om film og videogram med tilhørende forskrifter endres.
Departementet vurderer dette og vil komme tilbake til Stortinget med
forslag om eventuelle lovendringer.
Regjeringen mener det er et statlig ansvar å
bidra til forutsigbar og stabil finansiering av de viktige oppgavene
for formidling av filmkultur som i dag er finansiert gjennom NKFF.
Formidling er en viktig del av den nasjonale filmpolitikken, og formidling
og tilgjengeliggjøring overfor publikum er et av de filmpolitiske
målene. Norske filmer og serier bør være tilgjengelige for alle målgrupper
på relevante plattformer både på kort og lang sikt. Kvalitetsfilm
fra andre språk- og kulturområder bør også tilgjengeliggjøres for et
norsk publikum.
Departementet anbefaler at avgiftsmidlene brukes
til tilskudd til formidling av filmkultur, herunder distribusjon
og lansering av audiovisuelle produksjoner – inkludert produksjoner som
utfordrer plattformskillene og tenker nytt om uttrykk, distribusjonsformer,
visningsvinduer, finansiering eller markedsføring. Bruken av avgiftsmidlene
låses ikke til hva midlene har vært nyttet til tidligere, men tilskudd
til tiltak som filmfestivaler, cinematek, film i Den kulturelle
skolesekken og dubbing bør videreføres. Når det gjelder dubbing,
viser departementet til at regjeringen vil styrke det nordiske språksamarbeidet.
Departementet mener det har en selvstendig verdi at barn også får
høre andre nordiske språk, og at dette hensynet bør tas med i vurderingen
av mengden filmer som dubbes og hvilke filmer som dubbes eller alternativt
tekstes for de yngre aldersgruppene.
Etter omleggingen må Film & Kino selv stå
for finansiering av egen drift og virksomhet.
En helhetlig, nasjonal filmformidlingspolitikk har
vært etterlyst av store deler av bransjen i kjølvannet av den forrige
filmmeldingen, der dette perspektivet ifølge meldingen ikke ble
prioritert.
Som nasjonalt forvaltningsorgan på filmområdet er
NFI den best egnede aktøren til å forvalte en nasjonal filmformidlingspolitikk.
Departementet anbefaler derfor at det nasjonale ansvaret for formidling
av filmkultur og forvaltning av tilskudd til filmformidling legges
til NFI. Dette vil legge til rette for en mer helhetlig tenkning
for hele prosessen fra utvikling, gjennom produksjon til formidling.
Videre vil det gi NFI et utvidet og tydeligere oppdrag for, og nye virkemidler
til, å nå det filmpolitiske målet om formidling og tilgjengeliggjøring.
Departementet anbefaler at dagens festivalstøtteutvalg
avvikles og erstattes av et nytt støtteutvalg som får ansvar for
å tildele midler til både filmfestivaler og cinemateker. Utvalget
underlegges NFI, som får sekretariatfunksjon.
Departementet mener at Bygdekinoen er et godt filmkulturelt
tiltak for å sikre publikum i hele landet muligheten til å se film
på stort lerret. Departementet mener det fortsatt vil være behov
for et slikt tilbud. Departementet ser det derfor som en god løsning
at Film & Kino administrerer Bygdekinoen videre, og vil ha dialog
med Film & Kino om framtidig finansiering.
Avgiftsmidlene i
NKFF flyttes til statsbudsjettet under Kulturdepartementet. Lov
om film og videogram med tilhørende forskrifter endres i tråd med
dette.
Avgiftsmidlene brukes til formidling av
filmkultur, herunder distribusjon og lansering av audiovisuelle
produksjoner på relevante plattformer.
NFI får det nasjonale ansvaret for formidling
og tilgjengeliggjøring, herunder bl.a. tilskudd til filmfestivaler,
cinemateker og dubbing av barnefilm.
Tilskudd til filmfestivaler og cinemateker
tildeles av et eget utvalg.
Departementet ser det som en god løsning
at Film & Kino administrerer Bygdekinoen videre, og vil ha dialog
med Film & Kino om framtidig finansiering.
Ansvaret for iverksetting av den statlige, nasjonale
filmpolitikken er i hovedsak delegert fra departementet til Norsk
filminstitutt. I tillegg har også enkelte andre virksomheter oppgaver
innenfor den nasjonale filmpolitikken.
Departementet mener det nå er nødvendig å spisse
instituttets oppdrag ytterligere og tydeliggjøre NFIs rolle som
nasjonal aktør. Departementet vil styrke den regionale filmsatsingen,
og vil gjennom en justert ansvarsdeling gi de regionale filmvirksomhetene
flere oppgaver.
Departementet mener at det nå er nødvendig å rendyrke
NFIs rolle som iverksetter av den nasjonale statlige filmpolitikken
og foreslår derfor endringer i oppgaveporteføljen og spissing av NFIs
oppdrag.
Det er departementets vurdering at NFIs forvaltning
av de statlige tilskuddsordningene har vært en vesentlig årsak til
at gjeldende tilskuddssystem i hovedsak har fungert godt. NFI står
imidlertid nå overfor nye utfordringer.
Ressursevalueringen trekker fram to overordnede
endringsbehov hos NFI. For å kunne lykkes med effektiv oppgaveløsing
og ivareta overordnede ansvarsområder må det for det første legges
mer vekt på utvikling av organisasjonen, og mindre på daglig drift.
For det andre må organisasjonen i større grad henvende seg til samarbeidspartnere
utover egen virksomhet. Departementet er enig i dette, og viser
også til at styret og administrasjonen i løpet av det siste året har
utarbeidet en strategi for NFI for nettopp å møte disse utfordringene.
Departementet mener det er vesentlig at NFI fortsetter dette omstillingsarbeidet.
Regjeringen er opptatt av at maktspredning og mangfold
skal styrkes gjennom desentralisering av beslutninger og ved å holde
armlengdes avstand til kunsten og aktørene. Dette gjelder også i
forholdet mellom departementet og utøvende virksomheter. For NFI
har dette kommet til uttrykk gjennom at virksomheten har fått mandat
til selv å fastsette fordelingen av bevilgede midler mellom de ulike
tilskuddsordningene. Dette innebærer en vesentlig dreining fra at
departementet har fastsatt detaljerte mål og beløp per tilskuddsordning
– til at departementet fastsetter mer overordnede mål og gir NFI
ansvar for fordelingen av midler mellom ordningene. I tillegg legger
departementet opp til at NFI får et utvidet mandat til å fastsette
forskrifter for ordningene. Denne desentraliseringen av beslutninger
gir NFI større handlingsrom til – men også ansvar for – å tilpasse
innretningen og fordelingen av tilskuddene til endringene som skjer
i bransjen.
Regjeringen har fra og med 2015 innført en avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreform som gjelder for alle statlige virksomheter.
NFI er godt i gang med å vurdere og følge opp de effektiviseringstiltakene
som er foreslått i ressursevalueringen. Departementet er godt fornøyd
med dette og vil følge det opp i den videre styringsdialogen.
Regjeringen er opptatt av at digitaliseringsprosessen
i offentlig sektor bidrar til at bl.a. næringslivet kan få tilgang
til informasjon raskere, og ikke minst at kommunikasjonen med offentlig sektor
skal gå smidigere. Det vil for eksempel være enklere for søkere
av tilskudd å sende inn skjema og søknader digitalt. Offentlig sektor skal
med andre ord utnytte teknologi for å bli mer effektiv og brukerrettet.
Departementet mener at filmformidling bør utgjøre
en viktig del av norsk filmpolitikk, og det legges nå opp til at
feltet i sterkere grad prioriteres gjennom tydeligere mål og virkemidler.
Departementet foreslår at NFI får et overordnet nasjonalt ansvar
for å iverksette den statlige politikken på filmformidlingsområdet
og at NFI overtar forvaltningen av Norsk kino- og filmfond (NKFF).
For å konsentrere oppgavene om det nasjonale foreslås
det at den lokale publikumsaktiviteten ved Filmens hus avvikles.
Dette betyr bl.a. at departementet ikke ser det som en nasjonal
filmformidlingsoppgave at NFI skal drifte et eget filmmuseum. Departementet
kommer tilbake til dette i statsbudsjettet i 2016. Departementet finner
det heller ikke naturlig at staten skal drive kinovirksomhet. Departementet
mener cinemateket i Oslo i likhet med de øvrige cinematekene bør
organiseres som en egen enhet. Departementet vil derfor vurdere
å skille cinemateket i Oslo ut av staten.
Den regionale filmsatsingen er en del av den samlede
filmpolitikken.
NFI forvalter i dag en egen tilskuddsordning
til regionale filmtiltak for barn og unge. For å øke maktspredning
og minske byråkratiet, vil departementet i statsbudsjettet for 2016
foreslå å fordele disse midlene i sin helhet direkte til de regionale
filmsentrene gjennom deres ordinære tilskudd. Dette vil gi de regionale
filmsentrene et helhetlig ansvar for filmtiltak som skal stimulere barn
og unge til å se, oppleve og skape film.
NFI har veilednings- og samordningsansvar for de
regionale filmvirksomhetene.
NFI må derfor i større grad være et ressurssenter for
de regionale virksomhetene og bidra til en felles praksis ute i
regionene.
NFI må utvikle en omstillings- og endringskultur
for rask tilpasning til forandringer i rammebetingelser, omgivelser
og oppdrag. Det er sentralt for en effektiv forvaltning å kunne
dra nytte av kompetanse og erfaringer på tvers.
I evalueringsrapporten påpekes det at NFI har høyt
arealbruk per årsverk. Uten kinodrift og filmmuseum samt avvikling
av den lokale publikumsaktiviteten vil NFIs behov for lokaler være vesentlig
redusert. Disse forhold taler for å se nærmere på lokaliseringen
av NFI.
NFI må etterstrebe et mer utstrakt samarbeid med
eksterne miljøer. Utviklingen på det audiovisuelle feltet og de
utfordringer den medfører for bransjen, gjelder i stor grad over
hele verden.
Departementet foreslår nå å avvikle de nasjonale filmkommisjonsoppgavene
i NFI og gi regionene i oppdrag å ivareta disse oppgavene.
Det vises til kapittel 6 i meldingen hvor det
er redegjort for departementets videre arbeid med spørsmålet om
en insentivordning for film- og serieproduksjoner.
Norsk filminstitutt har høy faglig kompetanse
på filmfeltet og forvalter de tilskuddsordningene som en eventuell
insentivordning skal avgrenses mot. Det vurderes derfor som mest
hensiktsmessig at NFI administrerer og forvalter en mulig insentivordning.
Departementet foreslår at oppgavene knyttet til administrasjon og
forvaltning av en mulig insentivordning legges til Bergen, som en
del av NFI.
NFI bør i tillegg legge andre relevante oppgaver knyttet
til regional utvikling og samarbeid til Bergen. Departementet vil
i samarbeid med NFI vurdere om også andre oppgaver i NFI kan legges
hit.
Det nasjonale statlige
ansvaret for formidling av filmkultur legges i sin helhet til NFI.
Tilskuddsforvaltningen til regionale filmtiltak for
barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres i sin helhet til
de regionale filmsentrene og ISFI.
Cinematekdrift vurderes skilt ut fra staten.
Filmmuseet overføres til en annen virksomhet med
tyngre kompetanse på museumsdrift.
Filmkommisjonsoppgavene avvikles i NFI.
Administrasjon og forvaltning av en eventuell insentivordning
legges til NFI, men lokaliseres i Bergen.
Oppgaver i NFI som er relevante for regional
utvikling, legges til Bergen.
Regjeringen vil legge til rette for samisk film
og annen samisk audiovisuell produksjon.
Samtidig er det ønskelig med et sterkt og tett
samarbeid med de andre landene som har samisk befolkning og et tilsvarende
ansvar for å ivareta urfolks rettigheter og kultur. Departementet
støtter derfor det initiativet ISFI selv har tatt for å trekke inn
de øvrige nordiske landene i drift og finansiering av instituttet.
ISFI er allerede et etablert kompetansesenter for samiske filmarbeidere
i Norge, Sverige, Finland og Russland, og departementet stiller
seg positivt til ISFIs arbeid for å styrke sin posisjon også i disse
landene. Etter departementets vurdering vil det styrke ivaretakelsen
av urfolkkultur at landene som har en samisk befolkning sammen søker
å finne en bærekraftig økonomisk modell for ISFI.
Departementet er videre av den oppfatning at
de samiske institusjonene, spesielt sametingene i Norge og de øvrige
landene, har et særlig ansvar når det gjelder sikker finansiering
av driften til ISFI.
Departementet vil videreføre tilskuddet til
ISFI, men bevilgningen foreslås flyttet til annen tilskuddspost
i budsjettet for 2016 for å tydeliggjøre at ISFI ikke er et regionalt
filmsenter. Samtidig foreslår departementet at dagens vilkår for
bruken av det statlige tilskuddet justeres, bl.a. for å åpne for
at ISFI kan gi produksjonstilskudd til spillefilm og serier. Departementet
vil samtidig videreføre prinsippet om at de statlige tilskuddsmidlene
skal gå til filmfaglige tiltak og prosjekter, og at driften av senteret
må dekkes av eiere og samarbeidspartnere.
Tilskuddet til Internasjonalt
Samisk Filminstitutt videreføres.
Vilkår for bruk av det statlige tilskuddet
utvides til også å åpne for at ISFI kan gi produksjonstilskudd til
spillefilm og serier. Det statlige tilskuddet kan ikke nyttes til
drift.
For tiltak som får budsjettmessige konsekvenser, vil
oppfølgingen skje i de ordinære budsjettproposisjonene. Dette gjelder
i hovedsak forslaget om å arbeide videre med en insentivordning
for film- og serieproduksjoner, flytting av avgiftsmidlene til Norsk
kino- og filmfond til statsbudsjettet og overføring av midler fra
NFI til regionene. De økonomiske og administrative konsekvensene
av endringene i oppgavene til NFI vil bli nærmere omtalt i statsbudsjettet
for 2016.