Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt og Anette Trettebergstuen,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette
Tønder, fra Fremskrittspartiet, Laila Marie Reiertsen og Ib Thomsen, og
fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til
Meld. St. 30 (2014–2015) En framtidsrettet filmpolitikk. I meldingen
presenterer regjeringen sine filmpolitiske mål, forslag til endringer
i tilskuddssystemet og tilskuddsforvaltningen, tiltak som skal bidra
til økt tilgjengelighet, samt insentivordninger for å gjøre Norge
mer attraktivt som innspillingsland. I meldingen tar regjeringen
til orde for en konsolidering av regionale filmfond, og det foreslås overføring
av oppgaver til de regionale filmsentrene. Regjeringen foreslår
at Norsk filminstitutt (NFI) får det nasjonale ansvaret for formidling og
tilgjengeliggjøring, men at tilskuddsforvaltningen til regionale
filmtiltak for barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres
til de regionale filmsentrene. Regjeringen foreslår at avgiftsmidlene
i Norsk kino- og filmfond flyttes til statsbudsjettet under Kulturdepartementet,
og at avgiftsmidlene brukes til formidling av filmkultur, herunder
distribusjon og lansering av audiovisuelle produksjoner på relevante plattformer.
I meldingen skriver regjeringen at Cinematekdrift vurderes skilt
ut fra NFI, og at filmkommisjonsoppgavene avvikles. Regjeringen
foreslår at Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) skilles tydeligere
fra de regionale filmsentrene, at tilskuddet til ISFI videreføres, og
at vilkår for bruk av det statlige tilskuddet utvides til også å
åpne for at ISFI kan gi produksjonstilskudd til spillefilm og serier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil fremheve nytenkningen
for norsk filmpolitikk som foreligger i Meld. St. 30 (2014–2015),
En framtidsrettet filmpolitikk, og den helhetlige og grundige gjennomgangen
av hele produksjonskjeden i norsk filmindustri som ligger til grunn
for nevnte stortingsmelding.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at regjeringen
tar fire grep i filmmeldingen for å sikre at filmpolitikken både
gir filmbransjen gode rammevilkår, publikum gode filmopplevelser,
og samtidig har fleksibilitet til å møte både dagens og morgendagens utfordringer.
For det første foreslår regjeringen nye filmpolitiske
mål som viser retning og visjon for norsk film. For det andre foreslås
det et enklere og mer dynamisk tilskuddssystem som raskt kan tilpasses
nye utfordringer, og hvor mer ressurser skal gå til filmskaping
og mindre til byråkrati. For det tredje styrker regjeringen de regionale
filmmiljøene både med en ny insentivordning, med en ny tilskuddsordning
for konsoliderte filmfond, med regionalt filmkommisjonsarbeid og med
tydeliggjøring av filmsentrenes ansvar. For det fjerde etablerer
regjeringen en nasjonal statlig politikk for filmformidling.
Dette flertallet merker seg at
norsk films posisjon står sterkt og er økende hos norsk publikum.
Bransjen har også gjennomgått betydelig profesjonalisering de senere
år, og både variasjon og kvalitet på norske produksjoner av film
og TV-serier er god. Dette flertallet viser samtidig
til hvordan flere uavhengige gjennomganger av tilstanden i norsk
film har avdekket vesentlige svakheter i norsk filmbransje, på tross av
at filmpolitikken har uttrykkt store kunstneriske og næringsmessige
ambisjoner på dens vegne. Bransjen er fremdeles preget av små og økonomisk
svake selskaper, noe som medfører betydelig sårbarhet til norsk
filmnæring. Økningen i statlige tilskudd har ikke bidratt til den
ønskede styrkingen og selvstendiggjøringen av næringen. Dette
flertallet påpeker også at filmpolitiske virkemidler ikke
er i stand til å møte fremtidens utfordringer på filmfeltet, med økende
global konkurranse, endrede forventninger og brukermønstre hos publikum,
og ny teknologi.
Dette flertallet deler regjeringens
oppfattelse av at både filmbransjen og filmforvaltningen må tilpasse
seg den digitale utviklingen, slik at norsk film klarer å beholde
det store publikummet den har i dag, og samtidig nå ut til nye brukergrupper. Dette
flertallet mener norsk film har et næringspotensial som
i større grad bør realiseres.
Dette flertallet viser også til
at Meld. St. 30 (2014–2015) tar nødvendige grep på flere viktige
områder der det har manglet på politisk gjennomføringsevne. Spesielt
ønsker dette flertallet å vise til at en filminsentivordning
nå opprettes og igangsettes. Dette er en ordning som sørger for
å tiltrekke større utenlandske produksjoner til Norge, noe som vil
bidra til en styrking av norsk filmbransje og god markedsføring
av Norge som innspillingsland og merkevare. Norsk filmbransje har
etterlyst en slik ordning i lang tid, og det har vært forsøkt lansert i
mange år. Det er derfor svært gledelig for dette flertallet at
en filminsentivordning nå kommer på plass. Dette flertallet vil
i denne anledning også vise til at filmmeldingen foreslår vesentlige
forenklinger i støtteordninger til filmproduksjon og konsoliderer
regionale filmfond som samtidig får et stort løft i budsjettet.
Dette flertallet vil videre fremheve
at regjeringen har foreslått en helhetlig nasjonal filmformidlingspolitikk,
et grep som har vært etterlyst av filmbransjen siden forrige filmmelding.
Forslaget innebærer at Norsk filminstitutt får
et tydeligere ansvar for den nasjonale formidlingen av filmkultur,
samtidig innebærer omstruktureringen at flere midler vil komme disse
formålene til gode.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at St.meld. nr. 22 (2006–2007) Veiviseren representerte et taktskifte
i filmpolitikken i Norge. Meldingen inneholdt store ambisjoner og
tydelige mål for norsk filmpolitikk. Kombinasjonen av en dyktig
og ambisiøs bransje, tydelige mål samt vekst i offentlige støtteordninger
til film bidro til stor vekst og fremgang for norsk film. Norsk
film har de senere årene høstet stadig økt internasjonal interesse
og anerkjennelse. Det er viktig at denne veksten og utviklingen
kan fortsette.
Disse medlemmer støtter mange
av de tiltak som blir foreslått i Meld. St. 30 (2014–2015), men
mener meldingen har vesentlige mangler når det gjelder mål for norsk
film og ambisjoner på vegne av bransjen. Samtidig sier meldingen svært
lite om hvordan myndighetene mer aktivt kan bekjempe ulovlig bruk
av åndsverk, hvordan sikre rettighetshavere et rimelig vederlag,
samt hvordan støtteordningene kan stimulere til mer forutsigbarhet
for bransjen og bedre lønnsomhet for de ulike aktørene. Disse
medlemmer ønsker dessuten et sterkere fokus på filmkunst
og større mangfold i norsk film. Det er etter disse medlemmers syn
behov for å forsterke innsatsen for å få bedre kjønnsbalanse i norske filmproduksjoner.
Disse medlemmer mener det bør
være et mål å trappe opp midlene til filmproduksjon, fortrinnsvis
ved at streamingaktører også bidrar. Tilskuddsordningene bør bidra
til økt investeringsvilje, og til prioritering av filmkunst. Disse medlemmer mener
videre at tilskuddsordningene bør stimulere til at kjønnsbalansen
nærmer seg 50/50. Det vil etter disse medlemmers syn
gjøre norsk film bedre ved at flere stemmer slipper til og flere
historier blir fortalt. Disse medlemmer mener at
NFI fortsatt skal ha ansvar innen filmkulturelle tiltak og formidling,
og at støtte til filmfestivalene bør styrkes. Disse medlemmer mener
det er ulogisk av regjeringen å foreslå at det nasjonale filmkommisjonsarbeidet
skal avvikles og at ansvaret skal overlates til regionene, uten
at midlene følger med, samtidig som det opprettes en ny filminsentivordning. Disse
medlemmer mener at den nasjonale filmkommisjonen skal ha
ansvar for å gjøre Norge mer attraktivt internasjonalt som innspillingsland,
i samspill med regionene. Disse medlemmer ønsker
økt satsing på nye talent innen film.
Komiteen viser til
at komiteen i samtaler med partiene Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre har inngått et forlik om vesentlige punkter
i filmpolitikken. Dette medfører at komiteens medlemmer fremfor
å utelukkende flagge egne standpunkter, vektlegger behovet for økt
samarbeid på tvers av partiene for å sikre norsk filmbransje økt
forutsigbarhet. Komiteen vil derfor understreke at
forliket på enkelte områder vil kunne avvike noe fra partienes primære
standpunkter.
Komiteen viser til
at film er et av våre viktigste kunst- og kulturuttrykk. Film kombinerer
på en unik måte andre kunstformer som musikk, drama, litteratur
og levende bilder. Film representerer på samme tid underholdning,
et selvstendig kunstuttrykk og et medium som gjenspeiler historien
og samtiden. Film handler også om identitet, fellesskap og tilhørighet,
og er et av de kulturtilbudene som den norske befolkningen bruker
mest. Et demokratisk samfunn forutsetter at kunst- og kulturlivet
evner å bidra til en levende og kritisk offentlighet. Filmbransjen
er en vesentlig arena for ytring og del av demokratiets infrastruktur. Komiteen viser
til at dokumentarfilm, kortfilm, spillefilm og serier på ulike måter
evner å speile samfunnet vi lever i. De ulike formatene har alle
betydning for hvordan vi fortolker oss selv, vår samtid og vår historie. Samtidig
er det gjennom serier den største delen av det norske publikummet
får kontakt med ny norsk dramatikk. Komiteen deler
derfor regjeringens ambisjon om å legge til rette for at det kan
produseres gode norske filmer som fremmer norsk språk, kultur og
fortellertradisjon også i fremtiden.
Komiteen viser til at den digitale
utviklingen har medført mange endringer i produksjon, distribusjon
og salg av film. Dette har hatt store konsekvenser for finansierings-
og forretningsmodellene i bransjen. Filmbransjen selv er også endret,
den er blitt en mer moden bransje, og det har vokst fram større
og økonomisk mer solide produksjonsselskaper. Samtidig er det en
bransje som også preges av mange små og økonomisk svake selskaper. Komiteen deler
regjeringens syn på at det er behov for en gjennomgang av filmpolitikken.
Komiteen viser til at norsk films
posisjon står sterkt. Mange år med høy publikumsandel i hjemmemarkedet
og stadig økende interesse for norske historier, filmer og serier
har bidratt til dette. Mulighetsrommet for norsk film er større enn
noen gang. Samtidig står filmbransjen overfor store utfordringer.
Markedet for filmer og serier er i voldsom endring.
Komiteen viser til at film er
et komplekst kulturuttrykk, og mange filmer er kostnadskrevende å
produsere. Det norske markedet er av en så begrenset størrelse at
det ikke alene kan bære en nasjonal filmproduksjon. Interessen for
norskspråklig film utenfor våre egne landegrenser er økende, men
likevel begrenset. Samtidig må norske filmer og serier konkurrere
på et internasjonalt marked. Norske produksjoner opererer i et marked
hvor de til enhver tid blir sammenlignet med det mest påkostede
av det som lages verden over, særlig med amerikanske storproduksjoner med
sterke økonomiske interesser i ryggen og store markedsføringsbudsjetter.
Uten statlige tilskudd ville det neppe blitt laget norsk film i
det volumet og den kvaliteten som i dag er tilfellet. For å sikre
norske filmproduksjoner av høy kvalitet basert på norsk språk og
kultur har det derfor blitt ansett som nødvendig med offentlig støtte
til slik virksomhet.
Samtidig vil komiteen understreke
at filmbransjen er av de dyktigste innen kunst- og kulturfeltet
til å skaffe privat finansiering. Sammen med betydelige offentlige
tilskudd bidrar dette til å sikre et tilbud av gode norske filmer
som fremmer norsk språk, kultur og fortellertradisjon.
Komiteen viser til at regjeringen
vil legge til rette for norsk og internasjonal filmproduksjon i Norge.
Norge skal være et attraktivt innspillingssted både for nasjonal
og utenlandsk bransje. Det er av stor betydning for vår felles norske identitet
at det skapes norske filmer og serier som styrker, bevarer og formidler
norsk språk, identitet og kultur. Komiteen viser
videre til at regjeringen ønsker et enkelt, effektivt og transparent
tilskuddssystem, der tilskuddsordningene er fleksible og forutsigbare
på samme tid. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen viser til at høy kvalitet
er en forutsetning for at norske filmer og serier skal kunne konkurrere
med tilbudet av store internasjonale produksjoner, både her hjemme
og utover Norges grenser. For at publikum skal ha glede av filmene
må de være tilgjengelige. Filmformidling handler om å tilrettelegge
for og berike møtet mellom film og publikum, samt å gi filmene et
liv utover den korte ferskvareperioden.
Komiteen slutter seg til regjeringens
syn om at det er statens oppgave å sørge for stabile og forutsigbare
rammebetingelser, mens det er bransjens oppgave å utvikle, produsere,
markedsføre og selge filmene. Filmbransjen har endret seg siden
de statlige filmvirkemidlene ble gjennomgått sist, og på mange områder
har bransjen blitt mer profesjonell. Komiteen slutter
seg til behovet for å forsterke denne positive utviklingen.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår 4 mål for filmpolitikken framover:
Mål 1: Et bredt og
variert filmtilbud av høy kvalitet,
Mål 2: God formidling og tilgjengeliggjøring
for publikum,
Mål 3: Solid publikumsoppslutning, og
Mål 4: En profesjonell filmbransje med
sunn økonomi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg at ideas2evidences
utredning om økonomien i norsk filmbransje viser at tre av fire
norske kinofilmer har en negativ avkastning på egenkapitalen og
at over halvparten av disse har et underskudd på mer enn 50 pst.
Disse underskuddene genereres hovedsakelig i film med forhåndstilskudd
etter kunstnerisk vurdering og i enda større grad i filmer uten
forhåndstilskudd. Flertallet ser at denne svake økonomien
i produksjonsbransjen delvis henger sammen med den sterke økningen
i produksjonsvolum. Utformingen av etterhåndsstøtten har gitt store
insentiver til å sette filmer i produksjon uten forhåndstilskudd,
og nesten alle disse filmene går med underskudd. Flertallet vil
påpeke at forrige regjerings filmpolitiske kvantitative mål har
stått i direkte motstrid til målet om en økonomisk bærekraftig filmbransje.
Disse medlemmer har merket seg at det faglige rådet nå er å fjerne
eller redusere volummålet for kinofilmproduksjon, samt å heve terskelen
for tilgang til etterhåndstilskudd betraktelig.
Flertallet finner det på denne
bakgrunn bekymringsfullt å skulle fremme motsatte mål om sterkt
økte volummål i norsk filmbransje, og vil advare mot dette.
Flertallet vil fremheve at målet om sunn økonomi er grunnleggende
for å kunne sikre en fremgangsrik og solid norsk filmnæring som
både kan levere kunstnerisk høyverdig film og mer underholdningspreget
film til det norske publikummet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Virke i sitt innspill til komiteen skriver følgende:
«Virke vil innledningsvis understreke at det overordnede
målet med filmpolitikken må være at Norge har en konkurransedyktig
variert filmbransje med god økonomi og forutsigbare rammevilkår.»
Videre skriver Virke at
«Stortinget bør opprettholde kvantifiserbare mål der
det minst må produseres 25 norske spillefilmer i året samt etterspørre
kvantifiserbare mål for dokumentar, TV og spill.»
Disse medlemmer slutter seg til
dette.
Disse medlemmer mener det er
viktig med tydelige mål for filmpolitikken. Dette vil bidra til
økt aktivitet, og det forplikter statlige myndigheter i budsjettene.
Disse medlemmer er bekymret for
at regjeringens ambisjon om færre mål i filmpolitikken i realiteten
er et uttrykk for lavere ambisjoner på vegne av norsk film. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag til mål for hva filmpolitikken skal bidra til:
Hovedmål:
Norske kinofilmer
skal vinne priser på internasjonale A-filmfestivaler
Norske dramaserier og spillefilmer skal
eksporteres til utenlandsk marked, enten via visningssalg eller
formatsalg (remake)
Økt lønnsomhet i hele verdikjeden
Delmål:
Det skal i Norge
produseres gjennomsnittlig 25 kinofilmer årlig
Norske kinofilmer skal stå for minst 25
pst. av det totale billettsalget
Det skal i Norge i gjennomsnitt produseres
10 større tv-dramaserier i året
Det skal produseres i gjennomsnitt 10 norske barnefilmer
i året
Både norske og internasjonale dramaproduksjoner
skal velge Norge som produksjonsland
Styrke lovverk for å sikre rettighetshaverne
Bekjempe ulovlig utnyttelse av åndsverk
Mer mangfold foran og bak kamera
Andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner skal
være minst 40 pst.
Økt regional filmsatsing
Samisk film skal styrkes
Komiteen viser til
at tilskuddssystemet er statens primære virkemiddel i filmpolitikken,
gjennom årlige bevilgninger til filmformål, utforming av forskrifter
og politisk styring via årlige tildelingsbrev til Norsk filminstitutt
(NFI). Formålet med tilskuddsordningene er blant annet å fremme
norske audiovisuelle produksjoner som kulturuttrykk og legge til
rette for at det kan produseres gode norske filmer som fremmer norsk
språk, kultur og fortellertradisjon. NFI forvalter de statlige tilskuddsordningene
til utvikling og produksjon av film etter forskrift om tilskudd
til audiovisuelle produksjoner fastsatt av Kulturdepartementet.
NFI gir tilskudd til kortfilm, dokumentarfilm, spillefilm
og serier. Det er tilskuddsordninger for manuskriptutvikling, talentutvikling, prosjektutvikling,
produksjon, utvikling og produksjon av flere filmer i en pakke,
samproduksjon og lansering. Det gis også etterhåndstilskudd til
kinofilm basert på besøkstall.
Komiteen viser til at samlet
offentlig støtte i utgangspunktet ikke skal overstige 50 pst. av
utviklings-, produksjons- og lanseringskostnadene. Unntaket er filmer
med begrenset markedspotensial eller et produksjonsbudsjett på under
17,2 mill. kroner. Disse prosjektene kan få tilskudd opp til 75
pst. av utviklings-, produksjons- og lanseringskostnadene.
Komiteen viser videre til at
en kinofilm som enten er av kunstnerisk karakter eller bruker eksperimentelt
eller innovativt filmspråk, kan motta tilskudd på opptil 85 pst.
av utviklings-, produksjons- og lanseringskostnadene. I disse tilfellene
vurderer NFI at filmen har et spesielt høyt kunstnerisk potensial
og særlig begrenset markedspotensial. Dersom en produksjon mottar offentlig
tilskudd fra flere kilder i tillegg til tilskuddet fra NFI, skal
den samlede støtten ikke overstige grensene fastsatt for den enkelte
tilskuddsordning. Ingen prosjekter kan motta mer enn 35 mill. 2010-kroner
i samlet offentlig tilskudd.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at dagens system, hvor forskrift om tilskudd til audiovisuelle
produksjoner i stor grad innretter tilskuddsordningene etter format
(f.eks. tilskudd til kinofilm, kortfilm, dokumentar, serie osv.), forenkles
og snus om, slik at tilskuddssystemet innrettes etter tilskuddstype
og rekkefølge i produksjonsprosessen. Regjeringen foreslår at tilskudd
til audiovisuelle produksjoner deles inn etter følgende tre stadier
i produksjonsprosessen: tilskudd før produksjon, tilskudd til produksjon og
tilskudd etter produksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg at det lenge
har vært behov for et mer fleksibelt tilskuddssystem, som er uavhengig
av plattformen filmen lanseres på. Flertallet er
tilfreds med at det foreslås et system som kun inndeles etter type
tilskudd før, under og etter produksjon og at dette vil føre til
en mer effektiv tilskuddsforvaltning som betyr at flere av midlene
vil havne i produksjonen og ikke til forvaltningen. Flertallet merker
seg at produksjonstilskuddet skal gis etter både en kunstnerisk
vurdering og en markedsvurdering.
Komiteen viser til
at formålet med å gi tilskudd til før-produksjon er å stimulere
til utvikling av manuskripter og prosjekter av høy kunstnerisk og
profesjonell kvalitet. Komiteen slutter seg til regjeringens
syn om at tilskuddssystemet i større grad bør bidra til å styrke
førproduksjonsfasen. Det vil kunne føre til økt kvalitet på sluttproduktet,
og dermed bidra positivt til det filmpolitiske målet om et bredt
og variert filmtilbud av høy kvalitet.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag om at prosjekter for forhåndstilskudd også
framover kan vurderes etter to ulike metoder: kunstnerisk vurdering
eller markedsvurdering. Kunstnerisk vurdering skal sikre et bredt
tilbud av norske filmer av høy kvalitet innenfor ulike sjangre til
ulike målgrupper. Markedsvurdering skal bl.a. stimulere til produksjon
av film med høyt publikumspotensial.
Komiteen viser til
at etterhåndstilskuddet kan betraktes som en del av produksjonstilskuddet, som
utbetales etterskuddsvis. Ordningen ble innført for å stimulere
til økt privatkapital til filmproduksjon, til mer fokus på at filmene
skal nå et stort publikum og til økte markedsinntekter for filmene.
Etterhåndstilskuddet har vært vellykket som virkemiddel for å styrke
privatkapitalen i norsk filmbransje, og det har også bidratt til
å styrke markedsinntektene. Komiteen viser til at
det de siste årene har vært en sterk vekst i antall filmer som lages
uten forhåndstilskudd. Disse filmene har også krav på etterhåndstilskudd
(og lanseringstilskudd).
Komiteen viser til at regjeringen
i januar 2015 sendte på høring et forslag om å heve terskelen for
etterhåndstilskudd fra 10 000 til 35 000 solgte kinobilletter, men
at NFI gis adgang til å fastsette en lavere terskel for å oppnå etterhåndstilskudd
for filmer som har mottatt forhåndsstøtte etter kunstnerisk vurdering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
terskelen på 10 000 solgte kinobilletter burde blitt opprettholdt,
for å bidra til et mangfold av filmer, samtidig som det gir et godt insentiv
for å tiltrekke private midler til norsk filmproduksjon. Disse
medlemmer mener det bør utvikles ordninger som sikrer at
andre film- eller tv-dramaprosjekter ikke må settes på vent som
følge av kinosuksess.
Komiteen viser til
at tilskudd etter produksjon dreier seg om alle typer tilskudd som
utløses i den fasen som etterfølger produksjonsprosessen, i første
rekke lanseringstilskudd. Etterproduksjonsstilskudd er et viktig
virkemiddel for å styrke produsentenes arbeid med å få filmene ut til
publikum og til å synliggjøre norske filmer både i Norge og i utlandet. Komiteen viser
videre til at regjeringen legger opp til at NFIs tilskuddsordninger
på dette området utformes på en måte som stimulerer til testing
og utvikling av nye forretningsmodeller for filmdistribusjon, for å
kunne bidra til økt synlighet for norske produksjoner i strømmetjenester
og på andre plattformer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener kunstens og kulturens
egenverdi må ligge til grunn for faglige prioriteringer også på
filmfeltet, og vil ta avstand fra et instrumentelt kultursyn. Flertallet mener
hensyn til fristilte kunstnere og vurderinger av kvalitet må ligge
til grunn for vurderinger om produksjonstilskudd til film og tv-drama
basert på en kunstnerisk vurdering. Flertallet har
merket seg at Arbeiderpartiet, både i filminnstillingen fra sitt
medieutvalg og i merknad til foreliggende innstilling, tar til orde for
at filmpolitikken skal ta særlige hensyn til at kjennetegn ved yrkesutøvere
i filmbransjen skal avgjøre hvorvidt de skal få realisert sine filmprosjekter. Flertallet anerkjenner
de grunnleggende gode intensjonene ved forslaget, men mener film
som et høyverdig kunstuttrykk vil bli vesentlig svekket dersom matriser
for geografisk spredning, alder, minoritetsrepresentasjon og kjønnslikestilling
skal erstatte de faglige vurderingene som må ligge til grunn for
utvelgelse av filmprosjekter som skal motta produksjonsstøtte etter
en faglig vurdering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke
innsatsen for å få bedre kjønnsbalanse innen norske filmproduksjoner. Offentlige
støtteordninger bør i sterkere grad legge til rette for dette. Disse
medlemmer mener det fortsatt bør være et mål at andelen kvinner
eller menn i nøkkelposisjoner skal være minst 40 pst., og det langsiktige
målet bør være å tilstrebe 50/50 kvinner og menn.
Disse medlemmer tror det vil
gi bedre film og bidra til at flere viktige historier når det store lerretet,
til glede for alle som er glad i god film.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak
for å bedre kjønnsbalansen innen norsk film, samt opprettholde målet
om at andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner skal være minst
40 pst.»
Komiteen viser til
at Norsk filminstitutt (NFI) ble etablert i sin nåværende form i
2008 for å sørge for en mer helhetlig forvaltning av den statlige
filmpolitikken. NFI er statens forvaltningsorgan for filmsektoren,
og er underlagt Kulturdepartementet. NFI ledes av et styre. Styret
har det overordnede ansvaret for NFI, herunder det faglige, strategiske,
administrative og økonomiske ansvaret. Virksomheten er Kulturdepartementets
rådgivende organ på filmområdet, og forvalter de statlige filmvirkemidlene. NFI
skal innenfor de prioriteringer, rammer og ressurser som til enhver
tid er fastsatt av departementet, arbeide for å nå målene for den
statlige filmpolitikken.
Komiteen viser til at Kulturdepartementet
fastsetter forskriftene for tilskudd til audiovisuelle produksjoner,
mens NFI gjennom forskriften er delegert myndighet til å fastsette
underforskrifter. NFI fatter vedtak om tilskudd til prosjekter og tiltak
innenfor tilskuddsordningene og i henhold til forskriftene. NFI
tildeler også midler til andre filmfaglige formål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg hvordan
nye markedsaktører har utfordret eksisterende forretningsmodeller
og strukturer i tv- og filmbransjen. Flertallet vil
fremheve behovet for den nytenkningen som foreligger i den nye filmmeldingen
om plattform- og sjangernøytralitet, og betydningen av at alle plattformer
og kanaler kan brukes for å gi publikum tilgang til bredden i filmtilbudet.
Fremtidens filmpolitikk må være robust nok til å kunne håndtere
en bransje i rask endring. Flertallet vil påpeke
at det er viktig at det mellom de forskjellige aktørene i dette
markedet frivillig finnes frem til finansieringsløsninger. Flertallet vil
påpeke det demokratiske prinsippet om at publikum er fri til å velge
kanal på grunnlag av kvalitet og pris, og vil understreke at målet
må være at tilbud og etterspørsel utgjør hovedmekanismen for produksjonsvolumet,
supplert av det filmpolitiske virkemiddelapparatet.
Komiteen har, i samtaler
med partiene Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, inngått
følgende filmforlik:
Komiteen viser til
at det har vært et rådende prinsipp i filmpolitikken i de fleste
europeiske land, også i Norge, at de ulike leddene i verdikjeden
som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, og
som har økonomiske fordeler av seernes forbruk av film og audiovisuelle
produkter, skal bidra til å finansiere ny filmproduksjon og nye
tiltak som fremmer filminteressen. Det er derfor nødvendig å diskutere hvordan
både operatører innen strømmetjenester og andre sentrale aktører
kan bidra til finansiering av ny film- og dramaproduksjon. De digitale omveltningene
har gjort det nødvendig å finne nye, robuste forretningsmodeller
i film- og tv-bransjen.
Komiteen viser videre til at
flere europeiske land nå arbeider for å finne forretningsmodeller for
samarbeid, innovasjon og produksjon av nasjonalt og europeisk audiovisuelt
innhold i en digital tid. Det pågår en omfattende omlegging av finansieringsmodellene
i en rekke land. Flere land har lagt avgifter på nasjonale tilbydere
av strømmetjenester. I Frankrike er dette eksempelvis innført ved
at en prosentandel av omsetningen til teleselskapene brukes til
å investere i film. I Belgia er det tilbydere av innholdstjenester
(on-demand-tjenester) som er pålagt plikter etter regelverket. Disse
kan velge mellom å investere beløpet fra den fastsatte avgiftsprosenten direkte
i nye innholdsprosjekter eller å betale det inn som en avgift til
et fond. Erfaring fra Belgia viser at drøftinger mellom myndighetene
og bransjen i seg selv kan fungere som katalysator for nye forretningsmodeller.
I Danmark har det også vært diskusjoner om bidrag til ny filmproduksjon
fra strømme- og abonnementstjenesteoperatører i forbindelse med
den nye filmavtalen for 2015–2018. I den danske filmavtalen heter
det at det forventes at markedet selv utvikler nye forretningsmodeller
som imøtekommer den digitale utviklingen og medvirker til å skape
et bærekraftig økonomisk fundament for produksjon av danske filmer,
med milepæler i 2015 og 2016. Det har i Tyskland vært en diskusjon
om å inkludere teleselskapene i finansieringsforpliktelsen, men
det som foreløpig har fått mest oppmerksomhet, er et lovforslag
om å avgiftsbelegge leverandører av strømme- og abonnementstjenester
som er lokalisert utenfor nasjonalt territorium.
For å sikre fortsatt produksjon av, og tilgang
til, norsk kvalitetsinnhold mener komiteen det er viktig
med bærekraftige forretningsmodeller som gjør at de ulike partene
med økonomiske interesser i produksjon, distribusjon og salg av
slik produksjon ser nytten av gode samarbeidsløsninger. Komiteen viser
i den forbindelse til at regjeringen har tatt initiativ til drøftinger
med nye og gamle aktører i film- og tv-bransjen for å sette nye
forretningsmodeller på dagsordenen. Kulturministeren, næringsministeren
og EØS- og EU-ministeren avholdt i februar 2015 en rundebordskonferanse
med filmprodusenter og -distributører, tv-selskaper og bredbånds-
og strømmetjenesteleverandører samt Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet. Komiteen støtter dette
initiativet. Komiteen viser videre til at kulturministeren
har oppfordret aktørene selv til å utvikle nye forretningsmodeller
som tilpasses den digitale utviklingen og bidrar til å skape et bærekraftig
økonomisk fundament for norsk innholdsproduksjon. Komiteen viser
til at rapport fra Rundebordskonferansen er ventet i løpet av november,
og komiteen imøteser innholdet i denne.
Komiteen viser til at AMT-direktivet
artikkel 13 åpner for at medlemsstatene sikrer at on-demand audiovisuelle
medietjenester fra medietjenestetilbydere under deres jurisdiksjon,
når det er mulig, ved passende midler fremmer produksjon av og adgang
til europeiske programmer.
Komiteen vil derfor understreke
at dette arbeidet bør intensiveres. Komiteen vil
uttrykke en klar forventning til at de ulike leddene i verdikjeden
som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, også
bidrar til å finansiere nytt audiovisuelt innhold. Komiteen er
kjent med at det er varslet revisjon av EUs AMT-direktiv, og ber
regjeringen, så snart de nye reglene er klare, vurdere hvordan et
medfinansieringsansvar best kan gjennomføres, og komme tilbake til
Stortinget på egnet måte.
Komiteen mener det
er et mål å legge til rette for økt filmformidling. Dette løpet
strekker seg fra distribusjon, markedsføring og tilrettelegging av
innhold via formidling i et kulturelt og pedagogisk perspektiv,
til bevaring og tilgjengeliggjøring av filmarven. Hele denne prosessen
er avgjørende for at filmkultur og filmkunst skal nå et størst mulig
publikum. Komiteen mener det er viktig å legge til
rette for at innholdet skal være tilgjengelig for publikum og for
at produsenter og distributører skal kunne optimalisere filmenes
inntjeningspotensial og generere inntekter til produksjon og distribusjon
av nytt innhold. Videre vil komiteen understreke
betydningen av å legge til rette for den mer ideelle, filmkulturelle
formidlingen hvor hensikten er å formidle og tilgjengeliggjøre filmer
med kulturell og kunstnerisk verdi som ikke nødvendigvis finner
inntjening i markedet. Dette er tiltak som markedet i liten grad
er i stand til å tilby uten stimulering fra det offentlige. Filmkulturell
formidling handler også om å formidle filmhistorie og kunnskap om
norsk og internasjonal film og å sette filmene inn i en større sammenheng.
Komiteen viser til at ansvaret
for den filmkulturelle formidlingen i dag er delt mellom Film & Kino,
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket. Avgiften til Norsk kino-
og filmfond, som forvaltes av Film & Kino, er sentral i denne
sammenheng.
Komiteen viser til at Norsk kino-
og filmfond (NKFF) ble opprettet av Kommunale Kinematografers Landsforbund
(i dag Film & Kino) i 1970, og var fram til 1987 finansiert
gjennom en frivillig avgift på 2,6 pst. av kinoenes billettinntekter.
I 1987 ble avgiften lovfestet, etter forslag fra det daværende Kultur-
og vitenskapsdepartementet. Avgiften ble da utvidet til også å gjelde
omsetning av videogram, og satsen ble satt til 2,5 pst. av bruttoomsetningen
ved framvisning, salg og utleie av film og videogram i næring. Avgiften
for videogram ble seinere endret fra prosentsats til enhetssats.
I dag er avgiften på 2,5 pst. av all omsetning av film på kino og
3,50 kroner per distribuerte videogram. I 2014 utgjorde inntektene
om lag 48 mill. kroner, hvorav 26 mill. kroner fra kino og 22 mill. kroner
fra fysiske eksemplarer (videogram).
Komiteen viser til at fondet
forvaltes av organisasjonen Film & Kino i henhold til forskrift
om film og videogram. NKFF og Film & Kino har i dag felles styre
og landsmøte, men fondet har egne vedtekter fastsatt av Kulturdepartementet. Avgiftsmidlene
finansierer Film & Kinos tilskuddsordninger og drift, inkludert
oppgaver innen formidling av filmkultur som tidligere har vært finansiert
over statsbudsjettet.
Komiteen viser til at ansvaret
for filmformidling og forvaltningen av virkemidlene har vært delt
mellom kommunene ved Film & Kino og staten ved NFI. Komiteen mener
i likhet med regjeringen at filmformidling bør utgjøre en viktig
del av norsk filmpolitikk, og at det bør utvikles tydelige mål og
virkemidler. Komiteen viser til at regjeringen foreslår
at NFI får et overordnet nasjonalt ansvar for å iverksette den statlige
politikken på filmformidlingsområdet, at NFI overtar forvaltningen
av avgiftsmidlene som til nå har blitt fordelt gjennom Norsk kino- og
filmfond (NKFF), samt at NFI får ansvaret for å kreve inn avgiften. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen vil understreke at avgiftsmidler
som inntektsføres i statsbudsjettet, også i fremtiden skal kunne
nyttes til disse formålene:
import og distribusjon
av kvalitetsfilm
filmtiltak for barn og unge medregnet dubbing av
film for barn
teksting og dubbing av film for barn på
samisk
filmfestivaler
cinemateker utenfor Oslo
støtte til Norsk Filmklubbforbund og barnefilmklubber
film- og kinoteknisk rådgivning
Komiteen er kjent med at Kulturdepartementet og
Film & Kino arbeider for å finne en løsning for å ivareta Bygdekinoen,
og ber regjeringen melde tilbake til Stortinget om dette.
Komiteen viser til at kinoene
mener det vil være konkurransevridende dersom de betaler inn en
avgift som kan gå til støtte til formidling av audiovisuelt innhold
forbeholdt andre plattformer enn kino. Komiteen støtter
i utgangspunktet regjeringens forslag om å gjøre støtteordningene plattformnøytrale,
men ber regjeringen utsette gjennomføringen av dette frem til det
er avklart hvordan de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger
på å formidle norsk film og audiovisuelt innhold, vil bidra til
å finansiere nytt audiovisuelt innhold. Komiteen understreker at
dersom avgiftsmidler etter at et medfinansieringsansvar er på plass
skal benyttes til formidlingstiltak på flere plattformer enn kino,
må formålet også der begrenses til å sikre publikum et filmtilbud
med god kvalitet og bredde, som utgjør et supplement til det kommersielle
tilbudet.
Komiteen viser til at kino fortsatt
er den viktigste plattformen for visning og formidling av film.
Sammen med blant annet idrett og bibliotek er kinoen en viktig aktør
i et levende lokalsamfunn, og det er derfor viktig å bidra til å opprettholde
en desentralisert kinostruktur. Komiteen mener derfor
at tilskuddsmidlene fortsatt skal nyttes til ulike tiltak innen
film- og kinosektoren, som nevnt ovenfor.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår at den lokale publikumsaktiviteten ved Filmens hus
avvikles, ved at Filmmuseet foreslås overført til en annen virksomhet
med kompetanse innen museumsdrift, og at Cinemateket i Oslo i likhet
med de øvrige cinematekene bør organiseres som en egen enhet. Komiteen er opptatt
av at også nasjonale cinematekoppgaver kan ivaretas på en måte som
sikrer fri og uavhengig kuratering. Den nødvendige bindingen mellom
filmarkiv og nasjonale cinematekoppgaver gjør at komiteen allikevel
mener at drift av cinemateket i Oslo fortsatt skal være et statlig
ansvar, og ber regjeringen sikre dette. Komiteen mener
derfor det ikke vil være hensiktsmessig å skille ut cinemateket
i Oslo fra Norsk filminstitutt nå. Dersom dette på et senere tidspunkt
blir aktuelt, ber komiteen om at regjeringen kommer
tilbake til Stortinget med saken. Komiteen legger
videre til grunn at Filmmuseets drift sikres i en virksomhet med
god kompetanse på museumsdrift.
Komiteen viser til
at regjeringen har som ambisjon at filmpolitikken bidrar til å styrke
filmmiljøer i regionene. Formålet med de statlige tilskuddene til
regional filmvirksomhet er å bidra til økt konkurranse, større mangfold
og bedre kvalitet i norsk film gjennom en maktspredning og regionalisering
av filmpolitikken. I tillegg skal de regionale filmvirksomhetene bidra
til å dyrke fram sterke regioner i norsk kulturliv, slippe lokale
krefter til, få flere stemmer i tale og gi barn og unge en inngangsport
til filmkultur.
Komiteen viser til at den regionale
filmsatsingen er en del av den samlede nasjonale filmpolitikken,
og at de regionale filmvirksomhetene er viktige virkemidler for
å oppnå de filmpolitiske målene. Alle regionale filmvirksomheter
er initiert og eid av lokale og regionale myndigheter. Virksomhetene
er organisert som aksjeselskaper, hvor eierne (kommuner og fylkeskommuner)
styrer virksomheten i henhold til aksjelovens bestemmelser. Sentrene
og fondene får sine statlige tilskudd under ulike forutsetninger,
som følge av at de to typene virksomheter har ulike mål for sin
virksomhet, jf. nærmere omtale nedenfor. Felles for begge virksomheter
er imidlertid at de statlige tilskuddsmidlene i sin helhet skal
gå til filmtiltak, og at driften av virksomheten må dekkes av andre (lokale/regionale)
midler.
Komiteen viser til
at de regionale filmsentrene har som formål å utvikle en regional
filmkultur gjennom å bygge opp talenter, øke filmkompetansen blant
barn og unge og bidra til å utvikle og profesjonalisere filmbransjen
i regionen. Disse virksomhetene har dermed en klar kulturpolitisk
begrunnet rolle og funksjon.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at midler til regionale filmtiltak til barn og unge som
i dag ligger hos NFI, fordeles direkte til de regionale filmsentrene
og til Internasjonalt Samisk Filminstitutt.
Filmsentrene har også viktige oppgaver for utvikling
av lokal og regional filmbransje gjennom tildeling av tilskudd til
utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm. De regionale
filmsentrene er sentrale for oppbygging av filmkunnskap og filmkompetanse
lokalt, for å bygge opp talenter regionalt, utvikle en regional
bransje, og å øke interessen for filmkultur lokalt. Filmskaperes
kompetanse bygges best gjennom faktisk produksjon. Midler til utvikling
og produksjon av kort- og dokumentarfilm vil derfor være det viktigste
virkemidlet de regionale filmsentrene har til å drive kompetanseutvikling. Sentrene
sitter tett på de unge talentene, vil lettere enn nasjonale aktører
kunne oppdage dem, se hvilke utfordringer de enkelte trenger, og
derigjennom inspirere og utvikle deres talent. Komiteen vil
understreke betydningen av Filmveksthuset Tvibit i Tromsø og Mediefabrikken
i Akershus. Filmveksthuset Tvibit er Norges største senter for talentutvikling
og ungdomsfilm og tilbyr nettverk, programmer, konkurranser, workshops
og kurs til filminteresserte og talenter i hele Nord-Norge. Mediefabrikken
i Akershus har jobbet med talentutvikling i Oslofjordregionen i
snart 30 år og er en del av kulturvirksomheten til Akershus fylkeskommune. Mediefabrikken
samarbeider med Viken filmsenter om talentutviklingstiltak og har
aktiviteter som spenner fra videoverksted for arbeidsløs ungdom
til ressurssenter for unge filmskapere, med målgruppe fra videregående
skole til bransje. Mediefabrikken har også prosjektledelsen for Filmport.no,
som er en felles portal for regionale filmsentre og andre som jobber
med talentutvikling og unge filmskapere. Hver region har sin side
der de kan kommunisere med sine brukere, informere om kurs, verksteder
og andre aktiviteter, og profesjonelle filmskapere er knyttet til nettsamfunnet
i rollen som mentorer.
Videre vil komiteen peke på betydningen
av Den kulturelle skolesekken (DKS) og at dette viktige arbeidet
kan videreføres.
Komiteen viser videre
til at de regionale filmfondene i større grad er næringspolitisk
begrunnet. Fondene har hatt som formål å bygge eller styrke en profesjonell
filmbransje i regionen. De statlige tilskuddene til de regionale
fondene har filmpolitiske mål: de skal bidra til økte midler til norsk
film, sterke regionale filmmiljøer og større mangfold i uttrykksform
og målgrupper i norsk filmproduksjon. Fondene skal nytte tilskuddsmidler
fra staten til å investere i audiovisuelle produksjoner, primært
innen kommersielle formater som langfilm og fjernsynsproduksjoner.
Komiteen viser til at det er
en forutsetning for utbetaling av de statlige tilskuddene at virksomheten
klarer å stille tilsvarende beløp fra regionale og/eller private
aktører, såkalte matchingsmidler. De regionale filmfondene gir tilgang
til ny, frisk kapital i norsk filmproduksjon.
Komiteen viser til at dagens
prøveordning med tilskudd til regionale filmfond utløper 31. desember
2015. Komiteen registrerer at regjeringen foreslår
å avvikle dagens prøveordning og at det innføres en ny ordning med
statlige tilskudd til 2–3 konsoliderte filmfondsvirksomheter. Forslaget
fra regjeringen innebærer at regionale fond kun tildeles midler
fra den nye ordningen dersom de har konsolidert seg med andre fond.
Komiteen viser til at denne prosessen
allerede er godt i gang, og støtter målet om å bygge bærekraftige
regionale filmmiljøer, gjennom tilskudd til fond i regioner som
har vist at de har levedyktige regionale filmmiljøer.
Samtidig har komiteen merket
seg at Oslo-regionen ikke inngår i dagens fondsstruktur, men signaler
tyder på at dette er under opprettelse. Komiteen vil
understreke at konsolideringen som nå pågår ikke må stenge døra
for at også Osloregionen kan finne sin naturlige plass i den nye filmfondsstrukturen,
og ber regjeringen legge til rette for at eventuelt også Osloregionen
kan opptas i den nye konsoliderte fondsstrukturen. Komiteen ber
om at virkningene av konsolideringen av de regionale filmfondene
evalueres etter tre år.
Komiteen viser til
at flere store filmproduksjoner har vært interessert i å legge hele
eller deler av innspillingen til Norge de siste årene. Norsk natur
framheves ofte som det viktigste fortrinnet, men en voksende interesse
for filmatisering av skandinaviske/nordiske historier de siste årene
har trolig også bidratt til å øke interessen for Norge som innspillingsland. Komiteen viser
videre til at innspill fra sentrale bransjeaktører imidlertid tyder
på at høyt kostnadsnivå kombinert med mangel på insentivordning
har ført til at flere internasjonale produksjoner, som det i utgangspunktet
har vært aktuelt å legge til i Norge, har blitt lagt til andre land.
Komiteen merker seg i tillegg
at det i de seinere årene har vært en økt tendens til at stadig flere
norske filmer spilles inn helt eller delvis i andre land uten at
det importeres flere utenlandske innspillinger til Norge. Europeiske
insentivordninger bidrar til å forsterke utflaggingstendensen, og
om lag en tredjedel av norske kinofilmers innspillingsdager legges
til utlandet. Dette fører til redusert etterspørsel etter varer
og tjenester fra den norske filmbransjen. På kort sikt svekker dette
økonomien og konkurranseevnen til aktørene i den norske filmbransjen.
På lengre sikt er det fare for at lite kontinuitet i norske produksjonsmiljøer
fører til redusert kompetanse som følge av at det blir vanskeligere
å rekruttere og ivareta talentene i filmbransjen.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen varsler at den vil vurdere nærmere en refusjonsbasert
insentivordning for nasjonale og internasjonale produksjoner med
virkning f.o.m. 2016. Komiteen viser videre til Prop.
1 S (2015–2016) kap. 334 post 72 (ny post), hvor regjeringen foreslår
å sette av 45 mill. kroner til en slik ordning. Komiteen viser
til at regjeringen foreslår at tilskudd fra insentivordningen ikke skal
kunne kombineres med produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt
(NFI), men skal kunne kombineres med henholdsvis før-produksjonstilskudd
og etterproduksjonstilskudd fra NFI, og tilskudd fra regionale filmfond.
Komiteen viser til at forslaget
fra regjeringen innebærer at budsjettrammen til insentivordningen
må innrettes etter de årlige budsjettprosessene, og at det av den
grunn vil være behov for å prioritere mellom kvalifiserte søkere
dersom totalt søknadsbeløp overstiger fastsatt budsjettramme.
Komiteen mener det er positivt
at det nå etableres en insentivordning for film.
Komiteen mener ordningen bør
videreutvikles.
Komiteen viser til at den islandske
ordningen innebærer halvårlige justeringer på rammen; ved ordinært
budsjett og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Komiteen ber
regjeringen vurdere om det kan være behov for å justere rammen i
revidert nasjonalbudsjett for å sikre en økt forutsigbarhet for
bransjen.
Komiteen ber regjeringen vurdere
tiltak og endringer i tilskuddsmidlene som stimulerer til at færre
norske produksjoner flagges ut av landet, slik at flere aktører
i den norske filmbransjen kan få flere oppdrag og økt inntjening. Komiteen ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med vurderinger
knyttet til dette.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å avvikle det nasjonale filmkommisjonsarbeidet
i NFI, og overlate ansvaret for nasjonale filmkommisjonsoppgaver
til filmregionene. Komiteen mener det også i fremtiden
bør være et nasjonalt filmkommisjonsarbeid, for blant annet å markedsføre
den nye insentivordningen. Komiteen mener dette arbeidet
bør utføres i et samarbeid mellom regionenes og bransjens eget arbeid på
området.
Komiteen viser til
at Internasjonalt Samisk Filmsenter ble etablert i 2007 med Kautokeino kommune
som eier. I 2014 skiftet virksomheten navn til Internasjonalt Samisk
Filminstitutt (ISFI), og Sametinget gikk samme år inn på eiersiden.
ISFIs formål er å opprettholde og utvikle den samiske filmkulturen.
Målgruppen er samiske filmarbeidere og produsenter både i Norge,
Sverige, Finland og Russland. ISFI skal også arbeide for å fremme
urfolksfilm og samarbeid mellom ulike filmmiljøer for urfolk i verden.
Komiteen viser videre til at
ISFI har mottatt statstilskudd siden 2009, tildelt over samme kapittel
og post i statsbudsjettet som de regionale filmvirksomhetene. ISFI
skiller seg imidlertid fra de regionale filmsentrene ved at virksomheten
er rettet mot samisk film og filmkultur, og således ikke er geografisk
avgrenset på samme måte som de regionale filmsentrene. Fra og med
statsbudsjettet for 2012 har den nasjonale statusen blitt understreket
i budsjettproposisjonen.
For å tydeliggjøre at ISFI ikke er et regionalt filmsenter,
og samtidig gjøre det lettere å sikre driftsmidler fra andre enn
eierkommunen, satte virksomheten i 2014 i gang en omorganiseringsprosess
og endret navn til Internasjonalt Samisk Filminstitutt. ISFI ønsker
også å få mulighet til å gi tilskudd til produksjon av samiske spillefilmer og
serier, noe dagens formålsbestemmelser fra departementet ikke gir
rom for.
Komiteen viser til at virksomheten
er i dialog med blant annet Sametingene i Sverige og Finland samt
Nordisk råd, og den har hatt møter med det svenske kulturdepartementet.
Målsettingen er å få på plass avtaler som sikrer framtidig driftsfinansiering
av ISFI. ISFI er allerede et etablert kompetansesenter for samiske
filmarbeidere i Norge, Sverige, Finland og Russland, og komiteen stiller
seg positiv til ISFIs arbeid for å styrke sin posisjon også i disse
landene. Komiteen slutter seg til regjeringens vurdering om
at det vil styrke ivaretakelsen av urfolkkultur at landene som har
en samisk befolkning, sammen søker å finne en bærekraftig økonomisk modell
for ISFI.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår å flytte tilskuddet til ISFI til annen tilskuddspost i budsjettet
for 2016 for å tydeliggjøre at ISFI ikke er et regionalt filmsenter.
Samtidig foreslår regjeringen at dagens vilkår for bruken av det statlige
tilskuddet justeres, bl.a. for å åpne for at ISFI kan gi produksjonstilskudd
til spillefilm og serier. Regjeringen vil samtidig videreføre prinsippet
om at de statlige tilskuddsmidlene skal gå til filmfaglige tiltak
og prosjekter, og at driften av senteret må dekkes av eiere og samarbeidspartnere. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen viser til at regjeringen
støtter Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) sitt initiativ for
å trekke inn de øvrige nordiske landene med en samisk befolkning
i drift og finansiering av instituttet. Komiteen viser
til at det nylig er tatt et initiativ fra Nordisk råd om et sterkere
nordisk engasjement for ISFI. Komiteen ber regjeringen
bidra til initiativet for å sikre et sterkere engasjement for og
økonomiske bidrag til ISFI fra de øvrige nordiske landene.
Komiteen slutter seg
til målet om at tilskuddssystemet bør bidra til at norsk film i
størst mulig grad er tilgjengelig for alle. Tilgang til norsk film
er med på å oppfylle det enkelte menneskets behov for identitet
og tilhørighet. Komiteen mener at alle grupper i
samfunnet bør få like muligheter til gode kunst- og kulturopplevelser.
Komiteen mener synstolking er
et viktig tiltak for å gjøre filmer tilgjengelig også for blinde
og svaksynte. Komiteen merker seg at regjeringen
foreslår at det innføres et krav om synstolking av filmer i forskriften
om tilskudd til audiovisuelle produksjoner. Komiteen slutter seg
til dette. Komiteen ber i tillegg regjeringen vurdere
behovet for å utvikle støtteordninger for teksting av dubbede barnefilmer.
Komiteen viser til
at fire av de ti mest besøkte filmene på kino i 2014 var norske
barne- og familiefilmer. Barnefilmene har i snitt tre ganger så høyt
besøk som andre filmer, og dette øker det totale besøket på norske
kinoer. Komiteen mener at norske barnefilmer er en
nøkkel til å rekruttere publikum som vil ta med seg gode opplevelser
på kino videre i oppveksten og som voksne, men peker på at det stor
variasjon i antall og tilbud. Komiteen viser til
at det i Danmark øremerkes 25 pst. av filmstøttemidlene til barne- og
familiefilmer, og ber regjeringen vurdere ordninger som kan stimulere
til økt antall norskproduserte barne- og familiefilmer.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår at det innføres et hurtigslusesystem («fast
track») for søknadsbehandling som et ledd i forenklingen av tilskuddsforvaltningen
for etablerte filmprodusenter, og at ordningen vil være innrettet
mot etablerte, profesjonelle og suksessfulle produksjonsselskaper
og filmskapere som kan måles ut fra tidligere oppnådde resultater
(«track record»). Komiteen registrerer at regjeringen legger
opp til at disse aktørene for eksempel kan gis en forenklet søknadsprosess
og prioritet i tildelingsrundene.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at et slikt hurtigslusesystem ikke sementerer etablerte og tradisjonelle
produksjonsmiljøer og maktfaktorer i bransjen. Systemet må innrettes
slik at det bygger på kvalitetskriterier, kunstnerisk kvalitet og
internasjonal suksess.
Komiteen har, i samtaler med
partiene Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, inngått følgende
filmforlik:
Komiteen er bekymret
over at Sverige og Norge er i verdenstoppen i illegal bruk av film og
tv. Samtidig bør det understrekes at Norge er på topp i Skandinavia
når det gjelder lovlig bruk av digitale filmtjenester. Dette kan
ha sammenheng med at Norge har best utbygd bredbåndsnett. Komiteen viser
til at det ble registrert økt bruk av lovlige tjenester etter dommen
mot Pirate Bay m.fl. – og etter at PopCorn Time stengte. Komiteen ber
regjeringen gjennomgå relevant lovverk for å sikre oppdatert regelverk med
nødvendige sanksjonsmuligheter for å sikre effektivt vern av opphavsrettigheter
og bekjempelse av ulovlig bruk.
Komiteen er kjent med at de nye
beskyttelsestiltakene i åndsverkloven som Stortinget vedtok i 2013,
lå til grunn for at norske rettighetshavere tidligere i år fikk
rettens medhold slik at flere nettsteder med ulovlig innhold nå
er blokkert. Komiteen er videre kjent med at regjeringen etter
innspillsmøte og skriftlige innspill om kort tid vil legge frem
høringsnotat om hovedrevisjon og modernisering av åndsverkloven.
Komiteen ber regjeringen sikre
at en ny åndsverklov vil gi et oppdatert rammeverk som kan sikre
at en mer effektiv beskyttelse av opphavsrettigheter og rettighetshaverne
blir ivaretatt med den forestående lovendringen. Komiteen vil
understreke behovet for at dette arbeidet ivaretar generelle rettssikkerhetsprinsipper. Komiteen vil
samtidig utfordre bransjen til å utvikle mer brukervennlige og attraktive
alternativer for lovlig bruk av film og tv.