Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen
av 21. september 2015 vedlagt representantforslag 119 S (2014-2015)
om å redusere det materielle forbruket i Norge til et bærekraftig
og rettferdig nivå.
Denne regjeringen bygger sin politikk på forvalteransvaret
og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn
skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre.
Hovedutfordringen slik jeg ser det er verken det totale ressursforbruket
eller den økonomiske veksten i seg selv, men miljøbelastningene
og overbeskatningen av flere kritiske biologiske ressurser og økosystemtjenester.
Som forslagsstilleren skriver er det ikke et lineært forhold mellom
forbruket og miljøbelastningene. Det er gjort framskritt på en rekke
områder de siste tiår med å bryte og frakoble sammenhengen mellom
økonomisk vekst, ressursforbruk og miljøbelastninger.
Mange store lokale luft- og vannforurensingsproblemer
er løst. Kampen mot sur nedbør, et alvorlig problem for min egen
landsdel, er langt på vei vunnet, blant annet ved sterk og absolutt frakopling
av utslippene av svoveldioksider. De mest alvorlige miljøgiftene
og tungmetallene er sterkt redusert og frakoblet både nasjonalt
og i mange tilfeller også globalt. Det samme gjelder KFK og andre
stoffer som ødela ozonlaget. For en nøkkelressurs som vann har mange
rike og utviklede OECD-land, selv med befolkningsvekst og sterk
økonomisk vekst, faktisk redusert vannforbruket de siste tretti-førti
år. Det er et godt eksempel på frakopling og på at "ressursforbruket" ikke
kan behandles som et samlet udifferensiert begrepsom vi stadig bruker
opp mer av. Eksemplet forslagsstilleren nevner med personbilparken,
som har økt med 29 prosent siden 2004, kan også ses som et eksempel
på frakopling, siden utslippene av klimagasser fra personbiler i samme
periode bare økte med et par prosent. Så kan vi være enige om at
dette ikke er nok, men det er definitivt et stort og viktig skritt
i riktig retning, og det viser at økonomisk vekst ikke er synonymt
med økte miljøbelastninger.
Regjeringen arbeider langsiktig og systematisk, ikke
minst gjennom aktivt internasjonalt samarbeid, med å utvikle bedre
regnskapssystemer, indikatorer og analyseverktøy når det gjelder sammenhengen
mellom økonomisk utvikling, økonomisk politikk, miljøpolitikk, miljøvirkninger
og bruk av naturressurser. Norge har arbeidet lenge, fra 1970- og
1980-tallet, med ressursregnskap og ressursbudsjett. Arbeidet ga mange
nyttige erfaringer og nyttig kunnskap, og er fulgt opp og videreutviklet
særlig i Statistisk sentralbyrås arbeid med energi-, ressurs- og miljøstatistikk
og modellutvikling og analyser av sammenhengen mellom økonomisk
utvikling og miljø- og ressursvirkninger. Norge, igjen ved Statistisk
sentralbyrå, har også vært et foregangsland i det europeiske arbeidet
med å utvikle miljøregnskap etter mal av FNs standard for å koble
miljøregnskap til nasjonalregnskapet. Nordisk Ministerråd legger
om kort tid fram en rapport, som Norge har bidratt aktivt til, om
økt bruk og videreutvikling av slike regnskap i de nordiske land,
med særlig vekt blant annet på å kunne analysere frakopling mellom
økonomisk utvikling, ressursbruk og miljøvirkninger. Slike miljøregnskap
er også en del av vårt aktive samarbeid med EU, under en egen forordning
om økonomi- og miljøregnskap, som stadig utvides med nye "delregnskap",
blant annet for materialressurser.
Bedre informasjon om globale virkninger av norsk
ressursforbruk, eller "fotavtrykk" kan være av interesse i flere
sammenhenger, selv om hovedinnsats og prioritet i den nasjonale
miljø- og ressurspolitikken må ligge på de fasene av produktenes
og ressursenes livsløp som nasjonale myndigheter har direkte ansvar
for og virkemidler for å påvirke. Forsøk på å beregne globale miljø-
og ressursvirkninger av nasjonalt forbruk, korrigert for import
og eksport, eller "fotavtrykk", for flere ulike miljøfaktorer og
ressurskategorier, som CO2 eller andre
drivhusgasser, energi, materialer, vann eller areal, har allerede
en lang historie, nasjonalt og internasjonalt. Det er et svært krevende
arbeid. Det krever tilgang på gode data, både for handelsstrømmer
og for ressursinnsats og miljøeffekt i hver enkelt sektor i hvert
enkelt eksportland i den globale leveransekjeden produktene har
vært gjennom. Ulike anslag med litt ulike metoder, forutsetninger
og data spriker svært ofte på en måte som gjør slike beregningsresultater
lite egnet å bruke til annet enn bevisstgjøring eller illustrasjonseksemplerPresisjonsnivået
for policyformål eller evaluering av ulike lands miljø- eller ressurspolitikk
blir ofte for dårlig. Det foregår mye arbeid for om mulig å forbedre
og standardisere slike anslag av "fotavtrykk", både i OECD, EU/EØS
og, på norsk initiativ, i nordisk sammenheng. Inntil det foreligger
standardiserte, pålitelige og internasjonalt anerkjente metoder
og data for slike beregninger vil det ikke være hensiktsmessig å
beregne eller utgi egne norske, svært usikre og kanskje også misvisende,
anslag på dette området som grunnlag for norsk politikkutvikling.
Økonomisk vekst er spesielt viktig for å opprettholde
sysselsetting og velferd i en tid med store omstillinger. Overgangen
til lavutslippssamfunnet går ikke gjennom redusert økonomisk vekst
og økt arbeidsledighet, men gjennom å endre vekstens innhold. Dette
er også hovedkonklusjonen i arbeidet som er lagt fram under "New Climate
Economy". Vi står overfor en betydelig utfordring med å begrense
global oppvarming og tilpasse oss klimaendringene som allerede er
i gang. Det betyr at den økonomiske omstillingen må bevege Norge
i retning av et lavutslippssamfunn. Regjeringen har stor tro på
de mulighetene som ligger i å ruste Norge for en lavutslippsfremtid
som vil være gunstig både for økonomien og for miljøet. Regjeringen
oppnevnte i juni 2015 et ekspertutvalg som skal foreslå en overordnet
strategi for grønn konkurransekraft. Utvalget skal identifisere
de viktigste globale og regionale endringsprosessene som utgjør drivkrefter
og hindringer for den grønne omstillingen frem mot lavutslippssamfunnet.
Utvalget skal se på mulige konsekvenser for Norge, og svare på hvor
Norge har de beste forutsetningene for å møte disse endringsprosessene.
Videre skal utvalget gi svar på hva som bør være overordnede prioriteringer
og tiltak for å utvikle innovasjon og grønn konkurransekraft for
Norge. Utvalgets forslag vil bli lagt frem høsten 2016. Regjeringen
tar sikte på å legge frem en strategi for grønn konkurransekraft
i 2017.
Regjeringen er opptatt av å ta i bruk økonomiske virkemidler
som insentiv for grønnere forbruk og investeringer. Regjeringen
satte i 2014 ned en ny grønn skattekommisjon. Et grønt skatteskift innebærer
at beskatningen vris over mot miljøskadelig aktivitet. Dette innebærer
at vi kan redusere andre skatter og avgifter. Utvalget skal vurdere
om og hvordan en grønn skatteomlegging kan bidra til bedre ressursutnyttelse
og til å oppfylle målene i klimaforliket. Med bedre ressursutnyttelse
menes også hvordan miljøavgifter kan brukes for å redusere lokale
miljøproblemer. Utvalget skal legge kostnadseffektivitet og prinsippet
om at forurenser betaler til grunn for sitt arbeid. Hovedmålet for
utvalgets arbeid er å vurdere om og hvordan man ved bedre bruk av avgiftsinsentiver
kan oppnå både lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og
en god økonomisk utvikling. Utvalget legger fram sin rapport 2. desember
2015.
Frakopling mellom forbruk, økonomisk vekst og uønskede
miljøvirkninger og tiltak som vil gjøre det norske forbruket mindre
miljøbelastende, er overskriften over det daglige arbeidet med miljøpolitikken
- med stadige forbedringer i avfallspolitikken og miljørelaterte
forbrukerrettigheter, videreføring av en ambisiøs kjemikaliepolitikk
og en styrket klimapolitikk.
Regjeringen arbeider for å redusere bruken av miljøgifter
i produksjonsprosesser og i produkter. Dette reduserer produkters
fotavtrykk og muliggjør materialgjenvinning uten å bidra til fortsatt
spredning av miljøgifter i produkt- og avfallskjedene. Fordi miljøgifter
spres mest gjennom langtransporterte utslipp og gjennom utslipp
fra importerte produkter, er internasjonale reguleringer, globalt
og gjennom EØS-samarbeidet, det viktigste virkemidlet for å stanse bruk
og utslipp av miljøgifter. Norge har vært blant de mest aktive landene
i å arbeide for at de internasjonale kjemikalieregelverkene skal
bli best mulig. EU har det fremste kjemikalieregelverket i verden
i dag, og Norge er en pådriver for at det skal bli bedre. Blant
annet har Norge sluttet seg til en gruppe EU-land som presser på
for en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. I tillegg jobber vi
tett med våre nordiske kolleger.
Norge har et mål om at veksten i avfallsmengden skal
kobles fra den økonomiske veksten. Det har vist seg vanskelig å
nå, og dette er en utfordring mange land sliter med. Derfor et det
viktig at utslipp til luft og vann fra sluttbehandling av avfall (i
Norge) stadig reduseres gjennom strengere krav og bruk av mer miljøvennlig
teknologi. Vi har også høy grad av gjenvinning, men kan utnytte
ressursene bedre gjennom materialgjenvinning. Jeg er derfor positiv
til ambisiøse mål. Samtidig må vi framover også bidra til kvalitet slik
at det etableres gode markeder for sekundære råvarer. Jeg er særlig
opptatt av at vi ikke forlenger levetiden og bidrar til spredning av
miljøgifter gjennom sekundære råvarer. For å få til høy grad av
materialgjenvinning av høy kvalitet er det behov for bedre teknologi
for eksempel for effektiv sortering og identifisering av miljøgifter,
og innovasjon i produktdesign. Her er det gode muligheter for grønne
arbeidsplasser og grønn vekst.
Det er et stort potensiale for å redusere svinn
av mat og dermed oppnå en bedre ressursbruk og redusert avfallsmengde.
Klima- og miljødepartementet leder et arbeid som skal lede fram
til en avtale med alle de relevante aktørene i matbransjen – fra
primærnæring til detaljist, i tillegg til relevante myndigheter.
En intensjonsavtale ble signert i mai 2015 og det arbeides nå med
å sette reduksjonsmål, finne effektive tiltak, identifisere kilder
og utvikle indikatorer i hele matkjeden.
Bevisste og informerte forbrukere kan utøve
betydelig markedsmakt gjennom sine valg av varer og tjenester. Tilgang
til relevant og pålitelig miljøinformasjon er da en grunnleggende
forutsetning. Norske borgeres rett til miljøinformasjon og deltakelse
i beslutningsprosesser som berører miljøet er nedfelt i Miljøinformasjonsloven,
som er Norges gjennomføring av Århuskonvensjonen om slike rettigheter.
Loven er også en operasjonalisering av borgernes rett til informasjon
om miljøet som nedfelt i Grunnloven § 112. Den norske miljøinformasjonsloven
går lengre enn Århuskonvensjonen, fordi den også gir rett til å
kreve miljøinformasjon fra private produsenter eller tilbydere av
varer og tjenester til private forbrukere. Retten til miljøinformasjon
omfatter alle forhold ved en virksomhet som kan føre til en ikke
ubetydelig miljøpåvirkning, herunder innsatsfaktorer og produkter.
Ved siden av miljøinformasjonsloven gir også Produktkontrolloven
rett til detaljert informasjon om produkter som kan føre til miljøforstyrrelse
fra de som produserer, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker
produktet. Retten til informasjon omfatter også informasjon om virkninger
på miljøet ved produksjon eller distribusjon av produkt utenfor
Norge. Lovene gir rettigheter, og disse rettighetene må tas i bruk,
de utløser ikke handling i seg selv. Jeg har nylig tatt initiativ
til å gjøre disse rettighetene bedre kjent.
Regjeringen arbeider også med andre forbrukerrelaterte
spørsmål som har relevans i denne sammenheng. Barne- likestillings-
og inkluderingsministeren sendte 9. juli på høring et forslag til
innstramminger i telefonsalgsreglene i markedsføringsloven. Forslaget
går ut på å begrense telefonselgeres mulighet til å kontakte forbrukere
som har tatt et aktivt og bevisst valg om ikke å bli kontaktet per
telefon. Når det gjelder reklamasjonsregler, følger Norge ved Justisdepartementet
opp arbeidet i EU med nye regler ved blant annet netthandel. Regjeringen har
i den sammenheng gitt uttrykk for at det er viktig for Norge å beholde
den lange norske reklamasjonsfristen, og dette er et sentralt element i
norske posisjoner til EU-kommisjonens arbeid med nytt regelverk.
Å begrense de globale klimagassutslippene er avgjørende
for å sikre global bærekraft. Det er derfor klimaarbeidet er min
førsteprioritet, særlig i år når verdens land skal bli enige om
en ny global klimaavtale hvor alle er med ut fra sine forutsetninger.
En slik avtale er ikke bare et sted hvor land forplikter seg hver
for seg til å bidra, men også en gjensidig forpliktende avtale om
å støtte hverandre i arbeidet videre, med kompetanse, teknologi,
penger og internasjonalt politisk press som støtter opp om nasjonal
politikk. Ved aksept for differensiering som tar hensyn til de store
forskjellene mellom land i inntekt og utviklingsnivå, og vedtak
om overføring av støtte til fattige land, forsøker FN-prosessen
i noen grad å adressere skjevheten i at utslipp fra produksjon av
forbruksvarer for eksport i utviklingsland øker deres nasjonale
utslipp, mens det ikke inngår i klimaregnskapet for det landet der
varen forbrukes.
Gjennom Meld. St. 13 (2014-15) Ny utslippsforpliktelse
for 2030 – en felles løsning med EU, har regjeringen sikret at Norge
har et ambisiøst utslippsmål for 2030 og en ny modell for gjennomføring,
slik at Norges bidrag til det globale klimaproblemet skal være på
nivå med klimavitenskapen og med ambisjonen i EU.
I meldingen har regjeringen også utpekt fem
prioriterte innsatsområder i den nasjonale klimapolitikken:
Reduserte utslipp
i transportsektoren
Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien
og ren produksjonsteknologi
CO2-håndtering
Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi
Miljøvennlig skipsfart
I transportsektoren legger regjeringen i statsbudsjettet
for 2016 grunnlaget for grønnere forbruk av transporttjenester og
framtidens grønne byer. Bevilgningene til gang- og sykkelveier øker
til totalt 600 millioner kroner, bymiljøavtalene får en budsjettvekst
fra 30 til 100 millioner, og regjeringens satsing på jernbane opprettholdes på
omtrent samme historisk høye nivå som i 2015. El-bilene beholder
avgiftsfordelene ut 2017, og slipper engangsavgift ut 2020. Regjeringen
har iverksatt fritak for merverdiavgift på batterier til elbiler
og på leasing av elbiler.
Jeg vil også trekke fram regjeringens satsing
på miljøteknologi, som allerede er styrket under denne regjeringen,
men hvor vi i statsbudsjettet for 2016 legger opp til ytterligere
satsing på klima- og miljøteknologi og nye grønne arbeidsplasser.
Innovasjon Norges miljøteknologiordning får en økt bevilgning på 134,5
millioner kroner, til totalt 464,5 millioner kroner. Enova får overført
over 2,3 milliarder kroner i 2016 og har fått utvidet sitt mandat
til utvikling av klima- og energiteknologi i industrien og reduserte
klimagassutslipp i transportsektoren i tillegg til miljøvennlig
energiomlegging. Bevilgningene til pilotordningen for biogassanlegg
dobles fra 10 til 20 millioner for å følge opp regjeringens biogasstrategi.
Regjeringens arbeid med miljøvennlig skipsfart har
som formål å gjøre forbruket av transporttjenester for mennesker
og gods, og transport til sjøs, grønnere. Skipsfart er i hovedsak
et energieffektivt transportalternativ for godstransport. Ny teknologi
og nye løsninger for operasjon av skip gir mulighet for fremtidige
utslippsreduksjoner. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff, nullutslippsløsninger
og energieffektive skip er en nøkkelfaktor i å redusere utslippene
fra skipsfarten. Regjeringen satser på grønn fornyelse av norsk
nærskipsflåte ved å bruke 40 mill. kroner til å øke tapsavsetningen
i innovasjonslåneordningen og opprette en kondemneringsordning. Utslippene
fra innenriks skipsfart i Norge er betydelige, og skip som går i
kystfarten kan ofte være over 40 år gamle. Miljøgevinsten knyttet
til fornyelse av flåten både når det gjelder CO2 og lokal
luftforurensning er stor. Denne satsingen vil styrke Norges konkurranseevne
ved bidra å til en omstrukturering i nærskipsfartsnæringen og gjøre
sjøveien mer konkurransedyktig. En fornyelse av nærskipsfartsflåten
vil medføre lavere ressursbruk per transportert godsmengde.
Miljøtilstanden i Norge påvirkes i stor grad
av grenseoverskridende forurensing fra Europa. Miljøproblemene kan
ikke løses av ett land alene. Samtidig har Norge en liten, åpen
økonomi og næringslivet er avhengig av felles internasjonale kjøreregler.
Norge er en del av det indre marked og store deler av miljøpolitikken
er harmonisert gjennom regelverk i EØS-avtalen. Handlingsrommet
for eget regelverk er derfor ikke stort, men felles regelverk er
også det som gir størst miljøeffekt.
Regjeringen fører en offensiv europapolitikk
og vi samarbeider tett med våre nordiske naboland i arbeidet for
å påvirke utviklingen av en offensiv miljøpolitikk i EU. Det har
siden inngåelse av EØS-avtalen vært bred enighet i Stortinget om
et tett og forpliktende samarbeid med EU i miljøpolitikken. Norge
samarbeider med EU fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer.
En ambisiøs klima- og energipolitikk er høyt prioritert i regjeringens
europastrategi. I Klima-og miljødepartementet er også arbeidet med
å utvikle et ambisiøst regelverk for å redusere helse og miljøfarlige
kjemikalier, blant annet i produkter, gitt høy prioritet i vårt
samarbeid med EU.
I tillegg til felles regler og et felles indre
marked er vår deltakelse EUs forskningsprogrammer viktig. I forsknings-
og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 er miljø og klima en prioritet.
Å bruke innovasjon og forskning for å fremme det grønne skiftet
er forankret i Europa 2020-strategien for smart, bærekraftig og
inkluderende vekst. Utgangspunktet er at miljø og naturressurser
er grunnlaget for europeisk økonomi- og velferdsutvikling og at
strukturelle endringer og innovasjon gir nye muligheter til å utvikle
en mer ressurseffektiv økonomi og realisering av et lavutslippssamfunn.
For å nå målene i EUs vekststrategi har Europakommisjonen
satt i gang et omfattende arbeid for en omlegging mot en sirkulær
økonomi. Omleggingen vil også bidra til å nå EUs klimamål og redusere
EUs avhengighet av import av råvarer. Europakommisjonen lanserte
28. mai i år en offentlig høring om virkemidler for en sirkulær økonomi
Europa og skal etter planen legge frem en ny handlingsplan for sirkulær
økonomi 2. desember 2015. Overordnet budskap i det norske høringsinnspillet
er at EU og Norge har felles visjon om et grønt skifte og grønn konkurransekraft.
Regjeringen løfter blant annet frem forbruker- og
produktpolitikk så vel som avfalls- og kjemikaliepolitikk og understreker
betydningen av god sammenheng mellom regelverk på kjemikalie-, avfalls-
og produktområdet. Det er behov for mål for materialgjenvinning,
så vel som regelverksendringer for å forebygge og fase ut prioriterte
miljøgifter. I innspillet trekker Norge frem betydningen av å sikre
gode forbrukerrettigheter og juridiske garantier, særlig i forhold
til produkters holdbarhet. For å redusere produkters klima- og miljøfotavtrykk
trenger vi gode indikatorer og metoder som inkluderer hele produktets
livsløp. På flere av disse områdene bidrar Norge inn i et bredt
europeisk samarbeid. Regjeringen har også vektlagt næringslivets rolle
i overgangen til mer bærekraftig forbruk og produksjon. Det norske
innspillet støtter økt europeisk innsats som tilrettelegger for
mer ressurseffektive og tjenestebaserte forretningsmodeller, eksempelvis
leasing og deling.
Forslagsstilleren foreslår at regjeringen legger fram
en målsetting, en stortingsmelding, ulike planer for forbrukeraspekter
ved varer som alle skal adressere et redusert forbruk hos norske
forbrukere, samt en årlig statistikk om det norske forbruket og
dets "globale fotavtrykk". Jeg deler målsettingen om en grønn omstilling
av norsk økonomi, og det vil også måtte innebære dreining av det
private forbruket i grønnere retning. Men når det gjelder fremgangsmåten
som skisseres i forslagene noterer jeg en forskjell i tilnærming.
Miljøpolitikken retter seg inn mot å forebygge og avbøte miljømessige
uønskede konsekvenser av økonomisk aktivitet, ikke mot selve størrelsen
på den økonomiske aktiviteten eller det private forbruket. Jeg mener
miljøkonsekvensene fortsatt må være miljøpolitikkens hovedfokus,
og at det ikke er hensiktsmessig å iverksette generelle virkemidler
rettet inn mot å redusere selve volumet av det private forbruket
i samfunnet som sådan. Et lavutslippssamfunn handler heller ikke
om å avstå fra å forbruke varer og tjenester, men å dekke våre behov
på smartere og mindre miljøbelastende måter. De viktige initiativene
regjeringen har tatt ved å nedsette Grønn skattekommisjon og utvalget
for grønn konkurransekraft vil hver på sin måte styrke beslutningsgrunnlaget
for en politikk for lavutslippsutvikling. Forslagene fra Grønn skattekommisjon
i desember ventes å konkretisere nye økonomiske verktøy, og Grønn konkurransekraft-utvalget
neste år vil, på basis av input fra norsk næringsliv, forskere og
fagmiljøer, gi råd om strategiske grep for en omstilling som både
er grønn og konkurransekraftig. I dette arbeidet trenger Norge en
fortsatt vekstkraftig økonomi og et næringsliv som er grønt og nyskapende.
Det er dette vi må stimulere til, og som herved redegjort for arbeider
regjeringen på mange fronter med nettopp det.