Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen,
fra Fremskrittspartiet, Tone Heimdal Brataas, Bård Hoksrud, lederen
Kari Kjønaas Kjos, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth,
viser til at regjeringen i meldingen har lagt fram Nasjonal helse-
og sykehusplan. Planen gjelder for perioden 2016–2019, men beskriver
og drøfter utviklingstrekk fram mot 2040.
Komiteen er enig i at god styring
og planlegging er en forutsetning for gode helsetjenester. Det norske
samfunnet vil gjennomgå store endringer fram mot 2030. Utviklingen
i folketall, alderssammensetningen i befolkningen, endringer i sykdomsbildet
og folks forventninger til kvalitet og standard vil få stor betydning
for planleggingen av framtidens sykehus.
Komiteen legger til grunn at
medisinsk forskning og innovasjon vil bringe fram nye behandlingsmuligheter,
legemidler og medisinsk utstyr i stort omfang og høyt tempo. Behandlingsmetodene vil
bli mer skånsomme, og flere kan behandles, også i høy alder. Mange
nye behandlingsformer vil kreve avansert og dyrt utstyr og tverrfaglige,
høyt spesialiserte team av fagfolk.
Selvbetjeningsteknologi og bedre tilrettelagt
informasjon vil gjøre at pasienter kan mestre egen helse og behandling
i langt større grad enn i dag, og komiteen antar
derfor at pasienten vil være en aktiv pådriver i forebygging, diagnostisering,
utredning, behandling og rehabilitering. Komiteen ser
at denne utviklingen vil få store konsekvenser for hvordan sykehusene
bygges, organiseres og drives i årene som kommer.
Komiteen viser til at oppgaver
som kan gjøres pasientnært, vil kunne frigjøre sykehuskapasitet
som kan komme de sykeste til gode. Utstyr for selvdiagnostisering
og -oppfølging vil kunne redusere behovet for polikliniske konsultasjoner,
samtidig som økt oppmerksomhet om egen helse kan føre til flere pasienthenvendelser.
Komiteen har merket seg at meldingen
gjør rede for utviklingen og betydningen av persontilpasset medisin,
som innebærer at behandling kan skreddersys den enkelte pasient
i forebygging, diagnostikk og behandling. Videre gjør meldingen
rede for arbeidet med å møte utfordringen med framveksten av antibiotikaresistens,
samt tiltak for å bedre folkehelsen og motvirke livsstilssykdommer.
Komiteen viser til at den største
utfordringen i arbeidet med å styrke pasientens stilling i helsetjenesten
er å snu innarbeidet kultur og arbeidsmåter slik at helsetjenesten
ses fra pasientens perspektiv. Pasientene skal føle seg ivaretatt,
sett og hørt og møtes som de unike individene de er. I arbeidet
med standardisering av tjenestene må dette perspektivet være med.
Komiteen er enig med regjeringen
i at det å ruste spesialisthelsetjenesten til å møte framtidens behov
i et så langstrakt og spredt befolket land som Norge i stor grad
handler om å finne en god balanse mellom det som haster og det som
kan planlegges, og mellom det som må gjøres sentralt og det som
kan gjøres lokalt. Når motstridende interesser gjør det vanskelig
å bli enige om hva som er den beste løsningen, skal hensynet til
pasienten alltid veie tyngst.
Komiteen viser til
at Nasjonal helse- og sykehusplan skal legges frem for Stortinget
hvert fjerde år. Den skal informere Stortinget om status og utfordringer
i spesialisthelsetjenesten, og gjøre det mulig for Stortinget å
ta de viktigste beslutningene om hvordan sykehusene skal utvikles.
Komiteen er opptatt av å skape
trygghet for befolkningen i alle deler av landet; og ønsker at sykehusplanen
skal konkretisere krav til innhold i sykehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at planen legger til rette for en fortsatt desentralisert
sykehusstruktur i Norge, med en «ryggrad» av akuttsykehus. Planen inneholder
regjeringens anbefaling til Stortinget om hva slags type sykehus
vi bør ha i fremtiden, og hvordan de skal inngå i en nasjonal sykehusstruktur.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at økonomi og finansieringssystemer er drøftet i svært liten
grad i planen. Regjeringen ber med denne planen Stortinget om å
fatte et prinsippvedtak om hvordan sykehusstrukturen skal være i
Norge.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II i 2006 la fram den første nasjonale helseplanen
for Stortinget. Dette understreker at disse medlemmer mener
det er riktig at Stortinget formulerer og vedtar en politikk som
setter kursen for vår felles helsetjeneste, herunder fellesskapets
sykehus. I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan
definerte den rød-grønne regjeringen den politiske retningen for
helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet for perioden 2011–2015. Der
ble det understreket at spesialisthelsetjenesten måtte videreutvikles
for å møte fremtidens utfordringer, og at nye behandlingsmetoder
kunne føre til både desentralisering og sentralisering av tjenester. De
regionale helseforetakene skulle fortsette å fungere som redskap
for gjennomføring av nasjonal helsepolitikk. Disse medlemmer vil
derfor understreke at diskusjonen om sykehusstruktur ikke er ny. Den
er godt kjent, og den har blitt møtt med tydelige politiske grep
tidligere. Utgangspunktet for endringer som er gjort til nå, har
vært faglig forankret og har bygget på et solid beslutningsgrunnlag.
Det er derfor betimelig å presisere at sykehusene i Norge har vært
underlagt sterk politisk styring og at det har vært tatt tydelige
politiske grep innenfor rammene av dagens foretaksmodell. Styringsmodellen
har blitt justert en rekke ganger, for best å kunne møte de utfordringene
og behovene samfunnet og norsk helsetjeneste har stått overfor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg at Arbeiderpartiet mener
sykehusene i Norge har vært underlagt sterk politisk styring, og
at det har vært tatt tydelige politiske grep om diskusjonene om
sykehusstruktur tidligere. Disse medlemmer viser
til at det har blitt nedlagt flere sykehus under den rød-grønne
regjeringen uten at Stortinget har hatt mulighet til å beslutte
de overordnede politiske føringene for sykehus og sykehusstruktur. Disse
medlemmer etterlyser derfor hvilke tydelige politiske grep
det siktes til når det gjelder endring av sykehusstruktur.
Disse medlemmer viser videre
til at hensikten med Nasjonal helse- og sykehusplan er å informere
Stortinget om status og utfordringer i spesialisthelsetjenesten
og gjøre det mulig for Stortinget å ta de viktigste overordnede
beslutningene om hvordan sykehusene skal utvikles. I tillegg inviteres
Stortinget til å konkretisere krav til innhold i sykehus. Disse
medlemmer viser til at det er første gang siden staten overtok
sykehusene i 2002 at Stortinget har fått presentert en samlet, nasjonal
plan for utviklingen av sykehusene. Med planen legges det til rette
for en mer demokratisk forankret nasjonal politikk for utvikling
av sykehusene i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er behov for å minne regjeringen på at regjeringspartiet Høyre
gikk til valg på å legge ned helseregionene og erstatte disse med
en nasjonal sykehusplan. Det ble understreket at den nasjonale sykehusplanen
skulle være det Nasjonal transportplan er for samferdselssektoren.
Stortinget skulle ta de endelige avgjørelsene. Kort tid etter valget
ble ambisjonsnivået endret, og det ble tydelig at regjeringen likevel
ikke vil legge ned helseregionene denne perioden, men heller avvente
nasjonal sykehusplan. I desember 2015 ble Kvinnsland-utvalget utnevnt
med mandat å finne en egnet organisering av sykehusene. Det ble
nå signalisert at den framlagte nasjonale sykehusplanen, lik tilsvarende
planer under den rød-grønne regjeringen, kun skulle omhandle overordnede
prinsipper og ikke invitere Stortinget til å ta stilling til de
konkrete enkeltprosjektene i Sykehus-Norge, slik man mente før valget
2013. Disse medlemmer vil fremholde at Nasjonal helse-
og sykehusplan er tvetydig og speiler en politikk som er lite redelig.
Planen beskriver hvordan det i regjeringserklæringen fremgår at
de regionale helseregionene skal legges ned, samtidig som planen
legger til grunn at spesialisthelsetjenesten skal planlegges og dimensjoneres
med utgangspunkt i geografiske helseregioner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at et hovedmål for regjeringen
er en bedre, nasjonalt forankret og mer samordnet styring av spesialisthelsetjenesten.
I regjeringsplattformen står det at regjeringen vil «legge ned de
regionale helseforetakene når det er utformet en nasjonal helse-
og sykehusplan».
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har vært tydelig på at ny styringsmodell først er aktuell
etter at planen er vedtatt og virker. Disse medlemmer viser
til at det ble oppnevnt et utvalg 2. oktober 2015 som skal utrede
alternative modeller for hvordan staten kan organisere eierskapet
til sykehusene. Det har siden helseforetaksreformen i 2002 vært
både faglig og politisk debatt om ulike sider ved denne styringsmodellen.
Sentrale problemstillinger som har vært diskutert, er
om modellen legger
til rette for tilstrekkelig nasjonal samordning og utjevning av
forskjeller i kvalitet og effektivitet mellom regioner og mellom
helseforetak og sykehus
om det er tilstrekkelig klarhet i roller
mellom nivåene, og tilstrekkelig demokratisk legitimitet knyttet
til vanskelige beslutninger i helseforetakene
om det er riktig balanse mellom de regionale
helseforetakenes beslutningsmyndighet og det politiske ansvaret
for disse beslutningene
om foretaksmodellen sikrer tilstrekkelig
grad av politisk styring, herunder tilstrekkelig involvering av
Stortinget i sentrale beslutninger
Disse medlemmer vil påpeke at
å nedsette et utvalg ikke gjøres i stedet for å legge ned de regionale
helseforetakene, men det er et steg i prosessen med å få en ny styringsmodell.
NOU skal leveres innen 1. desember 2016, og disse medlemmer viser
til at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget våren 2017
med hvordan saken skal følges opp.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen allerede er i gang med å sikre mer nasjonal styring
i spesialisthelsetjenesten. Det er opprettet et nasjonalt foretak
for IKT, et nasjonalt foretak for bygg og et nasjonalt foretak for
innkjøp. Disse medlemmer er fornøyd med at regjeringen
har tatt et tydeligere politisk ansvar for beslutninger i helseregionene
enn den forrige regjeringen gjorde. Disse medlemmer påpeker
at der den forrige regjeringen gjemte seg bak de regionale helseforetakene ved
vanskelige beslutninger, har denne regjeringen vært opptatt av at
flere beslutninger skal tas av statsråden i foretaksmøte. Disse
medlemmer mener Nasjonal helse- og sykehusplan er det viktigste
verktøyet for å gi styringen av sykehusene et tydeligere politisk
ansvar og en forankring i Stortinget.
Disse medlemmer merker seg at
Arbeiderpartiet karakteriserer planen som en politikk som er lite
redelig, men de konkretiserer ikke hva Arbeiderpartiets alternativ
er, ei heller hva uredeligheten består i. Disse medlemmer viser
til at det aldri har vært en intensjon at Stortinget skal bestemme
hvilket innhold det skal være i hvert enkelt sykehus ned på avdelingsnivå.
Stortinget skal derimot bestemme hvilke typer sykehus vi skal ha
i Norge og gi overordnede føringer om hva disse skal inneholde. Disse medlemmer viser
til at statsråden har vært tydelig på at også mindre sykehus må
ha et større tilbud dersom avstand, klima og beredskap gjør det
nødvendig. Disse medlemmer mener Arbeiderpartiet
med den type retorikk viser at de er mer opptatt av politisk spill
enn å synliggjøre hvilken politikk de egentlig står for. Disse
medlemmer påpeker at det er svært uklart hva Arbeiderpartiets
«tredje vei» innebærer, og spesielt uklart hva som er forskjellen
mellom det regjeringen foreslår i planen, og det Arbeiderpartiet
nå legger frem som deres alternativ.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
ønsker ny styringsmodell for spesialisthelsetjenesten, der de regionale
helseforetakene ikke inngår. Styringsmodellen skal endres
etter at Nasjonal helse- og sykehusplan er behandlet og virker. Flertallet ser
frem til Kvinnsland-utvalgets utredning om alternative styringsmodeller
for sykehusene. Utvalget skal levere sin innstilling 1. desember
2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet har lenge vært kritiske til prosessen rundt
planen. Lenge før planen ble lagt frem, igangsatte regjeringen en
overordnet diskusjon basert på sterkt kritiserte premisser, gjennom
signaler gitt i den årlige sykehustalen. Styringssignalene gitt
i sykehustalen 2015 skapte unødvendig utrygghet for fagligmiljøer
og lokalbefolkning flere steder i landet. Det er siden sådd sterk
tvil om beslutningsgrunnlaget, og de ekspertrapportene planen er basert
på har lite tydelige konklusjoner, et svakt tallmateriale og få
henvisninger til relevant forskning som viser sammenhengen mellom
kvalitet og sykehusenes størrelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at akuttberedskap ved norske
sykehus har vært diskutert lenge. I 1998 kom en NOU «Hvis det haster»,
og i 2000 kom stortingsmeldingen «Om akuttmedisinsk beredskap». Videre
har det vært nedsatt et lokalsykehusutvalg, og det ble lagt frem
en mindre operativ helse- og omsorgsplan i 2010. Alle utredningene
konkluderte med at akuttfunksjonen i indremedisin i fremtiden vil være
den mest sentrale akuttfunksjonen ved mindre sykehus, og pekte på
at det vil være vanskelig å opprettholde akuttfunksjon i kirurgi
ved alle lokalsykehus i fremtiden. Disse medlemmer påpeker
at parallelt med disse diskusjonene har vi sett flere sykehus bli
lagt ned, at funksjoner har blitt fordelt og store endringer er
skjedd. Disse medlemmer viser til at i arbeidet med
Nasjonal helse- og sykehusplan har to faglige rådgivningsgrupper
uttalt seg om det fremtidige akuttilbudet i sykehus, og Helsedirektoratet
har oversendt departementet et notat med synspunkter på lokalsykehus
og akuttfunksjoner. Disse medlemmer påpeker at de
rådgivningsgruppene som har uttalt seg om akuttfunksjoner, begge
besto av personer med erfaring fra og god kjennskap til norske sykehus.
I tillegg hadde fagfolkene i den ene rådgivningsgruppen særskilt
kjennskap til de fagområdene som ville bli berørt ved en eventuell omstilling
av akuttfunksjonene i lokalsykehus.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke at regjeringspartiet Høyre før valget i 2013 lovet å øke
sykehusbudsjettene med 12 mrd. kroner i perioden 2013–2017 – utover
det som går til ordningen med fritt behandlingsvalg. Regjeringen
ligger nå over en milliard kroner etter sine egne lovnader, og prestisjereformen
«fritt behandlingsvalg», som skulle løse alle ventetidsproblemer, er
kraftig nedjustert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen har lagt
til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i sine tre budsjetter
enn den forrige regjeringen fikk vedtatt gjennom sine åtte. Dette
gir resultater for pasientene. Ventetidene går ned, flere får hjelp,
og færre pasienter venter på behandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil påpeke at store deler av planen er
en beskrivelse av norsk helsetjeneste. Disse medlemmer gjenkjenner
beskrivelsen, og understreker at svært mye er bra i norsk helsetjeneste.
Det betyr at vi har fått til mye når det gjelder organisering og
ledelse. Og det betyr først og fremst at de titusener av fagfolk
som møter pasientene gjør en fremragende jobb. Men helseplanen
er tynn når den kommer til fremtidens utfordringer og de løsninger
dette vil kreve av oss. Sykehusplanen setter ikke et nytt ambisjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er svært uenig i Arbeiderpartiet og
Senterpartiets påstand om at planen er tynn når den kommer til fremtidens
utfordringer og hvilke løsninger dette vil kreve av oss. Fremtidens
utfordringsbilde er en av hovedårsakene til at regjeringen legger
frem en nasjonal helse- og sykehusplan, og fordi det tar tid å etablere,
omstille og utvikle sykehustjenestene, må vi planlegge og handle
nå. Disse medlemmer viser til at utfordringsbildet
er viet et eget kapittel i planen. Disse medlemmer mener utfordringsbildet
er meget godt skissert, og det står godt beskrevet hvordan det norske
samfunn vil gjennomgå store endringer frem mot 2030. Blant annet vil
økningen i antall eldre gi økt behov for sykehustjenester frem mot
2030. Det er beskrevet at eldre over 70 år bruker dobbelt så mye
helsetjenester som 40-åringer. Samtidig må en ta hensyn til at bosettingsmønsteret
er betydelig endret de siste 30–40 årene, og de siste tiårene har
vært preget av sterk sentralisering. Det er særlig de unge som flytter
til byene, noe som medfører at andelen eldre i distriktene vil øke
fremover. Videre må en ta hensyn til at sykdomsbildet forandrer
seg, og det vil i første rekke bli preget av den store andelen eldre
som vil ha behov for helsetjenester i fremtiden. Forekomsten av
livsstilsykdommer, kroniske sykdommer, kreft, muskel- og
skjelettsykdommer, psykiske helseutfordringer og rusavhengighet
vil øke betydelig. Disse medlemmer viser videre til
at medisinen gjør store fremskritt og gir nye muligheter. Dette
er positivt, men medfører at pasientene vil forvente bedre kvalitet,
høyere standard og raskere tilgang til den beste behandlingen og
medisinene. Disse medlemmer mener planen beskriver
godt hvordan innføring av ny medisinsk teknologi og behandlingsmetoder må
planlegges og styres, så kvaliteten og tilgangen til gode helsetjenester
ikke blir avhengig av hvem du er eller hvor du bor. Disse
medlemmer mener videre at planen tar utgangspunkt i at vi
ikke kan bemanne oss ut av utfordringene. Framskrivninger viser
at det vil være behov for 30 prosent flere årsverk frem mot 2030,
og 40 prosent frem mot 2040. Det kan bety at hver tredje elev i
videregående skole må velge helserelatert utdanning. Disse
medlemmer mener at dette ikke er bærekraftig, og at så mange
heller ikke skal jobbe innenfor helse. Samfunnet har også andre
oppgaver som trenger arbeidskraft, derfor er Nasjonal helse- og
sykehusplan, sammen med stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten,
helt nødvendige for at vi skal kunne planlegge for fremtiden.
Disse medlemmer viser i tillegg
til at flere av deltakerne i komiteens høring mente at planen gir et
godt grunnlag for en fremtidig utvikling av helse- og sykehussektoren
i årene fremover. Disse medlemmer viser blant annet
til Spekters uttalelse hvor det fremgår:
«Planen gir en grundig og realitetsorientert beskrivelse
av utfordringsbildet med store demografiske endringer, fremtidig
mangel på arbeidskraft, en rivende medisinsk utvikling samtidig
som befolkningens forventninger til helsetilbudet er økende.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker en nasjonal helse- og sykehusplan
velkommen, som en videreføring og oppfølging av Nasjonal helse-
og omsorgsplan, Meld. St. 16 (2010–2011), jf. Innst. 422 S (2010–2011). Disse
medlemmer mener det er stort behov for en nasjonal helse-
og sykehusplan som sikrer sykehussektoren forutsigbarhet ved at
store sykehusinvesteringer og fordeling av nøkkelfunksjoner skjer
etter en helhetlig plan bestemt av Stortinget. Disse medlemmer mener
at en slik helse- og sykehusplan må være langsiktig og rulleres
hvert fjerde år. Disse medlemmer mener at forslag
til nasjonal helse- og sykehusplan burde vært sendt på offentlig
høring både regionalt og lokalt, og involvert folkevalgte organ
i kommuner og fylker etter modell av Nasjonal transportplan, før
vedtak fattes i Stortinget. Disse medlemmer registrerer
at så ikke har skjedd.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Nasjonal helse- og sykehusplan
er framlagt som en stortingsmelding. Utkast til stortingsmeldinger
sendes normalt ikke på høring. I planprosessen har det vært konsultasjoner og
medvirkning fra alle viktige aktører. Disse medlemmer viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet har besøkt alle landets helseforetak
og invitert til innspill fra ansatte, ledere, brukere og berørte kommuner.
Tre ekspertgrupper har uttalt seg til sentrale tema i
planen. Deltakere har vært profesjonsorganisasjonene, KS, forskere,
brukere og eksperter/ressurspersoner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
vise til at formålet med helsepolitikken er å fremme helse og forebygge
sykdom og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele
befolkningen. Norske sykehus skal yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester
til alle som trenger det, når de trenger det – uavhengig av alder,
kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt legge til rette
for forskning og utdanning.
Dette medlem vil presisere at
norske sykehus utfører mye godt arbeid, men er i dag i for stor grad
preget av ressurskamp og sentralisering. Politisk styring utøves
etter foretaksloven, uten folkevalgt kontroll. Stadige strategiplaner
som kalles utviklingsplaner, innebærer ofte nedlegging av tilbud
og tilhørende sentralisering. Disse planene fører til mye bortkastede
penger og arbeid, og gir manglende tillit i organisasjoner. Dette
medlem mener at norske sykehus og de mange ansatte mer enn
noen gang trenger forutsigbarhet for drift og utvikling.
Dette medlem mener at en nasjonal
helse- og sykehusplan burde ført til politiske avklaringer for kvalitet,
rekruttering og utdanning, funksjonsfordeling, organisering og ledelse
av helsetilbudet. Helse- og sykehusplanen burde avklart sykehusstruktur, prioritert
store investeringer og redegjort for nasjonale, regionale og lokale
funksjoner ved sykehus. Sykehusplanen burde etter dette medlems syn
tydeliggjort oppgavefordelingen mellom de ulike nivåene i helsetjenesten.
Planen burde avklart de økonomiske virkemidlene og sett behandlingsforløp
i sammenheng. Dette medlem mener at regjeringens forslag
til nasjonal helse- og sykehusplan ikke svarer opp disse sentrale
utfordringene.
Dette medlem registrerer at politiske
lovnader fra regjeringspartiene om en nasjonal helse- og sykehusplan
som sikrer bedre politisk styring av sykehussektoren, nå er blitt
til en plan som gir enda større rom for ikke-folkevalgte i de regionale
helseforetakene til å utrede og gjøre beslutninger om vesentlige
endringer i vårt offentlige sykehustilbud.
Dette medlem viser videre til
Representantforslag om å avvikle foretaksmodellen og innføre folkevalgt
styring av sykehusene, Dokument 8:96 S (2014–2015) jf. Innst. 377 S
(2014–2015), og Representantforslag om å utvikle folkets helsetjeneste
og en ny nettverksmodell for kvalitet i sykehusene, Dokument 8:19 S
(2015–2016), som beskriver Senterpartiets helhetlige politikk for
sykehusstyring og fremtidig utvikling av spesialisthelsetjenesten. Dette
medlem viser til at Senterpartiet mener Norge bør ta mål
av seg til å skape folkets helsetjeneste. Folkets helsetjeneste
er noe langt mer enn behandling av pasienter og regjeringens definerte
mål om å skape pasientenes helsetjeneste. Helsevesenet er en grunnstein
i vårt solidariske velferdssamfunn. Folkets helsetjeneste er alt
det som fellesskapet må tilrettelegge for, for å sikre best mulig
helse for oss alle, forebygging og behandling for ung og gammel,
frisk og sjuk. Folkets helsetjeneste skal være et gode for hele
samfunnet og for mennesker i alle livssituasjoner, og gi grunnlag
for bosetting og næringsliv. Dette medlem viser til
at vi i dag har store sosiale helseforskjeller i befolkningen, der
helse og leveår avhenger av bakenforliggende faktorer som utdanning og
inntekt. Det er et politisk ansvar å forebygge dette, og å sikre
likeverdige helsetjenester uansett hvor en bor i landet eller hvilken
bakgrunn man har. Et desentralisert
helsevesen er nødvendig for å skape slike likeverdige helsetjenester. Dette
medlem mener at helsevesenet må ta på alvor helsetjenestens
samfunnsansvar. Helsevesenet må settes i stand til å bære sitt samfunnsansvar
gjennom en demokrati- og ledelsesreform og en nasjonal helse- og
sykehusplan som setter folkets og fellesskapets behov først.
Dette medlem støtter ingen av
regjeringens forslag eller scenarioer for utvikling av fremtidens spesialisthelsetjenester. Dette
medlem mener at Nasjonal helse- og sykehusplan må sikre
utviklingen av en moderne og solid spesialisthelsetjeneste som dekker
samfunnets behov, og som gir pasientene det beste tilbudet i tråd
med medisinens utvikling. Å fortsette med dagens struktur og opprettholde
akuttkirurgi ved de minste sykehusene bare «noen år til» er ikke
et livskraftig alternativ. Å sentralisere både kirurgisk og indremedisinsk
beredskap fra halvparten av landets sykehus, slik helse- og omsorgsministeren
har uttalt, er i strid med målet om likeverdige tjenester. Å tilpasse
akuttilbudet etter befolkningsgrunnlaget, det vil si å fjerne akuttkirurgi
fra landets lokalsykehus, vil ikke være faglig forsvarlig.
I Dokument 8:19 S (2015–2016) foreslår derfor Senterpartiet
en alternativ utviklingsmodell for fremtidens sykehus, nemlig en
nettverksmodell for utvikling av kvalitet der lokalsykehusenes rolle
styrkes.
Dette medlem viser også til at
Senterpartiet vil avvikle foretaksmodellen. I Dokument 8:96 S (2014–2015),
Innst. 377 S (2014–2015) foreslår Senterpartiet at sykehusene i
stedet må styres gjennom en ny forvaltningsmodell med folkevalgt
styring nasjonalt, regionalt og lokalt. Ansvaret for drift og utvikling
av spesialisthelsetjenesten desentraliseres til 20 sykehusstyrer
tilsvarende dagens 20 helseforetak. Disse skal styre innenfor rammene
gitt av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan. Alle sykehus skal
ha en stedlig leder som har faglig ansvar, budsjettansvar og personalansvar.
Sykehus må finansieres som skole og eldreomsorg, gjennom
rammebudsjetter over statsbudsjettet. Dagens forretningssystem etter
regnskapsloven bør avvikles og erstattes av kommunenes og fylkeskommunens
budsjett- og regnskapssystem.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at finansieringsordningene
som ligger til grunn i dagens sykehus, legger et viktig premiss
for utvikling av morgendagens spesialisthelsetjenester. I rapport
om innsatsstyrt finansiering (ISF) fra Helsedirektoratet (2007)
fremkommer det bekymring for at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå
på sykehusene er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenesten.
Disse medlemmer påpeker at innsatsstyrt finansiering
var ment som et system for tildeling av økonomiske midler, og ikke
som et prioriteringsverktøy. Ved mange helseforetak er åpenbart
ISF likevel blitt sett på som en mulighet for inntektsøkning ved
de enkelte tjenesteytende avdelinger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil påpeke at det ikke kan være tilfredsstillende
å arbeide under slike forhold. Hva sykehusene tjener på, skal ikke
være styrende for den helsehjelpen som gis pasientene. En slik praksis
er også på tvers av de signaler som gis i tildelingsbrevene til
de regionale helseforetakene fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av dagens finansiering i sykehusene og utrede alternative finansieringsmodeller
som sikrer at økonomien ikke blir styrende for den helsehjelpen som
gis pasientene.»
Disse medlemmer mener det er
behov og muligheter for å gjøre grep som tydeliggjør at ISF ikke
er et prioriteringsverktøy, også med dagens finansieringsmodell.
Det må komme tydelige styringssignaler til helseforetakene om at
ISF ikke skal være styrende for aktivitetene på avdelingsnivå. Fokus
må flyttes fra marginalinntekter til kostnader forbundet med avdelingenes
samlede aktiviteter.
Disse medlemmer foreslår at ISF-satsen
reduseres til 30 prosent, og at basisbevilgningen dermed utgjør
70 prosent av bevilgningene til de tjenester på sykehusene som er
gjenstand for innsatsstyrt finansiering. Dette bør gjøres for å
motvirke tendenser til at ISF benyttes som et prioriteringsverktøy,
og at fokuset fjernes fra pasientbehandling.
Økt rammefinansiering kan resultere i lavere
aktivitetsvekst om dette ikke følges opp med supplerende styringssignaler
til helseforetakene. Herunder må arbeidet med utvikling av måleindikatorer
for både kvalitet og ulike former for effektivitet, intensiveres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet mener at sykehus i all hovedsak må rammefinansieres. Dette
medlem viser også til at ISF-sats i sykehus på 30 prosent
ble vedtatt i Stortinget i forbindelse med innføring av samhandlingsreformen.
Komiteen ønsker sykehustjenester
av høy kvalitet, i offentlig regi, over hele landet, samarbeid med
ideelle aktører og et supplerende innslag av private aktører ut
ifra et definert behov. Sykehus og sykehustjenester er en avgjørende
del av velferdsstaten. Den samlede organisering, fordeling mellom
aktørene og bruken av fagkompetanse, skal ledes av og for fellesskapet.
Grunnleggende for norske sykehus skal være at pasienter får sin
behandling basert på faglige kriterier og nasjonal enighet i vanskelige
prioriteringsspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
på at måten vi i dag organiserer sykehusene på, ble vedtatt i 2002.
Siden den gang har modellen vært justert og endret en rekke ganger.
Den politiske styringen har blitt tydeligere. Samlet har dette ført
til høyere kvalitet på sykehus i alle regioner og forbedret behandlingsresultatene
for mange pasienter. Vi ser per i dag ikke at en ny stor omorganisering
vil gi et bedre sykehustilbud til befolkningen.
Det betyr ikke at styringsmodellen skal «fryses» slik
vi kjenner den i dag. Disse medlemmer mener det er
et større handlingsrom i sykehusmodellen som må brukes for å følge
med i den faglige utviklingen og sikre den politiske styringen. Disse
medlemmer understreker behovet for fortløpende å gjennomføre
forbedringer i ledelse og organisering av norske sykehus, og sikre
en styringsmodell som ivaretar behovet for regional forankring,
pasientnær kunnskap og folkevalgt kompetanse på alle nivå. Det er
en utfordring å styre ressursene slik at mest mulig brukes til direkte
pasientbehandling, med geografisk rettferdig fordeling og god tilgjengelighet
for alle.
Disse medlemmer vil bruke handlingsrommet
innenfor dagens organisering og vil derfor foreslå å utrede en deling
av Helse Sør-Øst. Disse medlemmer mener det rommet
dagens modell gir, bør benyttes, fremfor å gå videre med store omorganiseringer
som alltid vil måtte belaste pasienter og ansatte.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede alternative modeller
for organisering av Helse Sør-Øst, med sikte på en deling av det
regionale helseforetaket.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at sykehusreformen fra 2002
inneholdt tre viktige grep: at staten overtok sykehusene, at sykehusene
ble organisert som helseforetak, og at foretakene ble underlagt
regionale helseforetak.
Disse medlemmer mener det har
skjedd mye bra siden reformen ble vedtatt. Statlig ansvar for sykehusene
er en suksess, det er en rekke positive effekter av foretaksorganisering
av sykehusene, og helseregionene har på mange måter vært en effektiv måte
å styre sykehusene på. Sykehusene i Norge leverer gode resultater
på mange områder og har kontroll på økonomien, noe som er en nødvendig
forutsetning for gode tjenester til pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at det er store utfordringer – ikke minst knyttet til de regionale
helseforetakene. Kritikken har rettet seg mot at de regionale
helseforetakene er et unødvendig mellomnivå mellom stat og sykehus,
som gir mer byråkrati. Modellen forhindrer nasjonal styring som
ser landet under ett, og det blir for mye fragmentering innen viktige
områder. Samtidig er det for store variasjoner i kvalitet og effektivitet
mellom regioner og sykehus.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser også til at modellen blir kritisert for
manglende demokratisk legitimitet, og for at de regionale helseforetakene
tar politiske beslutninger som ingen politikere står ansvarlig for.
De regionale helseforetakene blir således et fragmentert mellomnivå
som skaper avstand mellom sykehus og sentrale myndigheter, og mangler
tillit i befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Kvinnsland-utvalget skal vurdere følgende alternativer:
Avvikling av RHF-ene
og ha færre helseforetak enn i dag direkte underlagt departementet.
Opprettelse av et eget direktorat til
erstatning for de regionale helseforetakene.
Opprettelse av et nasjonalt helseforetak
til erstatning for de regionale helseforetakene.
Eventuelle andre modeller for organisering
av spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
å styrke vår felles helsetjeneste gjennom tydelig politisk styring
og prioritering. Disse medlemmer viser til at den
rød-grønne regjeringen utarbeidet en plattform med tydelige, overordnede
mål for sykehuspolitikken. Dette er, slik disse medlemmer ser
det, et godt utgangspunkt for en videre utvikling av en god offentlig
helsetjeneste og en desentralisert, bærekraftig sykehusstruktur.
Komiteen peker på
at det må være en ambisjon at norske sykehus skal sikre alle som
trenger det, helsetjenester i verdensklasse. Det skal være folks helsetilstand
som avgjør hvilket tilbud man får, ikke bakgrunn, økonomi eller
bosted. Komiteen mener at en sterk offentlig styring
av helsetjenestene er en forutsetning for at forenklede og forbedrede
tjenester kan komme alle pasienter til gode. God offentlig styring
er også avgjørende for at alle pasienter, uansett bakgrunn, skal
kunne være medskapende og medbestemmende i egen behandling, og for
at pasienterfaringer skal kunne spille en vesentlig rolle i de endrings-
og forbedringsprosesser som vår felles helsetjeneste trenger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at den rød-grønne regjeringen nedfelte spesifikke, overordnede
mål som viktig for å oppnå dette:
Økt kvalitet: Det
må være full åpenhet om sykehusenes resultater. Sykehusene skal
ha enda bedre resultater på kvalitet, tilfredshet og pasientsikkerhet,
målt i nasjonale målinger. Resultater av kvalitetsmålinger må være
lett tilgjengelige.
Behandle flere, redusere ventetider. Dette
skal først og fremst skje ved å styrke de offentlige sykehusene,
men også gjennom å inngå avtaler med private og særlig ideelle aktører
som et supplement, i henhold til definerte behov.
God rekruttering og trygge arbeidsplasser.
I samarbeid med ansatte og ledelse må de offentlige sykehusene oppleves
som en god og faglig spennende arbeidsplass, der kompetanse og helsefaglige
resultater anerkjennes.
Disse medlemmer viser til at
tidligere helseminister Jonas Gahr Støre i 2013 la fram ti punkter for
sykehusene, som beskriver de grep som skal gi ønsket forbedring
av helsetjenestene. Disse medlemmer vil her peke
på noen av de mest sentrale for forbedring på systemnivå:
Sørge for lengre
åpningstider i sykehusene slik at planlagt utredning og behandling
kan gis til flere pasienter.
Sørge for nye sykehusbygg og tilstrekkelig
økonomisk handlingsrom slik at regionene kan komme raskere i gang
med planlagte nye sykehusbygg.
Styrke ledelseskompetansen generelt, gjennomgå
nærværet av ledelse i helseforetakene og samarbeide med ansatte
for heltidskultur og økt kompetanse.
Redusere byråkrati og gjøre sykehusene
i stand til å ansette mer støttepersonell for å avlaste de helsefaglige
profesjonene.
Fornye og forsterke IKT slik at kommunikasjon kan
skje elektronisk.
Komiteen viser til
at pasientene skal ha tilgang til kvalitetssikret informasjon om
egen helse slik at de kan delta i beslutninger om egen behandling,
og de skal være aktivt med i utformingen av helsetjenesten. Komiteen mener
pasientopplevd kvalitet er like viktig som medisinsk kvalitet, og
mener pasientens opplevelse skal telle mer, sammen med helsepersonellets
kompetanse.
Komiteen viser til at nye behandlingsmetoder og
brukervennlige IKT-løsninger vil gjøre det enklere for pasienter
og helsepersonell å samarbeide. Det forutsetter at helsetjenesten
endrer holdninger, kultur og ledelse for å sikre pasientenes medvirkning.
Brukermedvirkning på systemnivå er et viktig virkemiddel
for å sikre at pasienters og pårørendes stemme blir hørt, og komiteen viser
til at alle de regionale helseforetakene og helseforetakene har brukerutvalg. Komiteen viser
videre til ekspertgruppen av brukere, pasienter og pårørende som
mener det må bli en jevnere medvirkning, og at de ønsker
brukermedvirkning overalt. Komiteen støtter prinsippet
om at pasienter bør brukes som systemrevisorer og forandringsagenter
i utviklingen av tjenestene.
Komiteen vil fremheve at en god
helsepolitikk gir mennesker trygghet og mer frihet, den gir alle
lik tilgang til god behandling og medvirkning, og den bygger på
solidaritet og offentlig finansiering av tjenestene. Gjennom mange
år er det bygget opp et godt helsetilbud i sykehus med høy kvalitet
over hele landet. Norske sykehus behandler stadig flere, ventetidene
går ned, og kvaliteten økes. Samtidig står helsetjenesten overfor
store utfordringer fremover: økt spesialisering, befolkningsøkning,
mangel på helsepersonell, endret sykdomsbilde, nye behandlingsmuligheter
og større forventning til brukermedvirkning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker
seg at regjeringen vil skape pasientenes helsetjeneste. Da bør det
være selvsagt å legge vekt på pasientopplevd kvalitet og pasientenes
ønsker når sykehustilbud skal utvikles. Dette medlem registrerer
at tusenvis har gått i fakkeltog etter at Nasjonal helse- og sykehusplan
ble framlagt, for å kjempe for at lokalsykehustilbudet ikke må svekkes.
I LHLs rapport «Helsebarometer 2015» – som bygger på en undersøkelse
der 7 500 mennesker spørres om oppfatning av egen helse, helsetilbudet
og prioriteringer i norsk helsevesen – pekes det på fire kriterier
som de klart viktigste for god kvalitet i helsetjenesten: nærhet
til sykehus og lege, godt utdannet helsepersonell, effektiv behandling
og korte ventetider. Fritt valg av sykehus kom klart lenger ned
på lista. Nærhet ser altså ut til å være viktigere enn valgfrihet
for folk flest. At pasienter, pårørende og innbyggere generelt er opptatt
av nærhet til sykehustjenester og beredskap, må være førende for
den politiske styringen av utviklingen av spesialisthelsetjenesten.
Pasientrollen og pasientønsker skal ikke bare styrkes i møtet med
helsearbeidere, men også i utviklingen av overordnede strukturer
og pasienttilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at et
sentralt mål i planen er å styrke lokalsykehusene, ikke svekke dem.
Målet er at lokalsykehusene skal bli bedre rustet til å ivareta
de pasientgruppene som vil ha økt behov for sykehustjenester i fremtiden.
Planen skal også sikre at vi opprettholder et sterkt desentralisert
sykehustilbud, og det slås fast at ingen sykehus skal legges ned
som følge av planen.
Komiteen vil understreke
at for pasienter med behov for helsetjenester over lengre tid, har
sykehusene plikt til å oppnevne koordinator. For sykehuspasienter
med alvorlig og langvarig sykdom er det innført rett til kontaktlege,
samt at koordinator også er en del av pakkeforløpet for kreft. Komiteen mener at
oppnevning av koordinator eller kontaktlege er viktig for å styrke
pasientrollen i sykehussystemet. Men komiteen er
bekymret for at plikten til å oppnevne koordinator for pasienter
med behov for helsetjenester over lengre tid, ikke er blitt fulgt
opp av helseforetakene. Komiteen ber regjeringen
påse at alle helseforetak oppfyller spesialisthelsetjenestelovens klare
plikt om å oppnevne koordinator for alle pasienter med
behov for helsetjenester over lengre tid.
Komiteen viser til høringsinnspill
fra Barneombudet om at fremtidens sykehus må etablere familiebaserte
nyfødtavdelinger til beste for barn og foreldre. Mange barn på nyfødtintensivavdelinger
er svært syke og/eller premature, og er avhengig av at omsorgspersoner
som kan se og tyde signaler. Godt samspill fra starten danner grunnlaget
for at barnet utvikler en trygg tilknytning, som fremmer god psykisk
helse og har betydning for barnets kognitive utvikling. Komiteen mener
også at barn har krav på tilpasset helsehjelp og at spesialisthelsetjenesten
må sørge for at 18-årsgrensen blir ivaretatt, og at man tilstreber
fleksible overgangsordninger til voksenavdeling. Barneombudet viser
til at noen sykehus har barn helt ned i 13-årsalderen på voksenavdelinger.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til uttalt politisk enighet om å styrke barn og unges tilbud i sykehusene,
men at praksis er en annen, der viktige fagmiljø og tilbud svekkes. Dette medlem vil
understreke at sentralisering av det barnefaglige tilbudet har skapt
sterk bekymring i befolkningen, som eksempel vises til vedtaket
om helgestenging av barneavdelingen ved Kristiansund sykehus og
stenging av nyfødtavdelingen ved Sørlandet sykehus Arendal. Dette
medlem mener at Nasjonal helse- og sykehusplan i langt større
grad burde skissert hvordan det barne- og ungdomsfaglige tilbudet
skulle utvikles og styrkes i Norge.
Komiteen støtter forslaget
om å etablere ungdomsråd ved alle helseforetak. Ungdom er i en sårbar fase
i overgangen mellom barn og voksen, og det er viktig at ungdom også
får innflytelse på hvordan helsetjenesten skal legge til rette for
dem.
En aktiv pasientrolle innebærer tilgang til
kvalitetssikret informasjon om helse og sykdom, innsyn i egen data,
og at det legges til rette for samvalg. Utviklingen av nye digitale
løsninger som støtter aktiv medvirkning, vil føre til store endringer
i helsetjenesten. Komiteen viser til at stadig flere
pasienter forventer å kommunisere digitalt med helsetjenesten. Tilgang
til egne helseopplysninger, mulighet for selv å registrere data
om seg selv og selvbetjening er viktige virkemidler for å gi brukerne
en enklere hverdag og medvirke i egen behandling. Komiteen mener det
er viktig at pasienter får hjelp til å delta mer aktivt i beslutninger
om egen behandling, og støtter regjeringens mål om å publisere gode
samvalgsverktøy på helsenorge.no.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener pasientens
kunnskap og erfaring skal brukes som grunnlag for forbedring i tjenestene,
og helsepersonell må betrakte pasienten som en likeverdig samarbeidspartner.
Å skape pasientens helsetjeneste medfører endringer for helsepersonellet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at en sterk satsing på fellesskapets
sykehus er en helt nødvendig forutsetning for at alle pasienter,
uavhengig av status og økonomi, aktivt skal kunne bruke sin innsikt
i eget sykdomsbilde i møte med kompetente helsearbeidere. Dersom
pasienten skal være medskapende og medbestemmende i egen behandling
og rehabilitering, må det også legges opp til godt og sømløst samarbeid
mellom de ulike aktørene og nivåene i helsesektoren. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke det som flere pasientombud
har påpekt: at man ikke går i den fellen å stille så store krav til
pasientenes navigeringsevne i systemet at det kun blir de sterkeste
som vinner fram. Disse medlemmer vil peke på at vi
som politikere har et ansvar for at ikke befolkningen får det inntrykk
at man må agere som «kunde» når man blir syk. Det er svært viktig
at helsepersonell møter alle pasienter med respekt og
lydhørhet, også for pasientens ofte uuttalte behov. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av den gode, likeverdige
og respektfulle kommunikasjonen mellom to parter med ulikt utgangspunkt:
pasienten og hans/hennes behandler. Disse medlemmer mener
at både ledere og helsearbeidere har ansvar for at dette blir reelt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at regjeringen i planen skriver at pasienten og legen skal være
likestilte samarbeidspartnere. Dette medlem mener
at helsevesen og sykehus har vært for dårlige på kommunikasjon og
involvering av pasientene. Det må være et klart mål å styrke pasientenes
involvering, men dette medlem mener likevel at lege
og pasient har så ulikt utgangspunkt for hva de kan bidra med i
et samarbeid, at det blir misvisende å bruke betegnelsen likestilte.
Sentralt i pasientbehandlingen står tillit og det at man
blir involvert, respektert og har trygghet for at man kan stole på
de faglige råd og faglige vurderinger som blir framlagt.
Komiteen er opptatt
av at mulighetene for egeninnsats og medvirkning utnyttes i samarbeid med
helsetjenesten. Det kan føre til bedre helse, mindre behov
for oppmøte på sykehuset og færre sykehusinnleggelser.
Komiteen vil påpeke at ved samvalg
samarbeider pasient og helsepersonell om å treffe beslutninger om
utredning, behandling og oppfølging i den grad og på de måter pasienten
ønsker. Komiteen mener det er viktig at pasienten
får støtte til å vurdere behandlingsalternativer, ut fra beste tilgjengelige kunnskap
om effekt, fordeler og ulemper, og til å utforske egne verdier og
preferanser. Målet er å bli enige om og velge det alternativet som
er mest i tråd med pasientens personlige preferanser.
Komiteen vil understreke at behandlingsalternativer
som anbefales, selvsagt ikke bare må være i tråd med pasientens
verdier og ønsker, men også helst med helsetjenestens målsettinger
og faglige anbefalinger. Ikke alle behandlingsvalg er likestilte.
Et eksempel her er valget om antibiotikabehandling eller ikke. Det
er et fagligpolitisk mål å redusere antibiotikabruken i Norge med
30 prosent innen 2020. Da er god kommunikasjon viktig, slik at pasienten får
tillit til og forståelse for at de faglige, individuelle anbefalingene
om for eksempel ikke å behandle med antibiotika, er trygt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at anbefaling og valg av behandling må skje med bakgrunn i medisinskfaglige
begrunnelser, og at pasienter skal ha lik tilgang til gode medisinskfaglige vurderinger
uavhengig av evne eller ønske om medvirkning. Dette medlem vil
advare mot en utvikling som forsterker en allerede tilstedeværende
svakhet, at pasientenes egne ressurser påvirker prioriteringsbeslutningene
i helsetjenesten, og at kronikere, eldre og andre utsatte grupper,
rammes av dette. Det er for eksempel et faktum at henvisningspraksisen
til spesialisthelsetjenesten er størst for gruppen høyt utdannede
pasienter. Dette medlem vil understreke at svært
sårbare pasientgrupper, slik som de skrøpelige eldre og pasienter
med svært svekket fysisk eller psykisk helse, ikke vil ha samme
grunnlag til å selv vurdere alle beslutninger rundt behandling og videre
tiltak. Samtidig er det viktig at også denne pasientgruppen får
ta del i de valg som den har forutsetninger for å gjøre, også på
det dagligdagse plan. Dette medlem mener at for pasienter
med svært svekket helse er det desto viktigere med god kommunikasjon
og involvering av nærmeste pårørende.
Komiteen mener teknologi
er et godt redskap for pasienter til å være mer delaktig i behandling
og mestre egen helse. Pasienter vil lettere få innsyn i sin journal
og kunne følge aktivt med på egen helsestatus og behandling. Komiteen vil
påpeke at den nye pasientjournalloven som trådte i kraft 1. januar
2015, åpnet nye muligheter til å dele og hente fram informasjon
mellom helsepersonell og virksomheter. Loven åpner for at nødvendige
opplysninger om en pasient kan gjøres tilgjengelig, uavhengig av
hvor pasienten har fått helsehjelp tidligere og hvordan
helsetjenesten er organisert.
Komiteen vil påpeke at det er
stort behov for en sterkere nasjonal styring, bedre koordinering
og bedre organisering av IKT-feltet. Dagens styringsmodell og de
mange aktørene gir lav gjennomføringsevne med lite koordinert utvikling
av IKT i helse- og omsorgssektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er derfor glad for at Direktoratet for e-helse ble etablert fra
1. januar 2016 og at målet er å styrke myndighetsrollen på e-helseområdet. Flertallet mener
det er nødvendig at direktoratet ivaretar en forutsigbar IKT-utvikling
gjennom strategisk styring og nasjonal samordning for en samlet
helse- og omsorgssektor. Direktoratet for e-helse er etablert i
tillegg til Nasjonalt IKT HF, som ble etablert 1. januar 2014 som
et helseforetak for å sikre IKT-utviklingen i spesialisthelsetjenesten
gjennom felles strategi, samarbeid og samordning til beste for pasienter,
pårørende og helsepersonell.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
opprettelsen av et e-helse-direktorat, basert på behovet for nasjonal
styring av IKT-feltet i helsesektoren. Disse medlemmer vil imidlertid
understreke behovet for at direktoratet bevarer en nødvendig fleksibilitet
for å kunne imøtese behovet for styring, koordinering og faglig
utvikling på et felt som er i kontinuerlig og rask endring. Helseregionene
må involveres i direktoratets arbeid, slik at løsningene for sykehussektoren
og andre spesialisthelsetjenester blir effektive og tett på den
kliniske hverdagen, nær ledelse, ansatte, pasienter og brukere. Disse
medlemmer legger til grunn at regjeringen følger utviklingen
nøye, slik at disse forholdene ivaretas.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet ikke støttet oppretting av et nytt direktorat
for e-helse og mener at dette vil øke byråkratiet i Norge, og viser
til øvrige merknader om dette i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringens viktige
reform, fritt behandlingsvalg, som ble satt i gang 1. november 2015,
vil kunne gi raskere behandling hos godkjente private aktører for
pasienter som opplever å vente for lenge gjennom det offentlige.
Ordningen ble innført for tjenester innen psykisk helsevern, rusbehandling
(TSB) og noe somatikk. Reformen skal styrke pasientens rettigheter,
gi mer valgfrihet og stimulere de offentlige sykehusene til å bli enda
bedre. Ved å ta i bruk et mangfold av aktører i både offentlig og
privat sektor, vil regjeringen med fritt behandlingsvalg legge til
rette for kortere ventetider og økt valgfrihet for pasientene. Disse
medlemmer viser til at regjeringen gjennom konkrete reformer,
tydelig styrking av offentlige sykehus, bedre samarbeid med private
og ideelle, og klare prioriteringer, bidrar til å gi flere
hjelp og redusere unødvendig venting for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen i Nasjonal helse-
og sykehusplan varsler at den vil styrke pasientens rolle i helsetjenesten
ved å evaluere og utvide ordningen med fritt behandlingsvalg. Disse
medlemmer mener at reformen fritt behandlingsvalg er en
sentraliserende og privatiserende helsereform, som vil true utviklingen
av de offentlige sykehusene og slik svekke pasientenes valgmuligheter
og tilgang til kvalifisert hjelp; ikke styrke pasientrollen. Disse
medlemmer understreker at spesialisthelsetjenesten er et
statlig ansvar, og da må også staten ha styringen med det samlede
sykehustilbudet. Fritt behandlingsvalg og regjeringens påbud til
de regionale helseforetakene om å kjøpe mer tjenester av private
kommersielle sykehustilbydere svekker denne muligheten. Private
sykehustilbydere har ikke ansvar for øyeblikkelig hjelp, utdanning
eller forskning, slik offentlige sykehus har. Offentlige sykehus
vil alltid stå igjen med ansvaret i krisesituasjoner og dagliglivets
akutte hendelser. Offentlige sykehus vil alltid måtte ta ansvaret
for de mest krevende pasienttilfellene, og ved komplikasjoner. Derfor
mener disse medlemmer at å styrke de offentlige sykehusene
og utnytte ledig kapasitet her, er viktig for å skape et mest mulig
likeverdig pasienttilbud.
Disse medlemmer mener det ligger
et stort uutnyttet potensial i å utvikle samarbeidet mellom store
og små sykehus bedre. Under den tidligere ordningen med fritt sykehusvalg
kunne private tilbydere med avtale bidra til reduserte helsekøer
uten at dette svekket det offentlige tilbudet.
Disse medlemmer mener fritt behandlingsvalgs
pålegg til foretakene om mer bruk av private tilbydere gjør at flere
av de mindre sykehusene står i fare for å miste planlagt pasientbehandling
som er viktig for opprettholdelse av øvrig beredskap ved sykehusene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at både helsekøen og ventetidene
økte under den rød-grønne regjeringen og under den gamle ordningen
med fritt sykehusvalg, og at fritt behandlingsvalg er ett av flere
tiltak for å redusere ventetidene og øke mangfoldet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at for eksempel Voss sjukehus har mistet pasientbehandlinger
de hadde planlagt for og hadde kapasitet til, fordi Helse Vest i
stedet har gitt anbudet til private. Den private Ibsen-klinikken
har fått vid konsesjon til å drive pasientbehandling i lokalene
til nedlagte Rjukan sykehus.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil presisere at private ideelle
sykehustilbydere bør sees på som en integrert del av det offentlige
helsevesen, og viser til at langsiktige avtaler basert på kvalitet
må erstatte ideelle virksomheters kortsiktige anbudskontrakter. Disse
medlemmer mener myndighetene må sørge for at ideell virksomhet
kan utgjøre et betydelig innslag i helse-, sosial- og omsorgstjenestene,
og at muligheten til direkte anskaffelser fra ideelle virksomheter
med begrunnelse må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til EUs anskaffelsesdirektiv (EU-direktiv
2014/24) og tilpasningen til norsk rett i regjeringens forslag til
Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven), jf. Prop. 51 L
(2015–2016), hvor det legges opp til at ideelles rammevilkår skal fastsettes
i ny forskrift.
Disse medlemmer mener at regjeringen ikke
har utnyttet det handlingsrommet som ligger i EU-direktivet til
å sikre gode vilkår for private ideelle behandlingsinstitusjoner. Disse
medlemmer er bekymret for at manglende handlekraft kan føre
til en forvitring av ideell sektor i Norge. Disse medlemmer ber
regjeringen vurdere om man kan innrette anbudssystemet slik at man
for eksempel kan få uttelling for at eventuelt overskudd ledes tilbake
til formålet, eller at man på grunn av sitt verdigrunnlag evner
å mobilisere en stor grad av frivillig innsats i tillegg til den
betalte arbeidskraften. Disse medlemmer mener at
det bør arbeides videre med en vurdering av samarbeidsformen «utvidet
egenregi», som er vellykket i Danmark.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener en sak av så stor og vidtrekkende
betydning blant annet for helse- og sosialsektoren bør avgjøres
av Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Norge
det siste året spesielt har tatt imot mange asylsøkere og flyktninger,
som vil trenge hjelp og behandling fra helsevesenet. Disse
medlemmer vil understreke at spesialisthelsetjenesten må
imøtekomme deres behov, og at asylsøkere er en særlig sårbar gruppe
der mange har vært utsatt for store belastninger. Disse medlemmer er
bekymret for at det budsjettmessig ikke er blitt tatt høyde for
denne situasjonen, i og med at sykehusbudsjettet for 2016 ble kuttet,
ikke styrket, som følge av regjeringens tilleggsinnstilling grunnet asyl-
og flyktningsituasjonen. Disse medlemmer viser også
til tilbakemeldinger om at kommunehelsetjenesten ikke er rustet
opp nok til å dekke behovet for helsehjelp til den økte gruppen
av enslige mindreårige asylsøkere (NRK 29. februar 2016). Kritiske
områder er psykisk helse og smittevern. Mangelfullt tilbud i kommunene
vil på sikt overføre problemene til spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til nasjonal strategi for innvandreres helse (2013–2017)
og vil understreke at helsepersonells kunnskap og kompetanse om
helseutfordringene til innvandrerbefolkningen og bruk av tolk må
styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, er opptatt av pasientens rolle og reelle brukermedvirkning.
Dagens helsetjeneste med et så avgrenset skille mellom primærhelsetjeneste
i kommunal regi og spesialiserte helsetjenester i statlig regi,
skaper noen særlige utfordringer for pasienten. I for mange tilfeller
blir det opp til pasienten og brukeren å holde «systemet sammen».
Vi må strekke oss etter mer sømløse pasientforløp, uavhengig av
aktør. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan bidra
til å skape bedre forløp. Her ser vi at utviklingen nå går betydelig
i utakt mellom henholdsvis kommunal og statlig sektor. Pasientjournal
kan brukes som ett eksempel på dette, hvor det nå langt på vei er
utviklet en nasjonal plattform for sykehusene, mens det tilsvarende er
langt fram til en felles journal som tar med seg opplysninger fra
fastlege og primærhelsetjeneste. Flertallet mener
at i en overgangsfase må det som et som et minimum etableres en
felles legemiddelliste, slik at alle behandlingsnivåer får oppdatert
informasjon om pasientens legemiddelbruk. Dette er viktig med tanke
på pasientsikkerheten. Et annet vesentlig moment er hvordan vi tilrettelegger
for pasient- og brukerorganisasjonenes innsats og skolering av deres
brukerrepresentanter. Flertallet etterlyser et større
engasjement for organisering av sengeposter i sykehus på pasientens
premisser og mer bruk av simulering som metode, til beste for både
pasient og helsepersonell.
Komiteen vil spesielt
påpeke at mange brukere i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert
rusbehandling opplever avmaktsfølelse i møte med helsetjenesten.
Brukerne melder om store forskjeller i hvordan brukerinnflytelse
praktiseres.
Komiteen mener at å lære å mestre
hverdagen er avgjørende for mennesker med psykiske lidelser eller
rusavhengighet. Opplevelsen av å ha kontroll ved valg av behandling
bidrar til å bygge mestringsevne, egenverd og selvtillit. Det er
dokumentert at når brukeren har tro på at behandlingen virker, påvirker
det behandlingsresultatet.
Komiteen vil påpeke at brukerstyrte
plasser er et eksempel på hvordan økt kontroll fører til et bedre liv
for brukere og pårørende, samtidig som kostbare institusjonsopphold
reduseres.
Komiteen mener pasientene
må være mer delaktig i klinisk forskning, og at det er
gledelig at det nå er stilt krav til Forskningsrådet om økt brukermedvirkning
i forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener dette er
i tråd med pasientens helsevesen der pasienten skal være aktivt
med i egen behandling.
Komiteen mener klinisk
behandlingsforskning bidrar til å sikre kvalitet, pasientsikkerhet,
pasienttilfredshet og rekruttering av dyktige fagfolk. Komiteen vil
bemerke at tidlig-fase kliniske studier og utprøving av
ny, kostbar medisinsk teknologi, vil kreve ytterligere oppbygging
av infrastruktur og kompetanse ved universitetssykehusene. Komiteen mener
det er viktig å tilrettelegge for at alle sykehus kan ta del i og
integrere forskning i pasientbehandlingen, og at det må tilrettelegges
for at mindre sykehus kan delta i større studier som gjennomføres
i flere sykehus på tvers av helseregionene.
Komiteen vil påpeke at forskningsnettverk
bidrar til å øke kompetansen og forskningsinnsatsen på ulike fagområder.
Slike nettverk muliggjør flerregionalt og nasjonalt samarbeid, og
kan bidra til at større forskningsstudier kommer raskere i gang.
Komiteen refererer til komiteens
merknader i Legemiddelmeldingen side 32:
«Komiteen mener økt innovasjonsfokus i legemiddelpolitikken
er både fremtidsrettet og nødvendig for å møte morgendagens utfordringer
innen helsesektoren. Komiteen anser det som viktig at det tilrettelegges
for verdiskapning av den høye kompetansen innen medisin og helse,
og at sektoren bidrar med konkurransekraft og verdiskapning i norsk
økonomi.»
Komiteen er kjent med at alle
universitetssykehus har veldefinerte mekanismer for innovasjon som
kan kommersialiseres. Komiteen mener det er viktig
å øke tjeneste- eller serviceinnovasjon slik at nye, bedre og mer
rasjonelle måter å levere helsetjenester på kan utvikles. Komiteen vil
påpeke at det har manglet systematikk for å utvikle og dele denne
type løsninger. Det har også manglet et sted å henvende seg for
å utvikle ideer som ikke skal kommersialiseres. Komiteen mener
det er positivt at det er utviklet et nettverk for tjenesteinnovasjon
mellom de norske universitetssykehusene basert på Idépoliklinikken
ved Oslo universitetssykehus (www.idepoliklinikken.no).
Komiteen viser til at mange sykehus
i Norge nå har et Pusterom, et trenings- og aktivitetssenter som
tilbyr tilpasset fysisk aktivitet til kreftpasienter under og etter
behandling. Komiteen vil berømme stiftelsen Aktiv
mot Kreft og sykehusene som har etablert Pusterom, for deres satsing
på å skape møteplasser for kreftpasienter, hvor de møtes av ansatte med
spesialkompetanse innen fysisk aktivitet og kreft.
Komiteen mener det er interessant
at et økende antall studier viser at kreftpasienter har god nytte av
å være i regelmessig fysisk aktivitet. Å være i aktivitet under
og etter behandling kan bidra til å redusere bivirkninger av kreftbehandling,
opprettholde og bedre fysisk form og gi økt energi og overskudd. Komiteen følger
med interesse den videre forskningen på dette.
Komiteen mener mennesker
med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet skal få et godt behandlingstilbud
i spesialisthelsetjenesten nærmest der de bor. Komiteen mener
pasienter med rus- og psykisk helseutfordringer lenge har vært en
nedprioritert pasientgruppe i spesialisthelsetjenesten, og støtter
regjeringens mål om å prioritere disse pasientgruppene.
Komiteen viser til hva ekspertgruppen
av brukere, pasienter og pårørende som var oppnevnt for å gi råd
til nasjonal helse- og sykehusplan, har sagt om at kropp og sinn
henger sammen, og at det må også helsetilbudet gjøre. Ekspertgruppen
fremhever at pasientene trenger én helsetjeneste. Komiteen støtter målet
i planen om å myke opp skillet mellom psykiske og somatiske helsetjenester,
slik at pasientene som trenger behandling for både kropp og sinn,
får det samtidig.
Komiteen viser videre til at
pasienter innenfor rus og psykisk helse lever i gjennomsnitt 20
år kortere enn befolkningen for øvrig, og nesten 60 prosent av dødeligheten
kan tilskrives somatiske sykdommer som i stor grad kan forebygges. Komiteen mener derfor
det må legges bedre til rette for at pasienter innenfor rus og psykisk
helse får vurdert hele sin tilstand parallelt med utredning eller
behandling av sine problemer innenfor rus og/eller psykisk helse. Komiteen noterer
seg at Verdens helseorganisasjon anbefaler at behandling av psykiske
lidelser på sykehusnivå skjer i alminnelige sykehus, og at dette er
en trend man observerer skjer også internasjonalt. Komiteen ønsker
å legge til rette for at psykiske og somatiske lidelser blir bedre
samordnet i fremtidens sykehus.
Komiteen viser til at et mål
i planen er at innenfor psykisk helsevern skal distriktspsykiatriske sentre
og barne- og ungdomspsykiatriske enheter prioriteres. Komiteen mener
distriktspsykiatriske sentre bør være hjørnesteinen i psykisk helsevern
for voksne. De skal sørge for at mennesker i hele landet skal ha
et desentralisert tilbud om utredning og behandling av psykiske
lidelser. Komiteen merker seg at Helse- og omsorgsdepartementet
har lagt til grunn at veksten innenfor psykisk helsevern skal skje ved
de distriktspsykiatriske sentrene og i psykisk helsevern for barn
og unge.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil videreføre omstillingen til bedre døgnberedskap og ambulante
akuttjenester ved de distriktspsykiatriske sentrene. Komiteen støtter
målet om flere ambulante akutteam, men peker på at det er en utfordring
i dag å bemanne slike team med spesialister. Spesialistkompetanse
er nødvendig for at teamet kan utrede pasienter og starte behandling
på stedet.
Komiteen viser videre til at
det i dag er et mangfold av aktører innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling,
men at det er lite kunnskap om effekten av den behandlingen som
tilbys rusavhengige. Komiteen merker seg at regjeringen
vil etablere et nasjonalt kvalitetsregister for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Stortinget nå behandler opptrappingsplanen for rus,
som regjeringen la frem i høst. Disse partiers mål med opptrappingsplanen
er å løse utfordringene knyttet til tidlig innsats, behandling og
ettervern og oppfølgingstjenester.
Flertallet viser til at opptrappingsplanen
spisses mot personer som er i ferd med å utvikle eller som allerede
har etablert et rusproblem. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren.
Målet er å bidra til økt kapasitet og bedre kvalitet i tilbudet
til personer med rusproblemer.
Flertallet viser videre til at
de ytre rammene for arbeidet er 2,4 mrd. kroner i perioden 2016–2020. For
2016 ble det bevilget 490 mill. kroner, fordelt på 400 mill. kroner
i frie inntekter og 95 mill. kroner til en tverrdepartemental oppfølging
av planen. I tillegg ble det bevilget tilskudd til kommunalt rusarbeid,
om lag 460 mill. kroner som var en videreføring av ordningen fra
2015. I tillegg kommer veksten i tverrfaglig spesialisert behandling
(TSB), som sikres gjennom den gylne regel. I 2016 er den beregnet
til om lag 185 mill. kroner inkludert midlene i ordningen med fritt
behandlingsvalg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet har merket seg at bevilgningen for 2016
til rusarbeid i kommunene ikke er øremerket, men inngår som en del
av de frie inntektene. Disse medlemmer vil følge
nøye med på i hvilken grad midlene tilfaller dem som har behov for
tiltak og hjelp av rusfaglig karakter.
Komiteen viser til
at det både innen rusbehandling og psykisk helse handler om sårbare pasientgrupper,
ofte med kompliserte og sammensatte helseutfordringer.
Pasientene har stort behov for koordinerte tjenester,
noe som forutsetter tett samhandling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten.
Videre krever det ofte behov for tilrettelagt bolig, bo-trening,
arbeid, aktivitet og gjeldssanering, for at behandlingstilbudet
skal ha effekt.
Komiteen mener det er stort behov
for å utvikle gode og differensierte helhetlige tilbud innen rusbehandling,
slik at flest mulig av disse pasientene får bedre helse, økt funksjonsnivå
og evne til å mestre eget liv. Tverrfaglig kompetanse
bør vektlegges og klinisk ernæringsfaglig kompetanse bør få en større plass
enn i dag. Komiteen vil understreke at pasienter
i psykisk helsevern og TSB må sikres nødvendig somatisk utredning
og behandling, og at alle helseregionene må ha planer for å lykkes
med fullverdig integrering av psykiatri og rusbehandling i sykehusene.
Komiteen ser at det er behov
for økt kunnskap om behandling, brukermedvirkning, rehabilitering og
tjenesteinnovasjon innen både psykisk helse og rusbehandling. Psykisk
helsevern har kommet noe lenger i utviklingen av ambulante tjenester.
Det er ønskelig at dette også utvikles i samme retning for rusbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener dette krever
at forskningen på rusfeltet trappes opp, og at det stilles krav
om forskningsinnsats i alle deler av tverrfaglig spesialisert rusbehandling,
også for ideelle og private som har avtale med helseforetakene. Disse
medlemmer mener at anbudssystemet for rusbehandling må utformes
slik at det stilles tydelige krav til kvalitet og samhandling, men
også slik at det gir forutsigbarhet og sammenheng for utvikling
av tjenenestetilbudet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at Senterpartiet mener anbudssystemet på helse- og velferdsområdet
er uheldig, særlig for ideelle tilbydere, og vil arbeide for at
disse erstattes av langsiktige avtaler basert på kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstreunderstreker
viktigheten av at personer som er alvorlig psykisk syke, får hjelp
i tide. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter
innføringen av samhandlingsreformen. I rapporten påpekes det at
tilbudet til psykisk syke har blitt dårligere. Det vises til at
antallet heldøgnsplasser til rusbehandling og psykiatri i spesialisthelsetjenesten
har blitt redusert med nesten 10 prosent fra 2010 til 2014. Denne
reduksjonen har ikke blitt kompensert med en tilsvarende styrking
av tilbudet i kommunene. Riksrevisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet
bidrar til å styrke kommunenes arbeid med pasienter under psykisk
helsevern eller rusomsorg, en tydeligere ansvarsdeling mellom kommune-
og spesialisthelsetjenesten og en generell styrking av tilbudene. Disse
medlemmer påpeker viktigheten av å redusere ventetidene
for pasienter som venter på psykisk helsehjelp og behandling av
ruslidelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener gjeninnføringen av den gylne regel, som forutsetter høyere
vekst innen rus og psykiatri hver for seg, er et viktig grep.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er allikevel bekymret for at tilbudene
i flere regioner og ved flere sykehus ikke i realiteten styrkes
i tråd med intensjonen. Disse medlemmer mener det
er urovekkende når helseforetakene i flere tilfeller varsler kutt i
helt sentrale tilbud til barn og unge som sliter, i strid med helse-
og omsorgsministerens krav om prioritering av det psykiske helsetilbudet,
stadfestet i oppdragsdokumentene til helseforetakene. Den gylne
regel oppfylles ikke ved at det kuttes minst i det psykiske helsetilbudet.
Derfor foreslår disse medlemmer at det innføres flere
måleindikatorer for å kunne få bedre oversikt over hvorvidt den
gylne regel etterfølges i foretakene, i tråd med Psykologforeningens innspill
i forbindelse med Prop. 1 S (2015–2016) og deres innspill til Meld.
St. 11 (2015–2016).
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre måleindikatorer
som årsverksutvikling, kostnads- og aktivitetsindikatorer for å
sikre at den gylne regel, som tilsier høyere vekst innen rus og
psykisk helse enn somatikk, etterleves i de regionale helseforetakene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener psykisk syke barn og unge må prioriteres. Barn
og ungdom venter gjennomsnittlig 53 dager på psykisk helsehjelp
i spesialisthelsetjenesten. Om fjerning av ventetiden for behandling
av psykiske lidelser for barn og unge skal bli mer enn en ønskedrøm,
må kapasiteten styrkes, og det må prioriteres tydeligere i helseforetakene.
Psykisk helsehjelp må individuelt tilpasses, herunder må det også
sikres at et døgnbasert tilbud til barn og unge er tilgjengelig, og
at ambulant aktivitet videreutvikles.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Kristelig Folkepartis representantforslag om en helhetlig opptrappingsplan
for barn og unges psykiske helse (Dokument 8:43 S (2015–2016)),
hvor det foreslås en rekke konkrete tiltak for å styrke tilbudet
til barn og unge i spesialisthelsetjenesten og i kommunen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at en samlokalisering av psykiatri og somatikk noen
steder vil kunne være vanskelig å gjennomføre både på kort og lang
sikt. For eksempel synes det i Helse Bergen HF å være krevende rent arealmessig
å integrere psykisk helsevern som i dag er plassert på Sandviken
sykehus, på samme område som Haukeland universitetssykehus. Dette
medlem vil påpeke at det i helseforetak som fortsatt vil ha
adskilte lokalisasjoner for psykisk og somatisk helse, må det settes
krav om å utvikle nye og bedre systemer for tilsynsordninger og
samarbeidsavtaler mellom somatisk avdeling og psykisk helsevernavdeling.
Slik kan pasienter likevel sikres tilgang til den medisinske kompetansen
de trenger, på den plassen de er innlagt. Dette medlem mener
at regjeringen, som oppfølging av Nasjonal helse- og sykehusplan,
må sørge for en slik utvikling.
Dette medlem viser til at selv
om distriktspsykiatriske sentra (DPS) blir omtalt som
hjørnesteiner i psykisk helsevern, skjer det nå en tydelig sentralisering
av dette i utgangspunktet desentraliserte tilbudet. Omleggingen
av psykisk helsevern, med nedskjæring av sengekapasitet og sentralisering
av DPS, foregår uten at kommunehelsetjenesten har fått anledning
til å bygge opp sitt psykiske helsetilbud i forkant. Dette
medlem viser også til at stortingsflertallet, mot Senterpartiets
stemmer, har vedtatt å allerede i 2017 innføre betalingsplikt for
utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern og rus, og plikt
til å opprette kommunale øyeblikkelig hjelp-senger for pasienter
med rus- og psykisk lidelser. Dette medlem frykter
at dette innføres før kommunene har fått sjansen til å bygge opp
sitt tilbud og slik vil gå utover pasientene. Dette medlem er bekymret
for denne utviklingen, og viser i den forbindelse til Senterpartiets
forslag om å innføre en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk
helse, jf. Dokument 8:41 S (2013–2014) og Innst. 271 S (2013–2014). Dette
medlem ber regjeringen opprettholde et desentralisert og
kvalitativt godt tilbud av distriktspsykiatriske sentra og stoppe
nedskjæringen av døgnplasser i psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at omleggingen av psykisk
helsevern allerede ble varslet i forbindelse med samhandlingsreformen,
som en følge av intensjonene i reformen om at flere skal behandles
lokalt. Disse medlemmer vil minne om at det var den rød-grønne
regjeringen som innførte samhandlingsreformen, og at Høyre og Fremskrittspartiet
var enig i intensjonen, men advarte om at kommunene ikke var godt
nok rustet før en gjennomførte omleggingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at samhandlingsreformen var en
retningsreform som det tilligger det til enhver tid sittende storting
og den til enhvertid sittende regjering å justere i tråd med pasientenes
og helsetjenenestens behov.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at gjeninnføringen av den gylne
regel om høyere vekst i psykiatrien enn i somatikken, ikke har ført
til en styrking av psykiatrien som forutsatt. Det har ikke vært klargjort
hvordan regelen skal forstås, og den tolkes da også ulikt i helseforetakene.
I forbindelse med budsjettprosessen ved St. Olavs Hospital i november 2015,
stilte for eksempel ledelsen spørsmål ved om det å kutte mindre
i psykiatrien enn i somatikken var å oppfylle den gylne regel, og
om det holdt å øke aktiviteten innen psykisk helsevern og rus, eller
om sykehusene også måtte ha høyere økonomisk vekst i psykiatrien
enn i somatikken. Tall fra SAMDATA viste for 2014 0,4 prosent kutt
i psykiatrien, mens somatikken vokste med 3 prosent. Nye tall er
varslet i mars 2016 og vil gi indikasjon på hvordan meldingene om
kutt i psykiatrien i foretakenes budsjettprosesser innvirker på
det totale bildet. Disse medlemmer mener også det
er bekymringsfullt at Helsedirektoratets undersøkelse av Helse Midt-Norge
i 2014 viste mangelfull og upresis rapporteringspraksis, og at det
kommer meldinger fra fagmiljøene om at dette ikke er et unikt tilfelle.
Skal en målsetting som den gylne regel ha noen funksjon, så må den
føre til faktiske forbedringer for pasientene.
Disse medlemmer viser til at
antallet døgnplasser i psykiatrien er bygd ned uten at et tilfredsstillende
bo- og oppfølgingstilbud finnes i kommunene. 58 prosent av pasientene
i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og nesten halvparten
av brukere av lavterskeltilbud for rusavhengige, har en psykisk lidelse.
En rapport utarbeidet av Norsk institutt for by- og regionforskning
i 2015 viser at 60 prosent av TSB-pasientene har bolig og at 40
prosent er bostedsløse ved avsluttet behandling. Halvparten av brukerne
av lavterskeltilbud har bolig, og den andre halvparten er bostedsløse.
Tall fra SSB gjengitt i Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplan
for rusfeltet 2016–2020 viser at om lag 120 000 mennesker ifølge SSB
er vanskeligstilte på boligmarkedet, 6 200 mangler et fast sted
å bo, og at blant disse er personer med rusavhengighet og/eller
psykisk lidelse overrepresentert. Tall fra 2012 viser at 54 prosent
av de bostedsløse er avhengig av rusmidler og 38 prosent har en
psykisk lidelse.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
opptrappingsplanen for rusfeltet må sikre at boligtilbudet til denne
gruppen bygges ut tilsvarende behovet.
Dette medlem viser også til at
den planlagte innføringen av pakkeforløp for psykisk helse vil kreve
nye ressurser dersom et slikt forløp skal innebære en forbedring
av pasienttilbudet. Dette medlem merker seg at det
er ulike oppfatninger av hvorvidt et pakkeforløp er egnet for pasientgruppen
og at det uttrykkes frykt for at standardisering skal forhindre nødvendige
individuelle tilpasninger, samt fungere som et tak for hva pasientene
tilbys. Dette medlem registrerer også at det ifølge
Helfos statistikker pr. 29. februar 2016 kun er én tilbyder innenfor
psykisk helsevern og to innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling,
som er godkjente leverandører under ordningen fritt behandlingsvalg,
og at fritt behandlingsvalg så langt dermed ikke har medført det
mangfoldet av tilbud til denne pasientgruppen som regjeringen har
forespeilet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at målet med fritt behandlingsvalg
ikke kun var at det skulle bli et større mangfold av aktører, men
at aktører som allerede har avtale med det offentlige gjennom anbud,
kunne utnytte den ledige kapasiteten.
Komiteen viser til
at bare et fåtall av barne- og ungdomsmedisinske avdelinger ved
norske sykehus har stilling for psykolog/psykiater direkte knyttet
til sengepost og poliklinikk. På grunn av en bekymringsfull økning
i psykososiale utfordringer mener komiteen at alle
barne- og ungdomsmedisinske avdelinger knyttet til somatisk sengepost
og poliklinikk skal ha tilknyttet psykologkompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til avtalen
mellom flertallspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Komiteen viser til
at et sentralt mål i planen er å fornye, forenkle og forbedre helsetjenesten
for å møte fremtidens behov. Det er en utfordring at mange pasienter
venter for lenge på behandling i dag. Unødvendig lang ventetid er
vondt for pasienten, og kan redusere muligheten til å få best mulig
utbytte av behandlingen. Komiteen viser til at det
er nødvendig med tiltak som kan redusere unødvendig venting for
pasienten, som for eksempel å innføre tiltak for å utnytte ledig
kapasitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at ved akutt sykdom er det ingen ventetid ved norske sykehus.
Om lag 70 prosent av innleggelsene ved sykehusene våre skyldes akutte
hendelser. Også når det gjelder planlagt behandling, får de fleste
pasientene rask og god hjelp. Likevel venter for mange pasienter
for lenge på behandling. Disse medlemmer mener regjeringens
løsning på dette er grunnleggende feil. Regjeringen stiller ikke
spørsmål ved det faktum at planlagte behandlinger ved offentlige
sykehus avsluttes ca. kl. 15.30 på ettermiddagen, mens private aktører kan
organisere seg slik de selv vil – på de offentlige sykehusenes regning,
jf. det såkalte «fritt behandlingsvalg».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det er avgjørende at vår felles helsetjeneste
kan utnyttes slik at flere får hjelp raskere. Rundt om i sykehusene
står lokaler og utstyr for milliarder av kroner ubrukt store deler
av døgnet. Kartlegging viser at lokaliteter med dyrt medisinsk utstyr
bare er i bruk noen timer i døgnet enkelte steder – og bare på hverdager.
Ofte stenger operasjonsstuene allerede kl. 15.00 på ettermiddagen.
Tilbakemeldinger fra enkelte av de store sykehusene viser også at
bruk av operasjonsstuene på dagtid heller ikke er optimalisert.
Det forutsettes at kapasiteten i norske sykehus benyttes optimalt
også på dagtid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at mange ansatte sier at de gjerne kunne ha jobbet mer, dersom
de fikk lønn og godtgjørelse for dette. Det er også slik at mye
nøkkelpersonell i dag jobber utenfor helsetjenesten, og disse medlemmer mener
at mange vil finne tilbake dersom betingelsene er riktige.
Disse medlemmer mener at vi ikke
kan akseptere at våre felles helseressurser ikke benyttes fullt
ut. Derfor vil disse medlemmer foreslå at Stortinget
etablerer støtte til «ventetidsprosjekter» med særskilt finansiering
over statsbudsjettet. Dette skal gå til å understøtte forsøk ved
sykehus der ledelse og ansatte sammen finner rom for å organisere
seg slik at man utnytter kapasiteten bedre, på dagtid så vel som
på ettermiddagstid. Disse medlemmer mener at sykehusene
i sterkere grad må tilpasse seg pasienter og pårørende, og vil av
den grunn at større deler av arbeidsdagen nyttes til pasientbehandling. En
slik modell som her er skissert, må ses i sammenheng med ambisjonen
om å ta i bruk lokalsykehusene i større grad til elektive behandlinger,
der det ligger til rette for dette. Dette vil, etter disse
medlemmers mening, kunne øke den samlede kapasiteten og
kutte ventetidene, til beste for pasienter og pårørende.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en særskilt avtale mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i helseforetakene
for å kunne iverksette ventetidsprosjekter og prosjekter ved poliklinikkene
på kvelds- og helgebasis, og fremme forslag om finansiering
i statsbudsjettet for 2017 etter gjennomførte forhandlinger.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det finnes sykehus i
dag som har utvidede åpningstider, for eksempel for billeddiagnostiske
undersøkelser. Disse medlemmer viser til at det også
finnes uutnyttet potensial for økt kapasitet på dagtid på for eksempel poliklinisk
virksomhet, og at flere sykehus har økt kapasiteten på dagtid både
gjennom endret organisering og fokus på tiltak for å øke kapasiteten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det er stort potensial for å utnytte ressursene i de offentlige
sykehusene på en bedre måte. Dyrt medisinsk utstyr som er på offentlige
sykehus, bør kunne brukes og slik bidra til reduserte ventetider
på behandling. Dette medlem mener at regjeringens pålegg
til helseforetakene om å kjøpe mer tjenester privat er en trussel
mot en slik utvikling. Dette medlem viser til Arbeiderpartiets
forslag om særskilte ventetidsprosjekter, med særskilt finansiering, og
viser i den forbindelse til Senterpartiets forslag om å opprette
en nasjonal kø-forkortingsklinikk, såkalt friklinikk, ved Rjukan
sykehus, jamfør Dokument 8:17 S (2014–2015), som en mulig måte å
utnytte ledig operasjonskapasitet ved operasjonsstuer på lokalsykehus
på, til å kutte nasjonale ventetider på behandling. Dette
medlem er enig i at ved særlig ventelisteproblematikk og
dyrt medisinsk utstyr kan utvidede åpningstider være et egnet virkemiddel. Dette
medlem er likevel skeptisk til et generelt pålegg om at
offentlige sykehus skal ha kveldsåpne poliklinikker. Å utvide normalarbeidsdagen
vil kunne gi uheldige konsekvenser for helsearbeideres arbeidsdag,
som er kvinnedominerte profesjoner og yrker som allerede arbeider
mye ubekvem arbeidstid, med mye kvelds-, natt- og helgearbeid. Dette medlem mener
at man i stedet bør se på organiseringen av arbeidet, fjerne unødvendig
byråkrati og sikre økt tid til pasientrettet arbeid og bedre støttefunksjoner
(merkantilt personale) slik at møtet mellom pasient og behandler
blir effektivt og kvalitativt godt. Dette medlem viser
til at legenes pasientrettede tid ifølge en undersøkelse av Legeforeningen i
2015 har falt fra 60 prosent til om lag 42 prosent de siste 15 årene.
Ni av ti leger opplever forsinkelser fordi datasystemene ikke fungerer. Dette
medlem mener dette er bekymringsfullt, og at det er stort potensial
for å effektivisere sykehusdriften innenfor normalarbeidstid, i
stedet for å utvide åpningstidene, som også vil kunne bli svært
kostbart.
Dette medlem viser til at Riksrevisjonen
i Dokument 3:12 (2014–2015) har synliggjort at helseforetakene kan
bruke pleieressursene mer effektivt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
registrerer at planen i liten grad omtaler servicenivå i sykehus,
som for eksempel åpningstider for polikliniske tjenester. Særlig gjelder
dette for ulike typer prøvetaking, som bør tilrettelegges i kveldsåpne
tilbud. Moderne elektronisk kommunikasjon mellom helsetjenesten
og pasienter større deler av døgnet vil også gi forventninger om mer
dialog og økt kapasitet på informasjonssiden.
Komiteen viser til
at rask og presis diagnostikk er avgjørende for kvaliteten på pasientforløpet, og
at erfaringene med diagnosesentre for kreftpasienter bør
overføres til andre pasientgrupper.
Komiteen viser til
at standardisering av pasientforløp, etter modell av pakkeforløpene
for kreft, kan være viktig for å sikre pasientene forutsigbarhet, kvalitet
og helhet i tilbudet. Komiteen viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av effektivitet i sykehus fra 2013 (Dokument 3:4 (2013–2014)),
som viser store variasjoner i liggetid og utnyttelse av operasjonsstuer
mellom sykehus. Komiteen viser også til analyser
av forskjell i forbruk av helsetjenester i Norge som ligger publisert
på helseatlas.no. Analysene viser store geografiske forskjeller
i forbruk av ulike typer dagkirurgiske inngrep, samt stor variasjon
i forbruk av helsetjenester til barn. Komiteen viser
til at stor forskjell i forbruket av helsetjenester kan være en
indikasjon på systemsvikt og innebære en fare for pasienten.
Komiteen viser til
at endret oppgavefordeling mellom helsepersonell kan være et viktig
virkemiddel for å redusere flaskehalser og bedre kvaliteten. Komiteen viser
til at tiltak som kan bidra til å benytte kompetansen til dem som
arbeider i sektoren på en bedre måte, vil kunne føre til en mer
hensiktsmessig og effektiv utnyttelse av personellressursene. For eksempel
har mange sykehus god erfaring med at sykepleiere eller fysioterapeuter
kontrollerer pasienter på poliklinikken.
Komiteen mener det
er nødvendig å videreføre arbeidet med IKT-verktøy som støtter gode
arbeidsprosesser og pasientforløp. Selv om Norge har kommet lenger
enn mange land i digitaliseringen og bruk av IKT i helse- og omsorgssektoren,
opplever helsepersonell at IKT-systemene ikke støtter godt nok opp
under arbeidsprosessene i sykehusene. Blant annet ligger pasientens
journalopplysninger spredt i en rekke systemer i de avdelinger hvor
pasienten har mottatt helsehjelp. Dette gjør det utfordrende å få
en helhetlig oversikt over viktig informasjon, slik som legemidler
eller allergier. Bruk av standardisert kodeverk og tilgjengelig
og strukturert informasjon i pasientjournalen vil legge til rette
for bedre kommunikasjon, på tvers av helsetjenestene.
Komiteen mener det kan være behov
for en sterkere nasjonal styring og koordinering på IKT-feltet. Komiteen har
merket seg at Nasjonal IKT HF er opprettet felles for de regionale
helseforetakene, og at Direktoratet for e-helse ble etablert 1. januar 2016
for å styrke myndighetsrollen på e-helsefeltet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil peke på at dagens arbeid med IKT i
helsesektoren i stor grad bygger på innsatsen til den rød-grønne
regjeringen, og spesielt på Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger –
én journal. Denne meldingen har etter disse medlemmers mening
vært banebrytende for tenkningen rundt dette viktige feltet
og for å beskrive de tiltak som er nødvendig for å lykkes med å
implementere gode og formålstjenlige IKT-løsninger i helsesektoren.
Det er fortsatt store utfordringer knyttet til god bruk av IKT-løsninger,
og disse medlemmer vil understreke viktigheten av
arbeidet med kjernejournal som et avgjørende element for nødvendig
samhandling mellom foretak og mellom spesialist- og primærhelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet var imot opprettelsen av et eget direktorat
for e-helse og mener de nødvendige forbedringene i IKT-feltet i
helsesektoren kunne vært løst uten å øke byråkratiet med enda et
direktorat.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at opprettelsen
av Direktoratet for e-helse innebærer bedre organisering, ikke mer
byråkrati og flere mennesker. Bedre organisering skal bidra til
at vi kan bruke de ressursene vi allerede har, bedre og på en mer
effektiv måte.
Flertallet viser til at Direktoratet
for e-helse skal bidra til å styrke den nasjonale styringen og gi økt
gjennomføringskraft i digitaliseringen av helse- og omsorgssektoren.
Direktoratet skal ha ansvar for styring, utvikling og gjennomføring
av nasjonale IKT-prosjekter. Direktoratet for e-helse er etablert med
utgangspunkt i den tidligere e-helsedivisjonen i Helsedirektoratet,
og er fortsatt lokalisert i Oslo.
Flertallet mener det må settes
større fart fra statlig hold i å utvikle nasjonale standarder og
«elektroniske motorveier» for utveksling av helse- og
pasientinformasjon, samt for velferdsteknologi. Etableringen av
e-helsedirektoratet er en god start, men også bare en start. Blant
annet må vi diskutere prinsippet om tilknytnings- og betalingsplikt
for kommuner og fastleger når nasjonale standarder er utviklet og
skal implementeres. I dag er det en altfor stor variasjon. I tillegg
må det diskuteres om og hvordan kommuner skal bli en del av for
eksempel det statlige helseforetaket Helsetjenestens driftsorganisasjon (HDO
HF), som drifter helsedelen av nødnettet, bistår alle AMK-sentraler
og samtlige kommunale legevakter.
Komiteen mener det
må stilles høyere og nye krav til ledelse i fremtidens helsetjeneste. Komiteen mener
ledere må ha større oppmerksomhet på kvalitet og pasientsikkerhet,
men også på å sikre helhetlige og gode pasientforløp på tvers av
profesjoner, avdelinger, institusjoner og nivåer i helsetjenesten.
Komiteen viser til at innspill
til komiteens høring i denne saken, og øvrige innspill, viser at
det er behov for stedlig ledelse ved sykehusene. Det er argumentert
for viktigheten av god kommunikasjon og behov for nærhet til leder.
Lovens krav til ledelse i helseforetakene er at det skal være enhetlig
ledelse på alle nivåer for å ivareta klare ansvarsforhold.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter prinsippet om stedlig ledelse, slik det for eksempel er
på Ringerike sykehus i Vestre Viken. Det må tas hensyn til at sykehusene
i Norge har ulik kompleksitet og størrelse.
Komiteen mener sykehus
ikke lar seg fjernstyre. Kompleksiteten i sykehusene er stor, og
kravene til lik behandling av like problemstillinger og reduksjon
av variasjon øker lederutfordringene. Nasjonale faglige retningslinjer,
beste praksis, pakkeforløp, felles regionale retningslinjer, felles
prosedyrer mellom sykehus og krav til effektiv drift, understreker
behovet for et sterkt og tydelig gjennomgående ledelsessystem på
tvers av sykehusgrenser i et helseforetak. Dette løses på to måter
i helseforetakene i dag: gjennomgående ledelse på tvers av sykehus
(klinikkmodell), eller ved bruk av ledelseslinjer som inkluderer
stedlig ledelse med et samlet ansvar for virksomheten.
Komiteen vil understreke behovet
for at ledere må kjenne sine ansatte for å kunne utvikle fagmiljøer
best mulig. Verken daglig drift eller arbeid med ønsket endring
kan fungere uten en leder som er fysisk til stede på arbeidsplassen.
Komiteen viser til Legeforeningens
medlemmer og deres tydelige standpunkt om at stedlig ledelse bidrar
til å koordinere ressursene og til å bygge og opprettholde sterke
fagmiljøer. Dette standpunktet støttes også av Fagforbundet.
Komiteen mener stedlig ledelse
er et viktig prinsipp, blant annet fordi lange beslutningslinjer
resulterer i utydelige ansvarslinjer, usikkerhet og at målformuleringer
og strategier ikke forankres helt ut i sykehusene. Stedlig ledelse
er et nødvendig grep for bedre samspill mellom sykehusene. Komiteen mener
det er en naturlig forutsetning at ledere må være til stede og kjenne
sine ansatte for å kunne utvikle fagmiljøene og gi best mulig pasientbehandling.
Komiteen viser til at sykehus
og avdelinger uten stedlig ledelse har vist seg noen steder å fungere dårlig,
og har ført til mistrivsel hos de ansatte. God kommunikasjon mellom
ulike enheter gir god pasientflyt på tvers av avdelinger.
Dette krever førstelinjeledere som er til stede og aktivt medvirkende
i den daglige driften. Komiteen understreker at stedlig ledelse
er sterkt medvirkende til å bygge en god kultur og sterke fagmiljø.
God kultur og godt arbeidsmiljø skapes ved å ha en stedlig
leder som kan bidra med nødvendige avklaringer i daglig drift og
minimere usikkerhet, sørge for tydelig oppgavefordeling og som kjenner
de ansattes omgivelser og rammevilkår ved å delta nært i pasientbehandlingen. Komiteen mener
derfor at innføring av stedlig ledelse i spesialisthelsetjenesten
kan bidra til bedre og mer effektiv pasientbehandling.
På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet
og/eller styringsdokumenter sørge for at stedlig ledelse blir hovedregelen
ved norske sykehus.»
Komiteen vil fremheve
at førstelinjeledere i sykehus på mange måter er nøkkelen til bedre
arbeidsmiljø, kultur og ledelse. Førstelinjeledere leder møtet mellom
pasient og behandler, har ansvaret for å omsette det politiske budskapet
til praksis, og styrer på mange måter økonomi og kvaliteten som
leveres. Komiteen mener dette ledernivået bør løftes
frem.
Komiteen mener det bør tilstrebes
å etablere en lederkultur der forskning og systematisk kvalitetsarbeid
er verdsatt, samtidig som resultater og oppfølging etterspørres. Komiteen mener
gode sykehusledere er opptatt av å dele kunnskap og resultater med
andre, og av samhandling med kommunene. Videre understrekes viktigheten
av åpenhet om sykehusets resultater (kvalitet, pasientsikkerhet
og økonomi) som en del av godt lederskap. Større åpenhet for å vurdere
hvordan arbeidsoppgaver fordeles og løses, fordrer ledelse med bred
kunnskap om de ulike yrkesgruppenes faglige utvikling og interesse
for aktiv deltagelse basert på framtidig behov i utviklingen av alle
utdanninger. Et slikt fokus kan bidra til en helt nødvendig utnyttelse
av tilgjengelige ressurser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet slutter
seg til regjeringens mål om at fornying, forenkling og
forbedring av spesialisthelsetjenesten ikke kun handler om ressurser,
men om nødvendig forbedring i organisering, kultur og ledelse. Dette medlem mener
at det første som da bør gjøres, er at det må settes krav til stedlig
leder på hvert sykehus, som har ansvar for både den faglige kvaliteten,
budsjett og personalansvar.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen pålegge de regionale helseforetakene
å innføre stedlig ledelse ved alle sykehus og større sykehusavdelinger,
og at stedlig leder skal få ansvar for hele virksomheten med både
faglig ansvar, økonomisk ansvar og personalansvar.»
Dette medlem mener at en stedlig
leder må ha ansvar for hele sykehusets virksomhet. Dette praktiseres
ikke slik i dag. Både Vestre Viken HF og Helse Fonna HF er eksempel
på foretak der stedlig leder ikke har ansvar for røntgenavdeling
og laboratorietjeneste. Dette medlem mener at innføring av
stedlig ledelse må bety at stedlig leder får ansvar for å lede hele
sykehuset og alle avdelingene, ikke bare noen.
Dette medlem mener at det fremdeles
er for mange sykehus med såkalt klinikkorganisering, der sykehus
fjernledes fra et annet og større sykehus. Dette medlem mener
at klinikkorganisering har vist seg å ha negative konsekvenser for
arbeidsmiljø og arbeidskultur. En så stor kompetanse- og kunnskapsbedrift
som et sykehus er, bør etter dette medlems syn selvsagt
ha en leder på plassen. Alle som arbeider ved et sykehus kan slik
vite om og kunne kjenne til sin nærmeste sjef, som har ansvar for
arbeidsplassen og tjenestetilbudet. Skal sykehus «fjernledes» fra
større sykehus lenger borte, vil det kunne gå ut over både kvalitet,
effektivitet og arbeidsmiljøet generelt. Dette medlem viser
til komiteens høring der det blant annet fra Helsetjenesteaksjonen
ble framholdt at planen ikke definerte hva slags ledelse man vil
ha på sykehus. Dette medlem vil understreke at kjernen
i ledelseskulturen i sykehus må være å sikre møtet mellom pasient
og behandler, all ressursbruk må brukes til å gjøre dette møtet
effektivt og kvalitativt godt og trygt for pasienten. Ledelseskulturen
på sykehus må baseres på at fagfolk gis større personlig ansvar
for å gjennomføre arbeidet på sin plass i tråd med overordnet ledelses intensjon
(operasjonsbasert ledelse).
Komiteen viser til
at utviklingen i helse- og omsorgstjenenesten stiller stadig nye
krav til og behov for kompetanse. Komiteen peker
på at de ansatte og deres kompetanse er helsetjenestens viktigste
ressurs. Norge har generelt høy helsepersonelldekning sammenliknet
med andre land. Utfordringene er primært knyttet til geografiske
variasjoner i tilgangen på personell og økende etterspørsel etter
ny kompetanse. Tall fra SSB viser at det i dag jobber 110 000 personer
innenfor spesialisthelsetjenesten. Framskrivninger viser at det
i 2030 vil være behov for 30 000 flere helsearbeidere, og i 2040
vil det være behov for 40 000 flere. Komiteen mener
framskrivningene viser at det må jobbes kontinuerlig med å utnytte
og utvikle de eksisterende personellressursene.
Komiteen viser videre til at
framskrivningene viser et økende underskudd på sykepleiere i årene som
kommer. Legespesialiteter som blant annet patologi, onkologi, radiologi,
psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri er vurdert som sårbare.
I tillegg kan det bli et økende behov for kompetanse innenfor IKT,
fysikk, biologi, logistikk og en rekke andre fagområder og støttefunksjoner.
Komiteen vil hevde at medisinsk
utvikling alltid har medført en oppgaveglidning innad i yrkesgrupper,
mellom ulike yrkesgrupper og mellom ulike forvaltningsnivåer. Utviklingen
har vært dynamisk og skal fortsatt være dynamisk. Komiteen viser
til at planen slår fast at sykepleierne utgjør den største helsepersonellgruppen
i spesialisthelsetjenesten og at sykepleiernes kompetanse er viktig
for kvaliteten på tjenestene og tilbudet til pasientene. 39 prosent
av årsverkene i sykehusene utføres av sykepleiere. Hvordan denne
ressursen utvikles, benyttes, ledes og måles er helt avgjørende
for kapasitet og kvalitet i tilbudet. Det er i dag et uutnyttet
potensial blant sykepleierne i spesialisthelsetjenesten som må aktiviseres. Flertallet vil
understreke viktigheten av at foretakene jobber godt med rekruttering
og vil nok en gang presisere hvor viktig innsatsen for heltid i
sykehusene er for vår felles helsetjeneste.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til den svært bekymringsfulle nedgangen
i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten for personellgruppen
omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere. Ifølge Nasjonal
helse- og sykehusplan er nedgangen for denne gruppen på om lag 2 000
årsverk i perioden 2008–2014, det vil si at nedgangen har vært på
hele 24 prosent. Det betyr at om lag 1 av 4 helsefagarbeidere, hjelpepleiere
og omsorgsarbeidere er forsvunnet ut av norske sykehus i løpet av
en 6-årsperiode. Det er oppsiktsvekkende og en svært negativ utvikling.
Den reelle nedgangen er enda større, i og med at det samtidig har
skjedd en vekst i andre profesjoner. Til sammenligning var det i
samme tidsrom en økning på 25 prosent i legeårsverk, 12 prosent
økning i årsverk for spesialsykepleiere og jordmødre og 9 prosent
økning for sykepleierårsverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener helsefagarbeidere og hjelpepleiere besitter
en verdifull kompetanse, men at den ikke alltid blir brukt mest
hensiktsmessig og til det beste for pasienten, den enkelte ansatte
eller virksomheten. Denne yrkesgruppen kan blant annet også frigjøre
tid for sykepleiere, som da kan fokusere på de oppgavene de har
spesialkompetanse til å utføre.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener det er stort behov for flere helsefagarbeidere
i norske sykehus og at disse sikres heltidsstillinger når det er
ønske om dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
på egnet måte med tiltak som kan styrke utdanning og rekruttering
av helsefagarbeidere i norske sykehus.»
Komiteen viser til
at for å få nok kunnskap om behovet for helsepersonell i årene fremover,
er de regionale helseforetakene i arbeidet med nasjonal helse- og
sykehusplan bedt om å utvikle en nasjonal bemanningsmodell for sykehusene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener dette vil være et
nyttig verktøy for å kunne vurdere og iverksette tiltak for å redusere
risiko for mangel på helsepersonell og møte fremtidige behov på
en bedre måte enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at en nasjonal bemanningsmodell
kan være et nyttig planleggingsverktøy for de regionale helseforetakene
for å vurdere og iverksette tiltak for å hindre mangel
på helsepersonell. Disse medlemmer vil presisere
at det aller viktigste rekrutteringsvirkemiddelet likevel finnes
lokalt, ved at hvert enkelt sykehus får drive langsiktig rekrutteringsarbeid,
og at dette blir mulig gjennom forutsigbarhet for fremtidig drift
og ønsket utvikling. Disse medlemmer mener at å sørge
for tilstrekkelige utdanningsplasser og spesialisering av helsepersonell
er et overordnet nasjonalt ansvar. Disse medlemmer vil
understreke at Norge har forpliktet seg til å drive etisk rett rekruttering
av helsepersonell fra andre land, det vil si at vi ikke skal aktivt
rekruttere helsearbeidere fra nasjoner som selv har mangel på medisinsk
personale og helsearbeidere.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at Norge bare utdanner om lag
halvparten av landets behov for leger, og at det i tillegg er stor
import av spesialister.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke utdanningskapasiteten
av medisinstudenter i Norge, slik at utdanningen står mer i forhold
til det nasjonale behovet.»
Disse medlemmer viser til at
lokalsykehusene er viktige utdanningsinstitusjoner for en rekke grupper
helsepersonell. Samtidig er det å ha utdanningskandidat viktig for
lokalsykehusene, blant annet for fremtidig rekruttering. Disse
medlemmer vil understreke at endringer i lokalsykehusenes akuttfunksjoner
vil kunne påvirke sykehusene som utdanningsarena. For eksempel vil
fjerning av den døgnbaserte kirurgiske akuttfunksjonen kunne føre til
at sykehuset ikke lenger vil være godkjent som utdanningssted for
turnusleger. Disse medlemmer viser til Erikstein-utvalgets
rapport, Lokalsykehusenes akuttfunksjoner i en samlet behandlingskjede,
som adresserer en slik bekymring ikke bare på grunn av eventuelt
bortfall av turnusleger, men også fordi leger vil finne det mindre
faglig interessant å arbeide ved slike sykehus.
Disse medlemmer vil be regjeringen
sikre en utvikling der lokalsykehusenes rolle som viktig utdanningsinstitusjon
for helsepersonell styrkes, ikke svekkes. Dette er avgjørende for
å sikre den nasjonale utdanningskapasiteten i tråd med behovet,
og å sikre rekruttering av kompetent helsepersonell til lokalsykehus
og kommunehelsetjeneste. Disse medlemmer vil understreke
at helsepersonellutdanningene må ha tilstrekkelig med praksisplasser utenfor
universitetssykehusene og i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil påpeke at Elverum, Kongsberg og
Mosjøen er utdanningssteder for turnusleger, selv om disse sykehusene
ikke har døgnbaserte kirurgiske akuttfunksjoner på alle nivåer.
Utviklingen i tjenestene går raskt, men det
tar tid å utdanne helsepersonell. Komiteen mener
derfor det er helt nødvendig å være i forkant av denne utviklingen.
Det er et mål at utdanningskapasiteten må være god både for grunn-,
videre- og etterutdanning; dette vil være viktig for å sikre fremtidig
kvalifisert arbeidskraft. I dag har utdanningsinstitusjonene stor frihet
til å definere innholdet i utdanningene. Dette kan føre til variasjon
i innhold og organisering mellom utdanningsinstitusjonene, og at
kompetansen vil være ulik avhengig av ved hvilken utdanningsinstitusjon
helsepersonellet får sin utdanning. Komiteen merker
seg at et mål i planen er å forbedre kunnskapen om personell og
kompetansebehov i fremtidens spesialisthelsetjeneste for å møte
behovene for helsepersonell og utvikle utdanningen. Det er viktig
at det jevnlig vurderes om utdanningskapasiteten i de ulike fagene
må økes og justeres. Komiteen viser til at det i
dette arbeidet er behov for bedre samordning mellom helsetjenestene
og utdanningsfeltet, og at Helse- og omsorgsdepartementet er i gang
med tiltak for å bedre dialogen mellom tjenestene og relevante aktører
om utdanningskapasiteten i de helsefaglige utdanningene.
Komiteen viser til at enkelte
helseforetak har etablert faste møtearenaer med høyskoler og universiteter,
men at det er stor variasjon i hvor systematisk denne gjennomføringen
er. Det er derfor behov for å gå igjennom strukturene for samarbeid
mellom helse- og utdanningssektoren. Komiteen noterer
seg at det vil bli tatt initiativ til et overordnet nasjonalt organ
på området som skal ledes av Helse- og omsorgsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at den rød-grønne regjeringen
la fram Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd – samspill
i praksis, hvor det var et uttrykt mål at utdanningene skal og må
svare bedre på framtidens kompetansebehov og bidra til tjenester
av høy kvalitet. Det må utvikles bedre kompetanse for pasienter
med sammensatte behov i vår felles helsetjeneste. Disse medlemmer vil
understreke behovet for mer samspill og samordning mellom helsetjenesten
og utdanningsfeltet. Disse medlemmer mener det er
behov for en kritisk gjennomgang og en revitalisering av samarbeidsorganene
regionalt. Disse medlemmer viser til at dette tas
opp i Meld. St. 13, og også i strategidokumentet HelseOmsorg21 (2014),
som peker på behovet for å opprette et nasjonalt samarbeidsorgan
mellom helse- og utdanningssektorene. Planen peker på at et slikt
initiativ skal ledes av departementet. Disse medlemmer vil
fremheve viktigheten av at et samarbeidsorgan organiseres så nær
tjenesten som mulig for å møte de faktiske behovene. Regionale samarbeidsorgan
etter foretaksinndeling, koordinert av departementet, ville vært
hensiktsmessig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at dekanene ved de medisinske fakultetene i Bergen, Tromsø, Oslo
og Trondheim har tatt til orde for lovfesting og finansiering av
praksis på kommunale læringsarenaer. I dag får ikke kommuner
eller fastleger kompensasjon for å ta imot legestudenter, mens sykehusene
får tilskudd for det samme. De nevnte dekanene etterlyser en sidestilling
av kommunal sektor og spesialisthelsetjenesten som praksisarena,
og flertallet deler oppfatningen av at dagens virkemidler
er utilstrekkelige dersom målet om at flere gjennomfører praksis
i kommunehelsetjenesten skal oppnås.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om tiltak som kan sikre legestudenter økt tilgang til praksisplasser
i kommunehelsetjenesten.»
Komiteen merker seg
at regjeringen vil gjennomføre ny modell for utdanning av legespesialister. Komiteen viser
til at Helsedirektoratet har foretatt en gjennomgang av legenes
spesialistutdanning, og at Helsedirektoratet på denne bakgrunn foreslår
å innføre en ny tredelt, modulbasert modell i spesialistutdanningen.
Hensikten er å få en mer fleksibel utdanning som er tilpasset dagens
og morgendagens behov.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at saken om legenes spesialitetsstruktur
og spesialistutdanning ble lagt fram for Stortinget i årets statsbudsjett
(innhold og organisering) og i sykehusplanen (spesialitetsstruktur
– ny spesialitet). Disse medlemmer viser til at regjeringen
ønsker en spesialistutdanning for leger som er innrettet på fremtidens
pasienter, og som tar opp i seg ny fagutvikling og utviklingen i
helsesektoren.
Disse medlemmer viser til at
i en ny ordning skal det legges mer vekt på læringsmål og kompetanse,
og mindre vekt på hvor lenge de skal jobbe på ulike typer sykehus.
Det skal også legges større vekt på nye pedagogiske læreformer,
med e-læring og bruk av simulatorer der legene kan øve seg før de skal
utføre behandling på pasienter. De fremtidige legespesialistene
skal ha undervisning i kommunikasjon, etikk, kvalitet, lovgivning
og andre temaer som er viktige i den moderne legerollen. Disse
medlemmer mener spesialistutdanningen for leger må innrettes
for å ivareta behovene til fremtidens pasienter. Disse medlemmer mener
den nye ordningen vil legge opp til mer sammenhengende og effektive
utdanningsløp for å utdanne flere spesialister på kortere tid. Dette
vil være viktig for å møte det økte behovet for legespesialister
i tiden fremover.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen skal etablere en ny legespesialitet for å styrke tilbudet
i akuttmottakene i sykehusene, og mener dette er riktig for å sikre
at akuttmottakene i fremtiden vil kunne tilby et kvalitativt godt
tilbud. Disse medlemmer mener forslaget til ny spesialistutdanning
tar på alvor at det har skjedd og vil skje en spesialisering innen
kirurgien.
Disse medlemmer viser videre
til at dagens turnustjeneste skal inngå i den helhetlige spesialistutdanningen
som ny del 1. Del 2 er felles undervisning for grupper av fag, og
i del 3 skjer den rene spesialiseringen. Utdanningsaktiviteter skal
ivaretas på en mer systematisk og kvalitetssikret måte innenfor
tjenestens daglige virksomhet. Disse medlemmer viser
til at regjeringen i 2016 skal starte arbeidet med å forberede den
nye ordningen, og tar sikte på oppstart i 2017.
Komiteen viser til
at demografiske forhold, og særlig utviklingen i antall eldre og
flere innvandrere, levevaner og bedret helsetilstand i befolkningen
generelt, fører til et endret sykdomsmønster. Det blir viktig med
spesialister med bred kompetanse i front både i kommune- og spesialisthelsetjenesten,
som kan ta ansvar for helheten i diagnostikk, behandling og oppfølging
av de vanligste sykdommene og sykdomskombinasjonene. Det blir også
viktig å styrke den geriatriske kompetansen i alle deler av helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at en konsekvens
av å gjennomføre den planlagte endringen i spesialitetsstrukturen
for leger, vil medføre at generell kirurgi faller bort som egen
spesialitet, og at den kirurgiske virksomheten splittes opp i flere
hovedspesialiteter. Disse medlemmer er bekymret for
den generelle vaktkompetansen som i hovedsak vil måtte dekkes av
gastrokirurger. Uten at det settes inn tiltak, vil man i løpet av
noen år kunne få en mangel på kirurger som kan dekke vaktberedskap
på små og mellomstore sykehus. Disse medlemmer frykter
at dette kan tvinge fram strukturendringer, og etterlyser tiltak
som gjør at de typer kirurger som i dag tilegner seg vaktkompetanse,
også i fremtiden vil kunne opparbeide seg denne kompetansen dersom
de skal jobbe på et lite eller mellomstort sykehus.
Komiteen mener det
er viktig å sikre og styrke den indremedisinske kompetansen. Det
vil gi økt kvalitet i behandlingen for mange pasienter, siden generalistenes
styrke er at de kan ferdigbehandle en betydelig andel av pasientene
på en helhetlig måte lokalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et potensial
for effektivisering av utdanningsforløpet. I dag kan kandidater
måtte vente lenge for å komme i gang med spesialiteten. Helseforetakene
bør kunne dokumentere at de sikrer god logistikk i utdanningsløpene
sine. Disse medlemmer mener også det bør være mulig
med flere utdanningsstillinger, samtidig som innholdet i stillingene
sikres. Det hjelper ikke å ha flere stillinger dersom dette medfører
at det ikke er nok pasienter til at utdanningskandidatene får oppfylt
målene for tjenesten. Det må tas hensyn til dette når man overfører pasientgrupper
eller oppgaver til private sykehus eller andre personellgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
mener en løsning kan være at andre kirurger enn gastrokirurger også
i fremtiden kan tilegne seg, og opprettholde, vaktkompetanse for
små og mellomstore sykehus. Dette kan gjøres ved at det opprettes
en modul innen akuttkirurgi som inneholder det som er nødvendig
for å ha generell vaktkompetanse. Dette kan gi fleksibilitet, for eksempel
ved at både urologer og gastrokirurger kan inngå i vaktturnus også
i fremtiden.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede muligheter
for å ta i bruk modulbasert spesialisering som formaliserer legers
vaktkompetanse.»
Disse medlemmer mener at rett
kompetanse på rett nivå er avgjørende for å sikre kvaliteten i sykehustilbudet.
Legespesialisering og legestruktur må utvikles i tråd med både den
medisinske utvikling og samfunnets behov. Disse medlemmer mener det
i dag ikke er godt nok samsvar mellom legespesialistutdanningen
og behovene i helsetjenesten. Disse medlemmer mener
at utdanningsløp ikke bare må sikre spisskompetanse i norske sykehus. Nye
utdanningsløp må også sikre breddekompetansen på lokalsykehus og
på større sykehus med lokalsykehusfunksjoner, der tross alt de fleste
pasienter blir behandlet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at spesialistutdanning av leger og annet helsepersonell er politisk
bestemt, men at Stortinget nylig har delegert dette ansvaret til
regjering og departement. Det vises til Prop. 81 L (2014–2015),
jf. Innst. 303 L (2014–2015), om endringer i helsepersonelloven
og helsetilsynsloven. Dette medlem viser til følgende
flertallsmerknad i denne innstilling fra partiene Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
«Flertallet har tiltro til den konstruktive dialogen det
er mellom legeforening og departement i utformingen av ny spesialitetsstruktur.
Flertallet mener det ikke er riktig at Stortinget går inn i denne
prosessen og detaljstyrer utdanningsløp.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 303 L (2014–2015) fremmet
forslag om å be regjeringen fremme egen sak for Stortinget om organisering
og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning
og utdanning av spesialister i helsetjenestene, men at dette forslaget
falt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er et paradoks at Stortinget har gitt fra seg muligheten til
å mene noe om legespesialiststruktur, og slik sett heller ikke bør
mene noe om regjeringens forslag om dette i Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette
medlem har merket seg at Den norske legeforening er imot
at normert spesialiseringstid blir redusert med 1–1,5 år slik direktoratet
foreslår, blant annet fordi de frykter at redusert spesialiseringstid
vil senke kompetansekravet for nye spesialister.
Dette medlem viser til at det
såkalte Erikstein-utvalget i 2007 anbefalte endringer i helsepersonells
utdanninger generelt og i spesialiststrukturen for leger spesielt,
for å innrette kompetansen til personellet mot behovene ved både
små lokalsykehus og større sykehus med lokalsykehusfunksjoner. Ved
behandling av Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) ble det
tilslutning til å be de regionale helseforetakene sikre breddekompetanse,
særlig ved mindre sykehus, og om å ha særskilt oppmerksomhet
mot legestillinger som kan styrke utvikling av lokalsykehus og samhandling
med kommunene. Dette medlem mener det er like aktuelt
i dag, og ber regjeringen følge opp dette.
Komiteen noterer seg
at regjeringen vil etablere en ny legespesialitet innrettet
mot akuttmottakene for å styrke kvaliteten i behandlingen ved sykehusenes
akuttmottak. Komiteen viser til at det fremgår av
planen at den nye spesialiteten skal kunne benyttes ved alle akuttmottak,
uavhengig av sykehusenes størrelse og beliggenhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener målet må være å styrke kvaliteten i tjenestene, og at den
nye spesialiteten i størst mulig grad må tilfredsstille internasjonale
krav til kompetanse i akuttmottak og observasjonsposter.
Flertallet merker seg at Helsedirektoratet
har fått utredningsoppdraget, og at en ny spesialitet skal kunne
benyttes ved alle akuttmottak uavhengig av sykehusenes størrelse
og beliggenhet, i observasjonsposter i tilknytning til de store
sykehusenes akuttmottak, og at den nye spesialiteten skal kunne inngå
i de små sykehusenes vaktlag.
Flertallet merker
seg at Helsetilsynet har funnet kritikkverdige forhold i sykehusenes
akuttmottak. Flertallet støtter regjeringens ønske
om at det skal innføres kompetansekrav i akuttmottakene, og at det
utvikles et utdanningsløp for en ny legespesialitet innrettet mot
akuttmottakene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at kompetansen og organiseringen av akuttmottak må styrkes. Dette
medlem legger til grunn at kompetansekravene tilpasses de
ulike mottakene og blir vurdert ut fra hvilke typer pasienter som
skal behandles, slik kompetansekrav i fødselsomsorgen
er tilpasset de ulike kategorier fødetilbud. Dette medlem viser
til at Rjukan og Kragerø sykehus ble lagt ned med henvisning til
Helse Sør-Øst sine såkalte faglige krav om at ortopeder alltid måtte arbeide
sammen to og to, og at turnuskandidat aldri skulle kunne være alene
på vakt selv om erfaren overlege kunne være på plass i løpet av
minutter. Dette medlem vil presisere at det skal
settes samme kvalitetskrav til sykehustilbudet, men at sykehuset
selv må kunne bestemme på hvilken måte kvalitetskravet blir oppfylt.
Dette medlem viser for øvrig
til dette medlems merknader og forslag angående ny
legespesialitet for akutt- og mottaksmedisin.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at regjeringens
scenarioer legges et premiss om at i fremtidens spesialisthelsetjeneste
vil bli så spesialisert at det vil bli svært vanskelig å opprettholde
akuttkirurgi som i dag, særlig ved de mindre sykehusene. Som arbeidsgiverforeningen
Spekter påpeker, vil «endringen medføre en spesialisering/utvikling
av spisskompetanse som på sikt ikke vil gi bærekraft for kirurgisk
vaktberedskap ved små sykehus». Disse medlemmer fremholder
viktigheten av spisskompetanse for å sikre et faglig godt og stadig
mer spesialisert tilbud til det beste for pasienten. Samtidig vil
det være avgjørende at antall spesialiseringer ikke «løper løpsk»,
men at det også legges opp til å sikre god breddekompetanse gjennom
utdanning av helsepersonell. Scenarioene i regjeringens forslag
tilsier at omfattende sentralisering er vanskelig å komme utenom,
men disse medlemmer mener det er et politisk ansvar
å tilrettelegge for utdanningsløp som sikrer kompetanse som vil
være nødvendig og etterspurt i morgendagens spesialisthelsetjeneste,
for å sikre et likeverdig og godt sykehustilbud over hele landet. Disse medlemmer ber
derfor regjeringen gjøre en vurdering av hvordan breddekompetanse
best kan sikres, som et ledd i en trygg beredskap over hele landet.
Disse medlemmer mener det bør
legges mer vekt på organisering av og ledelse i mottakene. Legevakt
og prehospitale tjenester bør styrkes vesentlig. Dette må være en
tydelig prioritering i planperioden for Nasjonal helse- og sykehusplan
(2016–2019). Fremfor å tilføre enda en spesialitet i sykehusene,
må spesielt de mest sårbare og utsatte leddene i beredskapskjeden
styrkes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at regjeringen foreslår at en
ny spesialitet skal løse de organisatoriske utfordringene i akuttmottakene.
Det foreslås en ny akuttspesialitet som skal delta i vaktlag på
små sykehus, og igangsette behandling, om nødvendig i samarbeid
med andre legespesialister. Disse medlemmer viser
til at det bør være sammenheng mellom de nye felles kravene til
vaktkompetanse innen kirurgi og medisin. Da bør etablering av denne
spesialiteten samordnes med det store påbegynte fellesløpet for
de andre spesialistutdanningene. Disse medlemmer deler
Indremedisinsk forenings syn om at en etablering av denne spesialiteten samordnes
med det store påbegynte fellesløpet for de andre spesialistutdanningene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til forslaget om ny spesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Dette
medlem merker seg at forslaget møter stor faglig motstand,
og at Den norske legeforening i stedet anbefaler en utvikling av
spesialiteten generell indremedisin med mer mottakskompetanse, og
at de for øvrige spesialiteter som arbeider i mottak, foreslår et
kompetanseområde (tilleggsutdanning) som påbygging på relevante
spesialiteter. Legeforeningen anser at ny spesialitet i akuttmedisin kun
vil være egnet ved de 4–6 største sykehusene i Norge (universitetssykehusene),
og ikke egnet ved de mindre sykehusene. Dette medlem er
opptatt av å styrke kvaliteten i akuttmottak, og mener at dette kan
gjøres ved å videreutvikle spesialiteten indremedisin, slik Legeforeningen
anbefaler, og egen tilleggsutdanning (kompetanseområde) for de øvrige spesialitetene
som arbeider i mottak. Dette medlem frykter at krav
om enda en ny spesialitet ved alle sykehus vil gjøre det det enda
mer krevende å rekruttere nok fagfolk til sykehusene.
I tillegg er det klart at vaktordningene vil fordyres, med flere
parallelle vaktlag som i tillegg kan gi økt risiko for lite samhandling
og oppsplittede pasientforløp. Dette medlem mener
dette er ressurssløsende og lite bærekraftig, og en ordning som
vil kunne bidra til å sentralisere akuttilbud i stedet
for å styrke dem. Dette medlem går derfor imot forslaget
fra regjeringen om en egen spesialitet for akutt- og mottaksmedisin.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke kompetansen og
kvaliteten i akuttmottak ved å utvikle spesialiteten generell indremedisin
med mer mottakskompetanse og egne kompetanseområder for øvrige spesialiteter, i
stedet for å innføre en ny legespesialitet i akutt- og mottaksmedisin.»
Komiteen understreker
at sykehusene er en av landets største arbeidsplasser, og de ansattes
kompetanse er den viktigste innsatsfaktoren i sektoren. Godt arbeidsmiljø
og høy motivasjon gjør sykehusene sterkere og behandlingene bedre.
Å minske belastninger og å investere i helsefremmende arbeidsplasser
er nødvendig. Mange steder får ledelsen dette til, men det er fortsatt
stort forbedringspotensial.
Komiteen mener det er behov for
å øke oppmerksomheten rundt verdien av kultur og ledelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at når driftsøkonomien til helseforetakene er under bedre
kontroll, er det riktig å flytte tyngdepunktet for lederperspektivet fra
økonomistyring til faglig ledelse og samarbeid mellom sykehusene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil understreke at rekruttering av fagfolk
er helt avgjørende for å bygge opp sterke fagmiljø og sikre kvaliteten
i sykehustilbudet. Erfaringen fra flere småsykehus viser at det
er fullt mulig å forbedre rekrutteringen dersom sykehuset får anledning
til å føre en langsiktig og målrettet rekrutteringspolitikk. En
forutsetning er at det skapes stabilitet og forutsigbarhet for tjenestetilbudet.
Om sykehuset eller sykehusfunksjoner er under press for nedlegging,
er det selvsagt vanskelig å rekruttere aktuelle spesialister. Desentraliserte grunnutdanninger
er svært viktig for alle profesjoner, for å sikre tettsteder og
småbyers tilgang til kompetent helsepersonell ved sine sykehus. Disse
medlemmer mener at sykehusledelsen må pålegges å arbeide
aktivt og bevisst for å skape interessante stillinger, et godt arbeidsmiljø
og robuste fagmiljøer ved alle sykehus. Disse medlemmer mener
også at rotasjonsordninger for helsepersonell mellom sykehus kan
være en måte å sikre kompetansen og kompetanseoverføring på, der
dette er nødvendig. Å legge til rette for videre- og etterutdanning
og forskningsmuligheter kan også bidra til å styrke rekrutteringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Voss sjukehus som et eksempel på et sykehus som ved bevisst
rekrutteringspolitikk har styrket rekruttering og utdanning av egne
spesialister. Det er stor konkurranse om jobbene som lyses ut. Tallet
på overleger på kirurgisk avdeling har på 15 år økt fra fire til
ti og fyller to separate vaktlag – en for bløtdelskirurgi
og en for ortopedi. Dette viser at å satse på folk med lokal tilhørighet
og å utvikle stillinger og legge utdanningsløp for egne spesialister,
kan få mange til å bli værende. Nasjonalt senter for distriktsmedisin
har sagt det på denne måten: «Der fagfolk utdannes og utvikles,
vil fagfolk gjerne jobbe.» Dette medlem mener at
man i større grad må kunne ta i bruk økonomiske virkemidler, som
arbeidsgiverbetalt nedbetaling av studielån, for å styrke rekruttering
i spesielt rekrutteringssvake områder.
Komiteen slutter seg
til regjeringens mål om å bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Pasientene
skal kunne være sikre på at tjenestene de mottar, er trygge og av
god kvalitet. Kvalitet og pasientsikkerhet skal være like gode i
små og store virksomheter, og hos offentlige og private tjenesteytere.
Ledere må stille krav til og følge med på arbeidet med kvalitet
og pasientsikkerhet innenfor sine ansvarsområder.
Komiteen vil bemerke at norsk
spesialisthelsetjeneste generelt holder et høyt faglig nivå. Dette gjenspeiles
i gode behandlingsresultater ved en rekke sykdommer. For eksempel
er Norge et av landene i Europa med lavest dødelighet etter hjerteinfarkt
og hjerneslag, og blant landene med høyest andel pasienter
med fem års overlevelse ved brystkreft og livmorhalskreft.
Komiteen viser til at norske
helsemyndigheter har utviklet mange systemer for å måle kvalitet
og bedre kvaliteten i helsetjenesten. Komiteen merker
seg også at målingene viser betydelige variasjoner mellom sykehus.
Komiteen stiller seg bak regjeringens
ønske om å stille tydelige kvalitetskrav til sykehusene for å sikre
like god kvalitet i hele landet, både i offentlige og private virksomheter. Komiteen mener
nasjonale kvalitetskrav også vil imøtekomme pasienters behov for
lik tilgang til behandlingstilbud med høy kvalitet. Likeledes vil
nasjonale kvalitetsindikatorer være nødvendig for å kunne brukes
til sammenlikning på internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå.
Komiteen mener at Nasjonal helse-
og sykehusplan må medvirke til å utvikle bedre kvalitet og trygghet
i sykehustjenestene. Kvalitet handler ikke bare om effekt av behandling,
overlevelse og å hindre skader og uønskede hendelser, men også om
tillit, verdighet, nærhet, hjem og pårørende. Trygghet henger også
sammen med nærhet til sykehustilbudet og at tilbudet er forutsigbart.
Sykehusstrukturen må fremme kvalitet i behandlingen og nærhet ved
akutte lidelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener videre at det
altfor ofte i sykehusdebatten blir lagt til grunn at bare sykehuset blir
stort nok, så sikres kvaliteten i tilbudet, og at små sykehus har
for sårbare fagmiljø til å tilby helsetjenester av god kvalitet. Disse
medlemmer viser til at Helsedirektoratet skriver i sitt
innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan at kvalitetsforskjeller
mellom sykehus og ulike tilbud finnes i Norge, men at skillelinjene
ikke først og fremst går mellom store og små sykehus. Det samme
skriver professor Bjarne Jensen i sin forskningsrapport: «Helsereformer
på feil premisser – om sykehusstruktur, samhandlingsreform og lokalmedisinske
sentra». I forskningsrapporten vises det til Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenestens data og Riksrevisjonens rapporter. I rapporten
konkluderes det slik:
«Det kan ikke påvises at større sykehus yter sykehustjenester
med bedre kvalitet enn mindre sykehus. Det er tre unntak for denne
konklusjonen: når det gjelder hjerteinfarkt skårer de store sykehusene som
gruppe noe bedre enn de små, når det gjelder hjerneslag skårer gruppen
mindre og mellomstore sykehus bedre enn de store og når det gjelder
fødselsomsorgen så er de fødendes opplevelse av kvalitet høyere
i de små sykehusene enn i de store.»
Komiteen registrerer
at mange kvalitetsindikatorer går på prosess, og at det er utfordrende
å finne gode indikatorer på medisinsk behandling. Komiteen mener
det er en klar sammenheng mellom ledelse, arbeidsmiljø, trygghet,
trivsel, faglighet og kvalitet på behandlingen. Det er derfor avgjørende
at sykehusene har gode læringsprosesser som tar utgangspunkt i helheten
og med stor vekt på det pasientnære leddet. Det er også
viktig at spesialisthelsetjenesten organiseres slik at det gis frihet
til å utøve god ledelse, med tilhørende nødvendig myndighet til å
fatte beslutninger innenfor gitte ressursrammer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Helsedirektoratets innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan,
der de skriver at kvalitetskravene må være de samme ved alle sykehus,
men de kan innfris på ulike måter. Helsedirektoratet mener at det
er kvalitet på helsetjenesten som gis, og ikke størrelsen på sykehuset,
som skal veie tyngst når ulike helsetilbud vurderes. Dette er dette
medlem enig i. Kvalitetskrav som settes til sykehustilbudet
(for eksempel i akuttmottak) må utformes slik at det er kvaliteten
på sluttresultatet som skal være avgjørende. Ellers kan slike kvalitetskrav
fungere som mer eller mindre fordekte sentraliseringskrav.
Komiteen mener at
mer åpenhet, politisk bevissthet og oppmerksomhet om kvalitet og
pasientsikkerhet i den nasjonale helsepolitikken vil komme pasientene
til gode. Komiteen er tilfreds med at regjeringen
i desember 2014 la fram den første årlige melding om kvalitet og
pasientsikkerhet for Stortinget (Meld. St. 11 (2014–2015) Kvalitet
og pasientsikkerhet 2013). Meldingen ble etterfulgt av en ny melding
november 2015 (Meld. St. 12 (2015–16) Kvalitet og pasientsikkerhet
2014).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at den rød-grønne regjeringen
i 2012 fremmet Norges første stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet
i helse- og omsorgstjenesten, Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet
– trygge tjenester – Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten,
og startet blant annet opp pasientsikkerhetskampanjen «I trygge
hender».
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at det i sykehusdebatten ofte hevdes at vi har for mange sykehus
i Norge, og at en samling til færre og større sykehus vil gi mer
effektiv pasientbehandling og mindre kostbar drift. Dette
medlem vil understreke at vi ikke har så små sykehus i Norge
sett i forhold til andre land, og at små sykehus ikke kan sies å
generelt være mindre effektive. Dette medlem vil
understreke at forskning på sykehusfusjoner både i Norge og utlandet
viser at disse ikke gir gevinster hverken kvalitetsmessig
eller kostnadsmessig. Dette medlem viser i den forbindelse
til arbeidet til Soki Choi ved Karolinska Institutet fra 2011, som
konkluderer med at sykehusfusjoner sjelden gir de resultater som
er forespeilet og ofte blir veldig dyre. Dette medlem viser
også til NHH-studien «Hospital Mergers with Regulated Prices» i 2014
(Brekke, Sicilliani og Straume), som viser at sykehus som fusjonerer,
har svakere insentiv til å tilby kvalitet og drive effektivt. Grunnen
er ifølge studien at fusjonen svekker konkurransen om pasientene.
Studien viser også at samlet effekt for pasienttilbudet avhenger
av hvordan sykehus i samme geografiske område, men som ikke er en
del av fusjonen, tilpasser sitt tilbud som følge av fusjonen. Dersom disse
sykehusene også reduserer kvaliteten på tjenestene, er fusjonen
ifølge studien entydig negativ for pasientene. Dette medlem viser
også til forskningsrapporten «Helsereformer på feil premisser» (Jensen),
der det er analysert om det er samvariasjon mellom sykehusstørrelse
og kostnadene ved sykehustjenester målt ved kostnader per DRG-poeng (DRG:
Diagnose Relaterte Grupper). Det er analysert om det er samvariasjon
mellom antall senger i helseforetakene, antall sykehus i foretakene
og gjennomsnittlig størrelse på sykehusene i foretaket. Analysene
viser at det ikke eksisterer en slik samvariasjon. Det er altså
andre faktorer enn sykehusstørrelse som avgjør sykehusets produktivitet.
Som for andre samfunnsområder er det også for sykehus både stordriftsfordeler
og stordriftsulemper. Dette medlem mener at Oslo
universitetssykehus er et godt eksempel på en fusjon hvor forutsetningen
om økonomisk innsparing langt fra ble oppfulgt. Saken endte i Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité (Innst. 316 S (2011–2012). Dette
medlem er kritisk til at flere helseforetak nå utreder og
planlegger for bygging av ett storsykehus innenfor sitt helseforetak,
med tilhørende svekking eller nedleggelse av lokalsykehus. Oslo
universitetssykehus planlegger for eksempel storsykehus på Gaustad
(samlokalisering av alle de store enheter i dagens sykehus – Rikshospitalet,
Ullevål, Aker, Radiumhospitalet, Dikemark, Gaustad og Epilepsisenteret
i Sandvika). Sykehuset Innlandet HF utreder blant flere alternativ
mulighet for storsykehus ved Mjøsa. Dette medlem mener
at Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan burde gjøre avklaringer
knyttet til hvor store sykehus som skal bygges i Norge, men registrerer
at Stortingets flertall mener dette skal være helt opp til helseforetakene
å bestemme. Dette medlem registrerer at helseforetakenes
utredninger gjerne holder stordriftsulemper skjult, samtidig som
de samfunnsmessige konsekvensene av sykehusfusjonen utover helseområdet, ikke
blir utredet før vedtak fattes. Dette medlem er imot
utbygging av nytt storsykehus på Gaustad og nytt storsykehus ved
Mjøsa, og mener at sykehus av en slik størrelse som her planlegges,
ikke vil være effektive og vil true lokalsykehustilbud og -funksjoner som
befolkningen i disse helseregionene har krav på. Beredskapsmessig
er også en sentralisering til slike storsykehus en svært bekymringsfull
utvikling. Dette medlem vil i den forbindelse også
vise til representantforslag fra Senterpartiet om å stoppe planene
for et storsykehus på Gaustad og å utvikle lokalsykehustilbudet
i Oslo universitetssykehus (Dokument 8:83 S (2014–2015), Innst.
374 S (2014–2015)).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at i vurderingen av hva
som er den optimale størrelsen på et sykehus, må det foretas avveininger
mellom flere forhold. Store sykehus gir bedre muligheter for faglig
spesialisering og robuste fagmiljøer. Mindre sykehus kan være faglig
sårbare, men har enklere organisering, mindre utfordringer med logistikk
og ofte bedre forutsetninger for samhandling med kommunale helse-
og omsorgstjenester. Med Norges geografi og bosettingsmønster vil
det være behov for både store og små sykehus.
Komiteen vil påpeke
at kunnskap om kvalitet forutsetter at kvaliteten kan måles. Det
er krevende å finne kvalitetsmål som ledere, ansatte, brukere og
befolkningen er enige om beskriver kvalitet i tjenesten. Komiteen mener
dersom kvalitetsmåling skal oppleves som viktig og relevant, må
helsepersonell og brukere involveres i å definere hva som skal måles,
i innsamling, tolking og bruk av data. Data må gjøres forståelig
og tilgjengelig. Komiteen merker seg at ekspertgruppen
av pasienter og pårørende som ga innspill til Nasjonal helse- og
sykehusplan sier: «Det må være full åpenhet om kvalitet. Pasientopplevd
kvalitet må veie tyngre – likeverdig med medisinsk kvalitet», og
slutter seg til at pasientopplevd kvalitet må veie tyngre enn i
dag.
Helsedirektoratet har fra 1. januar 2012 som
en lovpålagt oppgave å «utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale
kvalitetsindikatorer». Noen eksempler på kvalitetsindikatorer
for sykehus er
andel pasienter med
akutt hjerneslag som får blodproppløsende behandling
andel pasienter med ulike diagnoser som
blir akutt re-innlagt på sykehus 30 dager etter utskriving
overlevelse etter 30 dager for alle pasienter
som har vært innlagt – uavhengig av årsak – for hjerteinfarkt, hoftebrudd
og hjerneslag
gjennomsnittlig ventetid i somatisk helsetjeneste og
psykisk helsevern og rusbehandling
forekomst av sykehusinfeksjoner på somatiske sykehus
andel pakkeforløp for kreft gjennomført
innen standardisert forløpstid og overlevelse ved ulike kreftformer
andel innleggelser i døgnopphold i psykisk
helsevern som er tvangsinnleggelser
Komiteen merker seg
at det mangler kvalitetsindikatorer for behandlingstilbudet til
flere store pasientgrupper, spesielt pasienter med kroniske og sammensatte
sykdommer. Komiteen merker seg videre at det er forskjeller
både mellom sykehus og mellom ulike geografiske områder med hensyn
til rapportert kvalitet.
Komiteen viser også til den tidligere
nevnte rapport fra Riksrevisjonen fra 2013 om effektivitet i sykehus,
som viser store variasjoner i liggetid og utnyttelse av operasjonsstuer
mellom sykehus.
Komiteen mener komplekse behandlingsformer,
større grad av tverrfaglig tilnærming og avanserte diagnostiske
muligheter gjør det nødvendig å avklare hvilke tilbud som bør sentraliseres
til større enheter, og hvilke som kan tilbys desentralt.
Komiteen stiller seg bak at det
innføres nasjonale kvalitetskrav for utvalgte behandlingstilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter videre
at godkjenning av få regionale behandlingstjenester som kan lokaliseres
fra 0 til 3 steder i hver helseregion, også omfattes av en godkjenningsordning.
Flertallet merker seg at den
nasjonale godkjenningsordningen for nasjonale behandlingstjenester
legges til Helsedirektoratet, og at dette også vil omfatte godkjenningsordning
av få regionale funksjoner. Flertallet støtter intensjonen
om at det skal være et skille mellom faglige og politiske beslutninger.
Flertallet ber om at den nasjonale
godkjenningsordningen for nasjonale behandlingstjenester vurderes
i forbindelse med anbefalingen om ny styringsmodell som Kvinnsland-utvalget
skal legge frem.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at regionale behandlingstjenester bør bestemmes regionalt, og viser
til at dersom Senterpartiets representantforslag om å
avvikle foretaksmodellen og innføre folkevalgt styring av sykehusene,
Dokument 8:96 S (2014–2015), jf. Innst. 377 S (2014–2015) ble gjennomført,
ville dette avgjøres av regionale sykehusstyrer bestående av et
flertall folkevalgte fra berørte fylkesting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
opptatt av at helsesektoren skal ha en formålstjenlig og effektiv
arbeidsdeling mellom departement, direktorat, foretak og sykehus.
Det er viktig å sørge for god maktfordeling mellom Helsedirektoratet
og fagmiljøene ute i regionene, der man er tettere på den kliniske
hverdagen med ansvar for pasientbehandling, utvikling av nye behandlingsformer og
diagnostiske muligheter. Det er også etter disse medlemmers mening
viktig at Helsedirektoratet ikke tar over ansvaret på områder som
bør avgjøres politisk, der Helse- og omsorgsdepartementet er den naturlige
beslutningsmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Helsedirektoratet stadig har
fått tilført nye oppgaver og at det er bekymringsfullt at regjeringen
nå legger opp til ytterligere vekst, noe som etter disse
medlemmers mening vil kunne stå i veien for smidige og effektive
beslutninger, som kan håndteres godt ute i regionene.
Disse medlemmer er bekymret for
den sterke veksten i byråkratiet under denne regjeringen. Det bør
være en gyllen regel at en større andel av helseressursene skal
gå til behandling av pasienter og ikke til kostbart og forsinkende
byråkrati. Disse medlemmer mener det er et tankekors
at antallet byråkrater vokser dobbelt så raskt under denne regjeringen
som den forrige, til tross for løfter om det motsatte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at foretakene har en nærhet til utvikling av helsetjeneste som
gjør at de er best egnet til å ta faglige avgjørelser om oppgave-
og funksjonsfordeling. Helsedirektoratets ansvar bør knyttes til utvikling
av nasjonale standarder og kvalitetssystemer. Disse medlemmer vil
oppmuntre regjeringen til å sørge for at de regionale helseforetakene
får hovedansvar for utvikling av fag og nye behandlingsmuligheter,
for oppgavefordelingen mellom sykehusene, samt ansvar for regionovergripende
virksomhet der dette er formålstjenlig. Disse medlemmer er kritiske
til forslaget i Nasjonal helse- og sykehusplan om å flytte den nasjonale
beslutningsmyndigheten for nasjonale og regionale behandlingstjenester
fra departementet til Helsedirektoratet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke at den gode forskningen
oppstår i nært møte med den daglige kliniske aktiviteten i sykehusene. Disse medlemmer mener
derfor at dette må hensyntas dersom man skal oppnå gode rammevilkår
for forskningen. Det er behov for å styrke forskningskravet til
alle ledd i spesialisthelsetjenesten, også til private og ideelle
aktører som har avtale med de regionale helseforetakene.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av Helsedirektoratets portefølje med sikte på å desentralisere flere
oppgaver til de regionale helseforetakene, der dette er formålstjenlig.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at de
regionale helseforetakene har hovedansvaret for utvikling av nye
behandlingsmetoder, for oppgavefordeling mellom sykehusene, samt
ansvar for regionovergripende virksomhet, der dette er formålstjenlig.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at en viktig oppgave for
Helsedirektoratet er å følge utviklingen i helse- og omsorgstjenesten
og legge til rette for utvikling av god kvalitet og pasientsikkerhet.
I 2014 har dette blant annet handlet om å godkjenne nasjonale behandlingstjenester
i spesialisthelsetjenesten, kvalitetsindikatorsystemet, Norsk pasientregister
og å følge opp nasjonalt pasientsikkerhetsprogram. Disse medlemmer viser
også til at en av kjerneaktivitetene for direktoratet er å utvikle
nasjonale faglige retningslinjer og veiledere, og at Helsedirektoratet
fra og med 2016 overtar forvaltningen av meldeordningen for uønskede
hendelser i spesialisthelsetjenesten, som skal bidra til å redusere
pasientskader.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at veksten i antall årsverk fra 2006 frem til 2014 skyldes
en kombinasjon av generell vekst knyttet til økt aktivitet og nye
oppgaver, men også som følge av overføring av årsverk og oppgaver
fra andre virksomheter til Helsedirektoratet. Disse medlemmer vil
videre påpeke at veksten fra 445 årsverk i 2006 til 747 årsverk
i 2013 fant sted under den/de foregående regjeringer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Difi-rapport 2013:11, som viser at Norge til sammen har 60 direktorater
som i 2013 hadde til sammen 14 000 årsverk, en økning på 23 prosent
i løpet av de siste 10 årene. Helsedirektoratet alene har vokst
fra 445 årsverk i 2006 til 747 årsverk i 2013. I dag har Helsedirektoratet
1 422,4 årsverk, men er også tillagt nye oppgaver. I statsbudsjettet
for 2016 dokumenteres det at helsebyråkratiet fortsetter å øke under
denne regjeringen, eksempelvis har Folkehelseinstituttet vokst med
116 årsverk og Helsedirektoratet med om lag 150 årsverk fra 2014
til 2015.
Dette medlem kan ikke se at en
sentralisering av stadig flere funksjoner til Helsedirektoratet vil
føre til en faktisk forbedring i pasienttilbudet. Dette medlem viser
til at det allerede i dag er betydelig misforhold mellom planverk
og faglige retningslinjer utarbeidet av et stadig voksende byråkrati med
tilhørighet i direktoratet og den faktiske muligheten til å gjennomføre
dem i den daglige pasientrettede virksomheten. Dette medlem mener
det er en politisk hovedoppgave å sørge for at sykehusene kan gjennomføre
de faglige retningslinjene i den pasientrettede virksomheten; det
største hinderet for dette er i mange tilfeller for lav grunnbemanning
begrunnet i stram sykehusøkonomi. Dette medlem mener
derfor at det er her ressursene må prioriteres. Dette medlem mener
også at utviklingen av et godt medisinskfaglig pasienttilbud må
skje i nært samarbeid med fagpersonene som utfører oppgavene og
har førstehånds kunnskap om styrker og svakheter. Dette medlem mener
derfor lokal- og regionnivåenes evne til å drive forsknings-, kvalitets-
og utviklingsarbeid bør styrkes og ikke svekkes ved at oppgaver
legges til Helsedirektoratet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at en sertifiseringsordning
for sykehus er et riktig tiltak for å sikre kvalitet, men vil påpeke
at ordningen ikke må føre til mer rapportering og byråkrati. Hensikten
med sertifisering av sykehus er at det skal gi bedre kvalitet ved
at overordnede rutiner og systemer blir satt i system. Sertifisering
skal videre sikre at lover, forskrifter og dokumenter som regulerer
virksomheten, er samlet. Videre skal det sikre oversikt over risikoområder
og avklare roller og ansvarsdeling mellom personalet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet registrerer at Danmark i disse dager avvikler
sertifiseringsordningen fordi det ble for dyrt. Disse medlemmer mener
det er sentralt ved implementering av nye systemer å trekke lærdom
av de erfaringene som er gjort i andre sammenlignbare land.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at organisering og fordeling av nye behandlingstilbud og funksjoner
må ta hensyn til den dynamiske utviklingen vi har i helsetjenesten. Disse
medlemmer mener derfor at helseregionene, med sin nærhet
til tjenestene, er best egnet til å godkjenne regionale behandlingstjenester
og funksjoner. Disse medlemmer er også opptatt av
å få rask etablering av nye behandlingstilbud og samtidig redusere
byråkratiet. Disse medlemmer mener det er et klokt
prinsipp å desentralisere det man kan og sentralisere det man må.
Komiteen mener det
er positivt at regjeringen legger til rette for systematiske fagrevisjoner
på sykehus. Dette vil bidra til å skape kultur for læring, åpenhet
og kvalitetsforbedringer.
Komiteen mener at et nasjonalt
nettverk for fagrevisjon, bestående av fagfolk fra ulike sykehus med
direkte erfaring fra pasientbehandling, er et godt verktøy for kvalitetsutvikling. Komiteen peker
på at et slikt nettverk, der målet er å lære av hverandre og få
råd og veiledning, har merverdi utover et system med kun kontroll
og revisjoner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er bekymret for overbelegg og korridorpasienter
i dagens sykehus, og understreker viktigheten av å sikre en forsvarlig
beleggsprosent, i tråd med Legeforeningens anbefaling. OECD-rapporten
«Health at a glance 2015» viser at gjennomsnittsbelegget i norske
sykehus i dag er på 93 prosent og er sterkt økende. Disse
medlemmer viser til Fagforbundets høringsinnspill, som påpeker
at nyere sykehusprosjekter som Ahus og Sykehuset Østfold viser at
disse bygges med mindre sengekapasitet enn tidligere. Vestre Viken
er nettopp pålagt å redusere sine planer med 30 000 kvm i forbindelse
med bygging av nytt sykehus i Drammen. De stiller seg spørsmålet
om hvorvidt en framtidig sykehusstruktur tar tilstrekkelig høyde
for det reelle behovet for sengekapasitet de nærmeste 20–30 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er bekymret for at om det innføres et absolutt krav om 85 prosent
belegg med dagens kapasitetsutfordringer, vil dette kunne få utslag
i betydelig lengre ventetider for pasientgrupper som trenger rask
helsehjelp. Flertallet anerkjenner at dette er et
komplekst og sammensatt bilde. Det er avgjørende at pasientsikkerheten
ivaretas, og at Legeforeningen og OECDs signaler tas på alvor. Det
må gis tydelige signaler om krav til tiltak som tilpassede vaktordninger
og bedre beredskap og planlegging for tider sykehuset har erfaring
med at det er større press på tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at det i oppdragsdokumentene bør
defineres et krav til helseforetakene om at det etableres en konkret
plan for å motvirke overbelegg for sykehusene som i dag har høy/for
høy beleggsprosent. Det bør utvikles en tidsplan som skisseres når
et absolutt krav om øvrig beleggsprosent bør være på plass, i tråd
med lokale prosesser som utvikling, utvidelse og vedlikehold av bygg
og tjenester.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at beleggsprosent er et mål og et planleggingsverktøy, på samme
måte som målet om å ikke ha korridorpasienter. Dette målet må derfor
også gjelde for eksisterende sykehus, ikke bare ved nybygg. Også
eksisterende sykehus kan planlegge drift og avdelinger slik at beleggsprosenten
blir akseptabel, for eksempel ved å unngå å ta ned sengekapasiteten
eller ved å se på opptaksområdene. Dette er viktig for å styrke
pasientsikkerheten ved norske sykehus.
Dette medlem viser også til at
norske sykehus ifølge Helsedirektoratets Samdata-rapport fra 2013
har en gjennomsnittsbelegg i sykehussengene på 93 prosent. Gjennomsnittlig
beleggsprosent for OECD-land er 78, og i Storbritannia har helsemyndighetene
satt belegg på 85 prosent som øvre grense for hva som er forsvarlig.
En tysk undersøkelse har vist at et pasientbelegg høyere enn 92,5
prosent gir økte forsinkelser i pasientforløp, økt forekomst av sykehusinfeksjoner,
økt dødelighet blant pasienter og økt sykdom blant ansatte. I en
undersøkelse blant Sykepleierforbundets medlemmer i 2015 ble det
pekt på tre hovedårsaker til at feil begås på norske sykehus: For
høyt belegg, lav bemanning og manglende kommunikasjon og samhandling.
Dette medlem mener at overbelegg
truer pasientsikkerheten i Norge, og at vi har nådd en øvre grense
for beleggsprosent i sykehus. I dag er det fritt fram for helseforetakene
å planlegge framtidig sykehusdrift med beleggsprosent på for eksempel
90 prosent, slik Helse Sør-Øst nå gjør. Dette medlem mener
at norske myndigheter må pålegge helseforetak å styre og planlegge
etter et forsvarlighetstak i Norge på 85 prosent belegg i ordinær
drift. Fremtidige demografiendringer og sterkt økende antall eldre tilsier
at sengetallskapasiteten i norske sykehus må styrkes det neste tiåret.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en forsvarlighetsgrense
på 85 prosent belegg i norske sykehus.»
Dette medlem viser til at gjennomsnittlig
liggetid på sykehus er lav i Norge i sammenligning med andre OECD-land.
Bare Israel og Tyrkia har kortere liggetid for pasienter på sykehus.
Kommunehelsetjenesten melder om at såkalte utskrivningsklare pasienter
er sykere enn tidligere og antall reinnleggelser har vært økende. Dette
medlem viser også til Dokument 3:5 (2015–2016) Riksrevisjonens
undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter
innføringen av samhandlingsreformen. Riksrevisjonens undersøkelse
viser at kommunene i større grad enn tidligere tar over pasienter
fra sykehusene, men både kommuner og fastleger mener at mange blir
skrevet ut for tidlig. Kommunene har ifølge Riksrevisjonen i liten
grad økt kapasiteten og styrket kompetansen etter innføringen av
samhandlingsreformen. Undersøkelsen viser dessuten at en stor andel
av kommunene ikke har styrket sitt tilbud til rus- og psykiatripasienter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Statens helsetilsyn anbefalte
i en rapport fra 2001 et gjennomsnittlig belegg på 85 prosent for
planlegging av drift ved avdelinger med høy andel øyeblikkelig hjelp-innleggelser.
I tillegg anbefalte tilsynet et belegg opp mot 90–95 prosent ved
avdelinger med hovedsakelig planlagt virksomhet. Disse medlemmer påpeker
at det i etterkant av denne rapporten blant annet har skjedd endringer
i behandlingsmetoder (mer bruk av dagkirurg mv.), utbygging av kommunale
tjenester og kortere liggetider. Disse medlemmer mener
derfor beleggsprosenten i seg selv ikke er et godt mål på kvalitet
og kapasitet.
Disse medlemmer viser til at
helseforetakene har ansvar for å sørge for ansvarlig drift med hensyn
til utnyttelse av kapasitet og kvalitet på tjenestene. All aktivitet
må planlegges ut fra pasientens behov. Disse medlemmer mener
det er avgjørende at alle helseforetakene ser på sammenhengen mellom beleggsprosent
og kvalitet, det vil si om det er forsinkelser i pasientforløp,
opphopning av pasienter i akuttmottak, sykefravær hos ansatte, økt
forekomst av sykehusinfeksjoner og korridorpasienter. Disse medlemmer mener
korridorpasienter dessverre har vært et uheldig trekk i norske sykehus,
og viser til at beleggsprosent derfor er en kvalitetsindikator som helsemyndigheter,
sykehuseiere og helsepersonell har vært opptatt av. Disse
medlemmer merker seg at det de siste årene har vært en reduksjon
i andelen korridorpasienter, og mener videre at det er positivt
at statsråden i oppdragsdokumentet for 2016 satte som mål at det
ikke skal være korridorpasienter.
Komiteen viser til
at regjeringen i Nasjonal helse- og sykehusplan slår fast at det
trengs en kapasitetsøkning i norske sykehus, og komiteen er
enig i denne vurderingen.
Komiteen viser til
at det dør minst 25 000 mennesker av infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier
i EØS-området årlig. Selv om Norge har lav forekomst av resistens,
er den økende. Med økende resistens kan det i løpet av få år være
et betydelig problem at pasienter i norske sykehus får infeksjoner med
bakterier man ikke har effektive midler mot. Bakteriene spres særlig
i sykehus der det er mange pasienter som behandles med antibiotika.
Store sykehus med fulle avdelinger og høy beleggsprosent øker denne
risikoen. Det er også i sykehus de mest bredspektrede og mest resistensdrivende
midlene brukes. Siden 1990-tallet har det vært en mangedobling i
bruken av de mest bredspektrede midlene i norske sykehus,
uten at dette er faglig begrunnet. Komiteen viser
til at regjeringen i januar 2016 har fremmet Handlingsplan mot antibiotikaresistens
i helsetjenesten, som oppfølging av Dokument 8:2 S (2014–2015) Representantforslag
om en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente
bakterier, med mål om en reduksjon i antibiotikabruk på 30 prosent
innen utløpet av 2020, jf. Innst. 156 S (2014–2015).
Komiteen vil understreke at den
nasjonale organiseringen av arbeidet mot antibiotikaresistens og tiltakene
som fremmes i handlingsplanen, er svært viktige for pasientsikkerhets-
og kvalitetsarbeidet i sykehus. I Norge har det i liten grad vært
myndighetskrav eller koordinerte tiltak for å styre antibiotikabruken.
Det haster derfor med tiltak for å redusere uheldig antibiotikabruk
i norske sykehus. Ett av tre norske sykehus har ingen rapporteringsrutiner
for antibiotikaresistens (Nationen 5. september 2014). Utdaterte
og dårlig tilpassede IT-systemer er brukt som en del av forklaringen
på manglende lokale data. Norske sykehus har heller ingen myndighetskrav
om å levere statistikk over resistenstilfellene sine, slik sykehus
i mange andre land har krav om.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til tiltaket i handlingsplanen om å innføre
antibiotikastyringsprogrammer i sykehusene, og ber regjeringen spesielt
følge opp at dette implementeres raskt.
Komiteen vil understreke
at det må oppleves trygt å melde fra om uønskede hendelser og være åpen
om egne feil. Åpenhet er en forutsetning for tillit fra pasientene
og i befolkningen. Lederne må støtte den enkelte ansatte og gi konstruktive
tilbakemeldinger. Lederen må også sikre at tiltak for bedre kvalitet,
pasientsikkerhet og pasientopplevelse eies av de ansatte. Å gi god
behandling og omsorg er en sterk drivkraft for helsepersonell. Det
må lages rammer som gjør at helsepersonellet opplever at de er i
stand til å gi trygg og god helsehjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Fafo
i 2014 gjennomførte en undersøkelse om arbeidsmiljøet ved norske
sykehus, på oppdrag fra Arbeidstilsynet (Fafo-rapport 2015:17).
Her konkluderes det med at det ikke er grunn til å tro at situasjonen
i norske sykehus er vesentlig verre enn i arbeidslivet sett under
ett når det gjelder å bli møtt med uvilje fra sjefen hvis man tar
opp problematiske forhold på arbeidsplassen. Det er også ganske
stor grad av enighet hos leder og tillitsvalgte om at ansatte melder
fra om feil, mangler eller kritikkverdige forhold i arbeidsmiljøet. Flertallet mener
likevel det ikke må være tvil om at ansatte i norske sykehus skal ha
en reell ytringsfrihet. Medarbeiderne i sykehus skal ha anledning
til å komme med sine meninger og gi offentlig kritikk. Helsepersonell
har ikke bare muligheten til å ytre seg, men også en plikt til å
melde fra om ting som kan være til skade for pasientene og pasientsikkerheten.
Komiteen viser til
at det å utvikle en kultur for åpenhet og ytringsfrihet først og
fremst er et lederansvar. Som en oppfølging av kravene i foretaksmøtet 12. januar
2016 er de regionale helseforetakene blitt bedt om å utvikle en
plan for å få frem kunnskapen på området, følge opp med tiltak for
å endre kulturen der det avdekkes behov for dette, anvende kunnskapen
fra pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender» og å kartlegge
pasientsikkerhetskultur gjennom måling av sikkerhetsklima og teamarbeidsklima
i helseforetakene. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene
vil bli invitert med i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter regjeringens forslag om å etablere planer
i hvert av de regionale helseforetakene som skal ta sikte på å tilrettelegge
for større åpenhet og trygghet blant de ansatte i sykehusene.
Flertallet mener det er et ledelsesansvar
å sikre trygge og gode arbeidsforhold for de ansatte i sykehusene,
legge til rette for læring og trivsel, og understreker verdien av
tilstedeværende ledere ved det enkelte sykehus.
Komiteen understreker
at en åpen og trygg kultur på arbeidsplassen ikke kan vedtas, men
at dette må jobbes aktivt med og prioriteres på alle nivåer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til hovedtillitsvalgt ved OUS sitt
ønske om å sikre profesjonell konflikthåndtering i sykehusene, for
videre å sikre trygge og ryddige prosesser når uenigheter og konflikter
oppstår, hindre eskalering av konflikter og sikre større grad av
åpenhet rundt uønskede hendelser og trusler mot pasientsikkerheten. Disse
medlemmer mener dette må være en viktig prioritet i sykehusene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at mange saker i media har synliggjort en risiko for usunn ytringskultur
i våre helseforetak, blant annet kommer dette frem i reportasjen
«Frykt og avmakt i hvitt» i Dagens Næringsliv 23. januar 2016, og
at flere leger og ledere har fulgt opp dette temaet i den påfølgende
offentlige debatten. Dette medlem viser til en praksis
der leger trues til taushet, og en ledelseskultur som rammer ansatte
og pasientsikkerheten, er uakseptabel. Dette medlem viser
til at Helsedirektoratets pasientsikkerhetsprogram har vist at 44
prosent av avdelingene ved norske sykehus har et pasientsikkerhetsklima
som kan gi økt risiko for pasientskader. Dette medlem mener
situasjonen er uholdbar og mener det er oppsiktsvekkende at dette
problemet ikke signaliseres sterkere i Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette
medlem er gjennom media gjort kjent med at helse- og omsorgsministeren
har bedt de regionale helseforetakene innen juni ha klar en plan
for hvordan de skal forbedre pasientsikkerheten og kulturen for
åpenhet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre er bekymret for at det har utviklet
seg en taushetskultur i norsk helsevesen der ledelsens kommunikasjonspolitikk
ofte vektlegger ansattes lojalitet til arbeidsgiver mer enn hensynet
til at ulike faglige vurderinger kommer fram, og dermed bidrar til
kritikk og læring. Helseforetakene er opptatt av å drive merkevare-
og omdømmebygging, som gir lite rom for fagfolk til å uttale seg.
Helsevesenet forvalter viktige verdier på vegne av befolkningen
og må være en del av det frie offentlige ordskiftet. Fagfolkene
er viktige kunnskapsbærere som bidrar til folkeopplysning og til
folkevalgtes mulighet til å ta beslutninger på informert grunnlag. Disse
medlemmer mener at sykehusenes kommunikasjonsreglement og
praktisering må underlegges målsettingen om å sikre ansatte ytringsfrihet,
ikke det motsatte. Disse medlemmer ber regjeringen
sørge for at alle helseforetak innfører åpenhetsreglement, som siker
åpenhet om feil og mangler og som forsikrer at det å si ifra selvsagt
ikke får konsekvenser for arbeidsforholdet.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem
fra Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen pålegge alle sykehus å
innføre et reglement som sikrer åpenhet og å jevnlig kartlegge ansattes
opplevelse av ytringsfrihet og meldekultur på arbeidsplassen.»
Komiteen stiller seg
bak regjeringens mål om at alle pasienter skal få trygge og gode
helsetjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Dette målet skal realiseres
i vårt langstrakte og ujevnt befolkede land med krevende klima og
kommunikasjonsforhold. Komiteen understreker at det
er politisk enighet om at sykehusenes formål er å yte gode og likeverdige
spesialisthelsetjenester til alle som trenger det og når de trenger
det – uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn.
Komiteen støtter regjeringens
ønsker om å opprettholde og videreutvikle en desentralisert sykehusstruktur
i Norge. Komiteen vil peke på at norske
sykehus har svært forskjellig størrelse, både når det gjelder sengetall
og opptaksområde. Dette gjenspeiler bosettingsmønsteret i Norge,
med enkelte tett befolkede områder og store områder der befolkningen
bor spredt. Komiteen mener små lokalsykehus har kvaliteter
som det er viktig å bevare og videreutvikle.
Komiteen er kjent
med at det i Norge i dag er 51 sykehus med akuttfunksjoner. Fire
av disse har akuttfunksjoner bare i indremedisin, de øvrige i både indremedisin
og kirurgi. To sykehus har akuttfunksjon i ortopedi, men ikke generell
kirurgi.
Komiteen merker seg at registreringer
fra enkeltsykehus og data fra Norsk pasientregister viser at omtrent
35 prosent av øyeblikkelig hjelp-pasienter legges inn i kirurgiske
avdelinger. Komiteen vil videre påpeke at andelen
akutt innlagte pasienter i befolkningen varierer, både mellom helseregionene og
mellom enkeltsykehus.
Komiteen mener det er viktig
å få kjennskap til den akutte medisinske og kirurgiske aktiviteten
på våre sykehus.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener
det er positivt at en arbeidsgruppe på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet
har kartlagt akuttmedisinsk og akuttkirurgisk aktivitet ved et utvalg
av 14 mindre lokalsykehus i 2013. Flertallet merker
seg at disse sykehusene hadde gjennomsnittlig tre øyeblikkelig hjelp-innleggelser
i kirurgiske avdelinger og seks i medisinske avdelinger per døgn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at departementets innhenting
av kunnskap om kirurgisk beredskap og aktivitet ved lokalsykehusene
er gjort på en snever måte. Å telle operasjoner på nattestid er et
dårlig verktøy for å beskrive kirurgisk aktivitet. Sykehus unngår
operasjoner på natt dersom det er mulig å utsette til dagtid, fordi
det er større risiko ved nattinngrep. Ved å måle på antall operasjoner
beskrives ikke det totale bildet av den akuttkirurgiske aktivitet
som skjer, blant annet neglisjeres arbeidet som gjøres med hensyn
til kirurgisk vurderingskompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det mest omstridte punktet i Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal
helse- og sykehusplan dreier seg om hvorvidt man skal gjøre strukturelle
endringer i akuttkirurgien i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at det i planen fremgår at utviklingen i kirurgifaget
gjør det nødvendig å endre organiseringen av den akuttkirurgiske
beredskapen ved mindre akuttsykehus. Flertallet viser
til at dette er en godt kjent diskusjon. Det er foretatt en rekke
lokale tilpasninger av akuttberedskapen i ulike helseforetak de
siste ti årene, eksempelvis ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, Helgelandssykehuset
Mosjøen, Helse Førde og Vestre Viken Kongsberg. En rekke av de større
sykehusene har også endret sine mottaksenheter gjennom
fokus på faste ansatte og en faglig sammensetning som sikrer rask og
rett hjelp til alle pasientgrupper.
Komiteen legger vekt
på at det skal være en ryggrad av akuttsykehus i hele landet. Geografi
og bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, tilgjengelighet til
bil-, båt- og luftambulansetjenester, værforhold og rekrutteringsmuligheter
skal tillegges stor vekt i utformingen av fremtidens akuttsykehus.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i Nasjonal
helse- og sykehusplan foreslår viktige grep for å sikre at alle
pasienter får trygge sykehus og bedre helsetjenester, uansett hvor
de bor. Planen slår fast at vi skal ha et desentralisert helsetilbud
med en ryggrad av akuttsykehus som sikrer beredskap og
øyeblikkelig hjelp. Disse medlemmer mener alle pasienter
skal ha rask behandling i nærområdet for de vanligste sykdommene,
og behandling på et større sykehus med spesialkompetanse ved alvorlig
og komplisert sykdom og skade. Disse medlemmer vil
påpeke at planen ikke legger opp til en «enten-eller-modell» på
de minste sykehusene. Disse medlemmer mener det må
være en klar oppgavefordeling mellom store og små sykehus, men at
det samtidig må legges opp til at oppgaver som kan desentraliseres,
blir overført fra store sykehus til mindre sykehus. Det
må legges til rette for et forpliktende samarbeid mellom sykehus
og helseforetak. Disse medlemmer mener sykehus må
samarbeide mer. Det må legges til rette for team av sykehus akkurat
som vi har team av helsepersonell. Disse medlemmer mener
små og store sykehus er gjensidig avhengig av hverandre, og at ingen
sykehus kan klare seg dersom de står alene. I en situasjon hvor personell
og kompetanse er begrenset, kan oppgavedeling bidra til at den samlede
kapasiteten blir bedre utnyttet. Disse medlemmer er
glad for at Arbeiderpartiet støtter tanken om at sykehusene i større grad
kan samarbeide om akuttberedskapen, slik sykehus også samarbeider
på andre områder.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener et desentralisert sykehustilbud i
Norge er helt nødvendig og må være villet politikk. Sentralisering
av sykehusfunksjoner blir fort en selvoppfyllende profeti når viktige
funksjoner som kirurgi fjernes fra små sykehus, og det ikke aktivt
fremmes tiltak som sikrer et styrket samarbeid. Lokalsykehuset må
sikres som utdanningsarena, og det må tilrettelegges for faglig samarbeid,
kompetanseutvikling, rotasjons- og hospiteringsordninger. De store
sykehusene må overlate oppgaver til mindre sykehus. Legeforeningen
bruker Voss sykehus som eksempel, hvor de har fått til godt samarbeid
og kompetanseutvikling. Helse Bergen har de siste ti årene overført
nye funksjoner til Voss sykehus, og lokalsykehuset fungerer som
en god utdanningsinstitusjon. På grunn av sykehusets størrelse har
man kunnet følge pasientene fra de kommer inn i mottaket til de
skrives ut, mens det på de større sykehusene kun er mulig å få med
seg bruddstykker av pasientens behandlingsforløp.
Innbyggerne skal sikres et tilgjengelig og godt sykehustilbud
av høy kvalitet, både når akutte hendelser oppstår og ved planlagte
konsultasjoner og inngrep. Disse medlemmer understreker
at å utvikle de små sykehusene må være villet politikk. Disse
medlemmer påpeker at de mindre sykehusene må sikres god
økonomi, faglig samarbeid med større sykehus og gode rotasjonsordninger. Små,
gode og fleksible sykehus i tett samarbeid er fremtiden. Løsningen
er ikke enda større sykehus i byene.
Disse medlemmer understreker
at lokalsykehusenes økonomi også må sikres og ikke kan avhenge av
inntektsstyrt finansiering (ISF).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre delvis rammefinansiering
av lokalsykehusene og et styrket samarbeid mellom store og små sykehus,
herunder tildeling av oppgaver fra de større sykehusene, hospiterings-
og rotasjonsordninger.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til merknader i denne innstillingen, om Senterpartiets forslag til
ny nettverksmodell for kvalitet i sykehus, som baseres på tydelig
arbeidsdeling og funksjonsfordeling mellom sykehus. Felles fagmiljø, rotasjonsordninger
og hospiteringsordninger skal øke det faglige samarbeidet.
I en slik nettverksmodell for sykehus vil store
og flere små sykehus samarbeide om helsetjenestene i sitt område.
I dag er dette «samarbeidet» sterkt preget av konkurranse. Dette
medlem mener det er viktig å utvikle lokalsykehusenes rolle
i den samlede helsetjenesten. Nettverksmodellen bygger på at lokalsykehus
sikres breddekompetanse for å sikre kvaliteten i tilbudet. Senterpartiets
forslag til ny nettverksmodell tar utgangspunkt i Norges desentraliserte
sykehusvesen og tydelig oppgavefordeling mellom små og store sykehus.
Dette medlem vil understreke
at nettverksmodellen bygger på at lokalsykehus skal fylles med innhold,
sikres rekruttering og gjennom tydelig funksjonsfordeling utvikle
potensialet som lokalsykehusene har til å utføre vanlige kirurgiske
og indremedisinske utredninger, behandlinger og inngrep, og gi trygghet
for lokal beredskap. Dette medlem viser til at ved
å sikre tydelig oppgavefordeling mellom sykehus, vil all pasientbehandling
og sykehus komme styrket ut, samtidig som den lokale beredskapen både
for indremedisinske og kirurgiske lidelser blir forbedret. Dette
medlem viser til at nettverksmodellen legger til grunn at
lokalsykehus fungerer som «eiker» i et hjul hvor regionsykehuset/universitetssykehuset
er «navet». I en slik modell er det et gjensidig avhengighetsforhold
mellom store og små sykehus. Flere slike faglige nettverk kobles
så sammen til større enheter, som dekker det samlede regionale og nasjonale
behovet for spesialisthelsetjenester. I en slik nettverksmodell
for sykehus vil store og flere små sykehus samarbeide om helsetjenestene
i sitt område. Da vil sykehusenes opptaksområde og befolkningsgrunnlag
med tanke på å kunne opprettholde fullverdige akuttfunksjoner være
mindre relevant, fordi det viktigste vil være det samlede befolkningsgrunnlaget
for de samarbeidende sykehusene.
I nettverksmodellen skal sykehus samarbeide om
oppgaver og tilbud. Dette medlem vil understreke
at funksjonsfordeling av basale akuttfunksjoner er en annen problemstilling
enn samarbeid og funksjonsfordeling av planlagte behandlinger og oppgaver. Dette
medlem mener at funksjonsfordeling ikke kan drives så langt
at man kutter i basalfunksjoner og slik lar det gå ut over sykehusenes evne
til å yte kvalitet og innbyggernes tilgang til helt nødvendig øyeblikkelig
hjelp-tilbud og beredskap.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser også til at innspillet fra faglig
rådgivningsgruppe for sykehusstruktur til Nasjonal helse- og sykehusplan,
som skulle beskrive faglige konsekvenser for alternativer for sykehusstruktur
(4. mai 2015), var et svært tynt dokument uten solide faglige referanser.
Denne rådgivningsgruppen konkluderte med at det var vanskelig å
se for seg i framtiden at sykehus kan ha akuttfunksjoner innen kirurgi
med mindre enn 80 000–100 000 mennesker i sitt opptaksområde. Gruppen
så liten beredskapsmessig nytte av å ha planlagt dagkirurgi som
supplement til indremedisin i de minste sykehusene. Gruppen foreslo
at over halvparten av dagens sykehus med akuttkirurgi skulle miste
denne. Disse medlemmer viser til at en slik utforming av
spesialisthelsetjenesten ikke bare ville sentraliserer Helse-Norge,
men ville sentralisere Norge. Disse medlemmer mener
derfor det er oppsiktsvekkende at et slikt råd kan gis uten at det
samtidig fremlegges en solid faglig begrunnelse for dette, og at
kilden regjeringen oppgir som bakgrunn for sin vurdering av befolkningsgrenser
er European Observatory on Health Systems & Policies’ rapport
«Hospitals in a changing Europe» fra 2002 (Dokument nr. 15:1018 (2014–2015)). Disse
medlemmer mener svakheten i begrunnelsen for å legge avgjørende
vekt på befolkningsgrunnlag, forsterkes av at «Hospitals in a changing
Europe» tar forbehold om at rapportens påstand om bedre økonomi
i sykehus med over 200 senger refererer til sykehusorganiseringen
i Storbritannia og USA, ikke uten videre kan generaliseres (s. 104)
og at grensen viser til effekt på økonomi og ikke kvalitet (s. 101–110).
Rapporten oppgir at det ikke finnes forskningsbaserte bevis for
at små sykehus ikke kan være kostnadseffektive og levere gode tjenester
for pasientene (s. 114). Disse medlemmer viser til
at statsråden bekjentgjorde en lignende oppfatning av at det foreligger
et svakt faglig grunnlag i Dokument nr. 15:1337 (2014–2015) der
statsråden skriver:
«Det foreligger få vitenskapelige studier som sammenlikner
akuttsykehus av ulik størrelse.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener den foreslåtte
veiledende befolkningsgrensen på 60 000–80 000 for opprettholdelse
av kirurgisk akuttfunksjon mangler faglig begrunnelse, ikke er grundig
utredet og er uegnet for Norges geografiske og demografiske forhold.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen se bort fra prinsippet om
at befolkningsgrense skal være bestemmende for akuttfunksjoner ved
sykehus.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, slutter seg til
forslaget til definisjon av de fire ulike typer sykehus som er foreslått
i planen: regionsykehus, stort akuttsykehus, akuttsykehus og sykehus uten
akuttfunksjoner. Flertallet vil presisere følgende:
De fire regionsykehusene vil ha det største tilbudet av regionsfunksjoner
og nasjonale behandlingstjenester i en helseregion. Dette utelukker
ikke at store akuttsykehus og universitetssykehus kan ha regionsfunksjoner.
Akuttsykehus skal ha akuttfunksjon i indremedisin,
anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi, beredskap for kirurgisk
vurdering og stabilisering, og håndtering av akutte hendelser. Flertallet mener at
akuttsykehus skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk
tilbud når bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, bil-, båt-
og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig.
Flertallet viser til at akuttsykehusene
vil ettersom lokale forhold tilsier det, ha ulik kompetanse og systemer
for vurdering, stabilisering og håndtering av akutte hendelser.
Flere av sykehusene vil fortsatt måtte ha fullt akuttkirurgisk tilbud
på grunn av lange avstander.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at sykehus som
i dag har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet
til pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet
er ivaretatt».
Flertallet viser videre til at
mange av sykehusene vil ha spesialkompetanse innenfor ulike områder.
Det er for eksempel flere av sykehusene som vil ha både planlagt
virksomhet og andre kirurgiske akuttfunksjoner. Noen sykehus vil
ha akutt ortopedi, men ikke ta imot pasienter med f.eks. blindtarmbetennelse
eller tarmslyng. Disse pasientene vil bli sendt videre til nærmeste
sykehus som har dette tilbudet. Noen av sykehusene tar i dag ikke
imot akuttkirurgiske pasienter, men har kirurg i beredskap som kan
bistå i vurderingen av akutte pasienter. Flere sykehus uten akuttkirurgi
har skadepoliklinikk som kan behandle brudd og sårskader. Endringer
i sykehustilbudet må ikke svekke det samlede fødetilbudet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg den
nye dimensjonen i regjeringens helse- og sykehusplan, der regjeringen
inviterer Stortinget til å ta stilling til at hvert enkelte akuttsykehus
bør ha et opptaksområde på minst 60 000 innbyggere for i forsvarlig
grad å kunne inneha akuttkirurgisk beredskap. Det faglige grunnlaget
for å sette en slik grense har blitt kraftig kritisert fra flere
hold. Disse medlemmer noterer seg at regjeringen
ikke har klart å godtgjøre at det kunnskapsgrunnlaget forslaget
er bygget på, er tilstrekkelig til å trekke en slik grense på generelt
grunnlag.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer å
avvise at befolkningsgrunnlag er en entydig relevant variabel for
å tilpasse og dimensjonere akuttberedskapen i Norge. Andre forhold
som reiseavstand, topografi, værforhold, spredt bosetning m.m.,
spiller en så stor rolle at en slik avgrensing mange steder vil
være umulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
vil understreke at et tilbud også kan bli for lite og sårbart, og
at de samme kvalitetskrav skal stilles til alle typer sykehus –
uavhengig av størrelse. Samtidig vil flertallet advare
mot en tenkning som baserer seg på at enkeltfunksjoner i sykehus
automatisk blir bedre av at enhetene blir større.
Flertallet er opptatt av at det
også i fremtiden vil være behov for å utvikle sykehusene, herunder
organiseringen av akuttberedskapen. Når den medisinsk-teknologiske
utviklingen, de prehospitale tjenestene, transportveier og reisemønstre
endres, må også sykehusene endre seg for å møte denne utviklingen. Flertallet advarer
derfor mot forslag som bidrar til å sementere en funksjonsdeling
mellom sykehus en gang for alle.
På denne bakgrunn mener komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet det er grunnlag for å avvise
regjeringens resonnement om at den akuttkirurgiske beredskapen må
organiseres etter en «enten-eller-modell» på de mindre sykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
vil fremholde at det kan finnes en rekke muligheter for at sykehusene
i større grad enn i dag også kan samarbeide om akuttberedskapen,
slik sykehus samarbeider på andre områder. Det kan også være aktuelt
å utvikle alternative modeller for organisering av sykehusets vaktberedskap. Flertallet mener
dette samarbeidet må finne sine konkrete utforminger gjennom lokale
utviklingsprosesser, der den overordnede politiske bestilling kommer
gjennom vedtak i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
sterkt understreke at det må være Stortingets vilje som legger føringer
for lokale prosesser som kan identifisere flere ulike, mulige varianter
av hvordan akuttberedskapen kan organiseres – og ikke generelle,
teoretiske parametere som f.eks. et avgrenset befolkningstall.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet
og/eller styringsdokumenter sørge for at de regionale helseforetakene
utreder ulike modeller for kirurgisk akuttberedskap ved akuttsykehusene,
herunder alternative vaktordninger, rotasjonsordninger og eventuelt
med samarbeid mellom sykehus, der dette er mulig – med tanke på
å ivareta akuttberedskapen ved det enkelte sykehus gjennom best
mulig utnyttelse av de samlede kirurgiske ressurser.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at det i tråd med regjeringens forslag skal kreves av alle
akuttsykehus å ha betydelig aktivitet innen elektiv kirurgi på dagtid. Dette
fordrer at det må være vaktkompetent personell i beredskap for å
ta for seg ulike komplikasjoner m.m. etter planlagte inngrep. Mange
av de mindre sykehusene har også et omfattende fødetilbud, og må av
denne grunn opprettholde beredskap eksempelvis til nødkeisersnitt.
Samlet sett viser dette at det uansett løsning for den særskilte
akuttkirurgiske beredskapen må være betydelige beredskapsressurser
til stede ved det enkelte sykehus.
Flertallet har registrert at
flere sykehus i dag har ulike, tilpassede varianter for akuttkirurgisk
beredskap, med bruk av færre kirurger i aktiv vakt, i kombinasjon
med bakvakt. Ved sykehusene i f.eks. Volda, Gravdal og Mosjøen har
man praktisert varianter av dette, og det er viktig at
flere sykehus kan ta i bruk og utvikle alternative modeller for
akuttkirurgisk vaktberedskap. Flere steder kan det ligge til rette for
samarbeid i nettverk mellom sykehus, med blant annet muligheter
for rotasjonsordninger. Det vil også være ønskelig å legge mer av
ordinær elektiv kirurgisk behandling til akuttsykehus, der det ligger
til rette for det. Dette kan bidra til å styrke den kirurgiske kompetansen
ved det enkelte sykehus, noe som igjen understøtter ulike vaktordninger
for beredskap. Det er imidlertid såpass forskjellige utfordringer
ved landets akuttsykehus at det må legges opp til ulike, lokalt
tilpassede løsninger – i tråd med lokale forhold og utfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet
og/eller styringsdokumenter sørge for at de regionale helseforetakene
starter en prosess med å flytte mer av den elektive kirurgien i
foretaket til akuttsykehusene, der det ligger til rette for dette,
for derigjennom å styrke den generelle kirurgiske kompetansen ved
disse sykehusene.»
Samtidig vil flertallet peke
på at erfaringene med tilpassede akuttfunksjoner viser seg å være
forsvarlige. Eksempler på dette er sykehusene i Nordfjord og Lærdal,
hvor den akuttkirurgiske beredskapen ble samlet ved sykehuset i
Førde. Siden vedtakene om dette ble iverksatt i 2008, har sykehusene
fortsatt å utvikle seg. I tillegg viser regjeringen i planen til
et følgeforskningsprosjekt, «Når luftambulansen ikkje kan komme»,
som har gjennomgått 2 598 oppdrag med luftambulanse/redningshelikopter
i perioden 2012–2014. I svar på spørsmål 8 til Meld. St. 11 (2015–2016)
fra Arbeiderpartiet, skriver Helse- og omsorgsdepartementet:
«200 (7,7 %) oppdrag måtte løses med bilambulanse,
som oftest på grunn av dårlig flyvær. Disse 200 har blitt vurdert
særskilt, og man fant at 7 pasienter (3,5 %) hadde hatt
helsetap som følge av endret transport. Teoretisk risiko for å få
helsetap på grunn av manglende flyvær ble beregnet til 0,3 % (7 av
2598). Ingen av disse pasientene ble innlagt på grunn av skade.»
De videre lokale prosessene og eventuelle lokale tilpasningene
må, etter flertallets syn, ha som mål å trygge, utvikle
og styrke aktiviteten ved akuttsykehusene.
Flertallet viser til at det påligger
helseministeren og regjeringen et særskilt ansvar for aktivt å følge
opp helseforetakene i den videre prosessen og påse at alle reelle
alternativer drøftes og underlegges grundige analyser. Det er viktig
at beslutningene kan begrunnes og at utfallet av diskusjonene ikke
er avgjort på forhånd. I de lokale prosessene som skal gjennomføres
er det særlig viktig at det legges vekt på reell reisevei for pasienter
i alle deler av helseforetaket, de prehospitale ressursene og konsekvensene for
disse, topografi, fly- og helikoptervær, utvikling og rekruttering
til sykehuset m.m.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet oppfatter
at det mest avgjørende punktet for flere av de minste sykehusene,
handler om at akuttfunksjonene ved sykehusene fortsatt skal ha et ufravikelig
krav om at kirurgisk vurderingskompetanse og beredskap for akutte
hendelser skal ivaretas. På denne bakgrunn tilrår derfor disse
medlemmer at det klargjøres følgende, absolutte minstekrav for
sykehus som klassifiseres som akuttsykehus: Akuttsykehus skal minst
ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt og planlagt
kirurgi. Sykehuset skal ha kirurgisk vurderingskompetanse i beredskap
og beredskap for akutte hendelser. Akuttsykehus skal ha traumeberedskap
og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster, avstand
mellom sykehus, bil- båt- og luftambulansetjenester og værforhold
gjør det nødvendig.
Disse medlemmer vil ettertrykkelig
understreke at dette ikke skal tolkes som om regjeringen og helseforetakene
skal styre mot dette nivået. Disse medlemmer viser
til tidligere drøfting av hva slags forventninger Stortinget bør
ha til de videre prosessene i helseforetakene, herunder til helseministeren.
Komiteens medlem fra Senterpartiet registrerer
at Arbeiderpartiets forslag til minstekrav til såkalte akuttsykehus
nærmest er identisk med hva regjeringen foreslår. Hvordan sykehus
uten akuttkirurgi skal ha kirurger med vurderingskompetanse og beredskap
for akutte hendelser, synes uforståelig. Dette medlem vil
anta at det blir lite tilfredsstillende for kirurger å ha vaktplikt
for de vanskelige tilfellene, samtidig som de får forbud mot å jobbe
med øyeblikkelig hjelp. Dette medlem er også overrasket
over at ikke radiologi er med som et minstekrav. Dette medlem viser
til Senterpartiets forslag til minstekrav for akuttfunksjoner i
denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at akuttkirurgien
på lokalsykehus er en del av en samlet og helhetlig akuttfunksjon.
Små lokalsykehus ligger i områder hvor også legevaktene er spredt,
i områder der kommunehelsetjenesten har få leger, og hvor det ikke
er private spesialister. Lokalsykehuset er den lokale kompetansebasen
ved både akutte og kroniske tilstander. Lokalsykehusene er basert
på indremedisin, kirurgi, anestesi og har tilgang på laboratorie-
og radiologiske tjenester.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet påpeker at det er en indre sammenheng mellom
kirurgi, anestesi, radiologi, indremedisin og laboratorietjenester.
Det er nettopp denne helheten som gir gode helsetjenester til pasientene.
Disse medlemmer viser til at
alle disse små fagmiljøene er viktige for den felles kompetansen. Det
å fjerne akuttkirurgisk kompetanse påvirker helheten, og pasientene
får et dårligere tilbud. Det er et faktum at om det ikke lenger
er akuttkirurgisk vakt, vil mange indremedisinske pasienter heller
ikke tas imot lokalt. Disse medlemmer understreker
at antall operasjoner ikke er avgjørende, men antall pasienter som
vurderes, stabiliseres, startbehandles og følges opp etter operasjon
på større sykehus. Disse medlemmer mener at en kirurgisk
vurdering ved de mindre sykehusene ikke er tilstrekkelig. En kirurgisk
vurdering tilsier også nødvendigheten av akuttkirurgi. Den norske
legeforening advarer sterkt mot fjerning av akuttkirurgien. De viser
til at det i planen hevdes at eldre pasienter først og fremst er
indremedisinske pasienter, og at akuttsykehusene derfor bare trenger
akuttberedskap i indremedisin, og ikke i kirurgi. Legeforeningen
påpeker at dette er en sterkt forenklet virkelighetsbeskrivelse,
og understreker viktigheten av bred medisinsk kompetanse og ressurser.
Disse medlemmer viser til notat
fra Norsk kirurgisk forening (Nkf) hvor det påpekes at det alltid oppstår
komplikasjoner ved elektiv kirurgi. Det kan være blødninger, lekkasjeproblemer,
sårruptur, infeksjoner, og det kan av og til haste med operasjon. Dette
betyr at det alle steder hvor man gjør planlagt kirurgi, må være
kirurger i vakt – gjerne hjemmevakt – som kan operere akutt. I samme
notat fremheves det at vanlig akuttkirurgi representerer 40 prosent
av alle øyeblikkelig-hjelp-innleggelser i sykehus. Til denne gruppen
hører også pasienter som innlegges primært til medisinsk avdeling,
men der det viser seg å foreligge en kirurgisk lidelse. Det vet
man ikke på forhånd. Nkf advarer mot at det er dette indremedisinerne
vil få problemer med hvis den akutte kirurgien forsvinner. Videre
påpekes det at i motsetning til traumehåndtering, kan ikke alle
typer kirurger ivareta disse pasientene. Inntil videre vil det finnes
«gammeldagse» generelle kirurger, og slike vil kunne delta i vaktlag
som dekker denne kirurgien. Men på sikt blir dette et problem, da
dette vil være gastrokirurgi.
Disse medlemmer går imot regjeringens forslag
om å definere sykehustilbud ut ifra pasientgrunnlaget, basert på
antall innbyggere i formelt opptaksområde. Disse medlemmer mener
det aktivt må jobbes for å benytte mulighetsrommet som ligger i
de mindre sykehusene. Det handler ikke om å «sementere» dagens sykehusstruktur,
men om å modernisere og videreutvikle potensialet som ligger i sykehusene
som ikke i like stor grad er presset på kapasitet som de største
sykehusene. Fleksible og tilgjengelige tjenester og tett samarbeid
mellom sykehusene er en viktig del av løsningen for å møte fremtidens
utfordringsbilde. Disse medlemmer etterlyser solid
og sammenhengende argumentasjon for at «større sykehus er bedre».
En rekke faginstanser har i debatten og i komiteens høring etterlyst
et kunnskapsgrunnlag som tilsier at det å overføre akuttkirurgi
til større sykehus, vil gi et faglig bedre tilbud. Disse
medlemmer etterlyser også en risiko- og sårbarhetsanalyse
av konsekvensene for de største sykehusene om de får ansvaret for
en god og forsvarlig beredskap for et større antall pasienter. Disse
medlemmer ønsker en forsvarlig og god beredskap over hele
landet, og foreslår følgende definisjon av «akuttsykehus», i tråd
med Legeforeningens landsmøtevedtak: «Akuttsykehus skal ha akuttfunksjon
i indremedisin, kirurgi og anestesilege i døgnvakt. Sykehuset skal
også ha traumeberedskap tilpasset bosettingsmønster, avstand mellom
sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester når værforhold gjør
det nødvendig».
Disse medlemmer mener det er
en forutsetning for opprettholdelse av alle sykehusfunksjoner, uavhengig
av spesialitet, at kvaliteten og pasientsikkerheten ivaretas. Dette
er ikke et premiss som gjelder for akuttkirurgi alene, slik noen
fremstiller dette. Disse medlemmer mener dette blir
en kunstig fremstilling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at lokalsykehusene,
såkalte akuttsykehus, som i dag har akuttkirurgi, beholder denne
akuttfunksjonen for å sikre god og forsvarlig beredskap i hele landet.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet går
imot regjeringens forslag til nye kategorier sykehus og foreslår
å opprettholde eksisterende sykehusbenevnelser: lokalsykehus, sentralsykehus
og universitetssykehus, og viser til merknad om dette i denne innstillingen.
Dette medlem mener at dagens
desentraliserte sykehustilbud må opprettholdes. Befolkningen må
sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus
er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid,
geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus
med full akuttberedskap. Dette medlem mener det er
nødvendig for å sikre kvaliteten i tilbudet, at spesialiserte sykehus
sikres spisskompetanse, mens lokalsykehus må sikres breddekompetanse. Dette
medlem mener at lokalsykehus må minimum sikres døgnberedskap
og breddekompetanse innen medisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester. I tillegg kommer fødeavdeling. Lokalsykehus
må sikres et bredt tilbud av planlagte dagtjenester, for eksempel
dagkirurgi, nevrologi, øye-, øre-, nese-, halssykdommer, barnesykdommer, hudsykdommer,
revmatiske sykdommer, kreftsykdommer, nyresykdommer (dialyse) og
gynekologiske sykdommer. Et lokalsykehus med slik bemanning og kompetanse
kan tilby god behandling for flertallet av pasienter som blir innlagt
på sykehus. Også ved mer alvorlige og sjeldne tilstander er lokalsykehusenes
vurderingskompetanse viktig for å sikre rett diagnostikk og stabiliserende
akuttbehandling, før eventuell transport videre til et mer spesialisert
sykehus.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at å sentralisere kirurger
vekk fra akuttmottak vil være å redusere kompetansen, svekke fagmiljøet
og dermed kvaliteten i sykehustilbudet. Det er stor fare for at dersom
kirurgisk vaktkompetanse sentraliseres, så vil også store deler
av det indremedisinske tilbudet sentraliseres. Disse medlemmer viser
til at dette vil være tilfellet for pasienter med indremedisinske tilstander
der en vet at man trenger kirurgisk vurdering eller støtte for å
få rett diagnose og best behandling. Selv om det er flest pasienter
som trenger indremedisinsk behandling ved en innleggelse i sykehus, så
kan man ikke vite dette før pasienten er undersøkt. Liknende symptomer
kan ha forskjellige årsaker. Disse medlemmer viser
også til at fagmiljøene påpeker at mange pasienter, særlig eldre,
kan ha uklare symptomer med generell svekket allmenntilstand som
den viktigste. Da er det viktig med god diagnostikk. Dette
medlem vil påpeke at et sykehus med breddekompetanse, der
pasienten om nødvendig kan bli vurdert både av indremedisiner og
kirurg, er avgjørende, og at det med kun én type legespesialist
på vakt, fort vil kunne komme krevende situasjoner. Disse
medlemmer savner også en omtale av hvilke sykehus som skal
ha kapasitet til å ta imot dem som i dag er lokalsykehuspasienter,
dersom akuttkirurgien avvikles. Disse medlemmer viser
også til at anestesikompetanse er nødvendig for å sikre god beredskap
og pasientbehandling i sykehus. I lokalsykehus er anestesilegen
sammen med indremedisiner og kirurg, en av tre hovedpilarer i akuttilbudet. Disse
medlemmer mener konsekvensen av å sentralisere kirurgisk
vaktkompetanse er reduserte oppgaver til anestesiteamet, samtidig som
sykehuset må opprettholde vaktberedskap i anestesi for pasienter
som kan bli innlagt på indremedisinsk avdeling. Disse medlemmer mener
at slike sykehus sannsynligvis vil bli lite attraktive for anestesileger.
Komiteens medlem fra Senterpartiet avviser
de stadig gjentatte beskrivelsene av Nordfjord sjukehus og Kongsberg
sykehus som mønstergyldige eksempler på hvor vellykket det er å
ta fra lokalsykehus vitale funksjoner, som akuttkirurgi. Dette
medlem mener erfaringer fra publikum, samarbeidende institusjoner
og ansatte ved sykehusene er langt mer sammensatte, og mange er
sterkt kritiske til omleggingene som er gjort og mener det har ført
til et svekket pasienttilbud. Blant annet har omleggingen ikke ført
til styrket rekruttering, men heller det motsatte. Dette
medlem savner en redelig fremstilling av Nordfjord-modellens
opprinnelse, der utgangspunktet var styret i Helse Førde Hfs vedtak
om å legge ned Lærdal og Nordfjord sjukehus, og gjøre dem om til
lokalmedisinske sentre. Uten politisk involvering hadde Lærdal stått
helt uten medisinsk beredskap på sykehuset, også ved brannen i 2014. Dette
medlem mener at evaluering av Nordfjord-modellen viser mange
positive sider, og at det er utviklet flere polikliniske tilbud.
Men dette medlem står fast på at Nordfjord-modellen
ikke er blitt en nasjonal modell for utvikling av lokalsykehus,
eller noe argument for å fjerne akuttkirurgi ved store lokalsykehus
i byer og tettsteder andre steder i landet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det er begrenset systematisk
kunnskap og erfaring i Norge om drift av sykehus med hovedvekt på
indremedisinske akuttfunksjoner, elektiv kirurgi og enklere kirurgisk
beredskap. Til nå har det vært unntaket i Helse-Norge at sykehus
ikke har kirurger i vakt. Nå foreslås det i Nasjonal helse- og sykehusplan
at dette kan bli regelen for organiseringen av lokalsykehus. Disse
medlemmer vil advare mot en slik utvikling, og viser til
at det ikke er vurdert hvilke konsekvenser dette vil ha for den
faglige kvaliteten i tilbudet, for utdanning av helsepersonell,
for rekruttering av fagfolk, for brukertilfredshet og transportbehov.
Det er heller ikke vurdert hvilke behov dette utløser for nye sengeposter
og investeringer på de store sykehusene. Det er sannsynlig at slike
tilpassede løsninger vil redusere befolkningens trygghetsfølelse
og tilliten til helsetjenesten.
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til landsstyret i Legeforeningens vedtak 29. mai 2015,
der det heter at:
«Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for
befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.
Legeforeningen
mener:
Kombinasjonen
av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning
for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter
i sykehus.
Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen
indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og
laboratorietjenester.
Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet
på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde
og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.
Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted.
Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden.
Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever
lokalsykehus med full akuttberedskap.»
Disse medlemmer deler Legeforeningens syn.
Komiteen viser til
at de nasjonale kvalitetskravene til fødetilbudet er nedfelt i St.meld.
nr. 12 (2008–2009) En gledelig begivenhet – Om en sammenhengende
svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, og i Helsedirektoratets
veileder Et trygt fødetilbud fra 2011. Komiteen viser
til at disse kvalitetskravene ligger fast, med inndeling av fødeinstitusjoner
i tre nivåer: kvinneklinikk, fødeavdeling og fødestuer. Komiteen støtter
at fordelingen av mindre fødeavdelinger og fødestuer må sikre nærhet
til fødetilbud også utenom de store kvinneklinikkene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at ved
endringer i det akuttkirurgiske tilbudet må det sikres at fødeavdelingenes
behov for faglige støttefunksjoner er dekket. Det må være tilgjengelig anestesilege/anestesiteam
og operasjonspersonell for akutte hendelser og keisersnitt. Det
forutsettes derfor at det er kirurgisk virksomhet på sykehus med
fødeavdeling. Flertallet viser videre til at fødestuer ikke
forutsetter tilgjengelig anestesi- eller operasjonspersonell.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at det akuttkirurgiske tilbudet må
sikres, ikke endres, også for å sikre at fødeavdelingenes behov
for faglige støttefunksjoner er dekket, og at det er tilgjengelig
anestesilege/anestesiteam og operasjonspersonell for akutte hendelser
og keisersnitt. Disse medlemmer viser til at Den
norske jordmorforening på høringen ba om en utdypende konsekvensutredning
av hva nedlegging av akuttkirurgi betyr for de aktuelle fødeavdelingene
på disse sykehusene.
Komiteen er opptatt
av en trygg og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i
Norge. De viktigste politiske føringer på dette området ligger i St.meld.
nr. 12 (2008–2009) En gledelig begivenhet, som ble behandlet av
Stortinget i 2009. Den gang var hovedkonklusjonen at tilbudet for
gravide, fødende og barselkvinner skulle styrkes betydelig. Komiteen var
den gang opptatt av at fødetilbudet ved norske sykehus ikke skulle
svekkes av økonomiske årsaker, og ba helse- og omsorgsministeren
stille krav til de regionale helseforetakene om at det
ikke skal foretas økonomisk motiverte omstillinger som fører til
et dårligere fødetilbud. Videre ba Stortinget regjeringen om å utarbeide
nasjonale retningslinjer som sikrer at kvinner i aktiv fødsel har
en kvalifisert fødselshjelper til stede, dersom hun ønsker det,
for å ivareta kvinnens trygghet og redusere farene for komplikasjoner.
Komiteen viser i den forbindelse
til at Helsedirektoratet utarbeidet veilederen «Et trygt fødetilbud
– forslag til kvalitetskrav for fødeinstitusjoner» i 2010. Det var
et samlet storting som var opptatt av å få på plass kvalitetskrav
i fødselsomsorgen, og kravene i veilederen erstattet i 2010 bemanningsnormer som
daterte seg helt tilbake fra 1997.
Komiteen mener det er viktig
at norske fødeavdelinger følger opp de skjerpete kravene, og at
dette også omfatter kravet om å følge opp kvinnen i aktiv fase av
fødselen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til brev
fra helseministeren datert 11. november 2015, hvor han opplyser
at han i august 2015 innhentet opplysninger fra de regionale helseforetakene
om hvorvidt kravene blir etterfulgt. Flertallet er
glad for at helse- og omsorgsministeren følger opp helseforetakene
på dette, og at helseforetakene opplyser at anbefalingen er godt
kjent, og at det arbeides aktivt for å nå målet. Flertallet er
fornøyd med at mange sykehus sier at de har styrket jordmorbemanningen de
siste årene for å sikre dette.
Et annet flertall, medlemmene
far Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser allikevel til den usikkerheten som alltid er til stede knyttet
til antall fødsler, og at flere sykehus peker på at det ikke kan
planlegges hvor mange fødsler de har hvert døgn. Det viser seg i
erfaring fra store fødeavdelinger med 5 000 fødsler, der det i snitt
er 13–15 fødsler i døgnet, men med en variasjon mellom 5 og 28 fødsler. Dette flertallet viser
til at helseministeren har uttalt at det er en viktig oppgave for
helseforetakene å utvikle systemer for bemanningsplanlegging som
gjør det mulig å håndtere slike variasjoner i aktivitet og pasientbelegg.
Hva angår transportfødsler, viser dette
flertallet til at det ifølge informasjon fra de regionale helseforetakene
ikke er noen økning i ikke-planlagte fødsler utenfor sykehus, og
at disse har ligget ganske stabilt på ca. 400 fødsler per år fra
og med 2010 til og med 2014. Antallet transportfødsler har gått
ned i denne perioden. Dette flertallet mener dette
er et uttrykk for en bedre utbygget følgetjeneste. Dette
flertallet viser til at sykehusene og kommunene må ha et
tett samarbeid for at tilbudet skal oppleves som helhetlig og sammenhengende. Dette flertallet viser
til at omfanget av ikke-planlagte fødsler i Norge tilsvarer 0,7 prosent
av alle fødsler per år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringspartiene,
i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, gjennom statsbudsjettene
for årene 2014–2016 har styrket de forebyggende tjenestene i kommunene
med til sammen 767,7 mill. kroner begrunnet med behovet for et styrket
tilbud til barn, unge og deres foreldre, inkludert både svangerskaps-
og barseloppfølging. Flertallet viser til at å styrke
jordmorkompetansen er et av regjeringens mange tiltak for å forbedre
den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I Meld. St. 26 (2014–2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste, foreslo regjeringen å lovfeste kompetansekrav
i helse- og omsorgstjenesteloven. Det fikk tilslutning fra et flertall
på Stortinget, fordi regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre
anser en del kompetanse som så grunnleggende viktig for den kommunale
helse- og omsorgstjenesten at de bør fremgå av lov. I lovfestingen inngår
som eksempel både jordmor- og helsesøsterkompetanse. De samlede
midler som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har
stilt til rådighet i budsjettene, gir godt grunnlag for blant annet
å styrke jordmor- og helsesøsterkompetansen, og derigjennom svangerskaps-
og barselomsorgen i kommunene.
Flertallet viser videre til at
fødselsomsorgen finansieres som annen somatisk spesialisthelsetjeneste
gjennom basisbevilgningen og innsatsstyrt finansiering (ISF). Flertallet viser
til statsrådens svar til komiteen i brev av 11. november 2015, hvor han
stadfester at dette er et prinsipp regjeringen ikke ønsker å endre,
men at statsråden ber helseforetakene og tjenestene melde inn forslag
til endring i eller justering av den innsatsstyrte finansieringen
gjennom de etablerte samarbeidskanaler mellom de regionale helseforetakene
og Helsedirektoratet på finansieringsområdet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til representantforslag om å sikre kvaliteten i fødselsomsorga og
rammefinansiere fødeavdelingar og kvinneklinikkar, Dokument 8:2 S
(2015–2016), der det foreslås å rammefinansiere fødselsomsorgen slik
at kvalitet blir premiert, at bemanning av fødeavdelingene som et
akuttilbud sikres og at helseforetakene pålegges i løpet av 2016
å implementere kvalitetskravene, herunder at fødende skal ha en
jordmor hos seg under den aktive fasen av fødselen. Dette medlem mener
Helsedirektoratets veileder, Et trygt fødetilbud, utgjør et godt
grunnlag for en god fødselsomsorg, men at det dessverre er altfor
mange eksempler på at veilederen ikke følges opp ute i praksis.
De senere år er det særlig de store fødeavdelingene og kvinneklinikkene
som har store vanskeligheter med å imøtekomme kravene. Kartlegging
som Det norske jordmorforbundet har gjort i 2015, viser betydelige
utfordringer i oppfølging av kvalitetskravene.
Dette medlem viser til at høsten
2015 varslet jordmødre offentlig om at bemanningen ved våre store
kvinneklinikker ikke er jordmorfaglig forsvarlig, og at jordmødre
er bekymret for pasientbehandling, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø
ved de store fødeavdelingene på grunn av for lav grunnbemanning. Dette
medlem viser også til at Norge har et finansieringssystem
for fødetilbudet som premierer komplikasjoner. Dette medlem vil
understreke at rammefinansiering og oppgradering til akuttposter vil
kunne bedre kvaliteten i tilbudet.
Dette medlem vil understreke
viktigheten av nærhet til føde- og barselomsorg. Når sykehus og
sykehustilbud sentraliseres, viser erfaringene at fødetilbudet også
sentraliseres. I 1972 fantes det om lag 158 fødeinstitusjoner i
Norge, mot om lag 51 i dag. Ser man utviklingen i transportfødsler
over et lengre tidsperspektiv har dette økt betraktelig i Norge,
med en fordobling over om lag 30 år (studie 1999–2013 Gunnarsson,
m.fl. 2013). Fødetilbudet ved de minste fødeavdelingene på et sykehus
som mister kirurgisk akuttberedskap blir dyrt og krevende. Dette
medlem viser til at Den norske jordmorforening i komiteens
høring var kritisk til at av en nasjonal helse- og sykehusplan på
147 sider, så var 20 linjer viet fødetilbudet. Jordmorforeningen
peker på at det allerede i dag er vanskeligheter med å rekruttere
gynekologer til mindre fødeavdelinger. Dette medlem mener det
er sannsynlig at slike utfordringer vil forsterkes dersom sykehuset
fødeavdelingen er en del av, må bygge ned sine funksjoner, som akuttkirurgi.
Fødetilbudene inngår som en del av helheten i et sykehus, og endringer
i sykehusets øvrige tilbud kan ikke ses isolert fra dette. Dette
medlem støtter derfor Jordmorforeningen i at forslag om
nedleggelse av akuttkirurgi burde forutsette en grundig konsekvensutredning
for fødetilbudene. Dette medlem merket seg også at
den faglige rådgivningsgruppen som ga regjeringen innspill til Nasjonal
helse- og sykehusplan 4. mai 2015, kun hadde følgende å si om fødetilbudet:
«Det er ingen direkte sammenheng mellom akutt kirurgi
og fødetilbud. Et sykehus som har fødeavdeling trenger ‘varme operasjonsstuer’
– det vil si stuer som er i drift 24/7 og støttepersonell – men
ikke kirurger siden det er gynekologer som gjør keisersnitt.»
Dette medlem mener fødetilbudene
som er en svært viktig del av sykehusenes virksomhet, ikke er tatt
på alvor i arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, merker
seg at det i dag brukes flere betegnelser på ulike typer sykehus
og spesialisthelsetjenester, uten at det alltid er klart hva disse
sier om virksomhetenes innhold. Flertallet viser
til at i St.meld. nr. 9 (1974–1975) Sykehusutbygging mv i et regionalisert
helsevesen, ble lokalsykehus definert som ett av tre sykehusnivåer,
i tillegg til sentral- og regionsykehus.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener at dagens
oppgavedeling mellom sykehus har gjort denne tredelingen lite relevant.
Betegnelsen lokalsykehus brukes i dag både om store og små sykehus
og gir ingen presis beskrivelse av sykehusenes innhold.
Dette flertallet viser videre
til at Helse- og omsorgsdepartementet i meldingen argumenterer for at
begrepet nærsykehus heller ikke er dekkende eller presist for aktiviteten
i sykehusene. Dette flertallet støtter at det gjøres
endring i betegnelser som gir en mer presis og enhetlig innholdsbeskrivelse.
Dette flertallet støtter regjeringens
forslag til betegnelser på sykehus som tydeliggjør innholdet og
gjør begrepsbruken mer enhetlig, og viser for øvrig til presiseringer
av definisjoner av sykehus tidligere i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
intensjonen i forslaget om en inndeling av sykehus som beskrevet
over. Disse medlemmer mener imidlertid, som beskrevet
tidligere i denne innstillingen, at befolkningsgrunnlag alene ikke
er en entydig variabel som kan definere hvorvidt et sykehus skal
ha akuttfunksjoner eller ikke. Videre mener disse medlemmer at
et absolutt minstekrav for sykehus som skal klassifiseres som akuttsykehus,
må klargjøres som følger:
«Akuttsykehus skal minst ha akuttfunksjon i indremedisin,
anestesilege i døgnvakt og planlagt kirurgi. Sykehuset skal ha kirurgisk
vurderingskompetanse i beredskap og beredskap for akutte hendelser. Akuttsykehus
skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster,
avstand mellom sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester og
værforhold gjør det nødvendig.»
Disse medlemmer vil ettertrykkelig
understreke at dette ikke skal tolkes slik at regjeringen og helseforetakene
skal styre mot dette nivået. Disse medlemmer viser
til tidligere drøfting av hva slags forventninger Stortinget bør
ha til de videre prosessene i helseforetakene, herunder helseministerens
særlige ansvar som eier.
Med disse premissene lagt til grunn, støtter disse
medlemmer en firedeling av betegnelsene på ulike sykehus,
med den hensikt å presisere og gi en enhetlig innholdsbeskrivelse.
Komiteen understreker
viktigheten av at regionale sykehus som har nasjonale
funksjoner, fortsatt kan forvalte disse funksjonene. Komiteen påpeker at
universitetssykehus som forvalter regionale funksjoner, skal kunne
beholde disse.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
delingen mellom «stort akuttsykehus» og «akuttsykehus» er et kunstig
skille, og foreslår kun sistnevnte som en felles kategori.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det ikke er behov for nye sykehuskategorier eller definisjoner,
men en minimumsbestemmelse for hva lokalsykehus skal inneholde,
det vil si basiskompetanse i indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester. Dette medlem mener regjeringens
forslag til nye typebetegnelser – regionsykehus, stort akuttsykehus,
akuttsykehus og sykehus uten akuttfunksjoner – er forvirrende og
egnet til å skape usikkerhet om hva som skal finnes og hva som finnes
av tilbud i et sykehus og støtter ikke innføringen av disse.
Dette medlem vil også påpeke
at regjeringens forslag til ny type sykehusdefinisjon bygger på at
skillet mellom stort akuttsykehus og akuttsykehus skal begrunnes
i et befolkningsgrunnlag på 60 000–80 000 innbyggere. Dermed vil
en slik sykehusdefinisjon bygge på det som høringsrunden har vist
at verken fagmiljø eller innbyggere er interessert i, nemlig at
sykehustilbudet skal dimensjoneres etter innbyggertall i regionen,
og ikke det reelle behovet. Dette medlem mener at
lokalsykehus er et godt innarbeidet begrep som det ikke er fornuftig
å endre på. Dette medlem mener at større sykehus,
som nå, kan kategoriseres som sentralsykehus og at universitetssykehus
blir klassifisert som akkurat det. Dette medlem mener
at beskrivelser som akuttsykehus og nærsykehus er villedende. For
at innbyggere skal vite hva innhold et lokalsykehus har, bør det
settes krav til minimumskompetanse i tråd med Legeforeningens definisjon.
Komiteen mener at
oppgavedeling og krav til helhetlige pasientforløp forutsetter tett
samarbeid mellom sykehus, og registrerer at i dag preges dette samarbeidet
til en viss grad av konkurranse og rivalisering. Komiteen støtter
at regjeringen vil stille krav om at den faglige og organisatoriske
nettverksfunksjonen mellom sykehus skal styrkes og bli mer forpliktende.
Komiteen mener at sykehusstruktur
og ambulansetjenester må ses i sammenheng dersom det skal gjøres
endringer i akuttberedskapen ved sykehus. Det må samtidig gjøres
en gjennomgang og styrking av bil-, båt- og luftambulansetjenesten.
Den må ha nødvendig kapasitet, kompetanse, utstyr og tilgjengelighet
til å kunne håndtere at flere pasienter må stabiliseres lokalt og
transporteres videre til annet sykehus. Dette må tas inn som en
føring for helseforetakenes utviklingsplaner.
Komiteen støtter at regjeringen
vil arbeide for at flere oppgaver desentraliseres til mindre sykehus når
tjenesten kan leveres med god kvalitet. Det forutsetter at alle
sykehus har kompetent og trenet personell. Komiteen mener
at oppgavedeling mellom sykehus er nødvendig for å øke kvaliteten
på behandlingen. I en situasjon hvor personell og kompetanse er
begrenset, kan oppgavedeling bidra til at den samlede kapasiteten
blir bedre utnyttet.
Komiteen vil påpeke at IKT, telemedisinsk kommunikasjon
og kompetanseoverføring også kan bidra til å opprettholde aktivitet
på mindre sykehus. Tverrfaglige team på tvers av sykehus med virtuelle møter
kan i mange tilfelle kompensere for små fagmiljøer og lite pasientgrunnlag.
Komiteen mener at noen avanserte
behandlingsmetoder som krever høyt pasientvolum, kan flyttes til
mindre sykehus som ledd i en planlagt oppgavedeling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
vil påpeke at små akuttsykehus har utfordringer med rekruttering
og at enkelte tilbud baseres på vikarstafetter, og at utfordringen
er størst innen kirurgifaget. Videre vil flertallet påpeke
at dette blir utfordrende i årene som kommer, ettersom det blir
færre generelle kirurger som følge av at arbeidet og metoder blir
mer spesialisert.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det er for få legespesialister
i Norge. Både store og små sykehus kan derfor ha rekrutteringsvansker.
Manglende rekruttering til lokalsykehus blir imidlertid brukt
som argument for å legge ned sykehus og sentralisere tilbud.
Erfaringen fra flere små sykehus viser at det er fullt mulig å forbedre
rekrutteringen dersom det føres en langsiktig og målrettet rekrutteringspolitikk.
Det viktigste er å skape forutsigbarhet for tjenestetilbudet. Disse
medlemmer mener at rekrutteringsvanskene ikke blir forbedret
av å krympe fagmiljøene og nedlegge akuttkirurgi.
Komiteen er kjent
med at en sentralisering av behandlingstjenester allerede er gjennomført
på områder der det er dokumentert sammenheng mellom pasientvolum
og resultat, for eksempel for deler av kreftkirurgien.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, og Venstre, er videre kjent
med at det er dokumentasjon for at det er en sammenheng mellom pasientvolum
og kvalitet, oftest målt som overlevelse, for en rekke kirurgiske inngrep,
blant annet hofte- og kneproteseoperasjoner og flere former for
kreftkirurgi. Det er også påvist sammenheng mellom pasientvolum
og resultatet av behandling for hjerte- og karsykdommer, for eksempel
utblokking av blodårer ved hjerteinfarkt (PCI).
Flertallet mener utviklingen
i medisinske behandlingsmetoder, teknologi og IKT støtter både sentralisering
og desentralisering av funksjoner. Behandlinger som stiller store
krav til prosedyreferdigheter, som er avhengig av dyrt og avansert
utstyr og større team av helsearbeidere, bør ofte sentraliseres.
Flertallet er opptatt av den
viktige rollen mindre sykehus spiller for å gi trygghet
og gode tjenester til befolkningen. Flertallet vil
at planen skal bidra til å fjerne usikkerhet for fremtiden til mindre
sykehus nettopp ved å anerkjenne deres verdi og tydeliggjøre krav
til innhold i disse sykehusene.
I den videre utvikling av sykehustilbudet i
hele landet må alle sykehus samarbeide tettere enn i dag. Store
sykehus må overlate oppgaver til mindre sykehus for å utnytte felles
kapasitet og kompetanse.
Flertallet mener de små sykehusene
kan spesialisere seg og bli fyrtårn for enkeltområder ut ifra kompetanse
og pasientenes behov. Med fritt behandlingsvalg og en mer mobil
befolkning vil dette gi sykehusene spennende fagmiljøer, utviklingsmuligheter
og økt mulighet for å bli viktige aktører innenfor det samlede sykehustilbud. Flertallet er
opptatt av å styrke samarbeid og oppgavedeling mellom store og små
sykehus, herunder tildeling av enkeltområde fra de større sykehusene,
samt hospitering og rotasjonsordninger. Det er viktig at de små
sykehusene sikres økonomi til en slik utvikling.
Flertallet viser til at ekspertgruppen
av brukere, pasienter og pårørende til Nasjonal helse- og sykehusplan
påpeker at i pasientens helsetjeneste tar man spesielt hensyn til
ungdom og eldre. For ungdom er det avgjørende at man blir behandlet
som ungdom, og at overgangen fra barn til voksen blir god.
Komiteen mener at
ved barne- og ungdomsmedisinske avdelinger skal barn og unge med
kroniske tilstander sikres tilgang på nødvendig psykologkompetanse.
Komiteen viser til at eldre lever
lenger og oftere med lidelser som medfører økt medisinering. Det
er viktig med kunnskap om sykdomsbilder hos eldre, og riktig medisinering
og god samhandling med de kommunale tjenestene som følger pasientene til
daglig. Store akuttsykehus skal ha geriatrisk kompetanse for å møte
disse utfordringene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at scenarioene som er beskrevet i
Nasjonal helse- og sykehusplan ikke vil være førende for de lokale
og regionale utviklingsprosessene som skal gjennomføres etter at
Stortinget har behandlet planen.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at scenarioene som
er beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan, ikke skal være førende
for de lokale og regionale utviklingsprosessene som skal gjennomføres
etter at Stortinget har behandlet planen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter sentralisering av spesialiserte
oppgaver der det er nødvendig av hensyn til kvalitet. Disse
medlemmer vil understreke at to av tre sykehuspasienter
i dag har lidelser som ikke krever behandling utover lokalsykehusnivå.
50–70 prosent av pasientene ved norske sykehus blir ferdigbehandlet
på lokalsykehusnivå. Derfor er det viktig å styrke lokalsykehusfunksjonen
ved alle sykehus. Disse medlemmer vil understreke at
selv om noen tilbud skal og må sentraliseres, er det ikke ensbetydende
med at kvaliteten for alle tilbud er bedre på store sykehus. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til merknad i denne innstillingen om
sykehusstørrelse og kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
vil understreke at den regionale organiseringen av spesialisthelsetjenesten har
gjort det mulig å samordne og funksjonsfordele oppgaver, slik at
det understøtter målet om å kunne gi et tilbud av likeverdige tjenester
i en desentralisert sykehusstruktur. Samtidig har det vært viktig
å samle de spisseste og mest spesialiserte tjenestene til de største
sykehusene i de fire helseregionene. En ambisjon om å «desentralisere
det vi kan og sentralisere det vi må» vil etter flertallets mening
kunne kombinere tilgjengelighet og kvalitet på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
også understreke at det er viktig å arbeide for enda bedre samarbeid
mellom de regionale foretakene. Dette gjelder ikke minst på IKT-området,
slik at nødvendig pasientinformasjon kan følge den enkelte pasient,
uavhengig av hvor behandlingen finner sted. Utgangspunktet for oppdateringen
av utviklingsplanene må være å styrke regionsykehusene og lokalsykehusene
gjennom å invitere til økt samarbeid, varierte modeller for vaktberedskap
og nettverkstenking sykehus imellom. Disse medlemmer vil
her vise til at Helse Nord og Helse Midt har inngått avtale om at
innbyggerne i de sørlige delene av førstnevnte foretak kan ha Namsos
sykehus i Helse Midt som sitt lokalsykehus, da dette rent geografisk
befinner seg nærmest de aktuelle kommunene. Disse medlemmer legger
til grunn at man kan finne lignende gode samarbeidsformer mellom
andre regioner, der dette er til det beste for pasientene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til representantforslag om å utvikle folkets helsetjeneste og en
ny nettverksmodell for kvalitet i sykehusene, Dokument 8:19 S (2015–2016).
I dette forslaget til Stortinget fremmes Senterpartiets alternative
modell for organisering og finansiering av sykehus. Denne nettverksmodellen
baseres på en klar og tydelig arbeidsdeling og funksjonsfordeling
mellom sykehus, der en har sentralisering av spesialiserte tilbud
og desentralisering av de andre tjenestene. Utviklingen må skje
i samarbeid med universitetssykehus og større sykehus i området.
Til grunn ligger at alle sykehus har breddekompetanse, og at basal akuttkirurgi
og akuttindremedisinsk beredskap skal kunne utøves ved alle sykehus.
Modellen baseres på et reelt samarbeid mellom sykehus, og ikke konkurranse
slik situasjonen er mange steder i dag. Moderne teknologi, slik
som digital bildediagnostikk og felles pasientjournal, er eksempler
på arbeidsverktøy som vil bidra til å gjøre den faglige samhandlingen
enklere. Lokalsykehusene må sikres forutsigbarhet for sine nøkkeltilbud
gjennom en avklaring om dette i Nasjonal helse- og sykehusplan.
Dette medlem viser til at nettverksmodellen skal
sikre kvalitet i fremtidens sykehustjenester og sørge for faglig
forsvarlige tjenester som har tillit i befolkningen. Det skal være
åpenhet om kvaliteten i tilbudet og det skal settes tydelige kvalitetskrav
til tilbudene. Kvalitetskravene skal kunne innfris på ulike måter.
Felles fagmiljøer, rotasjonsordninger og hospiteringsordninger,
felles utdanningsprogrammer og felles bakvaktsordninger er eksempler
på tiltak som øker det faglige samarbeidet og bidrar til å styrke
kvalitets- og pasientsikkerheten i en slik nettverksmodell. Leger
som arbeider på mindre sykehus, må få rett og plikt til å hospitere
på større sykehus, og leger på større sykehus må få rett og plikt
til å delta i rotasjonsordninger og ha dager med jobb på det mindre
sykehuset. Tilsvarende rett og plikt til rotasjons- og hospiteringsordninger
må gjelde andre fagfolk ved sykehusene, for eksempel jordmor, anestesi, intensiv,
spesialsykepleiere, helsefagarbeidere osv. Dette medlem vil
understreke at denne nettverksmodellen bygger på at lokalsykehusene
styrkes som utdanningsinstitusjoner, og at alle lokalsykehus må
føre en aktiv rekrutteringspolitikk i et samarbeid mellom lokalsykehus
og regionsykehus/universitetssykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener at når det
er på trappene forslag om vesentlig endring av kapasitet i spesialisthelsetjenesten,
må de berørte kommunene gis reell mulighet til å bygge ut sin kapasitet
tilsvarende (tilstrekkelig tid, tilstrekkelig økonomi og tilstrekkelig
kompetanse). Vesentlige endringer må ikke skje uten at dette er
avtalt gjennom forpliktende samarbeidsavtaler. Hvis det ikke oppnås enighet
i form av en samarbeidsavtale, må det finnes en løsning gjennom
tvisteløsningsnemda.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at en forutsetning for bærekraft
i spesialisthelsetjenesten er at også primærhelsetjenesten lykkes
i sitt utviklingsarbeid. Disse medlemmer viser til
regjeringens forslag og konkrete tiltak som følger av primærhelsemeldingen. Disse
medlemmer viser videre til at det er regjeringens mål å
videreutvikle den desentraliserte delen av spesialisthelsetjenesten
med mer vekt på ambulante og polikliniske tjenester. Her vil samhandling
med kommunenes helse- og omsorgstjeneste være avgjørende for at
både primær- og spesialisthelsetjenesten kan gi et samlet, godt
og lokalt basert tilbud.
Komiteen viser til
at det i enkelte deler av landet er etablert større helseinstitusjoner
utenfor sykehus der det ytes spesialisthelsetjenester. Ofte er disse spesialisthelsetjenestene
samlokalisert med kommunale helse- og omsorgstjenester, og går under
navn som distriktsmedisinske sentre, lokalmedisinske sentre
og sykestuer. Komiteen viser til at tilbud om desentraliserte
spesialisthelsetjenester skal videreutvikles. Dette vil gi mange
pasienter kvalitetsmessig gode tjenester i nærområdet, og spare
dem for belastningen ved å reise til sykehus.
Komiteen mener samlokalisering
med kommunale tjenester gir en større mulighet for å etablere helhetlige
pasientforløp mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Komiteen viser til at det fremgår
av planen at for å styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor
sykehus, vil regjeringen at de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom
helseforetak og kommuner skal utvikles og konkretiseres,
slik at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy for akuttmedisinske
tjenester.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at samhandling mellom spesialist-
og primærhelsetjenesten er avgjørende for at pasienter og pårørende
skal oppleve et helhetlig helsetilbud. Disse medlemmer mener
at denne utfordringen er for lite adressert i Nasjonal helse- og
sykehusplan. Manglende verktøy for elektronisk samhandling og kjernejournal
hindrer pasientens medvirkning og involvering i egen helse, men
også effektiv kommunikasjon og ressursbruk blant ulike deler av
helsetjenestene. Takster og finansiering påvirker også bruk av tjenester.
Det er for eksempel ingen økonomisk insitament knytt til spesialisthelsetjenestens
veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer forventer derfor
at samhandling mellom kommunehelsetjenesten og foretak får langt
større plass når planen skal rulleres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet foreslår en ny styringsmodell for sykehus,
som alternativ til foretaksmodellen, med folkevalgt styring av sykehus.
I denne forvaltningsmodellen for sykehus foreslås det at det etableres virksomhetsstyrer
ved hvert sykehus, der både lokalpolitikere og kommunehelsetjenesten
skal være representert. Senterpartiet foreslår også at disse virksomhetsstyrene
skal pålegges å holde åpne informasjonsmøter med lokalbefolkningen
og ha tett dialog med kommuner i sitt opptaksområde. Dette
medlem er bekymret for manglende samhandling mellom kommuner
og spesialisthelsetjenesten, på tross av samhandlingsreformen, og
mener at en ny organisering vil kunne bidra til å styrke dette området.
Dette medlem vil understreke
at lokalsykehusenes store fortrinn nettopp er samarbeidet med og nærheten
til kommunehelsetjenesten. Derfor mener dette medlem at
lokalsykehusene må styrkes, og at samarbeidet med den kommunale
helse- og omsorgstjenesten slik kan utvikles. Dersom kommunene opplever
lengre fysisk avstand til spesialisthelsetjenesten enn i dag, vil
også samarbeidet forringes.
Komiteens medlem fra Venstre vil
at de nye sykehusemodellene «akuttsykehus» og «sykehus uten akuttfunksjoner»
skal ha minimum 50 prosent basisfinansiering. En økt grad av rammefinansiering
for små sykehus i regioner med store avstander og lite opptaksgrunnlag
(færre enn 50 000 innbyggere) vil sikre et lokalt kompetansemiljø
og en trygghet for de akuttmedisinske tjenestene i regionene, uavhengig
av om det er staten eller kommunene som har eller skal ha ansvaret
de kommende årene. Et svært viktig argument for dette er behovet
for opplæring og trening for å sikre kompetanse hos alle i akuttmedisinske
team. Når det gjelder, må samspill og samarbeid fungere. Det å trene
gir trygghet i de sjeldne, men kritiske situasjonene. I dette må
inngå trening og samhandling på tvers, både med større enheter i
samme region, med AMK og ambulanse og med kommunal legevakt og øyeblikkelig
hjelp-tilbud lokalt. Et annet viktig moment ved disse sykehustypene
er å sikre en tverrfaglig kompetanse og unngå vikarstafetter og
midlertidige løsninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er enig med Venstre i behovet for økt rammefinansiering
av de minste sykehusene og ønsker dette initiativet velkommen.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem
fra Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
at lokalsykehus rammefinansieres.»
Komiteens medlem fra Venstre er
opptatt av å styrke balansen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten
ved endringer i sykehusene som påvirker kommunenes kapasitet, kompetanse
og derved økonomi. Vi ser i dag blant annet eksempler på at sykehusforetak
foregriper sentrale politiske vedtak og reformer. Dette
skaper utfordringer for kommunene, som i mange tilfeller hverken sitter
på utredningskapasitet eller juridisk kapasitet til å forhandle
med sykehusforetak om endringer i ansvars- og oppgavefordeling.
For kommunene endrer også inntektssystemet seg mye langsommere enn
den mer behandlingsrettede finansieringen av sykehusene, noe som
gjør at tidsperspektivet blir svært asynkront. En sentral veileder
for avtaler er bra, men ikke tilstrekkelig. Dette medlem viser til
avtalen mellom flertallspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre
om at det innføres en ankemulighet for kommuner til tvistenemnd
tilsvarende som for Samhandlingsreformen for å oppnå enighet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker sterkere folkevalgt styring av sykehusene
og vil avvikle de regionale helseforetakene. Uenighet om nedleggelse av
lokalsykehus, sykehusutbygginger og -sammenslåinger har skapt strid
både lokalt og nasjonalt. Disse medlemmer viser også
til at det har vært betydelig debatt om utviklingen i lønnsnivået
til ledernivået i sykehussektoren. Samlet har dette bidratt til
at de regionale helseforetakene i noen grad mangler nødvendig
legitimitet for å foreta viktige grep for å sikre økt ressurskontroll
og hensiktsmessig drift. Disse medlemmer anerkjenner
den jobb som gjøres i styrende og administrative organ i de regionale
helseforetakene og de utfordringer disse står overfor, men mener
at et ønske om og behov for tydelig politisk styring av spesialisthelsetjenesten
ikke i tilstrekkelig grad kan ivaretas innenfor eksisterende styringsmodell. Disse
medlemmer viser til Kvinnslands-utvalgets utredning om alternative
styringsmodeller for sykehusene. Utvalget skal levere innstilling
1. desember 2016. Disse medlemmer er opptatt av å
sikre en sykehusmodell som setter pasienten i sentrum, setter kvalitet
foran økonomi, og som vektlegger fleksibilitet og løsninger tilpasset morgendagens
utfordringsbilde. Disse medlemmer mener at vesentlige
endringer i sykehusstruktur og sykehusfunksjoner skal avgjøres av
Stortinget i Nasjonal helse- og sykehusplan hvert fjerde år, etter modell
av Nasjonal transportplan. Disse medlemmer ønsker
en operativ sykehusplan som sikrer større politisk styring av sykehusene
og et helhetlig og likeverdig sykehustilbud over hele landet. Overordnede
føringer som gis av Stortinget, skal videre forankres i de regionale
utviklingsplanene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at vesentlige endringer
i sykehusstruktur og sykehusfunksjoner avgjøres av Stortinget i
Nasjonal helse- og sykehusplan hvert fjerde år, etter modell av
Nasjonal transportplan.»
Komiteen merker seg
at Helse- og omsorgsdepartementet har beskrevet scenarioer for utvikling
av tilbudet til akutt syke pasienter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen har valgt å legge frem ulike «scenarioer» for
hvordan akuttberedskapen ved ulike sykehus vil utvikle seg, gitt
ulike alternativer. Underveis i behandlingen av sykehusplanen i
helse- og omsorgskomiteen har Arbeiderpartiet gjennom utstrakt reisevirksomhet,
skriftlige spørsmål til regjeringen og dialog med de medisinske
og administrative fagmiljøene forsøkt å få klarhet i hvorfor sykehusene
i Flekkefjord, Stord, Volda, Narvik, Gravdal og på sikt Odda, er
sykehus som vil miste sin akuttkirurgiske beredskap. Flere av de
nevnte sykehusene er allerede i en særstilling i og med at disse
stedene ligger i regioner med svært store avstander. Helse- og omsorgsdepartementet
har ikke klart å forklare dette på en god måte, og disse medlemmer mener
derfor Stortinget må se bort fra denne listen. Etter uttalelser
fra helseminister Bent Høie i komiteens høring til meldingen, opplever disse
medlemmer at dette sammenfaller med statsrådens eget syn.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom foretaksmøtet
og/eller styringsdokumenter sørge for at de regionale helseforetakene
ser bort fra de beskrivende scenariene for utvikling av tilbudet
til akutt syke pasienter ved sykehusene, når nye utviklingsplaner
for helseforetak og regionale helseforetak skal utformes.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil understreke at lokalsykehusene er vårt
nærmeste sykehustilbud og avgjørende for å sikre kvalitet, nærhet
og trygghet i tilbudet. Lokalsykehusene er grunnmuren i helsetjenesten
og sørger for beredskap og behandling av pasienter med de vanligste
sykdommene. I dag utgjør lokalsykehuspasientene 60–75 prosent av
pasientene i alle norske sykehus. Mellom 50–70 prosent av alle pasienter
som blir lagt inn for øyeblikkelig hjelp, kan ferdigbehandles på
lokalsykehusnivå. En stor andel av spesialisthelsetjenestens pasienter
har altså ikke behov for et høyt spesialisert tilbud. Behovet for
sykehustjenester kan løses faglig godt og med lavere kostnader på
lokalsykehusene enn i de høyspesialiserte sykehusene. Disse
medlemmer mener det er en viktig kvalitet, for alle pasienter,
å kunne ha god kontakt med sine nærmeste ved et sykehusopphold. Lokalsykehusets
nærhet til fastlege og kommunehelsetjenesten er også et stort fortrinn
fordi samhandlingen og den personlige kontakten blir bedre. Ringerike
sykehus’ innsats 22. juli 2011 viser hvor viktig lokalsykehusene
er for landets beredskap i krisesituasjoner.
Disse medlemmer viser til scenarioene oppgitt
i Nasjonal helse- og sykehusplan og at disse i offentligheten har
blitt oppfattet som en liste over hvilke sykehus som skal ha hvilke
akuttfunksjoner, og hvilke som skal miste akuttfunksjonen kirurgi. Disse
medlemmer viser til omtalen av Voss sjukehus i planen:
«Voss har lite lokalt pasientgrunnlag, men har pasienter
fra Helse Fonna og Helse Førde. Sykehuset har nettverkssamarbeid
med Haukeland, og har fått tilført oppgaver innen mage-tarm kirurgi
som gir grunnlag for kirurgisk akuttfunksjon i dag og i framtiden.
Forutsetningen er at samarbeidsmodellen videreføres. Voss beholder
akuttkirurgi.»
Disse medlemmer mener at denne
samarbeidsmodellen kan gjennomføres ved flere sykehus, men registrerer
at regjeringen i stedet velger å peke på at fem sykehus kan miste
sin akuttkirurgi. Disse medlemmer er kjent med at
dette oppfattes som en liste over sykehus som skal miste sin kirurgiske akuttfunksjon.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet mener det ikke er fremlagt gode faglige argumenter
for dette, snarere tvert imot, og at Senterpartiet uansett mener
at avgjørelser om avgjørende funksjoner i sykehusene bør treffes
av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helse-
og sykehusplan.
Dette medlem viser til Den Norske
Legeforenings anbefaling om at akuttfunksjoner forutsetter døgnkontinuerlig
beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til
radiologi og laboratorietjenester. Dette minstekravet til akuttfunksjoner mener
Senterpartiet skal gjelde for alle sykehus. Ingen fødeavdelinger
skal legges ned.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
for den videre utviklingen av norske sykehus at minimum basiskompetanse
skal være døgnberedskap innenfor indremedisin, kirurgi, anestesi,
røntgen- og laboratorietjenester.»
Dette medlem vil, på bakgrunn
av den store debatten og uroen som har vært etter at Nasjonal helse-
og sykehusplan ble fremlagt, i tillegg fremme konkrete forslag over
de sykehus som i planens scenarioer er nevnt spesielt, og som det
derfor har vært stor uro rundt.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Stord sjukehus
videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum døgnberedskap
i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester
og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og samarbeid i helseregionen.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at Gravdal
sjukehus videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum
døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og
samarbeid i helseregionen.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at Volda sjukehus
videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum døgnberedskap
i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester
og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og samarbeid i helseregionen.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at Flekkefjord sykehus
videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum døgnberedskap
i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester og
styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og samarbeid i helseregionen.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at Narvik
sykehus videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum
døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og
samarbeid i helseregionen.»
Dette medlem viser til omtalen
av Odda sjukehus i Nasjonal helse- og sykehusplan der det står at Odda
sjukehus må vurderes særskilt på grunn av lite opptaksområde, og
at dette har skapt usikkerhet rundt Odda sjukehus sin framtid.
Dette medlem fremmer derfor på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at Odda
sjukehus videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum
døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og
samarbeid i helseregionen.»
Dette medlem viser også til at
flere sykehus nevnes spesielt og rammes i Nasjonal helse- og sykehusplans
fremsatte scenario 2, noe som har skapt særskilt usikkerhet om videre
utvikling.
Dette medlem viser til at Kongsberg
sykehus i dag har akuttfunksjon i ortopedi, men ikke i generell kirurgi
og vil ifølge scenario 2 kunne miste alle akuttfunksjoner. Dette
medlem viser til den store lokale enigheten på Kongsberg
om å kreve gjeninnføring av fullverdig døgnberedskap innen radiologi og
generell kirurgi (inkludert bløtdelskirurgi) og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Kongsberg sykehus
får gjeninnført bløtdelskirurgi og radiologi, og videreutvikles
som et fullverdig lokalsykehus med minimum døgnberedskap i akutt
indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester
og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og samarbeid i helseregionen.»
Dette medlem viser
til at Orkdal sykehus ifølge Nasjonal helse- og sykehusplan, på
tross av stort opptaksområde, blir utredet for å kunne miste akuttkirurgisk
tilbud (scenario 1) eller miste alle akuttfunksjoner (scenario 2).
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Orkdal
sykehus videreutvikles som et fullverdig lokalsykehus med minimum
døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og
laboratorietjenester og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling og
samarbeid i helseregionen.»
Komiteen vil understreke
at ambulansetjenesten har en avgjørende rolle i akuttberedskapen.
I de senere årene er det utviklet prehospitale behandlingsopplegg
for akutte sykdoms- og skadetilstander som tidligere bare ble gitt
i sykehus, for eksempel behandling av pasienter med symptomer på
akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Luftambulansetjenesten er viktig
for beredskap, effektiv behandling og transport ved akutt sykdom
eller skade. Tjenesten skal bidra til at pasientene skal få moderne
behandlingstilbud ved tidskritiske tilstander, selv om det er lang
avstand til aktuelt sykehus.
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2015 (Prop. 1 S (2014– 2015)) hadde helse- og omsorgskomiteen
følgende merknad, jf. Innst 11 S (2014–2015):
«Komiteen mener luftambulanseberedskapen er avgjørende
for å sikre trygghet for innbyggerne i hele Norge. Komiteen vil
i den forbindelse understreke at luftambulanseberedskapen må gjennomgås
i forbindelse med arbeidet med ny helse- og sykehusplan, og at regjeringen
må vurdere hvordan man kan sikre likeverdig luft-, bil- og båtambulansetilbud
i hele landet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet kan ikke se tiltak som svarer på dette
i planen, og er overrasket over at regjeringen ikke har fulgt opp
komiteens samlede merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Nasjonal helse- og sykehusplan
har fulgt opp vedtaket om at luftambulanseberedskapen må gjennomgås. Disse
medlemmer viser til at det fremgår eksplisitt at kapasitet
og basestruktur i luftambulansetjenesten skal gjennomgås i lys av
føringene i Nasjonal helse- og sykehusplan og Akuttutvalgets rapport.
Komiteen mener at
med behov for stadig mer avansert behandling under transporten,
slik som krevende intensivtransporter og kuvøsetransporter mellom
sykehus, kan det være behov for mer spesialisert kompetanse.
Komiteen viser til at St.meld.
nr. 43 (1999–2000) Om akuttmedisinsk beredskap, la til grunn at 90
prosent av befolkningen skal kunne nås av legebemannet ambulanse
i løpet av 45 minutter. Målet om legebemannet ambulanse omfatter
mer enn bare luftambulansetjenesten.
Komiteen er fornøyd med at etter
at ambulansehelikopterbasen på Evenes ble etablert våren 2015, er
om lag 99 prosent av befolkningen teoretisk sett dekket av denne
målsettingen.
Komiteen viser til at Stiftelsen
Norsk Luftambulanse i 2013 la frem en utredning om kapasitet og basestruktur.
De konkluderte med at et luftambulansehelikopter må nå pasienten
innen 30 minutter fra nødmelding kommer inn. Dette tilsier nye helikopterbaser
for områdene i Telemark og Innlandet i årene framover.
Komiteen vil påpeke at akuttmedisinforskriften
slår fast at kommunene og de regionale helseforetakene skal sikre
en hensiktsmessig og koordinert innsats i de ulike tjenestene i
den akuttmedisinske kjeden. Komiteen understreker
at det betyr at lokalisering og dimensjonering av legevaktstasjoner
og ambulansestasjoner må sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig
akuttilbud. Komiteen mener derfor at samarbeidsavtalene
mellom kommuner og helseforetak må utvikles og konkretiseres, slik
at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy.
Komiteen er kjent med at et offentlig
utvalg ble oppnevnt høsten 2013 for å gjennomgå akuttmedisinske
tjenester utenfor sykehus og beskrive et helhetlig system som skal
ivareta befolkningens behov for trygghet ved akutt sykdom og skade,
og at utvalget avga sin rapport i desember 2015. Komiteen slutter
seg til delrapporten fra 2014, der utvalget foreslår en tydelig
nasjonal strategi, blant annet et kvalitetsløft for bedre kompetanse,
mer forskning og kvalitetsmåling og mer kunnskap om sammenheng mellom
endringer i sykehusstruktur og legevakt.
Komiteen mener det er viktig
å sikre dimensjonering og kvalitet av de prehospitale tjenestene. NOU
2015:17 Først og fremst, om akuttjenester utenfor sykehus, beskriver
den akuttmedisinske kjede til å omfatte befolkningens evne til å
yte førstehjelp i akutte situasjoner, frivillig sektor, akutthjelpere
fra kommunale brann- og redningsetater, legevakt, ambulansetjeneste
og nødmeldetjeneste.
Komiteen mener det er viktig
at alle disse aktørene sees i sammenheng, og at de er samtrente. Samarbeidsavtalene
mellom helseforetak og kommuner skal fungere som felles planleggingsverktøy.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at en
eventuell endret oppgavedeling mellom sykehus må føre til en samtidig
gjennomgang av kapasitet i ambulansetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil presisere at Akuttutvalget avga sin
NOU, Først og fremst – Et helhetlig system for håndtering av akutte
sykdommer og skader utenfor sykehus (2015:17) etter at Nasjonal
helse- og sykehusplan var lagt fram. Utvalget har gitt innspill
til utforming av planen, men innspillet ble gitt nesten ett år før
planens utforming og endelige konklusjoner og føringer var kjent.
Stortinget har dermed svært begrenset mulighet til å behandle helheten
i den akuttmedisinske kjeden og tankene om håndtering av akutte
skader og sykdommer utenfor sykehus.
Komiteen mener Norge
i utgangspunktet har en god akuttberedskap. Men for å ivareta befolkningens
trygghet ved akutt sykdom og skade er det behov for et nasjonalt
løft for å øke kapasitet, kompetanse og kvalitet i akuttkjeden.
Komiteen mener eksisterende basestruktur
for luftambulansen må vurderes. Luftambulansetjenesten ANS har påbegynt
arbeidet med å evaluere dagens ambulansehelikoptertjeneste, og arbeider
med fremtidig struktur og kravspesifikasjon. Nytt offentlig anbud
ble utlyst i 2015, med oppstart av nye kontrakter medio 2018.
Komiteen mener det må vurderes
å styrke eksisterende basestruktur. Områdene i Innlandet og Telemark
er pekt på som spesielt sårbare i Norsk Luftambulanses utredning
(2013) om kapasitet og basestruktur.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge,
senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
legge avgjørende vekt på at det både i Ryfylkerådet, Hardangerrådet
og Vest-Telemarksrådet er enighet om at Åmot i Vinje kommune vil
være en svært god lokalisering for en ny luftambulansebase, som vil
kunne betjene indre kommuner i både Telemark, Aust-Agder, Rogaland
og Hordaland. Dette medlem støtter denne lokaliseringen.
Dette medlem mener det bør etableres
en ny luftambulansebase for Oppland og Hedmark, stasjonert ved sykehuset
på Gjøvik. En luftambulanse her vil ha mulighet til å nå de store
befolkningstette områdene i Innlandet i løpet av svært kort tid.
Områdene lengst øst og mot svenskegrensen vil bli dekket. Dette
medlem viser til at AMK-sentralen ligger ved sykehuset på
Gjøvik i dag. Selv om luftambulansens innsats styres fra Oslo, vil
nærheten til en operativ sentral og sykehus være et gode.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet understreker viktigheten av rask tilgang
til avansert akuttmedisinsk kompetanse for diagnostikk og behandling
for alle landets innbyggere. Disse medlemmer mener
det bør etableres et krav til responstid for ambulanse og luftambulanse,
på lik linje som for andre utrykningsfartstøy.
Disse medlemmer mener det er
hensiktsmessig å tydeliggjøre nasjonale responstidskrav med Akuttutvalgets
forslag om nasjonale responstider på 8, 12 og 25 minutter ved å
stadfeste dette i forskrift (Forskrift om krav til og organisering
av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste
mv. (akuttmedisinforskriften 2015)). Disse medlemmer sier
seg enig med Ambulanseforbundet i at det må gis et tydelig signal
om responstid, og at et kvalitetsindikatorsett på helsenorge.no
er viktig, men at krav om responstid for utrykningsfartøy som ambulanse
og luftambulanse, bør stadfestes i forskriftsform. Absolutte krav
om responstid legger til rette for at de regionale helseforetakene
gjør en tydelig prioritering av de prehospitale tjenestene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å forskriftsfeste krav
om responstid basert på Akuttutvalgets forslag om nasjonale responstider
for ambulanser på 8, 12 og 25 minutter.»
Disse medlemmer viser til høringsinnspillet
fra Norsk Luftambulanse (SNLA), hvor det påpekes at det haster å
gjennomføre en dimensjonering av luftambulansetjenesten, og videre
understreker behovet for å opprette luftambulansebaser på Innlandet
og i indre Telemark for å sikre at pasientene får rask tilgang til
avansert akuttmedisinsk kompetanse og behandling. Disse medlemmer mener
det er helt avgjørende at det i den forespeilede gjennomgangen av
kapasitet og basestruktur for luftambulansen tas hensyn til at det
også med dagens sykehusstruktur og oppgavefordeling pekes på flere
«sikkerhetshull».
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at ambulansetjenesten fungerer aller best dersom den har godt
samarbeid med lokalsykehuset i sitt område. Luftambulansen har en
ikke ubetydelig nedetid på grunn av annet oppdrag eller ugunstige værforhold.
Også bil- og båtambulansen kan hindres av vær eller samtidighetskonflikter.
En videreutvikling av ambulanse- og luftambulansetjenester må derfor
komme i tillegg til, og ikke i stedet for en utvikling av fullverdige
akuttmottak i lokalsykehus og andre større sykehus. Selv om ambulansetjenesten kan
starte livreddende behandling, vil de ikke kunne tilby samme kvalitet
og trygghet som et lokalsykehus.
Dette medlem viser til NOU 2015:17
Først og fremst, og dens anbefaling om å pålegge kommuner og helseforetak
sammen å legge planer for de akuttmedisinske tjenestene knyttet
til dimensjonering av akuttmedisinsk beredskap utenfor sykehus. Dette
medlem viser til tallene i Nasjonalt kvalitetsindikatorsystem
som Helsedirektoratet gir ut, som viser at ingen av helseforetakene
klarer å innfri de gjeldende veiledende responskravene om at 90 prosent
av utrykningen i grisgrendte strøk skal nås innen 25 minutter, og
at 90 prosent av utrykningen i sentrale strøk skal nås innen 12
minutter. Dette medlem mener at disse resultatene
er for dårlige, og viser at helseforetakene ikke prioriterer ambulansetjenesten
i stor nok grad. Dette medlem etterlyser en større
omtale av dette temaet i Nasjonal helse- og sykehusplan, og mener
det trengs en egen strategi for utvikling av ambulansetjenesten.
Nå oppleves mange steder en samtidig sentralisering av både legevakt,
ambulanse og akuttmottak. Det er dette medlem sterkt
bekymret over, og viser til at kuttene i ambulansetjenesten som
skjer i flere helseforetak, gjør at det kommunale, frivillige brannvesenets first-respondere
mer enn før blir de som får en fremskutt posisjon når ulykken er
ute. Det er etter dette medlems syn en negativ utvikling. Dette
medlem vil understreke at Senterpartiet støtter de høringsinstansene
som ønsker å forskriftsfeste responstidskrav til ambulansetjenestene.
Dette medlem viser til at trass
i at viktigheten av gode prehospitale tjenester stadig understrekes,
så kommer det jevnlig meldinger om at ulike helseforetak kutter
i disse tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at utbygging
av lokalmedisinske sentre, slik som Valdres lokalmedisinske senter
utbygd for 300 mill. kroner i fellesskap mellom seks kommuner i Valdres,
i liten grad skjer andre steder i landet. Det må stimuleres til
flere slike utbygginger, og staten må finne en modell for å bistå
med minimum akuttmedisinsk vaktordning med anestesilege og akuttlege
og samtrening med lokal legevakt. Særlig viktig er dette i områder
hvor det er lang responstid for ambulansehelikopter i dag.
Flertallet ønsker økt oppmerksomhet
om hele kjeden som redder liv, fra den enkelte innbygger, nødmeldetjenesten,
utrykningspersonale (first repsonders), ambulansetjeneste, legevakt,
luftambulanse og mottagende sykehus. Det er behov for mer systematisk
arbeid med prosedyrer, erfaringsutveksling, samhandling og kommunikasjon. Flertallet mener
det vil være nyttig å etablere 2–4 pilotprosjekter med bruk av simulering
som verktøy. Minst en av pilotene bør ha vekt på rollen til kommunelege
I/kommuneoverlege i denne kjeden, mens én eller flere kan ha mer
vekt på sykehus og foretakenes rolle. Ett av prosjektene bør også
legge vekt på å mobilisere førstehjelpskunnskap i befolkningen
og ideelle aktørers bidrag, samt at luftambulansetjenesten må være
delaktig. Flertallet vil peke på Evenes luftambulansebase
som en mulig «hub» og prosjektleder. Et annet område som peker seg
ut, som i dag har lav akuttmedisinsk dekning, lang responstid for
luftambulanse og i perioder et stort antall turister, er Valdres.
Det nye Lokalmedisinske senteret i Valdres,
nærheten til Helsetjenestens Driftsorganisasjon HF (HDO) og AMK-sentralen
på Gjøvik, samt NTNU Gjøviks ambulansesimulator gjør denne regionen særlig
aktuell for en pilot med vekt på tekniske avgrensninger mellom framtidige
kommunale alarmsentraler og nødnettet, hvilke kommunale alarmtjenester
som eventuelt kan egne seg for nødnett og ikke, samt utvikle driftsstøttesystemer
for framtidas digitale alarmsentraler i regi av kommunene.
Flertallet ønsker raskere framdrift
i arbeidet med utprøving og implementering av prehospital pasientjournal.
Minst en av pilotene må ta del i dette.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Stortinget i behandlingen av St.meld. nr. 43 (1999–2000) Om akuttmedisinsk
beredskap, jf. Innst. S. nr. 300 (2000–2001), i 2000 etablerte et ønske
om maksimale utrykningstider for ambulanse på henholdsvis 12 og
25 minutter. Etter 16 år med ønsker er det på tide at Stortinget
etablerer «skal»-krav på 12 og 25 minutter, og at dette blir forskriftsfestet. Dette
medlem mener samtidig at det må utredes et system for økonomiske
sanksjoner for overtredelse, og at dette implementeres fra og med 2020.
Dette medlem er bekymret for
at det i dag ikke finnes gode virksomhetsdata på nasjonalt nivå som
kan gi informasjon om det reelle behovet for luftambulansetjenester
i Norge. Dette medlem viser til at det finnes data
som beskriver dagens aktivitet med dagens basefordeling og kapasitet,
men at disse dataene ikke er samordnet med øvrige data fra prehospitale
akuttmedisinske tjenester. Dette medlem viser til
at både Finland (FinnHEMS) og Danmark (den Nasjonale Danske Luftambulanse) har
sørget for gode systemer som gir data som grunnlag for baseplassering
og kapasitet, samt et bilde av samtidighetskonflikter. Dette
medlem mener at en nasjonal utredning om luftambulansetjenesten
må utrede gode systemer for evaluerings- og styringsdata for luftambulansetjenesten,
sett i sammenheng med de totale prehospitale tjenestene.
Komiteen mener vi
står overfor et paradigmeskifte innen den medisinske og teknologiske
utviklingen. Det er derfor viktig å legge til rette for at ideelle
og private aktører får bidra i innovasjon og utvikling, og at det
offentlige alene ikke kan eller skal bære alle kostnader knyttet
til innovasjon. Samarbeidet om den såkalte «slagambulansen» i Østfold
er ett eksempel blant flere som viser nytten av samarbeid mellom
ulike aktører.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen til stadighet
argumenterer for å øke bruken av private helseaktører, og at dette
også kommer til uttrykk i Nasjonal helse- og sykehusplan. I konkret
politikk har dette f.eks. gitt seg utslag i krav til de regionale
helseforetakene om at de skal øke omfanget av anskaffelser fra private
leverandører innen somatikk, innenfor rammen av vedtatte strategier.
I tillegg har regjeringen tidligere innført det såkalte «fritt behandlingsvalg»,
som egentlig dreier seg om å åpne for etablering av en
parallell privat kommersiell sykehussektor, som i stor grad vil
være organisatorisk og administrativt frikoblet fra offentlige helsetjenester.
Disse medlemmer vil hevde at
spørsmålet om privates rolle i helsesektoren blir usedvanlig overfladisk
behandlet av regjeringen. I Nasjonal helse- og sykehusplan er det
et kort kapittel som omhandler private aktørers rolle. Andre steder
i planen omtales private aktører til stadighet med positivt fortegn,
uten at man på noe tidspunkt problematiserer dette perspektivet.
Det mangler fullstendig grundigere analyser om hvordan økt bruk
og økt innflytelse av private kommersielle aktører vil slå inn i
helsesektoren. Begreper som «valgfrihet» og formuleringer om «å
ta i bruk alle gode krefter» hindrer etter disse medlemmers mening
effektivt all forståelse av hvordan det kommersielle markedets dynamikk
virker i møtet med en sårbar helsesektor.
Når private kommersielle aktører kan etablere seg
fritt, med automatisk rett til offentlig finansiering såfremt man
er faglig godkjent, vil dette gå på bekostning av kapasitet og ressurstilgang
i offentlige sykehus.
Disse medlemmer vil understreke
at de offentlige sykehusene blir pålagt mange ulike oppgaver og
styres etter streng økonomisk kontroll, tydelige effektiviseringskrav
og færre muligheter enn private bedrifter når det gjelder å arbeide
fleksibelt. Dersom knappe ressurser i helsetjenestene i større grad
styres inn mot private kommersielle aktører, vil dette på sikt bidra
til økt byråkrati, feilprioritering av behandlingsressursene og
deretter, i ytterste konsekvens, utgjøre en fare for svakere kvalitet.
Disse medlemmer er kritiske til
at regjeringen vil pålegge de regionale helseforetakene å kjøpe flere
tjenester fra private aktører. Det er etter disse medlemmers mening
positivt at den offentlige helsetjenesten samarbeider med private,
og særlig ideelle, aktører. Men det må være behovet for supplerende
tjenester som styrer mengden av anskaffelser på områder hvor de
offentlige tjenestene ikke er tilstrekkelige for å dekke befolkningens
behov. Det er verd å understreke at både de samlede økonomiske og
faglige ressursene er begrenset. En ser at framskrivninger når det
gjelder behovet for helsepersonell viser at vi kan få knapphet på
flere ulike fagprofesjoner i årene som kommer, både leger, sykepleiere,
helsefagarbeidere og flere andre fagfolk. Da er det særdeles viktig
at vi ikke henter ressursene fra de offentlige sykehusene, som på
en helt annen måte enn de private ivaretar bredden av behandlinger,
utdannelse av helsepersonell og oppfølging av pasienter gjennom
behandlingsløpet. I tillegg vil disse medlemmer understreke
at offentlige sykehus er spredt over hele landet, i byer og tettsteder,
nær der store deler av befolkningen bor, mens private kommersielle
aktører primært etablerer seg i og rundt de største byene. Utstrakt
bruk av kommersielle aktører vil med andre ord innebære en vridning
av ressursbruken i retning av sterkere sentralisering og mer til de
kommersielt sett «lønnsomme» pasientgruppene, på bekostning av vår
felles helsetjeneste. Disse medlemmer frykter også
at en slik sentralisering vil svekke de store regionale sykehusenes
evne til god oppgave- og funksjonsfordeling med de mindre lokale
sykehusene. Det vil undergrave prinsippet om likeverdig rett til
god helsehjelp til alle.
Disse medlemmer peker på at ordningen «fritt
behandlingsvalg» blir framstilt som en pasientreform.
Dette er etter disse medlemmers mening sterkt misvisende.
Fritt valg av behandlingssted når man blir syk har norske pasienter
hatt siden 2001, da ordningen med fritt sykehusvalg ble innført.
Under den rød-grønne regjeringen ble denne retten utvidet til å
gjelde billeddiagnostikk og laboratorietjenester. Forslag om at
valgfriheten i tillegg skulle gjelde rehabilitering ble også fremmet
av den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer vil
hevde at den borgerlige regjeringens prestisjeprosjekt «fritt behandlingsvalg»
i realiteten ikke gir noen nye pasientrettigheter. Valgfrihet
innen behandling har vært en rettighet i mange år, samtidig som
det kun er ca. 15 prosent av pasientene som aktivt benytter seg
av denne valgfriheten. Her er det et løpende arbeid som må gjøres,
både når et gjelder bruk av IKT, tilgjengelighet og kvaliteten på
informasjon til pasienter og brukere.
«Fritt behandlingsvalg» er i realiteten først
og fremst innrettet for å øke private aktørers innflytelse i helsetjenesten,
på bekostning av vår felles, offentlige helsetjeneste. Problemet
er, slik disse medlemmer ser det, ikke først og fremst
at man tar i bruk noen flere plasser hos private og at disse behandlingsstedene
kan velges av pasientene. Men disse medlemmer er
sterkt kritiske til at private kommersielle aktører skal kunne ha
full frihet til selv å bestemme hvilken behandling man vil tilby
og hvor man vil etablere seg – med rett til full statlig refusjon. Til
alt overmål skal disse ressursene tas fra de offentlige sykehusene,
som er en avgjørende del av vår felles helsetjeneste.
Disse medlemmer vil også peke
på at når man kutter forbindelsen mellom det offentlige helsevesenet
og private enkeltaktører, slik man gjør i ordningen med «fritt behandlingsvalg»,
vil det skape et brudd i de koordinerte pasientforløpene. Slike
sammenhengende forløp er en forutsetning for å lykkes i behandlingen
av psykisk syke mennesker og pasienter med rusproblemer. Disse
medlemmer vil sterkt beklage at regjeringen på denne måten
innfører et behandlingsregime som understøtter en politikk for disse
sårbare gruppene som fagmiljøer både er kritiske til og advarer
mot.
Disse medlemmer vil peke på at
en slik politikk står i skarp kontrast til erkjennelsen av behovet for
sterk prioritering og god fordeling av de helseressursene vi rår
over, og som vi vet det blir knapphet på i årene framover. Ikke
minst står regjeringens privatiseringsideologi i klar motsetning
til befolkningens prioriteringer. I debatten rundt Nasjonal helse-
og sykehusplan er det folks kamp for de offentlige lokalsykehusene
som formidles med styrke til storting og regjering. Det burde i
den forbindelse gi regjeringen adskillig hodebry at norske pasienter
og brukere slett ikke roper på privatisering, men at man slår ring
om de offentlige sykehusene – vår felles helsetjeneste.
Disse medlemmer viser til omtale
av privates rolle i fremtidens helsevesen. Per i dag utgjør dette
om lag 10 prosent av de totale driftskostnader i spesialisthelsetjenesten,
men av dette utgjør private ideelle sykehus, som for eksempel Diakonhjemmet og
Lovisenberg og andre virksomheter med avtaler med de regionale helseforetakene,
en dominerende del. Disse medlemmer viser til at
regjeringen i dokumenter til Stortinget om «fritt behandlingsvalg»,
angir at disse virksomhetene i juridisk forstand er å forstå som
offentlige tjenester. I tillegg til Lovisenberg, Diakonhjemmet med
flere, har staten gjennom de regionale helseforetakene avtaler om
levering av spesialisthelsetjenester fra andre ideelle virksomheter
innen diagnostikk, behandling og rehabilitering. Disse medlemmer viser
til samarbeidsavtalen mellom regjeringen, KS og ideelle organisasjoner,
og til Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsdokumenter til de
regionale helseforetakene vedrørende nasjonal politikk og operasjonalisering
av rammevilkårene for ideelle aktører på feltet. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at disse krav følges for å trygge merverdien
når det gjelder samarbeid mellom offentlig og ideell sektor også
i fremtiden. Dette må regjeringen ta spesielt hensyn til i arbeid
med nytt nasjonalt regelverk for offentlige anskaffelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at offentlige, ideelle og
private aktører utfyller hverandre og gjør hverandre bedre. Disse
medlemmer mener valgfrihet for pasientene er et gode, videre
fremmer konkurranse effektivitet, samtidig som det er ledig kapasitet hos
private og ideelle som kan gi pasienter raskere behandling.
Disse medlemmer viser til at
som en del av reformen fritt behandlingsvalg utarbeidet de regionale
helseforetakene i 2014 nye strategier for økt bruk av private gjennom
anskaffelse. Målet er å redusere unødvendig venting for pasienter
som har fått tildelt rett til helsehjelp, øke valgfriheten og stimulere
de offentlige sykehusene til å bli mer effektive.
Disse medlemmer viser videre
til at i revidert oppdragsdokument 1. juli 2015 ba Helse- og omsorgsdepartementet
de regionale helseforetakene om å vurdere anskaffelser fra private
innenfor de tre somatiske fagområdene som har lengst ventelister
i regionen, og for tjenester der det er vedvarende flaskehalser
i helseforetakene. Det ble videre bedt om en vurdering av hvordan
videreutvikling av samarbeidsmodeller mellom avtalespesialister
og helseforetak kan redusere ventetidene.
Disse medlemmer vil påpeke at
vår politikk virker. Månedstallene fra siste halvår 2015 viser at ventetiden
fortsetter å gå ned. Disse medlemmer mener at det
viktigste hensynet er om pasientene merker effekten av vår politikk
ved at det blir kortere ventetider, og ikke hvem som utfører tjenestene. Disse
medlemmer mener Arbeiderpartiet nok en gang med sin retorikk
viser at de er mest opptatt av systemet, og mindre opptatt av pasienten.
Disse medlemmer vil påpeke at
Arbeiderpartiet overdriver de privates rolle i spesialisthelsetjenesten.
Det vises til at de totale driftskostnadene til den offentlige spesialisthelsetjeneste
var på om lag 128 mrd. kroner i 2014 (SSB). Kostnadene til private aktører
utgjorde om lag 13 mrd. kroner, eller om lag 10 prosent av de totale
driftskostnadene. Helseforetakenes kostnader til de private økte
med 3,4 prosent målt i faste priser sammenlignet med 2013. Hoveddelen
av kostnadene i privat sektor, om lag 6 mrd. kroner, gjelder private
institusjoner med driftsavtale med staten. Her dominerer de store
private ideelle sykehus som blant annet Lovisenberg Diakonale Sykehus
og Diakonhjemmet Sykehus.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at både Høyre og Arbeiderpartiet gikk til valg på 12 mrd. kroner
mer til sykehusene i inneværende stortingsperiode. Disse
medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har levert på sine
løfter, og foreslo på nytt i 2016 å styrke sykehusbudsjettet utover
regjeringens forslag. Regjeringen har gjennom sine forslag til statsbudsjett
vist at det er stor avstand mellom det de mener helsetjenesten skal
levere, og det de er villige til å betale.
Disse medlemmer mener at målt
mot rekordhøy oljepengebruk, behovene i sektoren og regjeringens
egne lovnader, har regjeringen flere år på rad foreslått svake sykehusbudsjett. Disse
medlemmer påpeker at avstanden til regjeringens egen lovnad
på 12 mrd. kroner til sykehusene i inneværende fireårsperiode, er
enda større etter budsjettfremlegget for 2016.
Disse medlemmer viser til at
ifølge Finansdepartementets svar på spørsmål 41 fra finanskomiteen/Arbeiderpartiets
fraksjon av 9. oktober 2014, er det de to første årene med Bent
Høie som helseminister totalt bare bevilget 4,6 mrd. kroner for
å nå målet på 12 mrd. kroner. Bevilgninger til økt pasientbehandling
knyttet til fritt behandlingsvalg er da holdt utenfor. Iberegnet
årets bevilgning på om lag 2,9 mrd. kroner, fratrukket 250 mill.
kroner til fritt behandlingsvalg, utgjør dette en samlet sum på
7,25 mrd. kroner. Regjeringspartiet Høyre ligger da 4,75 mrd. kroner
på etterskudd for å oppfylle eget løfte. Disse medlemmer peker
på at i samme periode har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjett
foreslått 5,9 mrd. kroner i perioden 2014–2015, samt støttet regjeringens
økning på 2,65 mrd. kroner, fratrukket fritt behandlingsvalg, for
2016. I tillegg har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett
for 2016 foreslått å kompensere sykehusene for de budsjettekniske
endringene i regjeringens forslag, som går utover aktivitetsveksten
i sykehusene, samt økt rammen, slik at økningen totalt blir på 456,5
mill. kroner. Reelt sett utgjør dette en økning på om lag 9 mrd. kroner
i årene 2014, 2015 og 2016, noe disse medlemmer anser
som å være godt i rute for å nå lovnaden om 12 mrd. kroner i inneværende
periode.
Disse medlemmer viser til finansinnstillingen
for 2016, hvor det på en grundig og omfattende måte redegjøres for
Arbeiderpartiets skatteopplegg, utgiftsøkninger og inndekningsforslag.
Til forslaget om innføring av merverdiavgift for finansnæringen, vil disse
medlemmer påpeke at regjeringen selv har varslet at dette
vil bli innført fra 2017. Disse medlemmer viser videre
til at Arbeiderpartiet, i likhet med Kristelig Folkeparti, foreslår
at denne avgiften innføres fra 1. juli 2016, etter å ha vært utredet i
en årrekke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at svake budsjetter får konsekvenser
i helseregionene, der det ikke er nok trykk på hverken planlegging
eller realisering av byggeprosjekter flere steder. Flere
sykehusbygg står på vent, mange bygg bør renoveres og vedlikeholdes,
store medisinsk-tekniske investeringer ligger foran oss og IKT-utviklingen
krever store investeringer. Flere høringsinstanser, herunder Legeforeningen
og de regionale helseforetakene, deler disse medlemmers vurdering
om at investeringstakten må økes, for å nå de helsepolitiske målene
som er satt for vår felles helsetjeneste.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i budsjettet
for 2016 la til rette for en aktivitetsvekst på om lag 2,5 prosent
i 2016. Dette er en høy budsjettert aktivitetsvekst sammenliknet
med tidligere år. Disse medlemmer påpeker at regjeringen
har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i sine tre
budsjetter, sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom
sine åtte år. Disse medlemmer vil minne Arbeiderpartiet
om at de ikke ligger an til å innfri valgløftet om en sykehusvekst
på 12 mrd. kroner over en fireårsperiode. Disse medlemmer viser
til at i sitt alternative budsjett for 2016 legger Arbeiderpartiet
450 mill. kroner oppå regjeringens budsjett, som øremerkede midler
fordelt på mange småposter. I tillegg vil disse medlemmer bemerke
at Arbeiderpartiet opererer med inndekninger på nesten 5 mrd. kroner
som de ikke har dekning for. Dette dreier seg om to inndekningsforslag
som ikke gir effekt i 2016. Det gjelder forslaget om å innføre moms
på finansielle tjenester fra 1. juli 2016. Det gjenstår svært mye
regelteknisk arbeid for å få til en slik reform. Dette står omtalt
i skattemeldingen. Disse medlemmer mener derfor det
er helt urealistisk å kalkulere med en inntekt på 1,75 mrd. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil fremme
en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget for å skape åpenhet
og forutsigbarhet i sektoren. Helse- og sykehusplanen skal ifølge
regjeringsplattformen blant annet inneholde en definisjon av innholdet
i ulike typer sykehus, struktur i spesialisthelsetjenesten, behovskartlegging,
utstyrsbehov og investeringsplaner. Dette medlem mener
det blir et løftebrudd når Nasjonal helse- og sykehusplan ikke omhandler
behovskartlegging, utstyrsbehov og investeringsplaner, og at dette
er en svekkelse av planen som strategisk og styrende dokument. Dette medlem viser
til at det på side 141 i planen står følgende:
«Verken departementet eller regjeringen har tatt stilling
til investeringsnivået eller investeringsbehovet samlet eller fordelt
på helseregionene. Prosjektene som er listet opp krever i tillegg
til effektivisering og økonomisk kontroll, også statlige investeringslån. Igangsetting
av konkrete prosjekter som forutsetter investeringslån må vurderes
i de årlige budsjettprioriteringene.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener også det er oppsiktsvekkende at det
store vedlikeholdsetterslepet på bygningsmasse og utstyr på norske
sykehus, ikke er omhandlet i Nasjonal helse- og sykehusplan.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at dette viser at Nasjonal helse- og sykehusplan har mange mangler,
når det mangler en grundig gjennomgang av status for bygninger og
medisinsk teknisk utstyr, og hva som er behovet de nærmeste årene.
Slik har heller ikke Stortinget et beslutningsgrunnlag for å foreta
prioriteringer og bevilgninger, som dette medlem forventet
at Nasjonal helse- og sykehusplan skulle bidra til.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme for Stortinget en
gjennomgang av status og investeringsbehov for sykehusbygninger
og medisinsk teknisk utstyr, med forslag til prioriteringer og fremtidige
bevilgningsbehov.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener
at vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus skal avklares
i lokale prosesser, og at kommunene skal høres. Flertallet mener
også det er viktig at det sikres gode lokale prosesser ved endringer
i akuttberedskap, og er positiv til at det utarbeides et eget kvalitetssikringssystem for
helseforetakenes arbeid med utviklingsplaner i form av en veileder.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at alle
helseforetak (HF) skal i tett dialog med kommunene og andre aktuelle
aktører utarbeide utviklingsplaner. Dette flertallet viser
til at utviklingsplanene for de ulike HF må ses samlet og sikre
det totale helsetilbudet i regionen. De regionale helseforetakene
har, slik ordningen er i dag, sørge-for-ansvaret for sin region.
Det er under utarbeiding en veileder for hvordan arbeidet med utviklingsplanene
skal gjennomføres. Dette flertallet mener veilederen
må beskrive hvilke krav som må stilles til dialog med kommunene
og andre aktuelle aktører for å sikre gode og sammenliknbare prosesser,
og krav til utredning av konsekvensene av eventuelle foreslåtte
endringer. Dette flertallet viser til at når planen
er vedtatt, vil regjeringen holde Stortinget orientert
om vesentlige endringer som er løftet til foretaksmøte, det vil
si vesentlige endringer i henhold til foretaksloven.
Dette flertallet mener den foreslåtte
avtalen mellom HF og kommuner om prehospitale tjenester skal være
en del av de lovpålagte avtalene mellom sykehus og kommuner, og
derved en del av ordningen med tvisteutvalg opprettet i samband
med samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er viktig og riktig at helseforetakene raskt gjør en oppdatering
av sine utviklingsplaner i lys av Stortingets behandling av Nasjonal
helse- og sykehusplan. Utgangspunktet for oppdateringen av utviklingsplanene
må være å styrke lokalsykehusenes stilling gjennom å invitere til
økt samarbeid, varierte modeller for vaktberedskap og nettverkstenking
sykehus imellom.
Disse medlemmer vil påpeke at
ulike partier – inkludert dagens regjeringspartier – gjennom mange
år har foreslått nye og store omorganiseringer av styringssystemet
for sykehusene. 2,5 år inn i denne stortingsperioden konstaterer disse
medlemmer at ingen reelle alternativer er lagt frem eller sannsynliggjort.
Dette betyr at alle partier må ta utgangspunkt i gjeldende styringsmodell.
I henhold til dagens helseforetakslov er helseministeren, gjennom foretaksmøtet,
øverste ansvarlig for styringen av sykehusene i Norge. Det er den
sittende helseministerens ansvar å påse at prosessene som følger
av behandlingen av Meld. St. 11 (2015–2016) i Stortinget, bidrar
til gode vedtak som bygger på et solid faglig grunnlag, inkluderende
prosesser og en tydelig vilje til å bidra til at pasientene møter
høykompetente spesialister over hele landet. Selv etter omfattende
og grundige prosesser kan det være uenighet – særlig lokalt – om
hva som vil være den beste løsningen i et aktuelt område. Det er
derfor avgjørende at helseministeren er seg bevisst det ansvar han
etter loven har, som eier og øverste myndighet for helseforetakene. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at Stortinget står
fast på denne arbeidsdelingen, og vil advare mot en utvikling der
Stortinget tar stilling til enkeltavgjørelser om enkeltfunksjoner
på enkeltsykehus.
Komiteen er opptatt
av at helseforetakene sikrer kommunene og andre aktuelle høringsinstanser tidlig
og kontinuerlig dialog i utviklingen av sine utviklingsplaner, så
de kan få reell innflytelse på utviklingen av tjenestene i sin region.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at vesentlige endringer i oppgavefordeling mellom sykehus må avklares
i Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette medlem viser
til helseforetaksloven § 30 Saker av vesentlig betydning, der det
heter at:
«Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak
i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet
eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver.»
Dette gjelder vedtak som kan endre virksomhetens
karakter, vedtak om nedleggelse av sykehus, omfattende endringer
av sykehusstrukturen i helseregionen, omfattende endringer i helsetilbudet,
endringer i antallet helseforetak i regionen eller vesentlige endringer
i opptaksområdet for helseforetak. Dette medlem minner
om at helseforetakene i henhold til loven ikke har vedtakskompetanse
i disse sakene. Dette medlem mener det er vesentlig
at regjeringen styrer på et mandat gitt av Stortinget, som landets øverste
folkevalgte forsamling og at dette mandatet burde gis ved behandlingen
av Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette medlem vil
påpeke at å vise til helseforetakene når vesentlige endringer i
sykehusene skal skje, er ansvarsfraskrivelse fra storting og regjering,
og at Senterpartiet er sterkt imot at det overlates til helseforetakene
å bestemme utviklingen i den kirurgiske akuttberedskapen.
Dette medlem slutter seg til
Erna Solbergs uttalelser i Bergens Tidende 2. september 2013:
«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel,
bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte
til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene.
Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt
sykehus, ut fa et nasjonalt hensyn».
Og stortingsrepresentant Bent Høie som sa:
«Det vil alltid gå fakkeltog, men nå vil fakkeltogene
vite hvor de skal gå. (…) De kan henvende seg til sine egne politikere
på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene.
Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»
Dette medlem mener at Stortinget
må være ansvarlig for de avgjørende prioriteringene i sykehussektoren.
Dette medlem viser til at gjeldende
lov om helseforetak ikke åpner for at vesentlige endringer i sykehustilbudet
skal avgjøres av de regionale helseforetakene, slik Nasjonal helse-
og sykehusplan nå legger til rette for. Dette medlem vil
understreke at loven ikke åpner opp for at et regionalt helseforetak
kan treffe vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning
for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger
eller oppgaver. Det samme gjelder vedtak i andre saker som antas
å ha prinsipielle sider av betydning, eller som antas å kunne ha
vesentlige samfunnsmessige virkninger. Dette medlem mener
at den offentlige debatten og det sterke faglige engasjementet mot
forslaget om å ta vekk akutt kirurgi viser at sentralisering av
beredskap og akuttkirurgisk tilbud er en vesentlig endring som vil
kunne gi samfunnsmessige endringer. Ut fra dette mener dette
medlem at det bør være opplagt at slike vesentlige endringer
må forankres av folkevalgte i Stortinget, ved behandling av Nasjonal helse-
og sykehusplan. Dette medlem mener at å kalle avgjørelsen
om akuttkirurgi eller ikke for en «enkeltavgjørelse om enkeltfunksjoner»
er uforståelig, og vil fastholde at å endre det akuttkirurgiske
tilbudet er en vesentlig endring som ville kunne ha store konsekvenser
for struktur, kvalitet og innhold i spesialisthelsetjenesten, og
dermed muligheten for å tilby likeverdige spesialisthelsetjenester
til befolkningen i hele landet.
Dette medlem viser til representantforslag fra
Senterpartiet, Dokument 8:19 S (2015–2016) om å utvikle folkets
helsetjeneste og en ny nettverksmodell for kvalitet i sykehusene.
I dette representantforslaget fremmes to forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en nettverksmodell
for kvalitet i sykehusene hvor fullverdige lokalsykehus med akuttberedskap
innen kirurgi, indremedisin, anestesi, røntgen og laboratorium samhandler
med mer spesialiserte sykehus.»
«Stortinget ber regjeringen
fremme sak om å erstatte helseforetaksloven med en helseforvaltningslov
der eierrepresentantene i styrene velges av og blant fylkestingenes
medlemmer.»
Dette medlem mener at dagens
helseforetakslov må avvikles. Senterpartiet vil avvikle foretaksmodellen
og mener at sykehusene må styres gjennom en forvaltningsmodell med
folkevalgt styring nasjonalt, regionalt og lokalt. Folkevalgte i
fylkene må gis styreansvar regionalt. Ved avvikling av foretaksorganiseringen
bør sykehusene videreføres med statlig eierskap.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
foreslår en ny styringsmodell der ansvaret for drift og utvikling
av spesialisthelsetjenesten desentraliseres til 20 sykehusstyrer
tilsvarende dagens 20 helseforetak. Disse skal styre innenfor rammene
gitt av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan. Styret skal
avgi årsmelding og regnskap til fylkestinget og Helse- og omsorgsdepartementet.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
vil at sykehus skal finansieres som skole og eldreomsorg, gjennom
rammebudsjetter over statsbudsjettet. Dagens forretningssystem etter
regnskapsloven bør avvikles og erstattes av kommunenes og fylkeskommunens
budsjett- og regnskapssystem. Styret skal ut fra årlig statlig finansiering
utarbeide og vedta års- og langtidsbudsjett som grunnlag for sin
styring av virksomheten.
Dette medlem vil understreke
at alle sykehus skal ha en stedlig leder som har faglig ansvar,
budsjettansvar og personalansvar. Økonomisk gjelder dette også for
drift og vedlikehold av bygningsmassen. Alle som er offentlig ansatt
ved sykehuset, skal ha stedlig leder som sin sjef.
Dette medlem vil peke på at Senterpartiets modell
for folkevalgt styring av sykehusene er en demokrati- og ledelsesreform
for spesialisthelsetjenesten.
Dette medlem vil understreke
at ledelseskulturen er vellykket bare når den har de ansattes og
befolkningens tillit. Kjernevirksomheten i sykehusene – møtet mellom
behandler og pasient – skal gis størst oppmerksomhet. Ledelse og
støttefunksjoner må alle bygges opp for å fremme dette formål. Befolkningen skal
erfare trygghet for at det er kort vei til folkevalgte beslutningstagere
og en sykehusledelse som setter pasienten i sentrum.
Dette medlem registrerer at det
ikke vil bli flertall for at Stortinget skal ta beslutninger om
hvilke lokalsykehus som skal ha akuttkirurgisk beredskap. Etter
flertallets syn skal disse beslutninger nok en gang overlates til
helseforetakets styrer – styrer som er direkte underlagt statsrådens
instruksjon. Denne realiteten vil etter dette medlems syn
kreve at arbeidet med å erstatte dagens helseforetakslov med en
helseforvaltningslov der folkevalgte organer står til ansvar for
de politiske beslutningene, må få førsteprioritet. Bare slik kan
vi utvikle folkets helsetjeneste med likeverdige helsetjenester
som gir trygghet, uansett hvor i landet du bor.