Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus skal avklares i lokale prosesser, og at kommunene skal høres. Flertallet mener også det er viktig at det sikres gode lokale prosesser ved endringer i akuttberedskap, og er positiv til at det utarbeides et eget kvalitetssikringssystem for helseforetakenes arbeid med utviklingsplaner i form av en veileder.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at alle helseforetak (HF) skal i tett dialog med kommunene og andre aktuelle aktører utarbeide utviklingsplaner. Dette flertallet viser til at utviklingsplanene for de ulike HF må ses samlet og sikre det totale helsetilbudet i regionen. De regionale helseforetakene har, slik ordningen er i dag, sørge-for-ansvaret for sin region. Det er under utarbeiding en veileder for hvordan arbeidet med utviklingsplanene skal gjennomføres. Dette flertallet mener veilederen må beskrive hvilke krav som må stilles til dialog med kommunene og andre aktuelle aktører for å sikre gode og sammenliknbare prosesser, og krav til utredning av konsekvensene av eventuelle foreslåtte endringer. Dette flertallet viser til at når planen er vedtatt, vil regjeringen holde Stortinget orientert om vesentlige endringer som er løftet til foretaksmøte, det vil si vesentlige endringer i henhold til foretaksloven.

Dette flertallet mener den foreslåtte avtalen mellom HF og kommuner om prehospitale tjenester skal være en del av de lovpålagte avtalene mellom sykehus og kommuner, og derved en del av ordningen med tvisteutvalg opprettet i samband med samhandlingsreformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig og riktig at helseforetakene raskt gjør en oppdatering av sine utviklingsplaner i lys av Stortingets behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan. Utgangspunktet for oppdateringen av utviklingsplanene må være å styrke lokalsykehusenes stilling gjennom å invitere til økt samarbeid, varierte modeller for vaktberedskap og nettverkstenking sykehus imellom.

Disse medlemmer vil påpeke at ulike partier – inkludert dagens regjeringspartier – gjennom mange år har foreslått nye og store omorganiseringer av styringssystemet for sykehusene. 2,5 år inn i denne stortingsperioden konstaterer disse medlemmer at ingen reelle alternativer er lagt frem eller sannsynliggjort. Dette betyr at alle partier må ta utgangspunkt i gjeldende styringsmodell. I henhold til dagens helseforetakslov er helseministeren, gjennom foretaksmøtet, øverste ansvarlig for styringen av sykehusene i Norge. Det er den sittende helseministerens ansvar å påse at prosessene som følger av behandlingen av Meld. St. 11 (2015–2016) i Stortinget, bidrar til gode vedtak som bygger på et solid faglig grunnlag, inkluderende prosesser og en tydelig vilje til å bidra til at pasientene møter høykompetente spesialister over hele landet. Selv etter omfattende og grundige prosesser kan det være uenighet – særlig lokalt – om hva som vil være den beste løsningen i et aktuelt område. Det er derfor avgjørende at helseministeren er seg bevisst det ansvar han etter loven har, som eier og øverste myndighet for helseforetakene. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Stortinget står fast på denne arbeidsdelingen, og vil advare mot en utvikling der Stortinget tar stilling til enkeltavgjørelser om enkeltfunksjoner på enkeltsykehus.

Komiteen er opptatt av at helseforetakene sikrer kommunene og andre aktuelle høringsinstanser tidlig og kontinuerlig dialog i utviklingen av sine utviklingsplaner, så de kan få reell innflytelse på utviklingen av tjenestene i sin region.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at vesentlige endringer i oppgavefordeling mellom sykehus må avklares i Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette medlem viser til helseforetaksloven § 30 Saker av vesentlig betydning, der det heter at:

«Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver.»

Dette gjelder vedtak som kan endre virksomhetens karakter, vedtak om nedleggelse av sykehus, omfattende endringer av sykehusstrukturen i helseregionen, omfattende endringer i helsetilbudet, endringer i antallet helseforetak i regionen eller vesentlige endringer i opptaksområdet for helseforetak. Dette medlem minner om at helseforetakene i henhold til loven ikke har vedtakskompetanse i disse sakene. Dette medlem mener det er vesentlig at regjeringen styrer på et mandat gitt av Stortinget, som landets øverste folkevalgte forsamling og at dette mandatet burde gis ved behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette medlem vil påpeke at å vise til helseforetakene når vesentlige endringer i sykehusene skal skje, er ansvarsfraskrivelse fra storting og regjering, og at Senterpartiet er sterkt imot at det overlates til helseforetakene å bestemme utviklingen i den kirurgiske akuttberedskapen.

Dette medlem slutter seg til Erna Solbergs uttalelser i Bergens Tidende 2. september 2013:

«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel, bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene. Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, ut fa et nasjonalt hensyn».

Og stortingsrepresentant Bent Høie som sa:

«Det vil alltid gå fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå. (…) De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Dette medlem mener at Stortinget må være ansvarlig for de avgjørende prioriteringene i sykehussektoren.

Dette medlem viser til at gjeldende lov om helseforetak ikke åpner for at vesentlige endringer i sykehustilbudet skal avgjøres av de regionale helseforetakene, slik Nasjonal helse- og sykehusplan nå legger til rette for. Dette medlem vil understreke at loven ikke åpner opp for at et regionalt helseforetak kan treffe vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme gjelder vedtak i andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning, eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Dette medlem mener at den offentlige debatten og det sterke faglige engasjementet mot forslaget om å ta vekk akutt kirurgi viser at sentralisering av beredskap og akuttkirurgisk tilbud er en vesentlig endring som vil kunne gi samfunnsmessige endringer. Ut fra dette mener dette medlem at det bør være opplagt at slike vesentlige endringer må forankres av folkevalgte i Stortinget, ved behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette medlem mener at å kalle avgjørelsen om akuttkirurgi eller ikke for en «enkeltavgjørelse om enkeltfunksjoner» er uforståelig, og vil fastholde at å endre det akuttkirurgiske tilbudet er en vesentlig endring som ville kunne ha store konsekvenser for struktur, kvalitet og innhold i spesialisthelsetjenesten, og dermed muligheten for å tilby likeverdige spesialisthelsetjenester til befolkningen i hele landet.

Dette medlem viser til representantforslag fra Senterpartiet, Dokument 8:19 S (2015–2016) om å utvikle folkets helsetjeneste og en ny nettverksmodell for kvalitet i sykehusene. I dette representantforslaget fremmes to forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en nettverksmodell for kvalitet i sykehusene hvor fullverdige lokalsykehus med akuttberedskap innen kirurgi, indremedisin, anestesi, røntgen og laboratorium samhandler med mer spesialiserte sykehus.»

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om å erstatte helseforetaksloven med en helseforvaltningslov der eierrepresentantene i styrene velges av og blant fylkestingenes medlemmer.»

Dette medlem mener at dagens helseforetakslov må avvikles. Senterpartiet vil avvikle foretaksmodellen og mener at sykehusene må styres gjennom en forvaltningsmodell med folkevalgt styring nasjonalt, regionalt og lokalt. Folkevalgte i fylkene må gis styreansvar regionalt. Ved avvikling av foretaksorganiseringen bør sykehusene videreføres med statlig eierskap.

Dette medlem viser til at Senterpartiet foreslår en ny styringsmodell der ansvaret for drift og utvikling av spesialisthelsetjenesten desentraliseres til 20 sykehusstyrer tilsvarende dagens 20 helseforetak. Disse skal styre innenfor rammene gitt av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan. Styret skal avgi årsmelding og regnskap til fylkestinget og Helse- og omsorgsdepartementet.

Dette medlem viser til at Senterpartiet vil at sykehus skal finansieres som skole og eldreomsorg, gjennom rammebudsjetter over statsbudsjettet. Dagens forretningssystem etter regnskapsloven bør avvikles og erstattes av kommunenes og fylkeskommunens budsjett- og regnskapssystem. Styret skal ut fra årlig statlig finansiering utarbeide og vedta års- og langtidsbudsjett som grunnlag for sin styring av virksomheten.

Dette medlem vil understreke at alle sykehus skal ha en stedlig leder som har faglig ansvar, budsjettansvar og personalansvar. Økonomisk gjelder dette også for drift og vedlikehold av bygningsmassen. Alle som er offentlig ansatt ved sykehuset, skal ha stedlig leder som sin sjef.

Dette medlem vil peke på at Senterpartiets modell for folkevalgt styring av sykehusene er en demokrati- og ledelsesreform for spesialisthelsetjenesten.

Dette medlem vil understreke at ledelseskulturen er vellykket bare når den har de ansattes og befolkningens tillit. Kjernevirksomheten i sykehusene – møtet mellom behandler og pasient – skal gis størst oppmerksomhet. Ledelse og støttefunksjoner må alle bygges opp for å fremme dette formål. Befolkningen skal erfare trygghet for at det er kort vei til folkevalgte beslutningstagere og en sykehusledelse som setter pasienten i sentrum.

Dette medlem registrerer at det ikke vil bli flertall for at Stortinget skal ta beslutninger om hvilke lokalsykehus som skal ha akuttkirurgisk beredskap. Etter flertallets syn skal disse beslutninger nok en gang overlates til helseforetakets styrer – styrer som er direkte underlagt statsrådens instruksjon. Denne realiteten vil etter dette medlems syn kreve at arbeidet med å erstatte dagens helseforetakslov med en helseforvaltningslov der folkevalgte organer står til ansvar for de politiske beslutningene, må få førsteprioritet. Bare slik kan vi utvikle folkets helsetjeneste med likeverdige helsetjenester som gir trygghet, uansett hvor i landet du bor.