Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til den fremlagte Prop.
44 L (2015–2016).
Komiteen viser til regjeringens
handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Denne
handlingsplanen skal forebygge framvekst av radikaliserte enkeltpersoner
og miljøer som har ønske eller intensjon om å begå voldelige aksjoner.
Handlingsplanen har høstet bred anerkjennelse.
Komiteen viser til at ett av
tiltakene i handlingsplanen (tiltak nr. 20) er å sende på høring forslag
om å strafferegulere privatpersoners deltakelse i væpnet konflikt.
Den foreliggende proposisjonen er oppfølgingen av dette tiltaket.
Etter komiteens mening gir framveksten
av radikaliserte enkeltpersoner, miljøer og fremmedkrigere grunn
til bekymring. Denne utviklingen er tydelig beskrevet i de siste
års trusselvurderinger fra PST og Etterretningstjenesten. Flere
terroraksjoner i Europa og i verden for øvrig bekrefter alvoret
i og det store voldspotensialet som følger av denne utviklingen.
Komiteen viser til Stortingets
behandling av Prop. 131 L (2012–2013), Innst. 442 L (2012–2013),
om endringer i straffeloven knyttet til forberedelse av terror m.m.
Stortinget understreket her viktigheten av å ikke gå utenfor de
skranker som legalitetsprinsippet setter. Kravet om lovhjemmel,
og at straffebudene må beskrive den straffbare handling slik at
borgerne har mulighet til å forutberegne sin rettsstilling, er en viktig
rettssikkerhetsgaranti som er hjemlet i både Grunnloven og folkeretten. Komiteen stiller
seg bak dette, og legger til grunn at lovforslagene i proposisjonen
tydeliggjør og klargjør lovgivers intensjon om å strafferegulere privatpersoners
deltakelse i væpnet konflikt.
Komiteen mener de foreslåtte
lovbestemmelsene kan ha en forebyggende effekt i seg selv, ved at
straffansvaret tydeliggjøres på et tidligere stadium i forkant av
en planlagt straffbar handling.
Komiteen mener det
er behov for en lovbestemmelse som eksplisitt bygger på norske borgeres
lojalitetsplikt til sitt eget land og egne soldater, også om soldatene
tjenestegjør i utlandet. Forslagene til ny §§ 120 a og 120 b ivaretar etter komiteens mening
dette. Likeledes støtter komiteen at forbund om å
begå lovbrudd som nevnt i § 120 a omfattes av straffeloven § 127.
Etter komiteens mening er denne
lojalitetsplikten knyttet til, og en naturlig følge av, de omfattende
demokratiske rettigheter norske borgere nyter godt av, at norske
styrkers deltakelse i utenlandske operasjoner er et resultat av demokratiske
beslutningsprosesser forankret i Grunnloven og folkeretten. Komiteen understreker
at det skal reageres strengt fra myndighetenes side i situasjoner
som rammes av forslaget.
Komiteen slutter seg til at lovbestemmelsene plasseres
i straffelovens kapittel 17, om vern av Norges selvstendighet og
andre grunnleggende nasjonale interesser, og at de føyes til § 120,
som omhandler grovt landssvik og § 127, forbund om krenkelse av
Norges selvstendighet og forfatning. Komiteen mener
dette reflekterer overtredelsens alvorlige karakter.
Komiteen viser til drøftingen
i proposisjonen av strafferettslige konsekvenser knyttet til landssvik. Komiteen ser
ikke bort fra at det på et senere tidspunkt, i lys av erfaringene
med de foreslåtte lovendringene og utviklingen i trusselbildet og
den internasjonale sikkerhetssituasjonen, kan bli aktuelt å vurdere
at væpnet angrep utført av norske borgere mot norske styrker i utlandet
skal likestilles med grovt landssvik.
Komiteen slutter seg
til forslaget om å utvide forbudet mot rekruttering til militær
virksomhet for en fremmed stats styrker, til også å omfatte rekruttering
for en ikke-statlig styrke eller gruppe. Komiteen viser
til at det er de ikke-internasjonale væpnede konfliktene som utgjør hovedvekten
av de væpnede konflikter, og som kan framstå som de mest brutale.
Komiteen påpeker at forslaget
kan utgjøre et bidrag i arbeidet med å forebygge radikalisering og
trusler mot Norge, og at det kan være et bidrag til internasjonal
stabilitet og fred gjennom å forhindre drap, tortur og skader på
personer og eiendom i andre land.
Komiteen støtter lovforslagets
intensjon om å begrense antallet fremmedkrigere fra Norge. Komiteen erkjenner
at det oppstår viktige og vanskelige avgrensningsspørsmål knyttet
til å kriminalisere deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt. Komiteen slutter
seg til departementets vurdering om forslagets objektive utforming,
som innebærer at militær deltakelse i væpnede konflikter i utlandet,
av personer som verken har status som stridende med privilegier etter
humanitærretten, eller kjemper på vegne av en stat, blir kriminalisert.
Komiteen viser til statsrådens
svarbrev av 11. mars 2016 på justiskomiteens forespørsel angående
brev fra Røde Kors. Her påpeker statsråden at endringene som følge
av forslaget til ny bestemmelse i straffeloven § 145, viderefører
gjeldende rett knyttet til hvorvidt sanitærpersonell vil omfattes
av straffebudet. Komiteen viser til følgende i svarbrevet
fra statsråden:
«Det er dermed kun for personer som deltar militært
på vegne av andre ikke-statlige væpnede grupper, at spørsmålet om
straffrihet for medisinsk arbeid kommer på spissen. Dette er ikke særskilt
behandlet i proposisjonen, men det klart at alle tilfeller som gir
krav på strafferettslig immunitet etter den internasjonale humanitærretten,
faller utenfor straffansvaret etter forslaget i straffeloven § 145,
jf. vilkåret «rettstridig» og spesialmerknaden til § 145 i proposisjonen punkt
9.1 side 68. Lovforslaget viderefører på dette punkt gjeldende rett.»
Komiteen viser i denne sammenheng
til proposisjonens beskrivelse i kapittel 6.4.3. Komiteen legger
vekt på at påtale av handlinger som er begått i utlandet, bare skal
skje når allmenne hensyn taler for det. Dette innebærer at hvorvidt deltakelse
i væpnet konflikt i utlandet skal forfølges strafferettslig, må
vurderes særskilt av påtalemyndigheten.
Komiteen viser spesielt til følgende
formulering i proposisjonen side 55:
«Det vil for eksempel være større grunn til å forfølge
deltakelse direkte i stridigheter for grupper som er kjent for å
være særlig brutale, for eksempel ved gjentatte angrep på sivile
eller henrettelser av fanger, fremfor deltakelse i styrker som i stor
grad overholder humanitærrettens regler.»
Komiteen understreker at dette
må være et viktig vurderingskriterium for påtalemyndigheten.
Komiteen viser til
at det foreslås enkelte endringer i straffeprosessloven, blant annet
for å åpne for tvangsmiddelbruk i etterforskende og avvergende øyemed
for å sikre at de nye straffebestemmelsene kan håndheves på en effektiv måte.