I Dokument 12 (2011–2012) er det fremsatt tre grunnlovsforslag
som gjelder Grunnloven § 107 om odels- og åsetesretten. De tre forslagene gjelder
opphevelse av bestemmelsen. Grunnloven § 107 har etter at forslagene
ble fremsatt blitt § 117, jf. Innst. 203 S (2013–2014) og Stortingets
vedtak 27. mai 2014.
Siden de fremsatte forslag gjelder samme grunnlovsbestemmelse,
og siden forslagene til en viss grad har samme motivasjon og begrunnelse,
velger komiteen å behandle forslagene i samme innstilling. Det vises
også til Stortingets forretningsorden § 31 fjerde ledd, hvor det
heter at saker som hører sammen så langt som mulig skal tas opp
i én og samme innstilling. Stortinget må likevel ta stilling til
hvert enkelt grunnlovsforslag for seg.
Både forslag 6 og forslag 13 viser til Odelslovutvalgets
utredning i NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten som ble avgitt
til daværende statsråd Lars Sponheim 23. oktober 2003. To av Odelslovutvalgets
medlemmer (lederen Thor Falkanger og Merethe Storødegård) gikk inn
for å avvikle odelsretten med følgende begrunnelse (side 173–174):
«Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv,
men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn.
Det kan pekes
på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig sikre, andre
er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt bevis for
de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende er det flere
forhold i drøftelsen foran som mindretallet finner grunn til å knytte
noen bemerkninger til:
a. Det er fremholdt - etter
mindretallets syn med rette – at ‘det sosiale livet til bondefamilien
er tett sammenvevd med næringsvirksomheten’ (side 209). Det er ingen
klare skiller mellom arbeidsplass og hjem, og mellom arbeidstid
og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen til gården.
Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning på en slik
måte at man får et økt samfunnsmessig utbytte av landbruket. Under
punkt 12.3.2 bokstav a om ‘bedre landbruk’, jf. også punkt 12.3.3,
gies det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten har
noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med det
vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at ‘de sosiokulturelle
holdninger og erfaringer spiller en rolle’ – uten at det klargjøres
hva som ligger i disse begreper og den innflytelse odelsretten har
hatt og har i så måte.
b. Bo- og driveplikt fremholdes
en rekke ganger som viktige elementer i odelsretten, med betydningsfulle,
gunstige samfunnsmessige virkninger. Mindretallet vil her minne
om at boplikten er et forholdsvis nytt element ved samfunnets kontroll
med utnyttelsen av fast eiendom. Den ble innført i vår lovgivning
ved odelsloven og konsesjonsloven, begge av 1974. Og det samme gjelder
driveplikten som en personlig forpliktelse for eieren (når det sees
bort fra de særlige regler som var knyttet til odelsløsningstilfellene,
jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr. 1 § 76 slik bestemmelsen lød
inntil odelsloven av 1974 trådte i kraft).
Etter
mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak odelslovens
bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.
Også
når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur og eierforhold
mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig, kan varetas
gjennom konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her har samfunnet
de nødvendige instrumenter, og det er da et politisk spørsmål i
hvilken utstrekning kontroll- og reguleringsmulighetene skal utøves.
c.
Landbruket har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid. Kontrasten
til den rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen
har vært mellom kjønnene, er således stor. Mindretallet deler fullt
ut det syn at det var betydningsfullt at likestilling i prinsippet
ble kjempet igjennom i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling
forsvinner dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse
om likestilling – med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets syn
ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning
når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.
På
den annen side er det ikke vanskelig å peke på at odelsretten i
mange henseender volder problemer og kan skape skarpe konflikter.
Slik må det i noen utstrekning bli med et regelverk som skal dekke livsforhold som er meget uensartede.
Ved
den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet mener mindretallet
at det er nødvendig å løfte seg litt over detaljene. Det må aksepteres at
det med et omfattende lovverk alltid vil kunne bli tale om løsninger
som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige. Og mangt av
det som det i dag rettes kritikk mot, vil forsvinne eller bli mindre
betydningsfullt dersom de forslag som er fremsatt foran i avsnitt
B, blir gjennomført. På dette vis kan man høvle og høvle, og få
bort i alle fall endel skarpe kanter – som en fortsettelse av det
som skjedde i 1974. Men – før eller siden – stilles man overfor
spørsmålet om høvlingen skal fortsette, eller om øksen skal tas
frem.
Ved den totalvurdering som således må foretas, er
det mindretallets oppfatning at det i dag ikke lar seg forsvare
at – hvis man legger Landbruksdepartementets tall til grunn – oppimot
80 pst. av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog og
utmarksstrekninger – skal være odelsjord. Det vil si at det gjennom
fødsel er en stadig snevrere krets av personer med en fortrinnsrett
til disse verdier.
Mindretallet aksepterer – uten
at det er nødvendig å foreta noen nærmere kvantifisering – at odelsretten
har gunstige effekter, men disse kan ikke være tilstrekkelige til
å rettferdiggjøre bruddet på likestillingsprinsippet. I særdeleshet gjelder
dette fordi mange av de påberopte fordeler på en prinsipielt riktigere
og på en mer systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre
virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter. Fra den siste kategori
nevnes især konsesjonsloven som gir mulighet for kontroll med erverv
av landbruksjord og priser på landbruksjord så vel som etablering
av bo- og driveplikt for slik eiendom.»
Dokument 12:6 (2011–2012), som er fremmet av
Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Anders B. Werp og Olemic Thommessen,
gjelder opphevelse av Grunnloven § 107, nå § 117, slik at det blir
mulig å endre odels- og åsetesretten.
Forslagsstillerne viser til at odels- og åsetesretten
har lange tradisjoner i Norge, og at odelsretten rettshistorisk
binder vår tids lovverk sammen med de tidligste lovverk i vårt lands
historie, det være seg landskapslovene eller Magnus Lagabøters landslov.
Forslagsstillerne viser videre til at odelsbegrepet langt tilbake
i tid var knyttet til den frie og selveiende bonden, og at begrepet
i nasjonsbyggingens epoke fikk stor symbolverdi for selvstendighet
og synet på bonden som bærer av særnorske tradisjoner. Siden den
tid har Norge gått fra å være et agrarsamfunn der slektskap og familiebånd
var helt avgjørende for personers status, til nå å være et samfunn
basert på blandingsøkonomiens prinsipper om like muligheter og sosial
mobilitet. Tradisjonelt landbruk er ikke lenger dominerende, men
utgjør i dag en del av et større bilde der andre råvarer, industri
og tjenesteytende næringer fyller en større plass. Videreføringen
av de tradisjonsbærende verdiene landbrukseiendommene representerer,
fordrer derfor ifølge forslagsstillerne nytenking og strukturendringer.
Etter forslagsstillernes oppfatning står odelsrettens materielle
innhold i dag snarere i veien for utviklingen enn å ivareta den.
Ifølge forslagsstillerne kan slekt ikke være viktigere enn drift.
Forslagsstillerne viser til at landbruket har
en sterk tilknytning til tradisjonelle borgerlige verdier som respekten
for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet samt
vern om kultur og natur. Norske bønder har gjennom historien vært
en del av fundamentet i samfunnet, og den frie og selvstendige bonden
har vært med på å legge grunnlaget for den staten som i dag kalles Norge.
Det konservative prinsippet om å forandre for å bevare tilsier etter
forslagsstillernes syn nå at odels- og åsetesretten må endres for
å sikre at vi får et lønnsomt og levedyktig landbruk i hele landet.
Det er en liten andel av befolkningen som i
dag er sysselsatt innenfor landbruket. Forslagsstillerne konstaterer
at det har vært en markant og konstant nedgang i sysselsettingen
i landbruket. Forslagsstillerne bemerker også at næringen samtidig
har opplevd en meget sterk produktivitetsvekst. Betydelig færre
bønder produserer nå mer enn før. Satsingen på forskning og innovasjon
i landbruket har blitt styrket, og landbruksnæringen har mange kvaliteter
som gjør den levedyktig for fremtiden. Norske bønder har bidratt
til en utvikling som har gjort at Norge i dag produserer mer mat
enn da landbruket dominerte sysselsettingsstatistikken totalt.
Det er betydelig færre utøvere enn tidligere. Antallet
har gått fra ca. 200 000 rundt 1950 til mindre enn 50 000 i dag.
Statistikken viser ifølge forslagsstillerne en klar forgubbing,
en manglende rekruttering og mange gårdsbruk uten lys og aktivitet.
Jordleie står for 40 prosent av driften av jordbruksarealene, dette
holder arealene i hevd, men en ser også at behovet for strukturendring
er stort. Bosettingen i Distrikts-Norge i dag er mer avhengig av
annen sysselsetting enn av aktiviteten på gårdene. Det viser også fraflyttingsstatistikken,
som er sterkest der alternativ sysselsettingsmulighet er dårligst.
Forslagsstillerne viser til at gårder over hele
landet har kvaliteter som gjør dem til en flott boplass og et sted
for viktig økonomisk aktivitet. Det er imidlertid en kjensgjerning
at for svært mange gårdbrukere kan gården ikke være en hovedinntekt.
Odelsretten kan derfor i fremtiden bli oppfattet mer som en byrde
og plikt enn en positiv rett.
I sum viser dette, ifølge forslagsstillerne,
at norsk landbruk trenger muligheter og ikke begrensninger for at
næringen skal være lønnsom og bidra til å sikre spredt bosetting.
Odelsretten er en lov som sikrer eierrettigheter for en slekt. Den gir
ingen sikkerhet for bosetting og egen drift av gårdsbruket. Landbrukets
betydning, rolle og utfordringer tilsier etter forslagsstillernes
syn at odels- og åsetesretten ikke lenger har en naturlig plass
i Grunnloven.
I en høringsuttalelse om Odelslovutvalgets utredning
uttalte Statens landbruksforvaltning (SLF) følgende:
«På bakgrunn av de erfaringer SLF har med odelsretten
og dennes betydning for utnyttingen av landbruksressursene, mener
vi at en god del argumenter taler for å oppheve instituttet. Tilsvarende
tilsier vår erfaring at det ikke eksisterer noen argumenter for
å beholde odelsretten som er så tungtveiende at det er formålstjenlig
å videreføre rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten
avskaffes.»
Selv om odels- og åsetesretten har lange tradisjoner
i Norge, er tiden ifølge forslagsstillerne overmoden for en endring.
Forslagsstillerne viser til at odelsloven i sin nåværende form er
en av de mange særreguleringer i eiendomsretten som hindrer fremtidsrettet
satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom drift og økt investeringsevne
i landbruket. Forslagsstillerne viser til at en mer fleksibel odelslov
er ett av de tiltak som kan bidra til modernisering og økt lønnsomhet
i norsk landbruk. Landbruket er ifølge forslagsstillernes syn tjent
med at odelsbestemmelsene fjernes fra Grunnloven.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«§ 107 oppheves.»
Dokument 12:13 (2011–2012), som er fremmet av
Trine Skei Grande og Borghild Tenden, gjelder opphevelse av Grunnloven
§ 107, nå § 117, slik at det blir mulig å avvikle odelsretten.
Forslagsstillerne mener det er uheldig at posisjoner
går i arv og er derfor prinsipielt imot odelsretten. Odelsretten
er en slektsrett, ingen eiendomsrett, og den bidrar således til
å fremheve betydningen av slekt på bekostning av personlig frihet.
Forslagsstillerne viser til at odelsretten har
eksistert i Norge i mer enn tusen år, men ikke uten debatt. Odelsretten
har vært omdiskutert i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk
fenomen som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Riksforsamlingen
på Eidsvold i 1814 diskuterte odelslovgivningen, men kom til at
det fortsatt burde være en odelslov og grunnlovfestet dette i § 107:
«Odels- og Aasædes-retten maa ikke ophæves». Det var likevel sterk
strid om odelsretten i flere år etter at Grunnloven ble vedtatt.
Flere pekte på at ordningen legitimerte privilegier og opprettholdt
en aristokratisk samfunnsstruktur. Odelsloven ble av flere sett
på som i strid med opplysningstidens idealer om personlig og næringsmessig
frihet, fornuft og tanken om fremskritt.
Forslagsstillerne mener odelsretten er en hindring
for utvikling av gården som næring og bosted. Dersom landbruket
skal ha en viktig plass også i framtidens Norge, krever det etter forslagsstillernes
syn en modernisering. Forslagsstillerne mener framtidens landbruk
er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker
får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle
disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt
mangfold på bygdene mener forslagsstillerne at det bør bli enklere
å få kjøpt småbruk, slik at de som har lyst og engasjement til å
drive gårdsbruk, får mulighet til dette. Forslagsstillerne mener
en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som
i all hovedsak er et sted å bo, er mye viktigere for et levende
landbruk enn å beholde odelsretten. Forslagsstillerne mener videre
at flere av de hensyn som dagens odelsrett ivaretar, og som fremholdes
av tilhengere av odelsloven, kan ivaretas gjennom andre virkemidler
av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«§ 107 oppheves.»
Dokument 12:17 (2011–2012), som er fremmet av
Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Øyvind Vaksdal og Torgeir Trældal,
gjelder opphevelse av Grunnloven § 107, nå § 117, slik at det blir mulig
å oppheve odels- og åsetesretten.
Forslagsstillerne viser til at samfunnsforholdene har
blitt betydelig endret i den tid som har gått siden denne grunnlovsbestemmelsen
ble vedtatt, noe som ifølge forslagsstillerne gjør det påkrevet at
bestemmelsen oppheves. Situasjonen i norsk landbruk har også blitt
betydelig endret. Landbruket står i dag overfor svært store omstillinger hvor
kravene til effektivitet og rasjonalisering vil være styrende for
hvordan utviklingen i landbruket skal være i årene som kommer. Forslagsstillerne
viser til at dersom man skal få den ønskede utviklingen i landbruket,
må alle lover og forskrifter som unødvendig hindrer en riktig utvikling
i landbruket, oppheves.
Myndighetenes viktigste bidrag til en fremtidsrettet
utvikling i landbruket er ifølge forslagsstillerne å bidra til en
avbyråkratisering av landbrukssektoren og forenkling av det regelverk
som setter rammene for næringen. I tillegg er det helt avgjørende
at det skjer en effektivisering av bruksstrukturen. Den tekniske utviklingen
i landbruket har ført til at dagens bruksstruktur, som er tilpasset
en annen tid, ikke er rasjonell og tilstrekkelig lønnsom, slik at
det etter forslagsstillernes syn blir for få av aktørene i næringen
som har eiendommer med tilstrekkelig lønnsomhet til å skape en arbeidsplass.
Forslagsstillerne viser til at odelsinstituttet
er en betydelig hindring for å sikre trygge arbeidsplasser i landbruksnæringen.
Forslagsstillerne mener det er unaturlig at vi i dagens samfunn
skal ha et regelverk som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til
å overta en eiendom på grunn av slektskap. Videre er det ikke hensiktsmessig
at eieren av en eiendom ikke har friheten til å kunne selge eiendommen
til hvem han måtte ønske, og at heller ikke faglige kvalifikasjoner skal
være avgjørende for hvem som skal overta eiendommen. Odelsinstituttet
gjør det ifølge forslagsstillerne også svært vanskelig for nykommere
å etablere seg innen landbruksnæringen selv om de har de nødvendige
faglige kvalifikasjonene, interesse for faget og næringen, samt
kapital til å kjøpe en eiendom. Med dagens odelslovgivning er det
etter forslagsstillernes syn nærmest praktisk umulig å få kjøpt
en landbrukseiendom i det frie markedet.
I Odelslovutvalget var det et mindretall som
gikk inn for opphevelse av odelsloven. I en høringsuttalelse om
Odelslovutvalgets utredning uttalte Statens landbruksforvaltning
som nevnt at de anbefaler å avskaffe odelsretten.
Etter forslagsstillernes oppfatning er dette
en rimelig klar anbefaling fra en av de viktigste faginstansene
innen norsk landbruk. Statens landbruksforvaltning vektlegger i
sin høringsuttalelse i hovedsak de samme synspunkter som forslagsstillerne
i dette dokumentet.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«§ 107 oppheves.»