Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at komiteen har tre
grunnlovsforslag til behandling om opphevelse av Grunnloven § 107,
Dokument 12:6 (2011–2012) fremsatt av Gunnar Gundersen, Svein Flåtten,
Anders B. Werp og Olemic Thommessen, Dokument 12:13 (2011–2012) fremsatt
av Trine Skei Grande og Borghild Tenden og Dokument 12:17 (2011–2012)
fremsatt av Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Øyvind Vaksdal og
Torgeir Trældal. Alle forslagene har samme ordlyd:
«§107 oppheves»
Forslagene er i det alt vesentlige likelydende med
grunnlovsforslag behandlet av tidligere storting, senest 11. januar
2011, hvor forslagene verken oppnådde flertall eller grunnlovsflertall.
Forslagene dreier seg om å oppheve grunnlovsvernet
av odelsretten. Etter Grunnlovens revisjon er vernet om odelsretten
inntatt i Grunnloven § 117, som har følgende ordlyd:
«Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere
betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og
til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende
storting.»
Odels- og åsetesrettens virkeområde er nærmere hjemlet
i lov om odelsretten og åsetesretten (odelslova) fra
1974.
I odelsloven § 1 blir odelsretten definert slik:
«Odelsrett kan hevdast til fast eigedom som nemnt
i § 2. Slik eigedom blir kalla odlingsjord. Den som eig odlingsjord
når odelshevdstida går ut, blir kalla odlar.
Eigedom
som det kviler odel på, blir kalla odelsjord.»
Åsetesretten er nærmere definert i odelsloven § 51
første ledd:
«Når eigaren av odelsjord eller odlingsjord døyr og
jorda går i arv til etterkomarane hans, har ein av desse rett til
på skifte å få denne utlagt til seg, på vilkår som går fram av dei
etterfølgjande paragrafane. Denne retten, som blir kalla åsetesrett,
gjeld ikkje sameigepart utan der resteigedomen er eigd av ektefellen
eller sambuaren til arvelataren og arvingen er etterkomar også etter denne.»
Videre følger det av odelsloven § 56 første
ledd:
«Åsetesarvingen har krav på at det ved skjøn blir fastsett
ein overtakingspris som er rimeleg etter dei tilhøva som ligg føre.
Verdsetjinga skal gjerast med særleg tanke på at overtakaren kan
makte å bli sitjande med eigedomen. Åsetestakst må ikkje setjast
høgare enn verdien av eigedomen ved odelstakst, jf. § 49.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, vil påpeke
at odelsretten var – og er – en gjenkjøpsrett som gir etterkommerne
etter en odelsbonde rett til å kjøpe landbrukseiendommen fra fremmede
etter nærmere regler. Åsetesretten er en rett for nærmeste etterkommere
til å ta over jordeiendom arvelateren etterlater seg, mot å løse
ut de andre arvingene. Hensikten er at etterkommerne skal kunne
settes i stand til å bli sittende med eiendommen. Åsetesretten har
også i praksis stor betydning ved ordinære generasjonsskifter.
En rettslig karakteristikk av odelsrettens betydning
i slekten kan stikkordsmessig oppsummeres slik:
et fast regelverk
avgjør hvem som kan kreve eiendommen, når eieren dør eller eiendommen på
annet vis skifter eier. Det vil si at det er forutberegnelighet
med hensyn til hvem som skal overta,
denne forutberegneligheten gir den som
har best odelsrett, mulighet til å forberede seg til overtagelsen
gjennom erfaring og utdannelse,
eiendommen beholdes udelt,
den legger til rette for fortsatt landbruk
– bruk av land i Norge, fordi neste generasjon får anledning til
å overta til en pris som kan forrentes av driften,
den markerer i dag likestilling mellom
kjønnene i relasjon til eierskap og drift av landbrukseiendom. Dette
har i vesentlig grad bidratt til at Norge er blant de land i verden
med høyest andel kvinnelige eiere og brukere av landbrukseiendom,
og
de forholdene som er nevnt ovenfor innebærer
at eieren har større sikkerhet for at innsats og disposisjoner blir
av betydning for neste generasjon.
Flertallet vil peke
på at odelsretten har tradisjoner tilbake til landskapslovene på
slutten av 1000-tallet. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er
også odelsretten videreført. En viktig årsak til dette var at kongen
anså odelsretten som et middel til å sikre fordeling av makt og
rikdom i det norske samfunnet, og derved forebygge at for stor makt
ble konsentrert hos kirken og adelen.
Odelsretten har vært gjenstand for harde angrep en
rekke ganger, særlig fra adelen og den finansielle eliten. De til
nå sterkeste angrepene skjedde fra 1600-tallet frem til 1811, først
og fremst fra danske interesser, fordi odelsretten hindret den danske
adelen i å kjøpe opp jord og skog i Norge. Dette kulminerte med
at vi i 1811 fikk en forordning som i praksis førte til at landbrukseiendom
omsatt utenfor familien, ble solgt uten odelsrett. Innholdet i regelen
var at selgeren måtte ta uttrykkelig forbehold om odelsrett dersom
den fortsatt skulle gjelde etter salget. Et slikt forbehold var
det svært få selgere som var villige til å ta, fordi det ville få
betydning for salgssummen. Denne forordningen var trolig den viktigste årsaken
til at vi fikk grunnlovsvernet av odels -og åsetesretten i 1814.
Den nevnte forordningen ble opphevet ved Grunnlovens ikrafttredelse,
og odelsretten på eiendommer som var solgt siden 1811 ble samtidig
restituert. På grunn av et sterkt og klart lovverk unngikk man således
at tilgangen til norske naturressurser kom på hender som i mindre
grad var opptatt av norsk verdiskapning.
Det danske motstykket til odelsretten, «lovbydelsen»,
og den svenske «bördsretten» ble også vesentlig innskrenket i den
nevnte perioden, mens tilsvarende regler ble videreført – og fortsatt
gjelder – i for eksempel Sveits, Østerrike og deler av Tyskland.
Flertallet mener dette viser
at det ikke var tilfeldig at man tok odelsretten inn i Grunnloven på
Eidsvoll i 1814.
Flertallet viser til Christian
Magnus Falsen, som i 1815 ga ut skriftet «Norges Odelsrett, med hensyn
paa Rigets Constitution». Der mener Falsen at odelsretten hadde
medvirket til at ingen her til lands hadde hatt mulighet til å samle
seg store jordeiendommer. Og på den måten kunne ingen «ophøie sig
over de mindre Jordlodders Ejere, eller frie Odelsmænd». Falsen
var også medvirker til odelsloven av 1821, som gjaldt frem til en
større revisjon i 1974. Denne loven er en direkte oppfølging av
Grunnloven § 117.
Flertallet bemerker at odelslovens
innhold har blitt endret gjennom tidene. Kretsen av personer som
har odelsrett har fra tid til annen blitt justert. Men grunnlovsvernet
har det ikke vært flertall for å fjerne.
Flertallet vil derfor fremheve
at både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie.
Dette er av våre lengstlevende institutter.
Flertallet mener det
som særpreger det norske landbrukssamfunnet er selvstendige, selveiende og
frie bønder. Flertallet vil fremheve at odelsinstituttet
er et vern mot kapitalkreftene, for å sikre at personer som har
interesse og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommer og matproduksjon,
skal sikres mulighet til det. Gjennom en spredning av eiendomsretten
til landarealene til de mange får vi en spredning av makt, noe som
særtegner den norske samfunnsmodellen. Instituttet har vært en viktig
faktor for folkestyret, maktfordeling og derved velstandsutvikling.
Flertallet mener odelsinstituttet
og dets grunnlovsvern er med på å sikre langsiktighet i det forvalteransvaret
driverne av norsk landbruk utøver. Dette er et ansvar som går over
generasjoner. Sikring av jordas fruktbarhet og skjøtsel av skog
er gode eksempler på dette. Prinsippet om at man forvalter eiendommen
til det beste for fremtidige generasjoner er en av pilarene i odelsinstituttet.
Et kjent begrep er at «man skal overlate eiendommen i bedre stand
enn da en selv overtok».
Flertallet vil bemerke at de
som eier og driver landbrukseiendommer står for norsk matproduksjon.
Matproduksjon er grunnleggende i ethvert samfunn. Flertallet viser
derfor til at det er nødvendig å ha grunnlovsvern om ordninger som
sikrer at dette blir gjort på en best mulig måte og at man sikrer
kompetanse i næringen. Odelsinstituttet representerer dette.
Flertallet viser videre til utredningen
fra Odelslovutvalget, der flertallet mener odelsretten fører til:
Bedre landbruk
Gårdbrukeren er selveier, noe som bidrar
til økt fokus på trygg mat, og langsiktig ressursforvaltning og
helhetlig næringsutvikling til det beste for lokalsamfunnet
Riktig eiendomsstruktur
Opprettholdelse av distriktsbosetting,
med lokalt eierskap til landbrukseiendommer
Likestilling mellom kjønnene
Flertallet i det nevnte utvalget fremhevet også:
«Utvalgets flertall (Buttingsrud Mathiesen, Hersleth
Holsen, Indgjerd Værdal, Kveberg, Opdahl, og Svastuen) er klar over
at odelsloven gir enkelte uønskede virkninger. Det avgjørende etter
flertallets syn, er imidlertid at odelsloven utvilsomt gir flere
og tyngre samfunnsmessig gunstige effekter, enn ulemper. Det vises
særlig til de sosiokulturelle verdiene i tilknytning til de holdninger
og langsiktige målsettinger som preger yrkesutøverne i landbruket,
herunder i relasjon til spørsmålet om likestilling og bedre landbruksdrift.
Videre vil Utvalgets flertall peke på at de uheldige virkningene
av odelsloven, slik den fremstår i dag, vil bli vesentlig redusert
ved de endringene som Utvalget har foreslått.
Et
annet viktig aspekt for flertallet, er at odelsloven bidrar til
å ivareta samfunnsmessige verdier på en måte som er forutsigbar
for yrkesutøverne i landbruket, og lite utsatt for stadige endringer,
slik for eksempel konsesjonsloven har vært de senere årene. Det
er også grunn til å peke på at odelsloven er elastisk i den forstand
at den ivaretar samfunnsmessig ønskede virkninger på lovtomme områder.
Flertallet
mener ut fra en totalvurdering at odelsloven også i fremtiden vil
være et viktig instrument for å sikre langsiktighet og stabilitet
i næringen, samt å medvirke til samfunnsmessig ønskede virkninger.
Flertallet ønsker etter dette at odelsretten skal bestå.
Utvalgets
flertall bemerker ellers at åsetesretten i dag har en begrenset
betydning vedrørende eierskifter i landbruket. Når det gjelder åsetesrettens
betydning ved en eventuell opphevelse av odelsretten, viser flertallet
til merknadene under punkt 12.4, særlig hva angår arvesituasjonen. Dersom
odelsretten skulle oppheves, vil denne betydningen avta ytterligere,
ved at man sannsynligvis ikke lenger vil få samvirket mellom odels-
og åsetesrett med hensyn til pris, ved vanlige generasjonsskifter.
Ytterligere er det slik at eiendommer av næringsmessig betydning
i landbruket, i praksis ikke omfattes av åsetesretten, i og med
at disse eiendommene i det alt vesentlige overdras mens eieren fortsatt
er i live. Det er først og fremst dersom eieren dør uventet (før
pensjonsalder) at åsetesretten får betydning.»
Flertallet slutter seg til disse
vurderingene.
Flertallet vil peke på at odelsretten
er en privatrettslig særrett for den slekt som i minst 20 år har
hatt tilknytning til en bestemt landbrukseiendom, og slik at det
mellom dem i slekten som har odelsrett er en prioritetsrekkefølge. Dette
medfører en rett ved arv/skifte, en løsningsrett når eiendommen
kommer ut av slekten, samt en løsningsrett overfor en med svakere
odel som erverver eiendommen.
Flertallet finner grunn til å
fremheve at alle personer i Norge kan erverve landbrukseiendom, hvis
man oppfyller krav i henhold til loven. Av disse kan alle opparbeide
odel, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, legning eller religion. Flertallet vil
understreke at odelsinstituttet på denne bakgrunn ikke kan sammenlignes
med monarkiets arverekkefølge.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
i sine forslag hevder at instituttene (odels-og åsetesretten) er
i strid med prinsippene om frihet og eiendomsrett, og de legger
uheldige bånd på strukturutviklingen og hemmer utviklingen mot et
lønnsomt og robust landbruk. Flertallet merker seg
at disse momentene har vært gjengangere i debatten om odelsinstituttet,
helt fra 1814. Forslagene som nå er til behandling er således ikke
uttrykk for nye tanker, men de har blitt avvist ved alle tidligere
anledninger fordi de vil ha motsatt effekt på samfunnet.
Flertallet mener odelsretten
har preget hvordan man i Norge tenker rundt eiendom og eiendomsrett,
hvor to sentrale aspekter er balanse mellom rett og plikt. Det følger
forpliktelser med det å ha eiendomsrett til landbrukseiendommer. Dette
eksemplifiseres med bestemmelser om personlig bo -og driveplikt. Flertallet er
derfor av den oppfatning at det ved forslagene om å oppheve Grunnloven
§ 107 (nå § 117) også angriper konsesjonsloven med dens krav om prisregulering,
personlig boplikt, personlig egnethet og andre former for offentlige
reguleringer. Ved en opphevelse av odelsloven vil dette innebære
at kapitalen skal være styrende for hvem som skal ha eiendomsrett
og dermed kontroll med jord- og skogressursene i Norge. Flertallet mener
en opphevelse av Grunnloven § 117 vil legge til rette for at eiendomsretten
kommer til å bli konsentrert om kapitalsterke selskaper og enkeltpersoner.
Det er ingen grunn til å tro at Norge vil være annerledes enn andre
land som har liten eller ingen regulering knyttet til omsetning
av landbrukseiendommer, for eksempel Danmark, Sverige, Storbritannia
og USA. Erfaringer fra disse landene viser at det er attraktivt
for både egne borgere og utlendinger å investere i landbrukseiendom,
særlig i perioder med finansiell uro. Land med en sterk og stabil
økonomi er særlig attraktivt for slike investeringer. Investorer
i fast eiendom er videre mer interessert i den verdiøkning man kan
oppnå fra slike eiendommer, enn inntjening fra landbruket.
Flertallet viser til at odelsloven
er den sterkeste stabiliseringsfaktoren i en næring som blir utsatt
for sterk økonomisk påvirkning i motsatt retning. Flertallet har
videre merket seg at odelsloven bidrar til en mer langsiktig forvaltning
av landbrukseiendommer ved at bøndene ser investeringer i et flergenerasjonsperspektiv. Samtidig
mener flertallet at odelsloven er viktig for å utvikle
kjønnsmessig likestilling i landbruket. Samtidig sikrer loven personlig
eierskap til landarealer, noe som er en forutsetning for at eieren
kan pålegges personlig boplikt.
Tidligere stortingsrepresentant Per Kristian
Foss (H) uttalte i debatt 10. januar 2008 om tilsvarende grunnlovsforslag:
«Jeg ser ikke bort fra at det kan være argumenter både
for og imot, men for en konservativ teller det noe at en ting har
vart en stund, at bestemmelsene har lange tradisjoner, at grunnlovsbestemmelsene
har bidratt til mange selveiende bønder, som vi som konservative
setter uhyre stor pris på, og at det gir forutsigbarhet for en næring
og for en stor befolkningsgruppe.»
Flertallet stiller seg bak denne
konklusjonen.
Flertallet anbefaler således
at forslagene ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at odelsretten har vært omdiskutert
i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk fenomen som ikke finnes
tilsvarende i andre vestlige land. Disse medlemmer mener
odelsretten er en hindring for utvikling av gården som næring og
bosted. Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens
Norge, krever det en modernisering. Disse medlemmer mener
framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og
kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer
og utvikle disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og
økt mangfold på bygdene bør det bli enklere å få kjøpt småbruk slik
at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk, får mulighet
til dette. Disse medlemmer mener at en mer aktiv
bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak
er et sted å bo, er mye viktigere for et levende landbruk enn å
beholde odelsretten. Disse medlemmer mener videre at
flere av de hensyn som dagens odelsrett ivaretar, og som fremholdes
av tilhengere av odelsloven, kan ivaretas gjennom andre virkemidler
av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre hevder at
denne bestemmelsen står i motstrid til de nye frihetsrettighetene
som kom inn i Grunnloven på Eidsvold. Individuell frihet, og på
noen punkter også omtale av næringsfrihet, står i kontrast til en
innløsningsrett for en særlig avansert gruppe privilegerte personer
med innløsningsrett. Grunnen til at dette allikevel ble ansett som
en ordning verdt å bevare, er at odelsretten har slektskap med arveretten,
som igjen kan sies å være en videreføring av eiendomsrett på tvers
av generasjoner.
Selv om odels- og åsetesretten har lange tradisjoner,
er tiden overmoden for en endring. Odelsloven er i sin nåværende
form en av mange særreguleringer av eiendomsretten som hindrer fremtidsrettet
satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom drift og økt investeringsevne
i landbruket. Usikkerhet om fremtidig eiendomsrett har svekket landbrukseiendom
som realsikkerhet og avskåret drivere av gården tilgang på realkreditt.
I tillegg har løsningsretten ført til en rekke urimelige resultater,
selv om endringer i odelsloven, særlig etter 2010, har begrenset odelsløsning
noe. Fortsatt inneholder loven bestemmelser som fører til en del
konflikt og usikkerhet om odelseiendommer. Nødvendig regulering
av eiendomsretten i landbruket ivaretas bedre gjennom konsesjonsloven
sammen med jord- og skoglov. Ingen tungtveiende argumenter taler
for å videreføre grunnlovsbestemmelsen om odelsretten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at alle forslagene er identiske
og at begrunnelsen for forslagene stort sett er like. Disse
medlemmer støtter forslagene fremsatt i Dokument 12:6 (2011–2012,
Dokument 12:13 (2011–2012) og Dokument 12:17 (2011–2012) og vil
derfor stemme for alle forslagene.
Komiteens medlem fra Venstre støtter
forslaget fremsatt i Dokument 12:13 (2011–2012) og fremmer følgende
forslag:
«§ 117 oppheves.»