Flertallet vil peke på at odelsretten har tradisjoner tilbake til landskapslovene på slutten av 1000-tallet. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er også odelsretten videreført. En viktig årsak til dette var at kongen anså odelsretten som et middel til å sikre fordeling av makt og rikdom i det norske samfunnet, og derved forebygge at for stor makt ble konsentrert hos kirken og adelen.

Odelsretten har vært gjenstand for harde angrep en rekke ganger, særlig fra adelen og den finansielle eliten. De til nå sterkeste angrepene skjedde fra 1600-tallet frem til 1811, først og fremst fra danske interesser, fordi odelsretten hindret den danske adelen i å kjøpe opp jord og skog i Norge. Dette kulminerte med at vi i 1811 fikk en forordning som i praksis førte til at landbrukseiendom omsatt utenfor familien, ble solgt uten odelsrett. Innholdet i regelen var at selgeren måtte ta uttrykkelig forbehold om odelsrett dersom den fortsatt skulle gjelde etter salget. Et slikt forbehold var det svært få selgere som var villige til å ta, fordi det ville få betydning for salgssummen. Denne forordningen var trolig den viktigste årsaken til at vi fikk grunnlovsvernet av odels -og åsetesretten i 1814. Den nevnte forordningen ble opphevet ved Grunnlovens ikrafttredelse, og odelsretten på eiendommer som var solgt siden 1811 ble samtidig restituert. På grunn av et sterkt og klart lovverk unngikk man således at tilgangen til norske naturressurser kom på hender som i mindre grad var opptatt av norsk verdiskapning.

Det danske motstykket til odelsretten, «lovbydelsen», og den svenske «bördsretten» ble også vesentlig innskrenket i den nevnte perioden, mens tilsvarende regler ble videreført – og fortsatt gjelder – i for eksempel Sveits, Østerrike og deler av Tyskland.

Flertallet mener dette viser at det ikke var tilfeldig at man tok odelsretten inn i Grunnloven på Eidsvoll i 1814.

Flertallet viser til Christian Magnus Falsen, som i 1815 ga ut skriftet «Norges Odelsrett, med hensyn paa Rigets Constitution». Der mener Falsen at odelsretten hadde medvirket til at ingen her til lands hadde hatt mulighet til å samle seg store jordeiendommer. Og på den måten kunne ingen «ophøie sig over de mindre Jordlodders Ejere, eller frie Odelsmænd». Falsen var også medvirker til odelsloven av 1821, som gjaldt frem til en større revisjon i 1974. Denne loven er en direkte oppfølging av Grunnloven § 117.

Flertallet bemerker at odelslovens innhold har blitt endret gjennom tidene. Kretsen av personer som har odelsrett har fra tid til annen blitt justert. Men grunnlovsvernet har det ikke vært flertall for å fjerne.

Flertallet vil derfor fremheve at både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie. Dette er av våre lengstlevende institutter.