Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til proposisjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er glad for at departementet legger frem forslag til lov om endring av juridisk kjønn. Flertallet støtter at departementet i sine vurderinger har lagt vekt på at personer som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det de er registrert med i Folkeregistret, skal få rett til å endre sitt juridiske kjønn, og at det i praksis betyr at personen får et nytt personnummer. Endringen innebærer at dagens krav om medisinsk diagnose og behandling oppheves.

Komiteen viser til at man i dag har en prosedyre der Skattedirektoratet mottar bekreftelse fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksuelle ved Oslo universitetssykehus. Det innebærer at personen har fått en diagnose, gjennomgått lengre psykiatrisk utredning og langvarig hormonbehandling. I tillegg må det være utført irreversibel sterilisering.

Komiteen er kjent med at departementet i høsten 2013 ga Helsedirektoratet beskjed om å nedsette en ekspertgruppe for å gjennomgå og foreslå endringer i den norske ordningen for endring av juridisk kjønn og vurdere dagens behov for endringer i utrednings- og behandlingstilbud. En bredt sammensatt ekspertgruppe har gitt råd til departementet.

Komiteen er likeledes kjent med at delrapporten som ble levert i desember 2014, kom med anbefalinger om at juridisk kjønn gjøres til en lovbestemt rettighet adskilt fra medisinske og behandlingsmessige forhold, at endring av juridisk kjønn skal baseres på den enkeltes subjektive opplevelse av eget kjønn og at ordningen skal bygge på en egenerklæringsmodell.

Komiteen legger vekt på at Likestillings- og diskrimineringsombudet mener dagens praksis er forskjellsbehandling og i strid med diskrimineringsloven:

«Praksisen der det kreves hormonell behandling, diagnose og operasjon som vilkår for å endre juridisk kjønn er forskjellsbehandling i strid med loven. Kravene om at x må få en diagnose og gjennomgå hormonell behandling og gjennomgå en kjønnskorrigerende operasjon(herunder irreversibel sterilisering) som vilkår for å endre sitt juridiske kjønn er diskriminerende.»

Komiteen viser også til at Europarådets ministerkomités lhbt-anbefaling (CoE CM Rec 2010/5) og Yogyakarta-prinsippene slår fast at ingen skal være tvunget til å gjennomgå medisinske prosedyrer, blant annet kirurgi, sterilisering eller hormonell behandling, for å endre juridisk kjønn. Prinsippene tar utgangspunkt i de særskilte utfordringer som lesbiske, bifile, homofile, transpersoner eller skeive (lhbt-personer) møter. Selv om ikke anbefalingen er juridisk bindende, vises den stadig oftere til av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg og av nasjonale domstoler.

Komiteen merker seg at flere land de seneste år har endret sine kriterier for endring av juridisk kjønn, blant annet Sverige, Danmark, Nederland og New Zealand.

Komiteen viser til at høringsinstansene i all hovedsak er positive til forslaget om å oppheve kravet om sterilisering, diagnose og medisinsk behandling.

Skeiv Ungdom skriver blant annet:

«Det er vanskelig å beskrive med ord betydningen av forslaget som ligger til grunn. For våre medlemmer og ungdommer er dette en endring som handler om retten til å eksistere som det kjønnet man er (...) Forslaget innebærer en endring i retning mot at alle kan være seg selv i samfunnet som Skeiv ungdom har jobbet for i mange år (…).»

Komiteen støtter forslaget fra departementet om at søknad skal sendes registreringsmyndigheten som foretar en formalkontroll av skjema. Videre er komiteen enig i at søknad om endring av juridisk kjønn skal behandles etter svarslippmetoden. Det innebærer at den som søker vil få sendt informasjon om virkningene av å endre juridisk kjønn, og en svarslipp som skal returneres som bekreftelse på at søknad opprettholdes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, slutter seg til departementets vurdering om at det ikke skal være en pålagt refleksjonsperiode. Flertallet mener at for personer som allerede har brukt tid på å reflektere rundt sitt valg, vil en refleksjonsperiode være en ekstrabelastning. Endring av juridisk kjønn bør være enkelt og ubyråkratisk, jf. også Europarådets lhbt-anbefalinger. Ordningen med svarslipp vil dessuten ta noe tid, og dette kan hindre søknader der søkeren fortsatt er usikker på beslutningen.

Flertallet støtter at vedtaket er et enkeltvedtak som kan påklages i henhold til forvaltningslovens alminnelige regler, og at klagemyndigheten i disse sakene samles hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus som felles nasjonal klageinstans.

Flertallet sier seg enig i at aldersgrense for endring av juridisk kjønn settes til 16 år, ettersom 16-åringer har oppnådd tilstrekkelig alder og modenhet. Flertallet er videre enig i at navneloven endres tilsvarende, slik at aldersgrensen for å endre navn er den samme som aldersgrensen for å endre juridisk kjønn.

Komiteen ser av høringsuttalelser at det er ulike meninger om aldersgrenser for barn og unges rettigheter og muligheter til å endre juridisk kjønn. Blant annet mener Legeforeningen at barn nede i 7-årsalder er for små og at et «føre var prinsipp bør gjøre seg gjeldende i en så omfattende beslutning». Juristforbundet støtter departementets forslag i høringsrunden om at endring av juridisk kjønn for barn under 7 år kun kan gjøres for barn med medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling. Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Amnesty International er alle opptatt av at barnet skal bli hørt, noe også komiteen mener er svært viktig.

Komiteen merker seg at departementet på bakgrunn av uttalelsene i høringen foreslår å senke grensen for endring av juridisk kjønn for barn og unge til 6 år, slik som foreslått av Barneombudet. Bakgrunnen for endringen fra den foreslåtte grensen på 7 år er at en 6-årsgrense vil stemme bedre med tidspunkt for skolestart, selv om en del barn starter på skolen før denne tid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter denne endringen.

Komiteens medlem fra Venstre viser til delrapporten fra desember 2014, som anbefalte at juridisk kjønn skulle baseres på den enkeltes subjektive opplevelse av eget kjønn. Dette medlem peker samtidig på at departementet anbefaler en enkel og ubyråkratisk prosess ved endring av juridisk kjønn, hvor det ikke skal settes vilkår for å skifte, heller ikke når det kommer til å skifte tilbake til det juridiske kjønnet man ble gitt ved fødsel. Videre viser dette medlem til forslaget om at det ved endring av juridisk kjønn for barn under 16 år skal være enighet mellom barn og foreldre. Dette medlem noterer seg at Barneombudet mener at en nedre aldersgrense på 6 år for endring av juridisk kjønn vil gi «et nødvendig vern for de minste barna». Dette medlem mener at det i lys av den relativt uforpliktende og konsensusbaserte modellen som foreslås, samt av hensynet til barns rett til å bli hørt, at barna det gjelder vil oppleve større grad av vern dersom deres subjektive opplevelse av eget kjønn blir anerkjent. Dette vil også gjøre at barn som begynner på skolen før fylte 6 år, får muligheten til å endre juridisk kjønn i forkant av denne overgangsfasen. Dette medlem mener primært at det ikke bør settes en nedre aldersgrense for endring av juridisk kjønn, men at de samme kravene som foreslås gjeldende for barn mellom 6 og 16 år, også skal gjelde for de yngste barna.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er enig i departementets vurdering av at barn og unge mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn med foreldrene eller andre med foreldreansvar. Flertallet støtter vurderingen av at dersom bare en av foreldrene støtter barnets ønske om å endre juridisk kjønn, kan Fylkesmannen i Oslo og Akershus innvilge endring av juridisk kjønn etter en konkret vurdering av hva som er barnet beste. Flertallet mener at et barn under 6 år ikke er tilstrekkelig modent til å forstå konsekvensene av å endre juridisk kjønn og ta stilling til dette spørsmålet. Foreldre kan søke om endring for barn under 6 år dersom barnet er født med en usikker somatisk kjønnsutvikling.

Flertallet ser at departementet foreslår at barn mellom 6 og 16 år skal måtte søke om endring av juridisk kjønn sammen med begge foreldrene, eller eventuelt med én av dem, med Fylkesmannen i Oslo og Akershus' godkjenning. Flertallet merker seg at aldersgrensen for egenerklæring foreslås satt til 16 år, fordi det sammenliknes med helserettslig alder og graden av modenhet som er påkrevd for å fatte slike helserettslige beslutninger. Flertallet viser til Barnekonvensjonens etablerte praksis om at barn fra 12 års alder får større rettigheter i anliggender som gjelder privatliv og medbestemmelse, og at barn fra 12 års alder ifølge pasient- og brukerrettighetsloven har selvstendige partsrettigheter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at proposisjonen legger opp til at barn mellom 12 og 16 år ikke skal ha rett til å søke Fylkesmannen om godkjennelse om endring av juridisk kjønn dersom begge foreldre motsetter seg dette. Dette flertallet viser til drøftingene om at unge mellom 12 og 16 år ikke skal ha rett til å kunne søke dersom foreldrene motsetter seg dette. Dette flertallet mener det er viktig at en er observant på denne problemstillingen, og at en på sikt bør vurdere om barn mellom 12 og 16 skal få adgang til å kunne søke Fylkesmannen om endring av juridisk kjønn i de tilfelle begge foreldrene motsetter seg dette.

Komiteens medlem fra Venstre peker videre på at det er markante forskjeller mellom endring av juridisk kjønn og helserettslige beslutninger, hvor det førstnevnte både er reversibelt og subjektivt, mens det sistnevnte kan endre og/eller merke mennesket for livet, og gjerne er basert på vurderinger fra profesjonelle instanser og helsefagfolk. Dette medlem mener at det er stor forskjell på de potensielle konsekvensene av en beslutning om endring av juridisk kjønn og andre helserettslige avgjørelser, og at barnets rett til å bli hørt i saker om juridisk endring av kjønn derfor bør veie tyngre enn sammenlikningen med helserettslige aldersprinsipper.

Dette medlem vil foreslå at barn som har fylt 12 år og ønsker å endre sitt juridiske kjønn, men som ikke får samtykke fra noen av foreldrene, gis adgang til å søke Fylkesmannen på selvstendig grunnlag.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at barn som har fylt 12 år og ønsker å endre sitt juridiske kjønn, men som ikke får samtykke fra noen av foreldrene, gis adgang til å søke Fylkesmannen eller et annet egnet organ på selvstendig grunnlag om å få vurdert sitt ønske.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det var den forrige regjeringen som tok initiativ til å endre loven om juridisk kjønn og ga Helsedirektoratet i oppdrag å sette ned en ekspertgruppe for å utrede hvilke kriterier som skal gjelde for endring av kjønn i Norge, og om kravet til sterilisering skal fjernes. Brukerorganisasjonene skulle også være representert i arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at regjeringen i Prop. 74 L (2015–2016) foreslår en rekke endringer i gjeldende rett stadfestet i en ny lov om endring av juridisk kjønn. Disse medlemmer er kjent med at flere har opplevd krenkelser knyttet til egen kjønnsidentitet. Disse medlemmer viser til at det også i proposisjonen påpekes at bakgrunnen for oppdraget til ekspertgruppen som skulle gjennomgå og foreslå endringer i den norske ordningen, nettopp var kritikken av gjeldende praksis for endring av juridisk kjønn i Norge. Disse medlemmer mener det er behov for å se på hvordan en kan sikre en bedre prosess for å endre juridisk kjønn i Norge. Personer som opplever manglende kjønnssamsvar, som er «født i feil kropp», må tas på alvor. Disse medlemmer er opptatt av at kunnskapen om transseksualisme og kjønnsinkongruens styrkes, for å sikre at den enkelte møtes med verdighet, forståelse og kompetanse.

Disse medlemmer savner en grundig redegjørelse for hvilke konsekvenser de foreslåtte lovendringene kan medføre. Disse medlemmer er opptatt av å sikre gode, trygge og tydelige rammer, at barns beste skal ivaretas og at løsningene ikke skal medføre store, uforutsette konsekvenser for personene som berøres direkte eller indirekte av lovgivningen. Særlig gjelder dette de barna som berøres av lovgivningen direkte og som tredjepart. Hvilke konsekvenser kan det at et barn bæres fram av en juridisk mann som er biologisk kvinne, få for barnet selv, uavhengig av det juridiske rammeverket? Hvordan sikre barns beste om foreldre eller person med foreldreansvar er uegnet eller ikke i stand til å lese barnets signaler når det ikke lenger forutsettes et hjelpeapparat rundt familien for å avklare grunnlaget for barnets behov eller ønske om å endre juridisk kjønn? Kan en med de foreslåtte lovendringene også risikere at foreldre kan endre barnets juridiske kjønn i strid med barnets ønske? Disse medlemmer viser til at Barneombudet i sitt høringsinnspill til regjeringens opprinnelige lovforslag påpeker at deler av lovforslaget som omhandler foreldreansvar, ikke er tilstrekkelig utredet. I proposisjonen vises det til at Likestillings- og diskrimineringsombudet påpeker at de savner et mer konkret barneperspektiv i høringsnotatet, og en mer inngående vurdering av betydningen av de foreslåtte endringene som berører barn. Disse medlemmer mener i likhet med disse at det er behov for mer inngående drøftinger og kunnskapsoppsummeringer med et barneperspektiv.

Disse medlemmer påpeker at barn og unge er spesialt sårbare. Barns rettigheter, beskyttelsesbehov, barnefaglige perspektiver og studier fra andre land med relevant erfaring på området som omhandler barn, må være sentralt i en mer omfattende og helhetlig konsekvensutredning.

Disse medlemmer savner henvisning til og redegjørelse for flere saker/dommer som har blitt ført for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. EMD har til nå kommet til at det ligger innenfor statens skjønnsmargin å avgjøre om et krav om sterilisering for å få endret juridisk kjønn er i strid med EMK artikkel 8 (retten til privatliv) og artikkel 14 (forbud mot diskriminering). Det henvises til Christine Goodwin mot Storbritannia, en sak som anses som å ha banet veien for transpersoners rettigheter i flere land. Som følge av en allerede gjennomført kjønnsoperasjon, fikk ikke Goodwin endre sitt juridiske kjønn (Storbritannia 2002), som er et noe annet utgangspunkt enn det som ligger til grunn for lovendringene som regjeringen her foreslår. Disse medlemmer etterlyser henvisning til flere saker som kan være relevante for de foreslåtte lovendringene.

Disse medlemmer påpeker at det vises til Danmark og Sverige som relevante eksempler på land som har endret eller er i ferd med å endre sin lovgivning og praksis når det gjelder juridisk kjønn. Det fremgår ikke av regjeringens lovforslag om det finnes flere land enn de fire nevnte landene Danmark, Sverige, Nederland og New Zealand hvor det er etablert lignende lovverk. Det vises heller ikke til relevante eksempler på hvilken argumentasjon som ligger til grunn for at en rekke land ikke har innført en lignende lov eller denne har blitt nedstemt. Endringene som foreslås i proposisjonen, går på flere områder lenger enn det som er skissert eller innført i våre naboland. Disse medlemmer ber om at det vises til gjeldende rett og praksis i flere land det kan være naturlig å sammenligne seg med.

Disse medlemmer etterlyser en grundigere redegjørelse av hvilke konsekvenser det vil få om kravet om kjønnsoperasjon, sterilisering og øvrige medisinske vilkår for å skifte juridisk kjønn fjernes. Dette tilsier at en juridisk mann som biologisk sett er kvinne, kan føde barn. I lovforslaget skisseres det at det juridiske kjønnet foreløpig skal legges til grunn ved assistert befruktning. Disse medlemmer er bekymret for at denne problemstillingen ikke drøftes mer inngående, men at det kun avgis en «løypemelding» om at dette skal vurderes nærmere i evalueringen av bioteknologiloven på et senere tidspunkt. Disse medlemmer mener det ligger mange etisk krevende problemstillinger i dette. Disse medlemmer ber regjeringen om en grundig redegjørelse av denne problemstillingen i en mer helhetlig konsekvensutredning.

Det skisseres videre en løsning hvor det ikke kreves at den enkelte er i kontakt med sakkyndige, men at søkeren isteden fyller ut et søknadsskjema og mottar svarslipp, en såkalt erklæringsmodell slik de har i Danmark. HBRS påpeker at med en slik ordning vil lovendringene ikke bare gjelde personer som er født i feil kropp, eller har andre former for kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens, men i prinsippet alle. Disse medlemmer deler deres bekymring for at misbruk av ordningen kan svekke respekten for dem som har en reell opplevelse av at kroppen ikke stemmer overens med kjønnsidentiteten. I Danmark erfarer de allerede at loven misbrukes. Disse medlemmer viser til at det ikke er klart hvilke konsekvenser endring av juridisk kjønn vil få for den enkeltes rett til nødvendig helsehjelp. Det fremgår ikke hvilke øvrige juridiske rettigheter som automatisk vil følge av å bytte juridisk kjønn.

I Danmark har man innført 6 måneders refleksjonstid ved endring av juridisk kjønn. Den norske legeforening, HBRS, Jussformidlingen i Bergen og Barneombudet tar til orde for refleksjonstid med ulik lengde. Dette begrunnes blant annet med at strengere vilkår vil gi mer legitimitet og seriøsitet til ordningen. Disse medlemmer mener at også dette må drøftes nærmere i en konsekvensutredning.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig utredning som redegjør for mulige konsekvenser av forslaget til lov om endring av juridisk kjønn i Norge, i tråd med opprinnelig bestilling.»

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at regjeringa i forslag til ny lov vil gjere det enklare og mindre inngripande å endre juridisk kjønn. Personar som opplever å høyre til eit anna kjønn enn dei er registrert med i Folkeregisteret, bør ha rett til å endre juridisk kjønn utan krav om bestemt diagnose eller medisinsk behandling. Personar som har fylt 16 år, skal sjølv kunne søke om endring av juridisk kjønn. Personar mellom 6 og 16 år kan etter forslag søke om endring av juridisk kjønn saman men den eller dei som har foreldreansvar. For barn under 6 år føreslår regjeringa at endring av juridisk kjønn berre skal kunne gjerast for barn med medfødt usikker somatisk (kroppsleg) kjønnsutvikling.

Denne medlemen registrerer at det vert føreslått at når ein person har endra juridisk kjønn, skal som hovudregel det nye kjønnet leggast til grunn ved praktisering av reglar i andre lover og forskrifter, til dømes ved kjønnskvotering. Men, fødselskjønn skal likevel leggast til grunn dersom det er naudsynt for å etablere foreldreskap/ansvar etter reglane i barnelova. Dette vil vere tilfelle dersom ein person som har endra juridisk kjønn til mann, føder barn. Denne medlemen merkar seg at regjeringa føreslår at inntil vidare skal juridisk kjønn vere løysinga ved praktisering av bioteknologilova sine reglar for assistert befruktning, men at dette skal vurderast i eiga sak om evaluering av bioteknologilova. Departementet føreslår også å senke aldersgrensa for å endre namn etter namnelova, frå 18 til 16 år.

Denne medlemen viser til at Helsedirektoratet si ekspertgruppe anbefalte følgjande:

• Endring av juridisk kjønn vert ein lovbestemt rett, skilt frå medisinske og behandlingsmessige forhold

• Endring av juridisk kjønn skal baserast på den enkelte si subjektive oppleving av kjønn, utan krav til diagnose, sterilisering eller annan medisinsk behandling

• Ei ny ordning bør bygge på ein erklæringsmodell, ved at dei som opplever mangel på samsvar mellom eigen kjønnsidentitet og registrert kjønnsstatus, kan få endra juridisk kjønn ved å sende inn ein eigenerklæring

• Myndigheitsalder bør leggast til grunn som hovudregel. Personar frå 16–18 år skal kunne få endra juridisk kjønn dersom ingen av foreldra motset det. Viss ein av foreldra motset seg begjæring, skal saka avgjerast av fylkesmannen. Frå 12–16 år kan foreldra begjære endring dersom barnet ynskjer det. Frå 0–12 år kan endring skje etter foreldra sin begjæring og ut ifrå sakkyndig vurdering som bekreftar at behovet for endring av juridisk kjønn er til stades.

Ekspertutvalet drøfta også behovet for ein innlagt refleksjonsperiode, som i Danmark, men fleirtalet anbefalte ikkje eit slikt krav. Gruppa meinte at re-endring av juridisk kjønn bør kunne gjerast dersom særlege grunnar tilseier det.

Denne medlemen er kjent med at høyringsinstansar i all hovudsak er svært positive til forslaget om å oppheve kravet om sterilisering, diagnose og medisinsk behandling som vilkår for å endre juridisk kjønn. Det gjeld til dømes Likestillings- og diskrimineringsombudet, Bioteknologirådet, Forbundet for transpersoner i Norge, Helsedirektoratet, Den norske legeforening, Psykologforeningen, Amnesty International, Den norske advokatforening, Redd Barna m.fl. Denne medlemen viser til at Den norske legeforening, Jussformidlinga i Bergen, Barneombodet og Harry Benjamin ressurssenter ynskjer ein pålagt refleksjonsperiode. Dei fleste høyringsinstansane støttar forslaget om at personar over 16 år kan søke om endring av juridisk kjønnsskifte utan samtykke frå foreldra.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet vil spesielt peike på høyringsuttalen frå Harry Benjamin ressurssenter (HBRS), som viser til at heile forslaget ikkje er konsekvensutreiia, til tross for at dette låg i dåverande regjering si bestilling til Helsedirektoratet. Dei er oppteken av at løysingane vi kjem fram til, ikkje må medføre uforutsette negative biverknader, som gjer at forslaget ikkje står seg over tid. Ei konsekvensutreing er ein føresetnad for å sikre dette. Dei peikar på ein del praktiske spørsmål som vil kunne reise seg, når fleire personar har eit juridisk kjønn som ikkje samsvarer med deira kroppslege/biologiske kjønn. HBRS viser også til at det ikkje er avklart kva slags juridiske rettar som automatisk vil følgje av å bytte juridisk kjønn, for eksempel rett til kirurgiske korreksjonar som i dag er eit tilbod til biologisk fødde kvinner og menn. Dei viser til at lova ikkje gjeld berre for menneske født i feil kropp, eller som har andre formar for kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens, men i prinsippet alle. Dei viser til at den danske, tilsvarande lova har blitt misbrukt, og fryktar at dette kan svekke respekten for dei som har ei reell oppleving av at kroppen ikkje stemmer overeins med kjønnsidentiteten. HBRS viser også til at det er uklart kva som i lovforslaget fell inn under begrepet «kjønnsbekreftande behandling», når det gjeld assistert befruktning til personar som har endra sitt juridiske kjønn.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet sluttar seg til behovet for ei konsekvensutreiing, og fremjar på denne bakgrunn følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa gjennomføre ei konsekvensutreiing av forslag til lov om skifte av juridisk kjønn, før Stortinget tar endeleg stilling til lovforslaget. Stortinget ber regjeringa legge til grunn i dette arbeidet at endring av juridisk kjønn vert basert på ein erklæringsmodell, der kravet om sterilisering og medisinske vilkår/diagnosar vert oppheva. Stortinget ber regjeringa vidare legge til grunn i arbeidet med konksekvensutreiing ekspertutvalet si anbefaling om at myndigheitsalder skal vere ein hovudregel, at personer mellom 16 og 18 år skal kunne få endra juridisk kjønn dersom ingen av foreldra motset seg det, eventuelt at Fylkesmannen avgjer at frå 12–16 år kan foreldra krevje endring dersom barnet ynskjer det, og frå 0–12 år etter foreldra sitt krav og ut ifrå sakkyndig vurdering. Stortinget ber om at det også vert lagt til grunn ei innføring av ein refleksjonsperiode på 3–4 månader, og at reendring av juridisk kjønn berre skal kunne gjerast dersom særlege grunnar tilseier det.»

Denne medlemen viser til forslaget om endring av namnelova, frå 18 år til 16 års generell aldersgrense for å skifte namn. Denne medlemen registrerer at Helsedirektoratet ikkje kan sjå at det er tilstrekkelig drøfta kvifor aldersgrensa for å skifte namn skal senkast for alle barn. Dei har tatt til orde for ein særregel eller unntak i namnelova i staden. Det viser til at det i dag er ei avgrensing etter namnelova i talet på gongar ein person kan skifte namn, medan det ikkje vil vere ei slik avgrensing i kor mange gongar ein kan skifte juridisk kjønn. Denne medlemen meiner, som Helsedirektoratet, at dette talar for ein særordning i namnelova i staden for ei generell seinking av aldersgrensa i lova.