Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Anne Odenmark, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre, Iselin
Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til proposisjonen.
Komiteen mener det er viktig
at ungdom med rett til videregående opplæring har mulighet til å velge
blant ulike studieforberedende og yrkesfaglige studieretninger. Komiteen viser
til at det er elevens hjemfylke som har plikt til å ivareta elevens
rett til videregående opplæring, og at fylkeskommunene har ansvar
for å planlegge og å bygge opp et videregående opplæringstilbud med
henblikk blant annet på nasjonale mål, søkernes ønsker og kompetansebehovet
i samfunnet.
Komiteen viser til at ungdom
med rett til videregående opplæring etter dagens regelverk kun har
rett til inntak i hjemfylket, men at mange likevel får tilbud om
skoleplass i andre fylker gjennom ordninger med gjesteelevgarantier
og kjøp av skoleplasser mellom ulike fylkeskommuner. Det er opp
til det enkelte fylke selv å avgjøre om det skal stilles gjesteelevgaranti,
og hvilke kriterier som eventuelt skal legges til grunn. Tilsvarende
er det opp til hvert enkelt fylke å avgjøre hvorvidt søknader fra
elever hjemhørende i andre fylker skal behandles.
Departementet ønsker å gi ungdom større grad av
frihet i valg av skole og foreslår en lovendring som sikrer retten
til å søke inntak ved skoler også i andre fylker. Vertsfylket vil
med den foreslåtte endringen ha plikt til å behandle søknader fra elever
hjemmehørende i andre fylker og til å ta disse inn dersom de har
ledig kapasitet, mens elevens hjemfylke vil ha plikt til å finansiere
opplæringen for elever som tas inn på videregående skoler i andre
fylker.
Komiteen viser til at høringsinstansene
er delt i synet på den foreslåtte lovendringen. Et flertall av instansene
er positive, men et flertall av fylkeskommunene er negative.
Komiteens flertall,medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, erkjenner at enkelte elever av ulike grunner
vil ha behov for å kunne søke opptak til videregående opplæring
i andre fylker enn hjemfylket, og mener at den foreslåtte lovendringen vil
gi mange elever større valgfrihet. Samtidig viser flertallet til
at flere høringsinstanser mener dagens praksis fungerer godt, og
at behovene for å søke inntak i andre fylker allerede er godt ivaretatt. Flertallet deler
flere av høringsinstansenes frykt for at en ordning med friere skolevalg,
der elevene primært vil konkurrere på bakgrunn av karakterer, vil
favorisere de beste elevene, og at dette kan ramme elever som har
helt spesielle behov for inntak i et annet fylke. I dag gis det
ofte gjesteelevgaranti til elever som bor nærmere skolen i nabofylket enn
det som er definert som elevens nærskole. Dersom den foreslåtte
lovendringen blir vedtatt, må disse elevene konkurrere på karakterer
med elever fra andre steder i fylket, og elever fra helt andre fylker.
Dermed vil en rettighetsfesting kunne redusere muligheten til å
tilby inntak i andre fylker til de elevene som har størst behov
for det.
Flertallet deler også flere høringsinstansers bekymring
for at friere skolevalg kan gi utfordringer knyttet til å oppnå
en hensiktsmessig dimensjonering av det videregående opplæringstilbudet
i hvert enkelt fylke. Forslaget kan føre til at flere fylker får
færre elever i egne tilbud og en vesentlig økning av kostnaden for
finansiering av gjesteelever. Forslaget om at vertsfylket får en
automatisk finansiering for gjesteelever, kan stimulere til at noen
fylker øker eget tilbud i direkte konkurranse med andre fylker.
Dette vil etter flertallets mening føre til at mange
fylker i realiteten vil måtte betale for å fylle opp ledig kapasitet
i andre fylker.
Flertallet vil peke på at uforutsigbarhet
i søkertrenden over tid vil ha som konsekvens at den folkevalgte
ledelsen i fylkeskommunen får mindre kontroll og styring over dimensjoneringen
av tilbudene. I departementets forslag blir det i det hele tatt
lagt for liten vekt på dimensjonsutfordringer og ressurseffektiv
drift.
Flertallet påpeker at man på
yrkesfaglige program har helt spesielle utfordringer når det kommer
til dimensjonering av tilbudet. Hensynet til antall læreplasser
er avgjørende for dimensjoneringen av mange yrkesfaglige programmer. Flertallet er
forundret over at det ikke tas hensyn til arbeidsmarkedets og samfunnets
behov i departementets forslag.
Flertallet er positive til å
gi elever en sterkere rett til å søke skoleplass i andre fylker,
men mener regjeringens forslag kan få store og uoversiktlige konsekvenser
for fylkeskommunene. Flertallet mener at retten til
friere skolevalg bør gjelde færre og klart definerte tilfeller enn regjeringen
legger opp til, slik som i tilfeller der hjemfylket ikke tilbyr
den opplæringen eleven ønsker, der elever i grenseområder får urimelig lang
reisevei internt i fylket og et annet fylke har skoleplasser nærmere
elevens hjemplass, der det foreligger særlige sosiale eller pedagogiske grunner,
eller for å sikre at samiske elever eller elever med kvensk og finsk
som morsmål får et godt tilbud.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre elever en
sterkere rett til å søke skoleplass over fylkesgrensene kun i de
klart definerte tilfellene som er nærmere omtalt i merknader i Innst.
336 L (2015–2016) om endringar i opplæringslova.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen ikke har tatt stilling til om det er vertsfylket eller
hjemfylket som skal ha ansvar for å formidle læreplass eller VG3
i skole for gjesteelever på yrkesfag, og vil at ansvaret fastsettes
i forskrift. Disse medlemmer mener det som hovedregel bør
være vertsfylket som skal ha dette ansvaret, slik at samme aktør
da vil ha ansvar for å se opplæring, dimensjonering og tilgjengelige
læreplasser i sammenheng og følge opp lærlingen.
Komiteensmedlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil påpeke viktigheten
av at elever som av ulike grunner ønsker opptak til videregående
opplæring i andre fylker enn hjemfylket, skal få mulighet til det. Den
foreslåtte lovendringen vil gi mange elever større valgfrihet, og disse
medlemmer mener at konkurranse om plassene basert på karakterer er
et objektivt og godt opptakskriterium. Disse medlemmer vil
påpeke at vertsfylket med den foreslåtte endringen vil ha plikt
til å behandle søknader fra elever hjemmehørende i andre fylker
og å ta disse inn, men at dette kun gjelder dersom vertsfylket har
ledig kapasitet. Disse medlemmer vil videre understreke
at enkeltelever med særlige pedagogiske og/eller sosiale behov skal
prioriteres.
Disse medlemmer viser til at
en endring i muligheten til å søke om skoleplass i et annet fylke
ikke innebærer en endring i fylkenes plikt til å dimensjonere skoleplasser
etter eget fylkes behov, med mindre det foreligger en felles avtale om
at et fylke skal ivareta utdanningen for flere fylker.
Disse medlemmer mener derfor
at forslaget ikke vil endre dagens praksis for dimensjonering i
forhold til arbeidslivets og det offentliges behov for fagpersonell.
Disse medlemmer forventer at
fylkeskommunene som skoleeier har en grundig dialog med offentlig
og privat sektor i eget fylke om riktig dimensjonering med tanke
på behov for elevplasser og tilgang til læreplasser i de ulike fagene.
Disse medlemmer vil vise til
departementets begrunnelse i proposisjonsteksten:
«Departementet har i høyringa framheva at det vil
vere tilfelle der enkeltelevar har særlege pedagogiske og sosiale
behov som bør gå framfor prinsippet om valfridom for alle og karakterbasert
inntak, og at slik fortrinnsrett skal regulerast nærmare i forskrift…
Departementet ser at ei reint karakterstyrt ordning vil kunne vere
lettare å administrere, men held fast på vurderinga av at det kan
vere tilfelle der enkeltelevar har særlege behov som bør gå framfor
prinsippet om valfridom for alle og karakterbasert inntak.»
Disse medlemmer støtter departementet
i dette, og mener det er viktig at enkeltelever med særlige pedagogiske
og/eller sosiale behov prioriteres, og at disse ikke skal konkurrere
på basis av karakterer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
dagens gjesteelevordning og kjøp av skoleplasser i andre fylker
i hovedsak fungerer godt og gir søkerne og fylkeskommunene fleksibilitet
til å imøtekomme elevenes behov og ønsker. I de fylkene hvor ordningen
ikke fungerer optimalt, mener dette medlem at fylkeskommunene
må gå i dialog og heller arbeide for å forbedre gjesteelevordningen
enn å åpne for et friere skolevalg med de negative konsekvenser dette
vil få for det totale tilbudet. Derfor vil dette medlem ikke
støtte forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at nærhetsprinsippet bør gjelde for videregående opplæring, og det
bør argumenteres for elevers rett til opplæring i eget fylke og
nærområde både på pedagogisk og sosialt grunnlag. Trygghet og forutsigbarhet
er viktig for elever i videregående skole. I karakterbaserte inntaksmodeller
understreker dette medlem at det erfaringsmessig
er de med lavest karakterer som blir utkonkurrert fra sin nærmeste
skole. I noen tilfeller må elever flytte hjemmefra fordi de ikke
kommer inn på en skole i nærheten av der de bor. Dette medlem understreker
at inntaksordningen også må sees i sammenheng med frafallet i videregående
skole, og at det å ha tilknytning til en region og et framtidig
arbeidsmarked som elevene kjenner, er positivt for alle. Dette
medlem understreker at tryggheten ved å gå på en skole i
nærheten av der man bor er svært viktig.
Dette medlem påpeker at det i
dag er 7 av 19 fylkeskommuner som har et inntakssystem som tar hensyn
til elevenes geografiske nærhet til skolene. En viktig innvending
mot å åpne opp for et karakterbasert inntakssystem på tvers av fylkesgrensene
er at det skapes et press på fylker der de lokale politikerne har
valgt å dimensjonere inntaket i form av nærskoleprinsipp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen nylig har lagt fram en stortingsmelding om en
regionreform som legger opp til at dagens fylkeskommuner erstattes
av større regioner. Flertallet mener behovet for
å se større inntaksområder i sammenheng kan ivaretas gjennom en
regionreform, og mener at behovet for den foreslåtte lovendringen
bør vurderes etter at Stortinget har behandlet regionmeldingen.
Komiteensmedlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil peke på at
valgfrihet på tvers av fylkesgrensene etter all sannsynlighet vil
gjøre det lettere å opprettholde smale fag, da de videregående skolene
får et større elevgrunnlag enn det som finnes innenfor det enkelte
fylke. Disse medlemmer mener at den varslede regionreformen
i enda større grad vil ivareta behovet for større inntaksområder, men
vil påpeke at den reformprosessen er i en svært tidlig fase. Det
er derfor behov for en lovendring som omhandler dagens fylkesinndeling.
Komiteen mener praksisbrev
kan være et godt alternativ til et ordinært yrkesfaglig opplæringsløp
for enkelte elever, og viser til at NIFUs evaluering av ordningen
konkluderer med at den har bidratt til økt gjennomføring og lavere
frafall enn man ellers kunne forvente blant deltakerne i programmet.
Komiteen mener det må være et
mål at flest mulig elever gjennomfører et ordinært yrkesfaglig opplæringsløp,
men at det samtidig er viktig å sikre et godt alternativ til elever
som mangler forutsetninger eller motivasjon til å gå inn i et slikt
løp.
Komiteen viser til at høringsinstansene
er delt i spørsmålet om hvorvidt alle fylker bør ha en plikt til
å tilby praksisbrevordningen, men at et flertall er positive. Komiteen støtter
departementets forslag om å pålegge alle fylkeskommuner å tilby
praksisbrev, men understreker at det ikke gis en individuell rett
til inntak på ordningen. Komiteen understreker også
at praksisbrevordningen ikke bør begrense muligheten for individuelt
tilpassede undervisningsopplegg for elever som har behov for dette.
Komiteen mener det er verdifullt
at enkelte elever får muligheten til å få dokumentert sin kompetanse
på et lavere nivå enn fag- og svennebrev. Samtidig må det være et
mål at flest mulig av elevene skal over i ordinære lærlingordninger
etter to år. Komiteen merker seg at høringsinstansene
uttaler seg ulikt om arbeidslivets behov for arbeidere med kompetanse på
et lavere nivå enn fag- og svennebrev, og antar at dette vil variere
fra fag til fag og fra bransje til bransje. Selv om målet skal være
at flest mulig går videre til ordinært opplæringsløp som lærlinger
etter endt praksisbrev, mener komiteen at det likevel
er viktig at praksisbrevet tilbys innenfor programområder der kompetanse
på lavere nivå enn fag- eller svennebrev kan nyttiggjøres i arbeidslivet. Komiteen ber departementet
vurdere om det på et slikt grunnlag bør legges nasjonale føringer
for innen hvilke programområder praksisbrev kan tilbys.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det påhviler ungdomsskolen,
i samråd med fylkeskommunen, et ansvar for å vurdere om elever med
svake grunnskoleresultater vil ha best nytte av en praksisbrevplass
framfor andre løp. Skolene må informere elevene og foreldrene om
muligheten til å gå et slikt løp. Ungdomsskolen og den videregående
skolen må gå i dialog om dette i god tid før elevene skal søke videregående
opplæring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener fylkeskommunene
ikke må sentralisere tilbudet om praksisbrevopplæring til enkelte
skoler i fylket. De elevene som har behov for et slikt tilbud, bør
så langt det er mulig unngå ekstra belastning ved å måtte reise
langt eller flytte på hybel. Derfor er det viktig at de elevene
som er kandidater til å velge et praksisbrevløp, får denne muligheten
ved den geografisk nærmeste videregående skolen som tilbyr det utdanningsprogrammet
som eleven søker.
Disse medlemmer viser til at
forutsetningen for bred oppslutning om praksisbrevet i arbeidslivet
er at praksisbrevet blir en ikke søkbar opplæringsordning. Disse
medlemmer mener hensikten må være å motivere flere unge
til ta videregående opplæring, ikke å innføre et nytt kompetansenivå,
og at et praksisbrev kan være en motivasjonsordning på vei mot helt
fagbrev for unge. Disse medlemmer mener det vil kunne
svekke innføringen av ordningen om man ikke legger dette, og et
godt samarbeid med arbeidslivet, til grunn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at resultatene i den ovennevnte NIFU-undersøkelsen også peker
i retning av at beslutningen om å innføre praksisbrevet i alle fylker
og nedfelle bestemmelser i lovverket gjøres på et for svakt empirisk
grunnlag. Etter dette medlems oppfatning bør vi skaffe
oss mer oversikt over omfanget av ordningen, hvordan det går med
praksisbrevkandidatene over tid eller i hvilken grad de lykkes i
å skaffe seg læreplass både som praksisbrevkandidater og eventuelt
seinere som lærlinger.
Dette medlem ser at en praksisbrevordning kan
bli en lettvint og billig løsning, som kan føre til at ungdom blir
stående uten en fullverdig utdannelse. Derfor mener dette
medlem at tilbudet ikke bør gjøres søkbart på linje med
de ordinære tilbudene. Samtidig understreker dette medlem at
dersom dette skal være en god løsning for elevene, er en helt avhengig
av god rådgivning både på ungdomsskolene og i videregående skole.
Rådgiveren i ungdomsskolen vil, sammen med den enkelte elev og foresatte, etter dette
medlems oppfatning, være den instansen som har ansvaret
for selve søknaden. Det er fylkeskommunen som sammen med den videregående
skolen må utvikle tilbud til den enkelte.
Dette medlem legger til grunn
at praksisbrevkandidatene skal ha egne klasser/ et eget tilbud i fellesfagene,
og at det dermed vil påføre fylkeskommunene økte kostnader. Det
er også et uttalt mål at elever som tar praksisbrev, skal kunne
bygge videre på dette til et fagbrev, og det vil også være kostnader
i skolen til særskilte tilbud for at disse skal få tatt de resterende fellesfagene.
Derfor vil dette medlem understreke at ordningen
fordrer en utforming og en finansiering som gir insentiv til å etablere
tilbudet, til å gi det et godt faglig innhold og kunne ha tett oppfølging
av elevene. Dette medlem understreker at målet med
ordningen må være å bedre gjennomføringen i videregående opplæring
og gi elever som har behov for det, et mer praksisnært opplæringsløp.
Skal man nå målet, må man være villig til å legge ressurser i etablering
og drift av ordningen.
Komiteen viser til
at det er klare sammenhenger mellom faglige resultater fra grunnskolen og
risikoen for frafall i videregående opplæring. Enkelte elever, deriblant
en del minoritetsspråklige elever med kort botid i Norge og kort
tid i grunnskolen, har et faglig grunnlag som er for dårlig til
at de lykkes i den videregående opplæringen.
Komiteen viser til at en del
elever i grunnskolen får avsluttende vitnemål, selv med manglende
grunnlag for vurdering i ett eller flere fag. Når eleven har fått
utskrevet vitnemål, åpner ikke dagens regelverk for at kommuner
og fylkeskommuner har anledning til å tilby mer grunnskoleopplæring. Komiteen mener
dette er problematisk, fordi enkelte elever vil ha behov for mer
opplæring på grunnskolenivå for å ha en reell mulighet til å lykkes
i den videregående opplæringen. Komiteen støtter
derfor intensjonen i forslaget om å gi mulighet til dette.
Komiteen viser til at samtlige
høringsinstanser støtter intensjonen i forslaget, og at mange peker på
at en slik mulighet vil øke gjennomføringsgraden i den videregående
opplæringen.
Komiteen viser til at det har
blitt gjennomført vellykkede forsøksprosjekter der ungdom over skolepliktig
alder med behov for mer grunnskoleopplæring har fått tilbud om dette.
Larvik kommune og Vestfold fylkeskommune har samarbeidet om prosjektet
«Kombinasjonsklasser», der det har blitt opprettet egne klasser
for relativt nyankomne innvandrere. Tilbudet har bestått av målrettet
norskopplæring, samtidig som elevene har kombinert grunnskoleopplæring
i seks fag med å kunne ta fag på videregående nivå. Undervisningen
har vært lokalisert på Thor Heyerdal videregående skole, og elevene
har hatt mulighet til å forbedre vitnemålet fra grunnskolen. Resultatet
har ifølge departementet vært lavere frafall og lavere omvalgsprosent
blant elevene som har deltatt i prosjektet.
Komiteen mener det er positivt
at det legges til rette for at dette prosjektet nå kan gjøres permanent,
og at det åpnes for liknende satsinger andre steder i landet. Komiteen mener
at et godt samarbeid mellom kommune og fylkeskommune har vært en
avgjørende faktor for at «Kombinasjonsklasser» har vært et vellykket
prosjekt.
Komiteen støtter den foreslåtte
lovendringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
at det er kommunene som er ansvarlige for å gi alle elever grunnskoleopplæring.
Derfor er det, etter flertallets oppfatning, viktig
at kommunene har hovedansvaret og det økonomiske ansvaret for et
supplerende tilbud med utvidet grunnskoleopplæring, i nært samarbeid
med fylkeskommunene. Flertallet vil understreke at kommunen
ikke må løses fra sitt økonomiske ansvar for å gi elevene en god
og tilpasset opplæring gjennom de ordinære ti årene i grunnskolen.
Flertallet mener at tilbudet
må organiseres slik at elevene ikke opplever tilbudet som stigmatiserende,
noe som kan påvirke motivasjonen negativt. Flertallet ser
positivt på at tilbudet kan gis ved den enkelte videregående skole
slik at det blir parallelt med det ordinære tilbudet for elevenes
årstrinn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti synes
det er skuffende at forslaget fra departementet kun går ut på å
innføre en mulighet for kommuner og fylkeskommuner til å tilby mer
grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 4A-1 til ungdommer som
har rett til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1. Dette
medlem mener det må pålegges skoleeier en plikt til å gi
et slikt tilbud hvis forslaget skal ha ønsket effekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at NOKUT må ha forutsigbare rammer
for å kunne bygge opp ordningen raskt. Når det gjelder kompetanse til
å gjøre vedtak, vises det til universitets- og høyskoleloven som
gir NOKUT kompetanse og sikrer at departementet kan gi forskrift
om NOKUTs ansvar og myndighet:
«(5) NOKUT har ansvar for å formidle informasjon
om institusjonenes vedtak om godkjenning av høyere utdanning etter
tredje ledd og skal legge til rette for en samordnet nasjonal praksis.
Departementet kan i forskrift gi regler om NOKUTs ansvar og myndighet.»
Disse medlemmer peker på at de
faglige rådene må gis en aktiv rolle i godkjenningsordningen, og
at denne må utarbeides i nært samarbeid med partene i arbeidslivet.
Komiteen viser til
forslaget om å klargjøre når opplæringsplikten faller bort ved opphold
i utlandet.
Komiteen viser til at brudd på
opplæringsloven kan straffes med bøter, men at dagens lovverk mangler
presise bestemmelser om når opplæringsplikten bortfaller i forbindelse
med utenlandsopphold. Komiteen deler departementets
syn på at det er prinsipielt viktig å klargjøre grensene for opplæringsplikten.
Komiteen viser til at lovendringsforslaget
får støtte av et flertall av høringsinstansene, og støtter den foreslåtte
lovendringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet ser behovet
for å klargjøre hvor lenge opplæringsplikten strekker seg i tid
når barn ikke oppholder seg i landet. Dette medlem merker
seg at flere høringsinstanser mener forslaget om å begrense dette
til tre måneder etter utreise er problematisk og for lite utredet. Dette
medlem er enig i dette og mener forslaget innebærer usikkerhet om
hvordan barnets rettigheter blir ivaretatt når opplæringsplikten
faller bort etter kun tre måneder. Det er ulike årsaker til at familier
reiser utenlands for en lengre periode enn tre måneder, blant annet
familieforhold, foreldrenes arbeidssituasjon etc. Dette medlem mener
det er viktig at barnets behov for opplæring blir ivaretatt mens
familien er i utlandet, og at norske myndigheter har et ansvar for
å følge opp dette, spesielt med tanke på at de fleste barna kommer
til å returnere til den norske skolen etter utenlandsoppholdet. Dette
medlem støtter derfor ikke forslaget om at opplæringsplikten
bortfaller etter kun tre måneder, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om nærmere å utrede bestemmelsene
for omfanget av opplæringsplikten og komme tilbake til Stortinget
med forslag om dette.»
Komiteen viser til
at vi stadig får flere store og færre små skoler i Norge. Ifølge
tall fra Utdanningsforbundet ble antallet grunnskoler i Norge redusert
med 64 fra 2012 til 2014. Antallet skoler med under 100 elever har
blitt redusert fra 1 200 i 2004, til under 900 i 2014. I samme periode
har antallet store skoler med over 500 elever økt fra 115 til 155.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at Utdanningsforbundet mener departementet
undervurderer betydningen av opplæringslovens anbefalte maksimalstørrelse for
grunnskoler. Utdanningsforbundet mener det er grenser for hvor stor
en skole kan være og samtidig drives pedagogisk forsvarlig, og peker på
at rektorer ved skoler som blir for store, kan miste sitt rom til
å utøve pedagogisk ledelses- og utviklingsarbeid.
Flertallet visere videre til
at flere høringsinstanser peker på mulige stordriftsfordeler ved
å slå sammen skoler og etablere større enheter. Flertallet vil
understreke at det bør være pedagogiske, og ikke utelukkende økonomiske,
vurderinger som ligger til grunn for skolestrukturen i en kommune. Flertallet frykter
at pedagogiske vurderinger kan havne i skyggen av økonomiske hensyn
i kommuner med stram økonomi og stadig skjerpede krav til effektivitet. Flertallet mener
at det derfor er fornuftig å beholde lovformuleringen som anbefaler
en maksimal skolestørrelse, og støtter ikke den foreslåtte lovendringen
(§ 9-5).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at man gjennom flere ulike skolereformer
har ført stadig mer av ansvaret for skolen over til kommunene. Disse
medlemmer vil påpeke at Norge er et stort og langstrakt
land med betydelige lokale og regionale forskjeller. Da er det naturlig
at lokalsamfunnene selv får de muligheter og den frihet som trengs
for å lage gode skoleløsninger. Disse medlemmer vil
understreke at for å finne frem til gode skoleløsninger lokalt vil
skolestørrelsen bare være én av mange faktorer. Elevgrunnlag, næringsstruktur,
areal, infrastruktur og kompetansetilgang er andre faktorer som
spiller inn. Dette er felt som lokalpolitikerne har best oversikt
over. Disse medlemmer har tillit til at lokalpolitikerne finner
de beste løsningene, og mener derfor at det ikke er behov for noen
sentralt pålagt norm om skolestørrelse.