Fellesspørsmål om tvangsmiddeladgang behandles i kapittel 6 i proposisjonen.

Departementet foreslår at strafferammekrav skal beholdes som grunnvilkår for å ta i bruk skjulte tvangsmidler. Departementet finner ikke grunn til å foreslå at det stilles lempeligere krav for å anvende straffeloven § 79 bokstav c, hvoretter strafferammen forhøyes dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Siden metodetilgangen er knyttet til et strafferammekrav, har regelen betydning for det saklige virkeområdet for de skjulte metodene. Departementet mener at en riktigere tilnærming er å utvide metodetilgangen ved at det åpnes for bruk av skjulte metoder ved enkelte alvorlige lovbrudd med strafferamme under ti år, der det påvises et behov for dette og der utvidelsen er forholdsmessig.

Departementet støtter utvalget i at en ordning hvor det kreves samtykke fra domstolen for å ta i bruk skjulte tvangsmidler, alt i alt gir best rettssikkerhet, og går ikke inn for endringer her. Videre mener departementet at det mest forsvarlige er at disse sakene fortsatt fordeles blant dommerne etter et tilfeldighetsprinsipp. Det foreslås heller ikke endringer i dommerfullmektigenes kompetanse, ettersom det i alminnelighet ikke kan legges til grunn at de er mindre egnet enn embetsdommere til å behandle slike saker.

Departementet ser en klar fordel i at samme offentlig oppnevnte advokat gjør tjeneste ved rettens behandling av alle begjæringer om skjulte tvangsmidler mot samme mistenkte i en sak, siden dette vil gi advokaten en totaloversikt over tvangsmiddelbruken i saken. Det foreslås derfor at samme advokat «så langt det er mulig» oppnevnes for samtlige begjæringer om bruk av skjulte tvangsmidler mot mistenkte i samme sak. Reservasjonen vil ta høyde for at regelen ikke skal medføre forsinkelser hos domstolene. Departementet går ikke inn for å utvide advokatens oppdrag ved at det lovfestes en rolle for denne under gjennomføringen av tvangsmiddelet eller etter at tvangsbruken er opphørt. Det vises til at utredningen er uklar med tanke på hva oppdraget mer konkret ville bestått i. Den offentlig oppnevnte advokaten bør også vareta tredjepersoners interesser.

Departementet ser et klart behov for at påtalemyndigheten beholder den hastekompetansen den har under etterforskningen, og foreslår ikke endringer i dagens regler. Når det gjelder Sjef PSTs hastekompetanse i forebyggingssaker, foreslås det at denne utvides til å omfatte forebygging av terrorhandlinger.

Departementet går ikke inn for utvalgets forslag om at det skal gjennomføres muntlige forhandlinger ved begjæringer om tillatelse til bruk av skjulte tvangsmidler. Det fremheves at dagens ordning i stor grad legger til rette for at saker om skjulte tvangsmidler blir tilstrekkelig belyst. Dommeren kan innkalle til muntlige forhandlinger ved behov. Dessuten forutsettes den offentlig oppnevnte advokaten å begjære muntlige forhandlinger dersom det synes nødvendig av hensyn til sakens opplysning. En viktig innvending mot forslaget er at muntlige forhandlinger kan forsinke gjennomføringen av tvangsmidlene og svekke metodenes effektivitet.

Departementet mener at det også ved kommunikasjonskontroll og romavlytting bør gjelde en hovedregel om underretningsplikt. Disse metodene er inngripende, og personvernhensyn gjør seg i minst like stor grad gjeldende her som ved de metodene en i dag har plikt til å underrette om. På bakgrunn av innvendinger fra høringsinstanser foreslår imidlertid departementet at det etter henleggelse – på nærmere bestemte vilkår – gis adgang til å unnlate underretning. Det foreslås dessuten å videreføre PSTs adgang til ikke å underrette om bruk av skjulte metoder i forebyggende øyemed.

Departementet er enig med utvalget i at myndigheten til å beslutte utsatt underretning bør ligge hos retten, og det foreslås at dette også skal gjelde i saker om rikets sikkerhet. Grunnen er at en domstolsbehandling synes best egnet til å avveie behovet for hemmelighold mot hensynet til mistenktes personvern. Siden beslag og utleveringspålegg er mindre inngripende metoder, går departementet imidlertid inn for at påtalemyndigheten her kan beslutte utsatt underretning i inntil åtte uker. Det foreslås dessuten at retten gis en viss mulighet til å utsette underretning for lengre tid enn åtte uker, i inntil fire måneder. Disse tiltakene vil gjøre metodebruken noe mindre ressurskrevende, samtidig som mistenktes og tredjepersoners interesser og rettssikkerhet synes tilstrekkelig varetatt.

Departementet ser at en underretningsplikt kan skape særlige utfordringer hvor skjulte tvangsmidler gjennomføres på anmodning fra utenlandske myndigheter. Norske myndigheter kan ha vanskelig for å begrunne utsatt underretning dersom etterforskningen for øvrig gjennomføres av utenlandske myndigheter, og vil kunne trenge bistand fra utlandet både for å få kjennskap til om mistenkte bør underrettes, og for å gjennomføre selve underretningen. Det er videre grunn til å spørre om det i slike saker er rimelig at byrden med å underrette påhviler norske myndigheter. Det foreslås derfor at Kongen gis hjemmel til å gi særregler om underretning ved gjennomføring av tvangsmidler på begjæring fra utenlandske myndigheter.