Komiteen viser til proposisjonens forslag om bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed i kapittel 13. Komiteen viser videre til departementets konklusjon om at det av formuleringen «kriminelle tilfeller» i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes et krav om at det allerede må være begått en straffbar handling for at det skal være adgang til tvangsmiddelbruk i private hjem.

Komiteen viser til departementets, Metodekontrollutvalgets og høringsinstansenes syn på at avvergende tvangsmidler må kunne benyttes i forbindelse med å avverge drap uavhengig av hvilken sammenheng det inngår i. Komiteen registrerer videre departementets oppfatning om at tilleggskriteriet om organisert kriminalitet er berettiget og bør opprettholdes ved ran og grove narkotikaforbrytelser.

Komiteen registrerer at departementet ikke støtter Metodekontrollutvalgets forslag om å fjerne forberedelseshandlinger til terror som grunnlag for å iverksette bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Komiteen viser til departementets begrunnelse om at forberedelse til terror er alvorlige lovbrudd, og har et omfattende skadepotensial slik at hensynet til kriminalitetsbekjempelse bør veie tyngre enn hensynet til personvernet. Komiteen registrerer også at departementet foreslår at offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger bør gi grunnlag for bruk av avvergende tvangsmidler.

Komiteen viser til departementets utgangspunkt om at forebyggende tvangsmidler reiser særlige personvernmessige og rettssikkerhetsmessige spørsmål. Med forebyggende tvangsmidler menes bruk av ulike tvangsmidler i forebyggende øyemed uten at det er grunnlag for å iverksette etterforskning, jf. politiloven § 17 d. Komiteen registrerer departementets holdning om at det ikke er et mål i seg selv å oppnå en parallellitet mellom PSTs adgang til tvangsmiddelbruk for å forebygge og for å avverge alvorlig kriminalitet.

Komiteen viser til departementets avveining mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og samfunnssikkerhet på den ene siden og rettssikkerhet og personvernhensyn på den andre siden, og at dette tilsier at forebyggende tvangsmidler bare bør brukes for å forebygge de mest alvorlige straffbare handlingene som hører under PSTs ansvarsområde. Komiteen registrerer at enkelte av de lovbrudd der PST ber om utvidelser, vil kunne innebære store og uopprettelige skader. Komiteen registrerer at departementet på denne bakgrunn åpner for å benytte tvangsmidler i forebyggende øyemed ved ulovlig befatning med radioaktivt materiale, biologiske eller kjemiske våpen, eller en kjernefysisk eller radioaktiv anordning jf. straffeloven § 142.

Komiteen viser videre til departementets konklusjon om at det under visse vilkår bør åpnes for skjult ransaking og innbrudd ved dataavlesning for å forebygge terrorhandlinger, i motsetning til øvrige lovbrudd angitt i politiloven § 17 d, samt at enhver romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed bør forbys. Komiteen er enig med departementet i at Sjef PST eller assisterende sjef og domstolen må foreta en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre holdepunkter en har for at en terrorhandling vil kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene vil kunne bli.

Komiteen registrerer at PST-sjefens hastekompetanse er foreslått utvidet til å omfatte forebygging av terrorhandlinger. Bakgrunnen for dette er å sikre PST tilstrekkelige virkemidler for å forebygge slik alvorlig kriminalitet. Komiteen registrerer at dagens trusselbilde er forskjellig fra det i 2005, og det forebyggende arbeidet er blitt langt mer fremtredende siden den gang. Komiteen viser til departementets utgangspunkt om at faren for misbruk av myndighet må sies å være minimal, ettersom PSTs hastebeslutning vil overprøves av retten i etterkant i tillegg til å inngå i EOS-utvalgets kontrollarbeid.

Komiteen viser til at det foreslås videreført at PST skal ha adgang til å unnlate underretning om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, avviser at proposisjonens drøftelse av Grunnloven er tvilsom og argumenterer ensidig for en vid adgang til å benytte tvangsmidler. Det har alltid vært diskusjon om skrankene nedfelt i Grunnloven § 102, og Grunnlovsreformen i 2014 endrer ikke de tvilsspørsmål som melder seg. Flertallet mener likevel at avveiningen av de ulike hensyn er gjort på en balansert måte, og de beste grunner taler for at proposisjonens forslag ikke støter an mot Grunnlovens grenser for bruk av skjulte tvangsmidler.

Flertallet viser til dagens § 222 d i straffeprosessloven som åpner for at retten kan gis tillatelse som ledd i etterforskning til å benytte ulike tvangsmidler når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av bestemte alvorlige straffebud (bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed). Bestemmelsen gir anvisning på en rekke tvangsmidler. Hvorvidt Grunnloven § 102 står i veien for bruk av slike tvangsmidler, er uansett bare aktuelt ved romavlytting og ransaking med utsatt underretning i privat bolig.Hva gjelder dataavlesning vil ikke dette ha noen problematiske sider til Grunnlovens bestemmelse om husinkvisisjon, siden det ikke er snakk om å gjøre fysiske innbrudd i private hjem for å installere dataavlesningsutstyr.

Flertallet viser til Riksadvokatens brev av 10. juli 2009 som er sendt til samtlige politimestere, sjefen for Kripos, økokrim og PST, samt samtlige statsadvokater. Av dette fremgår blant annet:

«Riksadvokaten kan vanskelig forstå at straffeprosessloven § 222d […]vil bli bedømt som grunnlovsstridig ved f.eks romavlytting av privat bolig.

Det antas at i de fleste saker hvor § 222 d i dag anvendes som hjemmelsgrunnlag for bruk av «hemmelig» ransaking eller romavlytting i private hjem, er det rimelig grunn til å tro at det allerede er begått eller begås en straffbar handling som har sammenheng med den potensielle alvorlige kriminelle handling som søkes avverget.»

Flertallet vil videre vise til Riksadvokatens høringsnotat av 07. april 2016 der det blant annet fremgår:

«[..] Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av et alvorlig lovbrudd.

Metodekontrollutvalget begrunnet forslaget om et krav om at det er begått en straffbar handling med at metodebruk i private hjem uten et slikt vilkår ville være i strid med Grunnloven § 102. Departementet legger i proposisjonen til grunn at flertallets grunnlovssyn har en usikker forankring i tungtveiende rettskilder og at unntaket fra forbudet mot husransakelse i private hjem for kriminelle tilfeller ikke forutsetter at det er begått en straffbar handling. Dette mener vi gir uttrykk for en korrekt tolkning av den aktuelle grunnlovsbestemmelsen, et syn som riksadvokaten også ga uttrykk for under høringen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet minner om at det er forskjell på avvergende metoder etter straffeprosessloven § 222 d og forebyggende metoder etter politiloven § 17 d. De avvergende metoder skjer som ledd i straffesaksbehandling etter at det foreligger en konkret mistanke og er åpnet en straffesak, mens de forebyggende metoder anvendes utenfor straffesakssporet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i forvaltningssporet, og uten at det foreligger konkret mistanke om et straffbart forhold. Metodene har et grunnleggende ulikt formål.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Innst. O. nr. 113 (2004–2005), innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet). Der uttalte alle de daværende medlemmene i komiteen, unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, om bruk av metoder i forebyggende øyemed at de var «en sikkerhetsventil, som bare kan bli brukt når reglene om avverging som ledd i etterforskning ikke er anvendbare».

Disse medlemmer merker seg denne avgrensningen.

Disse medlemmer påpeker at dataavlesning både har sider ved seg som ligner hemmelig ransaking, som under nærmere vilkår er tillatt for PST, og har sider som ligner på å få inngripende tilgang til den aktuelle personens innerste tanker, frykt og lyster, som går utover hemmelig ransaking.

Disse medlemmer mener derfor at adgangen til å gå utover den sikkerhetsventilen forebyggende adgang til aktuelle personers private hjem, inkludert via dataavlesning, bør være meget smal, og begrenset til som hovedregel å gjelde forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund.

Disse medlemmer merker seg sitatene fra Riksadvokatens brev av 10. juli 2009 som er sitert av flertallet, og påpeker at brevet er en konkretisering av praksis etter straffeprosesslovens avvergeregler, etter at den daværende justisminister suspenderte bruk av romavlytting i privat bolig i forebyggende øyemed etter politilovens bestemmelser. Brevet står altså ikke i motstrid til forståelsen av «forebyggende øyemed» slik disse medlemmer har omtalt den i tidligere merknader, men stiller krav til politimestrene, Økokrim, Kripos, PST og statsadvokatene om hvordan de skal gå frem i situasjoner der de befinner seg i «avvergefasen» i forbindelse med pågående straffesaker.

Disse medlemmer viser også til Riksadvokatens høringsnotat av 8. april 2016 som også er sitert av flertallet.

Disse medlemmer merker seg setningen:

«Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av et alvorlig lovbrudd.»

Disse medlemmer påpeker at formuleringene «konkrete holdepunkter for» og «vil bli begått fremtidige straffbare handlinger» omhandler en straffbar handlings oppstartsfase, altså at den straffbare handlingen har startet opp, men ikke er gjennomført.

Disse medlemmer merker seg også at sitatet står under tittelen «Bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed etter straffeprosessloven». Dette er altså ikke Riksadvokatens syn på praktiseringen av politiloven § 17 d, slik man kan få inntrykk av fra flertallets sitat.

Disse medlemmer deler Riksadvokatens syn på den praktiske forståelsen av grenseoppgangen mellom forebyggende og avvergende metoder.

Disse medlemmer påpeker at Metodekontrollutvalgets flertall mente at det ikke er adgang til å ta i bruk skjulte metoder som romavlytting og dataavlesning i private hjem i forebyggende øyemed, på grunn av Grunnloven § 102 om at «husinkvisisjon» bare skal finne sted «i kriminelle tilfeller». I praksis innebærer det at folks private hjem ikke kan inntas av politi med mindre det er snakk om etterforskning av en sak.

Disse medlemmer minner om at Metodekontrollutvalgets flertall bygget på to uavhengige juridiske drøftelser som kom til samme konklusjon.

Disse medlemmer merker seg at i lys av dette valgte regjeringen Stoltenberg II i 2009 å innføre en instruks om at all eventuell bruk av romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed måtte opphøre. Dataavlesning var det på det tidspunkt uansett ikke adgang til.

Disse medlemmer understreker at PST har adgang til hemmelig ransaking for forebyggende formål under nærmere bestemte vilkår.

Disse medlemmer registrerer at i proposisjonen som nå er til behandling, foreslår regjeringen å lovfeste at PST i tillegg har tillatelse til å bruke dataavlesning i forebyggende øyemed, jf. foreslåtte endringer i politiloven § 17 d annet ledd.

Disse medlemmer viser til at dataavlesning har visse fellestrekk med hemmelig ransaking. Slik man tidligere ville gått gjennom et hjem, i skuffer, skap og søppelbøtter for å vurdere om det er grunnlag for å forebygge en alvorlig handling, vil mye informasjon som før ville vært skriftlig på papir, nå være tilgjengelig på data. Forskjellen er imidlertid at adgangen til dataavlesning som gis, er langt mer vidtrekkende enn bare «ransaking». Med den foreslåtte hjemmelen får PST tilgang til all informasjon på dataen inkludert den løpende bruken av enheten. Det er med andre ord snakk om en langt mer inngripende metode enn hemmelig ransaking.

Disse medlemmer er av den oppfatning at proposisjonens drøftelse av Grunnloven § 102 er tvilsom. Den argumenterer ensidig for at adgangen til forebyggende skjulte tvangsmidler bør være vid. Det er disse medlemmers oppfatning at adgangen bør være smal, og at det er dekning for dette i Grunnlovens ordlyd, og i praktiseringen av denne.

Disse medlemmer påpeker at mye taler for at forebyggende dataavlesning iht. politiloven § 17 d bør avgrenses til de mest alvorlige sakene, som forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund. Disse er også nærmest i tid en mulig framtidig handling enn f.eks. forebygging av terrortrusler, og sammenhengen mellom det inngripende virkemiddelet og den mulige framtidige handlingen fremstår som vesentlig klarere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i lys av Grunnlovens ordlyd, Metodekontrollutvalgets flertall, og to uavhengige juridiske drøftelser, fremme forslag om lovendring som begrenser bruk av dataavlesning i forebyggende øyemed til de mest alvorlige sakene, i hovedsak til forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund.»

Disse medlemmer vil også påpeke at adgangen til dataavlesning ved brudd på § 123 om avsløring av statshemmeligheter, og § 125 uaktsom avsløring av statshemmeligheter, innebærer at avsløringer av typen Panama Papers ville blitt vesentlig vanskeliggjort. Avsløringer av denne art vil i noen sammenhenger kunne anses som varsling. Med endringene i proposisjonen vil det ikke bare være anledning til å bruke dataavlesning for å etterforske slike saker, men også for å forebygge dem, altså ved mistanke om at noen kan komme til å avsløre statshemmeligheter aktsomt eller uaktsomt.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dataavlesning bare skal kunne brukes dersom statshemmeligheter avsløres til fordel for en fremmed stat eller terrororganisasjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 216 o første ledd bokstav b skal lyde:

• b) som rammes av straffeloven §§ 121 og 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon 126, 127, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 232, 254, 257, 311, 333, 337 jf. 231 eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.»

Disse medlemmer påpeker at samme problemstilling gjelder PSTs adgang til å ta i bruk forebyggende metoder for øvrig (hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking, dataavlesning og kommunikasjonskontroll) i saker som angår statshemmeligheter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 222 d andre ledd bokstav a skal lyde:

• a) Straffeloven §§ 111, 113, 115, 117, 119, 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon, §§ 126, 127, 128 første punktum, §§ 129, 133, 135, 136, 136 a eller § 142.»

«Straffeprosessloven § 222 d tredje ledd tredje punktum skal lyde:

Politiets sikkerhetstjeneste kan bare gis tillatelse til å romavlytte, jf. § 216 m, når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 121 og 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon, 125, 126, 131, 133, 134 eller 142 eller av §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.»