Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Oskar J. Grimstad
og Morten Ørsal Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre,
Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes,
viser til at offentlig sektor er en stor innkjøper. I 2014 utgjorde
det samlede innkjøpet av varer og tjenester for offentlig sektor
om lag 461 mrd. kroner. Dette utgjør om lag 14 pst. av BNP. Lov
om offentlige anskaffelser regulerer den fremgangsmåten det offentlige
skal følge når de foretar innkjøp av varer, tjenester og bygge-
og anleggsarbeider. Komiteenunderstreker
betydningen av at lovverket om offentlige anskaffelser bidrar til
effektiv ressursbruk, slik at offentlig sektor kan frigjøre ressurser
som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste
for fellesskapet. Komiteen ser det også som viktig
at lovverket stimulerer til at varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider
skal anskaffes til riktig kvalitet og riktig pris ut fra et samfunnsøkonomisk
ståsted.
For å lykkes med effektiv ressursbruk mener komiteen at
arbeidet med offentlige anskaffelser først og fremst må underlegges
god styring, planlegging og oppfølging, og det må være hensiktsmessig
organisert. Videre må det finnes tilstrekkelige ressurser og fagkompetanse i
offentlige organisasjoner til å ivareta oppgavene. Dette er avgjørende
for å oppnå effektiv bruk av offentlige ressurser og for å kunne
utnytte de muligheter markedet har til å bidra til gode og effektive
offentlige varer og tjenester.
Derfor er det viktig at anskaffelser gjennomføres planmessig
etter en fastlagt prosess som omhandler planlegging (behovsvurderinger),
gjennomføring (konkurransegjennomføring) og oppfølging (og forbedringer).
Prosessen skal sikre god styring og profesjonell gjennomføring av
anskaffelsesarbeidet.
Komiteen viser til at på grunn
av det store omfanget av offentlige anskaffelser, er offentlig sektor
en stor og viktig kunde for norsk næringsliv. Det offentlige kjøper
for så store beløp at det får betydning for samfunnsøkonomien som helhet. Komiteen viser
til at samfunnet står overfor krevende omstillinger de neste tiårene, bl.a.
knapphet på helse- og omsorgspersonell. Offentlig sektor må bruke
sine ressurser på en mer effektiv måte enn i dag og samtidig tilby
bedre og tryggere tjenester. Samtidig er offentlige innkjøp en viktig
stimulator for markedet. Komiteen er kjent med at
hvordan det offentlige foretar sine innkjøp og hvilke leveranser
som velges, får konsekvenser for hva leverandørsiden kan tilby på
lang sikt. Det er viktig for næringslivet at regelverket følges,
og at bedriftene sikres rettferdig behandling og konkurranse på
like vilkår. Komiteen ser det som viktig at regelverket
bidrar til åpenhet omkring innkjøpsprosesser og profesjonelle innkjøp.
Komiteen understreker også betydningen
av at offentlige anskaffelser støtter opp om miljø- og klimapolitiske
målsettinger. Det er viktig å innrette offentlige innkjøp slik at
det kan stimuleres til innovative løsninger, noe som vil kunne bidra
til økt verdiskaping på flere måter – bedre tjenester til innbyggerne,
en mer effektiv offentlig sektor og et mer lønnsomt og omstillingsdyktig
næringsliv.
Komiteen har merket seg at bakgrunnen
for forslaget til ny anskaffelseslov er tredelt. For det første
har EU vedtatt tre nye direktiver om offentlige anskaffelser som
skal gjennomføres i norsk rett. For det andre bygger forslaget på
NOU 2014:4 Enklere regler – bedre anskaffelser, som inneholder forslag
til endringer i den særnorske delen av anskaffelsesregelverket.
For det tredje foreslår regjeringen endringer i håndhevelsesreglene.
Komiteen merker seg videre at
formålet med revisjonsprosessen av anskaffelsesregelverket i EU
har vært å øke fleksibiliteten og redusere de administrative byrdene
for oppdragsgivere og leverandører og avklare rettsspørsmål. Samtidig har
EU ønsket å utvide mulighetene til å ivareta andre samfunnshensyn,
slik som hensynet til miljø, sosiale forhold, innovasjon og lettere tilgang
til offentlige kontrakter for små og mellomstore bedrifter.
Komiteen merker seg at regjeringen
i sitt forslag til lovendringer foreslår det samme også for det
norske lovverket, og støtter dette.
Komiteenviser
til atnæringslivet hver dag kjemper om
å vinne offentlige kontrakter til en samlet verdi av om lag 461
mrd. kroner hvert år. Samfunnet forventer at ressursene forvaltes
best mulig, og at konkurransen om oppdragene er ryddig. Komiteen mener
det er et betydelig potensial for forbedringer av offentlige anskaffelser.
Innkjøpspraksis må bli bedre og anskaffelsesregelverket enklere. Komiteen er opptatt
av at offentlig sektor må ta ut det store innovasjonspotensialet
som ligger i offentlige innkjøp.Offentlig
sektor må bruke innkjøpspolitikken aktivt som virkemiddel i det grønne
skiftet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener offentlige anskaffelser
er et virkemiddel for å støtte opp under norsk og lokalt næringsliv. Disse
medlemmer viser til at EØS-avtalen legger betydelige begrensninger
til å foreta slike prioriteringer. Det er en viktig grunn for vår EØS-motstand. Disse
medlemmer mener det også innenfor rammen av gjeldende regelverk
er viktig å gjennomføre anskaffelser på en måte som gjør norsk og
lokalt næringsliv konkurransedyktig.
Komiteen er kjent
med at forenkling har vært et av de viktigste formålene med revisjonen
av EUs anskaffelsesdirektiver. Også i Norge er det mange som mener
at regelverket er for detaljert, komplisert og formalistisk. Komiteen viser
til at regjeringen Stoltenberg II i desember 2012 oppnevnte Forenklingsutvalget,
som fikk i mandat å gjennomgå den særnorske delen av lov og forskrift
om offentlige anskaffelser, for å avdekke et ev behov for å endre
det eksisterende regelverket med sikte på forenkling og økt fleksibilitet.
Utvalget kom med sine forslag i NOU 2014:4 Enklere regler – bedre
anskaffelser. Komiteen merker seg at det er stor
enighet om behovet for å forenkle anskaffelsesregelverket, men at
det er ulike meninger om hvilke grep som bør tas. Det fremgår også
av høringen om NOU 2014:4 at det er mange ulike oppfatninger av hvilke
endringer som må gjøres for å oppnå forenklinger, og hva effekten
av de forskjellige forslagene vil være. Komiteen ser
det som viktig å forenkle regelverket og redusere de administrative
byrdene både for oppdragsgivere og for leverandører. Det er uheldig
at reglene oppfattes som kompliserte og rigide, spesielt dersom
frykten for å gjøre feil fører til at offentlige oppdragsgivere
blir mer opptatt av prosess enn av å gjøre gode innkjøp.
Komiteen er imidlertid også opptatt
av å legge til rette for strategisk bruk av anskaffelsesregelverket
for å ivareta ulike samfunnshensyn, og viser til at enkelte samfunnsutfordringer
er så alvorlige at også anskaffelsesregelverket må tas i bruk for
å bidra til en generell utvikling i ønsket retning.
Komiteen ser det derfor som viktig
at man i den nye loven finner en god balanse mellom behovet for
forenkling og reduksjon av administrative byrder på den ene siden,
og behovet for å adressere aktuelle samfunnsutfordringer på den andre
siden, og registrerer at dette også har vært viktig for regjeringen
i utformingen av det nye regelverket. Komiteen har
merket seg, og støtter, at regjeringen i denne forbindelse har prioritert
arbeidet med å løse miljø- og klimautfordringer, kampen mot arbeidslivskriminalitet
og ivaretagelse av internasjonale menneskerettigheter. Komiteen støtter
også at det i arbeidet med nye lov- og forskriftstekster har vært
lagt stor vekt på å forenkle både språk og struktur, noe som skal
gjøre det enklere for brukere å forholde seg til regelverket.
Komiteen viser til
at det overordnede målet med anskaffelsesregelverket er å bidra
til at den samlede verdiskapingen i samfunnet økes. Offentlig sektor
disponerer fellesskapets midler, en vesentlig del av samfunnets
ressurser. Det har stor betydning for samfunnsøkonomien at disse ressursene
blir utnyttet best mulig. I tillegg skal anskaffelsesregelverket
sikre det offentliges integritet og således bidra til at allmennheten
har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig
måte. Komiteen har merket seg at forenklingsutvalget
foreslo endringer i formålsparagrafen, men var delt i synet på hvordan formålsbestemmelsen
skal utformes. Høringsinstansene har også vært delt i dette spørsmålet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter regjeringens forslag
om å klargjøre anskaffelsesregelverkets formål, og rendyrke det
egentlige formålet med regelverket. Virkemidler som skal benyttes,
bør flyttes til andre bestemmelser.
Komiteen har merket
seg at det i den åpne høringen i næringskomiteen var flere som tok
til orde for at formålsparagrafen må ses i en større samfunnsmessig
sammenheng enn det regjeringen har foreslått, og at flere hensyn
må inntas i formålsparagrafen. Det ble bl.a. fra ulikt hold tatt til
orde for at oppdragsgivers plikt og mulighet til å ta samfunnsansvar
må fremgå tydeligere av regelverket.
Det var også flere som pekte på at formålsparagrafen
vil være viktig i den praktiske forståelsen av regelverket, og at
samfunnsansvar må formuleres tydeligere.
Komiteen støtter forslaget om
at ordet «samfunnstjenlig» tas inn i formålsparagrafen, noe som
vil kunne ivareta hensyn til bl.a. konkurranse, arbeidslivskriminalitet,
miljø, klima og sosiale forhold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
Ǥ 1 skal lyde:
Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Den skal også bidra til at det offentlige opptrer
med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige
anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
Ǥ 1 skal lyde:
Loven skal fremme en samfunnstjenlig og
effektiv bruk av samfunnets ressurser og bidra til at det offentlige
opptrer med integritet ved offentlige anskaffelser.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen foreslår å regulere virkeområdet i en felles bestemmelse
som omfatter både hva loven gjelder for og hvem den gjelder for.
Videre foreslår regjeringen at departementet skal gis hjemmel til
å fastsette unntak fra loven i egne forskrifter.
Komiteen viser til at gjennom
det nye konsesjonskontraktsdirektivet i EØS må konsesjonskontrakter
fullt ut innlemmes i anskaffelsesregelverket.
Komiteen har merket seg at det
under den åpne høringen i komiteen ble gitt utrykk for bekymring
knyttet til norsk forsvarsindustris rammebetingelser, og at forsvarsindustriens
unntak fra loven bør videreføres i lovs form. Det er i dag uttrykkelig
presisert at loven ikke gjelder for anskaffelser som kan unntas
etter EØS-avtalens artikkel 123, dvs. anskaffelser som på nærmere vilkår
har tilknytning til forsvarsformål eller vesentlige sikkerhetsinteresser.
Dagens lov inneholder ingen øvrige unntak. Komiteen merker
seg at regjeringen foreslår at også unntaket for anskaffelser som
er omfattet av EØS-avtalens artikkel 123 tas ut av loven og legges sammen
med øvrige unntak i forskriftene.
Komiteen viser til at det er
uttrykkelig presisert i dagens lov at loven ikke gjelder for anskaffelser
som kan unntas etter EØS-avtalens artikkel 123, det vil si anskaffelser
som på nærmere vilkår har tilknytning til forsvarsformål eller vesentlige
sikkerhetsinteresser. Komiteen mener at unntaket
er viktig for å kunne videreføre og styrke en internasjonalt konkurransedyktig
norsk forsvarsindustri, og viser til at dette også ble tatt opp
i den åpne høringen i næringskomiteen. Komiteen mener at
denne unntaksbestemmelsen må videreføres i loven, og fremmer følgende
forslag:
Ǥ 2 tredje ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke for
anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123. Departementet
kan i forskrift fastsette ytterligere unntak fra lovens virkeområde.»
Komiteen viser til at i eksisterende
lov om offentlige anskaffelser gjelder lovens formål for anskaffelser
uavhengig av anskaffelsens verdi. I forslag til § 2 Virkeområde
i ny lov unntas anskaffelser under kr 100 000 fra hele loven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at forslaget
om å unnta anskaffelser under 100 000 kroner fra anskaffelsesregelverkets
virkeområde innebærer at oppdragsgivere ved små anskaffelser slipper
å bruke unødvendige ressurser på å avklare hvilke regler som gjelder. Flertallet understreker
imidlertid at det er viktig at det offentlige opptrer i henhold
til de grunnleggende prinsipper også ved små anskaffelser. Det er
viktig at all offentlig ressursbruk skal fremme det offentliges måloppnåelse.
Man skal opptre ansvarlig, slik at alle har tillit til at det offentlige
gjennomfører alle anskaffelser på en hensiktsmessig måte, og sikrer
konkurranse og effektiv ressursutnyttelse. Flertallet forventer
således at oppdragsgiverne ved anskaffelser som er unntatt denne lov
har rutiner som ivaretar dette, og mener at det som hovedregel vil
være fornuftig for oppdragsgiver å hente inn tilbud fra to eller
tre leverandører for å sikre effektiv ressursbruk og motvirke korrupsjon. Flertallet mener
dette kan ivaretas gjennom gode internrutiner og god økonomistyring
i virksomhetene, og viser til at statens økonomireglement mv. gjelder
også for det offentliges disponering av mindre beløp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er viktig at lovens formål paragraf
1 og paragraf 4 om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet,
etterprøvbarhet og forholdsmessighet skal gjelde fra første krone
når det offentlige anskaffer varer og tjenester. Dette kan ikke
etter risiko og vesentlighetsbetraktninger ansees som krevende hensyn
å ivareta. Den enkelte innkjøper må tilpasse ressursbruken på gjennomføringen
av anskaffelsen basert på risiko, vesentlighet og tilpasse anskaffelsens
størrelse også på anskaffelser over 100 000 kroner slik at det er
ingen grunn til at offentlige innkjøpere ikke klarer dette også
for anskaffelser under 100 000 kroner. Dette sikrer god kost-nytte,
tilpasset den enkelte anskaffelse, uavhengig av størrelse.
Dette medlem mener at anskaffelser
under 100 000 kroner ikke utgjør de store volumene enkeltvis, men
de forekommer i et svært stort antall som samlet sett utgjør et
betydelig beløp. Å unnta anskaffelser under 100 000 kroner fra lovens
formål om integritet og effektiv bruk av samfunnets ressurser vil
kunne ha motsatt effekt. Det vil medføre en økt risiko for mindre
effektivt ressursbruk og dermed tapte muligheter for effektivisering
og kostnadsreduksjoner. Videre vil det medføre økt risiko for mindre
god integritet i anskaffelsesarbeidet, som igjen øker risikoen for tapt
omdømme.
Dette medlem viser til at flertallet
legger opp til at det skal innhentes tilbud fra to eller tre leverandører
for å motvirke korrupsjon og sikre effektiv ressursbruk. Det er
bra, men slik sett vil det å unnta innkjøp opptil 100 000 kroner
ikke kunne ses på som et forenklingstiltak, noe regjeringen er opptatt
av.
Dette medlem mener formålet må
gjøres gjeldende for alle anskaffelser uavhengig av volumet. Dette
medlem fremmer derfor følgende forslag til paragraf 2:
Dette medlem foreslår derfor
at følgende setning legges til avslutningsvis i forslag til § 2
første ledd i ny lov om offentlige anskaffelser:
«§ 2 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
§ 1 og § 4 gjelder også
for anskaffelser under beløpsgrensen i første punktum.»
Komiteen viser til
at regjeringen i proposisjonen beskriver den danske modellen med
såkalt «underhåndsbud». Denne metoden gjelder for bygge- og anleggskontrakter
med verdi under 3 mill. DKK. Etter den danske lovgivningen er oppdragsgiver
ikke forpliktet til å kunngjøre slike kontrakter, men kan ta direkte
kontakt med potensielle leverandører for å innhente tilbud. Oppdragsgiver
må kontakte minst to, maks tre eller fire leverandører for å sikre
en viss konkurranse om kontrakten.
Komiteen viser til at en dansk
modell med såkalt «underhåndsbud» ikke vil kunne innføres for kontrakter
over EØS-terskelverdiene. EØS-terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter er
på 44 mill. kroner, og det følger direkte av direktivene at kontrakter
med større verdi enn dette må kunngjøres i hele EØS-området. Komiteen viser
imidlertid til at når det gjelder kontrakter under denne verdien,
står vi friere til å fastsette nasjonal regulering. Dette gjelder
særlig for kontrakter som ikke antas å ha såkalt grenseoverskridende
interesse, dvs. kontrakter som ikke antas å ha interesse for leverandører
fra andre EØS-stater.
Komiteen viser til at vi i Norge
i dag har valgt å ha en nasjonal kunngjøringsplikt i anskaffelsesforskriften
for kontrakter med en verdi fra 500 000 kroner. Denne terskelverdien
gjelder både varer, tjenester og bygge- og anleggskontrakter. Regjeringen
har ennå ikke tatt stilling til om denne terskelverdien skal videreføres
i den nye forskriften, eller om den skal endres. Kontrakter med
en verdi under denne nasjonale terskelverdien er kun underlagt de
grunnleggende prinsippene i loven. Det vil si at oppdragsgiver skal
opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling,
forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet, jf. lovforslaget
§ 4.
Komiteenviser
til at praktiseringen av disse prinsippene for kontrakter som ikke
er underlagt kunngjøringsplikt, har mye til felles med den danske
ordningen med «underhåndsbud», selv om detaljene kan avvike noe.
Kravet til konkurranse innebærer for eksempel at oppdragsgiver bør
kontakte to til fem leverandører, avhengig av kontraktens art og
verdi. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at
mens Forenklingsutvalgets flertall foreslo å videreføre dagens terskelverdier,
var det et mindretall som foreslo en egen terskelverdi for bygge-
og anleggskontrakter på 3 mill. kroner. Dette forslaget fikk støtte
fra flere høringsinstanser som mener det er særlig krevende å gjennomføre
bygge- og anleggskontrakter, og at en slik heving vil redusere transaksjonskostnadene.
Komiteen mener regjeringen i
forskrift bør heve den nasjonale terskelverdien slik at flere kontrakter
blir unntatt fra kunngjøringsplikt, og at hevingen av terskelverdien
gjennomføres for alle kontrakter.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig at kommuner
som ønsker det, i størst mulig grad kan foreta innkjøp i sine lokalsamfunn.
Regjeringen må derfor legge til rette for at kommunene kan foreta
anskaffelser under EØS-terskelverdiene i sine nærmiljø. Disse anskaffelsene
skal være basert på åpenhet og konkurranse.
Komiteenviser til at EU har vedtatt et nytt direktiv
om innkjøpsregler i de såkalte forsyningssektorene; vann- og energiforsyning,
transport og posttjenester. Bestemmelsene i forsyningsdirektivet
er gjennomgående mer fleksible, og prosedyrereglene er ikke like
omfattende og detaljerte som i anskaffelsesforskriften for klassisk
sektor. Komiteen merker seg at regjeringen foreslår
å harmonisere reglene i forsyningsforskriften og anskaffelsesforskriften
i større grad enn i dag. Komiteen har merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen var flere som uttrykte
bekymring over at forslaget til ny forsyningsforskrift vesentlig
innskrenker handlefriheten til forsyningssektoren. Dette gjelder både
forslag om å redusere terskelverdien, men også at det innføres en
rekke ny formalkrav, prosedyrekrav og strengere krav til rammeavtaler.
Under høringen ble det fremholdt at dette også vil innebære at forsyningssektorene
blir underlagt et strengere håndhevingsregime.
Komiteen mener det er behov for
ulike prosedyreregler mellom klassisk sektor og forsyningssektoren,
og viser til at aktivitetene i forsyningsektorene er mer konkurranseorienterte
enn i «klassisk» offentlig virksomhet. Dette innebærer at behovet
for detaljerte regler for å sikre effektive innkjøp er mindre, mens
behovet for fleksibilitet er tilsvarende større.
Komiteen er opptatt av at dette
behovet ivaretas i forskriftene som skal utarbeides for forsyningssektorene,
og at hensynet til like konkurranseforhold med aktører i andre EØS-land
ivaretas.
Komiteenviser
til at hensynet til forenkling tilsier også at det ikke innføres
mer detaljerte bestemmelser for den norske forsyningssektoren enn
det EU-direktivet tilsier.
Komiteen mener at det ikke skal
innføres kunngjøringsplikt for anskaffelser under EØS-terskelverdier.
Forskriften bør gjøres mere forståelig og brukervennlig enn i dag
og tilpasses norske forhold.
Komiteen merker seg videre at
regjeringen foreslår å føre alle offentlige myndigheter som utøver
forsyningsaktiviteter tilbake til forsyningsforskriften, noe komiteen støtter.
Komiteen merker seg
at regjeringen foreslår å innføre nye anskaffelsesprosedyrer hvor
forhandlinger gjøres til en valgfri del av alle konkurranser, i
tråd med forslaget fra flertallet i Forenklingsutvalget. I forslaget
til ny forskrift åpnes det for at leverandører og oppdragsgivere kan
gå i dialog når det er behov for det for å få til en god anskaffelse. Komiteen har
merket seg at det er flere som under den åpne høringen ga uttrykk
for at dette vil gi stor uforutsigbarhet for leverandørene om hva
slags konkurranse de skal delta i, noe som også vil kunne økte transaksjonskostnadene.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er blant de som ikke støtter
forslaget til ny prosedyre, da de mener dette vil undergrave gjennomsiktigheten
i konkurransen. Komiteen merker seg at det også var
flere som tok til orde for at gjeldende anskaffelsesprosedyre bør
bestå under EØS-terskelverdi.
Komiteen viser til at formålet
med forslaget til ny prosedyre er å forenkle anskaffelsesprosessen,
særlig knyttet til dialogen mellom oppdragsgiver og tilbydere underveis
i prosessen. Det blir med disse prosedyrene mulig for oppdragsgiver og
tilbydere å snakke sammen om hvordan tilbud og løsninger skal forstås,
slik at misforståelser og avvik kan oppklares. Komiteen er
av den oppfatning at dette vil føre til færre avvisninger, færre
avlysninger og færre tvister, og det vil bli mer attraktivt for
små og mellomstore bedrifter å delta i offentlige konkurranser.
De nye prosedyrene innebærer at dialog og forhandlinger
blir en valgfri del av alle anskaffelser under terskelverdiene. Komiteen peker
på at selv om oppdragsgiver kan velge å vente med å beslutte om
det skal forhandles med leverandørene til denne har sett tilbudene,
innebærer dette ikke et forbud mot å bestemme seg for om forhandlinger
skal gjennomføres når konkurransen utlyses. Oppdragsgiver kan således
fortsatt bestemme seg på forhånd om forhandlinger skal gjennomføres
eller ikke. Komiteen mener at oppdragsgiver i kunngjøringsteksten
uansett bør angi hvorvidt denne har til hensikt å forhandle eller
ikke. Komiteen forventer at dette hensyntas.
Komiteen har merket
seg at det i et nytt EU-direktiv som skal gjennomføres i Norge,
innføres en bestemmelse som gir oppdragsgiver plikt til å vurdere
oppdeling av kontrakter, noe som skal gjøre det enklere for små
og mellomstore bedrifter å delta i konkurranse om offentlige kontrakter.
EU-direktivet innebærer at oppdragsgiver må gi begrunnelse dersom
han velger å ikke dele opp kontrakten.
Komiteen ser det som viktig at
også det norske regelverket legger til rette for en oppsplitting
av kontrakter, slik at små og mellomstore bedrifter skal kunne konkurrere
om kontraktene også i forbindelse med store prosjekter.
Komiteen er kjent
med at det i dagens regelverk er mulig å forbeholde anskaffelser
av helse- og sosiale tjenester til ideelle organisasjoner. Komiteen viser
til at regjeringen mener at en videreføring av dette unntaket kan
være problematisk i forhold til EØS-regelverket, men merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen var flere som ga uttrykk
for at EU-direktivet gir et handlingsrom som bør utnyttes. Det ble
i den forbindelse vist bl.a. til EU-domstolens avgjørelse i Spezzino-saken,
som åpner for reservasjon av kontrakter til fordel for ideelle organisasjoner
innen helse- og sosialfeltet. Komiteen understreker
den store betydning ideelle organisasjoner har som leverandører
av helse- og sosialtjenester i Norge, og ser det som viktig å utnytte
det handlingsrommet som EØS-regelverket gir for å legge til rette
for at ideelle organisasjoner i så stor grad som mulig skal kunne
tilby slike tjenester.
Komiteen viser til at regjeringen
i omtalen av hovedlinjene i nye forskrifter (punkt 8.1 i proposisjonen)
peker på at ideelle organisasjoner er viktige leverandører av helse-
og sosialtjenester i Norge. Det understrekes at mange ideelle aktører
har høy kompetanse, stort engasjement og stor tillit i befolkningen,
samtidig som de er viktige innovatører.
Komiteen vil videre påpeke at
Norge har en lang tradisjon for ideelle aktørers innslag i velferdstjenestene,
og at ideelle organisasjoner har vært pionerer innen opprettelse
og drift av utdannings-, helse-, velferds- og omsorgstjenester, ofte
i samarbeid med frivilligheten og som positiv bidragsyter i lokalsamfunnet. Komiteen viser
videre til at ideelle aktører både har særlige fortrinn og spesielle
egenskaper som er verdifulle for samfunnet, og annerledes vilkår
enn store kommersielle og offentlige aktører.
Komiteen viser til at regjeringen
i proposisjonen uttrykker ønske om å utnytte handlingsrommet for
å legge til rette for at de ideelle organisasjonene kan fortsette
å tilby helse- og sosialtjenester av god kvalitet til brukerne,
samt sørge for at brukernes behov for langsiktige relasjoner og
stabilitet over tid kan ivaretas. Komiteen støtter
regjeringens intensjoner og vil understreke behovet for at det norske
regelverket fullt ut utnytter handlingsrommet som EUs regelverk
til enhver tid gir.
Komiteen ber regjeringen så raskt
som mulig, parallelt med og i etterkant av forskriftsutforming og
implementering av det nye regelverket, innhente en ekstern juridisk
vurdering av handlingsrommet for å ivareta ideelle aktører innenfor
helse- og sosialområdet, herunder utrede ulike former for samarbeidsmodeller. Komiteenber også om at regjeringen har et særlig
fokus på å påvirke rettsutviklingen i EU, blant annet i forbindelse
med den kommende evalueringen av anskaffelsesdirektivets artikkel
77 og gjennom innlegg i relevante prejudisielle saker for EU-domstolen. Komiteen forutsetter
også at en eventuell rettsutvikling som utvider handlingsrommet
for å ivareta ideelle aktører i offentlige anskaffelser, blir gjennomført
i norsk rett.
Komiteen viser også til den svenske
Välfärdsutredningen, som blant annet skal foreslå tiltak for å bedre
forutsetningene for ideell sektor i velferdssektoren, innenfor rammene
av anskaffelsesretten. Denne delen av utredningen skal foreligge
den 1. november 2016. Komiteen ber om at regjeringen
følger med på utviklingen i Sverige, Danmark og andre land som det
er nærliggende å sammenligne oss med.
Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for en stor og sterk sivil sektor, herunder å
sikre gode rammevilkår for ideelle aktører som bidrar med velferdstjenester.
Komiteen viser til at en rekke
helse- og sosialtjenester har egenskaper og ivaretar brukerbehov
som skiller seg fra mange andre varer og tjenester det offentlige
anskaffer. Hensynet til brukerens behov må stå sentralt ved slike
anskaffelser. Komiteen er av den oppfatning at det
derfor bør åpnes for at oppdragsgiver kan vektlegge brukerens behov
for kvalitet, kontinuitet, universell utforming, akseptable priser, tilgjengelighet,
et helhetlig tjenestetilbud, brukermedvirkning og ivaretakelse av
brukerens integritet, mestring og deltakelse i samfunnet i anskaffelsen
av helse- og sosialtjenester. Blant annet har ideelle leverandører,
med sin tilknytning til sivilsamfunnet, tradisjonelt vært dyktige til
å ivareta brukerens integritet, mestring og deltakelse i samfunnet.
Slik brukermedvirkning kan for enkelte tjenester være av stor betydning
for behandlingens kvalitet.
Derfor mener komiteen at det
er viktig gjennom forskrift å legge til rette for at oppdragsgivere
kan tillegge slike momenter vekt i sine anskaffelser.
Forskriften bør etter komiteens mening
videre åpne for at oppdragsgiver kan ta i betraktning sitt behov
for mangfold, kontinuitet og innovasjon, og tilbudets innhold og
sammensetning ved gjennomføringen av konkurransen. Et variert tjenestetilbud,
med et mangfold av leverandører, er særlig viktig for å sikre at
brukernes ulike behov ivaretas innenfor helse- og sosialområdet. Oppdragsgiver
vil i sine anskaffelser kunne legge vekt på sitt behov for å opprettholde
tilbud med ulik behandlingsform, institusjonsform, organisering,
livssynsgrunnlag osv.
Komiteen fremmer følgende forslag
til § 7a i ny lov om offentlige anskaffelser:
Ǥ 7a skal lyde:
§ 7a Regler om anskaffelser av helse- og sosialtjenester
Departementet skal ved
forskrift gi særskilte regler om anskaffelser av helse- og sosialtjenester.
Departementet skal ved
utformingen av forskriften særlig legge vekt på særtrekkene ved
helse- og sosialtjenester. Forskriften skal bidra til å fremme viktige
hensyn som mangfold, kvalitet, kontinuitet og brukermedvirkning
innenfor dette tjenesteområdet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag til et tredje ledd i § 7 a:
Ǥ 7 a tredje ledd skal lyde:
Departementet skal gi oppdragsgivere
adgang til på nærmere angitte vilkår å reservere kontrakter om helse-
og sosialtjenester for ideelle organisasjoner.»
Komiteen understreker
at formålet med bestemmelsen er å synliggjøre behovet for særskilt
forskriftsregulering av anskaffelser av helse- og sosialtjenester.
Første ledd pålegger departementet å vedta særskilte
regler om helse- og sosialtjenester.
Annet ledd pålegger departementet å ta særlig hensyn
til særtrekkene ved helse- og sosialtjenester ved utformingen av
forskriften. Ved anskaffelser av helse- og sosialtjenester er det behov
for å fremme viktige hensyn innenfor dette tjenesteområdet, som
mangfold, kvalitet, kontinuitet og brukermedvirkning.
Bestemmelsen som sådan innebærer at offentlige
innkjøperes adgang til å vektlegge særtrekkene ved helse- og sosialtjenesten
skal tydeliggjøres i forskrift.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at tredje ledd pålegger departementet ved utforming av forskriften
å gi oppdragsgivere adgang til på nærmere angitte vilkår å reservere kontrakter
om helse- og sosialtjenester for ideelle organisasjoner.
Komiteen viser til
at utfylling og gjennomføring av lovens bestemmelse om helse- og
sosialtjenester bør skje i forskrift og veileder. Komiteen vil
understreke behovet for gode og detaljerte veiledere som beskriver
handlingsrommet og de ulike mulige innkjøpsstrategiene på en måte
som gir trygghet og fjerner dagens tvil om handlingsrom og muligheter.
Komiteen mener videre det bør
legges til rette for at det norske regelverket fullt ut utnytter
handlingsrommet «som EUs regelverk til enhver tid gir. Derfor mener komiteen det
er viktig å innføre et eget kapittel om anskaffelser av helse- og
sosialtjenester i anskaffelsesforskriften, der det slås fast at
oppdragsgiveren kan ta i betraktning særtrekkene ved ytelsene knyttet
til særskilte behov brukerne av helse- og sosialtjenester har. Dette
gjelder spesielt brukerens behov for kvalitet, kontinuitet, universell utforming,
akseptable priser, tilgjengelighet, et helhetlig tjenestetilbud,
brukermedvirkning og ivaretakelse av brukerens integritet, mestring
og deltakelse i samfunnet. Oppdragsgiveren kan også vektlegge evnen
til å mobilisere ressurser i nærmiljøet, samt oppdragsgivers behov
for mangfold, erfaring, langsiktighet og spesialkompetanse, kontinuitet
og innovasjon og tilbudets innhold og sammensetning.
Forskriften bør etter komiteens
mening åpne for at oppdragsgiveren kan inngå langvarige kontrakter
dersom det er nødvendig på grunn av brukernes behov, kontraktens
formål, investeringskostnader eller andre relevante grunner. Komiteen mener
også det er viktig at oppdragsgiveren kan inngå løpende kontrakter
med oppsigelsesadgang.
Videre mener komiteen at forskriften
må sikre at kontrakter om kjøp av helse- og sosialtjenester hvor
EØS-retten åpner for det, kan inngås etter konkurranse reservert
for ideelle leverandører. For kontrakter som ikke overstiger EØS-terskelverdien
kan oppdragsgiver tildele kontrakt utelukkende basert på de grunnleggende prinsippene,
og uten å følge prosedyrereglene i forskriften. Kontrakter om tjenester
til enkeltbrukere hvor det ikke er mulig å gjennomføre en forsvarlig
konkurranse uten å gi ut taushetsbelagte opplysninger og brukeren
ikke samtykker i å gi ut slike opplysninger, eller bare samtykker
i å gi ut slike opplysninger til en eller flere bestemte leverandører,
vil kunne tildeles direkte til ideelle leverandører. Videre kan
kontrakter tildeles direkte til ideelle leverandører dersom kontrakten
innebærer utøvelse av offentlig myndighet i henhold til EØS-avtalen.
Komiteen viser til at unntaket
for slike kontrakter har departementet foreslått å ta inn i forskriftens
alminnelige bestemmelser i del I, ettersom unntaket gjelder for
alle tjenester. Endelig må forskriften sikre at konkurranser kan
reserveres for ideelle leverandører hvor dette er i tråd med direktiv
2014/24/EU artikkel 77. Dette unntaket har departementet foreslått
tatt inn i en egen del i forskriften, som skal gjelde for anskaffelser
av helse- og sosialtjenester.
Komiteen viser til at det i EU-direktiv
2014/24/EU oppstilles en egen terskelverdi på 750 000 euro, jf.
artikkel 74 og artikkel 4 litra d. Komiteen viser
til at Sejersted-utredningen pekte på fravær av en nasjonal terskelverdi
som en måte å ivareta ideelle aktører i anskaffelsesprosesser på,
også under det nye direktivet. Komiteen viser til
at dette vil være i tråd med regjeringens uttalte målsetting i proposisjonen (8.1)
om å utnytte handlingsrommet den har for å legge til rette for at
de ideelle organisasjonene kan fortsette å tilby helse- og sosialtjenester
av god kvalitet til brukerne. En slik forskrift innebærer at oppdragsgiver
kan tildele kontrakt utelukkende basert på de grunnleggende prinsippene,
og uten å følge prosedyrereglene i forskriften ved innkjøp under
terskelverdi.
Komiteen viser til at det følger
av gjeldende anskaffelsesforskrift § 2-1 (3) at oppdragsgiver ikke
er forpliktet til å følge reglene i forskriftens del II eller III
for kontrakter om tjenester til enkeltbrukere, forutsatt at det
ikke er mulig å gjennomføre en forsvarlig konkurranse uten å gi
ut taushetsbelagte opplysninger om brukeren og brukeren ikke samtykker
i å gi ut slike opplysninger, eller bare samtykker i å gi ut slike opplysninger
til en eller flere bestemte leverandører. Unntaket fulgte av kgl.
res. av 23. oktober 2015, og komiteen viser til at
det er antatt at unntaksbestemmelsen også er i tråd med direktiv
2014/24/EU. Komiteen mener det er viktig at ny forskrift
viderefører denne unntaksbestemmelsen.
Komiteen viser til at det følger
av EØS-avtalen artikkel 32, jf. artikkel 39, at reglene om fri etablering
og fri bevegelighet av tjenester ikke kommer til anvendelse på «virksomhet
som for en avtalepart innebærer, om enn bare leilighetsvis, utøvelse
av offentlig myndighet». Innenfor kontrakter om helse- og sosialtjenester
kan unntaket være aktuelt for eksempel innenfor tvungent barnevern. Komiteen mener
det er viktig at ny forskrift sikrer at det i disse tilfellene ytes
oppdragsgiver valgfrihet i fremgangsmåte ved kontraktsinngåelsen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at et mindretall i Forenklingsutvalget mente at adgangen til å reservere
kontrakter om helse- og sosialtjenester til ideelle organisasjoner
er så viktig at det burde videreføres både over og under EØS-terskelverdiene
så lenge det hersker usikkerhet med hensyn til om unntaksregelen
vil kunne opprettholdes under de nye anskaffelsesdirektivene. Flertallet har
merket seg Forenklingsutvalgets mindretall. Flertallet vil
i denne sammenheng vise til den rettslige utviklingen innen EU,
herunder EU-domstolens avgjørelser i sak C-113/13, Spezzino og sak
C-50, Consorzio Artigiano. EU-domstolens avgjørelser viser at statene
har et betydelig handlingsrom innenfor helse- og sosialområdet,
og at oppdragsgivere på visse nærmere vilkår kan tildele kontrakter
direkte til frivillige organisasjoner.
Etter komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti sitt syn foreligger det fortsatt et handlingsrom her,
og disse medlemmer ønsker at dette handlingsrommet
blir utnyttet i loven og forskriftene. Disse medlemmer finner
det riktig at en bestemmelse om reservasjonsadgang for ideelle organisasjoner
inntas i et nytt kapittel om helse- og sosialtjenester, både i lov
og forskrift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil bemerke
at det følger av Spezzino-dommen at kontrakter for helse- og sosialtjenester
bare kan reserveres for ideelle organisasjoner dersom dette etter
en konkret vurdering i det enkelte tilfellet bidrar til å realisere
myndighetenes målsettinger innenfor helse- og sosialsektoren, under hensyn
til fellesskapets beste og økonomisk effektivitet. Dette må hensyntas
ved utformingen av forskriftsbestemmelsen.
Komiteen viser til
at det i dag er anledning til å reservere kontrakter til ideelle
aktører innenfor helse- og sosialområdet. Komiteen viser
imidlertid til at denne reservasjonsmuligheten i praksis ikke har
vært benyttet på mange områder, og at det gjennom lang tradisjon
i praksis er benyttet reservasjon for et begrenset antall kontraktstyper. Komiteen mener
det vil være samfunnsmessig hensiktsmessig at det åpnes for at reservasjonsmulighet
videreføres, og ber om at dette gjennomføres i anskaffelsesforskriften innenfor
EØS-avtalen. Komiteen mener samtidig at forskriften
åpnes for at en oppdragsgiver både utlyser åpne anbudsrunder, reserverer
kontrakter for ideelle aktører på visse angitte vilkår og om ønskelig
tar i bruk samarbeidsmodeller som også benyttes i EU. Komiteen ber
videre om at forskriften vurderes på nytt når pensjonsspørsmålet
for ideell sektor er løst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener videre
at anskaffelsesforskriften må sikre at forkontrakter
om utførelse av helse- og sosialtjenester velger oppdragsgiver fremgangsmåte
for kontraktsinngåelsen, forutsatt at kontrakten inngås med en ideell
organisasjon når det er til fellesskapets beste og bidrar til økonomisk
effektivitet å reservere kontraktstypen. Med dette menes at oppdragsgiver
for disse tilfellene ikke vil være forpliktet til å følge slike regler
som i gjeldende regelverk følger av gjeldende anskaffelsesforskrift
del II og III.
Flertallet viser til at Sejersted-rapporten
som ble utført etter bestilling fra regjeringen, peker på samarbeidsmodeller
som benyttes i EU, og mener disse også skal tas i aktiv bruk i Norge,
i tillegg til anbudskonkurranser. Eksempler er driftsavtaler innenfor
reglene for «utvidet egenregi» og ideelt/offentlig samarbeid/partnerskap basert
på offentlige tilskudd til helse- og sosialtjenester av allmenn
betydning. Flertallet ber på denne bakgrunn om at
forskriftene blir utformet slik at de ulike samarbeidsmodellene beskrives
og tas i bruk i tråd med målsettingen om en sterk sivilsektor i
tiden som kommer.
Flertallet viser til at «utvidet
egenregi» er en samarbeidsform som i stor grad ble praktisert i Norge
før loven om offentlige anskaffelser ble iverksatt. Flertallet er
kjent med at Danmark har videreutviklet modellen som gir mulighet
for å inngå direkte og langsiktige driftsavtaler med «selvejende
institutioner». Den er fortsatt en dominerende samarbeidsform når
det gjelder ideelle organisasjoners drift av f.eks. sykehjemstjenester
og hospice i Danmark.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet peker på at unntaket for utvidet egenregi
gjelder generelt for alle offentlige anskaffelser, og at dette følgelig
vil reguleres av forskriftens del I. Adgangen til å inngå kontrakter
ved utvidet egenregi er akkurat den samme for helse- og sosialtjenester
som for andre kontrakter. Disse medlemmer viser til
at EU-domstolen i SUCH har uttalt at ideelle aktører ikke kan benyttes
i utvidet egenregi, fordi disse aktører ikke kan sidestilles med
det offentliges egne interne ressurser.
Disse medlemmer viser til at
juridiske vurderinger regjeringen har fått utført viser at det foreligger
en risiko for at staten kan bli erstatningspliktig dersom de ideelle
organisasjonene får tildelt kontrakter uten at dette skjer innenfor den
EØS-rettslige rammen, med påfølgende økonomisk risiko også for de
ideelle organisasjonene. Disse medlemmer peker på
at å gå imot de faglige juridiske vurderingene vil innebære at offentlige
oppdragsgivere påtar seg et stort ansvar, både overfor de ideelle
organisasjonene og overfor skattebetalerne som sådan. Selv om et
brudd på anskaffelsesreglene i første omgang medfører at oppdragsgiver
kan bli kjent erstatningspliktig, kan det også innebære mulig statsstøtterettslige
vurderinger som kan komme til å ramme de ideelle organisasjonene
som har fått tildelt en slik kontrakt. Disse medlemmer viser
til at erfaringene fra blant annet ordningen med kompensasjon for
merverdiavgift viser hvordan uklarhet knyttet til EØS-rettslig legalitet
kan bringe med seg store kostnader og usikkerhet for både det offentlige
og de som er omfattet av ordningen. Disse medlemmer ser det
som viktig å utnytte det handlingsrommet EØS-regelverket oppstiller
knyttet til anskaffelse av helse- og sosialtjenester, men på en slik
måte at nevnte uklarhet ikke oppstår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser bl.a.
til høringsuttalelsen fra Ideelt nettverk, og finner grunn til at
det ses nærmere på om utvidet egenregi bør være en av flere mulige former
for samhandling mellom det offentlige og ideell sektor også i Norge.
Det overordnede regelverk for denne type samarbeid er likt i EU/EØS-området,
og det vil være relevant å arbeide videre med rammebetingelsene
også i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det bør være
en målsetting at ideell sektors andel økes på sikt, og viser i denne sammenheng
til behandlingen av Dokument 8:85 S (2015–2016).
Komiteen viser til
at Stortingets vedtak til lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) og
Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning
nr. 97/2016 av 29. april 2016 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2014/24/EU om offentlige innkjøp, direktiv 2014/25/EU om innkjøpsregler
for forsyningssektorene og direktiv 2014/23/EU om tildeling av konsesjonskontrakter,
jf. Prop. 114 S (2015–2016), ikke påvirker rettsstillingen til leverandør-
og kontraktsforhold som gjelder for allerede inngåtte avtaler og
eksisterende støtteordninger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil subsidiært støtte forslag
som bedrer ideelle aktørers muligheter og posisjon, men vil understreke
at disse medlemmer primært mener dagens unntak må
opprettholdes.
Anskaffelsesregelverket er fundert på visse grunnleggende
prinsipper. Komiteen merker seg at regjeringen i
proposisjonen innfører en ny og enklere bestemmelse som trekker
frem hovedprinsippene, noe som også er i tråd med anbefalingene
fra Forenklingsutvalget. Komiteen har merket seg
at høringsinstansene er generelt positive til en opprydding og klargjøring
av anskaffelsesregelverkets grunnleggende prinsipper, men merker
seg at det er delte meninger om hvilke prinsipper som bør fremheves.
Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag om en ny lovbestemmelse
som pålegger oppdragsgiver å opptre i samsvar med grunnleggende
prinsipper om likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet, konkurranse
og forholdsmessighet. Komiteen støtter dette.
I proposisjonen foreslår regjeringen
en ny bestemmelse om å ivareta miljø, grunnleggende menneskerettigheter
og andre samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Komiteen viser
til at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn,
og ser på offentlige anskaffelser som ett av flere viktige virkemidler
i omstillingen til lavutslippssamfunnet.
Komiteen ser det som viktig at
offentlige innkjøp i større grad enn i dag blir en drivkraft for grønn
teknologiutvikling og mer miljøvennlige løsninger, og til å utvikle
markedet for miljøteknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at
offentlige anskaffelser er et viktig verktøy med hensyn til å nå
klima- og miljøpolitiske målsettinger. Stortinget har bedt regjeringen
innføre krav om minimum 30 pst. miljøvekting ved alle offentlige
anbud, der det er relevant.
Flertallet viser til at norske
industribedrifter i ulike sammenhenger kan møte særnorske miljøkrav.
Dette kan handle om miljøkrav ved produksjon og miljøkrav til produkter
og ferdigvarer, som f.eks. møbler og tekstiler.
Flertallet mener at i tilfeller
der norske leverandører er pålagt særlige miljøkrav til produkter
eller produksjonen bør disse også speiles i miljøkravene til anskaffelsen,
så ikke norske bedrifter påføres en konkurranseulempe grunnet særnorske
krav.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen
av at dette legges som føringer i forskriftene. Dette er både god
næringspolitikk og god miljøpolitikk.
Komiteen viser til
at forslag til ny anskaffelseslov § 5 medfører at det offentlige
må innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere
skadelig miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige løsninger der
dette er relevant. Offentlige oppdragsgivere vil som en følge av dette
ha større oppmerksomhet på å gjøre miljøvennlige innkjøp, noe som
vil kunne gjøre det enklere for leverandører å vinne frem med miljøvennlige
produkter og løsninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at miljøkrav som stilles
til bedrifter, enten de er internasjonale eller særnorske, er ofte
omfattende og kompliserte. Å pålegge offentlige innkjøpere å stille samme
miljøkrav til sine anskaffelser som det norske bedrifter er pålagt
gjennom annet regelverk, vil være svært komplisert for en innkjøper
som skal anskaffe en ferdigprodusert vare. Disse medlemmer mener
forslaget til ny § 5 er et godt steg i riktig retning, men frykter
at dersom offentlige innkjøpere skal pålegges å ha oversikt over
samtlige norske miljøkrav, og ev. stille tilsvarende krav overfor
varer som er lovlig produsert i utlandet, vil dette medføre en betydelig
komplisering av regelverket. Disse medlemmer stiller
seg tvilende til at et slikt pålegg i det hele tatt lar seg gjennomføre
på en hensiktsmessig måte, og peker for øvrig på at dette i visse
tilfeller også kan tenkes å være i strid med ikke-diskrimineringsforbudet
i EØS-regelverket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at krav stilt
ved offentlige anskaffelser speiler særnorske miljøkrav til produkter
eller produksjon, slik at norske bedrifter ikke straffes for å innfri
norske miljøstandarder.»
Komiteen mener det
offentliges innkjøpsmakt kan bidra til å påvirke utviklingen av
– og etterspørselen etter – klimavennlige løsninger. Krevende kunder
er viktige drivere av innovasjon. Å skape et hjemmemarked kan være
et viktig bidrag for å utvikle miljøteknologiske spydspisser innen
industri og næringsliv. Utvikling av gode løsninger hjemme innenfor
viktige næringsområder som energi, industri, transport og skipsfart,
kan også gjøre en stor forskjell for klima og miljø globalt. Forslag
til ny lov om offentlige anskaffelser (Prop. 51 L (2015–2016)) inneholder
en svært viktig skjerping av miljøbestemmelsene. Komiteen er
av den oppfatning at ny § 5 er en klar innstramming sammenliknet
med dagens formulering. Der man i henhold til dagens lovparagraf
skal ta hensyn til miljømessige konsekvenser under planleggingen av
en anskaffelse, skal man nå innrette anskaffelsespraksisen slik
at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige
løsninger der det er relevant. Her ligger det altså en føring om
at man i alle deler av anskaffelsesprosessen skal ivareta miljø-
og klimahensyn. Komiteen mener det er en viktig presisering
som bidrar til å tydeliggjøre oppdragsgivers miljøansvar, samt mulighetsrommet som
finnes for å gjennomføre grønne innovative anskaffelser.
Komiteen mener livsløpskostnader
er et elementært verktøy for å gjennomføre gode anskaffelser, og
er i tillegg viktig for at anskaffelser, særlig innenfor bygg- og
anleggsindustrien, skal fremme miljø- og klimahensyn.
Komiteen er opptatt av at livssykluskostnader hensyntas
der hvor det er relevant. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag til alternativ formulering av § 5 første ledd:
«§ 5 første ledd skal lyde:
Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter
og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis
slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme
klimavennlige løsninger der dette er relevant. Dette
skal blant annet skje ved at oppdragsgiveren tar hensyn til livssykluskostnader. Disse
oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt
for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der
det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Departementet kan
gi forskrift om det nærmere innholdet av bestemmelsen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at sekundærråvarer er
viktige ressurser som er utvunnet av avfall og en viktig forutsetning
på veien til en sirkulær økonomi. Det er viktig at statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer innretter
sin anskaffelsespraksis slik at den prioriterer sekundærråvarer
fremfor jomfruelige råvarer der dette er relevant.
Komiteen merker seg
at bestemmelsen også gir departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler
om begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden og krav til
universell utforming.
Komiteen er opptatt av å sikre
at offentlige oppdragsgivere stiller krav om universell utforming
i sine anskaffelser, og viser til at det i høringen har vært noe
usikkerhet om hvorvidt dette er tilstrekkelig ivaretatt i forslaget
til ny § 5.
Komiteen viser til at det nye
EU-direktivet, som nå også skal implementeres i norsk rett, slår klart
fast at slike hensyn skal tas, og oppstiller nye obligatoriske krav
knyttet til universell utforming.
Komiteen viser til at disse kravene
har et detaljeringsnivå som egner seg bedre i forskrift enn i lov,
noe regjeringens forslag om lovhjemmel til å forskriftsfeste krav
om universell utforming er ment å sikre.
Komiteen vil likevel fremheve
viktigheten av at kravet til universell utforming i offentlige anskaffelser
fremheves tydelig i loven. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag til omformulering av § 5 fjerde ledd:
Ǥ 5 fjerde ledd skal lyde:
Oppdragsgiveren skal stille
krav til universell utforming i offentlige kontrakter i samsvar
med regler som fastsettes i forskrift.»
Komiteen merker seg at regjeringen
har sendt på høring forslag til forskrifter som begrenser antall
ledd i leverandørkjeden til tre. Komiteen understreker
at det må være mulig å stille strengere krav til antall ledd enn
det forskriften tilsier, noe som vil være aktuelt i bransjer som
blir utsatt for arbeidskriminalitet.
Komiteen har merket seg at Fellesforbundet, Byggenæringens
landsforening (BNL), Kommunesektorens organisasjon (KS) og Direktoratet
for forvaltning og IKT (Difi) i november 2015 ble enige om en rekke
felles «seriøsitetskrav» og krav til lærlinger knyttet til bygge-
og anleggsanskaffelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forventer
at dette hensyntas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, peker på at seriøsitetskravene
en rekke nærings- og myndighetsorganisasjoner har blitt enige om, er
utformet som kontraktskrav som oppdragsgiver kan benytte i bygge-
og anleggskontrakter. Disse kontraktskravene er svært detaljerte,
og de kan tilpasses den konkrete anskaffelsen som skal gjennomføres. Flertallet mener
at disse kravene har en form og et omfang som gjør dem uegnet for
forskriftsregulering. Det vil være det motsatte av ønske om forenkling
av anskaffelsesregelverket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det offentlige
er en viktig kunde for norsk næringsliv. Det er viktig at anbud
kan utformes på en måte som gjør norsk og lokalt næringsliv konkurransedyktig.
Så lenge hensynet til likebehandling følges, er det etter disse
medlemmers syn legitimt å utforme anbud på en måte som er
særlig tilpasset nasjonalt og lokalt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at begrensninger
i antall ledd i leverandørkjeden kan gjøre det vanskeligere for
mindre bedrifter å få oppdrag. Det må være helt legitimt å splitte opp
kontrakter for å gjøre det enklere for små selskap å delta i anbudsrunder,
enten som hovedleverandør eller underleverandør.
Disse medlemmer viser til at
det må kunne tas hensyn til at det på enkelte områder gjelder særnorske
krav for eksempel til miljø. Det må i slike situasjoner være mulig
å spesifisere at det skal gjelde tilsvarende krav for alle som deltar
i konkurransen eller på andre måter sikre at særkrav ikke svekker
norskproduserte varer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at norsk og lokalt
næringsliv har mulighet til å delta i anbudskonkurranser på like
vilkår som utenlandske leverandører.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at for hvert ledd vil det bli vanskeligere å holde oversikt
over grunnleggende forhold hos leverandørene. Disse medlemmer understreker
at antallet ledd av underleverandører også må innbefatte bemanningsbyråer,
slik at ikke krav om begrensning av leverandørledd kan undergraves
gjennom bruk av bemanningsbyrå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor
følgende tillegg til lovforslaget § 5 tredje ledd, etter siste punktum:
Ǥ 5 nytt femte punktum skal lyde:
Flere ledd i leverandørkjeden
kan aksepteres når særlig kompetanse eller et fåtall leverandører
gjør det nødvendig. Dette må i så fall begrunnes og godkjennes før
kontrakt inngås. Innleie omfattes av bestemmelsen.»
Komiteen er opptatt
av at det offentliges innkjøpsmakt skal brukes til å sikre etiske
leverandørkjeder og viser til at i Norge og internasjonalt er det
stigende forventninger til at offentlige og private virksomheter
ivaretar samfunnsansvar og respekt for menneskerettigheter i egne
leverandørkjeder. Komiteen viser til at Norge har
formulert slike forventninger i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi. Leverandørkjedeansvar står også
på internasjonale organisasjoners dagsorden, for eksempel gjennom
FNs Global Compact. Komiteen viser til at det følger
av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter
at staten bør fremme respekt for menneskerettigheter hos selskapene
de gjennomfører forretningstransaksjoner med. Komiteen støtter
derfor forslaget til ny § 5 første ledd annet punktum, jf. Prop.
51 L, som slår fast at oppdragsgiverne skal ha etablert egnede rutiner
for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige
anskaffelser, der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Komiteen er
av den oppfatning at dette vil bidra til ansvarlige produksjonsforhold
nedover i produksjonsrekken. Komiteen ser også at
økt fokus på ivaretagelse av miljø- og sosiale hensyn i anskaffelsesregelverket
er nødvendig ut fra konkurransehensyn. Det bryter med prinsippet
om likebehandling når en leverandør, som ikke respekterer grunnleggende
menneskerettigheter eller skader miljøet, kan konkurrere om et offentlig
anbud på lik linje med seriøse leverandører.
For at Norge skal være blant verdens
beste land å bo i, også for våre barn og barnebarn, må vi lykkes
med å skape nytt gjennom utvikling av ny teknologi, nye produkter
og nye løsninger. Globaliseringen øker konkurransen i næringslivet. Balansen
mellom omsorgstrengende og arbeidsdyktige endres og vil sette velferdssystemet
under press. Samfunnet står overfor mange og krevende omstillinger
de neste tiårene, og komiteen understreker betydningen
av at offentlig sektor bruker sine ressurser på en mer effektiv
måte enn i dag.
Komiteen viser til at hovedformålet
med anskaffelsesregelverket er å bidra til en effektiv utnyttelse
av samfunnets resurser. Offentlige anskaffelser er svært viktige
for næringslivet, og regelverket er ikke til hinder verken for innovasjon
eller små og mellomstore bedrifter-vennlige anskaffelser. Komiteen ser
det som viktig at både offentlig og privat sektor kjenner mulighetene
og handlingsrommet i regelverket, så disse kan utnyttes. Komiteen ser
det som viktig at vi gjennom regelverket bidrar til å fremme innovasjon
gjennom offentlige anskaffelser siden anskaffelser fungerer innovasjonsfremmende ved
at nye løsninger etterspørres. Utviklingen av teknologi for olje-
og gass-sektoren i Norge, og utviklingen av Internett for USAs forsvar,
er gode eksempler på dette.
Komiteen har merket seg at Menon
i en ny rapport på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet og
Klima- og miljødepartementet viser at offentlig sektor blir stadig
viktigere for innovasjon i årene som kommer, og at følgende tre
mål kan nås ved innovative offentlige anskaffelser:
1. Bedre offentlige
tjenester og mer effektiv tjenesteproduksjon
2. Løse store samfunnsutfordringer, f.eks
overgangen til lavutslippsamfunn, gjennom innovasjon
3. Påvirke utviklingen i næringslivet:
skape arbeidsplasser, eksport og verdiskaping.
Komiteen mener rapporten bekrefter
hvor viktige offentlige anskaffelser er for samfunnet og for næringslivet,
og at vi legger til rette for å oppnå en større grad av innovasjon
knyttet til anskaffelsene. Menon-rapporten viser også at det største
hinder for innovasjon gjennom anskaffelser er innkjøpers opplevde
risiko. Komiteen har merket seg innspill om at det
bør etableres en ordning for risikoavlastning for å imøtekomme denne
frykten. Tiltak som bidrar til økt kompetanse blant innkjøpere vil
også være viktig.
Komiteen har merket seg at Nasjonalt
program for leverandørutvikling er et viktig virkemiddel for å øke
innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser. Programmet har også
en pådriverrolle for å modernisere stat/kommune og utvikle næringslivet.
Samarbeidet mellom NHO, KS og Difi gir positive effekter, og komiteen merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen ble vist til flere gode
eksempler på dette. Komiteen ser det som viktig å
videreføre denne satsingen.
Komiteen vil understreke at det
er av stor betydning å sikre god kompetanse blant offentlige innkjøpere,
og viser til at Difi spiller en svært viktig rolle i denne forbindelse.
Komiteen viser også til at Offentlige
forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) er viktige for å styrke
samarbeidet mellom offentlig sektor og oppdragsgivere, og for å
bidra til innovasjon i både næringslivet og hos offentlige oppdragsgivere.
Komiteen mener innovasjon er
viktig for økonomisk vekst og helt sentralt for å løse samfunnsoppgaver.
Komiteen legger til grunn regjeringens
og Innovasjon Norges egen definisjon for innovasjon, slik det fremgår
av St.meld. nr. 7 (2008–2009): «Et nyskapende og bærekraftig Norge»:
«en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse
eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk
i produksjonen for å skape økonomiske verdier».
Komiteenser
næringslivet som en viktig samarbeidspartner for å realisere ambisjonen
om en mer innovativ offentlig sektor, samtidig som offentlig sektor
også kan være en viktig pådriver for mer innovasjon i næringslivet.
Størrelsen på det offentlige markedet gjør det nødvendig å utnytte
innovasjonskraften som ligger her, og komiteen mener
offentlige anskaffelser i større grad skal bidra til innovasjon
og innovative løsninger.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
Ǥ 5 annet ledd skal lyde:
Oppdragsgiveren kan stille egnede krav og kriterier
knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige
kontrakter gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale
forhold, forutsatt at kravene og kriteriene har tilknytning til leveransen.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener innovative
anskaffelser leder til høyere risiko fordi partene ikke kan ha full
kontroll på prosess eller resultat, slik man i større grad har når
oppdragsgiver kjøper hyllevare eller bestiller det samme som sist.
Risiko er et resultat av sannsynlighet og konsekvens, og selv om
oppdragsgiver og leverandør i fellesskap kan minimere sannsynligheten
for at noe går galt, vil det ofte være en resterende risiko. Av
den grunn mener flertallet at det er behov for en
type risikoavlastning når målet med anskaffelsen bare delvis oppnås.
Det er rimelig at staten stiller med en garanti i særlig risikoutsatte
prosjekter. Uten slike ordninger vil man ikke få sikret tilstrekkelig
utbredelse av innovative løsninger, men kun ende opp med pilotprosjekter
hos de største offentlige oppdragsgiverne. Derfor mener flertallet at
det bør etableres en risikoordning for offentlige anskaffelser.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en risikoordning
for offentlige anskaffelser kan utformes og komme tilbake til Stortinget
med en sak på egnet måte.»
Komiteen mener at
skal det offentlige kunne utnytte anskaffelsesområdet aktivt for
å bidra til mer innovasjon generelt, kreves det at ulike anskaffelsesfaglige
virkemidler tas i bruk. Ikke alle offentlige virksomheter har nødvendig
styring, kompetanse, ressurser eller kan bære den risiko større
innovasjoner krever. Men de fleste offentlige virksomheter har anledning
til å stimulere til innovasjon i markedet gjennom å utnytte virkemidler
som gjør dem innovasjonsvennlige. Et eksempel på dette er å åpne
opp kravspesifikasjonene og i større grad beskrive behovskrav og
funksjonskrav, i stedet for detaljerte spesifikasjoner. Dette er
for å la markedet i større grad komme opp med den beste løsning
for å dekke behovet. Slike typer anskaffelser innebærer normalt
lavere risiko enn anskaffelse av rene innovasjoner.
Komiteen mener at for effektivt
å kunne bidra til innovasjon kreves det derfor en helhetlig tilnærming
til anskaffelsesarbeidet med fokus både på anskaffelser av innovasjoner
og innovasjonsvennlige anskaffelser. Gode risikovurderinger og risikostyring
er i denne sammenheng helt sentralt.
Komiteen er opptatt
av å styrke likestillingsarbeidet i næringslivet, og ser at offentlig
sektor gjennom sine innkjøp kan bidra til dette. Komiteen er
derfor opptatt av at anskaffelsesregelverket legger til rette for
dette.
Komiteen merker seg,
og støtter, at det i loven kommer krav om bruk av lærlinger. Ved
å stille krav om bruk av lærlinger i forbindelse med offentlige
anskaffelser mener komiteen det gis et viktig signal
om at offentlige virksomheter ønsker å støtte opp om bedrifter som
satser på langsiktig utvikling av fagarbeidere og fagkompetanse. Komiteen mener
at dette også kan bidra til økt rekruttering til fag- og yrkesopplæringen,
og kompetanseutviklingen for fagarbeidere og bedrifter.
Komiteen ser det som viktig at
det stilles krav om at bedrifter som deltar i anbud ved offentlige innkjøp
må være aktive lærebedrifter og inkludere lærlinger i det aktuelle
prosjektet. Kravet som stilles må gjelde både for norske og utenlandske
bedrifter.
Komiteen viser til at det under
den åpne høringen i komiteen ble uttrykt bekymring for at det legges
opp til for mange unntak, noe som innebærer at lærlingklausulen
blir uthulet. Komiteen viser til at det mangler læreplasser
over hele landet, og at det som et utgangspunkt bør stilles krav
om læreplasser i alle offentlige anbud og virksomheter, der det
foreligger et behov.
For å sikre etterlevelse av regelverket
er det viktig med gode og effektive håndhevelsesregler. For å effektivisere
håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser, både i KOFA og i
domstolene, foreslår regjeringen å gjeninnføre KOFAs myndighet til
å ilegge overtredelsesgebyr. Komiteen har merket
seg at forslaget har fått bred støtte i høringen. Komiteen har
videre merket seg at forslaget om å gi KOFA kompetanse til å reise
søksmål for domstolene har fått liten støtte, og at regjeringen
derfor ikke foreslår dette i proposisjonen.
Komiteen har merket seg at regjeringens forslag
om å gjeninnføre KOFAs myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr,
har fått bred støtte i høringen. Komiteen støtter
forslaget.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det praktiseres åpenhet i forvaltningen generelt, men også
når det gjelder offentlige anskaffelser spesielt. Det er et avgjørende
demokratisk prinsipp som bidrar til tillit til forvaltningen. Innsynsreglene
knyttet til offentlige anskaffelser er grunnleggende for å sikre
at det er åpenhet knyttet til de arbeidsprosesser forvaltningen
gjennomfører, og spesielt for å sikre og eventuelt etterprøve om
forvaltningen har gjort et lovmessig riktig og forretningsmessig
godt valg av vinnere i offentlige anbudskonkurranser. Øvrige tilbydere
som ikke nådde frem i konkurransen kan ha åpenbar saklig interesse
av å be om innsyn, i den av forvaltningens valgte vinner av en anbudskonkurranse.
For det offentlige er behandling av innsynsbegjæringer,
der det forekommer, en naturlig del av en anskaffelsesprosess. Det
er samtidig en del av kostnaden og tidsbruken knyttet til konkurransegjennomføringen.
At det gis innsyn etter begjæring i det tilbudet som er best og
som tildeles kontrakt er naturlig og viktig, men det er grunn til
å spørre om det er riktig å gi innsyn i tilbud som ikke nådde frem,
uten å ha en saklig interesse i disse.
Komiteen mener det er grunnlag
for en vurdering av dette for å sikre effektiv ressursbruk og for
å sikre at innsynsreglene nyttes i tråd med det formålet reglene
tjener. Dette bør følges opp av en presisering eller endring av
praksis i retning av at det uten saklig interesse kun gis innsyn
i tilbudet til den beste tilbyder. Dette ville spare betydelig saksbehandlingstid
og bidra til effektivt ressursbruk uten at dette går på bekostning av
åpenhet og tillit til forvaltningen. Det er i utgangspunktet først
og fremst dette tilbudet som står i veien for øvrige tilbydere.
Komiteen er av den oppfatning
at det er viktig å beholde KOFAs klagegebyr på om lag dagens nivå,
dels for å forhindre en økt klagestrøm for KOFA som vil gjøre dette
til et ineffektivt klageorgan og dels for å opprettholde den grad
av risiko det innebærer for klager å betale dagens gebyr.
Komiteen vil understreke at ileggelse
av overtredelsesgebyr er riktig når det foreligger grov uaktsomhet
eller forsett, slik reglene var i den nå opphevede anskaffelsesloven
§ 7b. Komiteen viser til at det nå legges til grunn
en strengere praksis enn tidligere ved at det foreslås at unnlatelse
av å ilegge gebyr bare skal skje i unntakstilfeller. Det legges
videre opp til at gebyret kan unngås ved å inngå intensjonskunngjøring.
Komiteen mener at den oppdragsgiver
som gjør det som er nødvendig for å unngå eller avverge tap, ulempe,
skade eller feil, ikke automatisk skal ilegges overtredelsesgebyr,
og at det vil være unødvendig komplisert at denne aktsomme oppdragsgiver
må publisere en intensjonskunngjøring for å være sikker på å unngå
overtredelsesgebyr. En slik praksis vil kunne føre til at det går
inflasjon i unødvendige intensjonskunngjøringer. Komiteen mener
KOFA bør utvise skjønn i den konkrete sak, herunder vurdere oppdragsgivers
aktsomhet, knyttet til ileggelsen av et eventuelt overtredelsesgebyr. Komiteen ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovtekst
tilpasset dette.
Komiteen har registrert
at flere av høringsinstansene har tatt til orde for at det bør utarbeides en
ny stortingsmelding om offentlige anskaffelser. Stortingsmeldingen
«Det gode innkjøp» ble fremlagt av regjeringen Stoltenberg II i
2009, jf. St. meld. nr. 36 (2008–2009). Stortingsmeldingen ble i
den åpne høringen i komiteen omtalt som en god handlingsplan for
offentlige anskaffelser, og det ble fra flere etterlyst en ny melding. Komiteen viser
til at det i den forrige stortingsmeldingen ble gjort en helhetlig
tilnærming til offentlige innkjøp, og det ble foreslått en rekke tiltak
som skulle føre til bedre offentlige innkjøp.
Komiteen støtter forslaget om
at det må utarbeides en ny stortingsmelding om offentlige innkjøp.