Nærings- og fiskeridepartementet legger med dette
frem forslag til ny lov som vil erstatte lov 16. juli 1999 nr. 69
om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven). Lov om offentlige
anskaffelser regulerer den fremgangsmåten det offentlige skal følge
når de foretar innkjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider.
Bakgrunnen for forslaget til ny anskaffelseslov er
tredelt. For det første har EU vedtatt tre nye direktiver om offentlige
anskaffelser som skal gjennomføres i norsk rett. For det andre bygger forslaget
på NOU 2014:4 Enklere regler – bedre anskaffelser, som inneholder
forslag til endringer i den særnorske delen av anskaffelsesregelverket.
For det tredje foreslår departementet endringer i håndhevelsesreglene.
EU vedtok 26. februar 2014 tre nye direktiver om
offentlige anskaffelser.
Formålet med revisjonsprosessen har fra EUs side
vært å øke fleksibiliteten og redusere de administrative byrdene
for oppdragsgivere og leverandører og å avklare rettsspørsmål. I
tillegg har EU ønsket å utvide mulighetene til å ivareta andre samfunnshensyn,
slik som hensynene til miljø, sosiale forhold, innovasjon og lettere tilgang
til offentlige kontrakter for små og mellomstore bedrifter. Departementet
støtter disse målsetningene, men hadde ønsket at EU hadde gått enda
lengre i retning av forenkling av anskaffelsesdirektivene.
Et offentlig utvalg (Forenklingsutvalget) har
hatt som mandat å gjennomgå den særnorske delen av lov og forskrift
om offentlige anskaffelser, altså klassisk sektor. Den særnorske
delen av regelverket er den delen som ikke springer ut av internasjonale
forpliktelser. De senere årene har det vært økende kritikk av at
anskaffelsesregelverket er blitt for detaljert, komplisert og formalistisk.
Hensikten med gjennomgangen var å avdekke et eventuelt behov for
å endre det eksisterende regelverket med sikte på forenkling og
økt fleksibilitet.
Bakgrunnen for forslaget om endringer i håndhevelsesreglene
er å styrke håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser fordi
erfaringer viser at denne ikke fungerer tilstrekkelig effektivt.
Ettersom revisjonsarbeidet skal ivareta til
dels motstridende hensyn, har departementet i de innledende delene
av proposisjonen drøftet nærmere behovet for forenkling av regelverket og
spørsmålet om i hvilken grad regelverket bør benyttes til å regulere
strategisk bruk av offentlige anskaffelser for å ivareta ulike samfunnshensyn.
De viktigste endringene i forslaget til ny lov
er:
En ny og mer kortfattet
formålsbestemmelse.
Utvidelse av lovens virkeområde til å omfatte tjenestekonsesjonskontrakter.
En ny og enklere bestemmelse om grunnleggende
prinsipper som kun trekker frem hovedprinsippene.
En ny bestemmelse om å ivareta miljø, grunnleggende
menneskerettigheter og andre samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Bestemmelsen
gir også departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler
om begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden og krav om universell
utforming. Bestemmelsen avløser anskaffelsesloven § 6 som pålegger
offentlige oppdragsgivere å ta hensyn til livssykluskostnader, universell
utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.
En ny bestemmelse om krav om bruk av lærlinger.
Å gjeninnføre Klagenemnda for offentlige
anskaffelser (KOFA) sin kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr
ved ulovlige direkte anskaffelser.
Helt nye anskaffelsesforskrifter har også vært
på høring. Forslag til ny forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften)
er basert dels på Forenklingsutvalgets forslag til nye særnorske
regler, dels på departementets forslag til gjennomføring av det
nye anskaffelsesdirektivet. I tillegg kommer departementets forslag
til ny forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene (forsyningsforskriften)
og ny forskrift om konsesjonskontrakter (konsesjonskontraktforskriften)
som ledd i gjennomføring av det nye forsyningsdirektivet og det
nye konsesjonskontraktdirektivet.
Den gjeldende anskaffelsesloven og tilhørende forskrifter
inneholder noen grunnleggende prinsipper og krav til prosedyrer
som må følges ved gjennomføring av offentlige anskaffelser. Regelverket
skal fremme effektiv ressursbruk, samt gi allmennheten tillit til
offentlig anskaffelsesvirksomhet.
Anskaffelsesregelverket inneholder både en EØS-rettslig
og en nasjonal regulering. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet
til å regulere offentlige anskaffelser over angitte EØS-terskelverdier.
I tillegg har Norge valgt å oppstille et regelverk om offentlige
anskaffelser under disse EØS-terskelverdiene, samt for enkelte tjenester som
er unntatt de detaljerte prosedyrereglene i EU-direktivene (såkalte
uprioriterte tjenester).
Det har oppstått et behov for å revidere regelverket
om offentlige anskaffelser. Det er flere årsaker til dette. For
det første vedtok EU tre nye direktiver om offentlige anskaffelser
26. februar 2014 som skal gjennomføres i norsk rett. Den EØS-rettslige
delen av regelverket må derfor revideres. For det andre er det behov
for forenklinger i den nasjonale delen av anskaffelsesregelverket,
som oppfattes som komplisert og rigid. For det tredje har det vært nødvendig
å gjennomgå sanksjonsreglene fordi håndhevelsen av anskaffelsesregelverket
ikke fungerer effektivt nok, særlig når det gjelder ulovlige direkte
anskaffelser.
Forslag til lov- og forskriftsendringer har
vært sendt på tre ulike alminnelige høringer. Etter utløpet av høringsfristene
har departementet gjennomgått forslagene og høringsinnspillene,
og foreslår et samlet, revidert regelverk om offentlige anskaffelser,
herunder en ny anskaffelseslov.
Nytt anskaffelsesdirektiv
2014/24/EU, som erstatter direktiv 2004/18/EF som i Norge er gjennomført
i forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402
(anskaffelsesforskriften).
Nytt forsyningsdirektiv 2014/25/EU, som
erstatter direktiv 2004/17/EF som i Norge er gjennomført i forskrift
om innkjøpsregler i forsyningssektorene av 7. april 2006 nr. 403 (forsyningsforskriften).
Et helt nytt direktiv om konsesjonskontrakter, direktiv
2014/23/EU. Tjenestekonsesjonskontrakter er unntatt fra anskaffelsesregelverket
i dag.
EU-kommisjonen har uttalt at formålet med endringene
er å gjøre reglene enklere og mer fleksible, redusere administrative
byrder for både oppdragsgivere og leverandører, avklare rettsspørsmål,
legge bedre til rette for at små og mellomstore bedrifter kan konkurrere
om offentlige kontrakter, og legge bedre til rette for strategisk
bruk av offentlige anskaffelser for å ivareta miljøhensyn, sosiale
hensyn, innovasjon og andre samfunnshensyn.
I tillegg til de nye lovbestemmelsene som er omtalt
i denne proposisjonen, vil de tre direktivene bli gjennomført i
form av tre nye forskrifter. Det vil bli vedtatt en ny forskrift
om offentlige anskaffelser som vil erstatte dagens anskaffelsesforskrift,
en ny forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene som vil
erstatte dagens forsyningsforskrift, og en helt ny forskrift om
konsesjonskontrakter.
De nye direktivene er foreløpig ikke innlemmet i
EØS-avtalen. Forslaget til ny anskaffelseslov kan imidlertid i all
hovedsak gjennomføres også innenfor rammen av de gamle anskaffelsesdirektivene.
En stor del av forskriftsendringene som har vært på høring, kan
imidlertid ikke gjennomføres uten at de nye direktivene er innlemmet
i EØS-avtalen. Departementets vurdering er at disse direktivene
er EØS-relevante og akseptable.
Nytt anskaffelsesdirektiv, direktiv 2014/24/EU, ble
vedtatt 26. februar 2014. Departementet vil gjennomføre direktivet
i form av en ny anskaffelsesforskrift, som skal avløse den gjeldende
anskaffelsesforskriften.
Kravene til dokumentasjon fra leverandørene forenkles.
Det innføres nye regler om elektronisk kommunikasjon. Den økte satsingen
på digitalisering utgjør betydelige forenklingsgrep som vil bidra
til å redusere transaksjonskostnadene for både oppdragsgivere og
leverandører.
Det åpnes for forhandlinger i større utstrekning enn
i dag ved at adgangen til å velge anskaffelsesprosedyrene «konkurranse
med forhandling» og «konkurransepreget dialog» utvides. Det åpnes
også for at ikke-statlige myndigheter kan kunngjøre konkurranse
ved hjelp av en forhåndskunngjøring.
Skillet mellom prioriterte tjenester og uprioriterte
tjenester oppheves. De fleste av dagens uprioriterte tjenester,
blant annet helse-, sosial-, kultur- og utdanningstjenester, underlegges
egne og mer fleksible regler enn de tjenestene som fullt ut er omfattet
av direktivet.
Medlemslandene pålegges å treffe egnede tiltak for
å sikre at leverandørene etterlever gjeldende nasjonale og internasjonale
regelverk om miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold i forbindelse med
gjennomføring av offentlige kontrakter. Handlingsrommet for å trekke
inn slike hensyn på ulike steg i anskaffelsen utvides.
Nytt direktiv om innkjøpsregler i forsyningssektorene
(vann- og energiforsyning, transport og posttjenester), direktiv
2014/25/EU, ble også vedtatt 26. februar 2014. Departementet vil
gjennomføre direktivet i form av en ny forsyningsforskrift, som
skal erstatte den gjeldende forsyningsforskriften.
Mange av reglene i forsyningsdirektivet er sammenfallende
med anskaffelsesdirektivets regler for klassisk sektor, og endringene
som beskrevet i punkt 2.2.2 i proposisjonen gjelder langt på vei også
for det nye forsyningsdirektivet. Bestemmelsene i forsyningsdirektivet
er likevel gjennomgående mer fleksible, og prosedyrereglene er ikke
like omfattende og detaljerte.
I tillegg til anskaffelsesdirektivet og forsyningsdirektivet
ble et direktiv om tildeling av konsesjonskontrakter, direktiv 2014/23/EU,
vedtatt 26. februar 2014. Departementet vil gjennomføre direktivet
i form av en forskrift om konsesjonskontrakter.
Departementet sendte 17. mars 2015 forslag til lov-
og forskriftsendringer til gjennomføring av de tre nye EU-direktivene
på alminnelig høring med høringsfrist 17. juni 2015.
Høringssvarene viser at mange høringsinstanser i
hovedtrekk er positive til forslaget til et revidert regelverk basert
på de nye EU-direktivene. De mener at de nye lovbestemmelsene og
forskriftene vil gi større fleksibilitet og redusere de administrative
byrdene og således bidra til en reell forbedring. Samtidig er det
enkeltelementer i forslagene som har møtt større motbør. Kapittel 7
i proposisjonen inneholder en mer detaljert redegjørelse for høringsinnspillene
til de nye lovbestemmelsene. En overordnet redegjørelse for hovedtrekkene
i forslaget til nye forskrifter er gitt i kapittel 8 i proposisjonen.
Ved kongelig resolusjon 14. desember 2012 ble det
oppnevnt et utvalg (Forenklingsutvalget) som fikk i oppdrag å vurdere
behovet for endringer i den særnorske delen av anskaffelsesregelverket
innenfor klassisk sektor. Forenklingsutvalget la frem sin utredning 10. juni
2014. Utredningen er trykket som NOU 2014:4 Enklere regler – bedre
anskaffelser.
I utredningen la utvalget frem et samlet forslag til
ny og forenklet del II i anskaffelsesforskriften, det vil si reglene
som gjelder for anskaffelser som overstiger den nasjonale terskelverdien
på 500 000 kroner, men ikke EØS-terskelverdiene. I tillegg foreslo
utvalget enkelte endringer i de generelle reglene i anskaffelsesloven
og i anskaffelsesforskriftens del I, som gjelder for alle anskaffelser.
Videre la Forenklingsutvalget i henhold til
mandatet frem forslag til hvordan anskaffelsesdirektivets nye og
svært fleksible regler om anskaffelser av helse- og sosialtjenester
og en rekke andre særlige tjenester bør gjennomføres i norsk rett,
jf. NOU 2014:4 kapittel 27. Utvalgets anbefaling var at disse anskaffelsene
underlegges de samme reglene som utvalget har foreslått for anskaffelser
under EØS-terskelverdiene.
I tillegg foreslo utvalget på uttrykkelig oppfordring
i mandatet et alternativt regelsett for anskaffelser som ikke overstiger
EØS-terskelverdiene – et «minimumsregelverk» som ikke oppstiller
flere krav og prosedyreregler enn dem som er nødvendige for å oppfylle
kravene i EØS-avtalen og formålet med anskaffelsesregelverket, jf.
NOU 2014:4 kapittel 28.
Ved flere av forslagene delte utvalget seg i
et flertall og mindretall. Utvalgets flertall foreslo gjennomgående
regler som går lenger i å gi oppdragsgiver fleksibilitet og skjønn
ved gjennomføringen av konkurranser. Mindretallet fremhevet i sine
dissenser særlig behovet for klare og forutsigbare regler for leverandørene, og
at forenkling ikke nødvendigvis innebærer å oppheve regler eller
overlate mer skjønn til oppdragsgiverne. I tillegg understreket
mindretallet behovet for å benytte anskaffelsesregelverket til å
ivareta samfunnshensyn utover de rent anskaffelsesfaglige.
Departementet sendte NOU 2014:4 på høring 20. juni
2014 med høringsfrist 31. oktober 2014. Høringssvarene viser at
nær sagt alle høringsinstansene er positive til en forenkling av
de særnorske anskaffelsesreglene. Imidlertid spriker oppfatningene
om hvilke grep som faktisk innebærer forenkling. På overordnet nivå
har de fleste oppdragsgivere gitt uttrykk for klar støtte til utvalgsflertallets
forslag. Etter deres oppfatning vil en reduksjon i antallet prosedyreregler og
en utvidelse av oppdragsgivers fleksibilitet gi bedre og mer effektive
anskaffelser. På den annen side har hovedvekten av leverandører
gjennomgående sluttet seg til mindretallets dissenser. Disse høringsinstansene
er opptatt av å sikre forutsigbarheten til leverandørmarkedet og
mener at et forkortet regelverk ikke nødvendigvis innebærer forenkling.
Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA)
ble etablert 1. januar 2003. Formålet var å tilby en rask og rimelig
klagemulighet på et lavere konfliktnivå enn ved domstolene. KOFAs rolle
var kun å gi rådgivende uttalelser, både i saker om ulovlige anskaffelser
og i saker om andre regelbrudd. Med ulovlig direkte anskaffelse menes
en anskaffelse hvor oppdragsgiver i strid med anskaffelsesregelverket
ikke har kunngjort en konkurranse. For å sikre bedre etterlevelse
av anskaffelsesregelverket fikk KOFA med virkning fra 1. januar
2007 myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr i saker om ulovlige
direkte anskaffelser. Med dette ble KOFAs uttalelser i disse sakene
rettslig bindende.
Gjennomføringen av EUs siste håndhevelsesdirektiv
om offentlige anskaffelser (direktiv 2007/66/EF) medførte imidlertid
grunnleggende endringer i håndhevelsessystemet i Norge. I tråd med
anbefalinger fra Håndhevelsesutvalget i NOU 2010:2 Håndhevelse av
offentlige anskaffelser, besluttet lovgiver å legge de nye sanksjonene
til domstolene. Med virkning fra 1. juli 2012 mistet KOFA kompetansen
til å ilegge overtredelsesgebyr fordi ordningen ble ansett vanskelig
å forene med de nye sanksjonene etter direktivet.
I perioden KOFA hadde kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr
(1. januar 2007 til 1. juli 2012), kom det inn om lag 350 saker
med påstand om ulovlige direkte anskaffelser. Nemnda ila gebyr i
81 saker, med en samlet verdi på over 100 mill. kroner.
I de tre årene som har gått siden KOFA mistet gebyrkompetansen
og domstolene overtok håndhevelsen, er departementet kjent med bare
to rettssaker hvor en leverandør har fremmet krav om sanksjoner
etter anskaffelsesloven. I samme periode har KOFA mottatt 45 klager
på ulovlige direkte anskaffelser, sammenlignet med 88 klager i 2011
og 113 klager i 2010. Disse tallene tilsier at en del ulovlige anskaffelser
verken finner veien til KOFA eller domstolene. Det ser derfor ut
som om håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser rent faktisk
er svekket.
For å effektivisere håndhevelsen av ulovlige direkte
anskaffelser så departementet behov for endringer i håndhevelsesreglene,
både i anskaffelsesloven, anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften
og forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser. Departementet
sendte derfor på høring forslag til lovendringer som gir nemnda
kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr og til å bringe saker
inn for domstolene ved søksmål. Ovennevnte forslag ble sendt på
høring 14. april 2015 med høringsfrist 14. august 2015. Høringsinnspillene
viser at både leverandørsiden og oppdragsgiversiden i hovedtrekk
er positive til forslaget om å gjeninnføre KOFAs kompetanse til
å ilegge overtredelsesgebyr. Forslaget om å gi KOFA søksmålskompetanse har
derimot vært mer kontroversielt.
Lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
(anskaffelsesloven) er en overordnet rammelov som først og fremst
inneholder bestemmelser om formålet med anskaffelsesregelverket,
virkeområdet, grunnleggende krav som gjelder for alle offentlige
anskaffelser, krav om ivaretakelse av ulike samfunnshensyn og håndhevelse.
Øvrig regulering skjer i forskrifter, blant annet en detaljert regulering
av hvilke prosedyrer som skal følges ved gjennomføringen av konkurranser
om offentlige kontrakter. Dette betyr at det i realiteten er forskriftene
som viser reguleringen av området, og det er primært forskriftene
brukerne av regelverket må forholde seg til.
De sentrale forskriftene til anskaffelsesloven
er opplistet i kap. 3 i proposisjonen.
Det gjeldende anskaffelsesregelverket er en kombinasjon
av EØS-rett og nasjonal rett. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet
til å regulere offentlige anskaffelser av varer, tjenester og bygge-
og anleggsarbeider over angitte EØS-terskelverdier. Hovedstammen
i regelverket er dermed av EØS-rettslig opprinnelse.
I tillegg til å gjennomføre EØS-rett har lovgiver funnet
det hensiktsmessig å vedta utfyllende særnorske regler. Dette gjelder
særlig for klassisk sektor. Den nasjonale kunngjøringsplikten gjelder
for kontrakter med verdi over 500 000 kroner.
Sondringen mellom EØS-baserte regler og nasjonale
regler er rettskildemessig viktig. EØS-baserte regler skal tolkes
i tråd med EØS-retten og utviklingen av denne, inkludert rettspraksis
fra EFTA-domstolen og EU-domstolen. De har også en annen status,
med krav på forrang fremfor annen norsk rett så langt dette følger
av EØS-loven § 2.
En og samme lov- eller forskriftsbestemmelse kan
inneholde elementer av både EØS-rett og nasjonalt utformet rett.
Når regelverket skal revideres, er det viktig å være oppmerksom
på skillet for å vite hvilket handlingsrom norsk lovgiver har til
selv å utvikle rettsområdet innenfor de rammer EØS-retten setter.
Forenkling har vært et av de viktigste formålene med
revisjonen av EUs anskaffelsesdirektiver, jf. punkt 2.2.1 i proposisjonen.
I de senere årene har kritikken mot anskaffelsesregelverket
økt i Norge, jf. blant annet NOU 2012:2 Utenfor og innenfor: Norges
avtaler med EU (Europautredningen). Mange mener at regelverket er
blitt for detaljert, komplisert og formalistisk. I Europautredningen
pekes det blant annet på at reglene er ressurskrevende å forholde
seg til, og at dette kan føre til at anskaffelsesprosessene trekker
ut i tid. Blant annet på bakgrunn av EUs revisjonsprosess og kritikken
av anskaffelsesregelverket ble Forenklingsutvalget oppnevnt av regjeringen
Stoltenberg II i desember 2012.
Ved høringen av NOU 2014:4 uttaler svært mange
høringsinstanser seg uttrykkelig om forenklingstemaet. På generelt
grunnlag støtter samtlige av disse en forenkling av anskaffelsesregelverket.
Samtidig viser høringssvarene et mangfold av oppfatninger om hvilke
endringer som faktisk bør gjøres for å oppnå forenklinger, og hva
effekten av de forskjellige forslagene vil være.
I likhet med både Forenklingsutvalget og høringsinstansene
ser departementet et stort behov for å forenkle anskaffelsesregelverket
og redusere de administrative byrdene for både oppdragsgivere og
leverandører. Det er uheldig at reglene oppleves som kompliserte
og rigide, og at frykten for å gjøre feil fører til at offentlige oppdragsgivere
blir mer opptatt av prosess enn av å gjøre gode innkjøp.
Høringen av Forenklingsutvalgets utredning viser
at det ikke finnes noen klar oppskrift for hvordan anskaffelsesregelverket
skal forenkles. Det er et visst spenningsforhold mellom ønsket om mer
fleksibilitet og rom for skjønn for oppdragsgiver på den ene siden
og ønsket om mer detaljerte regler og forutsigbarhet for brukerne
av regelverket på den andre. Dessuten er det et spenningsforhold
mellom ønsket om forenklinger og ønsket om å legge til rette for
strategisk bruk av anskaffelsesregelverket for å ivareta andre samfunnshensyn.
Etter departementets vurdering er det nødvendig å
finne en passende balanse mellom disse motstridende hensynene. I
noen tilfeller vil forenkling være synonymt med mer utfyllende og detaljerte
regler for å sikre en forutsigbar anskaffelsesprosess for både oppdragsgivere
og leverandører. På andre områder vil forenkling være å fjerne bestemmelser
og gi oppdragsgiver større fleksibilitet. Regelverket bør baseres
på tillit til at offentlige oppdragsgivere ønsker å foreta gode
og samfunnstjenlige anskaffelser. Departementet legger til grunn
at offentlige oppdragsgivere har en egeninteresse i å gjennomføre ryddige
og effektive anskaffelsesprosesser.
Også i arbeidet med gjennomføringen av direktivbestemmelsene
har departementet lagt stor vekt på hensynet til forenkling, brukervennlighet og
fleksibilitet. Direktivene setter likevel klare grenser for hvor
langt det er mulig å gå i denne retningen. Direktivene inneholder
noen bestemmelser som det er opp til medlemslandene å avgjøre om
de vil innføre eller ikke. Som hovedregel har departementet foreslått
å innføre bestemmelser som gir oppdragsgivere økt fleksibilitet.
Det innebærer at det innføres ekstra verktøy som oppdragsgiverne
kan velge blant når de gjennomfører offentlige anskaffelser. Samtidig
har departementet som hovedregel valgt ikke å foreslå innført bestemmelser
som begrenser oppdragsgivers handlefrihet. Etter departementets
vurdering er dette best i samsvar med ønsket om forenkling av regelverket.
I arbeidet med nye lov- og forskriftstekster
har departementet også generelt lagt stor vekt på å forenkle språk
og struktur.
Diskusjonen om hvordan forskjellige samfunnshensyn
skal ivaretas i anskaffelsesregelverket, rommer et bredt spekter
av kompliserte og sammensatte problemstillinger. Temaet krever etter departementets
mening en nyansert tilnærming.
Departementet forutsetter at alle offentlige
myndigheter og offentligrettslige organer har plikt til å opptre
etisk forsvarlig i all sin virksomhet, også i sin anskaffelsespraksis.
Det er viktig at ivaretakelse av samfunnsansvar er godt forankret
i virksomhetens ledelse, og dette bør fortrinnsvis også være forankret
i en overordnet anskaffelsesstrategi. Et annet spørsmål er om og
eventuelt hvordan slike hensyn skal reflekteres i anskaffelsesregelverket.
Allerede i 1997 hadde Tronslin-utvalget en relativt
grundig diskusjon av disse spørsmålene, jf. omtale i proposisjonens
punkt 6.2. Etter departementets vurdering er utvalgets generelle
betraktninger relevante og aktuelle også ved utformingen av ny anskaffelseslov.
Samtidig har det skjedd en betydelig samfunnsutvikling siden 1997.
Anskaffelsesvirksomheten i store deler av offentlig sektor er blitt
mer profesjonell, og forventningene til utøvelse av samfunnsansvar
ved gjennomføringen av offentlige anskaffelser har vokst. Dette
reflekteres også både i det gjeldende særnorske anskaffelsesregelverket
og EUs tre nye anskaffelsesdirektiver.
Anskaffelsesregelverket favner imidlertid vidt og
omfatter oppdragsgivere som i varierende grad har muligheter til
å utøve en profesjonell og avansert anskaffelsespraksis.
Også organiseringen av innkjøp varierer, og
vil kunne ha betydning for hvordan regulering knyttet til ulike
samfunnshensyn blir fulgt opp i forskjellige anskaffelser.
Riksrevisjonen har påpekt at manglende regeletterlevelse
skyldes svak innkjøpskompetanse, utilstrekkelig ledelsesforankring,
mangelfull intern kontroll og lite formålstjenlig organisering av
innkjøpsarbeidet. Direktoratet for forvaltning og IKT har en viktig
rolle i arbeidet med å heve kompetansen og styrke styring og ledelse
på anskaffelsesområdet gjennom blant annet veiledning. Likevel gjenstår
et betydelig arbeid med å løfte den grunnleggende innkjøpsfaglige
kompetansen hos en del oppdragsgivere og få satt offentlige anskaffelser
på ledelsens dagsorden.
Departementet er opptatt av å finne en rimelig balanse
mellom behovet for forenkling og reduksjon av administrative byrder
på den ene siden og behovet for å adressere aktuelle samfunnsutfordringer
på den andre. Det kan være vanskelig å måle den positive effekten
av reguleringen, det vil si gevinstene i form av forbedringer knyttet
til de underliggende samfunnsutfordringene som søkes løst. Ivaretakelse
av ulike samfunnsmessige hensyn ved offentlige anskaffelser gjennom
særskilt regulering har økonomiske kostnader. I likhet med gevinstene
er de vanskelige å måle. I tillegg er det krevende å beregne tiltakenes
konkurransemessige effekt. Hver enkelt regulering krever en vurdering
av om alternative tiltak kan ha en like god eller bedre effekt sett
opp mot kostnadene. Økonomisk teori tilsier at direkte, målrettede virkemidler
gir en mer effektiv ressursutnyttelse enn indirekte virkemidler.
Pålegg om å ivareta ulike samfunnshensyn i offentlige anskaffelser er
indirekte virkemidler. Det er imidlertid ikke gitt at det alltid
finnes andre effektive tiltak.
Krav om å ivareta ulike samfunnshensyn kan gjøre
det vanskeligere for oppdragsgiver å anskaffe varer og tjenester
av riktig kvalitet til riktig pris. Jo flere hensyn en oppdragsgiver pålegges
å ivareta i en anskaffelse, jo større er risikoen for at oppdragsgivers
oppmerksomhet om denne hovedoppgaven svekkes. Dette tilsier at lovgiver
bør utvise varsomhet med å legge inn krav som forfølger andre samfunnsmessige
hensyn, i anskaffelsesregelverket. Det er nødvendig å foreta en
prioritering blant de tiltakene som det isolert sett hadde vært
ønskelig å innføre.
I forslaget til ny anskaffelseslov har departementet
søkt å veie ulike hensyn mot hverandre. Etter departementets vurdering
er enkelte samfunnsutfordringer så alvorlige at også anskaffelsesregelverket
bør tas i bruk for å bidra til like konkurransevilkår, seriøsitet
i leverandørmarkedet og en generell utvikling i ønsket retning.
Departementet har i hovedsak prioritert arbeidet med å løse miljø-
og klimautfordringene, kampen mot arbeidslivskriminalitet og ivaretakelse
av internasjonale menneskerettigheter. Formålet med nye lovbestemmelser knyttet
til disse samfunnsområdene er å bidra til en positiv utvikling på
en effektiv måte, uten å legge uforholdsmessig tyngende oppgaver
på oppdragsgivere og leverandører.
Selv om bare utvalgte samfunnshensyn er omfattet
av de foreslåtte lovpåleggene, vil departementet understreke at
anskaffelsesregelverket gir oppdragsgiver handlingsrom til å trekke
inn også andre samfunnshensyn på de ulike stadiene i en anskaffelsesprosess.
I likhet med Forenklingsutvalget ser departementet
et behov for å klargjøre anskaffelsesregelverkets formål. Formålsbestemmelsen
bør rendyrke det egentlige formålet med regelverket. Virkemidler
som skal benyttes for å realisere formålet, bør flyttes til andre
bestemmelser.
Etter departementets vurdering er det behov
for å formulere formålet på en klar og tydelig måte, slik flertallet
har gjort. På den annen side kan departementet slutte seg til deler
av mindretallets syn. På denne bakgrunn foreslår departementet at
effektiv bruk av samfunnets ressurser og at det offentlige opptrer
med integritet ved gjennomføringen av anskaffelser, angis som formålet med
anskaffelsesregelverket, jf. departementets lovforslag § 1.
Departementet følger ikke opp flertallets forslag om
å angi konkurranse om offentlige kontrakter som et formål med regelverket.
På dette punktet slutter departementet seg til høringsinstansene som
har fremholdt at konkurranse ikke er et formål i seg selv, men et
virkemiddel for å oppnå effektiv ressursbruk.
Departementet foreslo at lovens virkeområde
angis i § 2, mens hvilke oppdragsgivere som er underlagt loven,
presiseres nærmere i § 3.
I forslaget til ny § 2 gikk departementet inn
for å tydeliggjøre hvilke anskaffelser loven gjelder for. Den gjelder
ikke bare regulære vare-, tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter,
men også plan- og designkonkurranser og konsesjonskontrakter. Dette
burde fremgå uttrykkelig av lovteksten. Forslaget var særlig ment
å fjerne eventuell tvil om konsesjonskontrakter er omfattet av loven
ettersom tjenestekonsesjonskontrakter ikke er omfattet av loven
i dag. Gjennom det nye konsesjonskontraktdirektivet må konsesjonskontrakter
fullt ut innlemmes i anskaffelsesregelverket.
Dernest ønsket departementet å klargjøre hvilke kontrakter
som er unntatt fra loven. Departementet foreslo å gi departementet
en hjemmel til å fastsette unntak fra lovens virkeområde i forskrift.
På denne måten kan unntaksbestemmelsene samles i hver enkelt forskrift.
Av samme grunn foreslo departementet at unntaket for anskaffelser
som er omfattet av EØS-avtalen artikkel 123, tas ut av loven og
legges sammen med øvrige unntak i forskriftene.
Kontrakter som oppdragsgiver subsidierer med mer
enn 50 prosent, foreslo departementet å regulere nærmere i forskrift.
Departementet er i utgangspunktet enig med Forenklingsutvalget
og høringsinstansene i at unntak fra loven bør plasseres i loven.
Etter departementets vurdering vil det likevel ikke være hensiktsmessig
å gå for en slik løsning, verken regelteknisk eller av hensyn til
brukervennligheten. Det er flere grunner til dette.
De tre nye anskaffelsesdirektivene inneholder svært
mange unntak som skal gjennomføres i norsk rett. Unntaksbestemmelsene
er imidlertid ikke fullt ut likelydende i de tre direktivene. I tillegg
gjelder egne unntaksregler i forsvars- og sikkerhetsanskaffelsesdirektivet
(direktiv 2009/81/EF), som i dag er gjennomført i forskrift om forsvars-
og sikkerhetsanskaffelser. Dersom samtlige unntak i disse fire direktivene
skulle gjennomføres som unntaksbestemmelser i loven, ville mesteparten
av loven bestått av unntaksbestemmelser. I tillegg ville det vært
behov for en rekke særtilpasninger for henholdsvis forsyningssektorene,
konsesjonskontrakter og forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Slik departementet
ser det, ville ikke slike omfattende særtilpasninger gjøre det enkelt
for brukerne å navigere i regelverket.
På dette grunnlaget opprettholder departementet forslaget
sitt om at departementet gis hjemmel til å fastsette unntak fra
loven i forskrift, jf. departementets lovforslag § 2 tredje ledd.
Forskriftshjemmelen er ganske vidt formulert. Hjemmelen skal imidlertid
i all hovedsak brukes til å gjennomføre unntakene som følger av
EUs anskaffelsesdirektiver i norsk rett. For anskaffelser over EØS-terskelverdi
vil det ikke være mulig å vedta egne unntak nasjonalt, som ikke
er i overenstemmelse med internasjonale avtaler som Norge er forpliktet
av. Selv om det er mulig å vedta egne unntak fra lovens virkeområde
for anskaffelser under EØS-terskelverdi, vil dette normalt være
lite praktisk. I dag gjelder samme unntaksbestemmelser over og under EØS-terskelverdi.
Anskaffelsesloven § 4 angir hvilke leverandører som
har rettigheter etter loven og forskrifter gitt i medhold av loven.
Alle virksomheter som er gitt rettigheter etter internasjonale avtaler
som Norge har på området, har rettigheter etter loven. Ved siden
av EØS-avtalen og WTO-avtalen om offentlige innkjøp gjelder dette
hovedsakelig EFTAs tredjelandsavtaler. Departementet foreslår at
gjeldende bestemmelse videreføres uten materielle endringer.
De nye anskaffelsesdirektivene inneholder egne bestemmelser
om grunnleggende prinsipper. I henhold til det nye anskaffelsesdirektivet
artikkel 18 nr. 1 om «udbudsprincipper» skal oppdragsgiver opptre
i samsvar med krav om likebehandling, ikke-diskriminering, gjennomsiktighet
og forholdsmessighet i anskaffelsesprosessen. Oppdragsgiver er pålagt
de samme pliktene i det nye forsyningsdirektivet artikkel 36 nr.
1 og det nye konsesjonskontraktdirektivet artikkel 3 nr. 1. I hovedsak
er de tre direktivbestemmelsene en videreføring av tilsvarende bestemmelser
i de gamle anskaffelsesdirektivene, jf. direktiv 2004/18/EF artikkel
2 og direktiv 2004/17/EF artikkel 10.
Tilføyelsen av forholdsmessighetsprinsippet
er ny. Dette prinsippet er ikke nevnt uttrykkelig i de gamle anskaffelsesdirektivene.
For øvrig gir direktivene lite veiledning om det nærmere rettslige
innholdet av prinsippene.
Departementet ser det som nødvendig å opprettholde
en bestemmelse om grunnleggende prinsipper i regelverket. EU-direktivene
har uttrykkelige bestemmelser om dette, og disse må gjennomføres
i norsk rett. Dessuten følger prinsippene langt på vei av EØS-avtalens
alminnelige regler. Når prinsippene har et EØS-rettslig innhold,
vil det ikke være tilstrekkelig bare å omtale dem i veiledning.
Noe reelt alternativ til å innarbeide EU-direktivenes grunnleggende
prinsipper i det norske regelverket, foreligger etter departementets
vurdering derfor ikke.
Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å
avgrense prinsippenes rekkevidde til anskaffelser som er omfattet
av EU-direktivene eller EØS-avtalens alminnelige regler. De grunnleggende
prinsippene bør gjelde uavhengig av anskaffelsenes verdi. En annen
sak er at forholdsmessighetsprinsippet får betydning for hvilke
krav som kan utledes av de grunnleggende prinsippene i den enkelte
anskaffelse.
Alternativet til lovfesting er å fastsette bestemmelser
om grunnleggende prinsipper i de enkelte forskriftene. Etter departementets
vurdering er det imidlertid hensiktsmessig å samle prinsippene i
en felles lovbestemmelse. Prinsippene er så sentrale i regelverket
at de bør forankres i loven. På denne bakgrunn foreslår departementet
en ny lovbestemmelse som pålegger oppdragsgiver å opptre i samsvar
med grunnleggende prinsipper om likebehandling, forutberegnelighet,
etterprøvbarhet, konkurranse og forholdsmessighet, jf. departementets
lovforslag § 4.
Til forskjell fra de nye anskaffelsesdirektivene, jf.
blant annet anskaffelsesdirektivet artikkel 18 nr. 1 annet ledd,
foreslår departementet ikke å innta et uttrykkelig forbud mot omgåelse
av regelverket. Etter departementets vurdering er dette såpass selvsagt
at det ikke er nødvendig å innarbeide forbudet i lovteksten.
Departementet merker seg at selv om enkelte høringsinstanser
er skeptiske til lovpålagte krav om å ivareta miljøhensyn og andre
samfunnshensyn, synes ikke forslaget til ny miljøbestemmelse å være
spesielt kontroversielt. Bestemmelsen er en videreføring og modernisering
av eksisterende pålegg.
Det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal
bli et lavutslippssamfunn. Regjeringen vil styrke klimaforliket
og starte omstillingen til lavutslippssamfunnet og det «grønne skiftet».
Offentlige anskaffelser er ett av flere virkemidler i denne omstillingen.
Regjeringen forventer at det offentliges forbruk og investeringer
støtter opp om denne miljø- og klimapolitiske målsettingen.
Departementet mener at gjeldende regel om miljøkrav
i anskaffelsesloven § 6 bør endres. Miljøkrav bidrar til å redusere
skadelig miljøpåvirkning, samtidig som oppdragsgivere ved å etterspørre
klimavennlige løsninger kan bidra til nødvendig innovasjon for å
nå klimamålene. Dette er reflektert i lovforslaget § 5 første ledd første
punktum. Bestemmelsen som foreslås, retter seg mot oppdragsgiverne
på virksomhetsnivå og stiller overordnede krav til deres samlede
anskaffelsespraksis. Departementet er opptatt av at ny § 5 første
ledd skal være et effektivt virkemiddel for å realisere regjeringens
miljø- og klimapolitiske målsettinger. Kravene til oppdragsgivers
samlede anskaffelsespraksis må derfor reflekteres også i de enkelte
anskaffelsene som oppdragsgiver gjennomfører, og underlegges en
grad av rettslig kontroll.
Departementet har merket seg at Stortinget har fremmet
følgende anmodningsvedtak i Nasjonalbudsjettet for 2016:
«Stortinget ber regjeringen innføre krav om minimum
30 pst. miljøvekting ved alle offentlig anbud der det er relevant.»
Det har ikke vært mulig for departementet å
realitetsbehandle dette vedtaket i denne proposisjonen. Det skyldes
at utforming og konsekvenser av et slikt krav må utredes nærmere,
og et forslag må sendes på alminnelig høring. Denne lovproposisjonen
kan ikke utsettes i påvente av slike utredninger og høring siden
de foreslåtte lovendringene i proposisjonen er et ledd i gjennomføringen
av tre nye anskaffelsesdirektiver i norsk rett. Departementet vil
komme tilbake til Stortinget med forslag til oppfølgning av anmodningsvedtaket
på en egnet måte.
FN vedtok i 2011 veiledende prinsipper for næringsliv
og menneskerettigheter. Prinsippene omhandler medlemsstatenes ansvar
for å beskytte individer mot brudd på menneskerettighetene – herunder
krenkelser begått av tredjeparter, for eksempel aktører i næringslivet
– og næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene.
I henhold til prinsipp 6 i FNs veiledende prinsipper bør staten
fremme respekt for menneskerettigheter hos selskapene de gjennomfører
forretningstransaksjoner med.
Like konkurransevilkår skapes ved at oppdragsgiverne
stiller krav om at leverandørene og deres underleverandører følger
grunnleggende internasjonale spilleregler ved fremstillingen av ytelsen.
Leverandører som presser produksjonsprisene gjennom brudd på grunnleggende
menneskerettigheter, bør ikke vinne konkurranser om offentlige kontrakter
på bekostning av seriøse leverandører. Departementet mener derfor
det bør innføres et lovkrav som fastslår at offentlige oppdragsgivere
skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter
i sine anskaffelser.
På samme måte som for miljø- og klimahensynet,
jf. lovforslaget § 5 første ledd første punktum, er departementet
opptatt av at plikten til å ha egnede rutiner for å fremme hensynet
til grunnleggende menneskerettigheter skal fungere som et effektivt
virkemiddel. At oppdragsgiver har egnede rutiner, har liten verdi
dersom de ikke følges opp i den enkelte anskaffelse. Dette må underlegges
en grad av rettslig kontroll. Etter departementets vurdering vil
god veiledning være viktig på dette området.
Et par høringsinstanser har foreslått at ny lovbestemmelse
også skal inneholde et pålegg om innovasjon. Etter departementets
vurdering vil imidlertid et slikt lovpålegg ikke være et egnet virkemiddel
for å oppnå mer innovasjon i offentlige sektor. Andre virkemidler
er mer egnet. Blant annet har Direktoratet for forvaltning og IKT
og Nasjonalt program for leverandørutvikling i oppdrag å øke kunnskapen
om og gjennomføringen av innovative offentlige anskaffelser.
Mange høringsinstanser mener det er viktig at regelverket
har bestemmelser som viser handlingsrommet for å trekke inn ulike
samfunnshensyn i anskaffelsesprosessen, slik at aktørene har trygghet
for at dette faktisk er tillatt. Departementet ønsker å komme dem
i møte. Det er viktig å synliggjøre at regelverket ikke pålegger oppdragsgivere
utelukkende å legge vekt på pris og økonomiske hensyn i snever forstand,
men gir et stort rom for å ta hensyn til samfunnsmessige konsekvenser
i videre forstand, slik som konsekvenser for miljø, arbeidsforhold
og forskjellige sosiale forhold.
De nye direktivene utvider adgangen til å trekke inn
ulike samfunnshensyn på ulike trinn i en anskaffelse. Departementets
lovforslag § 5 første ledd pålegger offentlige oppdragsgivere å
ta hensyn til miljø og grunnleggende menneskerettigheter i sin anskaffelsespraksis,
men sier ikke noe om hvordan dette skal gjøres. I tillegg er det behov
for en klargjøring av hvordan andre samfunnshensyn enn dem som er
omfattet av påbudet i første ledd, kan ivaretas i en anskaffelse. Departementets
lovforslag § 5 annet ledd synliggjør handlingsrommet for å stille
egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen.
Selv om handlingsrommet utvides, er det fortsatt klare
rammer for hvordan slike hensyn kan ivaretas. Det fremgår uttrykkelig
av lovbestemmelsen at kravene og kriteriene må ha en tilknytning
til leveransen. I tillegg må oppdragsgiver respektere de grunnleggende
prinsippene som er nedfelt i lovforslaget § 4.
Regjeringen la 13. januar 2015 frem en strategi mot
arbeidslivskriminalitet. Som en oppfølgning av strategien foreslår
departementet å åpne for en begrensning i anskaffelsesregelverket.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som gir departementet
adgang til å pålegge oppdragsgivere å stille krav om begrensninger
i antallet ledd i leverandørkjeden ved gjennomføringen av offentlige
kontrakter, jf. lovforslaget § 5 tredje ledd. Kravet skal gjelde
i bransjer med særlige utfordringer knyttet til arbeidslivskriminalitet. Departementet
har sendt et forslag til slike forskriftsbestemmelser på alminnelig
høring.
I henhold til FNs konvensjon om rettighetene
til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal medlemsstatene
treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre mennesker med nedsatt
funksjonsevne tilgang til alle tilbud eller tjenester som er åpne
for eller tilbys allmennheten. Dette har EU tatt hensyn til i de
nye anskaffelsesdirektivene. Det fremgår uttrykkelig av anskaffelsesdirektivet
artikkel 42 og forsyningsdirektivet artikkel 60 at oppdragsgiver
skal benytte kravspesifikasjoner som tar hensyn til universell utforming
ved anskaffelser som skal brukes av fysiske personer, enten av offentligheten
eller ansatte hos oppdragsgiver, med mindre unntak kan begrunnes særskilt.
Departementet vil gjennomføre disse direktivbestemmelsene i de nye
forskriftene.
Departementet vurderer det slik at nye forskriftsbestemmelser
om krav om universell utforming krever en eksplisitt lovhjemmel,
og har foreslått inntatt en slik hjemmel, jf. lovforslaget § 5 fjerde ledd.
Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns-
og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter pålegger offentlige oppdragsgivere
å stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører
ikke har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av
gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler.
Arbeids- og sosialdepartementet er ansvarlig for denne forskriften,
som er hjemlet i anskaffelsesloven § 7.
Etter departementets vurdering bør dagens lovhjemmel
videreføres, med enkelte justeringer i ordlyden.
Departementet har merket seg at et flertall
av høringsinstansene støtter innføringen av en plikt for oppdragsgiver
til å stille krav om bruk av lærlinger. Departementet opprettholder
derfor forslaget om å innføre en hjemmel til å vedta forskrift om
dette, jf. lovforslaget § 7. Etter departementets vurdering vil
de betenkeligheter som enkelte høringsinstanser har pekt på, kunne avhjelpes
ved utformingen av forskriftsreglene.
For at et pålegg om bruk av lærlinger skal ha
den ønskede virkningen, er det etter departementets syn ikke tilstrekkelig
bare å stille krav om at leverandøren er tilknyttet en lærlingordning.
Det er nødvendig at oppdragsgiver stiller krav om bruk av lærlinger
ved utførelsen av den konkrete kontrakten. Departementet viser også
til anskaffelsesdirektivets artikkel 70 som slår fast at kontraktsvilkår
som stilles i forbindelse med en anskaffelse, må ha tilknytning
til leveransen.
Etter departementets vurdering bør oppdragsgivers
plikt være begrenset til å skulle stille krav om at hovedleverandøren
bruker lærlinger ved utførelsen av kontrakten. Anskaffelsesregelverket gjelder
for oppdragsgivers kontraktsforhold med hovedleverandøren, og oppdragsgiver
inngår ikke kontrakt direkte med eventuelle underleverandører. Hovedleverandøren
bør imidlertid gis frihet til å avgjøre om han vil oppfylle kravet
til bruk av lærlinger selv, eller ved hjelp av underleverandører.
Krav om bruk av lærlinger vil kunne stille oppdragsgivere
og leverandører overfor betydelige praktiske utfordringer. Departementet
vil derfor vurdere om forskriften skal åpne for at leverandører
som kan dokumentere forsøk på å rekruttere lærlinger, men uten å
lykkes, likestilles med bedrifter som har lærlinger. Krav om bruk av
lærlinger skal gjelde alle leverandører, ikke bare norske.
Et krav om bruk av lærlinger i offentlige anskaffelser
vil – uavhengig av om det anses diskriminerende – begrense den frie
flyten av tjenester i EØS-området. I henhold til EØS-retten må tiltak
som begrenser den frie flyten av tjenester, være begrunnet i et
legitimt formål. Tiltaket må i tillegg være forholdsmessig.
Regjeringen har foreslått krav om bruk av lærlinger
som en del av sin strategi mot arbeidslivskriminalitet. Tiltaket
skal bidra til å sikre et seriøst arbeidsliv og at reglene i arbeidslivet overholdes.
I tillegg skal tiltaket bøte på den betydelige mangelen på læreplasser
man i dag ser innenfor flere lærefag. Det er i stor utstrekning tillatt
å stille krav som ivaretar sosiale hensyn, i forbindelse med offentlige
anskaffelser. På dette grunnlaget vil et krav om bruk av lærlinger
etter departementets vurdering ivareta et legitimt formål som kan
begrunne innskrenkning av konkurransen i tråd med EØS-retten.
For at krav om bruk av lærlinger skal anses
forholdsmessig, må kravet ikke begrense konkurransen i større utstrekning
enn det som er nødvendig for å oppnå dets formål. Det er derfor sentralt
at kravet om bruk av lærlinger begrenses til bransjer hvor det er
spesielle utfordringer med arbeidslivskriminalitet eller et særlig
behov for læreplasser. Departementet foreslår at forskriftshjemmelen
skal inkludere en adgang for departementet til å fastsette at kravet
om bruk av lærlinger bare skal stilles for kontrakter over en viss
verdi og varighet. På denne måten unngås at oppdragsgivere stiller
krav om bruk av lærlinger når kontraktens verdi ikke forsvarer de
kostnader leverandøren påtar seg ved å knytte til seg en lærling.
Forskriften må angi hvilke kontraktstyper kravet om bruk av lærlinger
skal gjelde for.
Gjeldende håndhevelsesregler trådte i kraft 1. juli
2012. Etter disse reglene er håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser
avhengig av at leverandørene reiser søksmål for domstolene. I henhold
til tvistelovens alminnelige prosessregler må saksøkeren ha rettslig
interesse. I tillegg vil saksøkeren bære risikoen for å pådra seg
ansvaret for sine egne og oppdragsgiverens sakskostnader hvis saken
tapes. Også KOFA behandler klager med påstand om ulovlige direkte
anskaffelser. Nemndas kompetanse er imidlertid begrenset til å avgi
rådgivende uttalelser om hvorvidt oppdragsgiver har brutt regelverket.
Departementet sendte på høring et forslag til
endringer i loven med det formål å effektivisere håndhevelsen av
ulovlige direkte anskaffelser.
Formålet med forslagene om å gjeninnføre KOFAs
kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr og å gi KOFA søksmålskompetanse
var å effektivisere håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser.
Kort saksbehandlingstid i KOFA er en klar forutsetning for at nemnda
skal bli oppfattet som det effektive tvisteløsningsalternativet nemnda
er ment å være. Av hensyn til KOFAs legitimitet generelt og partene
spesielt må nemndas avgjørelser ikke bare være av god kvalitet, men
også produseres raskt. Mange høringsinstanser har uttrykt bekymring
for at nye arbeidsoppgaver for KOFA i saker om ulovlige direkte
anskaffelser vil kunne føre til at saksbehandlingstiden i de rådgivende
sakene øker. Departementet understreker at det ikke er ønskelig å
gjennomføre tiltak som har slik effekt. Dette krever at departementet
tar hensyn til den aktuelle ressurssituasjonen i KOFA og vurderer
hvilke oppgaver det er tilrådelig å pålegge nemnda uten at det skal
gå vesentlig ut over formålet med nemnda.
Departementet fastholder forslaget om å gjeninnføre
KOFAs kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr i saker om ulovlige
direkte anskaffelser. Departementet registrerer at forslaget har
fått bred støtte fra både leverandørsiden og oppdragsgiversiden
i høringen.
Departementet opprettholder videre forslaget om
at KOFA skal kunne ilegge overtredelsesgebyr uavhengig av oppdragsgivers
skyld. At det gjaldt et krav om grov uaktsomhet eller forsett i den
nå opphevede anskaffelsesloven § 7b, ble begrunnet med at anskaffelsesregelverket
fremstår komplekst, og at det derfor burde utvises en viss tilbakeholdenhet
med hensyn til hvor streng aktsomhetsnormen burde være. Dette hensynet gjør
seg ikke gjeldende med samme styrke nå. Departementet foreslår at
den aktsomme oppdragsgiver skal kunne unngå å bli ilagt overtredelsesgebyr
ved å foreta en intensjonskunngjøring og tidligst inngå kontrakten
ti dager etter kunngjøringen, på samme måte som oppdragsgiver kan
unngå å bli idømt sanksjoner av retten, jf. anskaffelsesloven §§ 13
og 14. I tillegg taler hensynet til effektiv håndhevelse av ulovlige
direkte anskaffelser for at KOFA skal kunne ilegge overtredelsesgebyr uavhengig
av oppdragsgivers skyld.
Departementet ser at det etter omstendighetene vil
kunne være rimelig å unnlate å ilegge gebyr, og foreslår derfor
å innføre en slik adgang.
Når det gjelder utmålingen av overtredelsesgebyret,
har noen høringsinstanser foreslått at det innføres et maksimumsbeløp
for gebyrets størrelse. Etter departementets vurdering må nivået
på overtredelsesgebyret være av en viss størrelse for å oppnå den
ønskede preventive effekten. Forslaget om et tak på 15 prosent av
anskaffelsens verdi opprettholdes.
Flere høringsinstanser mener at KOFA, med sin skriftlige
saksbehandling, er et organ som er lite egnet til å ilegge overtredelsesgebyr
ut over de tilfellene hvor oppdragsgiveren har utvist forsett eller
grov uaktsomhet. Departementet er ikke enig i dette. Departementet
anser saksbehandlingsformen i KOFA tilstrekkelig god til å vurdere
denne typen saker.
Mange høringsinstanser ser både prinsipielle, strukturelle
og prosessuelle betenkeligheter ved å gi KOFA søksmålskompetanse.
I tillegg har høringen avdekket en utstrakt bekymring for at søksmålskompetansen
vil kreve ressurser som ellers kunne vært brukt på å holde saksbehandlingstiden
i de rådgivende sakene nede. Departementet har kommet til at forslaget
om søksmålskompetanse ikke skal følges opp på nåværende tidspunkt.
Departementet viser også til at EU-kommisjonen har
satt i gang en evaluering av håndhevelsesdirektivet, blant annet
for å undersøke i hvilken grad sanksjonene «uten virkning» og avkortning av
kontrakt, samt overtredelsesgebyret, faktisk blir brukt for å bekjempe
ulovlige direkte anskaffelser. Departementet ser det som ønskelig
å avvente denne evalueringen før man i Norge innfører ytterligere
tiltak.
Departementet opprettholder de to forslagene om
å gjøre tilpasninger i reglene om søksmålsfrister, jf. departementets
lovforslag § 15. Selv om forslaget om å gi KOFA søksmålskompetanse
ikke opprettholdes, er det like fullt behov for disse tilpasningene.
Departementet opprettholder forslaget om at domstolene
i saker om overprøving av et vedtak om overtredelsesgebyr skal kunne
prøve alle sider av saken, også KOFAs skjønn, og treffe realitetsavgjørelse.
På den annen side følger departementet ikke
opp forslaget om at domstolene i slike saker skal ilegge sanksjoner
i henhold til anskaffelsesloven §§ 13 og 14 dersom vilkårene for
dette er oppfylt.
Anskaffelsesloven § 16 inneholder en ganske vid
hjemmel for Kongen til å gi forskrifter som gjennomfører og utfyller
loven. Kongen er også gitt myndighet til å gi oppdragsgivere pålegg som
er nødvendige for å sikre at loven og tilhørende forskrifter oppfylles.
Bestemmelsen inneholder en begrensning for forsyningssektorene.
Forskrifter som retter seg mot andre enn offentlige myndigheter
og offentligrettslige organer – det vil si at de retter seg mot
offentlige foretak og private virksomheter som utøver forsyningsaktiviteter
på grunnlag av en enerett eller særrett – kan bare gis i det omfang
det er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser overfor fremmede
stater eller internasjonale organisasjoner. Dette innebærer at man
i forskrift ikke kan etablere plikter for slike oppdragsgivere som
går lenger enn det som følger av EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlige innkjøp
og øvrige internasjonale avtaler om offentlige anskaffelser. Det
er imidlertid gjort unntak for forskriftsregler om begrunnelse,
som kan gå lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle internasjonale
forpliktelser.
Departementet foreslår å videreføre den relativt vide
forskriftshjemmelen i anskaffelsesloven § 16. Som i dag skal hjemmelen
brukes dels til å gjennomføre de detaljerte prosedyrereglene og kravene
som følger av EUs anskaffelsesdirektiver, dels til å innføre nasjonale
prosedyreregler og krav.
Departementet har registrert at ganske mange høringsinstanser
er imot regulering av anskaffelser i forsyningssektorene i videre
omfang enn det som følger av forsyningsdirektivet. Foreløpig har
departementet ikke avgjort om det skal innføres en nasjonal kunngjøringsplikt
under EØS-terskelverdiene i forsyningssektorene. Departementet har
bestilt en samfunnsøkonomisk analyse som skal styrke beslutningsgrunnlaget.
Uavhengig av spørsmålet om innføring av nasjonale
prosedyreregler under EØS-terskelverdiene, ser departementet det
som ønskelig med en større grad av harmonisering mellom anskaffelsesforskriften
og forsyningsforskriften. Mange av justeringene som departementet
har foreslått i utkastet til ny forsyningsforskrift, er ukontroversielle
og av mer teknisk karakter. De vil imidlertid ikke kunne gjennomføres
hvis loven inneholder et absolutt forbud mot forskriftsregulering
som går lenger enn Norges internasjonale forpliktelser. Etter departementets vurdering
er det derfor behov for en utvidet hjemmel til å regulere anskaffelser
i forsyningsvirkssektorene.
Departementet opprettholder forslaget til hjemmel
til å regulere oppdragsgivers adgang til å si opp kontrakten, jf.
lovforslaget § 16 annet ledd. Hjemmelen vil bli brukt til å gjennomføre
de nye anskaffelsesdirektivenes regler om oppsigelse i visse særlige
tilfeller. Hensikten er ikke å regulere oppdragsgivers oppsigelsesadgang
i offentlige kontrakter generelt.
Foruten en forskriftshjemmel inneholder anskaffelsesloven
§ 16 en hjemmel for Kongen til å gi oppdragsgivere de pålegg som
er nødvendige for å sikre at loven og tilhørende forskrifter oppfylles.
I forskriftene er denne adgangen delegert til departementet. Adgangen
til å gi pålegg i forsyningssektorene er underlagt samme begrensning
som forskriftshjemmelen.
Etter departementets vurdering er det behov
for en bestemmelse om pålegg for sikre at Norge oppfyller sine internasjonale
forpliktelser. Som nevnt over vil adgangen kunne benyttes i forbindelse
med oppfølgning av avgjørelser fra EFTA-domstolen og opplysningsplikter
etter anskaffelsesdirektivene og WTO-avtalen om offentlige innkjøp.
Hensikten er ikke at departementet generelt skal føre tilsyn med
at anskaffelsesregelverket overholdes, og gi pålegg for å sikre
dette. Adgangen til å gi pålegg innsnevres sammenlignet med gjeldende
bestemmelse.
Departementet legger til grunn at det kun i unntakstilfeller
vil være aktuelt å gi pålegg og fastsette tvangsmulkt. Oppfølgning
av klagesaker, innhenting av opplysninger mv. vil normalt kunne
bli håndtert uformelt. Adgangen til å gi pålegg og eventuelt fastsette
tvangsmulkt vil imidlertid kunne fungere som et ris bak speilet.
Utformingen av pålegg vil være avhengig av den konkrete
saken. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig
å innføre nærmere regler om hva slags pålegg departementet kan gi, i
lovteksten.
Forenklingsutvalget foreslo i NOU 2014:4 en
rekke endringer i den nasjonale delen av anskaffelsesforskriften.
Utvalget foreslo også regler som skal gjelde for helse- og sosialtjenester
og andre særlige tjenester både over og under EØS-terskelverdiene.
Et av de sentrale forslagene i Forenklingsutvalgets utredning er flertallets
forslag om nye anskaffelsesprosedyrer. Regjeringen har besluttet
å følge flertallets forslag om å innføre nye anskaffelsesprosedyrer
hvor forhandlinger gjøres til en valgfri del av alle konkurranser.
Den nye forskriften skal således åpne for at leverandører og oppdragsgivere
kan gå i dialog når det er behov for det for å få til en god anskaffelse.
Med de nye prosedyreformene vil det alltid være adgang til å snakke
om hvordan tilbud og løsninger skal forstås, og til å få ryddet
misforståelser og avvik av veien uten risiko for å bryte et forhandlingsforbud.
Et helt sentralt poeng med de nye prosedyrene er at oppdragsgivers
valg om å forhandle tas etter at tilbudsfristen har løpt ut. Det
er først på dette tidspunktet oppdragsgiver kjenner tilbudenes innhold
og har det fullstendige grunnlaget for å vurdere om det faktisk
er behov for å forhandle. Dette vil gi oppdragsgiver økt fleksibilitet
og muligheten til å opptre mer som en privat aktør.
De nye anskaffelsesprosedyrene vil redusere
forutberegneligheten for leverandørene sammenlignet med det gjeldende
regelverket. De vil måtte utarbeide tilbud uten å vite med sikkerhet om
de vil bli innkalt til forhandlinger eller ei. Departementet ønsker
på den bakgrunn å gjøre noen justeringer i forslaget fra Forenklingsutvalgets
flertall ved den endelige utformingen av nye forskriftsregler, for
å sikre likebehandling og tilstrekkelig grad av forutberegnelighet
for leverandørene.
Når det gjelder adgangen til å reservere kontrakter
om helse- og sosialtjenester til ideelle organisasjoner, la Forenklingsutvalgets
flertall til grunn at denne unntaksregelen neppe kan videreføres
over EØS-terskelverdiene når de nye anskaffelsesdirektivene skal
gjennomføres i norsk rett. Flertallet foreslo derfor ikke å videreføre
unntaket, heller ikke for anskaffelser under EØS-terskelverdiene.
Professor dr. juris Fredrik Sejersted ved Universitet
i Oslo har i en utredning 2. juni 2014 konkludert med at adgangen
til å reservere kontrakter om helse- og sosialtjenester til ideelle
organisasjoner ikke kan videreføres under de nye anskaffelsesdirektivene.
Departementet slutter seg til denne vurderingen. Etter departementets
syn vil et unntak for ideelle organisasjoner være i strid med direktivene
og dermed innebære et brudd på EØS-avtalen. Direktivene regulerer
anskaffelser av helse- og sosialtjenester, og det innebærer blant
annet at direktivenes generelle likebehandlingsprinsipp må respekteres.
Dette prinsippet er til hinder for å favorisere enkelte leverandørgrupper
på den måten unntaket i det gjeldende anskaffelsesregelverket gjør.
I arbeidet med gjennomføringen av forsyningsdirektivet
i norsk rett har departementet foreslått å tilpasse ordlyden i flere
av bestemmelsene i forsyningsforskriften til ordlyden i de tilsvarende
bestemmelsene i anskaffelsesforskriften når de er ment å ha samme
materielle innhold. Samtidig har departementet vært opptatt av å
beholde den fleksibiliteten som forsyningsdirektivet gir.
I 2005 valgte departementet å overføre offentlige
myndigheter fra forsyningsforskriften til anskaffelsesforskriften.
I sitt høringsnotat har imidlertid departementet foreslått å tilbakeføre offentlige
myndigheter til forsyningsforskriften. I det videre arbeidet med
oppfølgningen av høringen vil departementet ta stilling til om dette forslaget
skal opprettholdes. Sammen med forslaget om å føre offentlige myndigheter
som utøver forsyningsaktiviteter, tilbake til forsyningsforskriften,
har departementet foreslått å innføre en nasjonal kunngjøringsplikt
og enkelte prosedyreregler for visse anskaffelser under EØS-terskelverdiene
i forsyningssektorene. Forslaget til nye regler gjelder for alle
oppdragsgivere som er underlagt forsyningsforskriften.
Forsyningsdirektivet har høye terskelverdier
for bygge- og anleggskontrakter (39 mill. kroner) og kontrakter
om helse- og sosialtjenester og andre særlige tjenester (8 mill.
kroner). I høringsnotatet har departementet foreslått å innføre
en nasjonal terskelverdi på 3,1 mill. kroner for disse kontraktene.
Denne nasjonale terskelverdien tilsvarer EØS-terskelverdien for
vare- og tjenestekontrakter.
Departementet har i dag ikke noe godt empirisk grunnlag
for å slå fast det samfunnsøkonomisk optimale nivået på en nasjonal
terskelverdi i forsyningssektorene. En ekstern samfunnsøkonomisk
analyse av disse spørsmålene er under utarbeidelse. Når denne er
ferdigstilt, vil departementet ta stilling til om det skal innføres
nasjonale prosedyreregler under EØS-terskelverdiene, og eventuelt
fra hvilken kontraktsverdi.
I høringsnotatet har departementet foreslått
å gjennomføre direktivet i en ny forskrift om konsesjonskontrakter.
Direktivet gjelder for konsesjonskontrakter
som overstiger en EØS-terskelverdi på 39 mill. kroner. Departementet
har imidlertid foreslått en nasjonal terskelverdi på 6 mill. kroner.
Konsesjonskontrakter som overstiger den nasjonale terskelverdien,
har departementet foreslått å underlegge en kunngjøringsplikt og
enkelte prosedyreregler som tilsvarer den foreslåtte reguleringen
av anskaffelser under EØS-terskelverdiene i forsyningssektorene,
jf. punkt 8.2 i proposisjonen. På samme måte som for forsyningssektorene
vil departementet ta stilling til om det skal innføres nasjonale
prosedyreregler under EØS-terskelverdiene, og eventuelt fra hvilken
kontraktsverdi, når den eksterne samfunnsøkonomiske analysen foreligger,
jf. punkt 8.2 i proposisjonen.
Loven foreslås utvidet til å omfatte tjenestekonsesjonskontrakter.
Disse kontraktene underlegges lovens grunnleggende krav samt mer
detaljerte krav i en ny konsesjonskontraktforskrift.
Selv om forslaget til regulering av konsesjonskontrakter
er mindre detaljert enn reguleringen i de andre forskriftene, vil
regelverket etablere flere krav og begrensninger enn det som kan
utledes av EØS-rettens grunnleggende prinsipper. Ettersom disse
kontraktene ikke er underlagt en kunngjøringsplikt i dag, har departementet
svært begrenset kunnskap om bruken av konsesjonskontrakter. Det
er derfor ikke mulig å si noe presist om hvilke økonomiske og administrative konsekvenser
det nye regelverket vil ha for disse kontraktene.
Som omtalt i kapittel 5 i proposisjonen har
ønsket om forenkling og reduksjon i administrative byrder stått
sentralt i departementets arbeid med å revidere anskaffelsesregelverket.
Ettersom selve prosedyrereglene er inntatt i forskriftene, ikke
i loven, gjenspeiles imidlertid ikke disse endringene i forslaget
til ny lov, men i forslaget til nye forskrifter. Sentrale forskriftsendringer
som forventes å ha slike positive besparelser, er blant annet en
ny forenklet prosedyre for anskaffelser under EØS-terskelverdiene,
nye forskriftsbestemmelser om digitalisering av anskaffelsesprosessene
og forenkling av dokumentasjonskravene.
I kapittel 6 drøfter departementet i hvilken
utstrekning anskaffelsesregelverket på en hensiktsmessig måte kan
benyttes til å ivareta ulike samfunnshensyn som ligger på siden
av lovens formålsbestemmelse. Det er et visst spenningsforhold mellom
ønsket om å forenkle regelverket og ønsket om å innføre pålegg om
å ivareta slike samfunnshensyn. Departementet har vært opptatt av
å finne en rimelig balanse mellom behovet for forenkling og reduksjon
av administrative byrder på den ene siden og behovet for å adressere
viktige samfunnshensyn på den andre. Departementets prioriteringer
er nedfelt i lovforslaget §§ 5 til 7.
Departementets lovforslag § 5 første ledd gjelder
både krav som skal bidra til reduksjon av miljøpåvirkning og fremme
av klimavennlige løsninger, og krav som skal bidra til å ivareta grunnleggende
menneskerettigheter. Tiltakene vil kunne ha en positiv effekt på
miljø- og klimautfordringene nasjonalt og internasjonalt, og på
arbeidsforholdene under produksjonen særlig i den tredje verden.
Disse effektene er vanskelige å måle.
Bestemmelsen overlater i stor grad til oppdragsgiver
å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes for å ivareta miljøhensyn
og grunnleggende menneskerettigheter. Det er derfor ikke mulig å foreta
en mer presis beregning av økonomiske og administrative konsekvenser
forbundet med forslagene.
Lovforslaget §§ 5 tredje og fjerde ledd og 7
er nye forskriftshjemler om henholdsvis begrensninger i antallet
ledd i leverandørkjeden, krav om universell utforming og krav om
bruk av lærlinger. Konsekvensene, både de positive effektene og
kostnadene, vil avhenge av det nærmere omfanget av forpliktelsene
som vil bli nedfelt i nye forskrifter. Dette må vurderes i forbindelse med
utarbeidelsen av forskriftene.
Lovforslaget § 6 gir hjemmel til å videreføre
dagens forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.
Ulovlige direkte anskaffelser anses som særlig alvorlige
brudd på anskaffelsesregelverket. Gjeninnføring av overtredelsesgebyret
til KOFA antas å ville ha en preventiv virkning. Dette vil kunne
redusere omfanget av ulovlige direkte anskaffelser og styrke konkurransen.
Samtidig vil gjeninnføring av kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr
innebære økt ressursbehov for KOFA.
Departementet har foreslått en utvidet forskriftshjemmel
i forsyningssektorene, jf. lovforslaget § 16. Dersom departementet
skulle bruke hjemmelen til å regulere forsyningssektorene ut over det
som allerede følger av de generelle prinsippene eller Norges internasjonale
forpliktelser, vil det kunne få økonomiske og administrative konsekvenser.
Disse konsekvensene vil være avhengig av de konkrete bestemmelsene
som i så fall innføres. I denne forbindelse viser departementet
til at det har bestilt en samfunnsøkonomisk analyse som skal utrede
behovet for en nasjonal kunngjøringsplikt i forsyningssektorene,
og eventuelt hvilket nivå en nasjonal terskelverdi for kunngjøring
bør ligge på.
Pålegg og eventuell tvangsmulkt etter lovforslaget
§ 17 vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for
en oppdragsgiver. Konsekvensene vil avhenge av påleggets nærmere
innhold.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Oskar J. Grimstad
og Morten Ørsal Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre,
Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes,
viser til at offentlig sektor er en stor innkjøper. I 2014 utgjorde
det samlede innkjøpet av varer og tjenester for offentlig sektor
om lag 461 mrd. kroner. Dette utgjør om lag 14 pst. av BNP. Lov
om offentlige anskaffelser regulerer den fremgangsmåten det offentlige
skal følge når de foretar innkjøp av varer, tjenester og bygge-
og anleggsarbeider. Komiteenunderstreker
betydningen av at lovverket om offentlige anskaffelser bidrar til
effektiv ressursbruk, slik at offentlig sektor kan frigjøre ressurser
som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste
for fellesskapet. Komiteen ser det også som viktig
at lovverket stimulerer til at varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider
skal anskaffes til riktig kvalitet og riktig pris ut fra et samfunnsøkonomisk
ståsted.
For å lykkes med effektiv ressursbruk mener komiteen at
arbeidet med offentlige anskaffelser først og fremst må underlegges
god styring, planlegging og oppfølging, og det må være hensiktsmessig
organisert. Videre må det finnes tilstrekkelige ressurser og fagkompetanse i
offentlige organisasjoner til å ivareta oppgavene. Dette er avgjørende
for å oppnå effektiv bruk av offentlige ressurser og for å kunne
utnytte de muligheter markedet har til å bidra til gode og effektive
offentlige varer og tjenester.
Derfor er det viktig at anskaffelser gjennomføres planmessig
etter en fastlagt prosess som omhandler planlegging (behovsvurderinger),
gjennomføring (konkurransegjennomføring) og oppfølging (og forbedringer).
Prosessen skal sikre god styring og profesjonell gjennomføring av
anskaffelsesarbeidet.
Komiteen viser til at på grunn
av det store omfanget av offentlige anskaffelser, er offentlig sektor
en stor og viktig kunde for norsk næringsliv. Det offentlige kjøper
for så store beløp at det får betydning for samfunnsøkonomien som helhet. Komiteen viser
til at samfunnet står overfor krevende omstillinger de neste tiårene, bl.a.
knapphet på helse- og omsorgspersonell. Offentlig sektor må bruke
sine ressurser på en mer effektiv måte enn i dag og samtidig tilby
bedre og tryggere tjenester. Samtidig er offentlige innkjøp en viktig
stimulator for markedet. Komiteen er kjent med at
hvordan det offentlige foretar sine innkjøp og hvilke leveranser
som velges, får konsekvenser for hva leverandørsiden kan tilby på
lang sikt. Det er viktig for næringslivet at regelverket følges,
og at bedriftene sikres rettferdig behandling og konkurranse på
like vilkår. Komiteen ser det som viktig at regelverket
bidrar til åpenhet omkring innkjøpsprosesser og profesjonelle innkjøp.
Komiteen understreker også betydningen
av at offentlige anskaffelser støtter opp om miljø- og klimapolitiske
målsettinger. Det er viktig å innrette offentlige innkjøp slik at
det kan stimuleres til innovative løsninger, noe som vil kunne bidra
til økt verdiskaping på flere måter – bedre tjenester til innbyggerne,
en mer effektiv offentlig sektor og et mer lønnsomt og omstillingsdyktig
næringsliv.
Komiteen har merket seg at bakgrunnen
for forslaget til ny anskaffelseslov er tredelt. For det første
har EU vedtatt tre nye direktiver om offentlige anskaffelser som
skal gjennomføres i norsk rett. For det andre bygger forslaget på
NOU 2014:4 Enklere regler – bedre anskaffelser, som inneholder forslag
til endringer i den særnorske delen av anskaffelsesregelverket.
For det tredje foreslår regjeringen endringer i håndhevelsesreglene.
Komiteen merker seg videre at
formålet med revisjonsprosessen av anskaffelsesregelverket i EU
har vært å øke fleksibiliteten og redusere de administrative byrdene
for oppdragsgivere og leverandører og avklare rettsspørsmål. Samtidig har
EU ønsket å utvide mulighetene til å ivareta andre samfunnshensyn,
slik som hensynet til miljø, sosiale forhold, innovasjon og lettere tilgang
til offentlige kontrakter for små og mellomstore bedrifter.
Komiteen merker seg at regjeringen
i sitt forslag til lovendringer foreslår det samme også for det
norske lovverket, og støtter dette.
Komiteenviser
til atnæringslivet hver dag kjemper om
å vinne offentlige kontrakter til en samlet verdi av om lag 461
mrd. kroner hvert år. Samfunnet forventer at ressursene forvaltes
best mulig, og at konkurransen om oppdragene er ryddig. Komiteen mener
det er et betydelig potensial for forbedringer av offentlige anskaffelser.
Innkjøpspraksis må bli bedre og anskaffelsesregelverket enklere. Komiteen er opptatt
av at offentlig sektor må ta ut det store innovasjonspotensialet
som ligger i offentlige innkjøp.Offentlig
sektor må bruke innkjøpspolitikken aktivt som virkemiddel i det grønne
skiftet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener offentlige anskaffelser
er et virkemiddel for å støtte opp under norsk og lokalt næringsliv. Disse
medlemmer viser til at EØS-avtalen legger betydelige begrensninger
til å foreta slike prioriteringer. Det er en viktig grunn for vår EØS-motstand. Disse
medlemmer mener det også innenfor rammen av gjeldende regelverk
er viktig å gjennomføre anskaffelser på en måte som gjør norsk og
lokalt næringsliv konkurransedyktig.
Komiteen er kjent
med at forenkling har vært et av de viktigste formålene med revisjonen
av EUs anskaffelsesdirektiver. Også i Norge er det mange som mener
at regelverket er for detaljert, komplisert og formalistisk. Komiteen viser
til at regjeringen Stoltenberg II i desember 2012 oppnevnte Forenklingsutvalget,
som fikk i mandat å gjennomgå den særnorske delen av lov og forskrift
om offentlige anskaffelser, for å avdekke et ev behov for å endre
det eksisterende regelverket med sikte på forenkling og økt fleksibilitet.
Utvalget kom med sine forslag i NOU 2014:4 Enklere regler – bedre
anskaffelser. Komiteen merker seg at det er stor
enighet om behovet for å forenkle anskaffelsesregelverket, men at
det er ulike meninger om hvilke grep som bør tas. Det fremgår også
av høringen om NOU 2014:4 at det er mange ulike oppfatninger av hvilke
endringer som må gjøres for å oppnå forenklinger, og hva effekten
av de forskjellige forslagene vil være. Komiteen ser
det som viktig å forenkle regelverket og redusere de administrative
byrdene både for oppdragsgivere og for leverandører. Det er uheldig
at reglene oppfattes som kompliserte og rigide, spesielt dersom
frykten for å gjøre feil fører til at offentlige oppdragsgivere
blir mer opptatt av prosess enn av å gjøre gode innkjøp.
Komiteen er imidlertid også opptatt
av å legge til rette for strategisk bruk av anskaffelsesregelverket
for å ivareta ulike samfunnshensyn, og viser til at enkelte samfunnsutfordringer
er så alvorlige at også anskaffelsesregelverket må tas i bruk for
å bidra til en generell utvikling i ønsket retning.
Komiteen ser det derfor som viktig
at man i den nye loven finner en god balanse mellom behovet for
forenkling og reduksjon av administrative byrder på den ene siden,
og behovet for å adressere aktuelle samfunnsutfordringer på den andre
siden, og registrerer at dette også har vært viktig for regjeringen
i utformingen av det nye regelverket. Komiteen har
merket seg, og støtter, at regjeringen i denne forbindelse har prioritert
arbeidet med å løse miljø- og klimautfordringer, kampen mot arbeidslivskriminalitet
og ivaretagelse av internasjonale menneskerettigheter. Komiteen støtter
også at det i arbeidet med nye lov- og forskriftstekster har vært
lagt stor vekt på å forenkle både språk og struktur, noe som skal
gjøre det enklere for brukere å forholde seg til regelverket.
Komiteen viser til
at det overordnede målet med anskaffelsesregelverket er å bidra
til at den samlede verdiskapingen i samfunnet økes. Offentlig sektor
disponerer fellesskapets midler, en vesentlig del av samfunnets
ressurser. Det har stor betydning for samfunnsøkonomien at disse ressursene
blir utnyttet best mulig. I tillegg skal anskaffelsesregelverket
sikre det offentliges integritet og således bidra til at allmennheten
har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig
måte. Komiteen har merket seg at forenklingsutvalget
foreslo endringer i formålsparagrafen, men var delt i synet på hvordan formålsbestemmelsen
skal utformes. Høringsinstansene har også vært delt i dette spørsmålet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter regjeringens forslag
om å klargjøre anskaffelsesregelverkets formål, og rendyrke det
egentlige formålet med regelverket. Virkemidler som skal benyttes,
bør flyttes til andre bestemmelser.
Komiteen har merket
seg at det i den åpne høringen i næringskomiteen var flere som tok
til orde for at formålsparagrafen må ses i en større samfunnsmessig
sammenheng enn det regjeringen har foreslått, og at flere hensyn
må inntas i formålsparagrafen. Det ble bl.a. fra ulikt hold tatt til
orde for at oppdragsgivers plikt og mulighet til å ta samfunnsansvar
må fremgå tydeligere av regelverket.
Det var også flere som pekte på at formålsparagrafen
vil være viktig i den praktiske forståelsen av regelverket, og at
samfunnsansvar må formuleres tydeligere.
Komiteen støtter forslaget om
at ordet «samfunnstjenlig» tas inn i formålsparagrafen, noe som
vil kunne ivareta hensyn til bl.a. konkurranse, arbeidslivskriminalitet,
miljø, klima og sosiale forhold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
Ǥ 1 skal lyde:
Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Den skal også bidra til at det offentlige opptrer
med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige
anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
Ǥ 1 skal lyde:
Loven skal fremme en samfunnstjenlig og
effektiv bruk av samfunnets ressurser og bidra til at det offentlige
opptrer med integritet ved offentlige anskaffelser.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen foreslår å regulere virkeområdet i en felles bestemmelse
som omfatter både hva loven gjelder for og hvem den gjelder for.
Videre foreslår regjeringen at departementet skal gis hjemmel til
å fastsette unntak fra loven i egne forskrifter.
Komiteen viser til at gjennom
det nye konsesjonskontraktsdirektivet i EØS må konsesjonskontrakter
fullt ut innlemmes i anskaffelsesregelverket.
Komiteen har merket seg at det
under den åpne høringen i komiteen ble gitt utrykk for bekymring
knyttet til norsk forsvarsindustris rammebetingelser, og at forsvarsindustriens
unntak fra loven bør videreføres i lovs form. Det er i dag uttrykkelig
presisert at loven ikke gjelder for anskaffelser som kan unntas
etter EØS-avtalens artikkel 123, dvs. anskaffelser som på nærmere vilkår
har tilknytning til forsvarsformål eller vesentlige sikkerhetsinteresser.
Dagens lov inneholder ingen øvrige unntak. Komiteen merker
seg at regjeringen foreslår at også unntaket for anskaffelser som
er omfattet av EØS-avtalens artikkel 123 tas ut av loven og legges sammen
med øvrige unntak i forskriftene.
Komiteen viser til at det er
uttrykkelig presisert i dagens lov at loven ikke gjelder for anskaffelser
som kan unntas etter EØS-avtalens artikkel 123, det vil si anskaffelser
som på nærmere vilkår har tilknytning til forsvarsformål eller vesentlige
sikkerhetsinteresser. Komiteen mener at unntaket
er viktig for å kunne videreføre og styrke en internasjonalt konkurransedyktig
norsk forsvarsindustri, og viser til at dette også ble tatt opp
i den åpne høringen i næringskomiteen. Komiteen mener at
denne unntaksbestemmelsen må videreføres i loven, og fremmer følgende
forslag:
Ǥ 2 tredje ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke for
anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123. Departementet
kan i forskrift fastsette ytterligere unntak fra lovens virkeområde.»
Komiteen viser til at i eksisterende
lov om offentlige anskaffelser gjelder lovens formål for anskaffelser
uavhengig av anskaffelsens verdi. I forslag til § 2 Virkeområde
i ny lov unntas anskaffelser under kr 100 000 fra hele loven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at forslaget
om å unnta anskaffelser under 100 000 kroner fra anskaffelsesregelverkets
virkeområde innebærer at oppdragsgivere ved små anskaffelser slipper
å bruke unødvendige ressurser på å avklare hvilke regler som gjelder. Flertallet understreker
imidlertid at det er viktig at det offentlige opptrer i henhold
til de grunnleggende prinsipper også ved små anskaffelser. Det er
viktig at all offentlig ressursbruk skal fremme det offentliges måloppnåelse.
Man skal opptre ansvarlig, slik at alle har tillit til at det offentlige
gjennomfører alle anskaffelser på en hensiktsmessig måte, og sikrer
konkurranse og effektiv ressursutnyttelse. Flertallet forventer
således at oppdragsgiverne ved anskaffelser som er unntatt denne lov
har rutiner som ivaretar dette, og mener at det som hovedregel vil
være fornuftig for oppdragsgiver å hente inn tilbud fra to eller
tre leverandører for å sikre effektiv ressursbruk og motvirke korrupsjon. Flertallet mener
dette kan ivaretas gjennom gode internrutiner og god økonomistyring
i virksomhetene, og viser til at statens økonomireglement mv. gjelder
også for det offentliges disponering av mindre beløp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er viktig at lovens formål paragraf
1 og paragraf 4 om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet,
etterprøvbarhet og forholdsmessighet skal gjelde fra første krone
når det offentlige anskaffer varer og tjenester. Dette kan ikke
etter risiko og vesentlighetsbetraktninger ansees som krevende hensyn
å ivareta. Den enkelte innkjøper må tilpasse ressursbruken på gjennomføringen
av anskaffelsen basert på risiko, vesentlighet og tilpasse anskaffelsens
størrelse også på anskaffelser over 100 000 kroner slik at det er
ingen grunn til at offentlige innkjøpere ikke klarer dette også
for anskaffelser under 100 000 kroner. Dette sikrer god kost-nytte,
tilpasset den enkelte anskaffelse, uavhengig av størrelse.
Dette medlem mener at anskaffelser
under 100 000 kroner ikke utgjør de store volumene enkeltvis, men
de forekommer i et svært stort antall som samlet sett utgjør et
betydelig beløp. Å unnta anskaffelser under 100 000 kroner fra lovens
formål om integritet og effektiv bruk av samfunnets ressurser vil
kunne ha motsatt effekt. Det vil medføre en økt risiko for mindre
effektivt ressursbruk og dermed tapte muligheter for effektivisering
og kostnadsreduksjoner. Videre vil det medføre økt risiko for mindre
god integritet i anskaffelsesarbeidet, som igjen øker risikoen for tapt
omdømme.
Dette medlem viser til at flertallet
legger opp til at det skal innhentes tilbud fra to eller tre leverandører
for å motvirke korrupsjon og sikre effektiv ressursbruk. Det er
bra, men slik sett vil det å unnta innkjøp opptil 100 000 kroner
ikke kunne ses på som et forenklingstiltak, noe regjeringen er opptatt
av.
Dette medlem mener formålet må
gjøres gjeldende for alle anskaffelser uavhengig av volumet. Dette
medlem fremmer derfor følgende forslag til paragraf 2:
Dette medlem foreslår derfor
at følgende setning legges til avslutningsvis i forslag til § 2
første ledd i ny lov om offentlige anskaffelser:
«§ 2 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
§ 1 og § 4 gjelder også
for anskaffelser under beløpsgrensen i første punktum.»
Komiteen viser til
at regjeringen i proposisjonen beskriver den danske modellen med
såkalt «underhåndsbud». Denne metoden gjelder for bygge- og anleggskontrakter
med verdi under 3 mill. DKK. Etter den danske lovgivningen er oppdragsgiver
ikke forpliktet til å kunngjøre slike kontrakter, men kan ta direkte
kontakt med potensielle leverandører for å innhente tilbud. Oppdragsgiver
må kontakte minst to, maks tre eller fire leverandører for å sikre
en viss konkurranse om kontrakten.
Komiteen viser til at en dansk
modell med såkalt «underhåndsbud» ikke vil kunne innføres for kontrakter
over EØS-terskelverdiene. EØS-terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter er
på 44 mill. kroner, og det følger direkte av direktivene at kontrakter
med større verdi enn dette må kunngjøres i hele EØS-området. Komiteen viser
imidlertid til at når det gjelder kontrakter under denne verdien,
står vi friere til å fastsette nasjonal regulering. Dette gjelder
særlig for kontrakter som ikke antas å ha såkalt grenseoverskridende
interesse, dvs. kontrakter som ikke antas å ha interesse for leverandører
fra andre EØS-stater.
Komiteen viser til at vi i Norge
i dag har valgt å ha en nasjonal kunngjøringsplikt i anskaffelsesforskriften
for kontrakter med en verdi fra 500 000 kroner. Denne terskelverdien
gjelder både varer, tjenester og bygge- og anleggskontrakter. Regjeringen
har ennå ikke tatt stilling til om denne terskelverdien skal videreføres
i den nye forskriften, eller om den skal endres. Kontrakter med
en verdi under denne nasjonale terskelverdien er kun underlagt de
grunnleggende prinsippene i loven. Det vil si at oppdragsgiver skal
opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling,
forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet, jf. lovforslaget
§ 4.
Komiteenviser
til at praktiseringen av disse prinsippene for kontrakter som ikke
er underlagt kunngjøringsplikt, har mye til felles med den danske
ordningen med «underhåndsbud», selv om detaljene kan avvike noe.
Kravet til konkurranse innebærer for eksempel at oppdragsgiver bør
kontakte to til fem leverandører, avhengig av kontraktens art og
verdi. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at
mens Forenklingsutvalgets flertall foreslo å videreføre dagens terskelverdier,
var det et mindretall som foreslo en egen terskelverdi for bygge-
og anleggskontrakter på 3 mill. kroner. Dette forslaget fikk støtte
fra flere høringsinstanser som mener det er særlig krevende å gjennomføre
bygge- og anleggskontrakter, og at en slik heving vil redusere transaksjonskostnadene.
Komiteen mener regjeringen i
forskrift bør heve den nasjonale terskelverdien slik at flere kontrakter
blir unntatt fra kunngjøringsplikt, og at hevingen av terskelverdien
gjennomføres for alle kontrakter.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig at kommuner
som ønsker det, i størst mulig grad kan foreta innkjøp i sine lokalsamfunn.
Regjeringen må derfor legge til rette for at kommunene kan foreta
anskaffelser under EØS-terskelverdiene i sine nærmiljø. Disse anskaffelsene
skal være basert på åpenhet og konkurranse.
Komiteenviser til at EU har vedtatt et nytt direktiv
om innkjøpsregler i de såkalte forsyningssektorene; vann- og energiforsyning,
transport og posttjenester. Bestemmelsene i forsyningsdirektivet
er gjennomgående mer fleksible, og prosedyrereglene er ikke like
omfattende og detaljerte som i anskaffelsesforskriften for klassisk
sektor. Komiteen merker seg at regjeringen foreslår
å harmonisere reglene i forsyningsforskriften og anskaffelsesforskriften
i større grad enn i dag. Komiteen har merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen var flere som uttrykte
bekymring over at forslaget til ny forsyningsforskrift vesentlig
innskrenker handlefriheten til forsyningssektoren. Dette gjelder både
forslag om å redusere terskelverdien, men også at det innføres en
rekke ny formalkrav, prosedyrekrav og strengere krav til rammeavtaler.
Under høringen ble det fremholdt at dette også vil innebære at forsyningssektorene
blir underlagt et strengere håndhevingsregime.
Komiteen mener det er behov for
ulike prosedyreregler mellom klassisk sektor og forsyningssektoren,
og viser til at aktivitetene i forsyningsektorene er mer konkurranseorienterte
enn i «klassisk» offentlig virksomhet. Dette innebærer at behovet
for detaljerte regler for å sikre effektive innkjøp er mindre, mens
behovet for fleksibilitet er tilsvarende større.
Komiteen er opptatt av at dette
behovet ivaretas i forskriftene som skal utarbeides for forsyningssektorene,
og at hensynet til like konkurranseforhold med aktører i andre EØS-land
ivaretas.
Komiteenviser
til at hensynet til forenkling tilsier også at det ikke innføres
mer detaljerte bestemmelser for den norske forsyningssektoren enn
det EU-direktivet tilsier.
Komiteen mener at det ikke skal
innføres kunngjøringsplikt for anskaffelser under EØS-terskelverdier.
Forskriften bør gjøres mere forståelig og brukervennlig enn i dag
og tilpasses norske forhold.
Komiteen merker seg videre at
regjeringen foreslår å føre alle offentlige myndigheter som utøver
forsyningsaktiviteter tilbake til forsyningsforskriften, noe komiteen støtter.
Komiteen merker seg
at regjeringen foreslår å innføre nye anskaffelsesprosedyrer hvor
forhandlinger gjøres til en valgfri del av alle konkurranser, i
tråd med forslaget fra flertallet i Forenklingsutvalget. I forslaget
til ny forskrift åpnes det for at leverandører og oppdragsgivere kan
gå i dialog når det er behov for det for å få til en god anskaffelse. Komiteen har
merket seg at det er flere som under den åpne høringen ga uttrykk
for at dette vil gi stor uforutsigbarhet for leverandørene om hva
slags konkurranse de skal delta i, noe som også vil kunne økte transaksjonskostnadene.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er blant de som ikke støtter
forslaget til ny prosedyre, da de mener dette vil undergrave gjennomsiktigheten
i konkurransen. Komiteen merker seg at det også var
flere som tok til orde for at gjeldende anskaffelsesprosedyre bør
bestå under EØS-terskelverdi.
Komiteen viser til at formålet
med forslaget til ny prosedyre er å forenkle anskaffelsesprosessen,
særlig knyttet til dialogen mellom oppdragsgiver og tilbydere underveis
i prosessen. Det blir med disse prosedyrene mulig for oppdragsgiver og
tilbydere å snakke sammen om hvordan tilbud og løsninger skal forstås,
slik at misforståelser og avvik kan oppklares. Komiteen er
av den oppfatning at dette vil føre til færre avvisninger, færre
avlysninger og færre tvister, og det vil bli mer attraktivt for
små og mellomstore bedrifter å delta i offentlige konkurranser.
De nye prosedyrene innebærer at dialog og forhandlinger
blir en valgfri del av alle anskaffelser under terskelverdiene. Komiteen peker
på at selv om oppdragsgiver kan velge å vente med å beslutte om
det skal forhandles med leverandørene til denne har sett tilbudene,
innebærer dette ikke et forbud mot å bestemme seg for om forhandlinger
skal gjennomføres når konkurransen utlyses. Oppdragsgiver kan således
fortsatt bestemme seg på forhånd om forhandlinger skal gjennomføres
eller ikke. Komiteen mener at oppdragsgiver i kunngjøringsteksten
uansett bør angi hvorvidt denne har til hensikt å forhandle eller
ikke. Komiteen forventer at dette hensyntas.
Komiteen har merket
seg at det i et nytt EU-direktiv som skal gjennomføres i Norge,
innføres en bestemmelse som gir oppdragsgiver plikt til å vurdere
oppdeling av kontrakter, noe som skal gjøre det enklere for små
og mellomstore bedrifter å delta i konkurranse om offentlige kontrakter.
EU-direktivet innebærer at oppdragsgiver må gi begrunnelse dersom
han velger å ikke dele opp kontrakten.
Komiteen ser det som viktig at
også det norske regelverket legger til rette for en oppsplitting
av kontrakter, slik at små og mellomstore bedrifter skal kunne konkurrere
om kontraktene også i forbindelse med store prosjekter.
Komiteen er kjent
med at det i dagens regelverk er mulig å forbeholde anskaffelser
av helse- og sosiale tjenester til ideelle organisasjoner. Komiteen viser
til at regjeringen mener at en videreføring av dette unntaket kan
være problematisk i forhold til EØS-regelverket, men merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen var flere som ga uttrykk
for at EU-direktivet gir et handlingsrom som bør utnyttes. Det ble
i den forbindelse vist bl.a. til EU-domstolens avgjørelse i Spezzino-saken,
som åpner for reservasjon av kontrakter til fordel for ideelle organisasjoner
innen helse- og sosialfeltet. Komiteen understreker
den store betydning ideelle organisasjoner har som leverandører
av helse- og sosialtjenester i Norge, og ser det som viktig å utnytte
det handlingsrommet som EØS-regelverket gir for å legge til rette
for at ideelle organisasjoner i så stor grad som mulig skal kunne
tilby slike tjenester.
Komiteen viser til at regjeringen
i omtalen av hovedlinjene i nye forskrifter (punkt 8.1 i proposisjonen)
peker på at ideelle organisasjoner er viktige leverandører av helse-
og sosialtjenester i Norge. Det understrekes at mange ideelle aktører
har høy kompetanse, stort engasjement og stor tillit i befolkningen,
samtidig som de er viktige innovatører.
Komiteen vil videre påpeke at
Norge har en lang tradisjon for ideelle aktørers innslag i velferdstjenestene,
og at ideelle organisasjoner har vært pionerer innen opprettelse
og drift av utdannings-, helse-, velferds- og omsorgstjenester, ofte
i samarbeid med frivilligheten og som positiv bidragsyter i lokalsamfunnet. Komiteen viser
videre til at ideelle aktører både har særlige fortrinn og spesielle
egenskaper som er verdifulle for samfunnet, og annerledes vilkår
enn store kommersielle og offentlige aktører.
Komiteen viser til at regjeringen
i proposisjonen uttrykker ønske om å utnytte handlingsrommet for
å legge til rette for at de ideelle organisasjonene kan fortsette
å tilby helse- og sosialtjenester av god kvalitet til brukerne,
samt sørge for at brukernes behov for langsiktige relasjoner og
stabilitet over tid kan ivaretas. Komiteen støtter
regjeringens intensjoner og vil understreke behovet for at det norske
regelverket fullt ut utnytter handlingsrommet som EUs regelverk
til enhver tid gir.
Komiteen ber regjeringen så raskt
som mulig, parallelt med og i etterkant av forskriftsutforming og
implementering av det nye regelverket, innhente en ekstern juridisk
vurdering av handlingsrommet for å ivareta ideelle aktører innenfor
helse- og sosialområdet, herunder utrede ulike former for samarbeidsmodeller. Komiteenber også om at regjeringen har et særlig
fokus på å påvirke rettsutviklingen i EU, blant annet i forbindelse
med den kommende evalueringen av anskaffelsesdirektivets artikkel
77 og gjennom innlegg i relevante prejudisielle saker for EU-domstolen. Komiteen forutsetter
også at en eventuell rettsutvikling som utvider handlingsrommet
for å ivareta ideelle aktører i offentlige anskaffelser, blir gjennomført
i norsk rett.
Komiteen viser også til den svenske
Välfärdsutredningen, som blant annet skal foreslå tiltak for å bedre
forutsetningene for ideell sektor i velferdssektoren, innenfor rammene
av anskaffelsesretten. Denne delen av utredningen skal foreligge
den 1. november 2016. Komiteen ber om at regjeringen
følger med på utviklingen i Sverige, Danmark og andre land som det
er nærliggende å sammenligne oss med.
Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for en stor og sterk sivil sektor, herunder å
sikre gode rammevilkår for ideelle aktører som bidrar med velferdstjenester.
Komiteen viser til at en rekke
helse- og sosialtjenester har egenskaper og ivaretar brukerbehov
som skiller seg fra mange andre varer og tjenester det offentlige
anskaffer. Hensynet til brukerens behov må stå sentralt ved slike
anskaffelser. Komiteen er av den oppfatning at det
derfor bør åpnes for at oppdragsgiver kan vektlegge brukerens behov
for kvalitet, kontinuitet, universell utforming, akseptable priser, tilgjengelighet,
et helhetlig tjenestetilbud, brukermedvirkning og ivaretakelse av
brukerens integritet, mestring og deltakelse i samfunnet i anskaffelsen
av helse- og sosialtjenester. Blant annet har ideelle leverandører,
med sin tilknytning til sivilsamfunnet, tradisjonelt vært dyktige til
å ivareta brukerens integritet, mestring og deltakelse i samfunnet.
Slik brukermedvirkning kan for enkelte tjenester være av stor betydning
for behandlingens kvalitet.
Derfor mener komiteen at det
er viktig gjennom forskrift å legge til rette for at oppdragsgivere
kan tillegge slike momenter vekt i sine anskaffelser.
Forskriften bør etter komiteens mening
videre åpne for at oppdragsgiver kan ta i betraktning sitt behov
for mangfold, kontinuitet og innovasjon, og tilbudets innhold og
sammensetning ved gjennomføringen av konkurransen. Et variert tjenestetilbud,
med et mangfold av leverandører, er særlig viktig for å sikre at
brukernes ulike behov ivaretas innenfor helse- og sosialområdet. Oppdragsgiver
vil i sine anskaffelser kunne legge vekt på sitt behov for å opprettholde
tilbud med ulik behandlingsform, institusjonsform, organisering,
livssynsgrunnlag osv.
Komiteen fremmer følgende forslag
til § 7a i ny lov om offentlige anskaffelser:
Ǥ 7a skal lyde:
§ 7a Regler om anskaffelser av helse- og sosialtjenester
Departementet skal ved
forskrift gi særskilte regler om anskaffelser av helse- og sosialtjenester.
Departementet skal ved
utformingen av forskriften særlig legge vekt på særtrekkene ved
helse- og sosialtjenester. Forskriften skal bidra til å fremme viktige
hensyn som mangfold, kvalitet, kontinuitet og brukermedvirkning
innenfor dette tjenesteområdet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag til et tredje ledd i § 7 a:
Ǥ 7 a tredje ledd skal lyde:
Departementet skal gi oppdragsgivere
adgang til på nærmere angitte vilkår å reservere kontrakter om helse-
og sosialtjenester for ideelle organisasjoner.»
Komiteen understreker
at formålet med bestemmelsen er å synliggjøre behovet for særskilt
forskriftsregulering av anskaffelser av helse- og sosialtjenester.
Første ledd pålegger departementet å vedta særskilte
regler om helse- og sosialtjenester.
Annet ledd pålegger departementet å ta særlig hensyn
til særtrekkene ved helse- og sosialtjenester ved utformingen av
forskriften. Ved anskaffelser av helse- og sosialtjenester er det behov
for å fremme viktige hensyn innenfor dette tjenesteområdet, som
mangfold, kvalitet, kontinuitet og brukermedvirkning.
Bestemmelsen som sådan innebærer at offentlige
innkjøperes adgang til å vektlegge særtrekkene ved helse- og sosialtjenesten
skal tydeliggjøres i forskrift.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at tredje ledd pålegger departementet ved utforming av forskriften
å gi oppdragsgivere adgang til på nærmere angitte vilkår å reservere kontrakter
om helse- og sosialtjenester for ideelle organisasjoner.
Komiteen viser til
at utfylling og gjennomføring av lovens bestemmelse om helse- og
sosialtjenester bør skje i forskrift og veileder. Komiteen vil
understreke behovet for gode og detaljerte veiledere som beskriver
handlingsrommet og de ulike mulige innkjøpsstrategiene på en måte
som gir trygghet og fjerner dagens tvil om handlingsrom og muligheter.
Komiteen mener videre det bør
legges til rette for at det norske regelverket fullt ut utnytter
handlingsrommet «som EUs regelverk til enhver tid gir. Derfor mener komiteen det
er viktig å innføre et eget kapittel om anskaffelser av helse- og
sosialtjenester i anskaffelsesforskriften, der det slås fast at
oppdragsgiveren kan ta i betraktning særtrekkene ved ytelsene knyttet
til særskilte behov brukerne av helse- og sosialtjenester har. Dette
gjelder spesielt brukerens behov for kvalitet, kontinuitet, universell utforming,
akseptable priser, tilgjengelighet, et helhetlig tjenestetilbud,
brukermedvirkning og ivaretakelse av brukerens integritet, mestring
og deltakelse i samfunnet. Oppdragsgiveren kan også vektlegge evnen
til å mobilisere ressurser i nærmiljøet, samt oppdragsgivers behov
for mangfold, erfaring, langsiktighet og spesialkompetanse, kontinuitet
og innovasjon og tilbudets innhold og sammensetning.
Forskriften bør etter komiteens
mening åpne for at oppdragsgiveren kan inngå langvarige kontrakter
dersom det er nødvendig på grunn av brukernes behov, kontraktens
formål, investeringskostnader eller andre relevante grunner. Komiteen mener
også det er viktig at oppdragsgiveren kan inngå løpende kontrakter
med oppsigelsesadgang.
Videre mener komiteen at forskriften
må sikre at kontrakter om kjøp av helse- og sosialtjenester hvor
EØS-retten åpner for det, kan inngås etter konkurranse reservert
for ideelle leverandører. For kontrakter som ikke overstiger EØS-terskelverdien
kan oppdragsgiver tildele kontrakt utelukkende basert på de grunnleggende prinsippene,
og uten å følge prosedyrereglene i forskriften. Kontrakter om tjenester
til enkeltbrukere hvor det ikke er mulig å gjennomføre en forsvarlig
konkurranse uten å gi ut taushetsbelagte opplysninger og brukeren
ikke samtykker i å gi ut slike opplysninger, eller bare samtykker
i å gi ut slike opplysninger til en eller flere bestemte leverandører,
vil kunne tildeles direkte til ideelle leverandører. Videre kan
kontrakter tildeles direkte til ideelle leverandører dersom kontrakten
innebærer utøvelse av offentlig myndighet i henhold til EØS-avtalen.
Komiteen viser til at unntaket
for slike kontrakter har departementet foreslått å ta inn i forskriftens
alminnelige bestemmelser i del I, ettersom unntaket gjelder for
alle tjenester. Endelig må forskriften sikre at konkurranser kan
reserveres for ideelle leverandører hvor dette er i tråd med direktiv
2014/24/EU artikkel 77. Dette unntaket har departementet foreslått
tatt inn i en egen del i forskriften, som skal gjelde for anskaffelser
av helse- og sosialtjenester.
Komiteen viser til at det i EU-direktiv
2014/24/EU oppstilles en egen terskelverdi på 750 000 euro, jf.
artikkel 74 og artikkel 4 litra d. Komiteen viser
til at Sejersted-utredningen pekte på fravær av en nasjonal terskelverdi
som en måte å ivareta ideelle aktører i anskaffelsesprosesser på,
også under det nye direktivet. Komiteen viser til
at dette vil være i tråd med regjeringens uttalte målsetting i proposisjonen (8.1)
om å utnytte handlingsrommet den har for å legge til rette for at
de ideelle organisasjonene kan fortsette å tilby helse- og sosialtjenester
av god kvalitet til brukerne. En slik forskrift innebærer at oppdragsgiver
kan tildele kontrakt utelukkende basert på de grunnleggende prinsippene,
og uten å følge prosedyrereglene i forskriften ved innkjøp under
terskelverdi.
Komiteen viser til at det følger
av gjeldende anskaffelsesforskrift § 2-1 (3) at oppdragsgiver ikke
er forpliktet til å følge reglene i forskriftens del II eller III
for kontrakter om tjenester til enkeltbrukere, forutsatt at det
ikke er mulig å gjennomføre en forsvarlig konkurranse uten å gi
ut taushetsbelagte opplysninger om brukeren og brukeren ikke samtykker
i å gi ut slike opplysninger, eller bare samtykker i å gi ut slike opplysninger
til en eller flere bestemte leverandører. Unntaket fulgte av kgl.
res. av 23. oktober 2015, og komiteen viser til at
det er antatt at unntaksbestemmelsen også er i tråd med direktiv
2014/24/EU. Komiteen mener det er viktig at ny forskrift
viderefører denne unntaksbestemmelsen.
Komiteen viser til at det følger
av EØS-avtalen artikkel 32, jf. artikkel 39, at reglene om fri etablering
og fri bevegelighet av tjenester ikke kommer til anvendelse på «virksomhet
som for en avtalepart innebærer, om enn bare leilighetsvis, utøvelse
av offentlig myndighet». Innenfor kontrakter om helse- og sosialtjenester
kan unntaket være aktuelt for eksempel innenfor tvungent barnevern. Komiteen mener
det er viktig at ny forskrift sikrer at det i disse tilfellene ytes
oppdragsgiver valgfrihet i fremgangsmåte ved kontraktsinngåelsen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at et mindretall i Forenklingsutvalget mente at adgangen til å reservere
kontrakter om helse- og sosialtjenester til ideelle organisasjoner
er så viktig at det burde videreføres både over og under EØS-terskelverdiene
så lenge det hersker usikkerhet med hensyn til om unntaksregelen
vil kunne opprettholdes under de nye anskaffelsesdirektivene. Flertallet har
merket seg Forenklingsutvalgets mindretall. Flertallet vil
i denne sammenheng vise til den rettslige utviklingen innen EU,
herunder EU-domstolens avgjørelser i sak C-113/13, Spezzino og sak
C-50, Consorzio Artigiano. EU-domstolens avgjørelser viser at statene
har et betydelig handlingsrom innenfor helse- og sosialområdet,
og at oppdragsgivere på visse nærmere vilkår kan tildele kontrakter
direkte til frivillige organisasjoner.
Etter komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti sitt syn foreligger det fortsatt et handlingsrom her,
og disse medlemmer ønsker at dette handlingsrommet
blir utnyttet i loven og forskriftene. Disse medlemmer finner
det riktig at en bestemmelse om reservasjonsadgang for ideelle organisasjoner
inntas i et nytt kapittel om helse- og sosialtjenester, både i lov
og forskrift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil bemerke
at det følger av Spezzino-dommen at kontrakter for helse- og sosialtjenester
bare kan reserveres for ideelle organisasjoner dersom dette etter
en konkret vurdering i det enkelte tilfellet bidrar til å realisere
myndighetenes målsettinger innenfor helse- og sosialsektoren, under hensyn
til fellesskapets beste og økonomisk effektivitet. Dette må hensyntas
ved utformingen av forskriftsbestemmelsen.
Komiteen viser til
at det i dag er anledning til å reservere kontrakter til ideelle
aktører innenfor helse- og sosialområdet. Komiteen viser
imidlertid til at denne reservasjonsmuligheten i praksis ikke har
vært benyttet på mange områder, og at det gjennom lang tradisjon
i praksis er benyttet reservasjon for et begrenset antall kontraktstyper. Komiteen mener
det vil være samfunnsmessig hensiktsmessig at det åpnes for at reservasjonsmulighet
videreføres, og ber om at dette gjennomføres i anskaffelsesforskriften innenfor
EØS-avtalen. Komiteen mener samtidig at forskriften
åpnes for at en oppdragsgiver både utlyser åpne anbudsrunder, reserverer
kontrakter for ideelle aktører på visse angitte vilkår og om ønskelig
tar i bruk samarbeidsmodeller som også benyttes i EU. Komiteen ber
videre om at forskriften vurderes på nytt når pensjonsspørsmålet
for ideell sektor er løst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener videre
at anskaffelsesforskriften må sikre at forkontrakter
om utførelse av helse- og sosialtjenester velger oppdragsgiver fremgangsmåte
for kontraktsinngåelsen, forutsatt at kontrakten inngås med en ideell
organisasjon når det er til fellesskapets beste og bidrar til økonomisk
effektivitet å reservere kontraktstypen. Med dette menes at oppdragsgiver
for disse tilfellene ikke vil være forpliktet til å følge slike regler
som i gjeldende regelverk følger av gjeldende anskaffelsesforskrift
del II og III.
Flertallet viser til at Sejersted-rapporten
som ble utført etter bestilling fra regjeringen, peker på samarbeidsmodeller
som benyttes i EU, og mener disse også skal tas i aktiv bruk i Norge,
i tillegg til anbudskonkurranser. Eksempler er driftsavtaler innenfor
reglene for «utvidet egenregi» og ideelt/offentlig samarbeid/partnerskap basert
på offentlige tilskudd til helse- og sosialtjenester av allmenn
betydning. Flertallet ber på denne bakgrunn om at
forskriftene blir utformet slik at de ulike samarbeidsmodellene beskrives
og tas i bruk i tråd med målsettingen om en sterk sivilsektor i
tiden som kommer.
Flertallet viser til at «utvidet
egenregi» er en samarbeidsform som i stor grad ble praktisert i Norge
før loven om offentlige anskaffelser ble iverksatt. Flertallet er
kjent med at Danmark har videreutviklet modellen som gir mulighet
for å inngå direkte og langsiktige driftsavtaler med «selvejende
institutioner». Den er fortsatt en dominerende samarbeidsform når
det gjelder ideelle organisasjoners drift av f.eks. sykehjemstjenester
og hospice i Danmark.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet peker på at unntaket for utvidet egenregi
gjelder generelt for alle offentlige anskaffelser, og at dette følgelig
vil reguleres av forskriftens del I. Adgangen til å inngå kontrakter
ved utvidet egenregi er akkurat den samme for helse- og sosialtjenester
som for andre kontrakter. Disse medlemmer viser til
at EU-domstolen i SUCH har uttalt at ideelle aktører ikke kan benyttes
i utvidet egenregi, fordi disse aktører ikke kan sidestilles med
det offentliges egne interne ressurser.
Disse medlemmer viser til at
juridiske vurderinger regjeringen har fått utført viser at det foreligger
en risiko for at staten kan bli erstatningspliktig dersom de ideelle
organisasjonene får tildelt kontrakter uten at dette skjer innenfor den
EØS-rettslige rammen, med påfølgende økonomisk risiko også for de
ideelle organisasjonene. Disse medlemmer peker på
at å gå imot de faglige juridiske vurderingene vil innebære at offentlige
oppdragsgivere påtar seg et stort ansvar, både overfor de ideelle
organisasjonene og overfor skattebetalerne som sådan. Selv om et
brudd på anskaffelsesreglene i første omgang medfører at oppdragsgiver
kan bli kjent erstatningspliktig, kan det også innebære mulig statsstøtterettslige
vurderinger som kan komme til å ramme de ideelle organisasjonene
som har fått tildelt en slik kontrakt. Disse medlemmer viser
til at erfaringene fra blant annet ordningen med kompensasjon for
merverdiavgift viser hvordan uklarhet knyttet til EØS-rettslig legalitet
kan bringe med seg store kostnader og usikkerhet for både det offentlige
og de som er omfattet av ordningen. Disse medlemmer ser det
som viktig å utnytte det handlingsrommet EØS-regelverket oppstiller
knyttet til anskaffelse av helse- og sosialtjenester, men på en slik
måte at nevnte uklarhet ikke oppstår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser bl.a.
til høringsuttalelsen fra Ideelt nettverk, og finner grunn til at
det ses nærmere på om utvidet egenregi bør være en av flere mulige former
for samhandling mellom det offentlige og ideell sektor også i Norge.
Det overordnede regelverk for denne type samarbeid er likt i EU/EØS-området,
og det vil være relevant å arbeide videre med rammebetingelsene
også i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det bør være
en målsetting at ideell sektors andel økes på sikt, og viser i denne sammenheng
til behandlingen av Dokument 8:85 S (2015–2016).
Komiteen viser til
at Stortingets vedtak til lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) og
Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning
nr. 97/2016 av 29. april 2016 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2014/24/EU om offentlige innkjøp, direktiv 2014/25/EU om innkjøpsregler
for forsyningssektorene og direktiv 2014/23/EU om tildeling av konsesjonskontrakter,
jf. Prop. 114 S (2015–2016), ikke påvirker rettsstillingen til leverandør-
og kontraktsforhold som gjelder for allerede inngåtte avtaler og
eksisterende støtteordninger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil subsidiært støtte forslag
som bedrer ideelle aktørers muligheter og posisjon, men vil understreke
at disse medlemmer primært mener dagens unntak må
opprettholdes.
Anskaffelsesregelverket er fundert på visse grunnleggende
prinsipper. Komiteen merker seg at regjeringen i
proposisjonen innfører en ny og enklere bestemmelse som trekker
frem hovedprinsippene, noe som også er i tråd med anbefalingene
fra Forenklingsutvalget. Komiteen har merket seg
at høringsinstansene er generelt positive til en opprydding og klargjøring
av anskaffelsesregelverkets grunnleggende prinsipper, men merker
seg at det er delte meninger om hvilke prinsipper som bør fremheves.
Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag om en ny lovbestemmelse
som pålegger oppdragsgiver å opptre i samsvar med grunnleggende
prinsipper om likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet, konkurranse
og forholdsmessighet. Komiteen støtter dette.
I proposisjonen foreslår regjeringen
en ny bestemmelse om å ivareta miljø, grunnleggende menneskerettigheter
og andre samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Komiteen viser
til at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn,
og ser på offentlige anskaffelser som ett av flere viktige virkemidler
i omstillingen til lavutslippssamfunnet.
Komiteen ser det som viktig at
offentlige innkjøp i større grad enn i dag blir en drivkraft for grønn
teknologiutvikling og mer miljøvennlige løsninger, og til å utvikle
markedet for miljøteknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at
offentlige anskaffelser er et viktig verktøy med hensyn til å nå
klima- og miljøpolitiske målsettinger. Stortinget har bedt regjeringen
innføre krav om minimum 30 pst. miljøvekting ved alle offentlige
anbud, der det er relevant.
Flertallet viser til at norske
industribedrifter i ulike sammenhenger kan møte særnorske miljøkrav.
Dette kan handle om miljøkrav ved produksjon og miljøkrav til produkter
og ferdigvarer, som f.eks. møbler og tekstiler.
Flertallet mener at i tilfeller
der norske leverandører er pålagt særlige miljøkrav til produkter
eller produksjonen bør disse også speiles i miljøkravene til anskaffelsen,
så ikke norske bedrifter påføres en konkurranseulempe grunnet særnorske
krav.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen
av at dette legges som føringer i forskriftene. Dette er både god
næringspolitikk og god miljøpolitikk.
Komiteen viser til
at forslag til ny anskaffelseslov § 5 medfører at det offentlige
må innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere
skadelig miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige løsninger der
dette er relevant. Offentlige oppdragsgivere vil som en følge av dette
ha større oppmerksomhet på å gjøre miljøvennlige innkjøp, noe som
vil kunne gjøre det enklere for leverandører å vinne frem med miljøvennlige
produkter og løsninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at miljøkrav som stilles
til bedrifter, enten de er internasjonale eller særnorske, er ofte
omfattende og kompliserte. Å pålegge offentlige innkjøpere å stille samme
miljøkrav til sine anskaffelser som det norske bedrifter er pålagt
gjennom annet regelverk, vil være svært komplisert for en innkjøper
som skal anskaffe en ferdigprodusert vare. Disse medlemmer mener
forslaget til ny § 5 er et godt steg i riktig retning, men frykter
at dersom offentlige innkjøpere skal pålegges å ha oversikt over
samtlige norske miljøkrav, og ev. stille tilsvarende krav overfor
varer som er lovlig produsert i utlandet, vil dette medføre en betydelig
komplisering av regelverket. Disse medlemmer stiller
seg tvilende til at et slikt pålegg i det hele tatt lar seg gjennomføre
på en hensiktsmessig måte, og peker for øvrig på at dette i visse
tilfeller også kan tenkes å være i strid med ikke-diskrimineringsforbudet
i EØS-regelverket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at krav stilt
ved offentlige anskaffelser speiler særnorske miljøkrav til produkter
eller produksjon, slik at norske bedrifter ikke straffes for å innfri
norske miljøstandarder.»
Komiteen mener det
offentliges innkjøpsmakt kan bidra til å påvirke utviklingen av
– og etterspørselen etter – klimavennlige løsninger. Krevende kunder
er viktige drivere av innovasjon. Å skape et hjemmemarked kan være
et viktig bidrag for å utvikle miljøteknologiske spydspisser innen
industri og næringsliv. Utvikling av gode løsninger hjemme innenfor
viktige næringsområder som energi, industri, transport og skipsfart,
kan også gjøre en stor forskjell for klima og miljø globalt. Forslag
til ny lov om offentlige anskaffelser (Prop. 51 L (2015–2016)) inneholder
en svært viktig skjerping av miljøbestemmelsene. Komiteen er
av den oppfatning at ny § 5 er en klar innstramming sammenliknet
med dagens formulering. Der man i henhold til dagens lovparagraf
skal ta hensyn til miljømessige konsekvenser under planleggingen av
en anskaffelse, skal man nå innrette anskaffelsespraksisen slik
at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige
løsninger der det er relevant. Her ligger det altså en føring om
at man i alle deler av anskaffelsesprosessen skal ivareta miljø-
og klimahensyn. Komiteen mener det er en viktig presisering
som bidrar til å tydeliggjøre oppdragsgivers miljøansvar, samt mulighetsrommet som
finnes for å gjennomføre grønne innovative anskaffelser.
Komiteen mener livsløpskostnader
er et elementært verktøy for å gjennomføre gode anskaffelser, og
er i tillegg viktig for at anskaffelser, særlig innenfor bygg- og
anleggsindustrien, skal fremme miljø- og klimahensyn.
Komiteen er opptatt av at livssykluskostnader hensyntas
der hvor det er relevant. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag til alternativ formulering av § 5 første ledd:
«§ 5 første ledd skal lyde:
Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter
og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis
slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme
klimavennlige løsninger der dette er relevant. Dette
skal blant annet skje ved at oppdragsgiveren tar hensyn til livssykluskostnader. Disse
oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt
for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der
det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Departementet kan
gi forskrift om det nærmere innholdet av bestemmelsen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at sekundærråvarer er
viktige ressurser som er utvunnet av avfall og en viktig forutsetning
på veien til en sirkulær økonomi. Det er viktig at statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer innretter
sin anskaffelsespraksis slik at den prioriterer sekundærråvarer
fremfor jomfruelige råvarer der dette er relevant.
Komiteen merker seg
at bestemmelsen også gir departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler
om begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden og krav til
universell utforming.
Komiteen er opptatt av å sikre
at offentlige oppdragsgivere stiller krav om universell utforming
i sine anskaffelser, og viser til at det i høringen har vært noe
usikkerhet om hvorvidt dette er tilstrekkelig ivaretatt i forslaget
til ny § 5.
Komiteen viser til at det nye
EU-direktivet, som nå også skal implementeres i norsk rett, slår klart
fast at slike hensyn skal tas, og oppstiller nye obligatoriske krav
knyttet til universell utforming.
Komiteen viser til at disse kravene
har et detaljeringsnivå som egner seg bedre i forskrift enn i lov,
noe regjeringens forslag om lovhjemmel til å forskriftsfeste krav
om universell utforming er ment å sikre.
Komiteen vil likevel fremheve
viktigheten av at kravet til universell utforming i offentlige anskaffelser
fremheves tydelig i loven. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag til omformulering av § 5 fjerde ledd:
Ǥ 5 fjerde ledd skal lyde:
Oppdragsgiveren skal stille
krav til universell utforming i offentlige kontrakter i samsvar
med regler som fastsettes i forskrift.»
Komiteen merker seg at regjeringen
har sendt på høring forslag til forskrifter som begrenser antall
ledd i leverandørkjeden til tre. Komiteen understreker
at det må være mulig å stille strengere krav til antall ledd enn
det forskriften tilsier, noe som vil være aktuelt i bransjer som
blir utsatt for arbeidskriminalitet.
Komiteen har merket seg at Fellesforbundet, Byggenæringens
landsforening (BNL), Kommunesektorens organisasjon (KS) og Direktoratet
for forvaltning og IKT (Difi) i november 2015 ble enige om en rekke
felles «seriøsitetskrav» og krav til lærlinger knyttet til bygge-
og anleggsanskaffelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forventer
at dette hensyntas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, peker på at seriøsitetskravene
en rekke nærings- og myndighetsorganisasjoner har blitt enige om, er
utformet som kontraktskrav som oppdragsgiver kan benytte i bygge-
og anleggskontrakter. Disse kontraktskravene er svært detaljerte,
og de kan tilpasses den konkrete anskaffelsen som skal gjennomføres. Flertallet mener
at disse kravene har en form og et omfang som gjør dem uegnet for
forskriftsregulering. Det vil være det motsatte av ønske om forenkling
av anskaffelsesregelverket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det offentlige
er en viktig kunde for norsk næringsliv. Det er viktig at anbud
kan utformes på en måte som gjør norsk og lokalt næringsliv konkurransedyktig.
Så lenge hensynet til likebehandling følges, er det etter disse
medlemmers syn legitimt å utforme anbud på en måte som er
særlig tilpasset nasjonalt og lokalt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at begrensninger
i antall ledd i leverandørkjeden kan gjøre det vanskeligere for
mindre bedrifter å få oppdrag. Det må være helt legitimt å splitte opp
kontrakter for å gjøre det enklere for små selskap å delta i anbudsrunder,
enten som hovedleverandør eller underleverandør.
Disse medlemmer viser til at
det må kunne tas hensyn til at det på enkelte områder gjelder særnorske
krav for eksempel til miljø. Det må i slike situasjoner være mulig
å spesifisere at det skal gjelde tilsvarende krav for alle som deltar
i konkurransen eller på andre måter sikre at særkrav ikke svekker
norskproduserte varer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at norsk og lokalt
næringsliv har mulighet til å delta i anbudskonkurranser på like
vilkår som utenlandske leverandører.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at for hvert ledd vil det bli vanskeligere å holde oversikt
over grunnleggende forhold hos leverandørene. Disse medlemmer understreker
at antallet ledd av underleverandører også må innbefatte bemanningsbyråer,
slik at ikke krav om begrensning av leverandørledd kan undergraves
gjennom bruk av bemanningsbyrå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor
følgende tillegg til lovforslaget § 5 tredje ledd, etter siste punktum:
Ǥ 5 nytt femte punktum skal lyde:
Flere ledd i leverandørkjeden
kan aksepteres når særlig kompetanse eller et fåtall leverandører
gjør det nødvendig. Dette må i så fall begrunnes og godkjennes før
kontrakt inngås. Innleie omfattes av bestemmelsen.»
Komiteen er opptatt
av at det offentliges innkjøpsmakt skal brukes til å sikre etiske
leverandørkjeder og viser til at i Norge og internasjonalt er det
stigende forventninger til at offentlige og private virksomheter
ivaretar samfunnsansvar og respekt for menneskerettigheter i egne
leverandørkjeder. Komiteen viser til at Norge har
formulert slike forventninger i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi. Leverandørkjedeansvar står også
på internasjonale organisasjoners dagsorden, for eksempel gjennom
FNs Global Compact. Komiteen viser til at det følger
av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter
at staten bør fremme respekt for menneskerettigheter hos selskapene
de gjennomfører forretningstransaksjoner med. Komiteen støtter
derfor forslaget til ny § 5 første ledd annet punktum, jf. Prop.
51 L, som slår fast at oppdragsgiverne skal ha etablert egnede rutiner
for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige
anskaffelser, der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Komiteen er
av den oppfatning at dette vil bidra til ansvarlige produksjonsforhold
nedover i produksjonsrekken. Komiteen ser også at
økt fokus på ivaretagelse av miljø- og sosiale hensyn i anskaffelsesregelverket
er nødvendig ut fra konkurransehensyn. Det bryter med prinsippet
om likebehandling når en leverandør, som ikke respekterer grunnleggende
menneskerettigheter eller skader miljøet, kan konkurrere om et offentlig
anbud på lik linje med seriøse leverandører.
For at Norge skal være blant verdens
beste land å bo i, også for våre barn og barnebarn, må vi lykkes
med å skape nytt gjennom utvikling av ny teknologi, nye produkter
og nye løsninger. Globaliseringen øker konkurransen i næringslivet. Balansen
mellom omsorgstrengende og arbeidsdyktige endres og vil sette velferdssystemet
under press. Samfunnet står overfor mange og krevende omstillinger
de neste tiårene, og komiteen understreker betydningen
av at offentlig sektor bruker sine ressurser på en mer effektiv
måte enn i dag.
Komiteen viser til at hovedformålet
med anskaffelsesregelverket er å bidra til en effektiv utnyttelse
av samfunnets resurser. Offentlige anskaffelser er svært viktige
for næringslivet, og regelverket er ikke til hinder verken for innovasjon
eller små og mellomstore bedrifter-vennlige anskaffelser. Komiteen ser
det som viktig at både offentlig og privat sektor kjenner mulighetene
og handlingsrommet i regelverket, så disse kan utnyttes. Komiteen ser
det som viktig at vi gjennom regelverket bidrar til å fremme innovasjon
gjennom offentlige anskaffelser siden anskaffelser fungerer innovasjonsfremmende ved
at nye løsninger etterspørres. Utviklingen av teknologi for olje-
og gass-sektoren i Norge, og utviklingen av Internett for USAs forsvar,
er gode eksempler på dette.
Komiteen har merket seg at Menon
i en ny rapport på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet og
Klima- og miljødepartementet viser at offentlig sektor blir stadig
viktigere for innovasjon i årene som kommer, og at følgende tre
mål kan nås ved innovative offentlige anskaffelser:
1. Bedre offentlige
tjenester og mer effektiv tjenesteproduksjon
2. Løse store samfunnsutfordringer, f.eks
overgangen til lavutslippsamfunn, gjennom innovasjon
3. Påvirke utviklingen i næringslivet:
skape arbeidsplasser, eksport og verdiskaping.
Komiteen mener rapporten bekrefter
hvor viktige offentlige anskaffelser er for samfunnet og for næringslivet,
og at vi legger til rette for å oppnå en større grad av innovasjon
knyttet til anskaffelsene. Menon-rapporten viser også at det største
hinder for innovasjon gjennom anskaffelser er innkjøpers opplevde
risiko. Komiteen har merket seg innspill om at det
bør etableres en ordning for risikoavlastning for å imøtekomme denne
frykten. Tiltak som bidrar til økt kompetanse blant innkjøpere vil
også være viktig.
Komiteen har merket seg at Nasjonalt
program for leverandørutvikling er et viktig virkemiddel for å øke
innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser. Programmet har også
en pådriverrolle for å modernisere stat/kommune og utvikle næringslivet.
Samarbeidet mellom NHO, KS og Difi gir positive effekter, og komiteen merket seg
at det under den åpne høringen i komiteen ble vist til flere gode
eksempler på dette. Komiteen ser det som viktig å
videreføre denne satsingen.
Komiteen vil understreke at det
er av stor betydning å sikre god kompetanse blant offentlige innkjøpere,
og viser til at Difi spiller en svært viktig rolle i denne forbindelse.
Komiteen viser også til at Offentlige
forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) er viktige for å styrke
samarbeidet mellom offentlig sektor og oppdragsgivere, og for å
bidra til innovasjon i både næringslivet og hos offentlige oppdragsgivere.
Komiteen mener innovasjon er
viktig for økonomisk vekst og helt sentralt for å løse samfunnsoppgaver.
Komiteen legger til grunn regjeringens
og Innovasjon Norges egen definisjon for innovasjon, slik det fremgår
av St.meld. nr. 7 (2008–2009): «Et nyskapende og bærekraftig Norge»:
«en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse
eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk
i produksjonen for å skape økonomiske verdier».
Komiteenser
næringslivet som en viktig samarbeidspartner for å realisere ambisjonen
om en mer innovativ offentlig sektor, samtidig som offentlig sektor
også kan være en viktig pådriver for mer innovasjon i næringslivet.
Størrelsen på det offentlige markedet gjør det nødvendig å utnytte
innovasjonskraften som ligger her, og komiteen mener
offentlige anskaffelser i større grad skal bidra til innovasjon
og innovative løsninger.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
Ǥ 5 annet ledd skal lyde:
Oppdragsgiveren kan stille egnede krav og kriterier
knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige
kontrakter gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale
forhold, forutsatt at kravene og kriteriene har tilknytning til leveransen.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener innovative
anskaffelser leder til høyere risiko fordi partene ikke kan ha full
kontroll på prosess eller resultat, slik man i større grad har når
oppdragsgiver kjøper hyllevare eller bestiller det samme som sist.
Risiko er et resultat av sannsynlighet og konsekvens, og selv om
oppdragsgiver og leverandør i fellesskap kan minimere sannsynligheten
for at noe går galt, vil det ofte være en resterende risiko. Av
den grunn mener flertallet at det er behov for en
type risikoavlastning når målet med anskaffelsen bare delvis oppnås.
Det er rimelig at staten stiller med en garanti i særlig risikoutsatte
prosjekter. Uten slike ordninger vil man ikke få sikret tilstrekkelig
utbredelse av innovative løsninger, men kun ende opp med pilotprosjekter
hos de største offentlige oppdragsgiverne. Derfor mener flertallet at
det bør etableres en risikoordning for offentlige anskaffelser.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en risikoordning
for offentlige anskaffelser kan utformes og komme tilbake til Stortinget
med en sak på egnet måte.»
Komiteen mener at
skal det offentlige kunne utnytte anskaffelsesområdet aktivt for
å bidra til mer innovasjon generelt, kreves det at ulike anskaffelsesfaglige
virkemidler tas i bruk. Ikke alle offentlige virksomheter har nødvendig
styring, kompetanse, ressurser eller kan bære den risiko større
innovasjoner krever. Men de fleste offentlige virksomheter har anledning
til å stimulere til innovasjon i markedet gjennom å utnytte virkemidler
som gjør dem innovasjonsvennlige. Et eksempel på dette er å åpne
opp kravspesifikasjonene og i større grad beskrive behovskrav og
funksjonskrav, i stedet for detaljerte spesifikasjoner. Dette er
for å la markedet i større grad komme opp med den beste løsning
for å dekke behovet. Slike typer anskaffelser innebærer normalt
lavere risiko enn anskaffelse av rene innovasjoner.
Komiteen mener at for effektivt
å kunne bidra til innovasjon kreves det derfor en helhetlig tilnærming
til anskaffelsesarbeidet med fokus både på anskaffelser av innovasjoner
og innovasjonsvennlige anskaffelser. Gode risikovurderinger og risikostyring
er i denne sammenheng helt sentralt.
Komiteen er opptatt
av å styrke likestillingsarbeidet i næringslivet, og ser at offentlig
sektor gjennom sine innkjøp kan bidra til dette. Komiteen er
derfor opptatt av at anskaffelsesregelverket legger til rette for
dette.
Komiteen merker seg,
og støtter, at det i loven kommer krav om bruk av lærlinger. Ved
å stille krav om bruk av lærlinger i forbindelse med offentlige
anskaffelser mener komiteen det gis et viktig signal
om at offentlige virksomheter ønsker å støtte opp om bedrifter som
satser på langsiktig utvikling av fagarbeidere og fagkompetanse. Komiteen mener
at dette også kan bidra til økt rekruttering til fag- og yrkesopplæringen,
og kompetanseutviklingen for fagarbeidere og bedrifter.
Komiteen ser det som viktig at
det stilles krav om at bedrifter som deltar i anbud ved offentlige innkjøp
må være aktive lærebedrifter og inkludere lærlinger i det aktuelle
prosjektet. Kravet som stilles må gjelde både for norske og utenlandske
bedrifter.
Komiteen viser til at det under
den åpne høringen i komiteen ble uttrykt bekymring for at det legges
opp til for mange unntak, noe som innebærer at lærlingklausulen
blir uthulet. Komiteen viser til at det mangler læreplasser
over hele landet, og at det som et utgangspunkt bør stilles krav
om læreplasser i alle offentlige anbud og virksomheter, der det
foreligger et behov.
For å sikre etterlevelse av regelverket
er det viktig med gode og effektive håndhevelsesregler. For å effektivisere
håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser, både i KOFA og i
domstolene, foreslår regjeringen å gjeninnføre KOFAs myndighet til
å ilegge overtredelsesgebyr. Komiteen har merket
seg at forslaget har fått bred støtte i høringen. Komiteen har
videre merket seg at forslaget om å gi KOFA kompetanse til å reise
søksmål for domstolene har fått liten støtte, og at regjeringen
derfor ikke foreslår dette i proposisjonen.
Komiteen har merket seg at regjeringens forslag
om å gjeninnføre KOFAs myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr,
har fått bred støtte i høringen. Komiteen støtter
forslaget.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det praktiseres åpenhet i forvaltningen generelt, men også
når det gjelder offentlige anskaffelser spesielt. Det er et avgjørende
demokratisk prinsipp som bidrar til tillit til forvaltningen. Innsynsreglene
knyttet til offentlige anskaffelser er grunnleggende for å sikre
at det er åpenhet knyttet til de arbeidsprosesser forvaltningen
gjennomfører, og spesielt for å sikre og eventuelt etterprøve om
forvaltningen har gjort et lovmessig riktig og forretningsmessig
godt valg av vinnere i offentlige anbudskonkurranser. Øvrige tilbydere
som ikke nådde frem i konkurransen kan ha åpenbar saklig interesse
av å be om innsyn, i den av forvaltningens valgte vinner av en anbudskonkurranse.
For det offentlige er behandling av innsynsbegjæringer,
der det forekommer, en naturlig del av en anskaffelsesprosess. Det
er samtidig en del av kostnaden og tidsbruken knyttet til konkurransegjennomføringen.
At det gis innsyn etter begjæring i det tilbudet som er best og
som tildeles kontrakt er naturlig og viktig, men det er grunn til
å spørre om det er riktig å gi innsyn i tilbud som ikke nådde frem,
uten å ha en saklig interesse i disse.
Komiteen mener det er grunnlag
for en vurdering av dette for å sikre effektiv ressursbruk og for
å sikre at innsynsreglene nyttes i tråd med det formålet reglene
tjener. Dette bør følges opp av en presisering eller endring av
praksis i retning av at det uten saklig interesse kun gis innsyn
i tilbudet til den beste tilbyder. Dette ville spare betydelig saksbehandlingstid
og bidra til effektivt ressursbruk uten at dette går på bekostning av
åpenhet og tillit til forvaltningen. Det er i utgangspunktet først
og fremst dette tilbudet som står i veien for øvrige tilbydere.
Komiteen er av den oppfatning
at det er viktig å beholde KOFAs klagegebyr på om lag dagens nivå,
dels for å forhindre en økt klagestrøm for KOFA som vil gjøre dette
til et ineffektivt klageorgan og dels for å opprettholde den grad
av risiko det innebærer for klager å betale dagens gebyr.
Komiteen vil understreke at ileggelse
av overtredelsesgebyr er riktig når det foreligger grov uaktsomhet
eller forsett, slik reglene var i den nå opphevede anskaffelsesloven
§ 7b. Komiteen viser til at det nå legges til grunn
en strengere praksis enn tidligere ved at det foreslås at unnlatelse
av å ilegge gebyr bare skal skje i unntakstilfeller. Det legges
videre opp til at gebyret kan unngås ved å inngå intensjonskunngjøring.
Komiteen mener at den oppdragsgiver
som gjør det som er nødvendig for å unngå eller avverge tap, ulempe,
skade eller feil, ikke automatisk skal ilegges overtredelsesgebyr,
og at det vil være unødvendig komplisert at denne aktsomme oppdragsgiver
må publisere en intensjonskunngjøring for å være sikker på å unngå
overtredelsesgebyr. En slik praksis vil kunne føre til at det går
inflasjon i unødvendige intensjonskunngjøringer. Komiteen mener
KOFA bør utvise skjønn i den konkrete sak, herunder vurdere oppdragsgivers
aktsomhet, knyttet til ileggelsen av et eventuelt overtredelsesgebyr. Komiteen ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovtekst
tilpasset dette.
Komiteen har registrert
at flere av høringsinstansene har tatt til orde for at det bør utarbeides en
ny stortingsmelding om offentlige anskaffelser. Stortingsmeldingen
«Det gode innkjøp» ble fremlagt av regjeringen Stoltenberg II i
2009, jf. St. meld. nr. 36 (2008–2009). Stortingsmeldingen ble i
den åpne høringen i komiteen omtalt som en god handlingsplan for
offentlige anskaffelser, og det ble fra flere etterlyst en ny melding. Komiteen viser
til at det i den forrige stortingsmeldingen ble gjort en helhetlig
tilnærming til offentlige innkjøp, og det ble foreslått en rekke tiltak
som skulle føre til bedre offentlige innkjøp.
Komiteen støtter forslaget om
at det må utarbeides en ny stortingsmelding om offentlige innkjøp.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
§ 7a tredje ledd skal lyde:
Departementet skal gi oppdragsgivere
adgang til på nærmere angitte vilkår å reservere kontrakter om helse-
og sosialtjenester for ideelle organisasjoner.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 2
§ 5 nytt femte punktum skal lyde:
Flere ledd i leverandørkjeden
kan aksepteres når særlig kompetanse eller et fåtall leverandører
gjør det nødvendig. Dette må i så fall begrunnes og godkjennes før
kontrakt inngås. Innleie omfattes av bestemmelsen.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sikre at krav stilt
ved offentlige anskaffelser speiler særnorske miljøkrav til produkter
eller produksjon, slik at norske bedrifter ikke straffes for å innfri
norske miljøstandarder.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sikre at norsk og
lokalt næringsliv har mulighet til å delta i anbudskonkurranser
på like vilkår som utenlandske leverandører.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
§ 2 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
§ 1 og § 4 gjelder også
for anskaffelser under beløpsgrensen i første punktum.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
§ 1 skal lyde:
Loven skal fremme en samfunnstjenlig og
effektiv bruk av samfunnets ressurser og bidra til at det offentlige
opptrer med integritet ved offentlige anskaffelser.
Komiteens tilråding II fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slike vedtak:
A
vedtak til lov
om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven)
§ 1 Formål
Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Den skal også bidra til at det offentlige opptrer med integritet,
slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer
på en samfunnstjenlig måte.
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder når oppdragsgivere som nevnt i annet ledd
inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter, herunder
konsesjonskontrakter, eller gjennomfører plan- og designkonkurranser,
med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner
ekskl. merverdiavgift.
Loven gjelder for følgende oppdragsgivere:
a) statlige myndigheter,
b) fylkeskommunale og kommunale myndigheter
c) offentligrettslige organer,
d) sammenslutninger med en eller flere oppdragsgivere som
nevnt i bokstav a til c,
e) offentlige foretak som utøver forsyningsaktivitet som
definert i internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av og
f) andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på
grunnlag av enerett eller særrett som definert i internasjonale
avtaler som Norge er forpliktet av.
Loven gjelder ikke for anskaffelser som kan unntas etter
EØS-avtalen artikkel 123. Departementet kan i forskrift fastsette
ytterligere unntak fra lovens virkeområde.
Departementet kan i forskrift fastsette at loven skal gjelde
for bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter
som oppdragsgivere som nevnt i annet ledd bokstav a til d ikke selv
inngår, men yter direkte tilskudd til med mer enn 50 prosent.
Departementet kan i forskrift fastsette at loven skal gjelde
for Svalbard, og fastsette særlige regler av hensyn til de stedlige
forholdene.
§ 3 Rettighetshavere
Rettighetshavere etter loven er virksomheter som er opprettet
i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon
eller hovedforetak i en slik stat. Det samme gjelder virksomheter som
er gitt rettigheter etter WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller
andre internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av, i det omfang
som følger av slike avtaler.
§ 4 Grunnleggende prinsipper
Oppdragsgiveren skal opptre i samsvar med grunnleggende
prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet
og forholdsmessighet.
§ 5 Miljø, menneskerettigheter
og andre samfunnshensyn
Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige
organer skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar
til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger
der dette er relevant. Dette skal blant annet skje ved at oppdragsgiveren
tar hensyn til livssykluskostnader. Disse oppdragsgiverne skal også
ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter
ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike
rettigheter. Departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet av
bestemmelsen.
Oppdragsgiveren kan stille egnede krav og kriterier knyttet
til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige kontrakter
gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon,
arbeidsforhold og sosiale forhold, forutsatt at kravene og kriteriene har
tilknytning til leveransen.
Departementet kan i forskrift pålegge statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer å stille
krav om begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden ved utførelsen av
offentlige kontrakter i bransjer med særlige utfordringer knyttet
til arbeidslivskriminalitet.
Oppdragsgiveren skal stille krav til universell utforming
i offentlige kontrakter i samsvar med regler som fastsettes i forskrift.
Departementet kan i forskrift pålegge oppdragsgivere å
stille krav om universell utforming i offentlige kontrakter.
§ 6 Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår
i offentlige kontrakter
Departementet kan i forskrift pålegge statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer å ta inn
klausuler i tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter som skal sikre
lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger
av gjeldende forskrifter om allmenngjorte tariffavtaler eller landsomfattende
tariffavtaler for de aktuelle bransjene.
Departementet kan i forskrift pålegge oppdragsgivere å
føre tilsyn med at klausulene blir overholdt, og å iverksette tiltak
overfor leverandøren ved manglende overholdelse av klausulene.
§ 7 Krav om bruk av lærlinger
Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige
organer skal stille krav om at leverandører er tilknyttet en lærlingordning,
og at en eller flere lærlinger deltar i arbeidet med gjennomføringen
av kontrakten. Kravet gjelder i bransjer hvor departementet i forskrift
har definert at det er særlig behov for læreplasser. Departementet
kan i forskrift fastsette nærmere regler om krav om bruk av lærlinger,
herunder bestemme at kravet bare skal gjelde for kontrakter over
en bestemt verdi og varighet.
I den enkelte anskaffelsen må krav etter første ledd stå
i forhold til kontraktens art og omfang.
§ 7a Regler om anskaffelser
av helse- og sosialtjenester
Departementet skal ved forskrift gi særskilte regler om
anskaffelser av helse- og sosialtjenester.
Departementet skal ved utformingen av forskriften særlig
legge vekt på særtrekkene ved helse- og sosialtjenester. Forskriften
skal bidra til å fremme viktige hensyn som mangfold, kvalitet, kontinuitet og
brukermedvirkning innenfor dette tjenesteområdet.
§ 8 Søksmål
Søksmål om brudd på loven eller forskrift gitt i medhold
av loven reises for tingretten uten forliksmekling.
Inntil kontrakt er inngått, kan retten sette til side beslutninger
som oppdragsgiveren har truffet i strid med loven eller forskrift
gitt i medhold av loven.
Departementet kan gi forskrift om tvungent verneting.
§ 9 Midlertidig forføyning
Tvisteloven gjelder for behandlingen av begjæringer om
midlertidig forføyning med mindre annet er bestemt i denne loven
eller forskrift gitt i medhold av loven. Etter at kontrakt er inngått,
kan retten ikke beslutte midlertidig forføyning mot oppdragsgiveren for
brudd på loven eller forskrift gitt i medhold av loven.
Departementet kan gi forskrift om at oppdragsgiverens adgang
til å inngå kontrakt suspenderes dersom begjæring om midlertidig
forføyning fremsettes i en fastsatt karensperiode.
Departementet kan gi forskrift om begjæringer om midlertidige
forføyninger, herunder fastsette at oppdragsgiveren kan sette en
frist for fremsettelse av begjæring om midlertidig forføyning mot
beslutninger om å avvise eller forkaste en forespørsel om å delta
i konkurransen.
§ 10 Erstatning
Leverandøren har krav på erstatning for tap han har lidt
som følge av brudd på loven eller forskrift gitt i medhold av loven.
§ 11 Tvisteløsningsorgan
Kongen kan opprette et organ for løsning av tvister om
rettigheter og plikter etter loven og forskrifter gitt i medhold
av loven. Oppdragsgivere som er omfattet av loven, har plikt til
å delta i prosessen for organet.
Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingen i organet.
Offentleglova gjelder for tvisteløsningsorganets virksomhet.
§ 12 Overtredelsesgebyr
Dersom tvisteløsningsorganet etter § 11 kommer til at det
foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, skal organet ilegge oppdragsgiveren
et overtredelsesgebyr. Organet kan unnlate å ilegge overtredelsesgebyr
i saker hvor det vil være åpenbart urimelig.
Overtredelsesgebyr etter første ledd kan ikke ilegges dersom
oppdragsgiveren har publisert en intensjonskunngjøring etter regler
fastsatt i forskrift, og tidligst inngått kontrakten etter utløpet
av ti dager regnet fra dagen etter datoen for kunngjøringen.
Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse skal
det særlig legges vekt på bruddets grovhet, størrelsen på anskaffelsen,
om oppdragsgiveren har foretatt gjentatte ulovlige direkte anskaffelser,
og den preventive virkningen. Gebyret kan ikke settes høyere enn
15 prosent av anskaffelsens verdi.
Vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr kan ikke påklages.
Gebyret forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er fattet.
Adgangen til å ilegge gebyr bortfaller to år etter at kontrakten
er inngått. Fristen avbrytes ved at tvisteløsningsorganet sender
oppdragsgiveren en meddelelse om at det har mottatt en klage med
påstand om ulovlig direkte anskaffelse.
Vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg med de begrensninger som følger av tvangsfullbyrdelsesloven
§ 1-2.
Søksmål om organets vedtak må reises innen to måneder etter
at partene mottok vedtaket. Retten kan prøve alle sider av saken.
Adgangen til å reise søksmål gjelder også for statlige myndigheter
og organer.
Dersom tvisteløsningsorganet treffer vedtak om å ilegge
overtredelsesgebyr, og retten senere avsier dom om den samme kontrakten
etter §§ 13 og 14, skal organet oppheve vedtaket og tilbakebetale
gebyret.
§ 13 Søksmål om å kjenne en
kontrakt uten virkning
Retten skal kjenne en kontrakt med en verdi som er lik
eller overstiger EØS-terskelverdiene, uten virkning
a) når oppdragsgiveren har foretatt en ulovlig
direkte anskaffelse,
b) når kontrakten tildeles under en rammeavtale med flere
leverandører i strid med regler om gjenåpning av konkurransen fastsatt
i forskrift eller tildeles under en dynamisk innkjøpsordning i strid
med forskrift, eller
c) når oppdragsgiveren har brutt lov eller forskrift som
har påvirket leverandørens mulighet til å bli tildelt kontrakten,
og samtidig foretatt brudd på regler om karensperiode eller suspensjon
fastsatt i forskrift som har fratatt leverandøren muligheten til
å iverksette rettslige skritt før kontraktsinngåelsen.
Retten kan ikke kjenne en kontrakt uten virkning etter
første ledd bokstav a dersom oppdragsgiveren har publisert en intensjonskunngjøring
etter regler fastsatt i forskrift og tidligst inngått kontrakten
etter utløpet av ti dager regnet fra dagen etter datoen for kunngjøringen.
Retten kan ikke kjenne en kontrakt uten virkning etter
første ledd bokstav b dersom oppdragsgiveren har sendt meddelelse
om valget av leverandør til berørte leverandører etter regler i
forskrift og tidligst inngått kontrakten etter utløpet av en frivillig
karensperiode i samsvar med regler om karensperiode fastsatt i forskrift.
Dersom vesentlige hensyn til allmennhetens interesser gjør
det nødvendig å opprettholde kontrakten, kan retten unnlate å kjenne
kontrakten uten virkning. Dersom konsekvensen av å kjenne en kontrakt uten
virkning i alvorlig grad vil kunne true et større forsvars- eller
sikkerhetsprogram som er avgjørende for Norges sikkerhetsinteresser,
kan retten ikke kjenne kontrakten uten virkning. I slike tilfeller
skal retten fastsette sanksjoner etter § 14 første ledd bokstav a
nr. 1.
En kontrakt kan kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse.
Dersom kontraktsytelsen kan tilbakeføres i vesentlig samme stand
og mengde, kan kontrakten kjennes uten virkning fra tidspunktet for
kontraktsinngåelsen. Dersom kontrakten kjennes uten virkning for
fremtidig kontraktsoppfyllelse, skal retten i tillegg idømme oppdragsgiver
et overtredelsesgebyr etter § 14 annet ledd.
§ 14 Søksmål om å avkorte en
kontrakts varighet eller idømme oppdragsgiver overtredelsesgebyr
Retten skal avkorte en kontrakts varighet eller idømme
oppdragsgiveren et overtredelsesgebyr
a) når kontraktens verdi er lik eller overstiger
EØS-terskelverdiene og
1. retten unnlater å kjenne en kontrakt uten virkning etter
§ 13 fjerde ledd, eller
2. oppdragsgiveren har foretatt andre brudd på reglene
om karensperiode eller suspensjon enn dem som er omfattet av § 13
første ledd bokstav c, eller
b) når kontraktens verdi er lik eller overstiger
en nasjonal terskelverdi fastsatt i forskrift, men ikke EØS-terskelverdiene,
og oppdragsgiveren har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.
Retten skal idømme oppdragsgiveren et overtredelsesgebyr
når kontrakten kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse
etter § 13.
Retten kan idømme sanksjoner som nevnt i første ledd for
kontrakter med en verdi som er lik eller overstiger en nasjonal
terskelverdi fastsatt i forskrift, men ikke EØS-terskelverdiene,
når oppdragsgiveren har foretatt brudd på lov eller forskrift som
har påvirket leverandørens mulighet til å bli tildelt kontrakten. Dette
forutsetter at oppdragsgiveren samtidig har foretatt brudd på regler
om karensperiode i forskrift som har fratatt leverandøren muligheten
til å iverksette rettslige skritt før kontraktsinngåelse.
Retten kan ikke idømme sanksjoner etter første ledd bokstav
b dersom oppdragsgiveren har publisert en intensjonskunngjøring
etter regler i forskrift og tidligst inngått kontrakten etter utløpet
av ti dager regnet fra dagen etter datoen for kunngjøringen.
Ved fastsettelse av sanksjoner skal det særlig legges vekt
på bruddets grovhet, størrelsen på anskaffelsen, om oppdragsgiveren
har foretatt gjentatte brudd, muligheten for å gjenopprette konkurransen
og den preventive virkningen. Retten kan kombinere sanksjonene.
Overtredelsesgebyret kan ikke settes høyere enn 15 prosent av anskaffelsens
verdi.
§ 15 Prosessuelle særregler
og tidsfrister ved søksmål etter §§ 13 og 14
Ved søksmål om brudd som omfattet av §§ 13 og 14 plikter
saksøkeren å varsle oppdragsgivers medkontrahent om søksmålet. Varslet
gis ved oversendelse av kopi av stevningen.
Retten skal, uavhengig av partenes påstander, idømme sanksjoner
etter §§ 13 og 14 dersom vilkårene for det er oppfylt.
En rettskraftig dom som går ut på at en kontrakt kjennes
uten virkning, eller at en kontrakts varighet avkortes, er bindende
for alle og enhver og skal legges til grunn i alle forhold.
Sanksjoner etter §§ 13 og 14 kan bare idømmes når søksmål
reises innen to år etter at kontrakt er inngått. Dersom tvisteløsningsorganet
mottar en klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse, avbrytes fristen.
Dersom oppdragsgiveren har inngått en kontrakt uten kunngjøring
av konkurransen, men kunngjort kontraktsinngåelsen etter regler
fastsatt i forskrift, kan sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav
a eller § 14 første ledd bokstav b bare idømmes når søksmål reises
innen 30 dager regnet fra dagen etter datoen for kunngjøringen.
Dersom tvisteløsningsorganet mottar en klage med påstand om ulovlig
direkte anskaffelse, avbrytes fristen.
Dersom oppdragsgiveren har kunngjort konkurransen og gitt
berørte leverandører en meddelelse om at kontrakt er inngått, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b og c, § 14 første ledd
bokstav a nr. 2 og § 14 tredje ledd bare idømmes når søksmål reises innen
30 dager regnet fra dagen etter at meddelelsen er sendt.
Når tvisteløsningsorganet treffer avgjørelse i en sak om
en ulovlig direkte anskaffelse og søksmålsfristen i fjerde eller
femte ledd løper ut innen 30 dager fra avgjørelsen, gjelder en ny
frist på 30 dager regnet fra dagen etter datoen for tvisteløsningsorganets
avgjørelse.
§ 16 Forskrifter
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av loven.
Departementet kan gi forskrift om oppdragsgiverens adgang
til å si opp en kontrakt.
Departementet kan gi forskrift om bruk av elektronisk faktura
i offentlige anskaffelser.
§ 17 Pålegg
Departementet kan gi oppdragsgiveren pålegg som er nødvendige
for å sikre oppfyllelse av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen,
WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller andre internasjonale avtaler som
Norge er forpliktet av. For å sikre at plikten etter et slikt pålegg
blir oppfylt, kan departementet ilegge oppdragsgiveren en løpende
tvangsmulkt etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling
av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Departementet kan gi forskrift
om tvangsmulkt.
§ 18 Ikrafttredelse og overgangsregler
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra
samme tid oppheves lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser.
Departementet kan gi forskrift om overgangsregler.
B.
Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en risikoordning
for offentlige anskaffelser kan utformes og komme tilbake til Stortinget
med en sak på egnet måte.
Oslo, i næringskomiteen, den 2. juni 2016
Geir Pollestad | Odd Omland |
leder | ordfører |