Forslagene til endringer knyttet til kravet
om botid for innvilgelse av søknad om permanent oppholdstillatelse
har sitt opphav i samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet
og Høyre om utlendingsfeltet fra høsten 2013, gjengitt i regjeringen
Solbergs politiske plattform av 7. oktober 2013 (Sundvollen-erklæringen),
og i avtale av 28. februar 2014.
De øvrige forslagene til endringer i reglene
om permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62, har i
all hovedsak sin bakgrunn i Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) og i
avtale av 19. november 2015 om tiltak for å møte flyktningkrisen
mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre. Det vises også til Stortingets anmodningsvedtak
nr. 68 av 3. desember 2015.
Permanent oppholdstillatelse innebærer en i
utgangspunktet varig rett til opphold i Norge, uten behov for fornyelse.
Ordningen gir rett til opphold i riket uten tidsbegrensning og gir
et utvidet vern mot utvisning. Bakgrunnen for ordningen er at en
utlending som har bodd i Norge over en viss periode bør få rett
til å oppholde seg her på ubestemt tid, også i de tilfellene hvor
vilkårene for den midlertidige tillatelsen ikke lenger er oppfylt.
Hovedregelen er at utlendingen de siste tre årene må ha oppholdt
seg i Norge med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag
for permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62 første
ledd.
Det er et vilkår for permanent oppholdstillatelse at
utlendingen i løpet av treårsperioden, fra utlendingen ble gitt
midlertidig oppholdstillatelse, ikke har oppholdt seg mer enn syv
måneder til sammen i utlandet, jf. utlendingsloven § 62 første ledd
bokstav a. En utlending med oppholdstillatelse som faglært, jf.
utlendingsforskriften § 6-1, kan likevel oppholde seg utenfor riket
i inntil 15 måneder til sammen uten å miste retten til permanent
oppholdstillatelse, dersom minst 8 måneder av oppholdet skyldes
oppdrag for arbeidsgiver, jf. utlendingsforskriften § 11-2. Tilsvarende
gjelder dersom utlendingen har hatt opphold som spesialist etter
den nå opphevede utlendingsforskriften § 6-2.
Videre er det et vilkår at utlendingen ikke
har begått handlinger som nevnt i utvisningsbestemmelsene, jf. utlendingsloven
§ 62 første ledd bokstav c, jf. § 66. Dersom utlendingen har begått
slike forhold, men likevel ikke blir utvist, beregnes en tilleggstid,
jf. utlendingsloven § 62 tredje ledd, jf. utlendingsforskriften
§ 11-5. Det beregnes ikke botid mens søkeren gjennomfører ubetinget
fengselsstraff eller forvaring.
Det stilles også krav om gjennomført pliktig
norskopplæring i henhold til introduksjonsloven for å ha rett til
permanent oppholdstillatelse.
Permanent oppholdstillatelse bortfaller gjennom vedtak
etter to års sammenhengende opphold utenfor riket, jf. utlendingsloven
§ 62 femte ledd.
Etter søknad kan det gis tillatelse til lengre
opphold utenfor Norge, uten at den permanente oppholdstillatelsen
faller bort, jf. utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd.
Personer som er gitt oppholdstillatelse som
ektefelle eller samboer til en person bosatt i Norge, må som hovedregel
returnere til hjemlandet dersom samlivet opphører før utlendingen
har fått permanent oppholdstillatelse i Norge.
Lovgiver har ønsket å sikre at ofre for vold
i nære relasjoner ikke tvinges til å velge mellom å reise ut av
Norge og å bli værende i en voldelig familierelasjon. Personer som
har opplevd vold i samlivsforholdet, og som har hatt en tillatelse som
ektefelle eller samboer etter utlendingsloven §§ 40 eller 41, har
derfor etter søknad rett til fortsatt opphold etter et samlivsbrudd,
jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.
Av bestemmelsene om midlertidig oppholdstillatelse
fremgår det ikke noe krav om at utlendingen må oppholde seg i Norge.
Dette gjelder også for de tillatelser som danner grunnlag for permanent
opphold. Det er imidlertid i praksis innfortolket et vilkår om oppholdshensikt,
da retten til opphold bygger på en forutsetning om at utlendingen
skal bruke tillatelsen, jf. utlendingsloven § 2, systemet for øvrig
og reelle hensyn. UDI har i sin praksis i oppholdssaker lagt til
grunn at utlendingen må være mer enn halve tiden i Norge, dvs. mer
enn seks måneder per år.
Grunnloven § 102 første ledd første punktum beskytter
retten til respekt for familielivet. Bestemmelsen bygger blant annet
på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel
17 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. SP
antas ikke å gi sterkere vern for retten til familieliv enn EMK.
Derfor er fremstillingen i proposisjonen begrenset til forholdet
til EMK.
Retten til familieliv innebærer at Norge i visse tilfeller
kan være forpliktet til å gi fortsatt opphold til familiemedlemmer.
Et inngrep i retten til respekt for familielivet innebærer ikke
nødvendigvis noen krenkelse av EMK artikkel 8. Et inngrep kan etter
omstendighetene godtas hvis formålet med inngrepet er legitimt,
har et tilstrekkelig klart rettslig grunnlag og kan anses som «nødvendig
i et demokratisk samfunn». For øvrig vises det til fremstillingen
i punkt 7.1.3 i proposisjonen.
FNs barnekonvensjon, og særlig prinsippet om at
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, kan også få betydning
i saker om oppholdstillatelse i Norge. Hensynet til barnets beste
er nedfelt i Grunnloven § 104 annet ledd.
Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale avtaler
som forplikter staten til å beskytte egne borgere mot vold, overgrep
og annen inhuman behandling.
Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet
er nedfelt i Grunnloven § 98, som ble tilføyd ved grunnlovsvedtak
13. mai 2014.
Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner
som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering. Et fellestrekk
ved konvensjonene er at saklig forskjellsbehandling, der midlene
som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet,
ikke rammes av forbudet mot diskriminering (saklighets- og proporsjonalitetskravet).
Danmark vedtok 26. januar 2016 nye regler for permanent
oppholdstillatelse. Reglene gjelder for søknader fremmet fra og
med 10. desember 2015 eller senere, og omfatter også søknader fra utlendinger
med oppholdstillatelse som flyktning.
Etter de nye reglene må en utlending ha hatt
lovlig opphold i minst seks år for å kunne få permanent oppholdstillatelse
i Danmark. I tillegg til botidskravet stilles det krav om at visse
grunnvilkår og supplerende vilkår er oppfylt.
Se omtale i proposisjonen pkt.8.4.1.
Ved beregning av botiden skal perioder hvor
utlendingen har oppholdt seg utenfor Danmark trekkes fra, med mindre
det dreier seg om kortvarige utenlandsopphold, for eksempel i forbindelse
med ferie. I visse tilfeller kan likevel opphold i utlandet på inntil
to år medregnes.
Dersom et samliv opphører som følge av vold
før det er gitt permanent oppholdstillatelse, kan utlendingen gis
fortsatt oppholdstillatelse i Danmark, uavhengig av hvor lenge utlendingen
har oppholdt seg i landet.
Hovedregelen i svensk rett er at det gis permanent
oppholdstillatelse uten krav til botid. Det gjøres imidlertid unntak
for enkelte grupper, herunder for personer som søker om oppholdstillatelse
i familieetablering (ektefelle eller samboer i en nyetablert relasjon).
Arbeidsinnvandrere kan få permanent oppholdstillatelse
etter fire års botid. Utlending som har behov for beskyttelse gis
som hovedregel permanent oppholdstillatelse som førstegangstillatelse.
Det foreligger ingen tidsbegrensning knyttet
til utenlandsopphold for å få permanent oppholdstillatelse.
Den svenske regjeringen sendte 11. februar 2016 et
forslag til endringer i reglene om oppholdstillatelse på høring.
Forslaget innebærer at flyktninger og personer som gis subsidiær
beskyttelse i Sverige skal gis en tidsbegrenset oppholdstillatelse
i stedet for en permanent oppholdstillatelse. Kvoteflyktninger skal
fortsatt få permanent oppholdstillatelse.
Hensynene bak bestemmelsen om permanent oppholdstillatelse
i Norge tilsier at det bør gjelde et botidskrav av en viss lengde.
Departementet foreslår å heve botidskravet fra tre
til fem år, jf. forslaget til utlendingsloven § 62 første ledd.
Det vises til at tre års opphold i Norge gir en begrenset tilknytning
til riket, og at det derfor er mindre grunn til å gi fortsatt opphold
dersom det opprinnelige grunnlaget for at det ble gitt oppholdstillatelse
i Norge har bortfalt. Et skjerpet botidskrav styrker myndighetenes
mulighet til kontroll med at utlendingen ikke har fått opphold i
Norge på et fiktivt grunnlag, for eksempel et proforma-ekteskap.
Forslaget innebærer en begrensning i antallet
utlendinger som kan bli boende i riket etter at den opprinnelige
årsaken til at utlendingen innvandret til Norge, ikke lenger er
til stede. Forslaget bidrar dermed til en regulert og kontrollert
innvandring i samsvar med hensynene bak de enkelte bestemmelsene
om oppholdsgrunnlag i utlendingsloven og -forskriften. Med grunnlag
i ankomstsituasjonen høsten 2015, og usikkerheten knyttet til antallet
migranter som planlegger å ta seg til Europa, herunder Norge, anses
dette hensynet som særlig tungtveiende i dag.
Forslaget innebærer at dersom utlendingens grunnlag
for tillatelse i Norge ikke lenger er til stede etter tre–fire år,
vil utlendingen som hovedregel ikke få fortsatt opphold i Norge.
For den enkelte vil dette kunne oppleves som inngripende. Departementet
har imidlertid vektlagt at tre års opphold i Norge gir en begrenset
tilknytning til riket, og at hensynet til kontroll og regulert innvandring
veier tyngre.
Det er videre et formål med forslaget at det stilles
strengere krav til utlendingens vandel over en lengre periode, for
at utlendingen skal få varig opphold i Norge. Det vises til at forslaget om
hevet botidskrav innebærer at det vil gå lengre tid før utlendingen
får det utvidede vernet mot utvisning.
Departementet bemerker at det også vil være
behov for en endring i praksis for beregning av tilleggstid for
å nå dette målet. Det vises til at det etter gjeldende praksis ikke
beregnes tilleggstid dersom straffereaksjonen ligger noe tilbake
i tid. Departementet mener imidlertid at det ikke er behov for lov-
eller forskriftsendring, da gjeldende regelverk ikke angir tidsbegrensning
for hvilke straffbare forhold som skal medføre tilleggstid.
Etter utlendingsloven § 34 kan det gis kollektiv beskyttelse
i Norge i forbindelse med en massefluktsituasjon. Departementet
foreslår å øke opptjeningstiden også for denne gruppen med to år.
Forslaget vil innebære en varig utgiftsøkning. Departementet
mener saksbehandlingen bør effektiviseres gjennom å åpne for at
midlertidige tillatelser gis lengre varighet, jf. forslag fra UDI. Det
foreslås derfor at tillatelsen kan gis for fem år av gangen, men
at nærmere regler for hvilke grupper dette skal gjelde, fastsettes
i utlendingsforskriften, jf. forslag til endringer i lovens § 60 første
ledd. Departementet vil innta i forskriften at utlendinger som gis
beskyttelse etter dagens utlendingslov § 28 første ledd bokstav
a og b (forslagets § 28 første ledd og § 28 a) som hovedregel bør
gis femårige tillatelser. Det vises til at tillatelser til denne
gruppen til enhver tid kan tilbakekalles når beskyttelsesbehovet
er bortfalt, jf. lovens § 37 og instruks GI-04/2016 om tilbakekall
av flyktningstatus og oppholdstillatelse når beskyttelsesbehovet
er bortfalt.
Departementet kom ikke i høringen med konkrete
forslag til avbøtende tiltak, men ba om særlige innspill om mulige
avbøtende virkemidler for eventuelle negative konsekvenser av et
hevet botidskrav for utlendinger som er utsatt for mishandling i
samlivsforholdet.
Departementet mener det er viktig å bidra til
at utlendinger som utsettes for mishandling, ikke føler seg tvunget
til å bli i forholdet av frykt for å miste oppholdstillatelsen.
Dette er særlig viktig når botidskravet for permanent oppholdstillatelse
heves fra tre til fem år. I den forbindelse ser departementet behov
for å iverksette og videreutvikle flere avbøtende tiltak for å sikre
ofre for vold i nære relasjoner et tilstrekkelig vern. Flere av
forslagene fra høringsinstansene er både gode og hensiktsmessige.
Enkelte tiltak er allerede innført, andre er departementet og underliggende instanser
i gang med å gjennomføre. Flere av forslagene krever imidlertid
nærmere utredning og vurdering.
Departementet er enig i at det er behov for
styrket informasjon om rettigheter til familieinnvandrere. Dette
kommer også til uttrykk i regjeringens handlingsplan mot vold i
nære relasjoner (Et liv uten vold) (2014–2017). I forbindelse med
oppfølgingen av tiltak 1: Tiltakspakke for forebygging ble det i
2015 igangsatt informasjonstiltak i regi av UDI.
Justis- og beredskapsdepartementet har også
finansiert nettportalen www.dinutvei.no, som ble lansert 15. februar
2016 i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Justis- og beredskapsdepartementet skal iht.
tilskuddsordning for tiltak for å forebygge og bekjempe vold i nære
relasjoner (Kap. 440, post 70) fordele 11,6 mill. kroner til tiltak
for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.
Departementet vil i samråd med UDI vurdere hvorvidt
det er hensiktsmessig å utvikle et informasjonsskriv om rettigheter
i Norge til dem som får oppholdstillatelse i familieinnvandring,
eller å innta en standardtekst om rett til opphold på grunnlag av
mishandling på norsk/engelsk i alle vedtak om familieinnvandring.
Å utvide introduksjonsprogrammet til å omfatte familieinnvandrere
er en svært stor kostnad. I henhold til gjeldende regelverk gjennomgår
imidlertid familieinnvandrere 550 timer undervisning i norsk og
50 timer i samfunnskunnskap. I læreplanen for denne ordningen (Læreplan
i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere) er det satt
opp mål for opplæringen knyttet til temaet barn og familie. Departementet
vurderer likevel å tydeliggjøre målet i læreplanen, slik at det
fremgår klart at deltakeren skal få kunnskap om rettigheter etter
utlendingsloven for dem som utsettes for mishandling i samlivsforholdet.
Departementet er enig i at kompetanseheving
i utlendingsforvaltningen er et viktig avbøtende tiltak. UDI har
utviklet en opplæringspakke som kan tilbys aktuelle instanser, hjelpetiltak
og ansatte i utlendingsforvaltningen. I departementets tiltakspakke
for 2016 er det satt av midler til å understøtte UDIs arbeid med
å videreutvikle og gjennomføre kompetansehevingstiltak overfor aktuelle
instanser, hjelpetiltak og ansatte i utlendingsforvaltningen.
Personer som søker om oppholdstillatelse på grunnlag
av mishandling har ikke rett til tolk i henhold til den særlige
bestemmelsen om uttalerett i utlendingsloven § 81 første ledd. Departementet
vil innføre bruk av tolk i saker etter utlendingsloven § 53 første
ledd bokstav b.
Departementet mener det er viktig at regelverk og
praksis er så forutsigbart som mulig for å unngå at utlendinger
som utsettes for mishandling, opplever den selvstendige oppholdstillatelsen
som et så usikkert handlingsalternativ at de i stedet velger å bli
i et forhold med mishandling. Samtidig er det viktig å erkjenne
at mishandlingsbestemmelsen har et potensial for misbruk. Med bakgrunn
i innspill fra høringsinstansene ser departementet det som hensiktsmessig
å foreta en grundigere praksisgjennomgang med påfølgende vurdering
av regelverket. Departementet har derfor bedt UDI om en praksisredegjørelse
med frist for tilbakemelding 15. september 2016. Redegjørelsen vil
danne grunnlag for departementets vurdering av flere av de regelverksendringene
som høringsinstansene foreslår.
Departementet foreslo ikke særskilte unntak
fra botidskravet for permanent oppholdstillatelse for barn.
I 2015 fikk om lag 14 700 barn en tillatelse
som dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Forslaget innebærer at barn som hovedregel ikke vil
ha rett til fortsatt opphold dersom grunnlaget for den midlertidige
tillatelsen opphører før det har gått fem år. Dette kan særlig berøre
særkullsbarn av personer som har opphold gjennom familieinnvandring
med ektefelle/samboer i Norge, hvor samlivet opphører før det har
gått fem år. Tilsvarende kan det berøre barn av arbeidsinnvandrere
hvor arbeidsforholdet opphører før familien fyller vilkårene for
permanent oppholdstillatelse mv.
Dersom kun den ene av barnets foreldre mister sitt
opprinnelige oppholdsgrunnlag som følge av samlivsbrudd, har et
utenlandsk barn rett til fortsatt opphold i familiegjenforening
med forelderen med oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven
§ 42 annet ledd, med mindre hensynet til barnets beste taler mot
det. Den andre forelderen har rett til fortsatt oppholdstillatelse
for å videreføre samvær med barnet i riket eller for å videreføre
samvær mellom barnet og den andre av foreldrene i riket, jf. utlendingsloven
§ 52. Dersom barnet har blitt mishandlet av den ene forelderen,
kan oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag gis til den andre
forelderen, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, dersom
samlivet opphører. Barnet kan da få oppholdstillatelse på grunnlag
av familiegjenforening i henhold til utlendingsloven § 42 første
ledd eller § 52. Barnet kan også få oppholdstillatelse etter utlendingsloven
§ 38 (oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn
eller særlig tilknytning til riket), for eksempel der barnevernet
fratar foreldrene omsorgen.
Departementet påpeker at forslaget om hevet botidskrav
ikke er ment å medføre noen endring i vurderingen knyttet til hva
som anses som «særlig tilknytning til riket», jf. utlendingsloven § 38,
eller i vurderingen av barns tilknytning til riket, jf. utlendingsforskriften
§ 8-5. Det antas at det hevede botidskravet vil medføre at et økt antall
barn/barnefamilier vil bli omfattet av utlendingsforskriften § 8-5
(om vurdering av sterke menneskelige hensyn ved søknad om oppholdstillatelse
fra barn), herunder barn som tidligere har hatt oppholdstillatelse
som familieinnvandrer. Departementet mener at hensynet til barnets
beste, jf. Grunnloven § 104, jf. barnekonvensjonen artikkel 3, anses
ivaretatt gjennom disse bestemmelsene. Videre vises det til at barnet
eventuelt vil returnere til hjemlandet sammen med en omsorgsperson.
Departementet mener det ikke er aktuelt å innføre
et lavere botidskrav for barn. Barn bør som utgangspunkt uansett
få opphold sammen med sine foreldre, og et lavere botidskrav for
barn vil føre til en uthuling av forslaget.
Med hensyn til innhenting av uttalelse fra berørte
barn, vises det til utlendingsloven § 81 og utlendingsforskriften
§ 17-3 om høring av barn. Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som
er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og
gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker
som vedrører dem etter utlendingsloven.
Departementet har ikke foreslått noen særskilte unntak
med hensyn til lengden på botidskravet for permanent oppholdstillatelse
for faglærte eller forskere. Det ble imidlertid i høringsbrevet foreslått
forskriftsendringer som innebærer at faglærtes rett til utenlandsopphold
på oppdrag for arbeidsgiver utvides forholdsmessig. Videre foreslo
departementet forskriftsendringer som innebærer at forskere med
faglærttillatelse, som i en mellomperiode har hatt opphold som student eller
forsker med egne midler, skal få fortsette sin opptjeningstid for
permanent oppholdstillatelse når de igjen innehar en tillatelse
som faglært.
Departementet har vurdert om det bør innføres
et kortere botidskrav for faglærte, men har kommet til at det ikke
bør gjøres særskilte unntak for denne gruppen. Departementet peker
på at faglærte uansett kan få fortsatt opphold i landet så lenge
de er i arbeid, og at et hevet botidskrav gir økt kontroll med at
de faktisk fortsatt er i arbeid. Det pekes også på at faglærte allerede
har en utvidet rett til opphold i utlandet og at departementet vil
vurdere en eventuell utvidelse av denne perioden.
Departementet tar imidlertid sikte på at de
i høringsnotatet foreslåtte endringer i utlendingsforskriften § 11-1
mht. sammenhengende opptjeningstid for forskere trer i kraft samtidig med
de her foreslåtte endringene i utlendingsloven. Departementet er
enig i at også medfølgende familie bør få fortsette sin opptjeningstid på
samme måte, og vil se nærmere på dette i forbindelse med forskriftsarbeidet.
Hvorvidt forskere som etter en ph.d.-stilling med tillatelse som
arbeidssøker også skal omfattes av endringen, vil også bli vurdert
nærmere.
Departementet foreslo ingen endring i tiden
en utlending kan være i utlandet i løpet av hele opptjeningsperioden
uten å miste retten til permanent opphold. Det vil dermed være et
krav om at utlendingen de siste fem årene (tre år etter gjeldende
lov) ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn syv måneder til
sammen. For faglærte ble det foreslått en forskriftsendring som
vil innebære en forholdsmessig oppjustering av gruppens rett til
å oppholde seg i utlandet dersom oppholdet skyldes oppdrag for arbeidsgiver.
Departementet foreslår ikke å endre tiden en
utlending kan være i utlandet i løpet av hele opptjeningsperioden
for permanent oppholdstillatelse. Det foreslås følgelig at en utlending
kan oppholde seg totalt syv måneder i utlandet i opptjeningsperioden.
Begrunnelsen er at utlendinger som tilbringer mye
tid i utlandet i mindre grad opparbeider seg tilknytning til Norge.
Det er lagt til grunn at tiden en utlending kan være i utlandet
per år likevel er tilstrekkelig til å gjennomføre kortere ferieturer, skoleturer
mv.
Faglærte skal imidlertid fortsatt ha en utvidet
rett til å oppholde seg i utlandet dersom oppholdet skyldes oppdrag
for arbeidsgiver, jf. utlendingsforskriften § 11-2 annet ledd. I
høringsbrevet ble det foreslått tillatt utenlandsopphold på 20 måneder
i løpet av en femårsperiode for faglærte, noe som innebærer en forholdsmessig oppjustering
av perioden hvor oppholdet forutsettes å skyldes oppdrag for arbeidsgiver
(tidligere 8 måneder i løpet av en treårsperiode, nå 13 måneder
i løpet av en femårsperiode). I forbindelse med forskriftsarbeidet
vil departementet vurdere hvorvidt denne perioden bør utvides eller
innrettes mer fordelaktig for blant annet forskere og ph.d.-studenter,
for å sikre mulighet til deltakelse på forskningskonferanser og
kortere forskningsopphold uten at opptjeningstiden brytes. Departementet
vil i denne forbindelse også vurdere om familien til faglærte mv.
bør ha tilsvarende mulighet til utenlandsopphold i opptjeningsperioden
som den faglærte.
Departementet mener det er uheldig at et sentralt vilkår
for oppholdstillatelse ikke har uttrykkelig hjemmel i lov eller
forskrift, både av hensyn til forutsigbarhet for søkerne og av hensyn
til muligheten for å tilbakekalle en tillatelse på grunnlag av utenlandsopphold.
Departementet foreslår derfor å endre utlendingsloven § 60, slik
at krav om faktisk opphold i riket fremgår eksplisitt av loven.
Det foreslås likevel ikke å skjerpe kravet til opphold i Norge,
men gjeldende praksis om at utlendingen som hovedregel må oppholde
seg i minst seks måneder i året i Norge foreslås lovfestet.
Forslaget innebærer at utlendingen må oppholde seg
i Norge i minimum seks måneder i løpet av tillatelsesperioden, forutsatt
at denne er på ett år. Dersom tillatelsesperioden er av kortere varighet,
justeres minimum oppholdstid i Norge forholdsmessig. Dersom tillatelsen
er gitt for flere år, gjelder kravet for seks måneder per år i tillatelsesperioden.
Forslaget innebærer at utlendingsforvaltningen,
i tråd med dagens praksis, kan ta utgangspunkt i opplysninger fra
folkeregisteret med hensyn til om søkeren anses bosatt i Norge.
Det er nødvendig å gjøre unntak fra kravet dersom
formålet med tillatelsen eller andre forhold tilsier at utlendingen
ikke skal oppholde seg mesteparten av året i Norge. Det er for eksempel behov
for et generelt unntak fra oppholdstidskravet for russiske grensependlere,
jf. utlendingsforskriften § 6-5.
For øvrig foreslår departementet at det kan gjøres
individuelle unntak i spesielle tilfeller. Dette gjelder særlig
der det etter dagens praksis gjøres unntak fra andre krav. Det viktigste
eksempelet vil være der UDI etter dagens praksis gjør unntak fra
kravet til sammenhengende oppdrag for tjenesteytere, jf. utlendingsforskriften § 6-13.
Med hensyn til utlendinger som har fått beskyttelse
(asyl), bemerker departementet at tillatelse i disse sakene gis
fordi utlendingen ikke kan returnere til sitt hjemland. Hensynet
til oppholdshensikt stiller seg således noe annerledes. Flyktningstatus
kan ikke tilbakekalles på dette grunnlaget, så fremt personen ikke
har oppholdt seg i landet han eller hun flyktet fra, jf. utlendingsloven
§ 37 eller det er andre grunner for tilbakekall etter utlendingsloven
§ 63.
Departementet mener at unntaksadgangen bør reguleres
nærmere i forskrift. Tilsvarende vil departementet vurdere behovet
for å presisere beregningen av oppholdstiden i forskriften.
Departementet viser for øvrig til utlendingsforskriften
§ 8-9, som innebærer at en utlending som blir holdt tilbake i utlandet
mot sin vilje, kan få oppholdstillatelse dersom han eller hun i Norge
ville hatt rett til opphold etter bestemmelsen om oppholdstillatelse
som følge av mishandling, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav
b. Endringen knyttet til kravet om faktisk opphold i riket får ikke
betydning for denne gruppen.
Vilkåret om faktisk opphold i Norge bør fremgå av
vedtak om midlertidig tillatelse, eventuelt om utlendingen er unntatt
fra vilkåret. Videre bør det fremgå at kravet om faktisk opphold
i Norge ikke sammenfaller med kravet til utenlandsopphold for permanent
oppholdstillatelse, dersom tillatelsen danner grunnlag for permanent
oppholdstillatelse.
Det stilles krav om gjennomført pliktig norskopplæring
i henhold til introduksjonsloven for å ha rett til permanent oppholdstillatelse,
jf. utlendingsloven § 62 første ledd bokstav d. Etter introduksjonsloven
§ 17 første ledd gjelder det imidlertid et krav om opplæring i både
norsk og samfunnskunnskap. Det innebærer at personer som i dag har
rett og/eller plikt til norskopplæring også vil ha rett og/eller
plikt til opplæring i samfunnskunnskap.
Det vises til proposisjonens pkt. 8.6.1 for nærmere
omtale.
Utlendinger som etter 1. september 2013 får
innvilget en oppholdstillatelse som gjør at de kommer inn i personkretsen
for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf.
introduksjonsloven § 17 første ledd, vil være pålagt å gå opp til
avsluttende prøver, jf. introduksjonsloven § 19 annet ledd.
For utlendinger som kun har rett til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap, jf. introduksjonsloven § 17 annet ledd,
er det mulig å gå opp til prøve i norsk og samfunnskunnskap, men
dette er ingen plikt.
Dersom en utlending er fritatt fra plikten til
opplæring i norsk og samfunnskunnskap som beskrevet ovenfor, innebærer
dette at vedkommende også er fritatt fra plikten til å gå opp til avsluttende
prøver.
Personer som ikke har rett og/eller plikt til
å delta i opplæring eller gå opp til avsluttende prøve i norsk og
samfunnskunnskap etter introduksjonsloven har mulighet til å gå
opp til disse prøvene som privatister.
Det er i dag ingen sanksjoner dersom utlendingen
unnlater å møte opp til eller ikke består de obligatoriske, avsluttende
prøvene i norsk og samfunnskunnskap.
Departementet viser før øvrig til at Stortinget
i desember 2015 vedtok endringer i statsborgerloven §§ 7 og 8, jf.
Prop. 144 L (2014–2015) Endringer i statsborgerloven (krav om norskkunnskaper
og bestått prøve i samfunnskunnskap). Dette innebærer at det etter ikrafttredelsen
av lovendringene stilles som vilkår for erverv av norsk statsborgerskap
at søkere mellom 18 og 67 år behersker et minimum av norsk muntlig
og har bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk.
Mål for opplæringen i hhv. norsk og samfunnskunnskap
er beskrevet i forskrift 19. april 2012 nr. 358 om læreplan i norsk
og samfunnskunnskap for voksne innvandrere (læreplanen).
Som vurderingsskala på delprøvene i norsk benyttes
de fire språknivåene som beskrives i læreplanen; A1, A2, B1 og B2
slik de er beskrevet i Det felles europeiske rammeverket for språk,
jf. forskrift om læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne
innvandrere § 26 annet ledd.
Utlendingsloven § 58 fastslår at det stilles
krav om underhold og bolig for at oppholdstillatelse skal gis etter
loven. Det er gjort unntak for utlendinger som har rett til beskyttelse
etter utlendingsloven § 28 annet ledd eller er vernet mot retur
etter § 73. For familiegjenforente er det egne regler om underholdskrav.
Dette er ikke et krav til selvforsørgelse, men et krav om at referansepersonen
skal ha tilstrekkelig med midler til å forsørge den eller de som
kommer til Norge på familieinnvandring. Ved fornyelse av oppholdstillatelser
er det et krav om at vilkårene for den forrige tillatelsen fortsatt
er oppfylt.
Et vilkår for å få permanent oppholdstillatelse
er i henhold til utlendingsloven § 62 første ledd bokstav b at utlendingen
fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig tillatelse som danner grunnlag
for permanent oppholdstillatelse. Herunder må kravet om underhold
som utgangspunkt fortsatt være oppfylt.
Utlendingsforskriften § 10-7 stiller krav om
underhold ved førstegangs søknad i andre saker enn familieinnvandring.
Ved tillatelse som selvstendig næringsdrivende etter
§ 6-18, er det en forutsetning at underhold i det vesentlige vil
være sikret gjennom ervervsvirksomheten.
Underhold kan unntaksvis anses å være sikret ved
at tredjemann stiller økonomisk garanti.
Det gjelder ikke krav til sikret underhold for
utlending som har fremmet søknad om beskyttelse og som fyller vilkårene
for oppholdstillatelse etter lovens § 38.
Se nærmere omtale i proposisjonen pkt. 8.6.1.2.
En permanent oppholdstillatelse i Norge innebærer
i utgangspunktet varig rett til opphold i Norge, uten behov for
fornyelse. Tillatelsen gir også et utvidet vern mot utvisning. Departementet
mener på denne bakgrunn at det er viktig å tydeliggjøre forventningene
og stille krav til utlendingers deltakelse i det norske samfunnet, herunder
forventningene om at utlendingen tilegner seg norskkunnskaper, kunnskaper
om det norske samfunnet og er i stand til å kunne forsørge seg selv
gjennom deltakelse i utdanning eller arbeid.
Formålet med de foreslåtte endringene er å sikre at
utlendinger som innvilges permanent oppholdstillatelse i Norge behersker
et minimum av norsk muntlig. Evnen til å beherske norsk språk er
en viktig forutsetning for å kunne delta i utdanning og arbeid.
Videre er formålet at utlendinger skal ha grunnleggende kunnskaper
om det norske samfunnet og å oppmuntre utlendinger til å ta utdanning
og søke arbeid, fremfor mer passivt å motta offentlige stønader.
Det er i dag ingen sanksjoner for utlendinger som
faller inn under personkretsen for rett og plikt til deltakelse
i opplæring i norsk og samfunnskunnskap iht. introduksjonsloven
og som ikke møter opp til eller består de obligatoriske, avsluttende
prøvene. I desember 2015 vedtok imidlertid Stortinget at det for
erverv av norsk statsborgerskap etter statsborgerloven skal innføres
krav om at søkeren behersker et minimum av norsk muntlig, herunder
nivå A2, og har bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk.
Departementet mener det er hensiktsmessig å
innføre lignende krav for utlendinger som søker om permanent oppholdstillatelse
etter utlendingsloven § 62, men på et noe lavere nivå.
Departementet presiserer at forslagene kun vil gjelde
for utlendinger mellom 16 og 55 år (foreslås hevet til 67 år, se
punkt 8.8 i proposisjonen) som etter 1. september 2013 fikk midlertidig
oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse
eller kollektiv beskyttelse etter lovens § 34, jf. introduksjonsloven
§ 17 første ledd.
Departementet foreslår at utlendinger som i
dag har plikt til å avlegge avsluttende prøve i norsk, jf. introduksjonsloven
§ 19 annet ledd, må kunne beherske et minimum av norsk muntlig,
se forslagets § 62 første ledd bokstav d.
Det foreslås at kravet skal anses oppfylt dersom utlendingen
har gjennomført avsluttende prøve i norsk muntlig med resultat A1
eller bedre.
På nivå A1 kan man forstå og bruke enkle uttrykk
og setninger for å fortelle om stedet der man bor og mennesker man
kjenner. Man kan stille og svare på enkle spørsmål knyttet til egen person.
Man kan delta i en enkel samtale om svært kjente emner hvis samtalepartneren
snakker langsomt og er støttende, for eksempel ved å omformulere
og gjenta. For øvrig vises det til læreplanen for en detaljert beskrivelse
av kompetansemålene for nivå A1.
Departementet mener et slikt krav ytterligere
vil understreke viktigheten av å lære seg norsk og tydeliggjøre
forventningen om at innvandrere har et ansvar for å tilegne seg
nødvendige språkkunnskaper. Kravet om å beherske et minimum av norsk
muntlig på nivå A1 fastsettes i forskrift, se forslagets § 62 nytt
syvende ledd (gjeldende sjette ledd) fjerde punktum.
Videre foreslår departementet at det i utlendingsloven
§ 62 inntas en henvisning til kravet om gjennomført, pliktig opplæring
i samfunnskunnskap i henhold til introduksjonsloven, se forslagets
§ 62 første ledd bokstav e. Det vises til at personer med rett og/eller
plikt til norskopplæring også vil ha rett og/eller plikt til opplæring
i samfunnskunnskap i dag.
Departementet foreslår også at utlendinger som
i dag har rett og plikt til å ta avsluttende prøve i samfunnskunnskap,
jf. introduksjonsloven § 19 annet ledd, må bestå den obligatoriske,
avsluttende prøven i samfunnskunnskap på et språk han eller hun
forstår, se forslagets § 62 første ledd bokstav e. Dette er et lempeligere
krav enn etter statsborgerloven, hvor det stilles krav om at prøven
i samfunnskunnskap må bestås på norsk.
Krav om dokumentasjon av grunnleggende kunnskaper
om det norske samfunnet vil etter departementets syn vise at søkerne
har kjennskap til grunnleggende historiske, sosiale, økonomiske
og politiske forhold i Norge og til sine grunnleggende plikter og
rettigheter. Dette er kunnskap som styrker vedkommendes forutsetninger
for å ta del i arbeids- og samfunnslivet ved at hun eller han har
bedre forutsetninger for å ta i bruk sine rettigheter, oppfylle
sine plikter og bruke sine muligheter.
Departementet har merket seg høringsinnspillene
om at enkelte grupper kan ha dårlige forutsetninger for å kunne
bestå prøver i norsk og samfunnskunnskap. Det bemerkes i den sammenheng
at opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven
skal være tilrettelagt for ulike deltakere med ulike ferdighetsnivåer
og være en individuelt tilpasset opplæring. Kandidater som vurderes
ikke å kunne dokumentere sine kunnskaper på en fullgod måte gjennom
en skriftlig prøve i samfunnskunnskap, for eksempel fordi de mangler grunnleggende
leseferdigheter, skal få mulighet til å avlegge prøven muntlig,
jf. forskrift om opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne
innvandrere § 23.
Etter departementets vurdering vil forslagene ikke
være i strid med diskrimineringsforbudet i Grunnloven § 98, jf.
også EMK artikkel 14. Formålet med de foreslåtte kravene er å sikre
at utlendinger har grunnleggende kunnskaper i norsk og samfunnskunnskap
for å kunne delta i det norske samfunnet gjennom arbeid og utdanning.
En permanent oppholdstillatelse innebærer i utgangspunktet en varig
rett til opphold i Norge, uten behov for fornyelse, og gir et utvidet vern
mot utvisning. Det er derfor nødvendig å kunne stille høye krav
til utlendinger som søker om slik tillatelse.
Departementet mener også at gode grunner taler for
å innføre et krav om selvforsørgelse før permanent oppholdstillatelse
i Norge kan innvilges.
Departementet har merket seg at flertallet av høringsinstansene
er kritiske til forslaget i høringsnotatet, og på denne bakgrunn
er forslaget noe justert. I høringsnotatet ble det foreslått å stille
krav om at utlendingen har vært selvforsørget de siste tre årene.
Departementet foreslår i proposisjonen her at kravet til selvforsørgelse
i stedet skal knytte seg til de siste tolv månedene, se forslagets
§ 62 første ledd bokstav f.
Hovedhensynet som ligger til grunn for underholdskravet
i saker om familieinnvandring etter utlendingsloven kapittel 6,
er at det skal sikre at utlendinger som får oppholdstillatelse,
har tilstrekkelige midler og ikke trenger støtte fra det offentlige.
Hensynene bak et vilkår om selvforsørgelse for permanent oppholdstillatelse
er i stor grad de samme, men med det unntak at det i utgangspunktet
er søkeren selv, og ikke referansepersonen, som må oppfylle kravet.
Departementet mener derfor at et utgangspunkt bør være at utlendingen
de siste tolv månedene ikke har mottatt ytelser etter lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven).
Ved den nærmere utformingen av kravet om selvforsørgelse
kan det etter departementets syn være hensiktsmessig å ta utgangspunkt
i utlendingsforskriften § 10-7 (om krav om underhold ved førstegangs
søknad i andre saker enn familieinnvandring).
De nærmere vilkårene for oppfyllelse av kravet til
selvforsørgelse vil bli fastsatt i forskrift, se forslagets § 62
nytt syvende ledd (gjeldende sjette ledd) fjerde punktum.
Departementet ser at det for enkelte grupper
vil kunne være vanskelig å oppfylle et krav om selvforsørgelse,
og har derfor, blant annet på bakgrunn av høringsinnspillene, vurdert
hvilke grupper det kan gjøres unntak for.
Departementet har også vurdert forslaget opp mot
diskrimineringsforbudet i Grunnloven § 98, jf. også EMK artikkel
14. Departementet viser i den sammenheng til formålet med forslaget,
som er å sikre aktiv deltakelse i det norske samfunnet og oppmuntre
utlendinger til å søke arbeid og utdanning. Det vises også til at
en permanent oppholdstillatelse i utgangspunktet innebærer en varig
rett til opphold i Norge, uten behov for fornyelse, og gir et utvidet
vern mot utvisning. Det er derfor nødvendig å kunne stille høye
krav til utlendinger som søker om slik tillatelse.
Departementet foreslår at det i utlendingsforskriften
fastsettes at kravet om gjennomført norskopplæring ikke skal gjelde
dersom utlendingen dokumenterer å ha bestått norskprøve eller avsluttende
prøve i norsk med ferdigheter på minimum nivå A2 på skriftlig og muntlig
prøve eller at vedkommende er fritatt fra plikten til gjennomført
norskopplæring etter introduksjonsloven. Videre foreslås det at
kravet om gjennomført opplæring og bestått prøve i samfunnskunnskap
ikke skal gjelde dersom utlendingen dokumenterer å ha bestått den
avsluttende prøven i samfunnskunnskap eller er fritatt fra plikten
til gjennomført opplæring og/eller bestått avsluttende prøve i samfunnskunnskap etter
introduksjonsloven.
Departementet mener adgangen til å gjøre unntak
som nevnt ovenfor vil være effektiviserende for saksbehandlingen.
Utlendinger som har deltatt i eller gjennomført opplæring
i norsk og samfunnskunnskap kan i dag etter søknad fritas fra plikten
til å avlegge avsluttende prøver i norsk og/eller samfunnskunnskap
dersom særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker tilsier
det. Departementet vil vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å
fastsette tilsvarende unntak i utlendingsforskriften.
Når det gjelder unntak fra kravet om selvforsørgelse,
foreslår departementet å gjøre unntak for barn, varig uføre, personer
over 67 år og personer under utdanning. Videre vil departementet
også vurdere å gjøre unntak for grupper hvor et slikt krav vil være
særlig urimelig. Unntaksbestemmelsene vil bli fastsatt i forskrift.
En utlending har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse
i Norge dersom vilkårene i utlendingsloven § 62 er oppfylt, se for
øvrig punkt 8.2.1 ovenfor. I dag foretas det ingen skjønnsmessig
avveining mot innvandringsregulerende hensyn.
Det er imidlertid andre bestemmelser i utlendingsloven
som angir at oppholdstillatelse eller visum til Norge kan avslås
på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn. Innvandringsregulerende
hensyn er en samlebetegnelse som omfatter ulike hensyn, men et sentralt
element er å sikre en kontrollert og begrenset innvandring. Lovens
§ 38 gir en ikke-uttømmende eksemplifisering av hva som kan være
innvandringsregulerende hensyn, herunder mulige konsekvenser for
omfanget av søknader på liknende grunnlag, de samfunnsmessige konsekvensene,
hensynet til kontroll, og hensynet til respekt for lovens øvrige
regler.
Utlendingsforskriften § 8-5 (vurderingen av sterke
menneskelige hensyn i lovens § 38 ved søknad om oppholdstillatelse
fra barn) skiller mellom tungtveiende og mindre tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn. Som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn regnes
blant annet om barnets foreldre aktivt har motarbeidet avklaring
av identitet etter ankomst til landet, og om de har begått alvorlige,
straffbare handlinger. Som mindre tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn regnes blant annet ulovlig opphold, oversittet utreisefrist
og at barnets foreldre ikke har klart å sannsynliggjøre egen identitet.
En permanent oppholdstillatelse innebærer i
utgangspunktet en varig rett til opphold i Norge, uten behov for
fornyelse, og gir et utvidet vern mot utvisning. Departementet mener
det er viktig å stille strenge krav til når en slik tillatelse kan
gis, og det bør være en klar hjemmel som sikrer at søknad om permanent
oppholdstillatelse kan avslås der det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn.
Dersom utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring
av egen identitet etter ankomst til landet, vil det være hensiktsmessig
at utlendingsmyndighetene har mulighet til å avslå søknaden om permanent
opphold som følge av at forholdet anses som et tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn. En slik adgang vil også medføre en mulighet til å fange
opp dem som har fått oppholdstillatelse uten begrensninger og hvor
slike hensyn foreligger.
Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser
mener høringsnotatets forslag om hvilke tilfeller det kan foreligge
tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, er lite hensiktsmessige.
På denne bakgrunn er forslaget noe justert.
Departementet foreslår at dersom utlendingen aktivt
har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet,
skal dette regnes som et tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn,
se forslagets § 62 nytt annet ledd. Tilsvarende ordlyd fremgår av
utlendingsforskriften § 8-5 tredje ledd, og vurderingen etter forslaget her
er ment å være den samme.
For øvrig foreslås det at nærmere regler om
hva som regnes som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn
kan fastsettes i forskrift, se forslagets § 62 nytt syvende ledd
(gjeldende sjette ledd) femte punktum.
Departementet opprettholder ikke forslaget om at
en permanent oppholdstillatelse kan avslås i tilfeller der beskyttelsesbehovet
skyldes asylsøkerens egne handlinger etter at søkeren forlot hjemlandet
og det hovedsakelige formålet med disse handlingene har vært å oppnå
oppholdstillatelse («sûr place»). Det vises til at dette er forhold
som i dag vurderes i forbindelse med innvilgelse av førstegangs
oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Forslaget
kan også være svært ressurskrevende å vurdere med tanke på saksbehandlingen
i UDI og UNE.
Departementet presiserer at terskelen for å kunne
avslå en søknad på bakgrunn av tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn vil være høyere enn ved vurderingen av om det «bare» foreligger
innvandringsregulerende hensyn, se for eksempel utlendingsloven
§ 38.
Departementet presiserer for øvrig at i saker
som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn,
jf. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3.
Det følger av regjeringens politiske plattform
fra oktober 2013, at alle som søker norsk statsborgerskap skal beherske
et minimum av norsk muntlig og gjennomgå en test i samfunnskunnskap. På
bakgrunn av den politiske plattformen fremmet regjeringen Prop.
144 L (2014–2015) Endringer i statsborgerloven (krav om norskkunnskaper
og bestått prøve i samfunnskunnskap). Regjeringens forslag til lovendringer
ble vedtatt av Stortinget i desember 2015. Endringene innebærer
blant annet at søkere mellom 18 og 67 år som er omfattet av rett eller
plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven,
må ha gjennomført opplæringen de har rett eller plikt til for å
få norsk statsborgerskap.
Introduksjonsloven § 17 regulerer hvem som har rett
og/eller plikt til deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Introduksjonsloven § 17 første ledd fastslår at utlendinger mellom 16
og 55 år har rett og plikt til deltakelse i opplæring, forutsatt
at de har fått oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent
oppholdstillatelse eller kollektiv beskyttelse. Etter introduksjonsloven
§ 17 annet ledd har utlendinger mellom 55 og 67 år med en oppholdstillatelse som
nevnt i første ledd rett til, men ingen plikt til å delta i opplæring.
Departementet foreslår at personer mellom 55 og
67 år får en plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Bakgrunnen for forslaget er å sikre sammenheng i regelverket ved
at det skal bli samsvar mellom hvem som har rett og plikt til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap, og hvem som møtes med krav om gjennomført opplæring
som vilkår for permanent oppholdstillatelse og ved senere søknad
om norsk statsborgerskap.
Det vil kunne sies å være lite forutberegnelighet dersom
det i introduksjonsloven fremstår som om utlendinger mellom 55 og
67 år kun har rett til opplæring, når disse personene i realiteten
blir møtt av et vilkår om å ha gjennomført slik opplæring for å
få innvilget statsborgerskap. Følgelig vil forslaget medføre at
det blir lik øvre aldersgrense for vilkår om gjennomført opplæring
i statsborgerloven som for plikt til å delta i opplæring i introduksjonsloven. Aldersgrensen
er også lik vilkåret for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven
§ 62.
Utvidelsen av gruppen som får plikt til å delta
i opplæring i norsk og samfunnskunnskap vil fremgå av introduksjonsloven
§ 17 første ledd.
Statsborgerskapet gir fulle rettigheter og plikter i
Norge og er også et symbol på lojalitet og tilhørighet mellom borger
og stat. For mange er den viktigste virkningen av norsk statsborgerskap
ubetinget rett til opphold i Norge. En norsk borger kan ikke utvises
fra Norge, jf. utlendingsloven § 69. En annen rettighet som er forbeholdt
norske statsborgere, er retten til å stemme ved valg til Stortinget,
jf. Grunnloven § 50. En viktig plikt som følger med statsborgerskapet
er verneplikten, jf. lov om verneplikt (vernepliktsloven) av 17. juli
1953 nr. 29 § 3.
Å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse
er et av hovedvilkårene for statsborgerskap etter søknad, jf. statsborgerloven
§ 7 første ledd bokstav d. Bestemmelsen viser til utlendingsloven
§ 62. Kravet om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse
kommer i tillegg til kravet om syv års opphold i riket i løpet av
de siste ti år med oppholdstillatelser av minst ett års varighet,
jf. § 7 første ledd bokstav e. For noen grupper av søkere er det
gjort unntak fra denne bestemmelsen, slik at botidskravet etter
statsborgerloven er kortere enn syv år. Enkelte av disse gruppene
kan få statsborgerskap etter kortere botid enn fem år. Det er i
dag to grupper søkere som kan ha kortere botid enn fem år, men som
ikke er unntatt fra kravet om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse. Dette
gjelder søkere som er gift, registrert partner eller samboer med
norsk statsborger og statsløse søkere, jf. statsborgerloven §§ 12
og 16.
Dersom kravet til botid for permanent oppholdstillatelse
heves fra tre til fem år, jf. forslaget i punkt 8.5.1 ovenfor, medfører
dette at det reelle hovedkravet til botid for søkere etter statsborgerloven
§ 12 (norskgifte) og § 16 (statsløse) blir fem år, selv om botiden
som kreves etter statsborgerloven er kortere. Dette fordi det stilles krav
om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse for å få norsk
statsborgerskap. For å sikre sammenheng mellom utlendingsloven og
statsborgerloven er det naturlig å gjøre endringer i statsborgerregelverket
for disse to gruppene. Departementet foreslår endringer i statsborgerloven
som gjør at botidskravet går direkte frem av statsborgerloven og
ikke indirekte ved at søkeren må oppfylle botidskravet for permanent
oppholdstillatelse etter utlendingsloven.
Søker som på vedtakstidspunktet er gift, registrert
partner eller samboer med norsk statsborger er unntatt fra kravet
om syv års botid (lovens § 7 første ledd bokstav e). Statsborgerloven
§ 12 fastsetter i stedet gunstigere regler for beregning av oppholdstid
for denne gruppen. Det gjelder et krav om å ha minst tre års opphold
i riket i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst
ett års varighet. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en
norsk statsborger med felles bopel, må dessuten samlet utgjøre minst syv
år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes
samtidig.
Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6. november
1997 artikkel 6 nr. 4 fastsetter at hver statspart skal lette adgangen
for egne statsborgeres ektefeller til å erverve ektefellens statsborgerskap.
Ifølge den forklarende rapporten til konvensjonen er det tilstrekkelig
at en part har gunstigere vilkår for erverv for søkerne. Ved innføring
av ny statsborgerlov ble det forutsatt at det for Norges del ikke
følger noen forpliktelse av Europarådskonvensjonen til å lovfeste
gunstigere regler for ektefeller enn de som følger av de ordinære
ervervsvilkårene.
Sammenhengen mellom utlendingsregelverket og
statsborgerregelverket tilsier at statsborgerskap som hovedregel
ikke skal kunne innvilges før søkeren fyller vilkårene for permanent
oppholdstillatelse. Hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse
fører til at ektefeller av norske borgere i realiteten må oppholde
seg i Norge i fem år for å kunne oppnå norsk statsborgerskap. Departementet
foreslår derfor at det innføres et minimumskrav om fem års botid
for søkere som omfattes av statsborgerloven § 12. Forslaget innebærer
at norsk statsborgerskap for norskgifte tidligst kan innvilges etter
fem års botid i Norge.
Enkelte politidistrikt mener at søkere som er
gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger ikke
bør ha kortere botidskrav enn det hovedregelen tilsier (sju år).
Norge er forpliktet til å ha lempeligere vilkår
for enkelte søkergrupper, herunder ektefeller til norske statsborgere.
At botiden er noen år kortere for de som er gift, samboer eller
registrert partner med en norsk statsborger, anses som en god måte
å oppfylle dette kravet på. Å heve botiden til fem år for denne
gruppen vurderes å være i tråd med internasjonale forpliktelser.
Statsborgerloven § 16 fastsetter at statsløse
unntas fra noen av hovedvilkårene for norsk statsborgerskap. For
voksne statsløse er det i stedet krav om tre års botid. For statsløse
barn stilles ikke eget krav om botid. Barna må imidlertid fylle
vilkårene for permanent oppholdstillatelse og vil derfor som regel
oppfylle kravene for statsborgerskap først etter tre års oppholdstid. Statsløse
er ikke unntatt fra kravene knyttet til identitet, vandel, norskopplæring
og permanent oppholdstillatelse.
Ifølge statsborgerloven § 3 går overenskomster med
andre stater og folkeretten for øvrig foran lovens bestemmelser,
ved motstrid.
FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet av
1961 gjelder statsløse som er født på konvensjonspartens territorium.
Konvensjonsstatene har en forpliktelse til å gi statsborgerskap
til barn som ellers ville være statsløse. Konvensjonen inneholder
en uttømmende liste over vilkår som kan stilles. Dette gjelder krav
om botid (habitual residence) på inntil fem år direkte forut for søknaden
eller inntil ti år totalt, krav til vandel og krav til at personen
alltid har vært statsløs.
Barnekonvensjonen artikkel 7 nr. 1 fastsetter
at barn skal ha rett til å erverve et statsborgerskap umiddelbart
etter fødselen. Artikkel 7 nr. 2 slår fast at partene skal sikre
gjennomføringen av disse rettighetene i samsvar med sin nasjonale lovgivning
og sine forpliktelser i henhold til relevante internasjonale instrumenter
på dette området, særlig når barnet ellers ville blitt statsløs. Ved
utarbeidelse av artikkel 7 ble det lagt vekt på den klare forbindelsen
til FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet av 1961. Ifølge retningslinjene
krever artikkel 3 og 7 i barnekonvensjonen at statene innvilger
statsborgerskap til barn født på deres territorium og som ellers
ville være statsløse, enten automatisk ved fødselen eller etter
søknad kort tid etter fødselen. Det står at statene ikke kan innføre
de vilkårene som tillates etter konvensjonen om begrensning av statsløshet
dersom de fører til at barn forblir statsløse over en lengre periode.
Gjennom Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 1997 er vi forpliktet til å lette adgangen for statsløse til
å erverve norsk statsborgerskap. Når det gjelder statsløse barn født
på statspartenes territorium, fastsetter Europarådskonvensjonen
at statspartene skal innvilge dem statsborgerskap, enten automatisk ved
fødselen eller etter søknad. Det kan stilles krav om lovlig og vanlig
(fast) bosted på partens territorium inntil fem år umiddelbart før
søknad inngis.
I Sverige kan statsløse barn som er født i Sverige og
som alltid har vært statsløse få svensk statsborgerskap ved melding
(erklæring) (Lag (2001:82) om svenskt medborgarskap). Barnet må
ha vært bosatt i Sverige i to år og ha permanent oppholdstillatelse.
I Danmark gjelder det ikke noe botidskrav for statsløse barn født
i landet (Cirkulærbeskrivelse om naturalisation § 17).
Departementet foreslår i proposisjonen at det stilles
krav om permanent oppholdstillatelse og fem års botid for statsløse
søkere, både voksne og barn, etter statsborgerloven § 16.
Når det gjelder statsløse barn født i Norge,
mener departementet at det på bakgrunn av Norges internasjonale
forpliktelser bør gjøres flere unntak fra de ordinære vilkårene
for statsborgerskap.
Departementet foreslår at det gjøres unntak
fra kravet om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse,
vandelskravet og kravet om å forbli bosatt i Norge. Departementet
foreslår i stedet at det innføres krav om at barnet må være bosatt
i riket og ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser
av minst ett års varighet forut for søknad om statsborgerskap.
Som alternativ til botidskravet foreslår departementet
at statsløse barn født i Norge skal kunne få statsborgerskap dersom
en av foreldrene senest på vedtakstidspunktet innvilges permanent oppholdstillatelse
eller statsborgerskap. Bakgrunnen for dette forslaget er at statsborgerskap skal
kunne fås på et tidligere tidspunkt der det er avklart at familien
har etablert seg og skal fortsette sitt liv i Norge.
Forslaget innebærer at statsløse barn født i Norge
unntas fra kravene i statsborgerloven § 7 første ledd. I stedet
må barnet være bosatt i riket og ha oppholdt seg i riket de siste
fem årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet forut for
søknad om statsborgerskap. Barn oppfyller dessuten kravene for statsborgerskap
på det tidspunktet en av foreldrene innvilges permanent oppholdstillatelse
eller statsborgerskap. Barn som omfattes av bestemmelsen får dermed
minimum null års botid og maksimum 5 års botid.
For øvrige statsløse søkere medfører forslaget
at botidskravet etter statsborgerloven § 16 øker fra tre til fem
år.
Endringer i statsborgerloven § 16. Statsløse.
Uttalelsene til UNHCR, Redd Barna, NOAS, Advokatforeningen,
Juss-Buss, Antirasistisk senter og Grenseløs kjærlighet dreier seg
særlig om statsløse barn. Høringsinstansene påpeker at Norge er
bundet av konvensjoner med formål om å redusere statsløshet, og
at Norge er pålagt å ha regler som gjør det så enkelt som mulig
å bli norsk statsborger for statsløse. Det vises videre til barnekonvensjonens
bestemmelser om rett til statsborgerskap for barn, som særlig gjelder
statsløse barn, og hensynet til barnets beste. Enkelte instanser
uttrykker skepsis mot at Norge vil innføre lengre botid når både
Danmark og Sverige har gjort det motsatte. UNHCR og NOAS skriver
at det ikke kan kreves lovlig opphold for statsløse barn etter 1961-konvensjonen
om begrensning av statsløshet.
Departementet er enig med UNHCR og NOAS i at
det ikke kan kreves lovlig opphold for statsløse som omfattes av
1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet. Ordlyden i artikkel
1 nr. 2 bokstav a, «has habitually resided» er oversatt med «har
vært fast bosatt» i norsk oversettelse av konvensjonen, jf. St.prp.
nr. 93. (1970–1971) Om samtykke til tiltredelse av Konvensjon av
30. august 1961 om begrensning av statsløshet. Det følger også av
UNHCRs retningslinjer til konvensjonen at det med «habitual residence»
siktes til faktisk opphold og ikke lovlig eller formelt opphold.
Søkere som omfattes av konvensjonen skal kunne søke statsborgerskap
på de vilkårene som fremgår der over en periode hvor de er myndige.
Søknadsperioden kan senest starte når søkeren fyller 18 år og må minst
vare frem til søkeren fyller 21 år. Vilkårene som kan stilles går
frem av den uttømmende oppramsingen i artikkel 1 nr. 2 i konvensjonen.
Departementet vil derfor fastsette en unntaksbestemmelse for denne
gruppen søkere i statsborgerforskriften.
Ifølge Europarådskonvensjonen artikkel 6 nr.
2 bokstav b kan det stilles krav om lovlig og fast bosted over et
tidsrom på inntil fem år før søknad fremmes for statsløse barn som
er født på statspartens territorium. Departementet mener dette er
innenfor de forpliktelsene Norge har etter barnekonvensjonen artikkel
7 om rett til statsborgerskap og artikkel 3 om barnets beste. Det antas
at Europarådskonvensjonens bestemmelser er i tråd med disse bestemmelsene.
Selv om det fremgår av barnekonvensjonen artikkel 7 nr. 1 at barn
har rett til statsborgerskap fra fødselen av, er dette forstått
som en generell rett til statsborgerskap, ikke i et bestemt land.
Departementet vurderer barnekonvensjonen slik at det for å få norsk
statsborgerskap kan stilles krav om fem års opphold med oppholdstillatelser
for statsløse barn.
UNE og UDI viser til at krav om å være bosatt for
statsløse barn går frem av nytt annet ledd i statsborgerloven § 16
bokstav a, og ikke av bokstav b. UNE påpeker at det er foreslått
at opphold «de siste fem år» skal regnes fra søknadstidspunktet,
i nytt annet ledd bokstav a, mens tilsvarende ordlyd etter første
ledd regnes fra vedtakstidspunktet. De skriver at samme ordlyd ikke
bør gis ulikt innhold. Til slutt skriver UNE at de oppfatter at
perioder uten tillatelser/utenlandsopphold ikke tillates i løpet
av «de siste fem årene». De gjør oppmerksom på at eventuelle glipper
eller utenlandsopphold vil føre til at botiden må opparbeides på
nytt og antyder at dette må vurderes i lys av internasjonale konvensjoner.
Når det gjelder tidspunkt for beregning av botid, mener
departementet at botiden bør regnes bakover fra vedtakstidspunktet,
slik at de som har tilstrekkelig botid på vedtakstidspunktet fyller vilkåret.
Perioder uten tillatelser og utenlandsopphold skal vurderes slik
det gjøres etter gjeldende rett (statsborgerforskriften §§ 3-3 og
3-4). Perioder uten tillatelse på til sammen to måneder har ikke
betydning for krav om sammenhengende opphold med tillatelse. På
samme måte anses utenlandsopphold som ikke overstiger to måneder
som opphold i riket. Det foreslås videre at det stilles krav om
å være bosatt på søknadstidspunktet både for statsløse barn som
omfattes av forslaget til ny § 16 annet ledd bokstav a og bokstav
b. Grunnen til at søknadstidspunktet skal være avgjørende er at
dette fremgår tydelig av Europarådskonvensjonen om statsborgerskap artikkel
6 nr. 2 bokstav b.
Det fremgår i dag av § 16 at de som frivillig
er statsløse, ikke skal anses statsløse. Setningen foreslås endret
fordi den fremstår som en definisjon på statsløshet. Formålet med
setningen i § 16 var ikke å definere statsløshet, men å fastsette
hvem som omfattes av bestemmelsen. Statsløse som frivillig er statsløse
eller som enkelt kan få et statsborgerskap omfattes ikke av de gunstige
ervervsvilkårene (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) Om lov om norsk statsborgerskap
(statsborgerloven)). Norge er forpliktet til å ha gunstigere ervervsvilkår
for statsløse søkere (Europarådskonvensjonen artikkel 6 nr. 4 bokstav
g og Konvensjonen om statsløse personers stilling artikkel 32 («så
vidt mulig»)). Det fremgår av den forklarende rapporten til Europarådskonvensjonen
at personer som selv har valgt å bli statsløse ikke har rett til
å erverve statsborgerskap på forenklet måte. I UNHCRs handbook on
protection of stateless persons står det også at de som frivillig
er statsløse ikke har tilgang til alle rettighetene i konvensjonen
om statsløse personers stilling av 1954.
Det foreslås at det innføres et nytt tredje
ledd i § 16 der det går frem at søkere som ved egen handling eller
unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte
kan bli statsborger av et annet land, ikke omfattes av bestemmelsen.
Dette er en rettelse som ikke vil ha praktisk betydning. Forslaget
har ikke vært på offentlig høring, da det anses som åpenbart unødvendig.
Departementets forslag til endringer i § 16 fremgår
av lovutkastet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
bemerke at det er fremmet mange forslag som samlet sett vil gjøre
det vanskeligere å få permanent oppholdstillatelse i Norge, uavhengig
av hvor lang botid eller andre alternativer en innvandrer har. Dette
medlemviser til at det å få
permanent opphold utgjør en viktig trygghet for den enkelte, og
er med på å gjøre integrering lettere. Et mål bør være å hindre
utstøting og parallellsamfunn, og sikre at de som er i landet også
har en tilhørighet til samfunnet. Ved å nekte flere permanent opphold
vil flere falle utenfor, noe som kan føre til økt segregering. Det
er viktig at de som uansett skal være i Norge, får anledning til
å få permanent opphold med de rettigheter det fører med seg.
Sett i sammenheng vil disse forslagene føre
til at en del svakere grupper ikke vil få muligheten til å få permanent
oppholdstillatelse. Dette vil spesielt gjelde kvinner med liten
utdannelse, som ofte har vært utsatt for en farlig flukt hvor vi
vet at seksuelle overgrep er utbredt. Kvinner er mer utsatt for
slike overgrep enn menn, og det er også en utfordring med manglende
rettigheter knyttet til seksuell og reproduktiv helse. Spesielt
i dagens situasjon hvor trolig en av fem av kvinnene som er på flukt
er gravide, og hvor seksuelle overgrep er økende. Dette vil også
påvirke kvinners mulighet når de kommer frem til Norge. Regjeringen
tar ikke dette hensynet med seg i sin argumentasjon og politikk,
og vurderingen av om dette er diskriminerende er kun begrunnet med
at det er et saklig og forholdsmessig tiltak. Dette fører til at
kravene for familiegjenforening og for å få permanent opphold, som
regjeringen nå foreslår, er skreddersydd for den mest ressurssterke
gruppen av flyktningene, og ikke de som regjeringen i utgangspunktet
har sagt at de ønsker å hjelpe.
Komiteen viser til
departementets forslag om å heve botidskravet fra tre til fem år
for å få innvilget permanent oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser herunder til den grundige vurderingen
som er gjort for særskilte grupper som familieinnvandrere i voldelige
forhold, barn og faglærte.
Avtalen om utlendingsfeltet ble inngått mellom Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i februar 2014
som et vedlegg til samarbeidsavtalen mellom de nevnte partier. Disse
medlemmer viser til at avtalens punkt 11 sier man skal «heve
kravet om botid for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem
år».
Disse medlemmer slutter seg til
de vurderinger departementet legger til grunn i proposisjonen. Botidskrav
på tre år gir en begrenset tilknytning til riket, og ved å utvide
kravet til fem år vil myndighetene ha en styrket mulighet til å føre
kontroll og sikre integrering. Bedre kontroll kan eksempelvis gjelde
tilfeller der oppholdsgrunnen er fiktiv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at regjeringen i proposisjonen har
foreslått tilleggsvilkår for permanent opphold utover det som følger
av asylavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre. Asylavtalen anses ikke å forplikte partene der forutsetningene
for avtalen er endret fra regjeringens side ved at det er foreslått
nye vilkår som ikke lå til grunn da avtalen ble inngått.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener asylinstituttet er ment
for å gi midlertidig beskyttelse fra krise, krig og forfølgelse.
Derfor er det også naturlig at utlendingen ikke får fornyet oppholdstillatelse
i de tilfeller hvor grunnlaget for beskyttelse ikke lenger er til
stede, og permanent opphold ikke er innvilget. Dette kan være at
landet vedkommende flyktet fra, igjen er blitt trygt å returnere til.
Da er det positivt at utlendingen reiser tilbake til hjemlandet
og hjelper med å bygge det opp igjen eller delta i samfunnslivet.
Dersom det har skjedd forbedringer i hjemlandet som
fører til at grunnlaget for den midlertidige beskyttelsen opphører,
mener flertallet at utlendingsforvaltningen bør starte
med tilbakekalling av oppholdstillatelsen for disse dette gjelder. Flertallet merker
seg at regjeringen gjennom instruks har bestemt at det i visse saker skal
opprettes sak om tilbakekall.
Videre mener komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet det er positivt at utvidet
botidskrav medfører strengere krav til vandel for at utlendingen
skal få varig opphold i Norge. Det bemerkes videre at Politidirektoratet er
positive til denne endringen.
Disse medlemmer mener det er
positivt hvis det kan gjøres endringer som fører til mer effektiv
saksbehandling, for eksempel at det for visse grupper kan gis midlertidig
opphold for opptil fem år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, går imot regjeringens forslag om
utvidet botidskrav fra tre til fem år. Flertallet mener
at en slik skjerpelse vil ha negative konsekvenser for integreringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
uenig i at det er nødvendig å heve botidskravet fra tre til fem
år for å sikre integrering slik departementet argumenterer for, det
kan tvert imot ha motsatt effekt. Dette medlemviser til IMDis høringsuttalelse hvor det
blir nevnt at det å få innvilget permanent oppholdstillatelse gir
en tilhørighet og tilknytning som ikke er til stede med en midlertidig
tillatelse.
Komiteen merker seg
at mange av høringsinstansene som har uttalt seg til denne endringen tar
opp nettopp dette temaet. Flere er bekymret for at et hevet botidskrav
vil føre til at familieinnvandrere, gjerne kvinner, som utsettes
for mishandling, vil fortsette å stå i samlivet på tross av dette
for å opptjene hele botidskravet.
Derfor mener komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, det er viktig at departementet foreslår avbøtende
tiltak for denne svært sårbare gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener vold i
nære relasjoner er et samfunnsproblem og alvorlig kriminalitet som må
møtes med tiltak på bred front. Disse medlemmer er
bekymret for familieinnvandrere som utsettes for mishandling i samlivsforholdet, disse
menneskene er særlig utsatt fordi deres opphold i landet er knyttet
til den som begår overgrepene. Disse medlemmer har
merket seg at mange av høringsinstansene advarer sterkt mot et økt
botidskrav fordi dette vil ramme denne sårbare gruppen. Økt botidskrav
vil etter disse medlemmers mening sette en sårbar
gruppe i en enda vanskeligere situasjon fordi de kan føle seg tvunget
til å leve i voldelige forhold enda lenger. Disse medlemmer går
derfor imot regjeringens forslag om å øke botidskravet til fem år. Disse
medlemmer støtter de forslag til avbøtende tiltak som regjeringen
varsler, men er bekymret for at et økt botidskrav skaper større problemer
enn de varslede avbøtende tiltakene vil løse.
Mange høringsinstanser har pekt på utfordringene
med at unntaksbestemmelsen praktiseres for strengt og at det finnes
store mørketall, og disse medlemmer mener det derfor
er på høy tid med en gjennomgang av regelverk og praktisering av
dette. Disse medlemmer vil understreke viktigheten
av en slik gjennomgang også om regjeringens forslag om økt botidskrav
ikke får flertall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser her til avtalen om utlendingsfeltet inngått mellom de fire
samarbeidspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre. Punkt 11 sier at man skal «gjennomgå reglene knyttet
til personer som opplever mishandling», og videre henviser flertallet til
gjennomføringspunkt 2 der det skal finnes «avbøtende tiltak».
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, vil innledningsvis peke på at
arbeidet med å motvirke vold i nære relasjoner må fortsette med
uforminsket styrke. Dette er et stort problem hvor det antageligvis
er store mørketall, noe dette flertallet er bekymret
over. Videre vil dette flertallet bemerke at det
er positivt at departementet har drøftet forslagene som ble fremmet
fra høringsinstansene på en så grundig måte; både når det gjelder
informasjonstiltak, bedre kompetanse i utlendingsforvaltningen og aktuelle
instanser, og ikke minst at man skal gjennomgå regelverk og praksis. Dette
flertallet er enig i at det er viktig at regelverk og praksis
er så forutsigbart som mulig for å unngå at utlendinger som utsettes
for mishandling, opplever den selvstendige oppholdstillatelsen som et
så usikkert handlingsalternativ at de i stedet velger å bli i et
forhold med mishandling. Det pekes på flere gode forslag i proposisjonen. Dette
flertallet er positiv til at departementet vil følge opp
og vurdere forslagene nærmere i forbindelse med praksisgjennomgangen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
som flere høringsinstanser bekymret for konsekvensene for spesielt
kvinner i voldelige forhold. Unntaksregelen for personer i mishandlingsforhold
fungerer ikke slik den er forutsatt, beviskravene praktiseres så
høyt at flere ikke ser det som en farbar vei uten samtidig å sette
oppholdstillatelsen i fare.
Dette medlemviser
til uttalelse fra Mira-senteret i høringen på Stortinget:
«I 2015 behandlet MiRA-Senteret totalt 503 krisehjelp-
og rådgivningssaker hvor 86 av sakene omhandlet vold og mishandling,
og 46 av sakene omhandlet oppholdstillatelse. MiRA-Senteret erfarer
at det er svært få kvinner som oppnår selvstendig juridisk status
på bakgrunn av mishandlingsbestemmelsen i dag. Dette på grunn av
det strenge bevis- og dokumentasjonskravet for å sannsynliggjøre
mishandlingen. Vi erfarer også at svært få kjenner til sine rettigheter gjennom
mishandlingsbestemmelsen. Tall fra UDI viser at det i 2015 kun var
100 saker som ble behandlet etter mishandlingsbestemmelsen § 53. Dette
er et svært lavt antall i forhold til hvor mange kvinner som faktisk
berøres av den allerede eksiterende tre års regelen og som utsettes
for vold i nær relasjoner.»
Ekteskapsinnvandrere vil, på grunn av botidskravet,
ha en svært usikker juridisk status. Så lenge man ikke har permanent
og selvstendig oppholdstillatelse, står man i en avhengighetsposisjon
overfor ektefellen. For det første har man den etter hvert godt
kjente problemstillingen med voldsutsatte ekteskapsinnvandrere som
blir værende i voldelige forhold av frykt for å miste oppholdstillatelsen.
For det andre er det å være i et slikt avhengighetsforhold en negativ
effekt på for eksempel muligheten til å få jobb. Denne ubalansen
av makt, med den muligheten for tvang som dette også involverer,
er også i strid med det som vi ellers mener er en god likestillingspolitikk,
nemlig friheten til å kunne styre sitt eget liv. For det tredje
er det ikke mulig for disse å pendle mellom bosted og arbeid-/utdanningssted,
på grunn av vilkåret om å bo sammen. Mange ekteskapsinnvandrere
bosatt i distriktene i Norge vil være avhengig av å pendle for å
ta utdanning. Hvis botidskravet økes, vil ventetiden før man kan
starte på utdanning bli utvidet fra tre år til fem år. Dette er
reguleringer som hindrer dem i å delta i arbeidsmarkedet og forsørge
seg selv, og dette er uheldig både i et likestillings- og integreringsperspektiv.
Dette medlem vil påpeke alvoret
ved at fraværet av konsekvensanalyse av hvordan disse innstrammingene
virker, vil ramme og diskriminere kvinner i særlig grad. Det er
derfor også overraskende at partier som ellers påberoper seg å være
svært opptatt av likestilling, ser vekk fra hvilke alvorlige virkninger
disse innstrammingsforslagene har for kvinner på flukt og kvinners mulighet
til å lykkes med integrering og få mulighet til familiegjenforening.
Dette medlem er enig i de avbøtende
tiltakene som regjeringen har foreslått, men mener dette ikke vil
bøte på alle konsekvensene som nevnt over.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at forslaget om hevet botidskrav
til fem år også vil gjelde for barn. Det finnes likevel flere særregler
for barn og barns beste. Disse medlemmer legger til grunn
at det skjerpede botidskravet ikke er ment å medføre noen endring
i vurderingen knyttet til hva som anses som «særlig tilknytning
til riket» jf. utlendingsforskriften § 8-5. Det antas derfor at
det med denne endringen vil bety at flere barn og barnefamilier
dekkes av denne bestemmelsen. Disse medlemmer legger
til grunn at Grunnloven § 104 om hensynet til barns beste er ivaretatt
gjennom denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at disse partier
ikke støtter forslag om å heve botidskravet for permanent opphold
fra tre til fem år for.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at hevet botidskrav vil
kunne gjøre det vanskeligere for faglærte utlendinger å få permanent
opphold i Norge. Likevel finner disse medlemmer å
kunne legge departementets vurdering til grunn. Faglærte vil uansett
få opphold i landet så lenge de er i arbeid, og vil også kunne oppholde
seg i utlandet i perioder uten å miste muligheten til å få permanent
opphold.
Dessuten viser komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
til forslaget om innstramning på hvor lenge en utlending kan oppholde
seg i utlandet i løpet av opptjeningsperioden og lovfesting av dagens krav
til opphold i Norge for midlertidig oppholdstillatelse.
I avtalen om utlendingsfeltet mellom regjeringspartiene
Høyre og Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti
og Venstre ble det ikke gjort endringer i antall måneder utlendingen
kan oppholde seg i utlandet, selv om botidskravet ble hevet til
fem år. Flertallet merker seg at dette forslaget
videreføres i proposisjonen.
Videre viser komiteen til
integreringsforliket av desember 2015 inngått mellom Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, og dette forlikets punkt 12 side 4 i Dokument 8:37 S (2015–2016).
Dette punktet er likelydende med samarbeidsavtalens tilleggsavtale
inngått mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti og Venstre jf. to siste avsnitt på side 4.
Tilleggsavtalen ble inngått mellom disse partene 8. april 2015. Komiteen viser
til at hjemreiser kan indikere at det ikke forelå et reelt beskyttelsesbehov
da oppholdstillatelsen ble gitt, og at det foreligger misbruk av
asylinstituttet. Det er viktig at det tidlig reageres på dette, og
at tillatelser blir vurdert tilbakekalt i slike tilfeller.
Komiteen legger til grunn at
en periode på underkant av 1,5 måned hvert år er tilstrekkelig til å
gjennomføre for eksempel kortere ferieturer og reiser i forbindelse
med skolegang. Videre synes komiteen det er positivt
at departementet i forbindelse med forskriftsarbeidet ser på hvordan
reglene kan bli mer fordelaktige for blant annet forskere og ph.d.-studenter
med tilhørende familie.
Komiteen merker seg forslaget
om at faglærte skal ha en utvidet rett til å oppholde seg i utlandet
når dette skyldes oppdrag for arbeidsgiver jf. utlendingsforskriften
§ 11-2 annet ledd.
Komiteen merker seg forslaget
om at faglærte fortsatt skal ha en utvidet rett til å oppholde seg i
utlandet når dette skyldes oppdrag for arbeidsgiver, jf. utlendingsforskriften
§ 11-2 annet ledd, og at denne perioden er foreslått forholdsmessig utvidet.
Komiteen merker seg at departementet
fremmer et forslag om kun å lovfeste det som er gjeldende rett,
og ikke går videre med forslaget som ble fremmet i høringsrunden. Komiteen mener det
er bra at en så sentral del av dagens praksis for denne delen av
utlendingsregelverket blir lovfestet.
Komiteen mener at
språk er en grunnleggende del for å sikre god integrering. Å kunne
norsk er en forutsetning for å fungere i samfunnet og ta vare på
seg selv og sine. Dette gjelder spesielt for å komme inn i arbeidslivet,
men også for å delta i lokalsamfunnet og for eksempel hjelpe sine barn
med lekser.
Derfor legger komiteen til grunn
at det er viktig å ha tydelige krav til de som kommer til Norge.
Komiteen understreker viktigheten
av krav om norskkunnskaper og norsk samfunnskunnskap for permanent
oppholdstillatelse og statsborgerskap.
Komiteen vil innledningsvis uttrykke
sin støtte til at det bør stilles høyere krav til permanent oppholdstillatelse
enn til andre grunnlag for opphold. En slik tillatelse gir i utgangspunktet varig
rett til opphold i Norge, uten behov for fornyelse. Dette i seg
selv tilsier at man gjennom regelverk og ordninger bør stille høye
krav og legge til rette for at disse kan oppfylles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, merker seg likevel at de foreslåtte
kravene for norskkunnskap og samfunnskunnskap er mindre omfattende
enn kravene for å oppnå statsborgerskap. Å legge til grunn en slik
inndeling mener flertallet er et godt utgangspunkt.
I gjeldende rett er det ingen reaksjoner som
kan rettes mot utlendinger som ikke oppfyller sin plikt til å delta
i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og oppnår et visst nivå
på avsluttende prøve i norsk eller består avsluttende prøve i samfunnskunnskap.
Ved å innføre krav om å dokumentere muntlige ferdigheter i norsk som
et vilkår for å få permanent oppholdstillatelse, vil man også kunne
ha reaksjon mot de som ikke tilegner seg det norske språket godt nok.
Å kunne snakke norsk er et så viktig grunnlag for integrering at flertallet mener
alle utlendinger bør oppnå et visst nivå før permanent opphold innvilges.
Komiteen viser til
at det er et mål at hver enkelt utlending skal gjennomføre introduksjonsprogrammet
og opplæring i norsk og samfunnskunnskap så raskt som mulig. Derfor
ser komiteen positivt på at regjeringen allerede
for inneværende statsbudsjett har tatt initiativ til mer systematisk
kartlegging av de nyankomnes kompetanse. Slik kan man forbedre introduksjonsprogrammet
og opplæring i norsk og samfunnskunnskap til å bli så godt som mulig
for den enkelte.
Komiteen viser til proposisjonens
forslag om krav til norskkunnskaper for å få permanent oppholdstillatelse.
Forslaget innebærer at utlendingen må beherske et minimum av norsk
muntlig og dokumentere minimum nivå A1 på avsluttende prøve i norsk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til avtalen på utlendingsfeltet
inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre i februar 2014. Siste avsnitt i innledningen viser til at
«alle skal ha samme rettigheter og plikter i Norge, uavhengig av
etnisk bakgrunn. Det å stille krav til innvandrere er å vise dem
respekt». Denne avtalens punkt 19 fremmer forslag om høynet krav
for de som søker statsborgerskap i Norge. Proposisjonen trekker
kravene til permanent opphold noe nærmere dette kravet for å få statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
legger til grunn at forslaget om å dokumentere muntlige ferdigheter
på avsluttende prøve i norsk er en oppfølging av asylforliket, inngått
mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sitt punkt 13; «Proposisjonen skal også
omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent
opphold.».
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til integreringsforliket
inngått mellom de samme seks partiene, Dokument 8:37 S (2015–2016),
hvor regjeringen anmodes om å gjennomgå introduksjonsprogrammet
og særskilt vurdere «a) nye opplæringsløp for nyankomne innvandrere»
og «c) muligheten til ekspressløp i norsk- og samfunnsfagopplæringen».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor
det er svært uheldig at regjeringen i forslag til statsbudsjett
for 2016 har kuttet 100 mill. kroner i språkopplæringen i asylmottakene.
I tillegg har regjeringen kuttet i dagpengene til asylsøkerne, noe
som gjør det vanskeligere for disse å delta i ordinære aktiviteter
i det norske samfunnet. Mange av asylmottakene er lokalisert slik
at asylantene er avhengig av å ta buss eller båt for å gå til lege, delta
i frivillige aktiviteter eller gjøre andre hverdagslige ærend. Regjeringens
kutt bidrar dermed til svekket integrering, noe som vil gjøre integreringsjobben
vanskeligere for kommunene den dagen flyktningene skal bosettes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, er kritiske til at regjeringen
ikke har satt i gang med kompetansekartlegging og godkjenning av
asylsøkernes kompetanse, til tross for at integreringsforliket har
pålagt regjeringen å gjøre dette arbeidet, og at det er bevilget
penger over statsbudsjettet til NOKUT for å gjøre denne jobben.
Det å utarbeide en app for selvregistrering av kompetanse kan ikke
sies å være en tilstrekkelig oppfølging av Stortingets vedtak.
Komiteen viser til
at hvis de nyankomne ikke raskt lærer seg norsk, skaper dette et
dårlig utgangspunkt for å kunne bli godt integrert i Norge. Dette
vil igjen kunne føre til et høyere press på våre velferdsordninger
og at færre av de nyankomne kommer i arbeid. For å trives med å bo
i Norge er språk en av de viktigste forutsetningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener derfor at en skjerping av
kravet til norskkunnskaper er et viktig integreringskriterium.
Flertallet mener at en avsluttende
prøve i norsk, der utlendingen må kunne beherske norsk muntlig på
nivå A1 eller høyere, er en god måte å sette slike tydelige krav
på. For den som uansett har rett og plikt til norskundervisning
i det omfang vi har i dag, er det etter flertallets syn
rimelig at man må vise slike kunnskaper ved den avsluttende prøven
etter endt kurs.
Flertallet mener et slikt tiltak
vil skape flere fordeler. For det første vil de som avlegger prøve,
men ikke oppnår nivå A1 eller høyere i norsk muntlig, ha mulighet
til å få hjelp av sin kommune som har fulgt vedkommende i introduksjonsprogrammet
eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Selv om de må betale forsøk
nummer to selv, mener flertallet det er positivt
at kommunene er de som fasiliterer rammene for undervisning. Jo
mer dette gjøres lokalt, desto enklere blir det for den enkelte
utlending å oppfylle kravene. Flertallet synes dette
er et godt tiltak for integrering. Med andre ord vil det også være
et insentiv for kommunene til å lage en så god opplæring som mulig.
For det andre mener flertallet det er et poeng at
minimumskravet om nivå A1 i norsk muntlig også er nettopp det. For
de som overgår minimumskravet og avlegger prøver der de viser at
de behersker norsk muntlig på et enda høyere nivå, med tilhørende
offisiell dokumentasjon, vil dette telle positivt når de skal søke
videre arbeid.
Flertallet viser til unntaksbestemmelsene
som er opptatt i proposisjonens punkt 8.6.5. Det foreslås at kravet
om gjennomført prøve i norsk med dokumentasjon på muntlige ferdigheter
på minimum nivå A1 ikke skal gjelde dersom utlendingen kan dokumentere
bestått norskprøve eller avsluttende prøve i norsk, med ferdigheter på
lavest A2-nivå skriftlig og muntlig. Flertallet ser
positivt på slike tiltak for effektivisering og enklere saksbehandling.
Derfor støtter også flertallet det beskrevne unntaket
som gjør at man slipper å gå om kommunen for å få fritak fra plikt
til opplæring, men nå kan gjøre dette direkte hos UDI.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet legger til grunn departementets konstitusjonelle
og folkerettslige vurderinger. Med de unntakene som foreslås i proposisjonen
og de hensynene som må tas i all undervisning, også i dette tilfellet,
vil man være innenfor rammene til Grunnloven § 98 jf. EMK artikkel
14.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det ikke er godtgjort at en prøve i norsk for å få varig oppholdstillatelse
er det best egnede virkemidlet for å oppnå målet alle er enige om. Dette
medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot
slike krav for å oppnå statsborgerskap.
Dette medlem understreker at
nøkkelen til god integrering er å lære seg norsk. Å beherske språket
i det samfunnet en bor i, er en forutsetning for å klare seg godt.
Språket er nøkkelen til kontakt med andre, til vennskap, til forståelse
av kultur og for å kunne beherske en jobb.
Dette medlem viser til merknader
under saken om norskkrav for å oppnå statsborgerskap, der det står:
«Dette medlem viser til Vox, som er et nasjonalt fagorgan
for kompetansepolitikk, i sin høringsuttalelse til endring i statsborgerloven
om å stille krav til norsk for å få statsborgerskap:
«Vox
stiller seg likevel ikke bak departementets forslag om å innføre
krav om bestått norskprøve og samfunnskunnskapsprøve på norsk for
å bli norsk statsborger. Vox mener at dagens ordning med krav om
gjennomført pliktig opplæring og obligatoriske avsluttende prøver
i norsk og i samfunnskunnskap er tilstrekkelig for å sikre at nye
norske statsborgere har nødvendige språkferdigheter og kunnskaper
om samfunnet. I det følgende vil vi redegjøre for våre innvendinger mot
forslaget fra departementet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil påpeke at det ikke er foreslått
i proposisjonen at avlagt prøve i samfunnskunnskap skal avholdes
på norsk. I motsetning til det strengere kravet som gjelder for
å søke statsborgerskap, foreslås det her et krav om at man må avlegge
en prøve i samfunnskunnskap på «et språk som han eller hun forstår»,
jf. proposisjonens side 135 og forslag til ny bestemmelse § 62 første
ledd bokstav e i utlendingsloven.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
regjeringen ikke har valgt å utvide eller styrke undervisning og
individuell oppfølging. Dette medlem mener at andre tiltak enn det foreslåtte er bedre
egnet til å oppnå formålet om integrering og til å sikre en likere behandling,
enn det en språkprøve som inngangsbillett til permanent opphold
vil være. Dette medlem mener at permanent oppholdstillatelse,
slik som statsborgerskap, er et gode, og at det er bra at de som
er bosatte her ønsker permanent opphold, noe som øker lojaliteten
til Norge.
Komiteen viser til
departementets forslag om krav til å bestå den obligatoriske avsluttende prøven
i samfunnskunnskap på et språk kandidaten forstår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til avtalen mellom Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, inngått i februar
2014. Punkt 19 i avtalen innebærer at det skal «… gjennomgå(s) en
test i samfunnskunnskap» som skal bestås. Selv om dette punktet
gjelder for søkere til å bli statsborgere, mener flertallet det
er klokt at vilkårene for permanent opphold nærmer seg vilkårene
for statsborgerskap på dette området.
Komiteen legger til
grunn at kunnskap om Norge, landets historie, samfunnets oppbygging, økonomiske,
sosiale og politiske forhold er grunnleggende viktig for god og
rask integrering. Videre vil kunnskap om hver enkelt innbyggers
plikter og rettigheter forbedre den enkeltes utgangspunkt til å
delta i samfunnet og komme inn i arbeidslivet.
Komiteen mener at det er svært
viktig, av hensyn til den enkelte utlending, at man lykkes med slik
grunnleggende opplæring for de som ikke er en del av et vanlig skoleløp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets vedtak i
desember 2015 hvor det ble innført krav om at søkeren må beherske
et minimum av norsk muntlig (nivå A2) og må ha bestått prøve i samfunnskunnskap
på norsk språk for å få statsborgerskap. Flertallet støtter
proposisjonens intensjon om at kravene til permanent opphold tilnærmer
seg kravene til statsborgerskap. Flertallet vil likevel
understreke at en her, i likhet med vilkåret om norskkunnskaper,
mener det er en rett vurdering at kravene til permanent opphold
ikke strekker seg like langt.
Flertallet vil også her vise
til de positive effektene det vil få at de som skal integreres har denne
kunnskapen. Videre er det viktig at man har strenge, men rettferdige
insentiv for utlendingene til å fullføre undervisningen på en så
effektiv og god måte som overhodet mulig. Flertallet vil
også her legge til grunn at en god innsats under introduksjonsprogrammet
og dokumentasjon på dette vil kunne telle positivt ved jobbsøking
senere.
Flertallet legger til grunn at
alle innvandrere har et selvstendig ansvar for å bidra til å bli
integrert i Norge. Tydelige krav til norsk- og samfunnskunnskap
vil ytterlige understreke dette ansvaret, samtidig som det tydeliggjør
forventningene som påligger hver enkelt før permanent opphold kan
innvilges.
Videre viser flertallet til de
unntaksbestemmelser som er foreslått i proposisjonen. Det foreslås
at kravet om gjennomført og bestått prøve i samfunnskunnskap ikke
skal gjelde dersom det kan dokumenteres at den allerede er bestått,
eller utlendingen er fritatt fra plikten. Flertallet vil
her igjen vise til at dette kan utgjøre forenklinger som effektiviserer
saksbehandlingen, noe flertallet stiller seg positiv
til.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at det er svært viktig for integreringen av flyktninger
i Norge at de får god norsk opplæring, arbeidstrening og kurs om
samfunnsforhold og lover og regler i Norge. Derfor har også Sosialistisk
Venstrepartis alternative budsjett reversert kuttene i norskopplæringen
som denne regjeringen gjennomførte. Språk er nøkkelen til å få innpass i
Norge. Dette medlem viser til at det viktigste for
å få bedre integrering og språkopplæring er å få ned tiden det tar
å få behandlet sakene. Nå har ventetiden økt katastrofalt, og lang
tid i passivitet er skadelig. Rask saksbehandling og rask bosetting
er sentralt for å kunne integrere. Derfor fremmet også Sosialistisk
Venstreparti et forslag om raskere bosetting for å hindre at de
som har fått asylsøknaden sin behandlet, skal bli sittende på mottak.
Ved utgangen av mars 2016 er det ca. 20 000 som venter på asylintervju
eller behandling av sakene, og mer enn 3 262 personer som har fått
opphold venter i mottak på å bli bosatt.
Dette medlemviser
til at det viktigste er å få på plass rask saksbehandling og bosetting.
I mottakene må språkopplæring økes og det er nødvendig å gjøre introduksjonsprogram
mer individrettet. For å gjennomføre dette arbeidet må kommunene
også følges bedre opp. Det er kun retorikk når statsråden uttaler
at det må stilles strengere krav, og at flyktninger må yte før de
kan nyte. Det tilslører at det regjeringen har gjort, er nettopp
å gjøre det vanskeligere for de som kommer å oppnå kravene som settes.
Det må på plass en bedre kombinasjon av arbeidstrening, språk og
formell kompetanseheving før en stiller strengere krav.
Dette medlemviser
til at politikken må ha en indre sammenheng slik at det ikke kuttes
i adgangen flyktningene har til norskopplæring, samtidig som det
stilles som vilkår å oppfylle et krav til skriftlig og muntlig norsk
for å kunne søke om permanent opphold. Selv om kravene som er foreslått
ikke vil være særlig vanskelige for de aller fleste, vil det likevel
kunne ha store konsekvenser for de som ikke har mulighet til å bestå.
Dette medlemviser
til at enkelte, på grunn av forhold slik som manglende skolegang,
traumer og for eksempel isolasjon på grunn av samliv, vil kunne
ha vanskelig for å bestå en slik prøve. Det er en fare for at spesielt
kvinner vil være overrepresentert i den gruppen, og at et slikt
krav vil føre til at de ikke kan oppleve tryggheten i det å få permanent
opphold. Dette gjelder særskilt etter at det ble gitt instruks GI
– 04/2016 om tilbakekallelse av midlertidig opphold der forholdene
i hjemlandet endrer seg. Dette medlem viser til at
det er foreslått en unntakshjemmel fra kravene. Denne må også utvides
til å kunne gi unntak for enkeltpersoner som på grunn av helse,
skolegang eller andre tungtveiende grunner som nevnt over ikke kan forventes
å kunne bestå et slikt krav.
Komiteen viser til
regjeringens forslag om krav til selvforsørgelse de siste 12 månedene
for å få permanent oppholdstillatelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener intensjonen bak forslaget er
viktig. Å kunne forsørge seg selv er noe av det viktigste integrering
handler om. Hvis vi ender i en situasjon der mange av de utlendingene
som nå kommer, ikke klarer å forsørge seg selv, vil dette igjen
skape et større press på våre velferdsordninger, herunder trygdeytelser
og stønadsordninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
mener at også dette er en oppfølging av asylforliket inngått mellom
de seks partiene, og forlikets punkt 13; «proposisjonen skal også
omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold».
Dette integreringskriteriet går noe lenger enn vilkårene til å beherske
norsk og samfunnskunnskap, men dette flertallet ser likevel
at disse tre vilkårene har sin naturlige sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, er av den oppfatning at uten
å kunne norsk og forstå det norske samfunnet vil det bli vanskelig
for den enkelte utlending å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Videre
er det flertallets oppfatning at uten krav om at man
også skal i jobb og kunne forsørge seg selv, vil man kunne se en
drastisk økning i offentlige ytelser. Dette er ikke bærekraftig
på sikt hvis man skal opprettholde et høyt velferdsnivå og samtidig
ha kapasitet til mottak av asylsøkerne med innvilget opphold.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
mener at et slikt krav vil utgjøre et sterkt insentiv for utlendingen
til å gjennomføre introduksjonsprogram raskt og deretter søke seg
jobb.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg at regjeringens forslag
er justert fra tre år i høringsforslaget til ett år i lovproposisjonen. Disse
medlemmer mener at dette er en hensiktsmessig justering.
Disse medlemmer gir sin tilslutning
til at det ved den nærmere utformingen av kravet om selvforsørgelse
kan være naturlig å ta utgangspunkt i utlendingsforskriften § 10-7
om krav om underhold ved førstegangs søknad i andre saker enn familieinnvandring.
Disse medlemmer merker seg forslagets unntak
fra denne hovedbestemmelsen, og mener det er viktig at grupper som
ikke har mulighet til å forsørge seg selv, skal være unntatt fra
dette kravet. Disse medlemmer vil derfor legge til grunn
at departementet lager unntak for barn, varig uføre, personer over
67 år og personer under utdanning. Det er videre bra at departementet i
forbindelse med forskriftsfestingen ser på andre grupper som kan
oppleve et slikt krav som urimelig.
Med disse unntakene mener disse medlemmer at
man ikke krenker forbudet mot diskriminering etter Grunnloven § 98
jf. EMK artikkel 14.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener
det er riktig å stille krav til selvforsørgelse de siste 12 måneder
før permanent oppholdstillatelse innvilges. Flertallet er
enig i at dette kravet skal ta utgangspunkt i utlendingsforskriften
§ 10.7, som sier at underhold anses sikret når utlendingen har arbeidsinntekt
av tilstrekkelig omfang, oppebærer pensjon eller andre faste periodiske ytelser,
har egne midler som anses som tilstrekkelige eller vil få studielån
eller stipend av tilstrekkelig omfang.
Flertallet er enig i at utgangspunktet
bør være at utlendingen de siste tolv månedene ikke har mottatt
ytelser etter lov om sosiale tjenester, men at det ikke kan stilles
som et absolutt krav.
Flertallet viser til at det for
mange personer med fluktbakgrunn kan være krevende å nå kravet til
selvforsørgelse. Kostnader til bolig og livsopphold for øvrig vil
også variere ettersom hvor i landet man er bosatt, og påvirke evnen
til å leve av den inntekten man har. Flertallet mener
derfor det må presiseres rimelige unntaksbestemmelser, slik at kravet
blir et incentiv og ikke et hinder for integrering.
Flertallet er enig med regjeringen
i at det skal gjøres unntak for barn, varig uføre, personer over
67 år og personer under utdanning. Flertallet ber
regjeringen gjøre ytterligere unntak for grupper hvor selvforsørgelseskravet
vil være særlig urimelig, som for eksempel ved sykdom, nedsatt arbeidsevne,
etter mishandling i samlivet, ufrivillig deltid osv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at for
å kunne sikre en god integrering er det viktig at de som har et beskyttelsesbehov,
kan få en trygghet om at de får bli i landet. Med krav om forsørgelse
de siste 12 måneder for å kunne få oppholdstillatelse åpner det
for at noen grupper aldri vil få permanent opphold i Norge.
Disse medlemmerer
enig i at det er svært viktig at alle kan forsørge seg selv, og
at arbeid og utdanning er en viktig måte å få integrert flyktninger
på. På samme tid er det også viktig at de som i utgangspunktet har
fått beskyttelse, skal ha mulighet til å få den tryggheten permanent
oppholdstillatelse gir. Dersom mange vil ha midlertidige oppholdstillatelser,
er dette en risiko for segregering og at de føler mindre tilknytning
til Norge.
Disse medlemmer viser til at
mange flyktninger som trenger beskyttelse mest er traumatiserte,
krigsskadde og funksjonshemmede, og at det kan være både umulig
og urimelig å kreve selvforsørgelse av dem. Det er derfor viktig
at staten ikke svekker sitt ansvar for å sikre livsopphold gjennom
folketrygden for dem som er uten mulighet til selvforsørgelse.
Komiteen viser til
departementets forslag om å innføre en ny hjemmel for å kunne avslå
en søknad om permanent oppholdstillatelse når det foreligger tungtveiende,
innvandringsregulerende hensyn, jf. § 38.
Komiteen viser at det i dag ikke
foretas noen skjønnsmessig avveining mot innvandringsregulerende
hensyn når søknad om permanent oppholdstillatelse behandles.
Komiteen mener det er viktig
at Norge har en innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig.
I dette tilfellet betyr dette at man skal ha et strengt regelverk,
men at det må utvises rettferdighet overfor dem som blir berørt
av regelverket.
Når forvaltningen oppdager forhold som tilsier at
en permanent oppholdstillatelse ikke burde vært gitt, er den mest
fornuftige bruk av regelverket å tilbakekalle den oppholdstillatelsen
som er gitt. På samme måte legger komiteen til grunn
at denne bestemmelsen anvendes dersom tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn
foreligger på vedtakstidspunktet for søknad om permanent oppholdstillatelse.
Komiteen vil peke på at asylinstituttet
i sin opprinnelse er en midlertidig rettighet hvor vedkommende får
opphold fordi vedkommende trenger beskyttelse fra å oppholde seg
i hjemlandet. Årsaker til dette kan være krise, krig eller forfølgelse.
Det er et mål at de som får innvilget asyl skal tilbake til sitt
hjemland for å delta i gjenoppbyggingen når det igjen er levelige
forhold der.
Komiteen merker seg at departementet
kun velger å lovfeste ett forhold som tungtveiende, innvandringsregulerende
hensyn. Dette er når en utlending aktivt motarbeider avklaring av
egen identitet etter ankomst til landet. Komiteen merker
seg videre at nærmere regler om hva som skal regnes innenfor denne
bestemmelsen fastsettes i forskrift.
Komiteen viser i denne forbindelse
til at det er viktig at vi har regler som oppmuntrer den enkelte
asylsøker til selv å bidra med å klarlegge egen identitet og bakgrunn.
Jo høyere andel som gjør dette, desto mer effektiv saksbehandling
vil vi få.
Avslutningsvis peker komiteen på
at departementet fremhever at terskelen for å avslå en søknad på
bakgrunn av tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn vil være
høyere enn hvis det foreligger en vurdering av «bare» innvandringsregulerende
hensyn, der «tungtveiende» er utelatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens forslag
om ny hjemmel for å kunne avslå søknad om permanent oppholdstillatelse
når det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn. Flertallet understreker
at det kan være store utfordringer knyttet til klarlegging av identiteten til
asylsøkere og at det er viktig å tydeliggjøre at en aktiv motarbeiding
av identitetsavklaring ikke aksepteres.
Med tungtveiende hensyn forstår et
annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, at dette gjelder i saker hvor asylsystemet
er forsøkt misbrukt eller hvor utlendingen aktivt motarbeider utlendingsmyndighetene. Dette
kan for eksempel være aktiv motarbeidelse med tanke på å fremskaffe
reisedokumenter når dette har hindret retur, når utlendingen aktivt motarbeider
avklaring av identitet etter ankomst til landet, eller om utlendingen
har begått alvorlige, straffbare handlinger. Videre mener dette flertallet at
det må utvises forsiktighet i bruk av hjemmelen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at
søknad bare kan avslås dersom utlendingen aktivt har motarbeidet
avklaring av egen identitet etter ankomst til landet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartier enig i at det er viktig å arbeide for
at identiteten til de som er i landet, avklares, og at det er viktig
at den enkelte er med på å avklare denne dersom det er mulig.
Dette medlemer
likevel usikker på om dette sikres ved å gjøre det mulig å avslå
søknader om permanent oppholdstillatelse og gjøre at noen aldri
får mulighet til å bli en fast del av samfunnet. Dette medlemvil peke på høringsuttalelser fra blant
annet NOAS og UDI, som peker på at dette er forhold som avklares
på søknadstidspunktet. Dersom det fremkommer etterfølgende opplysninger
etter vedtakstidspunktet, kan en oppholdstillatelse, også permanent,
tilbakekalles.
Dette medlem vil også påpeke
problemet ved at flere som har kommet til Norge ikke tar kontakt
med myndighetene for å rette opp identitet, fordi de da risikerer
å miste rettigheter, på tross av at de ville ha fått opphold på
korrekt identitet. Det er eksempler på at dette kan gjelde barn
som blir brakt inn i landet som barnebruder under falskt navn og
alder, og som i ettertid må bevise opprinnelig alder og identitet.
Komiteen viser til
forslaget om at også utlendinger i aldersgruppen 55 til 67 år nå
skal ha plikt, og ikke bare rett, til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Komiteen legger til grunn at
dette er en oppfølging av asylforlikets punkt 13, der regjeringen bes
fremme gode kriterier for integrering. På samme måte som for alle
andre som kommer til Norge for å søke asyl og opphold, er det å
stille krav det samme som å vise respekt jf. innledningen i avtalen
på utlendingsfeltet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre av februar 2014.
Komiteen legger videre til grunn
den sammenheng som departementet fremfører mellom statsborgerskap
og tillatelse til permanent opphold. Komiteen mener
at en slik tilnærming av disse to regelsettene gir økt forutsigbarhet
og likebehandling.
Komiteen viser til at de siste
endringene i statsborgerloven som ble vedtatt i desember 2015, inneholder
nettopp krav til avlagt prøve i norsk og samfunnskunnskap for samtlige
søkere mellom 18 og 67 år. Komiteen mener det er
naturlig at disse kravene også følger for permanent oppholdstillatelse,
når en likevel vet at dette er krav som en søker av statsborgerskap
over 55 år vil bli møtt med.
Komiteen legger videre til grunn
at dette er en endring som omfatter en avgrenset gruppe. Ifølge
UDI vil dette gjelde mellom 300 og 400 personer.
Komiteen støtter endringen og
viser til at mennesker over 55 år besitter viktig erfaring og kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til regjeringens forslag om endringer i introduksjonsloven –
plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer mellom
55 og 67 år. Flertallet understreker viktigheten
av at alle må lære seg norsk og samfunnskunnskap uavhengig av alder.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartier enig i at det er svært viktig at alle
som kommer til Norge får tilstrekkelig opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Det er likevel slik at det viktigste er at man prioriterer tiltak
som vil sikre integrering av de som er i arbeidsfør alder først.
Det er derfor ingen sammenheng mellom at regjeringen vil inkludere
denne gruppen, samtidig som det kuttes i norskopplæring på mottak.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 62 nytt annet ledd skal lyde:
En søknad om permanent oppholdstillatelse kan avslås
dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn,
herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen
identitet etter ankomst til landet.
§ 62 nytt sjette ledd annet punktum skal lyde:
Oppholdet utenfor riket anses å være sammenhengende
selv om utlendingen har hatt ett eller flere opphold av en viss
varighet i riket, jf. syvende ledd.
§ 62 nåværende annet til sjette ledd blir tredje
til syvende ledd.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
støtter endringsforslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 34
annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 60 første ledd skal lyde:
Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig
oppholdstillatelse for inntil fem år.
Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven, skal tillatelse
gis for minst ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene
i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen,
jf. § 39. Varigheten av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel
3 skal ikke overstige arbeidsforholdets lengde.
§ 62 første ledd bokstav a, b og c skal lyde:
En utlending som de siste fem årene
har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som
danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad
rett til permanent oppholdstillatelse dersom
a) utlendingen
de siste fem årene ikke har oppholdt
seg utenfor riket mer enn syv måneder til sammen,
b) utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene
for en midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent
oppholdstillatelse,
c) det ikke foreligger forhold som nevnt
i § 66, »
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, støtter forslaget i proposisjonen
til utlendingsloven § 62 første ledd bokstav d og e.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
støtter forslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 62 første ledd
bokstav f.
Dette flertallet støtter forslaget
i proposisjonen til utlendingsloven § 62 syvende ledd, med en lovteknisk
endring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre fremmer følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 62 syvende ledd skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder
om bortfall av permanent oppholdstillatelse etter sjette ledd. Kongen
kan også fastsette nærmere regler om hvor langvarig et mellomliggende
opphold i Norge må være for at opphold i utlandet ikke skal regnes
som sammenhengende etter sjette ledd.
Kongen kan fastsette i forskrift at permanent oppholdstillatelse kan
gis i andre tilfeller enn nevnt i første ledd. Kongen
kan i forskrift fastsette nærmere regler om kravene om å beherske
et minimum av norsk muntlig og bestått prøve i samfunnskunnskap
etter første ledd bokstav d og e, herunder om unntak fra kravene.
Kongen kan også fastsette nærmere regler i forskrift om hva som
regnes som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn etter annet
ledd.»
Komiteen viser til
at departementet foreslår endringer i introduksjonsloven §§ 2, 17
og 18. Med forslaget til endringer i §§ 2 og 18 vil gjeldende rett
videreføres, da det kun er ordlyd og henvisninger som endres. Komiteen viser
til av forslaget til endring i § 17 medfører utvidelse av personkretsen
som har rett og plikt til opplæring, da forslaget innebærer å utvide
55-årsgrensen til en 67-årsgrense.
Komiteen viser til proposisjonens
forslag til endringer i lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning
og norskopplæring for nyankomne innvandrere.
Komiteen støtter forslagene i
proposisjonen til endringer i introduksjonsloven §§ 2, 17 og 18.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til de foreslåtte endringene
i statsborgerloven. Det er naturlig at også dette tas opp i proposisjonen
når utlendingsloven og statsborgerloven har bestemmelser som henger
sammen. Videre viser disse medlemmer til at endringene
som er foreslått gjort for utlendingsloven om permanent oppholdstillatelse,
har direkte virkninger for lovteksten slik den står i statsborgerloven. Disse
medlemmer viser til at krav om lengre botid for permanent
oppholdstillatelse fører til forlenget tidsperiode før man tidligst
kan søke om statsborgerskap. Dette har innvirkning spesielt for norskgifte
jf. § 12 og statsløse jf. § 16 i statsborgerloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det økte kravet til botid
gjør at norskgifte utlendinger nå først kan søke statsborgerskap
etter at minimum 5 år er gått. Dette har sammenheng med at vilkårene for
permanent oppholdstillatelse må være oppfylte før man kan søke om
statsborgerskap, sammen med de andre vilkårene som vil måtte gjelde.
Disse medlemmer merker seg at
departementet ikke gjør noen øvrige endringer i kravene til statsborgerskap
for denne gruppen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at partiene går imot regjeringens forslag om å heve botidskravet
for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Som konsekvens
av dette støttes ikke forslagene til endringer i § 12 om lengre botid
før det kan søkes om statsborgerskap.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette viser hvor skjevt og urettferdig denne innstrammingen
virker, og at den urimelig rammer mennesker som finner ektemake
i et annet land og deres mulighet til å få statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonens forslag om endring
av botid for statsløse, som en følge av at kravet for permanent
oppholdstillatelse foreslås hevet til 5 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at partiene går imot regjeringens forslag om å heve botidskravet
for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Som konsekvens
av dette støttes ikke forslagene til endringer i § 16 om lengre botid
før det kan søkes om statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til departementets forslag om
at statsløse barn i forslaget må være bosatt i riket og ha oppholdt
seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser av minst
ett års varighet, før det kan søkes om statsborgerskap. Disse
medlemmer merker seg høringsinstansenes sprikende høringssvar
til forslaget. Likevel legger disse medlemmer til
grunn at det er gjort en grundig drøftelse av kravet om fem års
botid, og at Norge med dette forslaget overholder sine folkerettslige
forpliktelser.
Disse medlemmer mener at det
alternative forslaget for statsløse barn gir et godt og praktisk regelverk
for de tilfellene hvor familien det gjelder, på et tidligere tidspunkt
har avklart den skal etablere seg i Norge. Disse medlemmer legger
til grunn at forslaget om at statsløse barn får oppfylt vilkårene
for statsborgerskap når en av foreldrene innvilges permanent oppholdstillatelse
eller statsborgerskap, er et godt utgangspunkt og et funksjonelt
regelverk. Disse medlemmer mener det er viktig at
statsløse barn i slike tilfeller ikke blir den tapende part.
Disse medlemmer legger til grunn
forslaget om at det for øvrige statsløse søkere med dette vil bety
at botidskravet etter statsborgerloven vil økes fra tre til fem
år. Disse medlemmer mener dette er en ryddig og logisk
videreføring av det forslaget som gjelder for permanent oppholdstillatelse.
Disse medlemmer mener det er
positivt at departementet tar høringsinstansenes innvendinger på
alvor hva gjelder krav om lovlig opphold for statsløse som omfattes
av FN-konvensjonen om begrensing av statsløshet av 1961. Det er
bra at departementet her fastslår at det vil lages en unntaksbestemmelse
for denne gruppen når faktisk opphold, og ikke lovlig opphold, er
det tellende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har ingen
merknader til de endringene i statsborgerloven § 16 som ikke har
vært på høring, og legger til grunn at det er åpenbart unødvendig
å legge forslaget ut på høring i denne prosessen Stortinget nå er
inne i. Disse medlemmer deler departementets syn
hva gjelder personer som selv har valgt å bli statsløse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
derfor forslaget i proposisjonen til statsborgerloven § 16 tredje
ledd. Da det ikke er flertall for å tilrå at de foreslåtte endringene
i første og annet ledd vedtas, vil bestemmelsen måtte justeres.
Tredje ledd som det er flertall for er en omskrivning av gjeldende
§ 16 annet punktum. Annet punktum må dermed slettes, og det foreslåtte
tredje ledd må bli nytt annet ledd. For å kunne støtte innholdet
i proposisjonens forslag til tredje ledd vil disse medlemmer på
denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«I statsborgerloven gjøres følgende endringer:
§ 16 skal lyde:
For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene
i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Statsløs søker
som på søknadstidspunktet har fylt 18 år, må likevel ha oppholdt
seg i riket de siste tre årene med oppholdstillatelser av minst
ett års varighet. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes
i treårsperioden.
Søkere som ved egen handling eller unnlatelse har
valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger
av et annet land, omfattes ikke av paragrafen her.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til proposisjonens forslag til
endringer i lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap og
fremmer følgende forslag:
«I statsborgerloven gjøres følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Personer som er gift, registrert partner eller
samboer med norsk statsborger
For søker som er gift med en norsk statsborger og
har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7 første
ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha minst fem års opphold
i riket i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av
minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i femårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med
en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre
minst syv år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan
opptjenes samtidig.
Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere
og for samboere.
§ 16 skal lyde:
§ 16 Statsløse
For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene
i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Statsløs søker
må likevel ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser
av minst ett års varighet. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder
medregnes i femårsperioden.
For statsløs søker under 18 år som er født i
Norge gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd. Statsløs søker under
18 år som er født i Norge må likevel
a) være bosatt i riket på søknadstidspunktet
og ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser
av minst ett års varighet, eller
b) være bosatt i
riket på søknadstidspunktet og ha en forelder som senest på vedtakstidspunktet innvilges
permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap.
Søkere som ved egen handling
eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte
kan bli statsborger av et annet land omfattes ikke av paragrafen
her.»
Disse medlemmer vil subsidiært
stemme for Arbeiderpartiets medlemmers forslag til statsborgerloven
§ 16.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringens
forslag til endringer i vilkårene for at statsløse barn skal få innvilget
norsk statsborgerskap i statsborgerloven § 16, og vil understreke
at statsløse barn utgjør en særskilt sårbar gruppe. Disse medlemmer påpeker
at det å øke kravet til oppholdstid fra 3 til 5 år vil utgjøre en
betydelig skjerpelse av vilkårene for norsk statsborgerskap for
denne gruppen. Disse medlemmer viser til at FNs høykommissær
for flyktninger uttrykker bekymring for at botiden foreslås økt
for statsløse og særlig statsløse barn. Høykommissæren viser til
konvensjoner om statsløses stilling som Norge er forpliktet av,
og mener at de foreslåtte endringene ikke er forenlig med disse
konvensjonene. Kommissæren viser også til barnekonvensjonen som
fastsetter at barn må erverve statsborgerskap ved fødsel eller så
snart som mulig etter fødsel. Disse medlemmer viser
videre til at Danmark har tolket barnekonvensjonen slik at statsløse
barn født i Danmark skal innvilges statsborgerskap såframt de har
bosted i Danmark. Videre har 17 land i Europa, deriblant Finland,
innført et system med automatisk innvilgelse av statsborgerskap
ved fødselen for barn som ellers ville bli statsløse. Disse
medlemmer anser at regjeringens forslag går i feil retning
ved å skjerpe kravene til statsborgerskap for statsløse og særlig
overfor statsløse barn. Hensynet til barnets beste tilsier at Norge
bør ha regler som gjør det mulig å få statsborgerskap ved fødsel
eller så snart som mulig etter fødsel.
Disse medlemmer kan på denne
bakgrunn ikke støtte endringene i statsborgerloven § 16, og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring
av dagens regelverk for statsløse barn født i Norge, som gjør det
mulig å få statsborgerskap ved fødsel eller så snart som mulig etter fødsel.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at statsløse per i dag ikke kan søke statsborgerskap i Norge,
med mindre de befinner seg i riket med lovlig opphold. Siden Norge
mangler spesifikke ordninger for å håndtere statsløses situasjon,
vil det være umulig for statsløse som ikke blir innvilget asyl å
legalisere sin status, og komme seg ut av det som vil være en limbosituasjon:
kravet om lovlig opphold, i stedet for et stabilt faktisk opphold.
UNHCR og NOAS har i sine høringsuttalelser til forslag om heving
av botid for permanent opphold høsten 2015 påtalt dette som et brudd
på FNs konvensjon om statsløse artikkel 1.
Dette medlem viser til at forslaget
innebærer at barn av statsløse uten lovlig opphold vil kunne nektes
statsborgerskap frem til de er myndige. Det vises til at departementet
gir uttrykk for at barn født til statsløshet i Norge uten lovlig
opphold skal kunne pålegges ventetid før fremleggelse av søknad
om statsborgerskap til de blir 18 år gamle. Departementet skriver
at «Søkere som omfattes av konvensjonen skal kunne søke statsborgerskap
på de vilkårene som fremgår der over en periode hvor de er myndige»
og viser til artikkel 1(2)(a) i konvensjonen, som tillater stater
å avgrense søknadstidspunktet for statsborgerskap til perioden hvor
søkeren er mellom 18 og 21. Dette medlem mener at
barn født til statsløshet må få mulighet til å søke om statsborgerskap kort
tid etter fødsel, slik at det ikke legges til rette for at denne
gruppen kan gå uten statsborgerskap hele sin barndom. Det er ikke
tilstrekkelig at statsløse barn følger oppholdstillatelsen til sine
foreldre. Dette vil i tilfellet kunne være brudd på barnekonvensjonen
som slår fast at alle barn har rett til å erverve et statsborgerskap. Kravet
om å ta hensyn til barnets beste tilsier at perioden for tildeling
av statsborgerskap til statsløse barn må være så kort som mulig
etter fødselen.