Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at det er fremmet mange forslag som samlet sett vil gjøre det vanskeligere å få permanent oppholdstillatelse i Norge, uavhengig av hvor lang botid eller andre alternativer en innvandrer har. Dette medlemviser til at det å få permanent opphold utgjør en viktig trygghet for den enkelte, og er med på å gjøre integrering lettere. Et mål bør være å hindre utstøting og parallellsamfunn, og sikre at de som er i landet også har en tilhørighet til samfunnet. Ved å nekte flere permanent opphold vil flere falle utenfor, noe som kan føre til økt segregering. Det er viktig at de som uansett skal være i Norge, får anledning til å få permanent opphold med de rettigheter det fører med seg.

Sett i sammenheng vil disse forslagene føre til at en del svakere grupper ikke vil få muligheten til å få permanent oppholdstillatelse. Dette vil spesielt gjelde kvinner med liten utdannelse, som ofte har vært utsatt for en farlig flukt hvor vi vet at seksuelle overgrep er utbredt. Kvinner er mer utsatt for slike overgrep enn menn, og det er også en utfordring med manglende rettigheter knyttet til seksuell og reproduktiv helse. Spesielt i dagens situasjon hvor trolig en av fem av kvinnene som er på flukt er gravide, og hvor seksuelle overgrep er økende. Dette vil også påvirke kvinners mulighet når de kommer frem til Norge. Regjeringen tar ikke dette hensynet med seg i sin argumentasjon og politikk, og vurderingen av om dette er diskriminerende er kun begrunnet med at det er et saklig og forholdsmessig tiltak. Dette fører til at kravene for familiegjenforening og for å få permanent opphold, som regjeringen nå foreslår, er skreddersydd for den mest ressurssterke gruppen av flyktningene, og ikke de som regjeringen i utgangspunktet har sagt at de ønsker å hjelpe.

Hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år

Komiteen viser til departementets forslag om å heve botidskravet fra tre til fem år for å få innvilget permanent oppholdstillatelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser herunder til den grundige vurderingen som er gjort for særskilte grupper som familieinnvandrere i voldelige forhold, barn og faglærte.

Avtalen om utlendingsfeltet ble inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i februar 2014 som et vedlegg til samarbeidsavtalen mellom de nevnte partier. Disse medlemmer viser til at avtalens punkt 11 sier man skal «heve kravet om botid for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år».

Disse medlemmer slutter seg til de vurderinger departementet legger til grunn i proposisjonen. Botidskrav på tre år gir en begrenset tilknytning til riket, og ved å utvide kravet til fem år vil myndighetene ha en styrket mulighet til å føre kontroll og sikre integrering. Bedre kontroll kan eksempelvis gjelde tilfeller der oppholdsgrunnen er fiktiv.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen i proposisjonen har foreslått tilleggsvilkår for permanent opphold utover det som følger av asylavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Asylavtalen anses ikke å forplikte partene der forutsetningene for avtalen er endret fra regjeringens side ved at det er foreslått nye vilkår som ikke lå til grunn da avtalen ble inngått.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener asylinstituttet er ment for å gi midlertidig beskyttelse fra krise, krig og forfølgelse. Derfor er det også naturlig at utlendingen ikke får fornyet oppholdstillatelse i de tilfeller hvor grunnlaget for beskyttelse ikke lenger er til stede, og permanent opphold ikke er innvilget. Dette kan være at landet vedkommende flyktet fra, igjen er blitt trygt å returnere til. Da er det positivt at utlendingen reiser tilbake til hjemlandet og hjelper med å bygge det opp igjen eller delta i samfunnslivet.

Dersom det har skjedd forbedringer i hjemlandet som fører til at grunnlaget for den midlertidige beskyttelsen opphører, mener flertallet at utlendingsforvaltningen bør starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen for disse dette gjelder. Flertallet merker seg at regjeringen gjennom instruks har bestemt at det i visse saker skal opprettes sak om tilbakekall.

Videre mener komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet det er positivt at utvidet botidskrav medfører strengere krav til vandel for at utlendingen skal få varig opphold i Norge. Det bemerkes videre at Politidirektoratet er positive til denne endringen.

Disse medlemmer mener det er positivt hvis det kan gjøres endringer som fører til mer effektiv saksbehandling, for eksempel at det for visse grupper kan gis midlertidig opphold for opptil fem år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, går imot regjeringens forslag om utvidet botidskrav fra tre til fem år. Flertallet mener at en slik skjerpelse vil ha negative konsekvenser for integreringen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er uenig i at det er nødvendig å heve botidskravet fra tre til fem år for å sikre integrering slik departementet argumenterer for, det kan tvert imot ha motsatt effekt. Dette medlemviser til IMDis høringsuttalelse hvor det blir nevnt at det å få innvilget permanent oppholdstillatelse gir en tilhørighet og tilknytning som ikke er til stede med en midlertidig tillatelse.

Avbøtende tiltak for familieinnvandrere som utsettes for mishandling i samlivsforholdet

Komiteen merker seg at mange av høringsinstansene som har uttalt seg til denne endringen tar opp nettopp dette temaet. Flere er bekymret for at et hevet botidskrav vil føre til at familieinnvandrere, gjerne kvinner, som utsettes for mishandling, vil fortsette å stå i samlivet på tross av dette for å opptjene hele botidskravet.

Derfor mener komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, det er viktig at departementet foreslår avbøtende tiltak for denne svært sårbare gruppen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem og alvorlig kriminalitet som må møtes med tiltak på bred front. Disse medlemmer er bekymret for familieinnvandrere som utsettes for mishandling i samlivsforholdet, disse menneskene er særlig utsatt fordi deres opphold i landet er knyttet til den som begår overgrepene. Disse medlemmer har merket seg at mange av høringsinstansene advarer sterkt mot et økt botidskrav fordi dette vil ramme denne sårbare gruppen. Økt botidskrav vil etter disse medlemmers mening sette en sårbar gruppe i en enda vanskeligere situasjon fordi de kan føle seg tvunget til å leve i voldelige forhold enda lenger. Disse medlemmer går derfor imot regjeringens forslag om å øke botidskravet til fem år. Disse medlemmer støtter de forslag til avbøtende tiltak som regjeringen varsler, men er bekymret for at et økt botidskrav skaper større problemer enn de varslede avbøtende tiltakene vil løse.

Mange høringsinstanser har pekt på utfordringene med at unntaksbestemmelsen praktiseres for strengt og at det finnes store mørketall, og disse medlemmer mener det derfor er på høy tid med en gjennomgang av regelverk og praktisering av dette. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av en slik gjennomgang også om regjeringens forslag om økt botidskrav ikke får flertall.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser her til avtalen om utlendingsfeltet inngått mellom de fire samarbeidspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Punkt 11 sier at man skal «gjennomgå reglene knyttet til personer som opplever mishandling», og videre henviser flertallet til gjennomføringspunkt 2 der det skal finnes «avbøtende tiltak».

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil innledningsvis peke på at arbeidet med å motvirke vold i nære relasjoner må fortsette med uforminsket styrke. Dette er et stort problem hvor det antageligvis er store mørketall, noe dette flertallet er bekymret over. Videre vil dette flertallet bemerke at det er positivt at departementet har drøftet forslagene som ble fremmet fra høringsinstansene på en så grundig måte; både når det gjelder informasjonstiltak, bedre kompetanse i utlendingsforvaltningen og aktuelle instanser, og ikke minst at man skal gjennomgå regelverk og praksis. Dette flertallet er enig i at det er viktig at regelverk og praksis er så forutsigbart som mulig for å unngå at utlendinger som utsettes for mishandling, opplever den selvstendige oppholdstillatelsen som et så usikkert handlingsalternativ at de i stedet velger å bli i et forhold med mishandling. Det pekes på flere gode forslag i proposisjonen. Dette flertallet er positiv til at departementet vil følge opp og vurdere forslagene nærmere i forbindelse med praksisgjennomgangen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er som flere høringsinstanser bekymret for konsekvensene for spesielt kvinner i voldelige forhold. Unntaksregelen for personer i mishandlingsforhold fungerer ikke slik den er forutsatt, beviskravene praktiseres så høyt at flere ikke ser det som en farbar vei uten samtidig å sette oppholdstillatelsen i fare.

Dette medlemviser til uttalelse fra Mira-senteret i høringen på Stortinget:

«I 2015 behandlet MiRA-Senteret totalt 503 krisehjelp- og rådgivningssaker hvor 86 av sakene omhandlet vold og mishandling, og 46 av sakene omhandlet oppholdstillatelse. MiRA-Senteret erfarer at det er svært få kvinner som oppnår selvstendig juridisk status på bakgrunn av mishandlingsbestemmelsen i dag. Dette på grunn av det strenge bevis- og dokumentasjonskravet for å sannsynliggjøre mishandlingen. Vi erfarer også at svært få kjenner til sine rettigheter gjennom mishandlingsbestemmelsen. Tall fra UDI viser at det i 2015 kun var 100 saker som ble behandlet etter mishandlingsbestemmelsen § 53. Dette er et svært lavt antall i forhold til hvor mange kvinner som faktisk berøres av den allerede eksiterende tre års regelen og som utsettes for vold i nær relasjoner.»

Ekteskapsinnvandrere vil, på grunn av botidskravet, ha en svært usikker juridisk status. Så lenge man ikke har permanent og selvstendig oppholdstillatelse, står man i en avhengighetsposisjon overfor ektefellen. For det første har man den etter hvert godt kjente problemstillingen med voldsutsatte ekteskapsinnvandrere som blir værende i voldelige forhold av frykt for å miste oppholdstillatelsen. For det andre er det å være i et slikt avhengighetsforhold en negativ effekt på for eksempel muligheten til å få jobb. Denne ubalansen av makt, med den muligheten for tvang som dette også involverer, er også i strid med det som vi ellers mener er en god likestillingspolitikk, nemlig friheten til å kunne styre sitt eget liv. For det tredje er det ikke mulig for disse å pendle mellom bosted og arbeid-/utdanningssted, på grunn av vilkåret om å bo sammen. Mange ekteskapsinnvandrere bosatt i distriktene i Norge vil være avhengig av å pendle for å ta utdanning. Hvis botidskravet økes, vil ventetiden før man kan starte på utdanning bli utvidet fra tre år til fem år. Dette er reguleringer som hindrer dem i å delta i arbeidsmarkedet og forsørge seg selv, og dette er uheldig både i et likestillings- og integreringsperspektiv.

Dette medlem vil påpeke alvoret ved at fraværet av konsekvensanalyse av hvordan disse innstrammingene virker, vil ramme og diskriminere kvinner i særlig grad. Det er derfor også overraskende at partier som ellers påberoper seg å være svært opptatt av likestilling, ser vekk fra hvilke alvorlige virkninger disse innstrammingsforslagene har for kvinner på flukt og kvinners mulighet til å lykkes med integrering og få mulighet til familiegjenforening.

Dette medlem er enig i de avbøtende tiltakene som regjeringen har foreslått, men mener dette ikke vil bøte på alle konsekvensene som nevnt over.

Konsekvenser for barn

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at forslaget om hevet botidskrav til fem år også vil gjelde for barn. Det finnes likevel flere særregler for barn og barns beste. Disse medlemmer legger til grunn at det skjerpede botidskravet ikke er ment å medføre noen endring i vurderingen knyttet til hva som anses som «særlig tilknytning til riket» jf. utlendingsforskriften § 8-5. Det antas derfor at det med denne endringen vil bety at flere barn og barnefamilier dekkes av denne bestemmelsen. Disse medlemmer legger til grunn at Grunnloven § 104 om hensynet til barns beste er ivaretatt gjennom denne bestemmelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at disse partier ikke støtter forslag om å heve botidskravet for permanent opphold fra tre til fem år for.

Faglærtes situasjon

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at hevet botidskrav vil kunne gjøre det vanskeligere for faglærte utlendinger å få permanent opphold i Norge. Likevel finner disse medlemmer å kunne legge departementets vurdering til grunn. Faglærte vil uansett få opphold i landet så lenge de er i arbeid, og vil også kunne oppholde seg i utlandet i perioder uten å miste muligheten til å få permanent opphold.

Oppholdstid i utlandet i opptjeningsperioden

Dessuten viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, til forslaget om innstramning på hvor lenge en utlending kan oppholde seg i utlandet i løpet av opptjeningsperioden og lovfesting av dagens krav til opphold i Norge for midlertidig oppholdstillatelse.

I avtalen om utlendingsfeltet mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre ble det ikke gjort endringer i antall måneder utlendingen kan oppholde seg i utlandet, selv om botidskravet ble hevet til fem år. Flertallet merker seg at dette forslaget videreføres i proposisjonen.

Videre viser komiteen til integreringsforliket av desember 2015 inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og dette forlikets punkt 12 side 4 i Dokument 8:37 S (2015–2016). Dette punktet er likelydende med samarbeidsavtalens tilleggsavtale inngått mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti og Venstre jf. to siste avsnitt på side 4. Tilleggsavtalen ble inngått mellom disse partene 8. april 2015. Komiteen viser til at hjemreiser kan indikere at det ikke forelå et reelt beskyttelsesbehov da oppholdstillatelsen ble gitt, og at det foreligger misbruk av asylinstituttet. Det er viktig at det tidlig reageres på dette, og at tillatelser blir vurdert tilbakekalt i slike tilfeller.

Komiteen legger til grunn at en periode på underkant av 1,5 måned hvert år er tilstrekkelig til å gjennomføre for eksempel kortere ferieturer og reiser i forbindelse med skolegang. Videre synes komiteen det er positivt at departementet i forbindelse med forskriftsarbeidet ser på hvordan reglene kan bli mer fordelaktige for blant annet forskere og ph.d.-studenter med tilhørende familie.

Komiteen merker seg forslaget om at faglærte skal ha en utvidet rett til å oppholde seg i utlandet når dette skyldes oppdrag for arbeidsgiver jf. utlendingsforskriften § 11-2 annet ledd.

Komiteen merker seg forslaget om at faglærte fortsatt skal ha en utvidet rett til å oppholde seg i utlandet når dette skyldes oppdrag for arbeidsgiver, jf. utlendingsforskriften § 11-2 annet ledd, og at denne perioden er foreslått forholdsmessig utvidet.

Krav om opphold i Norge for midlertidig oppholdstillatelse

Komiteen merker seg at departementet fremmer et forslag om kun å lovfeste det som er gjeldende rett, og ikke går videre med forslaget som ble fremmet i høringsrunden. Komiteen mener det er bra at en så sentral del av dagens praksis for denne delen av utlendingsregelverket blir lovfestet.

Vilkår om norskkunnskaper

Komiteen mener at språk er en grunnleggende del for å sikre god integrering. Å kunne norsk er en forutsetning for å fungere i samfunnet og ta vare på seg selv og sine. Dette gjelder spesielt for å komme inn i arbeidslivet, men også for å delta i lokalsamfunnet og for eksempel hjelpe sine barn med lekser.

Derfor legger komiteen til grunn at det er viktig å ha tydelige krav til de som kommer til Norge.

Komiteen understreker viktigheten av krav om norskkunnskaper og norsk samfunnskunnskap for permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap.

Komiteen vil innledningsvis uttrykke sin støtte til at det bør stilles høyere krav til permanent oppholdstillatelse enn til andre grunnlag for opphold. En slik tillatelse gir i utgangspunktet varig rett til opphold i Norge, uten behov for fornyelse. Dette i seg selv tilsier at man gjennom regelverk og ordninger bør stille høye krav og legge til rette for at disse kan oppfylles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg likevel at de foreslåtte kravene for norskkunnskap og samfunnskunnskap er mindre omfattende enn kravene for å oppnå statsborgerskap. Å legge til grunn en slik inndeling mener flertallet er et godt utgangspunkt.

I gjeldende rett er det ingen reaksjoner som kan rettes mot utlendinger som ikke oppfyller sin plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og oppnår et visst nivå på avsluttende prøve i norsk eller består avsluttende prøve i samfunnskunnskap. Ved å innføre krav om å dokumentere muntlige ferdigheter i norsk som et vilkår for å få permanent oppholdstillatelse, vil man også kunne ha reaksjon mot de som ikke tilegner seg det norske språket godt nok. Å kunne snakke norsk er et så viktig grunnlag for integrering at flertallet mener alle utlendinger bør oppnå et visst nivå før permanent opphold innvilges.

Komiteen viser til at det er et mål at hver enkelt utlending skal gjennomføre introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap så raskt som mulig. Derfor ser komiteen positivt på at regjeringen allerede for inneværende statsbudsjett har tatt initiativ til mer systematisk kartlegging av de nyankomnes kompetanse. Slik kan man forbedre introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap til å bli så godt som mulig for den enkelte.

Komiteen viser til proposisjonens forslag om krav til norskkunnskaper for å få permanent oppholdstillatelse. Forslaget innebærer at utlendingen må beherske et minimum av norsk muntlig og dokumentere minimum nivå A1 på avsluttende prøve i norsk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til avtalen på utlendingsfeltet inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i februar 2014. Siste avsnitt i innledningen viser til at «alle skal ha samme rettigheter og plikter i Norge, uavhengig av etnisk bakgrunn. Det å stille krav til innvandrere er å vise dem respekt». Denne avtalens punkt 19 fremmer forslag om høynet krav for de som søker statsborgerskap i Norge. Proposisjonen trekker kravene til permanent opphold noe nærmere dette kravet for å få statsborgerskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at forslaget om å dokumentere muntlige ferdigheter på avsluttende prøve i norsk er en oppfølging av asylforliket, inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sitt punkt 13; «Proposisjonen skal også omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold.».

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til integreringsforliket inngått mellom de samme seks partiene, Dokument 8:37 S (2015–2016), hvor regjeringen anmodes om å gjennomgå introduksjonsprogrammet og særskilt vurdere «a) nye opplæringsløp for nyankomne innvandrere» og «c) muligheten til ekspressløp i norsk- og samfunnsfagopplæringen».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor det er svært uheldig at regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2016 har kuttet 100 mill. kroner i språkopplæringen i asylmottakene. I tillegg har regjeringen kuttet i dagpengene til asylsøkerne, noe som gjør det vanskeligere for disse å delta i ordinære aktiviteter i det norske samfunnet. Mange av asylmottakene er lokalisert slik at asylantene er avhengig av å ta buss eller båt for å gå til lege, delta i frivillige aktiviteter eller gjøre andre hverdagslige ærend. Regjeringens kutt bidrar dermed til svekket integrering, noe som vil gjøre integreringsjobben vanskeligere for kommunene den dagen flyktningene skal bosettes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er kritiske til at regjeringen ikke har satt i gang med kompetansekartlegging og godkjenning av asylsøkernes kompetanse, til tross for at integreringsforliket har pålagt regjeringen å gjøre dette arbeidet, og at det er bevilget penger over statsbudsjettet til NOKUT for å gjøre denne jobben. Det å utarbeide en app for selvregistrering av kompetanse kan ikke sies å være en tilstrekkelig oppfølging av Stortingets vedtak.

Komiteen viser til at hvis de nyankomne ikke raskt lærer seg norsk, skaper dette et dårlig utgangspunkt for å kunne bli godt integrert i Norge. Dette vil igjen kunne føre til et høyere press på våre velferdsordninger og at færre av de nyankomne kommer i arbeid. For å trives med å bo i Norge er språk en av de viktigste forutsetningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener derfor at en skjerping av kravet til norskkunnskaper er et viktig integreringskriterium.

Flertallet mener at en avsluttende prøve i norsk, der utlendingen må kunne beherske norsk muntlig på nivå A1 eller høyere, er en god måte å sette slike tydelige krav på. For den som uansett har rett og plikt til norskundervisning i det omfang vi har i dag, er det etter flertallets syn rimelig at man må vise slike kunnskaper ved den avsluttende prøven etter endt kurs.

Flertallet mener et slikt tiltak vil skape flere fordeler. For det første vil de som avlegger prøve, men ikke oppnår nivå A1 eller høyere i norsk muntlig, ha mulighet til å få hjelp av sin kommune som har fulgt vedkommende i introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Selv om de må betale forsøk nummer to selv, mener flertallet det er positivt at kommunene er de som fasiliterer rammene for undervisning. Jo mer dette gjøres lokalt, desto enklere blir det for den enkelte utlending å oppfylle kravene. Flertallet synes dette er et godt tiltak for integrering. Med andre ord vil det også være et insentiv for kommunene til å lage en så god opplæring som mulig. For det andre mener flertallet det er et poeng at minimumskravet om nivå A1 i norsk muntlig også er nettopp det. For de som overgår minimumskravet og avlegger prøver der de viser at de behersker norsk muntlig på et enda høyere nivå, med tilhørende offisiell dokumentasjon, vil dette telle positivt når de skal søke videre arbeid.

Flertallet viser til unntaksbestemmelsene som er opptatt i proposisjonens punkt 8.6.5. Det foreslås at kravet om gjennomført prøve i norsk med dokumentasjon på muntlige ferdigheter på minimum nivå A1 ikke skal gjelde dersom utlendingen kan dokumentere bestått norskprøve eller avsluttende prøve i norsk, med ferdigheter på lavest A2-nivå skriftlig og muntlig. Flertallet ser positivt på slike tiltak for effektivisering og enklere saksbehandling. Derfor støtter også flertallet det beskrevne unntaket som gjør at man slipper å gå om kommunen for å få fritak fra plikt til opplæring, men nå kan gjøre dette direkte hos UDI.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet legger til grunn departementets konstitusjonelle og folkerettslige vurderinger. Med de unntakene som foreslås i proposisjonen og de hensynene som må tas i all undervisning, også i dette tilfellet, vil man være innenfor rammene til Grunnloven § 98 jf. EMK artikkel 14.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er godtgjort at en prøve i norsk for å få varig oppholdstillatelse er det best egnede virkemidlet for å oppnå målet alle er enige om. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot slike krav for å oppnå statsborgerskap.

Dette medlem understreker at nøkkelen til god integrering er å lære seg norsk. Å beherske språket i det samfunnet en bor i, er en forutsetning for å klare seg godt. Språket er nøkkelen til kontakt med andre, til vennskap, til forståelse av kultur og for å kunne beherske en jobb.

Dette medlem viser til merknader under saken om norskkrav for å oppnå statsborgerskap, der det står:

«Dette medlem viser til Vox, som er et nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, i sin høringsuttalelse til endring i statsborgerloven om å stille krav til norsk for å få statsborgerskap:

«Vox stiller seg likevel ikke bak departementets forslag om å innføre krav om bestått norskprøve og samfunnskunnskapsprøve på norsk for å bli norsk statsborger. Vox mener at dagens ordning med krav om gjennomført pliktig opplæring og obligatoriske avsluttende prøver i norsk og i samfunnskunnskap er tilstrekkelig for å sikre at nye norske statsborgere har nødvendige språkferdigheter og kunnskaper om samfunnet. I det følgende vil vi redegjøre for våre innvendinger mot forslaget fra departementet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at det ikke er foreslått i proposisjonen at avlagt prøve i samfunnskunnskap skal avholdes på norsk. I motsetning til det strengere kravet som gjelder for å søke statsborgerskap, foreslås det her et krav om at man må avlegge en prøve i samfunnskunnskap på «et språk som han eller hun forstår», jf. proposisjonens side 135 og forslag til ny bestemmelse § 62 første ledd bokstav e i utlendingsloven.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen ikke har valgt å utvide eller styrke undervisning og individuell oppfølging. Dette medlem mener at andre tiltak enn det foreslåtte er bedre egnet til å oppnå formålet om integrering og til å sikre en likere behandling, enn det en språkprøve som inngangsbillett til permanent opphold vil være. Dette medlem mener at permanent oppholdstillatelse, slik som statsborgerskap, er et gode, og at det er bra at de som er bosatte her ønsker permanent opphold, noe som øker lojaliteten til Norge.

Vilkår om bestått prøve i samfunnsfag

Komiteen viser til departementets forslag om krav til å bestå den obligatoriske avsluttende prøven i samfunnskunnskap på et språk kandidaten forstår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, inngått i februar 2014. Punkt 19 i avtalen innebærer at det skal «… gjennomgå(s) en test i samfunnskunnskap» som skal bestås. Selv om dette punktet gjelder for søkere til å bli statsborgere, mener flertallet det er klokt at vilkårene for permanent opphold nærmer seg vilkårene for statsborgerskap på dette området.

Komiteen legger til grunn at kunnskap om Norge, landets historie, samfunnets oppbygging, økonomiske, sosiale og politiske forhold er grunnleggende viktig for god og rask integrering. Videre vil kunnskap om hver enkelt innbyggers plikter og rettigheter forbedre den enkeltes utgangspunkt til å delta i samfunnet og komme inn i arbeidslivet.

Komiteen mener at det er svært viktig, av hensyn til den enkelte utlending, at man lykkes med slik grunnleggende opplæring for de som ikke er en del av et vanlig skoleløp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets vedtak i desember 2015 hvor det ble innført krav om at søkeren må beherske et minimum av norsk muntlig (nivå A2) og må ha bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk språk for å få statsborgerskap. Flertallet støtter proposisjonens intensjon om at kravene til permanent opphold tilnærmer seg kravene til statsborgerskap. Flertallet vil likevel understreke at en her, i likhet med vilkåret om norskkunnskaper, mener det er en rett vurdering at kravene til permanent opphold ikke strekker seg like langt.

Flertallet vil også her vise til de positive effektene det vil få at de som skal integreres har denne kunnskapen. Videre er det viktig at man har strenge, men rettferdige insentiv for utlendingene til å fullføre undervisningen på en så effektiv og god måte som overhodet mulig. Flertallet vil også her legge til grunn at en god innsats under introduksjonsprogrammet og dokumentasjon på dette vil kunne telle positivt ved jobbsøking senere.

Flertallet legger til grunn at alle innvandrere har et selvstendig ansvar for å bidra til å bli integrert i Norge. Tydelige krav til norsk- og samfunnskunnskap vil ytterlige understreke dette ansvaret, samtidig som det tydeliggjør forventningene som påligger hver enkelt før permanent opphold kan innvilges.

Videre viser flertallet til de unntaksbestemmelser som er foreslått i proposisjonen. Det foreslås at kravet om gjennomført og bestått prøve i samfunnskunnskap ikke skal gjelde dersom det kan dokumenteres at den allerede er bestått, eller utlendingen er fritatt fra plikten. Flertallet vil her igjen vise til at dette kan utgjøre forenklinger som effektiviserer saksbehandlingen, noe flertallet stiller seg positiv til.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er svært viktig for integreringen av flyktninger i Norge at de får god norsk opplæring, arbeidstrening og kurs om samfunnsforhold og lover og regler i Norge. Derfor har også Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett reversert kuttene i norskopplæringen som denne regjeringen gjennomførte. Språk er nøkkelen til å få innpass i Norge. Dette medlem viser til at det viktigste for å få bedre integrering og språkopplæring er å få ned tiden det tar å få behandlet sakene. Nå har ventetiden økt katastrofalt, og lang tid i passivitet er skadelig. Rask saksbehandling og rask bosetting er sentralt for å kunne integrere. Derfor fremmet også Sosialistisk Venstreparti et forslag om raskere bosetting for å hindre at de som har fått asylsøknaden sin behandlet, skal bli sittende på mottak. Ved utgangen av mars 2016 er det ca. 20 000 som venter på asylintervju eller behandling av sakene, og mer enn 3 262 personer som har fått opphold venter i mottak på å bli bosatt.

Dette medlemviser til at det viktigste er å få på plass rask saksbehandling og bosetting. I mottakene må språkopplæring økes og det er nødvendig å gjøre introduksjonsprogram mer individrettet. For å gjennomføre dette arbeidet må kommunene også følges bedre opp. Det er kun retorikk når statsråden uttaler at det må stilles strengere krav, og at flyktninger må yte før de kan nyte. Det tilslører at det regjeringen har gjort, er nettopp å gjøre det vanskeligere for de som kommer å oppnå kravene som settes. Det må på plass en bedre kombinasjon av arbeidstrening, språk og formell kompetanseheving før en stiller strengere krav.

Dette medlemviser til at politikken må ha en indre sammenheng slik at det ikke kuttes i adgangen flyktningene har til norskopplæring, samtidig som det stilles som vilkår å oppfylle et krav til skriftlig og muntlig norsk for å kunne søke om permanent opphold. Selv om kravene som er foreslått ikke vil være særlig vanskelige for de aller fleste, vil det likevel kunne ha store konsekvenser for de som ikke har mulighet til å bestå.

Dette medlemviser til at enkelte, på grunn av forhold slik som manglende skolegang, traumer og for eksempel isolasjon på grunn av samliv, vil kunne ha vanskelig for å bestå en slik prøve. Det er en fare for at spesielt kvinner vil være overrepresentert i den gruppen, og at et slikt krav vil føre til at de ikke kan oppleve tryggheten i det å få permanent opphold. Dette gjelder særskilt etter at det ble gitt instruks GI – 04/2016 om tilbakekallelse av midlertidig opphold der forholdene i hjemlandet endrer seg. Dette medlem viser til at det er foreslått en unntakshjemmel fra kravene. Denne må også utvides til å kunne gi unntak for enkeltpersoner som på grunn av helse, skolegang eller andre tungtveiende grunner som nevnt over ikke kan forventes å kunne bestå et slikt krav.

Vilkår om selvforsørgelse

Komiteen viser til regjeringens forslag om krav til selvforsørgelse de siste 12 månedene for å få permanent oppholdstillatelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener intensjonen bak forslaget er viktig. Å kunne forsørge seg selv er noe av det viktigste integrering handler om. Hvis vi ender i en situasjon der mange av de utlendingene som nå kommer, ikke klarer å forsørge seg selv, vil dette igjen skape et større press på våre velferdsordninger, herunder trygdeytelser og stønadsordninger.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at også dette er en oppfølging av asylforliket inngått mellom de seks partiene, og forlikets punkt 13; «proposisjonen skal også omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold». Dette integreringskriteriet går noe lenger enn vilkårene til å beherske norsk og samfunnskunnskap, men dette flertallet ser likevel at disse tre vilkårene har sin naturlige sammenheng.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er av den oppfatning at uten å kunne norsk og forstå det norske samfunnet vil det bli vanskelig for den enkelte utlending å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Videre er det flertallets oppfatning at uten krav om at man også skal i jobb og kunne forsørge seg selv, vil man kunne se en drastisk økning i offentlige ytelser. Dette er ikke bærekraftig på sikt hvis man skal opprettholde et høyt velferdsnivå og samtidig ha kapasitet til mottak av asylsøkerne med innvilget opphold.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at et slikt krav vil utgjøre et sterkt insentiv for utlendingen til å gjennomføre introduksjonsprogram raskt og deretter søke seg jobb.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at regjeringens forslag er justert fra tre år i høringsforslaget til ett år i lovproposisjonen. Disse medlemmer mener at dette er en hensiktsmessig justering.

Disse medlemmer gir sin tilslutning til at det ved den nærmere utformingen av kravet om selvforsørgelse kan være naturlig å ta utgangspunkt i utlendingsforskriften § 10-7 om krav om underhold ved førstegangs søknad i andre saker enn familieinnvandring.

Disse medlemmer merker seg forslagets unntak fra denne hovedbestemmelsen, og mener det er viktig at grupper som ikke har mulighet til å forsørge seg selv, skal være unntatt fra dette kravet. Disse medlemmer vil derfor legge til grunn at departementet lager unntak for barn, varig uføre, personer over 67 år og personer under utdanning. Det er videre bra at departementet i forbindelse med forskriftsfestingen ser på andre grupper som kan oppleve et slikt krav som urimelig.

Med disse unntakene mener disse medlemmer at man ikke krenker forbudet mot diskriminering etter Grunnloven § 98 jf. EMK artikkel 14.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det er riktig å stille krav til selvforsørgelse de siste 12 måneder før permanent oppholdstillatelse innvilges. Flertallet er enig i at dette kravet skal ta utgangspunkt i utlendingsforskriften § 10.7, som sier at underhold anses sikret når utlendingen har arbeidsinntekt av tilstrekkelig omfang, oppebærer pensjon eller andre faste periodiske ytelser, har egne midler som anses som tilstrekkelige eller vil få studielån eller stipend av tilstrekkelig omfang.

Flertallet er enig i at utgangspunktet bør være at utlendingen de siste tolv månedene ikke har mottatt ytelser etter lov om sosiale tjenester, men at det ikke kan stilles som et absolutt krav.

Flertallet viser til at det for mange personer med fluktbakgrunn kan være krevende å nå kravet til selvforsørgelse. Kostnader til bolig og livsopphold for øvrig vil også variere ettersom hvor i landet man er bosatt, og påvirke evnen til å leve av den inntekten man har. Flertallet mener derfor det må presiseres rimelige unntaksbestemmelser, slik at kravet blir et incentiv og ikke et hinder for integrering.

Flertallet er enig med regjeringen i at det skal gjøres unntak for barn, varig uføre, personer over 67 år og personer under utdanning. Flertallet ber regjeringen gjøre ytterligere unntak for grupper hvor selvforsørgelseskravet vil være særlig urimelig, som for eksempel ved sykdom, nedsatt arbeidsevne, etter mishandling i samlivet, ufrivillig deltid osv.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at for å kunne sikre en god integrering er det viktig at de som har et beskyttelsesbehov, kan få en trygghet om at de får bli i landet. Med krav om forsørgelse de siste 12 måneder for å kunne få oppholdstillatelse åpner det for at noen grupper aldri vil få permanent opphold i Norge.

Disse medlemmerer enig i at det er svært viktig at alle kan forsørge seg selv, og at arbeid og utdanning er en viktig måte å få integrert flyktninger på. På samme tid er det også viktig at de som i utgangspunktet har fått beskyttelse, skal ha mulighet til å få den tryggheten permanent oppholdstillatelse gir. Dersom mange vil ha midlertidige oppholdstillatelser, er dette en risiko for segregering og at de føler mindre tilknytning til Norge.

Disse medlemmer viser til at mange flyktninger som trenger beskyttelse mest er traumatiserte, krigsskadde og funksjonshemmede, og at det kan være både umulig og urimelig å kreve selvforsørgelse av dem. Det er derfor viktig at staten ikke svekker sitt ansvar for å sikre livsopphold gjennom folketrygden for dem som er uten mulighet til selvforsørgelse.

Hjemmel for å kunne avslå søknad om permanent oppholdstillatelse når det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn

Komiteen viser til departementets forslag om å innføre en ny hjemmel for å kunne avslå en søknad om permanent oppholdstillatelse når det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, jf. § 38.

Komiteen viser at det i dag ikke foretas noen skjønnsmessig avveining mot innvandringsregulerende hensyn når søknad om permanent oppholdstillatelse behandles.

Komiteen mener det er viktig at Norge har en innvandringspolitikk som er streng, men rettferdig. I dette tilfellet betyr dette at man skal ha et strengt regelverk, men at det må utvises rettferdighet overfor dem som blir berørt av regelverket.

Når forvaltningen oppdager forhold som tilsier at en permanent oppholdstillatelse ikke burde vært gitt, er den mest fornuftige bruk av regelverket å tilbakekalle den oppholdstillatelsen som er gitt. På samme måte legger komiteen til grunn at denne bestemmelsen anvendes dersom tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn foreligger på vedtakstidspunktet for søknad om permanent oppholdstillatelse.

Komiteen vil peke på at asylinstituttet i sin opprinnelse er en midlertidig rettighet hvor vedkommende får opphold fordi vedkommende trenger beskyttelse fra å oppholde seg i hjemlandet. Årsaker til dette kan være krise, krig eller forfølgelse. Det er et mål at de som får innvilget asyl skal tilbake til sitt hjemland for å delta i gjenoppbyggingen når det igjen er levelige forhold der.

Komiteen merker seg at departementet kun velger å lovfeste ett forhold som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn. Dette er når en utlending aktivt motarbeider avklaring av egen identitet etter ankomst til landet. Komiteen merker seg videre at nærmere regler om hva som skal regnes innenfor denne bestemmelsen fastsettes i forskrift.

Komiteen viser i denne forbindelse til at det er viktig at vi har regler som oppmuntrer den enkelte asylsøker til selv å bidra med å klarlegge egen identitet og bakgrunn. Jo høyere andel som gjør dette, desto mer effektiv saksbehandling vil vi få.

Avslutningsvis peker komiteen på at departementet fremhever at terskelen for å avslå en søknad på bakgrunn av tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn vil være høyere enn hvis det foreligger en vurdering av «bare» innvandringsregulerende hensyn, der «tungtveiende» er utelatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens forslag om ny hjemmel for å kunne avslå søknad om permanent oppholdstillatelse når det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn. Flertallet understreker at det kan være store utfordringer knyttet til klarlegging av identiteten til asylsøkere og at det er viktig å tydeliggjøre at en aktiv motarbeiding av identitetsavklaring ikke aksepteres.

Med tungtveiende hensyn forstår et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, at dette gjelder i saker hvor asylsystemet er forsøkt misbrukt eller hvor utlendingen aktivt motarbeider utlendingsmyndighetene. Dette kan for eksempel være aktiv motarbeidelse med tanke på å fremskaffe reisedokumenter når dette har hindret retur, når utlendingen aktivt motarbeider avklaring av identitet etter ankomst til landet, eller om utlendingen har begått alvorlige, straffbare handlinger. Videre mener dette flertallet at det må utvises forsiktighet i bruk av hjemmelen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at søknad bare kan avslås dersom utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartier enig i at det er viktig å arbeide for at identiteten til de som er i landet, avklares, og at det er viktig at den enkelte er med på å avklare denne dersom det er mulig.

Dette medlemer likevel usikker på om dette sikres ved å gjøre det mulig å avslå søknader om permanent oppholdstillatelse og gjøre at noen aldri får mulighet til å bli en fast del av samfunnet. Dette medlemvil peke på høringsuttalelser fra blant annet NOAS og UDI, som peker på at dette er forhold som avklares på søknadstidspunktet. Dersom det fremkommer etterfølgende opplysninger etter vedtakstidspunktet, kan en oppholdstillatelse, også permanent, tilbakekalles.

Dette medlem vil også påpeke problemet ved at flere som har kommet til Norge ikke tar kontakt med myndighetene for å rette opp identitet, fordi de da risikerer å miste rettigheter, på tross av at de ville ha fått opphold på korrekt identitet. Det er eksempler på at dette kan gjelde barn som blir brakt inn i landet som barnebruder under falskt navn og alder, og som i ettertid må bevise opprinnelig alder og identitet.

Endringer i introduksjonsloven – plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer mellom 55 og 67 år

Komiteen viser til forslaget om at også utlendinger i aldersgruppen 55 til 67 år nå skal ha plikt, og ikke bare rett, til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Komiteen legger til grunn at dette er en oppfølging av asylforlikets punkt 13, der regjeringen bes fremme gode kriterier for integrering. På samme måte som for alle andre som kommer til Norge for å søke asyl og opphold, er det å stille krav det samme som å vise respekt jf. innledningen i avtalen på utlendingsfeltet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre av februar 2014.

Komiteen legger videre til grunn den sammenheng som departementet fremfører mellom statsborgerskap og tillatelse til permanent opphold. Komiteen mener at en slik tilnærming av disse to regelsettene gir økt forutsigbarhet og likebehandling.

Komiteen viser til at de siste endringene i statsborgerloven som ble vedtatt i desember 2015, inneholder nettopp krav til avlagt prøve i norsk og samfunnskunnskap for samtlige søkere mellom 18 og 67 år. Komiteen mener det er naturlig at disse kravene også følger for permanent oppholdstillatelse, når en likevel vet at dette er krav som en søker av statsborgerskap over 55 år vil bli møtt med.

Komiteen legger videre til grunn at dette er en endring som omfatter en avgrenset gruppe. Ifølge UDI vil dette gjelde mellom 300 og 400 personer.

Komiteen støtter endringen og viser til at mennesker over 55 år besitter viktig erfaring og kompetanse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til regjeringens forslag om endringer i introduksjonsloven – plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer mellom 55 og 67 år. Flertallet understreker viktigheten av at alle må lære seg norsk og samfunnskunnskap uavhengig av alder.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartier enig i at det er svært viktig at alle som kommer til Norge får tilstrekkelig opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er likevel slik at det viktigste er at man prioriterer tiltak som vil sikre integrering av de som er i arbeidsfør alder først. Det er derfor ingen sammenheng mellom at regjeringen vil inkludere denne gruppen, samtidig som det kuttes i norskopplæring på mottak.

Oppsummering av lovforslag om permanent oppholdstillatelse

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:

§ 62 nytt annet ledd skal lyde:

En søknad om permanent oppholdstillatelse kan avslås dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet.

§ 62 nytt sjette ledd annet punktum skal lyde:

Oppholdet utenfor riket anses å være sammenhengende selv om utlendingen har hatt ett eller flere opphold av en viss varighet i riket, jf. syvende ledd.

§ 62 nåværende annet til sjette ledd blir tredje til syvende ledd.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter endringsforslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 34 annet ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:

§ 60 første ledd skal lyde:

Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for inntil fem år. Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven, skal tillatelse gis for minst ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Varigheten av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel 3 skal ikke overstige arbeidsforholdets lengde.

§ 62 første ledd bokstav a, b og c skal lyde:

En utlending som de siste fem årene har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse dersom

• a) utlendingen de siste fem årene ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn syv måneder til sammen,

• b) utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse,

• c) det ikke foreligger forhold som nevnt i § 66, »

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter forslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 62 første ledd bokstav d og e.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter forslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f.

Dette flertallet støtter forslaget i proposisjonen til utlendingsloven § 62 syvende ledd, med en lovteknisk endring.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:

§ 62 syvende ledd skal lyde:

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om bortfall av permanent oppholdstillatelse etter sjette ledd. Kongen kan også fastsette nærmere regler om hvor langvarig et mellomliggende opphold i Norge må være for at opphold i utlandet ikke skal regnes som sammenhengende etter sjette ledd. Kongen kan fastsette i forskrift at permanent oppholdstillatelse kan gis i andre tilfeller enn nevnt i første ledd. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om kravene om å beherske et minimum av norsk muntlig og bestått prøve i samfunnskunnskap etter første ledd bokstav d og e, herunder om unntak fra kravene. Kongen kan også fastsette nærmere regler i forskrift om hva som regnes som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn etter annet ledd.»

Endringer i introduksjonsloven

Generelt om endringene

Komiteen viser til at departementet foreslår endringer i introduksjonsloven §§ 2, 17 og 18. Med forslaget til endringer i §§ 2 og 18 vil gjeldende rett videreføres, da det kun er ordlyd og henvisninger som endres. Komiteen viser til av forslaget til endring i § 17 medfører utvidelse av personkretsen som har rett og plikt til opplæring, da forslaget innebærer å utvide 55-årsgrensen til en 67-årsgrense.

Komiteen viser til proposisjonens forslag til endringer i lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere.

Komiteen støtter forslagene i proposisjonen til endringer i introduksjonsloven §§ 2, 17 og 18.

Endringer i statsborgerloven

Generelt til begge bestemmelser

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til de foreslåtte endringene i statsborgerloven. Det er naturlig at også dette tas opp i proposisjonen når utlendingsloven og statsborgerloven har bestemmelser som henger sammen. Videre viser disse medlemmer til at endringene som er foreslått gjort for utlendingsloven om permanent oppholdstillatelse, har direkte virkninger for lovteksten slik den står i statsborgerloven. Disse medlemmer viser til at krav om lengre botid for permanent oppholdstillatelse fører til forlenget tidsperiode før man tidligst kan søke om statsborgerskap. Dette har innvirkning spesielt for norskgifte jf. § 12 og statsløse jf. § 16 i statsborgerloven.

Endringer i § 12 – personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det økte kravet til botid gjør at norskgifte utlendinger nå først kan søke statsborgerskap etter at minimum 5 år er gått. Dette har sammenheng med at vilkårene for permanent oppholdstillatelse må være oppfylte før man kan søke om statsborgerskap, sammen med de andre vilkårene som vil måtte gjelde.

Disse medlemmer merker seg at departementet ikke gjør noen øvrige endringer i kravene til statsborgerskap for denne gruppen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at partiene går imot regjeringens forslag om å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Som konsekvens av dette støttes ikke forslagene til endringer i § 12 om lengre botid før det kan søkes om statsborgerskap.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette viser hvor skjevt og urettferdig denne innstrammingen virker, og at den urimelig rammer mennesker som finner ektemake i et annet land og deres mulighet til å få statsborgerskap.

Endringer i § 16 – statsløse

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til proposisjonens forslag om endring av botid for statsløse, som en følge av at kravet for permanent oppholdstillatelse foreslås hevet til 5 år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at partiene går imot regjeringens forslag om å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Som konsekvens av dette støttes ikke forslagene til endringer i § 16 om lengre botid før det kan søkes om statsborgerskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til departementets forslag om at statsløse barn i forslaget må være bosatt i riket og ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, før det kan søkes om statsborgerskap. Disse medlemmer merker seg høringsinstansenes sprikende høringssvar til forslaget. Likevel legger disse medlemmer til grunn at det er gjort en grundig drøftelse av kravet om fem års botid, og at Norge med dette forslaget overholder sine folkerettslige forpliktelser.

Disse medlemmer mener at det alternative forslaget for statsløse barn gir et godt og praktisk regelverk for de tilfellene hvor familien det gjelder, på et tidligere tidspunkt har avklart den skal etablere seg i Norge. Disse medlemmer legger til grunn at forslaget om at statsløse barn får oppfylt vilkårene for statsborgerskap når en av foreldrene innvilges permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap, er et godt utgangspunkt og et funksjonelt regelverk. Disse medlemmer mener det er viktig at statsløse barn i slike tilfeller ikke blir den tapende part.

Disse medlemmer legger til grunn forslaget om at det for øvrige statsløse søkere med dette vil bety at botidskravet etter statsborgerloven vil økes fra tre til fem år. Disse medlemmer mener dette er en ryddig og logisk videreføring av det forslaget som gjelder for permanent oppholdstillatelse.

Disse medlemmer mener det er positivt at departementet tar høringsinstansenes innvendinger på alvor hva gjelder krav om lovlig opphold for statsløse som omfattes av FN-konvensjonen om begrensing av statsløshet av 1961. Det er bra at departementet her fastslår at det vil lages en unntaksbestemmelse for denne gruppen når faktisk opphold, og ikke lovlig opphold, er det tellende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har ingen merknader til de endringene i statsborgerloven § 16 som ikke har vært på høring, og legger til grunn at det er åpenbart unødvendig å legge forslaget ut på høring i denne prosessen Stortinget nå er inne i. Disse medlemmer deler departementets syn hva gjelder personer som selv har valgt å bli statsløse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter derfor forslaget i proposisjonen til statsborgerloven § 16 tredje ledd. Da det ikke er flertall for å tilrå at de foreslåtte endringene i første og annet ledd vedtas, vil bestemmelsen måtte justeres. Tredje ledd som det er flertall for er en omskrivning av gjeldende § 16 annet punktum. Annet punktum må dermed slettes, og det foreslåtte tredje ledd må bli nytt annet ledd. For å kunne støtte innholdet i proposisjonens forslag til tredje ledd vil disse medlemmer på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«I statsborgerloven gjøres følgende endringer:

§ 16 skal lyde:

For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Statsløs søker som på søknadstidspunktet har fylt 18 år, må likevel ha oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden.

Søkere som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land, omfattes ikke av paragrafen her.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til proposisjonens forslag til endringer i lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap og fremmer følgende forslag:

«I statsborgerloven gjøres følgende endringer:

§ 12 skal lyde:

§ 12 Personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger

For søker som er gift med en norsk statsborger og har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha minst fem års opphold i riket i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i femårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre minst syv år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes samtidig.

Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere og for samboere.

§ 16 skal lyde:

§ 16 Statsløse

For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Statsløs søker må likevel ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i femårsperioden.

For statsløs søker under 18 år som er født i Norge gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd. Statsløs søker under 18 år som er født i Norge må likevel

• a) være bosatt i riket på søknadstidspunktet og ha oppholdt seg i riket de siste fem årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, eller

• b) være bosatt i riket på søknadstidspunktet og ha en forelder som senest på vedtakstidspunktet innvilges permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap.

Søkere som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land omfattes ikke av paragrafen her.»

Disse medlemmer vil subsidiært stemme for Arbeiderpartiets medlemmers forslag til statsborgerloven § 16.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringens forslag til endringer i vilkårene for at statsløse barn skal få innvilget norsk statsborgerskap i statsborgerloven § 16, og vil understreke at statsløse barn utgjør en særskilt sårbar gruppe. Disse medlemmer påpeker at det å øke kravet til oppholdstid fra 3 til 5 år vil utgjøre en betydelig skjerpelse av vilkårene for norsk statsborgerskap for denne gruppen. Disse medlemmer viser til at FNs høykommissær for flyktninger uttrykker bekymring for at botiden foreslås økt for statsløse og særlig statsløse barn. Høykommissæren viser til konvensjoner om statsløses stilling som Norge er forpliktet av, og mener at de foreslåtte endringene ikke er forenlig med disse konvensjonene. Kommissæren viser også til barnekonvensjonen som fastsetter at barn må erverve statsborgerskap ved fødsel eller så snart som mulig etter fødsel. Disse medlemmer viser videre til at Danmark har tolket barnekonvensjonen slik at statsløse barn født i Danmark skal innvilges statsborgerskap såframt de har bosted i Danmark. Videre har 17 land i Europa, deriblant Finland, innført et system med automatisk innvilgelse av statsborgerskap ved fødselen for barn som ellers ville bli statsløse. Disse medlemmer anser at regjeringens forslag går i feil retning ved å skjerpe kravene til statsborgerskap for statsløse og særlig overfor statsløse barn. Hensynet til barnets beste tilsier at Norge bør ha regler som gjør det mulig å få statsborgerskap ved fødsel eller så snart som mulig etter fødsel.

Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke støtte endringene i statsborgerloven § 16, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring av dagens regelverk for statsløse barn født i Norge, som gjør det mulig å få statsborgerskap ved fødsel eller så snart som mulig etter fødsel.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at statsløse per i dag ikke kan søke statsborgerskap i Norge, med mindre de befinner seg i riket med lovlig opphold. Siden Norge mangler spesifikke ordninger for å håndtere statsløses situasjon, vil det være umulig for statsløse som ikke blir innvilget asyl å legalisere sin status, og komme seg ut av det som vil være en limbosituasjon: kravet om lovlig opphold, i stedet for et stabilt faktisk opphold. UNHCR og NOAS har i sine høringsuttalelser til forslag om heving av botid for permanent opphold høsten 2015 påtalt dette som et brudd på FNs konvensjon om statsløse artikkel 1.

Dette medlem viser til at forslaget innebærer at barn av statsløse uten lovlig opphold vil kunne nektes statsborgerskap frem til de er myndige. Det vises til at departementet gir uttrykk for at barn født til statsløshet i Norge uten lovlig opphold skal kunne pålegges ventetid før fremleggelse av søknad om statsborgerskap til de blir 18 år gamle. Departementet skriver at «Søkere som omfattes av konvensjonen skal kunne søke statsborgerskap på de vilkårene som fremgår der over en periode hvor de er myndige» og viser til artikkel 1(2)(a) i konvensjonen, som tillater stater å avgrense søknadstidspunktet for statsborgerskap til perioden hvor søkeren er mellom 18 og 21. Dette medlem mener at barn født til statsløshet må få mulighet til å søke om statsborgerskap kort tid etter fødsel, slik at det ikke legges til rette for at denne gruppen kan gå uten statsborgerskap hele sin barndom. Det er ikke tilstrekkelig at statsløse barn følger oppholdstillatelsen til sine foreldre. Dette vil i tilfellet kunne være brudd på barnekonvensjonen som slår fast at alle barn har rett til å erverve et statsborgerskap. Kravet om å ta hensyn til barnets beste tilsier at perioden for tildeling av statsborgerskap til statsløse barn må være så kort som mulig etter fødselen.