3.1 Forslag til endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger

3.1.1 Formål (§ 11-1)

3.1.1.1 Departementets forslag

Arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse. Det fremgår av folketrygdloven § 11-5 at det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Formålsbestemmelsen viser ikke til at ytelsen gjelder for personer med sykdom, skade eller lyte. Det foreslås derfor å synliggjøre i formålsbestemmelsen at arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse ved å ta inn begrepene «sykdom», «skade» eller «lyte».

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-1.

3.1.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til forslaget og støtter intensjonen om å presisere i formålsbestemmelsen at ordningen er en helserelatert ytelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at samarbeidspartiene på en rekke områder har gjennomført tiltak for å bygge opp gode alternativer til de helserelaterte ytelsene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at denne presiseringen gjør det nødvendig med et tydelig tilbud til dem som ikke defineres å ha krav på ytelsen. Det er overraskende at det ikke er synliggjort forsterkede tiltak verken i meldingsdelen eller gjennom andre tiltak for denne gruppen. Det er heller ikke noen anslag for hvor mange dette gjelder, og det er ikke redegjort for hvordan disse ungdommene skal følges opp.

3.1.2 Forutgående medlemskap (§ 11-2)

3.1.2.1 Departementets forslag

Reglene om forutgående medlemskap bør utformes med sikte på at den enkelte skal være i stand til å forutse konsekvensene av opphold i medlemskapet av kortere eller lengre varighet. Videre bør reglene sikre likebehandling. Det bør i mindre grad legges opp til skjønnsmessige vurderinger.

Manglende oppfyllelse av botidskravet for uføretrygd innebærer et varig tap av retten, mens botidskravet for arbeidsavklaringspenger innebærer en ventetid før ytelsen kan innvilges.

Det vises til at det i Prop. 85 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg (ny inntektssikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav for rett til visse ytelser) er fremmet tilsvarende forslag om endringer i folketrygdloven § 11-2. Proposisjonen ble oversendt Stortinget 5. april 2017, det vil si etter Prop. 74 L (2016–2017). Sistnevnte forslag innebærer samme endring i unntaksadgangen som her, men det foreslås i tillegg at det ordinære botidskravet heves til fem år, og at det ikke gis særlige unntak for personer med flyktningstatus. Forutsatt at Stortinget først fatter vedtak i samsvar med lovproposisjonen om endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg mv., foreslås det ingen endringer i § 11-2 i proposisjonen her, Prop. 74 L (2016–2017).

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-2.

3.1.2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til Stortingets behandling av Prop. 85 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg (ny inntektsikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav for rett til visse ytelser), jf. Innst. 368 L (2016–2017).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Innst. 368 L (2016–2017), jf. Prop. 85 L (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at å fjerne mulighetene for at de som ikke har lang botid i Norge kan motta arbeidsavklaringspenger, ikke vil bidra til at flere kommer i arbeid, men bidra til at flere holdes utenfor arbeidslivet. Dette er en oppskrift på hvordan man øker forskjeller mellom folk.

3.1.3 Opphold i Norge (§ 11-3)

3.1.3.1 Departementets forslag

Når man mottar arbeidsavklaringspenger, er det en forutsetning at man mottar aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde et arbeid.

Det foreslås å lovfeste en grense på utenlandsopphold etter tredje ledd på inntil fire uker per kalenderår.

Det er en forutsetning at utenlandsoppholdet er forenlig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll.

Det foreslås videre at medlemmet på forhånd må søke Arbeids- og velferdsetaten om godkjenning av utenlandsoppholdet. Dersom etaten ikke godkjenner søknaden om utenlandsoppholdet, er ikke vilkårene for å få utbetalt arbeidsavklaringspenger til stede i denne perioden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-3 tredje ledd.

3.1.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til forslaget og merker seg at lovendringen kun gjelder § 11-3 tredje ledd. Forslaget vil derfor ikke ha innvirkning på personer som etter § 11-3 andre ledd oppholder seg i utlandet på grunn av medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet. Flertallet påpeker at hovedregelen for mottak av arbeidsavklaringspenger er at man oppholder seg i Norge, og at denne regelen ligger fast. Praksis i Arbeids- og velferdsetaten er at utenlandsopphold på inntil fire uker per kalenderår vanligvis godkjennes. Flertallet anser gjeldene praksis som en fornuftig avveining. Forslaget lovregulerer denne praksisen.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti merkar seg at regjeringa sitt forslag går ut på å lovfeste Arbeids- og velferdsetaten sin praksis med å avgrense utanlandsopphald for mottakarar av arbeidsavklaringspengar. Desse medlemene noterer seg at det er snakk om å lovfeste gjeldane praksis, sjølv om det ikkje finnst noko direkte høve for ei slik lovfesting. Ei lovfesting vil derimot kunne gjere det vanskelegare for Arbeids- og velferdsetaten å utvise skjønn i utbetaling av arbeidsavklaringspengar. Desse medlemene stiller seg difor kritisk til forslaget frå departementet.

3.1.4 Kravet til sykdom og nedsatt arbeidsevne (§ 11-5)

3.1.4.1 Departementets forslag

3.1.4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse. I inngangskriteriene til ytelsen kreves det en årsakssammenheng mellom de helseutfordringer man har, og den nedsatte arbeidsevnen. Samtidig er det ikke et krav at sykdommen er hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen. § 11-5 innbefatter «helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Sintefs evaluering av arbeidsavklaringspengeordningen, «Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning», hvor det står:

«Arbeidsavklaringspenger blir i masteroppgavene omtalt som en heterogen trygdeytelse, uten en klar profil. Dette begrunnes med at mottakere av AAP sjelden vil ha mange felles kjennetegn, i motsetning til for eksempel sykepenger, dagpenger og foreldrepenger, der målgruppene vil være enklere å avgrense. Faren er derfor at arbeidsavklaringspenger blir en veldig elastisk trygdeytelse, som blir vanskelig å håndtere i praksis. Dette er en utfordring som først og fremst NAV vil merke, siden det er NAV-kontorene og NAV forvaltning som forvalter ytelsen.»

Bakgrunnen for forslaget er å presisere at ytelsen skal være helserelatert. Dette vil kunne forenkle oppfølgingsarbeidet ved at det gjør ordningen mindre elastisk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den samme Sintef-rapporten sier at grunnen til at arbeidsavklaringspengeordningen ikke virker etter intensjonene, er at mange ikke får tilstrekkelig oppfølging. Disse medlemmer viser til sine forslag om å innføre en aktivitetsreform for unge mottakere av arbeidsavklaringspenger, samt forslag fremmet i Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjetter.

Komiteen viser til at man presiserer gjeldende rett om årsakskravet for rett til arbeidsavklaringspenger ved å implementere vesentlighetskravet fra forarbeidene. I tillegg foreslås det å fjerne vurderingsmomentene «interesser og ønsker» fordi disse kriteriene ikke er relevante for å vurdere den enkeltes arbeidsevne. Komiteen presiserer at «interesser og ønsker» foreslås tatt ut av § 11-5, men at det i oppfølgingsarbeidet, hjemlet i Nav-loven § 14 a, fortsatt skal legges vekt på ønsker og interesser. Komiteen merker seg viktigheten av å vektlegge disse momentene i oppfølgingsarbeidet, da det er relevant for den enkeltes motivasjon og mestringsfølelse.

Komiteen viser videre til forslaget om mobilitetskrav. Komiteen presiserer at mobilitetskravet for arbeidsavklaringspenger ikke vil kunne sammenlignes med mobilitetskravet for dagpenger. Dette er to ulike ytelser med vidt forskjellige målgrupper, og regjeringen presiserer at det ikke skal være et absolutt mobilitetskrav av nasjonal karakter, slik som i dagpengeordningen. Komiteen viser til at regjeringen i proposisjonen skriver at det må være en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvilke mobilitetskrav det er rimelig å stille. Personer med nedsatt arbeidsevne vil kunne ha vanskeligere for å være like mobile i arbeidsmarkedet som personer med full arbeidsevne. Etter regjeringens forslag vil den enkeltes helse og utfordringer som sykdommen medfører, tas hensyn til i vurderingen av hvor det anses rimelig at medlemmet tar arbeid. Forutsetningene den enkelte mottaker har til å flytte eller pendle, skal også vurderes etter medlemmets sykdom, skade eller lyte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at bo- og arbeidsmarkeder i dag gjerne går ut over kommunegrenser eller tettsteder, og flertallet mener det ikke kan være slik at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal begrense sine jobbmuligheter til sitt hjemsted, men at disse skal søke arbeid i tråd med sine interesser, ønsker og forutsetninger i det regionale arbeidsmarkedet eller det nasjonale arbeidsmarkedet der det er hensiktsmessig.

Flertallet mener regjeringens forslag fanger opp motforestillingene som ble reist i departementets og komiteens høring i saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i høringen kom en rekke innvendinger mot mobilitetskravet som er forslått av regjeringen i proposisjonen. Det må, etter disse medlemmers mening, være den enkeltes situasjon og helsetilstand som er avgjørende for om det er hensiktsmessig å kreve at mottakere av arbeidsavklaringspenger flytter. Det kan både være urimelig for dem som for eksempel har tilpasset bolig, og for dem som har behov for trygghet og oppfølging i kjente omgivelser, å bli møtt med et krav om flytte for å få arbeid. For mange kan veien tilbake til arbeidslivet bli lengre i slike situasjoner.

Komiteen presiserer at et medlem som mottar arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker, fortsatt vil ha som vilkår å være reell arbeidssøker jf. folketrygdloven § 4-5.

3.1.5 Aktivitetsplikt, meldeplikt og oppfølging (§§ 11-7–11-10 og § 11-30)

3.1.5.1 Departementets forslag

3.1.5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at ekspertgruppen som har gjennomgått Nav, anbefaler at reaksjonene bør være milde og umiddelbare fremfor sjeldne og alvorlige. Reaksjonsbestemmelsene i dagens ordning er lite nyanserte og kan være tidkrevende å forvalte. Ofte foreligger det gjentatte brudd på aktivitetsplikten før Nav reagerer, og da ved å stanse ytelsen fullstendig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg derfor at regjeringen foreslår følge opp denne anbefalingen ved å innføre en ny reaksjonsbestemmelse som gjør at arbeidsavklaringspengene kan reduseres med én dag dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å følge en konkret og pålagt aktivitetsplikt. Regjeringen foreslår tre konkrete pliktbrudd som skal føre til én dags reduksjon av ytelsen, og flertallet mener dette er en hensiktsmessig avveining.

Komiteen er opptatt av at reaksjonene skal være enkle og effektive å forvalte av Nav, fordi mest mulig av ressursene nå skal brukes til å gi en arbeidsrettet og tett oppfølging av den enkelte brukeren. Samtidig er det viktig at Nav informerer brukeren om at brudd på avtaler kan gi slike konsekvenser for utbetalingen til brukeren. Komiteen er opptatt av at Navs ansatte skal ha et regelverk å forholde seg til, men et faglig skjønn til å utøve hva som er rimelig i de ulike tilfellene. Komiteen støtter derfor at det ikke utformes i lovs eller forskrifts form nøyaktige kriterier for hva som skal utgjøre rimelig grunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, merker seg innspillene fra Kreftforeningen i forbindelse med komiteens høring 2. mai 2017, og understreker at med regjeringens forslag vil sykdom fortsatt være en gyldig grunn for ikke å levere meldekort i tide.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill knyttet til unntak for å sende meldekort. Disse medlemmer mener at vurderingen av hvorvidt noen er i stand til å sende inn meldekort eller ikke, må foretas av veileder ved Nav lokalt, i samarbeid med fastlege eller behandler.

3.1.6 Oppfølging (§ 11-11)

3.1.6.1 Departementets forslag

Det er variasjoner i bistands- og oppfølgingsbehovet til mottakerne av arbeidsavklaringspenger, og for å legge til rette for en mer effektiv bruk av etatens oppfølgingsressurser er det viktig å gjøre oppfølgingen mer målrettet. Det foreslås en endring i § 11-11 slik at det fremgår at mottakeren skal følges opp etter at behandlingen eller det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført. Lovforslaget vil gi en bedre oppfølging ut ifra den enkeltes behov.

Det enkelte Nav-kontor står selv fritt til å gjøre en vurdering av hensiktsmessig omfang av oppfølging i den enkelte saken. For å sikre et minimum av oppfølging opprettholdes det forskriftsfestede kravet til minst ett årlig oppfølgingspunkt. Det er iverksatt en rekke tiltak for å styrke den arbeidsrettede bistanden som gis av Arbeids- og velferdsetaten, både i virkemiddelapparatet og på oppfølgingssiden.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-11.

3.1.6.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at Sintef påpeker i sin rapport «Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning» at veilederne i Nav er pålagt for mange oppgaver knyttet til registrering og rapportering som ikke har direkte tilknytning til å hjelpe folk tilbake i arbeid. Dette tar tid fra godt oppfølgingsarbeid. På samme måte er dagens system for arbeidsevnevurderinger kritisert i flere evalueringer fordi de har for stort fokus på helsemessige begrensninger og for å være for lite arbeidsrettet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, merker seg at Arbeids- og velferdsdirektoratet forenkler og forbedrer systemet for arbeidsevnevurderinger, og at mer av Nav-veiledernes ressurser skal brukes til god oppfølging.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringens forslag må ses i sammenheng med denne utviklingen av Nav. Forslaget om oppfølging etter behandling eller etter at det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført, skal forstås som et minstekrav. Dette flertallet mener det er viktig at oppfølgingen blir mer målrettet, og at den er tilpasset mottakernes behov, samtidig som man bevarer Nav-veilederes fleksibilitet i oppfølgingsarbeidet. Det er den enkelte veileder, i samarbeid med mottaker, som vet best hvor skoen trykker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til at regjeringen ikke synliggjør mer aktive oppfølgingstiltak enn å forskriftsfeste et krav om minimum ett årlig oppfølgingspunkt. Disse medlemmer viser til forslag om en aktivitetsreform for unge mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at unge mottakere må oppfylle aktivitetskrav dersom helsesituasjonen gjør det mulig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det må være et mål at samarbeid mellom stønadsmottaker, Nav, behandler, tiltakssted, kommunalt tjenesteapparat m.fl. forbedres. Disse medlemmer mener at mer tid og ressurser tilgjengelig er avgjørende for gode tverrfaglige samarbeid ved det lokale Nav-kontoret, og at en betydelig styrking av førstelinjen er en forutsetning for å oppnå tettere oppfølging, kortere stønadsløp og bedre tilpassing til den enkeltes behov.

3.1.7 Varighet (§ 11-12)

3.1.7.1 Departementets forslag

3.1.7.2 Komiteens merknader

Komiteen presiserer at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse. I dag er hovedregelen at man kan motta ytelsen i fire år, og samtidig er det muligheter for unntak til hovedregelen, uten begrensninger for hvor lenge unntaket kan gis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens forslag og merker seg at det er dokumentert at sannsynligheten for overgang til arbeid øker når den maksimale varigheten nærmer seg.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at målet med regjeringens forslag er at flere skal hjelpes tilbake i arbeid raskere. Reduksjonen i varighet fra fire til tre år må sees i sammenheng med virkemidlene for å oppnå bedre og tettere oppfølging av den enkelte mottaker, og med utvidelsen av perioden man kan få arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker.

Dette flertallet deler regjeringens syn på at det fremdeles må være unntak fra hovedregelen, og mener det er flere grunner som kan tilsi at dette er nødvendig. Blant annet vil unntaksbestemmelser kunne hindre økt overgang til uføretrygd. I dag er det ingen lovregulering av hvilke situasjoner som kan gi unntak fra hovedregelen. For å unngå forskjellsbehandling og for å forenkle saksbehandlingen til Arbeids- og velferdsetaten foreslår regjeringen å lovregulere dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i proposisjonen fra regjeringen dokumenteres at det i de gamle ordningene, som ble erstattet av dagens arbeidsavklaringspenger, var en økt overgang til arbeid først når maksimaltiden hadde løpt ut. I arbeidsavklaringspengerordningen derimot, økte overgangen til arbeid før den maksimale varigheten på fire år gikk ut, både for dem som hadde vært sykmeldt, og for dem som ikke hadde sykepenger før de fikk innvilget arbeidsavklaringspenger. Dette skjedde når vedtakene skulle fornyes årlig. Dette tydeliggjør behovet for tett oppfølging, og forslaget om å utvide ordningen med obligatoriske samtaler fra én til to årlig er utilstrekkelig.

Disse medlemmer støtter derfor ikke de innskrenkninger som gjøres når det gjelder varighet i ordningen. Ingen blir arbeidsføre av å miste økonomisk støtte. For å bringe flere tilbake til arbeidet trengs det tiltak og oppfølging. Disse må settes inn raskere enn i dag slik at flere får avsluttet perioden med arbeidsavklaringspenger raskere. Men fortsatt vil det være mange som har behov for en lengre periode for å komme tilbake i arbeid etter en lang sykdomsperiode. En for kort rehabiliteringsperiode vil gi økt overgang til andre trygdeytelser eller til økonomisk sosialhjelp, noe som ikke er en ønsket utvikling for disse medlemmer.

Disse medlemmer støtter heller ikke at det er behov for å lovfeste hvilke situasjoner som kan gi unntak fra maksimal stønadsperiode for å unngå forskjellsbehandling. Dette bryter med det prinsippet en enstemmig komité la til grunn ved behandlingen av Meld. St. 33 (2015–2016) Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet, der myndige Nav-medarbeidere som kan bruke skjønn, ble sett på som et nødvendig virkemiddel for å utvikle Nav i en ny tid. Disse medlemmer er forundret over at regjeringen bare få måneder etter at meldingen ble behandlet, har gått bort fra dette prinsippet, som var et hovedgrep i meldingen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det må være et mål at mottakere av arbeidsavklaringspenger faktisk får tett oppfølging, konkret innhold og plan for sin stønadsperiode og unngår ventetid som følge av at veilederne hos Nav har for mange å følge opp. Dette medlem mener videre det må være til det beste for den enkelte å få avklart sin situasjon så raskt som mulig, samtidig som det tas hensyn til de helsemessige utfordringene den enkelte har, og at det gjøres individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Dette medlem mener at en endring som innebærer at maksperiode for å motta arbeidsavklaringspenger reduseres fra fire til tre år, forutsetter at Nav-kontorene faktisk får ressurser og myndighet til oppfølging av brukere, og at det innvilges nødvendige unntak for dem som trenger det.

Dette medlem støtter imidlertid ikke at det skal være en tidsbegrensning på unntak fra maksimal varighet, og mener videre at vilkårene for unntak må håndheves av Nav lokalt. Dette innebærer at det er Nav lokalt som skal ha siste ord når det gjelder forlenging av stønadsperioden ut over tre år, og at dette legges til grunn når ansvarlig enhet i Nav skal fatte vedtaket.

Dette medlem viser til dagens regelverk om unntak fra maksperiode på fire år, som gjengitt i Prop. 74 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven mv. (arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.), side 47:

«I særlige tilfeller kan perioden forlenges utover fire år. Dette er nærmere regulert i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 2a. Stønadsperioden kan forlenges dersom medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har behov for særlig langvarig utredning, oppfølging, behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og medlemmet fortsatt har en viss mulighet for å komme i arbeid.»

Dette medlem viser til at det er lagt opp til at det fortsatt skal være slik at personer med helseproblemer som har behov for et lengre stønadsløp for å avklare arbeidsevne eller komme tilbake i arbeid, skal få det. Videre forutsetter dette medlem at veiledere ved Nav får tid og ressurser til tett oppfølging av den enkelte, slik at hver enkelt har en fremdriftsplan og et innhold i stønadsperioden.

Dette medlem mener det er helt avgjørende at veileder ved Nav lokalt har reell beslutningsmyndighet knyttet til varighet og unntak ut over maksperioden. Dette medlem legger til grunn at mottakere av arbeidsavklaringspenger får beholde ytelsen frem til vedkommende faktisk er avklart mot arbeid eller andre ytelser.

Dette medlem mener derfor at unntak fra maksperiode ikke skal tidsbegrenses, slik det er foreslått, fordi dette kan gjøre det vanskelig for dem som er i lange behandlings- eller tiltaksløp. Det må videre være mulighet for lengre stønadsløp for dem som opplever betydelig ventetid for medisinsk utredning, behandling eller plass i arbeidsrettede tiltak, eller som ikke har nådd sitt mål innenfor en viss tidsfrist, men som er i et hensiktsmessig løp mot arbeid. Dette medlem mener at en tidsbegrensning heller ikke ivaretar behovet for skjønnsmessige vurderinger og individuelle behov hos den enkelte.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 11-12 Varighet

Arbeidsavklaringspenger gis så lenge det er nødvendig for at medlemmet skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, se § 11-7, men likevel ikke lenger enn tre år.

Stønadsperioden kan forlenges dersom sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd, og

• a) medlemmet først etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling, og/eller arbeidsrettet tiltak, eller

• b) medlemmet har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak, eller

• c) medlemmet har behov for særlig langvarig oppfølging, behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og medlemmet fortsatt har en viss mulighet for å komme i arbeid.

Stønadsperioden kan også forlenges dersom medlemmet deltar på et opplæringstiltak.

Ved beregningen av den maksimale stønadsperioden inngår den tiden medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger etter §§ 11-5, 11-14, 11-15 og 11-16. Øvrige perioder hvor medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger, skal ikke inngå i beregningen av den maksimale stønadsperioden.»

3.1.8 Arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger (§ 11-13)

3.1.8.1 Departementets forslag

Det foreslås en egen bestemmelse for rett til arbeidsavklaringspenger for et medlem som ikke har opparbeidet seg rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 11-13 andre og fjerde ledd.

Det kan gis rett til arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder for medlemmer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger etter hovedreglene og innen seks måneder etter at arbeidsavklaringspengene opphørte, blir arbeidsufør som følge av annen sykdom. Dersom medlemmet blir arbeidsufør på grunn av samme sykdom, kan det gis rett til arbeidsavklaringspenger dersom arbeidsuførheten oppstår innen ett år etter at arbeidsavklaringspengene opphørte. Dette fremgår av forslag til § 11-13 bokstav a og b som er en videreføring av reglene i gjeldende § 11-13 tredje ledd bokstav a og b.

Det foreslås å ta ut formuleringen «selv om nedsettelsen av arbeidsevnen antas å være rent forbigående», da dette i praksis ikke blir vurdert som et vilkår. Bestemmelsens bokstav c er en videreføring av gjeldende rett.

Videre foreslås det at hvis et medlem har mottatt sykepenger etter kapittel 8 i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de tre siste årene og fortsatt er arbeidsufør, skal det gis rett til arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 ny bokstav d. Etter dette har et medlem rett til arbeidsavklaringspenger inntil seks måneder hvis vedkommende har gått til makstidspunktet for sykepenger og fortsatt er syk (bokstav d), eller vedkommende er i arbeid og igjen blir syk (bokstav c).

Videre foreslås det at et medlem som har mottatt arbeidsavklaringspenger og deretter foreldrepenger og innen seks måneder etter at arbeidsavklaringspengene opphørte, igjen blir arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, kan få rett til arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 bokstav e. Bestemmelsen er tatt inn, siden det er foreslått at et medlem ikke skal ha rett til sykepenger etter periode med foreldrepenger som er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger, jf. forslag til ny § 8-2 andre ledd.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-13 første ledd.

Bestemmelsen fra gjeldende § 11-13 femte ledd om at det ikke gis arbeidsavklaringspenger i arbeidsgiverperioden for sykepenger, videreføres.

Det er også tatt inn i bestemmelsen at kravene i folketrygdloven § 8-7 om dokumentasjon av arbeidsuførhet, og § 8-8 om medlemmets medvirkning, gjelder tilsvarende.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-13 andre ledd.

Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 at medlemmets arbeidsevne er nedsatt med minst halvparten. Sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, jf. § 11-5.

Vilkårene i § 11-6 gjelder ikke. Det skal ikke utarbeides en aktivitetsplan etter Nav-loven § 14 a for personer som mottar arbeidsavklaringspenger med hjemmel i § 11-13. Karensperiode etter forslag til ny § 11-31 vil løpe uavhengig av om medlemmet mottar ytelse etter § 11-13.

§ 11-13 skal anvendes i særlige tilfeller. Reglene skal ikke fungere som et ekstra unntak i tillegg til unntaket i § 11-31 første ledd andre punktum, men skal gjelde for personer som har behov for en midlertidig inntektssikring ved tilbakefall eller ny sykdom.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-13.

3.1.8.2 Komiteens merknader

Komiteen merker seg at det foreslås en egen bestemmelse for rett til arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, og at dette i praksis er en videreføring av gjeldende rett. I tillegg foreslår regjeringen at medlemmer av folketrygden som har mottatt arbeidsavklaringspenger og deretter foreldrepenger, og som innen 6 mnd. etter at stønadsforløpet opphørte blir arbeidsuføre, som følge av sykdom eller skade, skal ha rett til arbeidsavklaringspenger istedenfor sykepenger.

3.1.9 Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker (§ 11-17)

3.1.9.1 Departementets forslag

Det er vanskelig for Arbeids- og velferdsetaten å avslutte arbeidsavklaringspengene dersom mottakeren ikke har et arbeid eller annen inntekt. Mange fortsetter derfor å motta arbeidsavklaringspenger selv om de er avklart mot arbeid. Dette har trolig ikke fullt ut gitt den forventede innsparingen. Det ønskes på denne bakgrunn å utvide perioden med arbeidsavklaringspenger mens medlemmet søker arbeid. Det er et vilkår for å motta arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker at mottakeren er reell arbeidssøker, jf. folketrygdloven § 4-5.

Det er ønskelig å likebehandle arbeidssøkende som mottar dagpenger med arbeidssøkende som mottar arbeidsavklaringspenger. Det er et vilkår at meldeplikt og møteplikt etter folketrygdloven § 4-8 overholdes.

I lovforslaget til § 11-12 foreslås det en vesentlig innstramming i varighetsbestemmelsene. Det foreslås derfor at perioden det kan gis arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker, utvides fra tre måneder til seks måneder. Praktiseringen av bestemmelsen vil bli fulgt tett.

Perioden med arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker inngår ikke ved beregning av den maksimale stønadsperioden.

Videre foreslås det enkelte språklige endringer av lovteksten. Blant annet foreslås det at overskriften på bestemmelsen endres fra «Arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid» til «Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker».

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-17.

3.1.9.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til forslaget, og mener dette vil bidra til at flere får mulighet til å komme inn i, eller tilbake til, arbeidslivet.

3.1.10 Beregningsgrunnlaget (§ 11-19)

3.1.10.1 Departementets forslag

Arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse, og beregningsperioden bør fortsatt være noe kortere enn for uføretrygd.

Taket på 6 G settes på beregningsgrunnlaget når det gjelder arbeidsavklaringspenger, mens det settes på hvert kalenderår for uføretrygd. Beregningsgrunnlaget for uføretrygd og arbeidsavklaringspenger bør være likt når det er de samme tre årene som ligger til grunn. Ved en eventuell overgang til uføretrygd etter arbeidsavklaringspenger er det en fordel at beregningsgrunnlaget så langt som mulig er likt. Det foreslås derfor at taket for den pensjonsgivende inntekten på 6 G settes per kalenderår, og ikke på det samlede grunnlaget.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-19 andre ledd, andre punktum.

3.1.10.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til forslaget. Ved overgang fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd vil det være en fordel at beregningsgrunnlaget så langt som mulig er likt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om å endre beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger i realiteten er et innstrammingsforslag som vil ramme dem som har prøvd å stå i jobb i forkant av en sykdomsperiode gjennom å redusere arbeidsmengde. Forslaget betyr at mottakere av arbeidsavklaringspenger vil motta 85 mill. kroner mindre enn i dag. Det er, etter disse medlemmers mening, urimelig at systemtilpasninger skal gi slike utslag.

3.1.11 Reduksjon ved delvis nedsatt arbeidsevne (§ 11-23)

3.1.11.1 Departementets forslag

Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten. Det er ikke bare antall arbeidede timer det skal tas hensyn til, men også medlemmets muligheter for arbeid og inntekt. Tilbakemeldinger tyder på at arbeidsavklaringspenger i liten grad blir redusert mot timer som mottakeren ikke arbeider, men som han eller hun kunne arbeidet.

Det foreslås derfor en språklig justering i lovbestemmelsen, slik at det kommer klarere frem at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot arbeidet tid, men også mot timer medlemmet kunne ha arbeidet. Det skal alltid vurderes om medlemmet har en arbeidsevne som ikke er utnyttet, ved innvilgelsen av ytelsen og på oppfølgingspunktene eller i forbindelse med en revurdering av ytelsen.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-23 andre ledd.

3.1.11.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til regjeringens forslag. Bakgrunnen for forslaget er at Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere i hvor stor grad arbeidsevnen er nedsatt. Det innebærer at ikke bare arbeidede timer, men også mottakers mulighet for arbeid og inntekt må vurderes. I dag gjøres dette i liten grad. Formålet med en språklig justering i lovbestemmelsen er at det legger til rette for en mer nøyaktig vurdering av den reelle arbeidsevnen.

3.1.12 Utvidelse av perioden med gradering ned mot 20 pst. (§ 11-23)

3.1.12.1 Departementets forslag

Tilbakemeldinger tyder på at grensen på at man kan arbeide 60 pst. før ytelsen faller bort, innebærer at enkelte lar være å øke arbeidsinnsatsen selv om de i utgangspunktet kan arbeide mer. Det er ofte vanskelig både for etaten og mottakeren å vite når det er seks måneder igjen av stønadsperioden. Ofte har mottakeren behov for oppfølging i mer enn seks måneder for å komme fullt tilbake i arbeid.

Dersom det legges til rette for at mottakeren kan arbeide noe mer uten at ytelsen faller bort, vil det kunne lette overgangen til arbeid og styrke arbeidsinsentivene i ordningen.

Det ønskes å legge til rette for en mer gradvis tilbakeføring til arbeidslivet og foreslås at det skal være mulig å arbeide inntil 80 pst. de siste tolv månedene av stønadsløpet. Perioden kan benyttes i en opptrappingsfase ved å øke arbeidsinnsatsen gradvis. Dersom arbeidsforsøket ikke fører frem og medlemmet har behov for ytterligere behandling, tiltak eller oppfølging, kan han eller hun ha rett til arbeidsavklaringspenger dersom arbeidsevnen er redusert med minst 40 pst.

Det foreslås å opprettholde begrensningen om at muligheten til å arbeide inntil 80 pst. gjelder én gang per stønadsperiode.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-23 sjette ledd.

3.1.12.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til regjeringens forslag og deler synet om at forslaget vil styrke arbeidsincentivene i ordningen.

3.1.13 Karensperiode før en ny periode med arbeidsavklaringspenger (§ 11-31)

3.1.13.1 Departementets forslag

Arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse. Gitt at vilkårene er oppfylt, kan en periode med arbeidsavklaringspenger avløses av en ny periode. Dette undergraver at ytelsen er midlertidig.

Det foreslås derfor å innføre en karensperiode på ett år for medlemmer som har gått ut maksimal stønadsperiode (tre år) – inkludert unntak (inntil to år), dersom vilkårene for dette er oppfylt, se ny § 11-12. Personer som har gått ut maksimal stønadsperiode får ikke ny rett til arbeidsavklaringspenger før det har gått 52 uker.

Det foreslås at det åpnes for et unntak fra karensperioden for personer med alvorlig sykdom eller alvorlig skade. For øvrig vil karensperioden gjelde for alle.

Det foreslås også å videreføre dagens bestemmelse i § 11-20 om når det må settes frem nytt krav om arbeidsavklaringspenger.

Det er viktig at mottakerne som går fra arbeidsavklaringspenger til foreldrepenger, fanges opp etter endt foreldrepengeperiode, slik at arbeidsrettet aktivitet kan gjenopptas og de igjen får arbeidsavklaringspenger. I dag skjer ikke dette dersom permisjonen har vart mer enn 52 uker. Det foreslås derfor at arbeidsavklaringspengene ikke skal anses for å ha vært stanset i perioder der medlemmet mottar foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger.

Videre foreslås det at departementet i forskrift kan fastsette når medlemmet har rett til å få innvilget en ny stønadsperiode, når medlemmet skal fortsette i den samme stønadsperioden, og når det skal fremsettes nytt krav.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-31.

3.1.13.2 Komiteens merknader

Komiteen understreker arbeidsavklaringspengenes midlertidige karakter. Målet i stønadsforløpet må være istandgjøring av mottaker til å tre inn i eller tilbake til arbeid. Regjeringen foreslår derfor at det innføres en karensperiode etter utløpet av maksimal stønadsperiode før det kan gis rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det at man kan få innvilget ny periode med arbeidsavklaringspenger umiddelbart etter utløpet av endt stønadsperiode, undergraver ordningen som midlertidig ytelse. Flertallet merker seg at det foreslås at mottakere som har nådd ytelsens maksimumsgrense, må vente i 52 uker før vedkommende kan ha rett på en ny periode med arbeidsavklaringspenger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enige i at hovedregelen bør være at den enkelte er avklart i løpet av 4-årsperioden, men dersom det vurderes at personen har mulighet for å komme tilbake til arbeid på sikt, er det bedre at tidsperioden på arbeidsavklaringspenger forlenges, forutsatt at de gis relevant oppfølging gjennom behandling, utdanning eller arbeidstrening/praksis. En for streng fortolkning vil bety at flere avklares til uføretrygd enn nødvendig. Disse medlemmer støtter derfor verken forslaget om innføring av en karensperiode på 52 uker før en ny arbeidsavklaringspengerperiode eller forslaget om innstramming i tidsperioden arbeidsavklaringspenger kan ytes.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet støtter ikke forslaget om innføring av en karensperiode på 52 uker. Det går frem av Prop. 74 L (2016–2017) om dette at det i dag må:

«[…] settes fram et nytt krav dersom saken er avsluttet, personen er ferdig avklart eller har fått innvilget arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid. Settes det fram et nytt krav, må alle vilkårene vurderes, og det kan eventuelt innvilges en ny fireårsperiode med arbeidsavklaringspenger.»

Dette medlem viser til at det etter gjeldende rett skal gjøres en ny vurdering av vilkårene for en persons rett til arbeidsavklaringspenger, basert på nytt saksforhold, i tilfeller hvor stønadsperioden er utløpt. Dette medlem mener at en karensperiode på 52 uker vil kunne avskjære folk som har et reelt behov for arbeidsavklaringspenger fordi de står utenfor arbeid med bakgrunn i et betydelig helseproblem. Dette medlem kan ikke se at disse menneskene vil få andre muligheter enn å søke om økonomisk sosialhjelp fra kommunen, noe dette medlem vurderer som en betydelig merbelastning i en i utgangspunktet vanskelig situasjon.

3.1.14 Opptjening til sykepenger – forholdet til foreldrepenger (§ 8-2)

3.1.14.1 Departementets forslag

Sykepenger kan gis i inntil ett år i løpet av en treårsperiode. Den som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at han eller hun sist fikk utbetalt sykepenger, får igjen rett til sykepenger i inntil ett år, jf. folketrygdloven § 8-12 andre ledd. En mottaker av arbeidsavklaringspenger etter sykepengeperioden anses ikke som helt arbeidsfør og opptjener ikke ny rett til sykepenger. Det blir derfor lite rimelig å la disse opptjene ny sykepengerett utelukkende fordi de får barn og mottar foreldrepenger.

Det foreslås derfor at hvis medlemmet har mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger og deretter foreldrepenger, skal det ikke opptjenes ny rett til sykepenger. Sykepengerett opptjenes heller ikke hvis medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger (uten forutgående periode med sykepenger) og deretter foreldrepenger. For disse tilfellene vil arbeidsavklaringspenger være rett ytelse.

Det foreslås at det presiseres i § 8-2 andre ledd at foreldrepenger som er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger, ikke likestilles med forutgående arbeid ved opptjening av rett til sykepenger. Videre foreslås det å presisere at dersom medlemmet har vært sammenhengende yrkesaktiv (eller mottatt ytelse etter kapittel 8, 9 eller 14) i minst fire uker umiddelbart forut for uttaket av foreldrepenger, vil det kunne gis rett til sykepenger etter en periode med foreldrepenger selv om foreldrepengene er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-2 andre ledd andre og tredje punktum.

3.1.14.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til regjeringens forslag og merker seg at det retter opp en utilsiktet konsekvens ved innføringen av arbeidsavklaringspengeordningen. Foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger kan i dag gi opptjening av rett til sykepenger. Dette har ikke vært en tilsiktet endring i regelverket.

3.2 Kapittel 11 A Tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak

3.2.1 Innledning

Folketrygdloven kapittel 11 inneholder regler om arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader. Systematikken i kapitlet er at fellesbestemmelser som gjelder for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader, er behandlet først, og deretter kommer bestemmelser om arbeidsavklaringspenger.

3.2.2 Departementets forslag

3.2.2.1 Formålet

Det foreslås at kapittel 11 A om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak innledes med en formålsbestemmelse i § 11 A-1 om at tilleggsstønader skal kompensere for bestemte utgifter som et medlem har i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11 A-1.

3.2.2.2 Forutgående medlemskap og krav om opphold i Norge

Det er rimelig at medlemmet får dekket utgiftene til et arbeidsrettet tiltak uten at det stilles krav om forutgående botid og opphold i Norge. Siden de aller fleste som mottar et arbeidsrettet tiltak, også mottar arbeidsavklaringspenger, er bestemmelsene som regulerer rett til livsoppholdsytelsen, tilstrekkelige. Dessuten er det egne tildelingskriterier for de arbeidsrettede tiltakene som betinger utbetaling av tilleggsstønadene. Det foreslås derfor at bestemmelsene om forutgående medlemsskap og opphold i Norge ikke videreføres for rett til tilleggsstønader.

3.2.2.3 Alder

Det foreslås å heve aldersgrensen for rett til tilleggsstønader fra 16 til 18 år.

Den nedre aldersgrensen for rett til videregående skole som et arbeidsmarkedstiltak etter tiltaksforskriften, er 22 år, jf. forskriften § 7-3 tredje ledd og sjette ledd. Dette vil sannsynligvis virke begrensende for adgangen til å få dekket tilleggsstønadene for unge mennesker under 22 år. Yrkesrettet opplæring har riktignok en lavere aldersgrense dersom tiltaksgjennomføringen dekkes under arbeidsmarkedstiltakenes tiltaksforskrift, hvor det stilles krav om at tiltaksdeltaker må være fylt 19 år. I 2015 og 2016 var det ingen 16- eller 17-åringer som mottok tilleggsstønadene.

Den nedre aldersgrensenen for arbeidsmarkedstiltak vil også gjelde for tilleggsstønadene i folketrygdloven når stønadene skal dekke bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et opplæringstiltak som er tildelt med hjemmel i tiltaksforskriften. Det følger av lovforslaget § 11 A-5 at medlemmet må gjennomføre et arbeidsrettet tiltak for rett til tilleggsstønader.

Nedre aldersgrense for rett til arbeidsavklaringspenger er 18 år, jf. lovforslaget folketrygdloven § 11-3. De fleste medlemmene som har nedsatt arbeidsevne og får dekket tilleggsstønadene, vil også motta arbeidsavklaringspenger.

Når det gjelder ungdom med nedsatt arbeidsevne, er det utdanningsmyndighetens ansvar å sørge for dekning av utgifter i forbindelse med opplæring, som grunn- og videregående skole, jf. Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse, hvor ansvars- og oppgavefordelingen mellom utdanningsmyndighetene og arbeidsmarkedsmyndighetene beskrives.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11 A-2.

3.2.2.4 Nedsatt arbeidsevne – krav til årsakssammenheng

Ny § 11 A-3 regulerer hovedvilkårene for rett til tilleggsstønader. Det er et vilkår at arbeidsevnen må være nedsatt i en slik grad at medlemmet hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid som viderefører gjeldende rett i folketrygdloven § 11-5 første ledd. Det er et mildere krav for rett til tilleggsstønader enn det som gjelder for rett til arbeidsavklaringspenger, hvor arbeidsevnen må være nedsatt med minst halvparten.

Forslag til ny § 11 A-3 viderefører også kravet til årsakssammenheng mellom sykdom og nedsatt arbeidsevne. En presisering av gjeldende rett er tatt inn fra forarbeidene til loven, hvor sykdom, skade eller lyte må være «en vesentlig medvirkende årsak» til den nedsatte arbeidsevnen, jf. nytt første ledd andre punktum. «Krav til årsakssammenheng» er også foreslått tatt inn i overskriften til § 11 A-3, tilsvarende som i overskriften til § 11-5.

Det foreslås en tilsvarende endring som i ny § 11-5, hvor «interesser» og «ønsker» er tatt ut av momentlisten og vurderingen av arbeidsmulighetene er samlet til formuleringen «arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid».

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11 A-3.

3.2.2.5 Tilleggsstønader

Forslag til ny § 11 A-4 regulerer hvilke tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak som dekkes under folketrygdlovens stønadsbudsjett. Bestemmelsen er flyttet fra gjeldende § 11-12.

Etter første ledd dekkes dokumenterte utgifter til bøker og undervisningsmateriell etter en fast sats.

I andre ledd står de bestemte utgiftene som kan dekkes for et medlem som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak, men ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelse og ikke mottar sykepenger etter kapittel 8. Hvilke utgifter som dekkes, følger av bokstavene a til e.

Etter tredje ledd kan det i stedet for arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11 gis tilleggsstønader til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser til et medlem som på grunn av sykdom eller skade midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet. Stønaden begrenses til det beløpet som medlemmet ville ha fått utbetalt i arbeidsavklaringspenger for samme tidsrom.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11 A-4.

3.2.2.6 Forholdet til ytelser etter en annen lovgivning

Forslag til ny § 11 A-5 regulerer at tilleggsstønader ikke utbetales dersom medlemmet får dekket de samme utgiftene under en annen lovgivning. Bestemmelsen er flyttet fra gjeldende § 11-25 og omskrevet.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11 A-5.

3.2.2.7 Forskrift om tilleggsstønader etter folketrygdloven kapittel 11

Når det gjelder bestemmelsene som knytter seg til meldeplikt, er disse ikke foreslått tatt inn i nytt kapittel 11 A. Det samme gjelder bestemmelsene som knytter seg til gjennomføring og fravær fra et arbeidsrettet tiltak. Det fremgår av formålsbestemmelsen og av ny § 11 A-5 at medlemmet må delta på et arbeidsrettet tiltak for å få innvilget tilleggsstønader.

Forskrift om tilleggsstønader etter folketrygdloven kapittel 11 vil oppheves etter at folketrygdloven kapittel 11 A om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak er trådt i kraft.

3.2.2.8 Komiteens merknader

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å behandle reglene for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader i hvert sitt kapittel, for dermed å gjøre loven mer oversiktlig.

Videre viser komiteen til forslaget om at medlemmer får dekket utgiftene til arbeidsrettet tiltak uten at det stilles krav om forutgående botid og opphold i Norge. Komiteen deler regjeringens syn på at bestemmelsene som regulerer rett til livsoppholdsytelsen, er tilstrekkelige.

Komiteen merker seg forslaget om å heve den nedre aldersgrensen for tilleggsstønader fra 16 til 18 år. I 2015 var det ingen 16- eller 17-åringer som mottok stønadene. For å kunne motta arbeidsavklaringspenger må man være 18 år, og det er derfor naturlig å harmonisere dette regelverket. Nedre aldersgrense for rett til videregående skole som et arbeidsmarkedstiltak er etter tiltaksforskriften 22 år. Nedre aldersgrense for yrkesrettet opplæring dersom tiltaksgjennomføringen dekkes under arbeidsmarkedstiltakenes tiltaksforskrift, er 19 år. Begge disse aldersgrensene er begrensende for å få dekket tilleggsstønader for personer under 19 år. For ungdom med nedsatt arbeidsevne er det utdanningsmyndighetenes ansvar å dekke utgifter i forbindelse med opplæring, som grunn- og videregående skole.

3.3 Andre lovtekniske endringer i folketrygdloven

3.3.1 Endringer i strukturen til kapittel 11

Det foreslås en ny struktur der formålet og inngangsvilkår står først, fulgt av hovedvilkår og aktivitetsplikt, meldeplikt og oppfølging. Deretter følger bestemmelser om varighet, rett til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller, beregning av ytelsen, arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade, reduksjon av ytelsen, arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon og straffegjennomføring, forholdet til andre ytelser fra folketrygden og annen lovgivning, unntak fra kravet om melding om vedtak og unntak fra kravet om forhåndsvarsel og til slutt karensperiode og nytt krav om arbeidsavklaringspenger.

Enkelte bestemmelser er flyttet i tråd med ny struktur, og enkelte bestemmelser er endret ved at det gjeldende innholdet i flere bestemmelser er delt eller flyttet. Deler av enkeltbestemmelser har vist seg overflødige fordi de er dobbelbehandlet.

Det er vurdert hvilke regler som skal stå i lov, forskrift eller rundskriv.

Ny forskrift om arbeidsavklaringspenger vil bli foreslått etter at lovforslaget er vedtatt.

3.3.2 Folketrygdloven § 8-17

Da det er en feil lovhenvisning, foreslås det at § 18-17 bokstav d endres slik at den viser til § 8-4 tredje ledd bokstav e, og at § 8-17 bokstav e endres slik at den viser til § 8-4 tredje ledd bokstav i.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-17 d og e.

3.3.3 Folketrygdloven § 8-55

I forbindelse med at ny uføretrygd ble innført 1. januar 2015, ble det ved en inkurie ikke foretatt oppdatering av lovhenvisning. Det foreslås derfor at folketrygdloven § 8-55 bokstav c oppdateres slik at den viser til § 12-17 i kapittel 12.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-55 bokstav c.

3.3.4 Folketrygdloven § 21-12

Det foreslås at bestemmelsen endres tilbake til det som var gjeldende frem til endringen som trådte i kraft 1. januar 2017. Endringen er identisk med det som ble foreslått i Prop. 139 L (2014–2015) hva gjelder § 21-12 første ledd tredje punktum, og identisk med det som fremgikk av bestemmelsen frem til 1. januar 2017.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 21-12.

3.3.4.1 Komiteens merknader

Komiteen viser til at klart lovspråk er en viktig demokratisk verdi og styrker rettsikkerheten til brukerne. Komiteen har merket seg at dette lovforslaget er skrevet med hensyn til å ha et språk som sikrer tilgjengelighet også utenfor forvaltningen. Komiteen forventer at dette også gjelder forvaltningens kontakt med brukere, som ofte er i en vanskelig situasjon, for å sikre at deres rettigheter blir ivaretatt på en god måte.

3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som følge av at endringene i hovedsak foreslås innført for nye tilfeller fra 1. januar 2018, vil de økonomiske og administrative kostnadene komme gradvis. Iverksettelse fra 2018 innebærer at det vil påløpe mindre administrative kostnader i Arbeids- og velferdsetaten i 2017 til blant annet IKT-tilpasninger.

Effekten på stønadsbudsjettet avhenger av atferdseffekter og vil avhenge av hva som blir alternativet til arbeidsavklaringspenger for den gruppen som berøres av forslaget til innstramminger. De økonomiske konsekvensene lar seg derfor ikke tallfeste i forkant av iverksettelsen.

Forslaget om å presisere at sykdommen, skaden eller lytet må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, samt å fjerne «ønsker» og «interesser» fra momentlisten i tillegg til strengere krav til mobilitet, antas å gi en noe strammere inngang til ordningen. Dette kan øke overgangen til arbeid og utdanning, men kan også medføre en viss overgang til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven eller til uføretrygd.

Forslaget om innføring av en mild og umiddelbar reaksjon ved brudd på bestemte aktivitetsplikter antas på usikkert grunnlag å øke administrative kostnader med 8–10 mill. kroner årlig, og at dette om lag motsvares av reduserte utbetalinger ved ileggelse av én dags reduksjon av arbeidsavklaringspengene. Formålet er imidlertid at dette på noe lengre sikt vil føre til besparelser i form av færre mottakere av ytelser og flere i arbeid.

Forslaget om mer målrettet og hensiktsmessig arbeidsrettet oppfølging bør kunne gi noe økt overgang til arbeid og innebærer en mer effektiv utnyttelse av Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsressurser.

Forslaget om innstramminger i bestemmelsene om varighet vil ha betydning både for mottakernes og Arbeids- og velferdsetatens atferd og praktisering av regelverket. Basert på statistikk om antall mottakere etter varighet er utgiftene til arbeidsavklaringspenger for det antall som antas å bli berørt av regelendringene, om lag 4,4 mrd. kroner. Effekten av forslaget for offentlige utgifter samlet vil avhenge av hva som blir alternativet til arbeidsavklaringspenger for personer som når maksimal varighet (arbeid, uføretrygd eller eventuelt kommunale ytelser). Ved overgang til uføretrygd for denne gruppen vil utgiftene isolert sett øke, da gjennomsnittlig uføretrygd er høyere enn gjennomsnittlig nivå for arbeidsavklaringspenger.

For å oppnå økt overgang til arbeid og understøtte de positive effektene av en varighetsbegrensning er det nødvendig med hyppigere oppfølging av mottakerne gjennom stønadsløpet, også for å redusere overgangen til uføretrygd for dem som når maksimal varighet på arbeidsavklaringspenger. I statsbudsjettet for 2018 vil man komme nærmere tilbake til hvordan Arbeids- og velferdsetaten skal kunne gi en bedre oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Forslagene om innstramminger i varigheten og mer målrettet oppfølging kan innebære at Arbeids- og velferdsetaten må innhente noen flere sakkyndige vurderinger av helsetilstand. Dette kan gi noe økte administrative kostnader for helse- og omsorgstjenesten, men vil ligge godt innenfor de anslagene som lå til grunn da Stortinget vedtok å innføre arbeidsavklaringspenger i 2010.

Forslaget om at foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger ikke skal gi rett til sykepenger, vil innebære at disse medlemmene får arbeidsavklaringspenger i stedet for sykepenger. Størrelsen på utbetalt ytelse vil imidlertid være uendret. Innsparingen på kap. 2650 (sykepenger) vil motsvares av en tilsvarende merutgift på kap. 2651 (arbeidsavklaringspenger). Samlet sett vil forslaget som omhandler arbeidsavklaringspenger til medlemmer som ikke har opptjent ny rett til sykepenger, ha ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser.

Forslaget om å utvide perioden for arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker fra tre til seks måneder, er på usikkert grunnlag anslått til maksimalt 85 mill. kroner i økte utbetalinger fra og med 2021. Det er imidlertid grunn til å tro at regelendringen vil innebære at mottakere av arbeidsavklaringspenger blir noe raskere avklart mot arbeid, og dermed gi reduserte utgifter på stønadsbudsjettet på sikt. Således vil den samlede varigheten på arbeidsavklaringspenger, inklusive arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, ikke bli vesentlig påvirket. Forslaget har ikke administrative kostnader av betydning.

Forslaget om at taket på beregningsgrunnlaget tilsvarende seks ganger grunnbeløpet skal gjelde per kalenderår antas å gi en årlig mindreutgift på om lag 85 mill. kroner fra og med 2021.

Forslaget om å presisere at arbeidsavklaringspenger skal reduseres ikke bare mot arbeidet tid, men også mot den tiden mottaker kunne ha arbeidet, vil kunne medføre en mindreutgift. Det er imidlertid grunn til å forvente en viss økning i administrative kostnader fordi Arbeids- og velferdsetaten må bruke noe mer tid enn i dag på å fastsette hvor stor den gjenværende arbeidsevnen er.

Forslaget om å utvide perioden som mottakeren kan arbeide i inntil 80 pst. fra seks til tolv måneder, vil ikke ha administrative kostnader av betydning. Forslaget innebærer at mottakerne kan arbeide inntil 80 pst. fra et tidligere tidspunkt enn i dag, og utgiftene til arbeidsavklaringspenger vil sannsynligvis bli redusert fordi flere får en lavere ytelse. På den andre siden vil mottakere som i dag allerede arbeider mer enn 60 pst., og som dermed ikke får utbetalt ytelsen, i stedet kunne få utbetalt en redusert ytelse i denne perioden. Samlet sett antas det at forslaget vil gi noe mindreutgifter til arbeidsavklaringspenger. Forslaget vil dessuten kunne gi mindreutgifter for de offentlige tjenestepensjonsordningene i de tilfellene der det gis midlertidig uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger til personer som er innvilget arbeidsavklaringspenger.

Forslaget om innføring av en karensperiode på 52 uker etter utløpet av maksimal stønadsperiode før det kan gis rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger medfører beskjedne administrative kostnader. Mindreutgiftene vil avhenge av hvor mange som omfattes av karensbestemmelsen og som vil søke om ytelsen på nytt etter 52 uker.

Forslagene om kortere varighet og innføring av en karensperiode kan gi flere personer som er uten inntektssikring i folketrygden, og som vil ha behov for økonomisk stønad til livsopphold. Dette vil imidlertid først få effekt fra og med 2021 når de første personene med vedtak etter nytt regelverk når maksimalperioden for arbeidsavklaringspenger. Det er enighet om å kartlegge i hvilken grad endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger har betydning for kommunenes utgifter til økonomisk stønad. Det legges til grunn at eventuelle større merutgifter for kommunene skal kompenseres.

3.4.1 Komiteens merknader

Komiteen viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.