Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Svein Roald Hansen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Atle Simonsen og lederen Erlend Wiborg,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen og fra Sosialistisk Venstreparti,
Solfrid Lerbrekk, viser til Representantforslag 17 LS (2017–2018)
fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk og
Nicholas Wilkinson om å sikre økonomisk trygghet for foreldre til
alvorlig syke barn gjennom pleiepengeordningen.
Komiteen viser til at pleiepengeordningen
er en stønad i folketrygden hvor formålet er at yrkesaktive personer
skal kompenseres for tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pleie
av syke barn. Forutgående yrkesaktivitet og tap av arbeidsinntekt
er en forutsetning for rett til pleiepenger.
Pleie- og omsorgsoppgaver
utført av familiemedlemmer og andre nærstående har stor samfunnsmessig betydning,
åpenbart også utover betydningen for de som gir eller får pleie
og omsorg. Parallelt med en sterk vekst i offentlige omsorgstjenester
har det derfor vært et mål for ulike regjeringer å legge til rette
for at omsorgsoppgaver skal kunne kombineres med yrkesdeltakelse.
Komiteen viser til Kaasa-utvalgets
rapport NOU 2011:17 «Når sant skal sies om pårørendeomsorg. Fra usynlig
til verdsatt og inkludert», høsten 2011. Utvalget anbefalte en ny
utvidet pleiepengeordning til foreldre som har barn under 18 år
med alvorlige, varige lidelser. Forslaget var ment å sikre foreldrene
økonomisk, samtidig som utvalget var opptatt av at foreldrene skulle
beholde arbeidstilknytningen og at barna skulle delta i barnehage/skole.
Endringene i ordningen
er ikke begrunnet med besparelse av offentlige utgifter, men en
omlegging som gir flere adgang til støtte, samtidig som den fortsatt
skal være innrettet for å delvis kompensere for tapt arbeidsinntekt
og også beholde tilknytning til arbeidslivet. Konsekvensene av å
utvide ordningen ytterligere, med hensyn til organisering av familien,
hvem som tar ut pleiepenger, og konsekvenser for arbeidstilknytning
og utenforskap, er ikke utredet.
Komiteen mener det er bra at
regelverket blir enklere og mindre strengt, og at pleiepenger kan
gis ved varig sykdom. Det avgjørende vilkåret skal være behovet for
kontinuerlig tilsyn og pleie av barnet. Det er ikke diagnosen som
skal være styrende, men behovet for kontinuerlig pleie og omsorg.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser videre til at den nye pleiepengeordningen som trådte i kraft
1. oktober, kan gi så mange som 9 000 flere familier støtte og mer
tid til å pleie sine alvorlig syke barn. Flertallet viser til at regjeringen
i forslag til statsbudsjett for 2018 har foreslått å mer enn doble
de anslåtte utgiftene til pleiepengeordningen, med en økning på
574 mill. kroner.
Komiteen viser
til at Stortinget har behandlet dette spørsmålet ved flere anledninger. Komiteen viser
i den forbindelse til Stortingets behandling 2. mai 2017 av Prop.
48 L (2016–2017), Innst. 246 L (2016–2017), hvor et enstemmig storting
sluttet seg til forslaget.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil imidlertid påpeke at Stortinget enstemmig vedtok omlegging av
den såkalte pleiepengeordningen, jf. Prop. 48 L (2016–2017) og Innst.
246 L (2016–2017) var det etter at mer omfattende forslag i samme
behandling fra henholdsvis Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet
og Senterpartiet var stemt ned, hvorav flere av forslagene fikk
støtte fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne.
Flertallet vil påpeke at manglene
ved den nyomlagte pleiepengeordningen ble påpekt allerede i den omfattende
høringen som ble gjennomført 13. mars 2017, hvor utfordringene knyttet
til inntektsreduksjonen til 66 pst. av 6 G etter 260 pleiepengedager
ble påpekt, samt nødvendigheten av en unntaksregel etter 1 300 pleiepengedager
og nødvendigheten av at personer med utviklingshemming unntas fra
aldersgrensen på 18 år.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det å oppleve
at et barn blir alvorlig sykt, er en veldig vanskelig situasjon for
hele familien. Mange opplevde den gamle ordningen som urettferdig
og uforutsigbar. Derfor utvidet regjeringen pleiepengeordningen
betydelig, slik at flere foreldre kan være hjemme og pleie sine
syke barn. Med den nye ordningen ville opp mot 9 000 flere barn
og familier få pleiepenger, og det var bevilget mer enn en halv
milliard kroner ekstra, en dobling av tidligere ordning.
Disse medlemmer viser til at
alle pleiepengemottakere med den nye ordningen startet med ny dagkonto.
Det vil si at retten til full dagkonto (1 300 dager) gjelder for
alle, uavhengig av om familien tidligere hadde mottatt pleiepenger.
Familiene fikk altså 5 nye år, eller opptil 10 år med gradert ytelse
– per barn. Det ble også gitt unntak i særlige tilfeller når dagkontoen
på 1 300 dager var brukt opp.
Disse medlemmer viser til at
mange flere familier fikk rett til pleiepenger, og at regelverket
ble enklere. Den nye ordningen var mer fleksibel og har gjort det
lettere for foreldre å kombinere pleieoppgaver og delvis arbeid.
Disse medlemmer understreker
at pleiepengeordningen er en stønad i folketrygden hvor formålet
er at yrkesaktive personer skal kompenseres for tapt arbeidsinntekt
i forbindelse med pleie av syke barn. Forutgående yrkesaktivitet
og tap av arbeidsinntekt er en forutsetning for rett til pleiepenger.
Kaasa-utvalgets rapport NOU 2011:17 «Når sant skal sies om pårørendeomsorg.
Fra usynlig til verdsatt og inkludert», høsten 2011, la vekt på
viktigheten av å sikre foreldrene økonomisk, samtidig som utvalget
var opptatt av at foreldrene skulle beholde arbeidstilknytningen
og at barna skulle delta i barnehage/skole.
Disse medlemmer viser til at
i familier med mindreårige barn har foreldre mange år foran seg
i arbeidslivet. Et barns oppvekst har betydning for livskvaliteten
gjennom hele livet, og for yngre omsorgsgivere vil et lengre fravær
fra arbeidslivet kunne få store negative konsekvenser. Kaasa-utvalget
mente at en utvidet pleiepengeordning vil kunne gi større økonomisk
sikkerhet for barnefamilier, samtidig som det vil gi et større insentiv
for arbeidsmarkedsdeltakelse. Det er viktig å beholde arbeidstilknytning
med tanke på egne karrieremuligheter når omsorgen går over i en
ny fase ved at barnet flytter i egen bolig. Dessuten hindrer tilknytning til
arbeidslivet isolasjon og bidrar til inkludering i samfunnslivet
generelt. Forskning viser at pårørende er særlig utsatt for fysiske
og psykiske helseplager. Derfor er det viktig for familien at foreldre
beholder arbeidstilknytningen.
Disse medlemmer understreker
derfor at endringene i ordningen ikke er begrunnet med besparelse
av offentlige utgifter, men med en omlegging som gir flere adgang
til støtte, samtidig som den fortsatt skal være innrettet for delvis
å kompensere for tapt arbeidsinntekt og også beholde tilknytning
til arbeidslivet.
Disse medlemmer viser videre
til budsjettavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og
Kristelig Folkeparti angående utvidelse av ordningen med 100 pst.
lønnskompensasjon i hele perioden på 1 300 dager og unntak for aldersgrensen
på 18 år for psykisk utviklingshemmede som har en livstruende eller
annen svært alvorlig sykdom som ikke er varig. I tillegg viser disse medlemmer til
budsjettavtalens forslag om å utrede om vilkåret for å få pleiepenger
bør endres, slik at et annet familiemedlem kan tre inn i en av foreldrenes sted.
Disse medlemmer viser til flertallets
forslag:
«Etter 1 300 stønadsdager
kan pleiepenger ytes til personer som har omsorg for barn under
18 år som har en sykdom eller skade og som har behov for kontinuerlig
tilsyn og pleie.»
Disse medlemmer viser til Kaasa-utvalgets
anslag i NOU 2011:17, der anslåtte merutgifter knyttet til å innføre
rett til pleiepenger med 50 pst. kompensasjon ved varig syke barn
uten tidsbegrensning, var beregnet til minimum 180 mill. kroner
og maksimum 4 560 mill. kroner. Hvis flertallets forslag betyr en
100 pst. kompensasjon ved varig syke barn uten tidsbegrensing, så
betyr det merutgifter opp mot 9 000 mill. kroner.
En pleiepengeordning
som fortsatt skal omfatte foreldre til varig syke barn, men som
gir rett til pleiepenger uten noen tidsbegrensning, har ikke vært
utredet. Flertallets forslag vil dermed bryte med forutsetningen
om at pleiepenger skal være en midlertidig erstatning for tapt arbeidsinntekt.
Uten tidsbegrensning framstår ordningen i større grad som en statlig
pleielønn, men som ekskluderer personer som ikke har tidligere arbeidsinntekt.
En slik statlig pleielønn som inkluderer personer uten tidligere
arbeidsinntekt vil ha behov for å utrede en lang rekke forhold,
herunder om nivået på ytelsen skal være avhengig av tidligere inntekt,
nivå på en ev. minstesats, EØS-rettslige problemstillinger mv.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig å gjennomføre en slik vesentlig lovendring uten at den har
vært utredet.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Prop. 1 LS (2017–2018), jf. Innst. 4 L (2017–2018), hvor
spørsmålet om pleiepenger behandles i tråd med budsjettavtalen mellom
Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre og Kristelig Folkeparti.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at alvorlig syke barn som trenger kontinuerlig pleie og
omsorg, trenger foreldrenes tilstedeværelse. Omleggingen av pleiepengeordningen
har med rette skapt mye bekymring om økonomi. Den nye pleiepengeordningen
trådte i kraft 1. oktober 2017. Med endringen reduseres pleiepengene
fra 100 pst. til 66 pst. av 6 G etter 260 pleiepengedager. Foreldre som
har alvorlig syke barn, bør slippe å få ytterligere økonomiske bekymringer
i tillegg. Når barn blir syke, bør fellesskapet stille opp. Syke
barns behov for pleie og omsorg skal dekkes fullt ut av fellesskapet.
Flertallet vil løfte frem
et annet problem med pleiepengeordningen, nemlig muligheten for
ny pleiepengeperiode når tiden har gått ut. Dagens ordning ivaretar
ikke barn som er alvorlig kronisk syke, kun barn med livstruende
sykdom eller skade kommer inn under unntaksregelen og har rett på
forlenget pleiepengeperiode. Det er presisert i loven at unntaket
som gir en forlengelse av pleiepengeperioden, eksplisitt ikke gjelder for
barn med varig skade eller sykdom. I dagens ordning vil man kun
få forlenget pleiepengeordningen om barnet «på grunn av livstruende
sykdom eller skade har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Dette
gjelder ikke dersom sykdommen eller skaden er varig» (§ 9-12). Et barn
kan altså være i livsfare på grunn av sin kroniske sykdom, men det
er ikke funnet verdig unntaksbestemmelsen. Kronisk syke barn kan
ha like stort behov for kontinuerlig pleie og omsorg for å være
utenfor livsfare som barn med ikke-kronisk eller ikke-varig livstruende sykdom
eller skade, og bør derfor også ha rett på det. Det styrende prinsippet
i unntaksbestemmelsen er altså ikke behovet for kontinuerlig tilsyn
og pleie, men hvorvidt diagnosen er varig/kronisk eller ikke. Denne
forskjellsbehandlingen av alvorlig syke barn ble av klinisk sosionom
ved Rikshospitalet, Sissel Haveraaen, omtalt som «dypt uetisk» på
høringen avholdt i komiteen 6. november 2017.
Flertallet viser til oversikten
under, som viser omfanget av pleiepenger i perioden 2010 til 2016.
Tallene har Utredningsseksjonen på Stortinget fått fra Nav. Selv
om endringen når det gjelder hvem som er omfattet av ordningen,
er utvidet, gir disse tallene en tydelig pekepinn på at den aller
største bruken av pleiepenger er under ett år.
-
Under ett år: 5 657
-
1–2 år: 329
-
2–3 år: 124
-
3–4 år: 47
-
4–5 år: 17
-
5–6 år: 9
Flertallet viser
til sine forslag i forbindelse med Stortingets behandling av Prop.
48 L (2016-2017), jf. Innst. 246 L (2016–2017), og til budsjettavtalen
2018 mellom Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre og Kristelig
Folkeparti, der Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for at aldersgrensen
for rett til pleiepenger på 18 år ikke gjelder for mennesker med
utviklingshemning. Dette er mennesker som kan ha en mental alder
som barn, og som trenger omsorgspersoner hos seg ved sykehusinnleggelser
og lengre sykeleier. Dette er en spesielt sårbar gruppe som trenger
trygghet og ivaretakelse. Dette er en mindre gruppe personer, men
det betyr mye for dem som rammes. På spørsmål i anledning fremlegging
av statsbudsjettet 2018 (spørsmål nummer 530) fra finanskomiteen/Sosialistisk
Venstrepartis fraksjon av 23. oktober 2017 om omfanget av foreldre
til utviklingshemmede over 18 år som har benyttet seg av pleiepengeordningen
i løpet av de siste ti årene, svarer Arbeids- og sosialdepartementet
/ Finansdepartementet:
«I 2016 ble det
mottatt pleiepenger for i alt 36 barn/personer i aldersgruppen 19
år og eldre. Disse var i gjennomsnitt registrert med to pleiepengetilfeller
per person. I gjennomsnitt ble det erstattet om lag 38 dager per tilfelle.»
Flertallet merker seg statsråd
Hauglies svarbrev til komiteen, hvor hun legger vekt på behovet
for rammer for trygdeordninger generelt. Denne ordningen har en
klar ramme: for å motta pleiepenger må man ha alvorlig syke barn
som krever kontinuerlig tilsyn og pleie. Flertallet vil påpeke at denne
ordningen skiller seg fra andre trygdeordninger, i den forstand
at et kriterium for å få pleiepenger er at forelderen skal yte tilsyn
og pleie. Rammen er altså at barnet er alvorlig sykt, og det er
uforståelig for flertallet hvorfor
kriteriene, som er gyldige første gang en forelder mottar pleiepenger,
ikke er gyldige etter 1 300 pleiepengedager.
Flertallet vil vise til hvordan
pleiepenger tilstås: de gis ved at en lege tilknyttet institusjon
(hovedsakelig sykehus) skriver ut den første pleiepengeattesten.
Denne kan være for inntil åtte uker. Legen skriver den i utgangspunkt
for den perioden det er aktuelt – for eksempel bare 14 dager hvis
det er nok med tanke på barnets sykdom eller behandling. Etter åtte
uker kan en privatpraktiserende lege i spesialisthelsetjenesten
– privat barnelege, astmalege, barnepsykiater o.l. skrive ut pleiepengeattest,
slik spesialister også gjør for sykelønn for voksne. Når legen ikke
lenger finner grunnlag for pleiepenger, så opphører pleiepengene.
Det er altså avgjørende medisinske grunner for at foreldre kan få
pleiepenger i utgangspunktet, og om de kan fortsette å få dem. Om
begge foreldrene mottar pleiepenger, er det fordi det er medisinsk
nødvendig med to pleiepersoner og «barnets behov for kontinuerlig
tilsyn og pleie tilsier det», slik det står i § 9-10, andre ledd.
Flertallet vil trekke frem
at det i de alvorlige sykdomstilfellene det her er snakk om, er
det samfunnsmessig og medmenneskelig best at foreldre har en reell valgfrihet,
slik at de som selv ønsker å pleie barnet, gis mulighet til det.
For mange av disse barna og foreldrene deres vil dette være en bedre
løsning enn at det tilbys en offentlig institusjon for å trygge
barnets liv. Disse familiene og samfunnet vårt trenger et lovverk
som gjør at folk kan leve best mulige liv når livet er som vanskeligst.
Flertallet vil påpeke at det
var ventedager finansiert av arbeidsgiver gjennom sykelønnsordningen
før utbetaling av pleiepenger, fram til nytt regelverk for pleiepenger
trådte i kraft 1. oktober 2017.
Flertallet ser det som riktig
å ha fem ventedager per barn (karensdager) før pleiepengeperioden
starter. På denne måten vil sykdom for alle barn i denne fem-dagersperioden
bli behandlet likt. Dette vil forenkle bruken av pleiepengeordningen.
Det er viktig å presisere at disse fem ventedagene skal gjelde én
gang per barn for hele pleiepengeperioden i inntil 18 år.
Flertallet vil presisere at
lege tilknyttet institusjon (hovedsakelig sykehus) skriver ut den
første pleiepengeattesten etter denne forståelsen.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd skal disse endringene gjøres:
§ 9-10 nytt tredje
ledd skal lyde:
Til et medlem som har omsorg for
en person med utviklingshemming som har behov for
kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av en livstruende eller annen
svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn
til aldersgrensen på 18 år.
§ 9-12 skal lyde:
§ 9-12 Antall pleiepengedager
Pleiepenger ytes
med 100 prosent av beregningsgrunnlaget etter § 9-15 i inntil 1 300 dager per barn.
For hver dag med ugradert ytelse telles én stønadsdag. Det gis ikke pleiepenger for de
fem første dagene per barn i løpet av hele 18-årsperioden, såfremt
foreldrene har fem omsorgsdager disponibelt idet pleiepengeperioden
starter.
Dager med gradert
ytelse telles slik at den prosentvise graden det tas ut pleiepenger
i løpet av en uke, trekkes fra antall stønadsdager.
Når to omsorgspersoner
tar ut ugradert ytelse samtidig, telles to stønadsdager. Dersom
det samlede uttaket er mindre enn 200 prosent, telles antall dager
forholdsmessig etter tredje ledd. Dersom
begge foreldrene har rett til å være til stede hos barnet ved barnets
opphold i helseinstitusjon, jf. forskrift 1. desember
2000 nr. 1217 om barns opphold i helseinstitusjon, telles én stønadsdag.
Etter 1 300 stønadsdager
kan pleiepenger ytes til personer
som har omsorg for barn under 18 år som har en sykdom eller skade
og som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
om gradert ytelse.
II
Endringen i § 9-10 trer i kraft
1. februar 2018, mens endringen i § 9-12 trer i kraft 1. januar
2018.»
Flertallet er
bekymret for at foreldre som ikke er ordinære arbeidstakere, faller
utenfor pleiepengeordningen, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme et lovforslag som ivaretar selvstendig næringsdrivende
og frilansere som får alvorlig syke barn, slik at de ivaretas med
tilsvarende pleiepengerettigheter som arbeidstakere.»
Komiteen viser
til Stortingets behandling 11. oktober 2017 og Stortingets enstemmige
vedtak i trontaledebatten:
«Stortinget ber
regjeringen fremme forslag om endringer i pleiepengeordningen som
sikrer mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet for foreldre med pleie-
og omsorgsoppgaver.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Venstre og Kristelig Folkeparti angående utvidelse av ordningen
med 100 pst. lønnskompensasjon i hele perioden og unntak for psykisk utviklingshemmede
over 18 år.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Dokument
8:17 LS (2017–2018) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk og Nicholas Wilkinson om å sikre
økonomisk trygghet for foreldre til alvorlig syke barn gjennom pleiepengeordningen
– vedtas ikke.»