Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Martin Henriksen, Nina Sandberg og Torstein Tvedt
Solberg, fra Høyre, Kent Gudmundsen, Turid Kristensen, Marianne
Synnes og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Fremskrittspartiet, Åshild
Bruun-Gundersen og lederen Roy Steffensen, fra Senterpartiet, Marit
Arnstad og Marit Knutsdatter Strand, fra Sosialistisk Venstreparti,
Mona Fagerås, fra Venstre, Tina Shagufta Munir Kornmo, og fra Kristelig
Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til representantforslaget.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har uttalt seg om forslaget
i brev av 30. november 2017. Brevet følger som vedlegg til denne
innstillingen.
Komiteen viser til at ti utdanningsinstitusjoner
i Norge i dag har studentombud, og at disse gjør en viktig jobb
for å sikre studentenes rettigheter. Komiteen merker seg at utdanningsinstitusjonene
som i dag har studentombud, i hovedsak er store offentlige utdanningsinstitusjoner.
Komiteen viser til at studentombud
kan bistå studentene innenfor de eksisterende instansene i forskjellige
saker og tilby en uhildet saksbehandling av henvendelser og spørsmål
som ombudet får. Komiteen viser
her til at Norsk studentorganisasjon har vært og er en sterk pådriver
for at alle studenter skal ha tilgang til et uavhengig studentombud.
Komiteen vil vise til at flertallet
i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, under behandlingen
av stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning våren 2017
(jf. Meld. St. 16 (2016–2017) og Innst. 364 S (2016–2017)), foreslo
å innføre studentombud for alle studenter og at institusjonene skulle
tilby dette alene eller i samarbeid med andre.
Komiteen viser videre til at
daværende leder i Universitets- og høgskolerådet, Vidar Haanes,
på høring i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 15. mars 2017
uttalte at universitetene og høyskolene er positive til studentombud,
men at institusjonene må kunne avgjøre organiseringen av studentombudene
selv.
Komiteen viser til kunnskapsministerens
brev til komiteen, og merker seg at statsråden er positiv til studentombudene,
men at han er kritisk til å lovfeste en obligatorisk ordning som
skal gjelde for alle universiteter og høyskoler.
Komiteen mener at institusjonene
må avgjøre organiseringen av studentombudene selv, og vil understreke
at studentombudene også i dag organiserer seg ulikt, selv om mandatet
for de ulike studentombudene i hovedsak er likt. Det varierte institusjonslandskapet gjør
at også ombudspersonene må kunne ha noe ulik organisering, og for
eksempel dekke flere campuser med større geografisk spredning. Dette
kan lærestedene organisere selv, og i flere tilfeller i samarbeid
med andre utdanningsinstitusjoner.
Komiteen mener at studentombudene
gjør en viktig jobb for å sikre studentenes rettigheter. Komiteen vil
påpeke viktigheten av at studentombudene er uavhengige aktører,
og at studentombudene må ha god juridisk kompetanse, slik at studentenes
rettigheter følges opp på en god måte.
Komiteen vil understreke at
miljøet ved norske akademiske institusjoner i hovedsak er godt.
Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at akademia er bygd
opp med sterke hierarkiske strukturer og asymmetriske relasjoner.
Et studentombud vil bidra til å redusere ubalansen og gjøre det
lettere å melde fra om kritikkverdige forhold, for eksempel seksuell
trakassering eller urettferdig behandling.
Komiteen vil understreke at
universiteter og høyskoler har en stor grad av autonomi, og at dette
må tas hensyn til også i spørsmål om hvordan tilbud til studentene
organiseres. Komiteen vil
påpeke at det bør være rom for fleksibilitet i hvordan institusjonene
vil organisere studentombudsordningen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til
lovendring som pålegger alle høyere utdanningsinstitusjoner å etablere
et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre
institusjoner.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, vil vise til disse partienes merknader
i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 16 (2016–2017), der
disse partiene gikk inn for å innføre en lov som pålegger alle høyere
utdanningsinstitusjoner å etablere et studentombud, enten alene
eller i samarbeid med andre institusjoner.
Flertallet viser til at studentombudene
oppfyller en viktig funksjon hos utdanningsinstitusjonene og vil kunne
gi viktig bistand til studentene gjennom å ha kompetanse om de rettighetene
og systemene som preger studiehverdagen. Det er her særlig verdt
å trekke frem studentombudenes uavhengighet, samt at det er viktig
at ombudene har den kompetansen det er behov for. Et studentombud
er en uavhengig aktør med juridisk kompetanse som kan gi studentene
juridisk rådgivning og bistand, og som kan følge opp saker som angår studenters
rettigheter og plikter i studiehverdagen. Men utdanningsinstitusjonene
som i dag gir tilgang på studentombud til sine studenter, er i all
hovedsak store offentlige utdanningsinstitusjoner, og per 2017 tilbyr
ingen private institusjoner studentombud for sine studenter. Flertallet mener
at alle studenter i norsk høyere utdanning burde ha tilgang til
et studentombud.
Flertallet viser til at Universitetet
i Oslo var først ute med å opprette ombudsstillingen, og at det
etter etableringen har vært en stabil økning i henvendelser: Fra oppstarten
i 2013 frem til første halvår i 2016 har studentombudet ved Universitet
i Oslo opplevd en prosentvis økning på 150 prosent, fra rundt 40
henvendelser i 2013 til rundt 100 henvendelser i første halvår i 2016
(Studentombudet.no, 2016). Dette viser etter flertallet sitt syn behovet
for et slikt uavhengig ombud blant studentene.
Flertallet viser til at studentombudene
i dag opererer som et lavterskeltilbud for studentene innenfor en rekke
felter, i alt fra alvorlige saker som trakassering til mer ordinære
saker hvor studenter kan mene seg urettferdig behandlet, for eksempel
knyttet til sensur av eksamen eller manglende svar eller begrunnelse
på sensurering. Studentombudene veileder også studenter til rette
instans i en ofte uoversiktlig organisasjon og opererer med mange
kontaktflater som gjør det enklere for studenter å ta kontakt.
Flertallet mener at det heller
ikke er en konflikt mellom studentombudsrollen og studentdemokratiets egen
organisering, som studentene har rett til å ha gjennom universitets-
og høgskoleloven. Studentdemokratiene har blant annet en pådriverrolle
for å utvikle studentenes faglige, politiske og sosiale rettigheter,
men har begrenset juridisk kompetanse til å ivareta rettighetene
som eksisterer.