Hovedinnholdet i proposisjonen

Norge har meldt inn et mål til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40 pst. innen 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990, som Norges bidrag til Parisavtalen. Målet er lovfestet i lov om klimamål (klimaloven). EU har meldt inn tilsvarende mål som sitt bidrag.

Ideen om felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030 ble presentert i Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Den 25. mars 2015 vedtok Stortinget enstemmig tilrådingen i energi- og miljøkomiteens innstilling om at Norge vil gå i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Det relevante EU-regelverket som vil gjelde for Norge som følge av avtalen, og vurderinger av konsekvenser, er nærmere beskrevet i Meld. St. 41 (2016–2017) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid, som ble behandlet i Stortinget 3. mai 2018.

En avtale om felles oppfyllelse betyr i praksis at de deler av EUs klimaregelverk for perioden 2021–2030 som er relevant for oppfyllelse av utslippsmålet for 2030, også skal legges til grunn for oppfyllelse av Norges 2030-forpliktelse. Det gis nødvendige tilpasninger for å sikre like vilkår og lik oppfølging og avgrensning til utslippsmålet for 2030. De relevante og EØS-tilpassede delene av EUs klimaregelverk vil gjøres gjeldende for Norge og Island i form av en EØS-komitébeslutning som innlemmer de delene av EUs klimaregelverk som er relevante for felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030, i protokoll 31 i EØS-avtalen. Protokoll 31 omfatter samarbeid på områder utenfor de fire friheter, som partene til EØS-avtalen frivillig velger å forplikte seg til. Det er ventet at EØS-komiteen senest innen oktober 2019 fatter beslutningen. Beslutningen legger grunnlaget for samarbeidet mellom EU, EUs medlemsstater, Island og Norge om å oppfylle sine respektive utslippsmål for 2030 som statene har påtatt seg under Parisavtalen. Utslipp som reguleres av direktiv 2003/87/EF («kvotedirektivet»), er allerede omfattet av EØS-avtalen.

EØS-komiteens beslutning gjelder innlemmelse av bestemmelser som er relevante for felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030, men som ikke er omfattet av kvotedirektivet:

• Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/841 av 30. mai 2018 om tilføyelse av utslipp og opptak av klimagasser fra arealbruk, arealbruksendring og skogbruk i klima- og energirammen for 2030, og om endring av forordning (EU) nr. 525/2013 og beslutning (EU) nr. 529/2013 (skog- og arealbruksregelverket);

• Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/842 av 30. mai 2018 om medlemsstatenes bindende årlige reduksjoner av klimagassutslipp i tidsrommet 2021–2030 som bidrag til klimatiltak for å oppfylle forpliktelsene i henhold til Paris-avtalen, og om endring av forordning (EU) nr. 525/2013 (innsatsfordelingen);

• Enkelte bestemmelser, som er nødvendige for å gjennomføre forordningene om innsatsfordelingen og skogregelverket, i:

  • Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/1999 av 11. desember 2018 om styringen av energiunionen og klimatiltakene, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 663/2009 og (EF) nr. 715/2009, europaparlaments- og rådsdirektiv 94/22/EF, 98/70/EF, 2009/31/EF, 2009/73/EF, 2010/31/EU, 2012/27/EU og 2013/30/EU, rådsdirektiv 2009/119/EF og (EU) 2015/652, og om oppheving av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 525/2013 (styringssystemforordningen);

  • Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 525/2013 av 21. mai 2013 om en ordning for overvåking og rapportering av klimagassutslipp og for rapportering av andre opplysninger på nasjonalt plan og unionsplan som er relevante for klimaendring, og om oppheving av vedtak 280/2004/EF (forordningen om overvåking, måling og rapportering); og

  • Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 749/2014 av 30. juni 2014 om struktur, format og framgangsmåte for framlegging og gjennomgåelse av innrapporterte opplysninger fra medlemsstatene i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 525/2013 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering).

EØS-avtalens vanlige system for overvåking, domstolskontroll og tvisteløsning tas i bruk. Det innebærer at overvåking og domstolkontroll utøves av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og EFTA-domstolen. Eventuell uenighet mellom Island, Norge og EU tas opp i EØS-komiteen. Liechtenstein vil ikke være en del av felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030.

EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av EU-regelverket som er relevant for felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030, vurderes som en sak av særlig stor viktighet. Stortingets samtykke til at Norge deltar i EØS-komitébeslutningen er derfor nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Beslutningen i EØS-komiteen forventes å bli truffet senest innen oktober 2019. Klimaregelverkene skal gjelde for EU fra og med 1. januar 2021. For at Norge skal kunne ta del i forberedelsene til deltakelsen i regelverkene i 2019 og 2020, og for ikke å forsinke ikrafttredelsen av beslutningen, legges det opp til at Stortingets samtykke innhentes før det treffes beslutning i EØS-komiteen. Det er ventet at det ikke vil bli vesentlige endringer i den endelige EØS-komitébeslutningen. Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt frem i denne proposisjonen, vil saken igjen bli lagt fram for Stortinget.

Utkast til beslutning i EØS-komiteen i norsk uoffisiell oversettelse og forordninger (EU) 2018/841, (EU) 2018/842, (EU) 2018/1999, (EU) nr. 525/2013 og (EU) nr. 749/2014 i dansk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen. Norske oversettelser ble oversendt Stortinget.

Generelt om EUs klimaregelverk, forholdet til EØS-avtalen og EØS-komitébeslutningen

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge allerede i det europeiske kvotehandelssystemet (EU Emissions Trading System – EU ETS). Med en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 vil Norge og EU fra 1. januar 2021 også samarbeide om å redusere utslipp av klimagasser som ikke omfattes av kvotesystemet – såkalte ikke-kvotepliktige utslipp. Et slikt samarbeid vil gjøre at Norge i tillegg må forholde seg til både EUs forordning om innsatsfordeling («innsatsfordelingen») og EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak av CO₂ i skog og andre arealer («skog- og arealbruksregelverket»), samt regler for måling og rapportering av utslipp og opptak av klimagasser.

Kvotesystemet skal sørge for at EU reduserer sine utslipp fra kvotepliktige installasjoner innenfor petroleum og fastlandsindustri med 43 pst. fra 2005 til 2030. Innsatsfordelingen regulerer utslipp fra transport, jordbruk, avfall, bygg og ikke-kvotepliktige utslipp fra industri og petroleum. Forordningen fordeler ansvaret mellom medlemsstatene for at EU kutter utslippene med til sammen minst 30 pst. fra 2005 til 2030. Skog- og arealbruksregelverket sier hvordan utslipp og opptak i skog og andre landarealer skal beregnes, og stiller krav om at bokført utslipp fra disse arealene ikke kan overstige bokført opptak i perioden 2021–2030. I tillegg kommer regler for måling og rapportering av utslipp og opptak for å nå forpliktelsene til reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp.

Innlemmelse av det reviderte kvotedirektivet i EØS-avtalens vedlegg XX (miljø) er en del av enigheten som omtales som «felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030». Ved felles oppfyllelse vil utslippsreduksjonene innenfor kvotesystemet vurderes samlet for EU, Island og Norge. Kvotedirektivet vil videreføres og behandles i en separat EØS-komitébeslutning.

I motsetning til EUs kvotedirektiv, som er innlemmet i EØS-avtalen, har ikke EUs tidligere rettsakter om samarbeid om utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor (beslutning 406/2009/EF og beslutning 529/2013/EU) vært tatt inn i EØS-avtalen. Både disse og rettsaktene som erstatter dem, og nå innlemmes gjennom EØS-komitébeslutningen, anses derfor ikke som rettsakter som forutsettes tatt inn i EØS-avtalen. I overensstemmelse med del VI med blant annet artikkel 78 i EØS-avtalen er protokoll 31 om frivillig samarbeid derfor den rette rammen for samarbeidet.

Innlemmelse i protokoll 31 vil forplikte Norge på samme måte som om forordningene hadde blitt innlemmet i vedlegg XX i EØS-avtalen. Når regelverk tas inn i protokoll 31, skaper det imidlertid ikke samme presedens for at senere regelverk på samme område også skal innlemmes, som det en innlemmelse i et vedlegg ville ha gjort. Forskjellen i rettsvirkninger av innlemmelse i vedlegg og protokoll 31 er beskrevet i kapittel 5.3.1 i Meld. St. 5 (2012–2013).

Gjennomføring av EØS-komitébeslutningen krever ikke lov- eller forskriftsendring.

Nærmere om rettsaktene som inngår i EØS-komitébeslutningen

Innsatsfordelingen – forordning (EU) 2018/842

Forordningen om innsatsfordelingen for perioden 2021–2030 regulerer utslipp av klimagasser i EU som ikke omfattes av kvotesystemet og skog- og arealbruk. Innsatsfordelingen omfatter utslipp av klimagasser fra transport, jordbruk, avfall og bygg, samt noe utslipp fra industri og petroleum. Forordningen fastsetter utslippsmål for hver enkelt stat på mellom 0 og 40 pst. Fastsettelse av måltall for den enkelte stat er gjort ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Statene med høyest BNP per innbygger får de høyeste forpliktelsene.

Rammeverket sikrer et felles tak på utslipp under innsatsfordelingen for hele perioden 2021–2030. Hver stats utslippsmål gjøres om til nasjonale utslippsbudsjett for hvert av årene i perioden 2021–2030, jf. forordningens artikkel 4. Beregningen av statenes nøyaktige utslippsbudsjetter skal gjøres i 2020 og fastsettes i en egen rettsakt.

Adgangen til å overføre utslippsenheter mellom statene i EU åpner for en mer kostnadseffektiv gjennomføring av de nasjonale utslippsmålene for 2030 i EU. Det er ubegrenset adgang til handel med overskudd av utslippsenheter innad i innsatsfordelingen.

Statene skal hvert år levere inn utslippsregnskap som Kommisjonen skal gjennomgå og vurdere i tråd med bestemmelsene i styringssystemet, se omtale i kapittel 3.3 i proposisjonen.

Regelverket for skogbruk og annen arealbruk – forordning (EU) 2018/841

EUs regelverk for skogbruk og annen arealbruk regulerer hvor mye av det faktiske opptaket og utslippene fra skogbruk og annen arealbruk som skal telle med i vurderingen av om utslippsforpliktelsen for sektoren er oppfylt. Skog- og arealbrukssektoren inndeles etter forordningens artikkel 2 i ulike hovedkategorier. Våtmark – som inkluderer myr – vil være obligatorisk å inkludere i utslippsforpliktelsen fra og med 2026. I artikkel 9 er det gitt regler for karbon lagret i varige treprodukter («harvested wood products» – HWP).

Forordningen pålegger hver stat å sikre at utslippene fra sektoren ikke overstiger opptaket av CO₂ (netto null utslipp). Det er spesifisert ulike referansenivåer for de ulike arealkategoriene. For forvaltet skog skal det i henhold til artikkel 8 fastsettes en framoverskuende referansebane for netto opptak i skogen. Referansebanen tar utgangspunkt i historisk skogforvaltningspraksis i perioden 2000–2009 og justeres for endringer i opptak som følge av aldersstrukturen i skogen.

Bokføring av forvaltet skog på bakgrunn av en framoverskuende referansebane er nytt sammenlignet med Norges bokføring under Kyotoprotokollen, hvor det årlige nettoopptaket i forvaltet skog beregnes i forhold til nettoopptaket i 1990 som referansenivå.

System for måling og rapportering

I desember 2018 vedtok EU en forordning om et nytt omfattende plan- og rapporteringssystem for Energiunionen (forordning (EU) 2018/1999 om styringssystemet). Systemet etablerer en mekanisme som skal bidra til at EU når målene for Energiunionen, inkludert 2030-målene og EUs langsiktige klimamål for 2050. Forordningen inngår i «Clean energy for all Europeans»-pakken (omtalt som «vinterpakken» på norsk). Vurderingen av om forordningen om styringssystemet er EØS-relevant, vil gjøres i henhold til standard prosedyrer, i sammenheng med vurderingen av hele «Clean energy for all Europeans»-pakken. EØS-komitébeslutningen om felles oppfyllelse av utslippsmålet vil ikke legge føringer for EØS-relevansvurderingen av forordningen.

Bestemmelsene som er inkludert i avtalen om felles oppfyllelse, er i hovedsak hentet fra den gjeldende forordning om overvåking, måling og rapportering (MMR-forordningen). MMR-forordningen opphører fra 2021 og innlemmes i styringssystemforordningen.

Hvert år skal Kommisjonen kontrollere at statene etterlever forpliktelsene i EØS-komitébeslutningen, og vurdere om rapportene viser tilstrekkelig fremdrift i oppfyllelsen av utslippsforpliktelsen under innsatsfordelingsforordningen og forpliktelsen i skogregelverket. Den første vurderingen skal gjøres innen 31. oktober 2021, og deretter hvert år.

Beslutningen i EØS-komiteen

Hovedinnholdet i beslutningen

EØS-komitébeslutningen fastslår at samarbeidet gjennom EØS-avtalens protokoll 31 skal skje på grunnlag av forordningene (EU) 2018/841 (forordningen om skog og annen arealbruk – LULUCF), (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen) og bestemmelser fra forordningene (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen), (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) og (EU) nr. 749/2014 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering) som er nødvendige for å gjennomføre forordningen om skogbruk og annen arealbruk og innsatsfordelingsforordningen. Den fastslår videre at vurdering av EØS-relevans av styringssystemforordningen vil følge standard prosedyrer, og at avtalen om felles oppfyllelse ikke legger noen føringer for denne vurderingen.

Utkastet til EØS-komitébeslutning inneholder en fortale og tre artikler.

I fortalen vises det til at artiklene 86 og 98 i EØS-avtalen åpner for å endre protokoll 31 gjennom beslutning i EØS-komiteen. Det vises også til det felles siktemålet til Den europeiske union, Island og Norge om utslippsreduksjoner i tråd med Parisavtalens formål. Den nevner de forordninger og bestemmelser som tas inn i protokoll 31 gjennom beslutningen, og fastslår at Island og Norge gjennom beslutningen tar rettslige skritt for å gjennomføre forpliktelsen til utslippsreduksjoner som vi har påtatt oss gjennom våre respektive nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen om minst 40 pst. utslippsreduksjon innen 2030 sammenliknet med 1990.

Utkastet til beslutning har også vedlagt en erklæring som vil bli avgitt av Island og Norge samtidig som beslutningen tas i EØS-komiteen. I denne erklærer Island og Norge at de på frivillig basis vil lage nasjonale planer som beskriver hvordan de tar sikte på å oppfylle forpliktelsene de påtar seg ved at forordningene (EU) 2018/841 (skogbruk og annen arealbruk) og (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen) tas inn i protokoll 31. Planene vil bli gjort tilgjengelig for EUs medlemsstater, Europakommisjonen, ESA og allmennheten innen 31. desember 2019. Erklæringen lister opp hovedelementene som planene vil inneholde.

For at samarbeidet som EØS-komitébeslutningen etablerer, skal fungere etter sin hensikt, er det nødvendig at representanter og eksperter fra Island og Norge deltar i EUs klimakomité og konsulteres på samme måte som eksperter fra medlemslandene konsulteres. De generelle tilpasningene i artikkel 1 bokstav e) og f) sikrer dette. De fastslår også at Island og Norge, i tråd med vanlig praksis, ikke har stemmerett i Klimakomiteen.

Av landene på EFTA-siden er det bare Island og Norge som vil delta i det samarbeidet som EØS-komitébeslutningen etablerer.

Innsatsfordelingen og tilpasningene til denne for EØS/EFTA-statene

Det er behov for tilpasninger når det gjelder metoden for å fastsette sluttpunktene i utslippsbudsjettene for Island og Norge. Statenes 2030-mål angis som en prosentvis reduksjon av statenes 2005-utslipp under innsatsfordelingen. EU-regelverket krever imidlertid at 2005-utslippene beregnes på en spesiell måte som ikke kan anvendes på Island og Norge. Av hensyn til likebehandling med EUs medlemsstater er det lagt inn en tilpasning i EØS-komitébeslutningen som går ut på å anvende alternative historiske 2005-tall for kvotepliktige utslipp i Island og Norge.

I henhold til innsatsfordelingsforordningen artikkel 6 nr. 1 fikk EUs medlemsstater samlet adgang til å benytte inntil 100 millioner kvoter fra det europeiske kvotesystemet til oppgjør under innsatsfordelingen, over perioden 2021–2030. Med inkluderingen av Island og Norge økes denne adgangen til 107 millioner kvoter over perioden 2021–2030.

Som for adgangen til bruk av klimakvoter fra det europeiske kvotesystemet er det behov for å konsekvensjustere statenes samlede adgang til å benytte utslippskreditter fra skogbruk og arealbruk. Samlet adgang økes fra 280 millioner utslippskreditter til 281,8 millioner utslippskreditter over perioden 2021–2030 etter inkluderingen av Island og Norge i innsatsfordelingen.

Forordningen om skogbruk og annen arealbruk (LULUCF) og tilpasningene til denne for EØS/EFTA-statene

Referansebanen for forvaltet skog blir fastsatt av ESA og innlemmet i protokoll 31 gjennom en EØS-komitébeslutning, i form av tilpasninger til den delegerte rettsakten Kommisjonen skal vedta iht. forordningen om skog- og arealbruk. For å reflektere at den formelle leveringen av bokføringsplanen for forvaltet skog, inkludert referansebanen, skjer først etter at EØS-komitébeslutningen er inngått og trådt i kraft, vil fristen for Island og Norge være ni måneder etter ikrafttredelsesdatoen.

Et av vilkårene for at statene får tilgang til kompensasjonsordningen under artikkel 13 i LULUCF-forordningen, er at statene inkluderer pågående eller planlagte tiltak for å øke eller bevare opptak og karbonlager i sine langsiktige lavutslippsstrategier. Lavutslippsstrategiene skal ha et tidsperspektiv på minst 30 år fra og med 2020. EØS-komitébeslutningen om felles oppfyllelse med EU gjelder imidlertid kun for utslippsmålet for 2030. Island og Norge vil derfor ikke være forpliktet til å levere langsiktige lavutslippsstrategier til EU. For at Island og Norge skal kunne delta i kompensasjonsordningen for forvaltet skog på samme vilkår som EUs medlemsstater, inntas det en særskilt tilpasning om at tilgang til kompensasjon forutsetter at Island og Norge leverer spesifikke strategier for skog- og arealbrukssektoren som inkluderer tiltak for å bevare eller øke opptak og karbonlager.

System for måling og rapportering med tilpasninger for EØS/EFTA-statene

EØS-komitébeslutningen gjelder kun utslippsmålet for 2030, og det er derfor kun relevant å inkludere bestemmelser fra styringssystemet som er nødvendige for å sikre transparens og etterlevelse av forpliktelsene i EØS-komitébeslutningen. Bestemmelsene som inkluderes, er begrenset til å gjelde i den grad de er nødvendige for å gjennomføre innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket.

I henhold til innsatsfordelingsforordningen skal det i 2020 gjennomføres en revisjon for å fastsette statenes utslippsbudsjetter for perioden 2021–2030. Den generelle tilpasningen om bruk av EØS-avtalen del VII innebærer at ESA skal gjennomføre denne revisjonen for Island og Norge. For at ESA skal kunne gjennomføre revisjonen, må Norge levere nødvendig informasjon om våre klimagassutslipp. Reglene om rapportering av utslippsregnskap som tas inn fra styringssystemet, trer ikke i kraft før 2021. Det er derfor behov for også å inkludere enkelte av reglene fra rapporteringssystemet som gjelder i EU frem til og med 2020.

Økonomiske og administrative konsekvenser samt konsekvenser for Norges utslippsforpliktelse fram mot 2030

Overordnet om økonomiske og administrative konsekvenser

2030-målet som Norge har meldt inn til FN, gjelder uavhengig av en avtale med EU om felles oppfyllelse, men med de forutsetninger som fremkommer av Meld. St 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Med avtalen legger EUs regelverk rammene for Norges 2030-forpliktelse. I proposisjonen omtales økonomiske og administrative konsekvenser av å oppfylle utslippsmålet for 2030 sammen med EU uten å sammenligne med en situasjon der vi oppfyller 2030-målet uten en avtale med EU.

Norge deltar i EUs kvotesystem EU ETS på lik linje med andre europeiske land uavhengig av en avtale med EU om felles oppfyllelse. Økonomiske konsekvenser av å oppfylle Norges 2030-mål gjennom felles oppfyllelse med EU er derfor knyttet til forpliktelsene under innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket. De økonomiske konsekvensene avhenger av størrelsen på Norges utslippsbudsjett og kostnader knyttet til utslippsreduksjoner nasjonalt og ved bruk av fleksibilitet. Det er, og vil fortsatt være, betydelig usikkerhet knyttet til dette. I Nasjonalbudsjettet 2019 presenteres utslippsframskrivinger basert på videreføring av gjeldende politikk, også for utslippene som er omfattet av innsatsfordelingen. Norge har foreløpig ikke oppdaterte framskrivinger for skog- og arealbrukssektoren, noe som gir større usikkerhet.

Innsatsfordelingen

Ved samarbeid med EU vil Norge – som EU-landene – få en utslippsforpliktelse som blir omgjort til et bindende utslippsbudsjett for ikke-kvotepliktige utslipp for hvert år i perioden 2021–2030. Forskjellen mellom fremskrevne utslipp i Norge og utslippsbudsjettet Norge vil få for perioden 2021–2030 sett under ett, er i klimalovrapporteringen for 2018 anslått å være 18,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Både framskriving og utslippsbudsjett er usikre størrelser. Utslippsbudsjettet kan dekkes opp med utslippsreduksjoner nasjonalt og gjennom samarbeid med EU-land om utslippsreduksjoner gjennom bruk av ulike former for fleksibilitet.

Regjeringens ambisjon i Granvolden-plattformen om minst 45 pst. reduksjon av ikke-kvotepliktige utslipp innen 2030 innebærer en overoppfyllelse av forpliktelsen vi får fra EU.

Miljødirektoratet har anslått utslippseffekten av å oppfylle politiske målsettinger sammenlignet med oppdatert framskriving, til å være i underkant av 12 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden 2021–2030. I tillegg har Miljødirektoratet anslått et potensial for utslippsreduksjoner – med anslått samfunnsøkonomisk kostnad under 500 kroner per tonn CO₂-ekvivalenter – på i underkant av 11 millioner tonn. Til sammen vil dette kunne redusere innenlandske utslipp med om lag 22 millioner tonn over perioden 2021–2030 sammenlignet med det som ligger i framskrivingen.

Kostnader avhenger i stor grad av den videre utviklingen av lav- og nullutslippsteknologi til bruk i transportsektoren.

Flere EU-land har mulighet til å bruke klimakvoter fra det europeiske kvotesystemet til å dekke utslippsbudsjettet. Om Norge benytter hele tilgangen til å konvertere knapt 6 millioner kvoter, vil kvotene trekkes fra Norges auksjonskvoter.

Kostnaden med dagens kvotepriser er beregnet til i størrelsesorden 1,5 mrd. kroner samlet for hele perioden. Prisene i kvotemarkedet svinger sterkt, og beløpet er derfor usikkert. Det er videre knyttet betydelig usikkerhet til kostnaden ved nasjonale utslippsreduksjoner, og den kan være vesentlig høyere enn ved bruk av fleksibilitet.

Skogbruk og annen arealbruk

Ved et samarbeid med EU vil Norge få en forpliktelse om netto null utslipp fra skogbruk og annen arealbruk. Skulle Norge få et beregnet utslipp fra sektoren, kan dette dekkes inn gjennom kjøp av skog- og arealbrukskreditter fra andre stater, eller gjennom utslippsreduksjoner under innsatsfordelingen.

Om Norge får et beregnet utslipp eller opptak fra sektoren slik dette skal bokføres etter regelverket, har betydning for kostnadene. Det er spesielt to forhold som avgjør om Norge får beregnet et netto opptak eller utslipp. Det ene er hvor store utslipp Norge får fra arealbruksendringer. Foreløpige beregninger viser at Norge kan få et beregnet utslipp på 15 millioner m³ fra arealbruksendringer, hovedsakelig avskoging. Det andre er hogsten i forvaltet skog, sammenlignet med det som er forutsatt i den framoverskuende referansebanen. Hogstnivået er den viktigste enkeltfaktoren som er forutsatt i referansebanen.

Regjeringen har konkludert med hvilken referansebane Norge vil foreslå etter regelverket. Referansebanen legger til grunn et gjennomsnittlig årlig hogstnivå på om lag 16 millioner m³. Kompensasjonsordningen i regelverket innebærer, gitt at vilkårene for kompensasjon er til stede for Norge og EU som helhet, at Norge kan hogge om lag 2 millioner m³ mer enn hogstnivået i referansebanen uten at vi får et beregnet utslipp etter regelverket.

Konklusjon og tilråding

EØS-komitébeslutningen er et resultat av dialogen med EU om felles oppfyllelse av utslippsforpliktelsen for 2030 i tråd med det Stortinget har gitt sin tilslutning til gjennom behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, og Meld. St. 41 (2016–2017) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge allerede i det europeiske kvotesystemet. Videre er Norge allerede omfattet av ulike typer EU-regelverk som berører de ikke-kvotepliktige utslippene. EØS-komitébeslutningen etablerer grunnlaget for et utvidet samarbeid om klimapolitikken og er et viktig grep i regjeringens innsats for å oppfylle det lovfestede klimamålet for 2030. Samtidig innebærer samarbeidet gjennom protokoll 31 at vi ikke forplikter oss ut over 2030.