1.1 Regjeringens politikk for kommunesektoren

1.1.1 Innledning

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn i hele landet. Regjeringen vil legge til rette for at kommunene kan tilby gode tjenester, legge til rette for verdiskaping og arbeidsplasser, og et sterkt lokalt folkestyre som gir alle innbyggere mulighet til å påvirke både sin egen hverdag og samfunnsutviklingen.

Det vises i proposisjonen til at større og sterkere kommuner kan gi bedre velferdstjenester, en mer bærekraftig samfunnsutvikling og et sterkere lokalt selvstyre. Derfor må kommunereformen fortsette, gjennom positive insentiver og verktøy for gode lokale prosesser.

Regionreformen skal gjennomføres. Færre fylkeskommuner vil gi grunnlag for sterkere regioner som kan gi bedre tjenester og drive en mer samordnet samfunnsutvikling. Dette legger til rette for utbygging av attraktive bo- og næringsområder og gode, miljøvennlige transportløsninger. Fylkeskommunenes rolle som regional utviklingsaktør styrkes som følge av regionreformen.

Siden regjeringen tiltrådte i 2013, har kommunesektorens frie inntekter økt med 30 mrd. kroner (8,7 pst.). Kommunesektoren har derfor et godt økonomisk fundament og har de siste årene hatt gode netto driftsresultat. Dette gjenspeiles i at antallet kommuner i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) er historisk lavt, med en nedgang fra 47 kommuner i registeret ved inngangen til 2017 til 17 kommuner ved utgangen av 2018. Det forventes at antallet vil bli redusert til 10 i 2019.

Regjeringen foreslår en vekst i frie inntekter på 1,0–2,0 mrd. kroner i 2020. Regjeringen vil føre en politikk som legger til rette for at alle barn og unge får en trygg og god oppvekst. Regjeringen viderefører redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid i barnehagen og vil innføre ordninger med redusert foreldrebetaling og gratis opphold på SFO/AKS etter skoletid for barn av foreldre med lav inntekt. Regjeringen fortsetter satsing på tidlig innsats og vil innlemme midlene til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats i rammetilskuddet. Samlet sett legges det opp til at midler som kan benyttes til flere lærerårsverk som følge av lærernormen, videreføres på om lag samme nivå i 2020 som i 2019.

Opptrappingsplanen for rusfeltet og styrking av tjenestetilbudet innenfor psykisk helse er noen av regjeringens viktigste satsingsområder. Kommunene har en viktig oppgave med forebygging og behandling.

Regjeringen vil forsterke det boligsosiale arbeidet og styrke bostøtten for barnefamilier.

1.1.2 Utfordringer i kommunesektoren

Det vises i proposisjonen til at det er god vekst i norsk økonomi, med økt sysselsetting, flere i arbeid og færre arbeidsledige i hele landet – og en bedring av konkurranseevnen i norsk næringsliv etter oljeprisfallet i 2014. Høyere kjøpekraft bidrar til fortsatt vekst, men god økonomisk vekst tilsier en strammere finanspolitikk.

En utvikling de neste tiårene der andelen eldre i befolkningen vil øke kraftig, vil gi utfordringer for både finansieringen av velferdsstaten og for kommunesektoren. Det vil sette sektorens handlingsrom under press og stiller krav til at oppgavene løses på en effektiv måte.

Etter 2020 vil det bli mange nye større kommuner med sterkere organisasjoner og større fagmiljøer som både kan levere gode tjenester og ta en aktiv rolle for samfunns- og næringsutvikling i den nye kommunen, men mange av de mindre kommunene vil ha små og sårbare organisasjoner. Mange små kommuner har allerede i dag utfordringer med å rekruttere og beholde tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i organisasjonen til å levere gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere. Befolkningsnedgangen og aldringen er størst i de små kommunene, noe som vil gjøre at utfordringene knyttet til å håndtere de kommunale oppgavene vil bli svært krevende i tiden framover. Etter regjeringens syn understreker dette behovet for flere sammenslåinger.

Norge ligger i toppen i europeisk sammenheng når det gjelder grad av kommunalt selvstyre. Det er likevel fortsatt et mål å øke valgdeltakelsen ved kommunestyrevalg, som nå ligger på om lag 60 pst. I tillegg er det stor variasjon i valgdeltakelsen mellom ulike samfunnsgrupper, og blant de folkevalgte i kommunestyrene er fortsatt kvinner, unge og eldre underrepresentert. Det samme gjelder innvandrere og innbyggere med lav utdanning.

Det må legges til rette for at alle grupper føler seg inkludert og representert, og vi må ha en åpen forvaltning og et system med stor tillit for å unngå at det etablerer seg en mistro til de etablerte politiske institusjonene.

1.1.3 Sterkt lokaldemokrati

Rammestyring er hovedprinsippet for statens styring av kommunesektoren. Det kommunale selvstyret er lovfestet i ny kommunelov. Kommuneloven gir grunnlag for juridisk rammestyring.

Regjeringen mener at statlig detaljstyring og byråkrati må reduseres, og mer makt og myndighet må desentraliseres til lokalsamfunn og deres folkevalgte. Rammefinansiering bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne får et best mulig tilbud innenfor gitte økonomiske rammer.

Regjeringen vil innlemme en rekke øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i 2020 og avvikle flere tilskudd over tid. Regjeringen vil videre fortsette arbeidet med å forenkle øremerkede ordninger. Dette vil gi større økonomisk handlingsrom for kommunene og fylkeskommunene og mindre byråkrati i stat og kommune.

Regjeringen vil sørge for at vi har et inntektssystem som legger grunnlaget for at kommuner og fylkeskommuner kan gi innbyggerne gode, likeverdige tjenester over hele landet, og som ikke forhindrer frivillige endringer i kommunestrukturen. Fra 2020 innføres et nytt inntektssystem for fylkene som er tilpasset den nye fylkesstrukturen etter regionreformen.

Gjennom regionreformen desentraliseres makt når fylkeskommunene får nye oppgaver og skal bygge nye organisasjoner. Samtidig skal de ivareta viktige samfunnsoppgaver de allerede har. Det er lagt stor vekt på at fylkeskommunene skal ha stabile og forutsigbare inntekter, og det foreslås derfor at fordelingsvirkningene ved innføringen av nytt inntektssystem dempes gjennom kompensasjons- og overgangsordninger.

Regjeringen ønsker sterke velferdskommuner med stort handlingsrom som kan gi gode og likeverdige velferdstjenester til sine innbyggere, og som bidrar til å styrke lokalsamfunnene. En forutsetning for dette er kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse og at det legges til rette for at kommuner kan drive en helhetlig og bærekraftig nærings- og samfunnsutvikling.

Regjeringen mener at kommunesammenslåing fortsatt bør være strategien for styrking av kommunesektoren. Arbeidet med å legge til rette for sammenslåing av kommuner vil derfor fortsette. Det er fortsatt gode og forutsigbare økonomiske rammer for kommuner som ønsker å slå seg sammen.

Regjeringen vil opprettholde regionsentertilskuddet i inntektssystemet som et økonomisk virkemiddel ved nye sammenslåinger og foreslår at også kommuner som slår seg sammen, framover vil kunne motta tilskuddet.

Regjeringen gjeninnfører støtte til utredning av sammenslåing.

Evalueringer viser at kommunene etter sammenslåing er blitt bedre rustet til å møte framtidige utfordringer innenfor både tjenesteproduksjon og nærings- og samfunnsutvikling.

Regionreformen skal gjennomføres og nye oppgaver overføres til større fylkeskommuner i tråd med det som tidligere er varslet i oppgavemeldingen.

Flytting av oppgaver skal gi bedre tjenester og en styrket samfunnsutvikling regionalt. Fylkeskommunene får et større ansvar innenfor områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.

For å opprettholde tilliten til lokaldemokratiet er det viktig at alle samfunnsgrupper føler seg representert. Forskning viser at det er stor variasjon i valgdeltakelsen mellom ulike samfunnsgrupper. Departementet har satt i gang et forskningsprosjekt som skal undersøke hva som er årsaken til dette.

Eksperimenter fra valget i 2015 tyder på at utsendelse av tekstmelding og brev til velgere med innvandrerbakgrunn bidro til at valgdeltakelsen økte i grupper med lav deltakelse. Ved lokalvalget i 2019 vil disse to tiltakene bli videreført, slik at alle velgere blir oppfordret til å bruke stemmeretten sin.

1.1.4 En brukerorientert og effektiv offentlig forvaltning

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil jobbe for en brukerrettet og effektiv offentlig forvaltning. En satsing på innovasjon er nødvendig for å møte de store utfordringene offentlig sektor står overfor. Dette er også et sentralt budskap i Meld. St. 29 (2016–2017) – Perspektivmeldingen 2017. Det må arbeides systematisk med å utnytte fellesskapets ressurser best mulig. Gode offentlige tjenester sikrer åpenhet og demokratisk kontroll og legger til rette for en offentlig sektor som er bærekraftig, nyskapende, kunnskapsbasert og omstillingsdyktig.

Regjeringen er i gang med å utarbeide en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor.

Husbanken har gått foran med gode eksempler på nye løsninger og har siden 2012 prioritert å lage effektive og brukervennlige løsninger for kommunene.

Regjeringen lager en digitaliseringsstrategi for offentlig sektor for å forsterke innsats, samarbeid og samordning. Strategien utarbeides i tråd med Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet. Det tas sikte på at den skal legges fram i 2019.

Analyser utført av Senter for økonomisk forskning (SØF) viser at samlet effektivitet i gjennomsnitt økte med om lag 0,3 pst. per år i perioden 2008–2017 innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg. En årlig effektivisering på 0,5 pst., som er et realistisk mål, vil kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner i året til styrking av tjenestene i kommunesektoren.

Det gjøres i dag et betydelig omstillings- og effektiviseringsarbeid i kommunesektoren. Kommunenes tjenestetilbud er i hovedsak godt over hele landet, men det er store forskjeller i tjenestetilbud og effektivitet mellom kommuner.

Effektivisering oppnås også ved at kommunesektoren har et økonomisk handlingsrom til å gjøre egne prioriteringer lokalt, og at eventuelle effektiviseringsgevinster beholdes i kommunen.

1.1.5 Kommunesektoren som næringsutvikler

Regjeringen vil skape bærekraftige velferdssamfunn ved å legge til rette for vekst og flere arbeidsplasser i hele landet. Norge har rike naturressurser som gir grunnlag for aktivitet og næringsutvikling i hele landet.

Kommunene har flere sentrale oppgaver som tilretteleggere for en ønsket samfunns- og næringsutvikling. Utbygging av infrastruktur, gode kommune- og reguleringsplaner og effektiv saksbehandling av byggesøknader er viktig for lokale bedrifter og for at nye bedrifter skal etablere seg i en kommune. Regjeringen arbeider med endring av dispensasjonsbestemmelsen i tråd med Granavolden-plattformen. Et godt kommunalt tjenestetilbud er viktig for å tiltrekke seg og beholde kompetent arbeidskraft.

En sterk økning i andelen eldre setter den lokale omstillingskapasiteten under økende press. Det er store forskjeller mellom distriktene når det gjelder forutsetningene for omstilling og næringsutvikling. Regjeringen arbeider nå med en egen melding om distriktspolitikken, som det tas sikte på å legge fram for Stortinget sommeren 2019.

1.1.6 Klima og miljø

Det vises i proposisjonen til at klimaendringene har gitt et villere, våtere og mer uforutsigbart klima som man kan forvente at vil tilta i framtiden. Regjeringen har flere tiltak som skal forberede samfunnet på det nye klimaet, og hvor kommunesektoren er en viktig bidragsyter. Kommunesektoren har et spesielt ansvar med hensyn til arealplanlegging og planarbeid, og det er gjennomført flere tiltak for å bistå kommunene i dette arbeidet. Arbeidet med forebygging av flom- og skredskader gjennom kartlegging, varsling, sikringstiltak og arealplanlegging vil fortsette, og samordning av veiledning og kompetanseheving for kommunene vil bli prioritert.

Tilskuddet til skredsikring av fylkesveier blir innlemmet i rammetilskuddet til fylkeskommunene fra 2020.

I 2018 ble rammetilskuddet til fylkeskommunene styrket med 100 mill. kroner som en særskilt satsing på båt- og ferjesektoren blant annet for å legge til rette for investeringer i miljøvennlig teknologi. Fylkeskommunene har tatt et tydelig ansvar for å redusere klimagassutslippene og har stilt krav om null- og lavutslippsløsninger i en rekke nye ferjeanbud. Dette kan på kort sikt bidra til økte kostnader, og foreløpige regnskapstall for 2018 viser at fylkeskommunene har hatt en sterkere vekst i utgiftene til båt og ferje enn til øvrige sektorer. Regjeringen legger opp til å videreføre midlene innenfor rammetilskuddet.

De seneste årene har det vært en formidabel utvikling i retning av nullutslippsferjer. Dette har bidratt til å redusere klimagassutslippene. Regjeringen satser på grønn skipsfart og ønsker at hurtigbåtene følger etter. For å utløse økt bruk av null- og lavutslipp i kommende anbud på hurtigbåter har regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2019 foreslått å bevilge 24 mill. kroner til en midlertidig støtteordning innenfor Klimasatsordningen.

Regjeringen anser FNs bærekraftsmål som grunnleggende for å løse vår tids utfordringer. Flere kommuner og fylkeskommuner bruker i dag bærekraftsmålene som rammeverk for sin planlegging. Regjeringen vil bidra til at bærekraftsmålene blir et godt verktøy for kommunesektoren gjennom blant annet informasjon og kunnskapsformidling.

1.2 Det økonomiske opplegget for 2020

1.2.1 Inntektsrammene for 2020

Det fremgår av proposisjonen at regjeringen legger opp til en realvekst i frie inntekter på mellom 1 og 2 mrd. kroner i 2020. Dette tilsvarer en vekst på mellom 0,3 og 0,5 pst.

Dersom anslaget for nivået på kommunesektorens inntekter i 2019 er endret når statsbudsjettet legges fram i oktober, vil inntektsveksten for 2020 som nå varsles, kunne bli endret.

Regjeringen legger opp til at kommunene får mellom 1 og 2 mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. Et stort intervall i veksten i de frie inntektene må ses i lys av usikkerhet knyttet til handlingsrommet i budsjettpolitikken framover.

Regjeringen legger opp til en realvekst i fylkeskommunenes frie inntekter på -0,2–0,1 mrd. kroner i 2020. Dette må ses i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine demografiutgifter.

Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter er anslått til mellom 0,2 og 1,5 mrd. kroner. Dette tilsvarer en vekst på mellom 0 og 0,3 pst.

Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) har foretatt beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2020 på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen. Herunder er 0,9 mrd. kroner knyttet til tjenester som finansieres av de frie inntektene. Kommunesektorens økonomiske handlingsrom må også ses i sammenheng med pensjonskostnadene.

Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette for noe styrking av det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg vil en mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren kunne øke handlingsrommet.

Analyser utført av Senter for økonomisk forskning (SØF) viser at samlet effektivitet i gjennomsnitt økte med om lag 0,3 pst. per år i perioden 2008–2017 innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg. En effektivisering på 0,5 pst., som er et realistisk mål, vil kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner til styrking av tjenestene i kommunesektoren.

Kommunenes tjenestetilbud er i hovedsak godt over hele landet, men det er store forskjeller i tjenestetilbud og effektivitet mellom kommuner. Det er viktig at kommunesektoren fortsetter å prioritere omstillings- og effektiviseringsarbeidet.

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Deler av gevinsten fra redusert byråkrati og mer effektiv bruk av pengene (jf. ABE-reformen) kommer fellesskapet til gode i de årlige budsjettene. I statsbudsjettet for 2019 er overføringen satt til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet.

Det legges opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2020 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet for 2020 og på grunnlag av målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

1.2.2 Pensjonskostnader

Høyere pensjonspremier enn regnskapsmessige pensjonskostnader over flere år har gitt en oppbygging av et akkumulert premieavvik i regnskapene i perioden 2002–2018. Premieavviket skal sektoren amortisere årlig de kommende årene. Størrelsen på det akkumulerte premieavviket ved utgangen av 2018, på om lag 30,3 mrd. kroner, vil ikke medføre vekst i pensjonskostnadene fra 2020 ut over nivået på amortiseringskostnadene i 2019.

1.3 Endringer i det økonomiske opplegget for 2019

1.3.1 Inntektsveksten i 2019

Stortingets budsjettvedtak for 2019 (saldert budsjett) innebar at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter ble anslått til 0,2 mrd. kroner. Det ble anslått en reell reduksjon i de frie inntektene på 0,1 mrd. kroner. Endringene ble regnet i forhold til daværende anslag på regnskap for 2018. Vekstanslaget må ses i sammenheng med at anslaget på kommunesektorens skatteinntekter for 2018 ble oppjustert med 2,4 mrd. kroner i nasjonalbudsjettet 2019.

I revidert nasjonalbudsjett 2019 er nye anslag på inntektsveksten for kommunesektoren i 2019 lagt fram. Det går fram av proposisjonen hvilken informasjon de nye anslagene bygger på.

Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter i 2019 anslås til 0,4 mrd. kroner, som er 0,2 mrd. kroner høyere enn anslått i saldert budsjett. Det anslås en reell nedgang i de frie inntektene på 1,8 mrd. kroner. Nedgangen i frie inntekter må ses i sammenheng med at de ekstra skatteinntektene i 2018 i hovedsak ikke videreføres. Som følge av økte skatteinntekter i 2018 går kommunesektoren inn i 2019 med et høyt inntektsnivå.

1.3.2 Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2019

Forslag til bevilgningsendringer er fremmet i Prop. 114 S (2018–2019) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2019. I kommuneproposisjonen redegjøres det for enkelte saker som har betydning for kommunesektoren:

1.4 Lokaldemokrati i utvikling – statusrapportering

Kommuneproposisjonen for 2016 inneholdt en statusrapportering om situasjonen for lokaldemokratiet, og det ble varslet at en slik rapportering skulle skje minimum én gang i hver valgperiode.

Det vises i proposisjonen til at det kommunale selvstyret i siste fireårsperiode har blitt grunnlovfestet. Det er blitt etablert en tvisteløsningsordning som gir kommunene anledning til å få rettslig prøvd gyldigheten av statlige vedtak. I den nye kommuneloven understrekes det lokale selvstyrets plass i styringen av landet. Til sammen styrker dette kommunenes og fylkeskommunenes rettslige vern mot statlige inngrep. I perioden fra 2013 til 2018 hadde kommunene en gjennomsnittlig årlig realvekst i frie inntekter på 1,7 pst. eller 0,8 pst. per innbygger. Det vises i proposisjonen til at den gode veksten blant annet har medført at kommunesektoren de siste årene har hatt netto driftsresultat godt over anbefalt nivå, og at antall kommuner i ROBEK er på et historisk lavt nivå. Det er også utviklet gode rutiner for å trekke kommunesektoren inn i prosessen i arbeidet med nye eller reviderte lover og regelverk.

Ved kommunestyrevalget i 2015 ble valgdeltakelsen redusert til 60 pst., ned fra 64,2 i 2011. Denne nedgangen kan trolig i stor grad forklares med den ekstraordinære omstendigheten rundt valget i 2011 etter terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli. Det kan se ut til at det er blitt en normaltilstand at valgdeltakelsen ved kommunestyrevalg ligger rundt 60 pst. Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener at en høyere valgdeltakelse er ønskelig, og arbeider derfor med tiltak som kan bidra til at flere benytter seg av stemmeretten. Det er stor variasjon i valgdeltakelsen mellom ulike samfunnsgrupper. Derfor har Kommunal- og moderniseringsdepartementet satt i gang et forskningsprosjekt for å finne tiltak som på sikt kan være relevante og effektive.

Det har vært en klar utvikling de siste 20 årene at innbyggerne i økende grad og på ulike måter gir uttrykk for sine meninger overfor kommunene mellom valgene. Kommunene legger også i større grad til rette for at innbyggerne skal kunne ivareta sine interesser og legge fram saker som opptar dem. Kommunereformen utløste stort engasjement, og over 200 kommuner gjennomførte folkeavstemninger i 2016. Kommunal- og moderniseringsdepartementet drifter selv en nettside for innbyggerinvolvering, minsak.no, som er godt besøkt.

Kommunereformen har bidratt til at mange kommuner som nå danner større og sterkere kommuner, har lagt vekt på å få til bedre ordninger for innbyggerinvolvering i de nye kommunene. Dessuten er ungdomsråd nå lovfestet sammen med eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelse.

Blant de folkevalgte i kommunestyrene er det fortsatt grupper som er underrepresentert, kvinner, unge og eldre. Det samme gjelder innvandrere og de med lav utdanning. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har særlig fulgt opp med tiltak for å styrke kvinnerepresentasjonen.

Generelt synes tilliten til lokalpolitikerne å være høy. De fleste innbyggere mener at politikerne ikke misbruker sin makt til personlig fordel, men er mer forbeholdne når de blir spurt om de kan stole på løftene politikerne gir. Det ligger et element av mistillit til kommunen når det er en relativt utbredt oppfatning at «de med gode forbindelser i kommunen lettere får ivaretatt sine interesser».

Når det gjelder folkevalgt styring, uttrykker kommunepolitikerne stor grad av tilfredshet med forholdet til administrasjonen. Dette kan være en av grunnene til at det fortsatt er en økning i delegering av saker fra folkevalgte organer til administrasjonen.

Det har vært en positiv utvikling i kommunenes åpenhet de seneste årene.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener at kommunene gjennomgående forvalter lokaldemokratiet tilfredsstillende. Innbyggerne er mest fornøyd med kommunen som tjenesteprodusent. Det er relativ høy tilfredshet blant innbyggerne til hvordan kommunene ivaretar sitt demokratiske ansvar. I en undersøkelse kommer lokaldemokratiet noe svakt ut på indikatorer som måler pålitelighet i styringen i kommunene.

Rapporteringen viser at Norge har et sterkt lokaldemokrati. Regjeringen kan i den siste fireårsperioden vise til at det rettslige vernet til kommunene har blitt styrket med blant annet å lovfeste det kommunale selvstyret i den nye kommuneloven. Kommunene på sin side kan vise til en generell god tilfredshet med lokaldemokratiet blant innbyggerne, men ikke innenfor alle områder. Derfor er det viktig at både statlige myndigheter og kommunene bestreber seg på å bevare og utvikle lokaldemokratiet til det beste for innbyggerne.

1.5 Forholdet mellom stat og kommune

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn i hele landet gjennom å spre makt og bygge samfunnet nedenfra. Rammestyring, juridisk og økonomisk, er hovedprinsippet for statens styring av kommunesektoren.

Rammestyringsprinsippet er styrket gjennom den nye kommuneloven som lovfester det kommunale selvstyret og prinsipper for forholdet mellom nasjonale myndigheter og kommunesektoren.

Regjeringen har gjort flere endringer i plan- og bygningsloven som forenkler planprosessene, og gitt tydeligere føringer for bruk av innsigelser. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet. Andelen planer møtt med innsigelse er redusert siden 2013, og flere saker løses gjennom dialog og megling lokalt. Det pekes i proposisjonen på at under denne regjeringen har Kommunal- og moderniseringsdepartementet i om lag 80 pst. av sakene avgjort innsigelsene helt eller delvis i samsvar med kommunens vedtak.

1.5.1 Innlemming av øremerkede tilskudd

Rammefinansiering i form av frie inntekter er hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren. Innlemming av øremerkede tilskudd i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner styrker det kommunale selvstyret og fører til mindre byråkrati i både staten og kommunesektoren. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2020 foreslå å innlemme en rekke øremerkede tilskudd i rammetilskuddet, bl.a. med bakgrunn i ekspertgruppen som gjennomførte en områdegjennomgang av øremerkede tilskudd som ble lagt fram i desember 2017, og Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner.

Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2020 foreslå å avvikle og innlemme følgende tilskudd i rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene: tilskudd til psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, tilskudd til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, tilskudd til samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med spesielle behov, tilskudd til karriereveiledning, tilskudd til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn, tilskudd til etablering og tilpasning av bolig, tilskudd til inkluderende og vekstkraftige lokalsamfunn, tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse, tilskudd til klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid, tilskudd til skredsikring av fylkesveier og tilskudd til gang- og sykkelveier.

Tilskuddene til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn, inkluderende og vekstkraftige lokalsamfunn, regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse samt skredsikring av fylkesveier vil bli gitt en særskilt fordeling innenfor rammetilskuddet (tabell c). Regjeringen vurderer innretningen av den utvidede TT-ordningen nærmere, med sikte på innlemming i rammetilskuddet når ordningen er blitt finansiert som en nasjonal ordning.

Regjeringen vil over tid avvikle flere øremerkede tilskudd og redusere det totale omfanget av øremerking.

Kompensasjonsordningen for renter og avdrag og vertskommunetilskuddet (kap. 761 post 64 og kap. 761 post 61, Helse- og omsorgsdepartementet) samt rentekompensasjonsordningene for skole- og svømmeanlegg (kap. 225 post 65, Kunnskapsdepartementet) og for transporttiltak i fylkene (kap. 1320 post 61, Samferdselsdepartementet) er alle under gradvis avvikling.

1.5.2 Ny kommunelov

1.5.2.1 Generelt om ny kommunelov

Stortinget vedtok 22. juni 2018 ny kommunelov, jf. Prop. 46 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) og Innst. 369 L (2017–2018). Mesteparten av loven vil tre i kraft høsten 2019.

Det pekes i proposisjonen på at den nye kommuneloven styrker det kommunale selvstyret. Med den nye loven får alle landets kommuner og fylkeskommuner en ny og moderne lov, som fortsatt vil legge rammene for den kommunale virksomheten.

Departementet vil i løpet av 2019 fastsette nye forskrifter til kommuneloven og også tilby opplæring i loven og veiledning. Departementets retningslinjer for statlig styring av kommunesektoren vil bli revidert.

1.5.2.2 Internkontroll

I ny kommunelov skjerpes og tydeliggjøres kravet om internkontroll.

Departementet har, i tråd med føringene i forarbeidene, igangsatt en gjennomgang av eksisterende regulering i særlovgivningen som gjelder internkontroll med kommuneplikter, med sikte på å oppheve slike internkontrollbestemmelser. Dette er en prosess som gjøres i samarbeid med berørte departementer. Ett unntak fra dette ble gjort av Stortinget når det gjelder helse- og omsorgssektoren i kommunen. Høringsnotat med forslag om endringer i lov- og forskriftsbestemmelser om internkontroll med kommuneplikter ble sendt på høring 26. april 2019 med høringsfrist 16. september 2019.

1.5.3 ESA-sak om skattefritak og konkursimmunitet og arbeidet med like konkurransevilkår

ESA åpnet i 2013 en sak mot norske myndigheter, som retter seg mot og reiser spørsmål om hvorvidt det generelle skattefritaket og konkursimmuniteten for staten, helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene er i strid med EØS-avtalen. Saken pågår fremdeles. Arbeidsgrupperapporten fra Hjelmeng-utvalget om like konkurransevilkår for offentlige og private aktører ble sendt på offentlig høring med frist i mai 2018.

Berørte departementer har god dialog med ESA for å finne gode løsninger som sikrer overholdelse av støtteregelverket.

Saken ESA åpnet, handler om hvordan offentlig sektor organiserer og finansierer økonomisk aktivitet, altså salg av varer og tjenester i et marked.

Støttereglene etter EØS-retten omfatter bare det som defineres som «økonomisk aktivitet». Idretts- og kulturaktiviteter i offentlig sektor vil i noen tilfeller anses for å være økonomisk aktivitet i EØS-sammenheng, men det er gjennom praksis fra EU/EØS avklart at offentlig støtte til breddeidrett eller kulturaktiviteter utøvd av amatører, ikke regnes som statsstøtte. En del offentlig aktivitet knyttet til kommunale svømmehaller, gymsaler og kulturhus, er ikke økonomisk aktivitet og vil dermed falle utenfor.

De foreløpige undersøkelsene av aktivitet i offentlig sektor tyder på at mye av det som det offentlige tilbyr i markedet, er salg av restkapasitet fra kjernevirksomheten. Salg av restkapasitet vil sjelden påvirke samhandelen og dermed også falle utenfor EØS-reglene.

En utredning om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av de ulike forslagene til tiltak som henholdsvis ESA og Hjelmeng-utvalget har foreslått, skal foreligge mot slutten av 2019. Deretter vil de berørte departementene arbeide videre med konkrete forslag til tiltak.

1.5.4 Valglovutvalget

Regjeringen oppnevnte 21. juni 2017 et utvalg som innen 31. mai 2020 skal foreslå ny valglov og vurdere endringer i valgordningen. Utvalget skal se på alle sider av valggjennomføringen, særlig på ansvars- og rollefordeling, avvikling av stemmegivningen og forsendelse av forhåndsstemmer. Utvalget skal utrede hvordan den nye fylkesstrukturen påvirker valgordningen, herunder om dagens inndeling i valgdistrikter ved stortingsvalg skal videreføres. Utvalget skal også utrede ny personvalgordning ved stortingsvalg og se på klageordningen for valg.

1.6 Kommunereform

1.6.1 Status for kommunereformen

Det vises i proposisjonen til at kommunereformen er en viktig velferdsreform for regjeringen, og at arbeidet med å legge til rette for flere kommunesammenslåinger vil fortsette.

Regjeringen vil opprettholde generalistkommunesystemet.

Flere kommuner vedtok i kommunereformen at mer interkommunalt samarbeid var løsningen for å legge til rette for gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig og bærekraftig samfunns- og næringsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og styrket lokaldemokrati.

Regjeringen mener at sammenslåing av kommuner er en mer framtidsrettet og demokratisk løsning enn interkommunalt samarbeid, og legger derfor fortsatt til rette for at kommuner som ønsker å slå seg sammen gjennom gjensidige lokale vedtak, vil få ta del i gode og langsiktige økonomiske virkemidler.

109 kommuner er nå inne i det siste året med forberedelser før de 1. januar 2020 blir 43 nye kommuner. Totalt ble 119 kommuner sammenslått i perioden 2014–2017, og det vil i 2020 være 356 kommuner i Norge.

1.6.1.1 Tilbud og støtte til sammenslåingskommunene

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har hatt stor oppmerksomhet rettet mot de kommunene som er vedtatt sammenslått, og det er satt i gang flere tiltak for å legge til rette for å støtte opp under at det skal være gode, lokale prosesser rundt det å bygge nye kommuner. Å bygge nye kommuner er store omstillingsprosjekter. Samtidig skal det planlegges for videre utvikling av den nye kommunen etter 1. januar 2020.

1.6.1.2 Eiendomsskatt ved kommunesammenslåing – høring

Finansdepartementet har i høringsnotat 12. april 2019, med høringsfrist 12. juli 2019, foreslått endringer i eigedomsskattelova § 13. Forslaget skal legge til rette for at sammenslåtte kommuner får mulighet til å harmonisere eiendomsskatten i den nye kommunen i en overgangsperiode. Finansdepartementet tar sikte på å fremme et eventuelt lovforslag i statsbudsjettet for 2020. Nye regler vil da kunne tre i kraft fra og med eiendomsskatteåret 2020.

1.6.2 Det norske kommunesystemet

De norske kommunene har en helt sentral plass og rolle i den offentlige forvaltningen og i gjennomføringen av velferdspolitikken.

Departementet mener at det norske kommunesystemet, basert på generalistkommuneprinsippet, en bred og omfattende oppgaveportefølje og statlig rammestyring, har store fordeler. For å styrke kommunesystemet ønsker denne regjeringen å legge til rette for sammenslåing av kommuner. Alternative strategier, som gjerne vil være økt interkommunalt samarbeid eller oppgavedifferensiering, vil gi demokratiske utfordringer og vil svekke både det nasjonale og lokale demokratiet.

Det pekes i proposisjonen på at fordelene ved kommunesystemet svekkes av en kommunestruktur hvor det over tid er blitt store forskjeller mellom kommunenes forutsetninger til å fylle rollen som generalistkommune. Befolkningsnedgang og aldring i befolkningen gjør at mange av de små kommunene i løpet av de nærmeste årene ikke vil ha et bærekraftig forhold mellom innbyggere i arbeidsfør alder og innbyggere over 67 år.

Generalistkommunesystemet har lenge vært under press, og det vil forsterke seg ytterligere de kommende årene.

1.6.2.1 Situasjonen etter 1. januar 2020

Til tross for et høyt antall sammenslåinger i kommunereformperioden er ikke hovedtrekkene i kommunestrukturen endret.

Det pekes i proposisjonen på at etter 2020 vil det bli et enda større gap mellom de største og de minste kommunene. Det vil da bli nye, større kommuner med mer solide organisasjoner og større fagmiljøer, som både kan levere gode tjenester og ta en aktiv rolle for samfunns- og næringsutvikling i den nye kommunen. Mange av de mindre kommunene vil ha små og sårbare organisasjoner til å håndtere både dagens og framtidens utfordringer for sine innbyggere og lokalsamfunnet. Særlig bekymringsfullt er det at flere av de små kommunene har vansker med å rekruttere og beholde tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i organisasjonene til å levere gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere.

Det vises i proposisjonen til undersøkelser/utredninger fra NIVI Analyse AS og Telemarksforsking.

Det vises i proposisjonen til at de nye kommunene vil endre relasjonene og tyngdepunktet i sin region.

Det pekes i proposisjonen på at digitalisering er et viktig element i moderniseringen og effektiviseringen av kommunal sektor, men dette krever store ressurser og spesialisert kompetanse.

I flere fylker med mange små og sårbare kommuner er det interkommunale samarbeidet omfattende og helt nødvendig for at kommunene skal være i stand til å gi et forsvarlig tjenestetilbud til sine innbyggere.

Se proposisjonen for nærmere omtale.

1.6.3 Kommunereformen fortsetter

I kommuneproposisjonen for 2019 la regjeringen fram rammene for det videre arbeidet med å endre kommunestrukturen og fikk Stortingets støtte til forslaget. I Granavolden-plattformen slår regjeringen fast at kommunereformen fortsetter, gjennom positive insentiver og verktøy for gode lokale prosesser.

1.6.3.1 Muligheter ved større kommuner

Evalueringer av tidligere sammenslåinger viser at kommunene er blitt bedre rustet til å møte framtidige utfordringer knyttet både til tjenesteproduksjon og til nærings- og samfunnsutvikling. Større fagmiljøer gir også økt sikkerhet for at de beslutninger som fattes, er korrekte. Kommunene har fått bedre forutsetninger for å sikre likebehandling og ivareta rettsikkerhet, særlig innenfor barnevern, tekniske tjenester og spesialiserte helsetjenester.

En kommunesammenslåing vil i seg selv ikke ha konsekvenser for hvor de innbyggernære tjenestene som for eksempel barnehager, skoler, sykehjem, hjemmehjelp/-sykepleie skal ligge. Kommunene vil ønske at disse tjenestene skal ytes der innbyggerne bor. I tillegg til driften av tjenestene er det nødvendig å ha administrativ og faglig støtte- og utviklingskapasitet som kan bidra til å videreutvikle tjenestene i kommunen, for eksempel innenfor skole og barnehage. Gjennom kommunesammenslåing vil sektoradministrasjonene kunne styrkes, noe som kan bidra til kvalitativt bedre tjenester. Et større fagmiljø gir også bedre forutsetninger for å finne nye og innovative løsninger som kan komme innbyggerne og lokalsamfunnet til gode. Muligheter en større kommune har til å kunne tilby attraktive og utviklende arbeidsplasser for sine ansatte, er et stort fortrinn i en situasjon med konkurranse om arbeidskraften innenfor mange fagområder.

Større kommuner vil kunne være en mer interessant samarbeidspartner og en sterkere aktør mot regionale og nasjonale myndigheter, og vil være attraktiv for næringslivet.

Det vises i proposisjonen til at det ikke er lokalsamfunn og steder som slås sammen, det er kommuneorganisasjonene. Som det framgår av mange av intensjonsavtalene, er det en uttrykt målsetting for kommuner som slår seg sammen, at de nettopp skal ta vare på, og gjerne også styrke, lokalsamfunnene i kommunen. Analyser av de langsiktige konsekvensene av sammenslåing viser at det ikke blir en sterkere sentralisering av bosettingen i de nye kommunene etter sammenslåingen enn i andre sammenliknbare kommuner.

1.6.3.2 Rammer for kommuner som ønsker å slå seg sammen

Inndelingslova § 4 fastslår at Kongen gjør vedtak om sammenslåing av kommuner når kommunene har sluttet seg til forslaget. Dersom noen av kommunene har uttalt seg mot sammenslåing, skal saken legges fram for Stortinget.

Stortinget vedtok 7. desember 2017 at eventuelle kommunesammenslåinger i denne stortingsperioden skal baseres på frivillighet, jf. anmodningsvedtak nr. 93. Departementet legger dette til grunn for det videre arbeidet med kommunesammenslåinger. Stortingets anmodningsvedtak innebærer at det blir opp til den enkelte kommune å sørge for en hensiktsmessig og framtidsrettet kommunestruktur.

Fylkesmannen har en viktig rolle med å utfordre kommunene om behovet for strukturendringer og stimulere til diskusjoner om kommunesammenslåing der det lokalt ligger til rette for dette.

1.6.3.3 Langsiktige og gode økonomiske virkemidler

Stortinget har gitt sin tilslutning til at det også i det videre arbeidet legges til rette for gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen (jf. Innst. 393 (2017–2018)).

1.6.4 Grensejusteringer

Inndelingslova § 6 bestemmer at Kongen i statsråd gjør vedtak i alle saker om grensejustering mellom kommuner, også der kommunene er uenige. Kompetansen er delegert til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Departementet har delegert kompetansen videre til fylkesmannen i mindre saker der det er enighet lokalt om en løsning. I saker der departementet fatter vedtak, er normal saksgang at fylkesmannen utreder saken og gir en tilråding til departementet.

Kommunereformen har bidratt til å se på hensiktsmessigheten av dagens kommunegrenser flere steder. Kommunal- og forvaltningskomiteen ba departementet i disse grensejusteringene ta utgangspunkt i lokale initiativ fra kommuner eller grendelag, jf. Innst. 386 S (2016–2017).

Stortinget behandlet 6. desember 2018 representantforslag om endring av inndelingslovas bestemmelser om behandling av grensejustering mellom kommuner, jf. Dokument 8:238 S (2017–2018). Forslaget ble ikke vedtatt. I etterkant av Stortingets behandling ble det av departementet fattet vedtak i de sakene departementet hadde til behandling.

For å sikre en vellykket gjennomføring av kommune- og regionreformene i berørte kommuner ba departementet i brev 11. februar 2019 alle fylkesmennene om at det ikke fattes ytterligere vedtak om kommunegrensejustering med ikrafttredelse fra 1. januar 2020.

1.6.4.1 Vedtatte grensejusteringer

Det er vedtatt 14 grensejusteringer med virkning fra 1. januar 2020. Disse er listet opp i proposisjonen.

Departementet har i tillegg avslått søknad om grensejustering i fire saker. Departementet og fylkesmennene vil behandle pågående og eventuelle nye søknader fortløpende i tråd med dagens regelverk og praksis.

1.6.4.2 Fylkesgrensejusteringer

Bytte av fylke for hele kommuner er å anse som en fylkesgrensejustering. Etter inndelingslova § 6 skal saker om grensejustering mellom fylker som gjelder mer enn én kommune, legges fram for Stortinget. Justering av kommunegrenser som berører en fylkesgrense, behandles etter reglene for kommunegrensejusteringer.

Fylkesmennene fikk i brev 12. oktober 2017 i oppdrag fra departementet å gjennomføre en prosess for å kartlegge om det var kommuner som ønsket å bytte fylke fra samme tidspunkt som regionreformen trer i kraft. I alt kom det søknad fra fem kommuner som ønsket å gjennomføre en fylkesgrensejustering. Stortinget vedtok 13. juni 2018 fylkesgrensejustering for tre kommuner. Rindal kommune i Møre og Romsdal ble en del av Trøndelag fra 1. januar 2019. Kommunene Jevnaker og Lunner blir en del av Viken fra 1. januar 2020.

1.7 Gjennomføring av regionreformen

Det vises i proposisjonen til at regjeringen gjennomfører regionreformen.

Fylkeskommunene som er vedtatt slått sammen, er nå i en viktig og krevende fase i sammenslåingsarbeidet. Fra 1. januar 2020 blir det elleve fylker i Norge: ti fylkeskommuner samt Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver. Mens ni fylker i dag har under 200 000 innbyggere, vil minste fylke i innbyggertall fra 2020 øke fra 76 000 til 240 000 innbyggere.

Når fylkeskommunene nå blir større, skal de også få flere virkemidler til å utvikle fylkene i tråd med regionale behov og muligheter. Fylkeskommunene skal få nye oppgaver blant annet på områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.

Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner ble lagt fram 19. oktober 2018. Stortinget behandlet meldingen 18. desember 2018 og sluttet seg til forslagene, jf. Innst. 119 S (2018–2019). Stortinget sluttet seg også til å overføre oppgaver til fylkeskommunene ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017).

Kapittel 7 i proposisjonen inneholder en status for arbeidet med å følge opp Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2018–2019) og Prop. 84 S (2016–2017).

1.7.1 Oppgaver til fylkeskommunene

Oppgaver til de nye fylkeskommunene skal som hovedregel overføres fra 1. januar 2020, men noen oppgaver kan kreve mer tid.

Følgende oppgaver overføres etter planen fra 2020:

1.7.2 Regional planlegging

Stortinget har sluttet seg til at den regionale planleggingen skal styrkes. Tiltakene departementet jobber med, omhandler bedre dialog i planleggingen, mer forpliktende planlegging, regionale avklaringer og fylkeskommunenes deltakelse i store, statlige infrastrukturprosjekter og planfaglig veiledning.

Se nærmere omtale i proposisjonens pkt. 7.2

1.7.3 Regional stats inndeling

Regjeringen gjennomgår regional stats inndeling i lys av den nye fylkesstrukturen. Formålet er å styrke samhandlingen innad i staten og mellom staten og regionalt folkevalgt nivå. Som varslet i Prop. 84 S (2016–2017) skal samordning tillegges større vekt enn tidligere. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har mottatt fire rapporter fra Difi. I proposisjonen vises det til komiteens omtale i Innst. 119 S (2018–2019) til Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner om forholdet mellom regional stats organisering og fylkeskommune.

1.8 En brukerorientert, moderne og effektiv offentlig forvaltning

Det vises i proposisjonen til at offentlig sektor i årene framover i økende grad må tenke nytt om hvordan innbyggerne kan tilbys best mulig tjenester. Både stat og kommune må ta i bruk de mulighetene ny teknologi og digitalisering gir. Dette er nødvendig for å møte de store utfordringene offentlig sektor står overfor, med blant annet strammere økonomi, demografiske endringer og større sektorovergripende utfordringer, som klimaendringene.

1.8.1 Innovasjon og digitalisering

1.8.1.1 En mer innovativ og brukerorientert offentlig sektor

1.8.1.2 Digitalisering i offentlig sektor

Formålet med digitaliseringspolitikken er å oppnå forenkling og effektivisering i offentlig sektor, gi bedre tjenester til innbyggerne, fremme innovasjon og verdiskaping i næringslivet og utvikle et bærekraftig og inkluderende velferdssamfunn.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvar for å samordne digitaliseringspolitikken. I januar 2019 fikk Norge sin første digitaliseringsminister.

1.8.2 Effektivitet i kommunale tjenester

Gjennom effektivisering kan det kommunale tjenestetilbudet styrkes ut over det som følger av inntektsveksten.

Analyser fra Senter for økonomisk forskning (SØF) viser at samlet effektivitet i gjennomsnitt økte med om lag 0,3 pst. per år i perioden 2008–2017 innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg.

Kommunenes tjenestetilbud til innbyggerne er i hovedsak godt over hele landet. Det er likevel rom for en mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren. Sammenlikninger mellom kommunene avdekker store forskjeller i tjenestetilbud og effektivitet, også om man sammenlikner kommuner med omtrent like mange innbyggere. Gjennom et systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og effektivisering kan tjenestetilbudet i kommunene forbedres og ressurser frigjøres, slik at innbyggerne får flere tjenester og tjenester med høyere kvalitet.

Effektivisering oppnås også ved at kommunesektoren har et økonomisk handlingsrom til å gjøre egne prioriteringer lokalt, og at eventuelle effektiviseringsgevinster beholdes i kommunen.

1.9 Befolkningsutvikling og kommunenes utgiftsbehov

I Norge har endringer i befolkningen over flere år trukket i retning av lavere utgiftsbehov per innbygger i kommunesektoren som følge av en lavere andel innbyggere i aldersgrupper med et stort utgiftsbehov. I løpet av få år snur dette, og Norge står overfor en utvikling der andelen eldre i befolkningen vil øke kraftig de nærmeste tiårene. Dette vil gi utfordringer for finansiering av velferdsstaten og for kommunesektoren framover. Andelen eldre vil særlig bli høy i mange små kommuner i lite sentrale strøk og vil forsterke problemene med å rekruttere arbeidskraft, både i privat og offentlig sektor. Den framskrevne eldrebølgen i Norge vil imidlertid bli langt svakere enn det som forventes i andre land.

En aldrende befolkning vil isolert sett trekke opp utgiftene til helse- og omsorgstjenestene og pensjoner og samtidig bidra til lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlagene. Samtidig vil avtakende vekst i finansieringsbidraget fra Statens pensjonsfond bidra til å begrense rommet for bruk av oljepenger innenfor handlingsregelen. Kommunesektoren står for en betydelig del av det offentlige tjenestetilbudet til alle aldersgrupper. Befolkningsendringene vil påvirke forholdet mellom antall eldre og antall i yrkesaktiv alder svært ulikt mellom kommunene og vil kunne gi betydelige forskjeller i behovet for de ulike tjenestene og tilgangen på relevant arbeidskraft.

1.9.1 Kommunesektorens utgifter, sektorer og aldersgrupper

Velferdsstaten sørger for omfordeling av økonomiske ressurser mellom ulike grupper i befolkningen gjennom livsløpet og er også et sikkerhetsnett for innbyggere som ikke kan forsørge seg selv.

Kommunesektoren er den klart største leverandøren av velferdstjenester i Norge. Blant de store nasjonale velferdstjenestene som kommunesektoren produserer, er helse-, sosial-, barneverns – og omsorgstjenester, barnehagetjenester, skole og samferdselstjenester. Disse tjenestene utgjør nær tre fjerdedeler av kommunesektorens driftsutgifter. Beregninger fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) viser at kommunesektorens gjennomsnittlige utgifter til de individrettede velferdstjenestene er vel 200 000 kroner i gjennomsnitt til barn i barnehagealder og ungdom i videregående skole. For barn i grunnskolen er utgiftene i gjennomsnitt rundt 160 000 kroner, og for eldre over 90 år er den gjennomsnittlige utgiften rundt 350 000 kroner. Til sammenlikning bruker kommunesektoren om lag 20–30 000 kroner i gjennomsnitt til personer i aldersgruppene mellom 19 og 60 år.

1.9.2 Befolkningsutviklingens betydning for kommunesektorens utgiftsbehov – et tilbakeblikk

Fra 1. januar 2009 til 1. januar 2019 har befolkningen i Norge økt med rundt 530 000 personer, tilsvarende 11 pst., til 5,3 mill.

1.9.3 Befolkningsutviklingens betydning for kommunesektorens utgiftsbehov – utviklingen framover

Ifølge middelalternativet i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger vil befolkningen i Norge øke med 761 000 personer (14,4 pst.), fra 5,3 mill. personer i 2018 til nær 6,1 mill. personer i 2040.

1.9.4 Flere friske leveår?

Framstillingen i proposisjonen bygger på en antakelse om redusert dødelighet og på en forutsetning om at utgiftsbehovet for den enkelte aldersgruppe holdes uendret. I praksis innebærer dette at økningen i forventet levealder gir en tilsvarende økning i antall år med sykelighet. Litteraturen gir ikke noe entydig svar på sammenhengen mellom økt levealder og behovet for helse- og omsorgstjenester. I dag er det varianter av tre ulike scenarier som ofte trekkes fram.

Det første scenariet er utvidet sykelighet, det andre scenariet er forkortet eller komprimert sykelighet, og det tredje scenariet legger til grunn at en økning i levealder både vil bety flere «friske» år og flere «syke» år. Det er denne siste hypotesen som synes å ha stått sterkest i litteraturen de senere år, og er også mest brukt i framskrivinger av helseutgifter. Dette innebærer at bruken av helsetjenester og omsorg kan reduseres noe for gitt alder, uten kvalitetstap, men at fortsatt høyt forbruk av disse tjenestene vil strekke seg over flere år.

1.9.5 Geografiske forskjeller i de demografiske utfordringene

En videreføring av dagens inntektssystem med skatteutjevning og utjevning basert på kommunenes utgiftsbehov vil bidra til likeverdige tjenester i hele landet selv om aldringen vil være forskjellig mellom kommunene. Befolkningsutviklingen får likevel en rekke konsekvenser ut over finansieringen av kommunesektorens utgiftsbehov. Utviklingen vil prege aktiviteten i lokalsamfunn, tilgangen på arbeidskraft til å tilby ulike offentlige tjenester og lokalt næringsliv.

Samtidig med en særlig sterk vekst i antall eldre vil det bli lav vekst i befolkningen i arbeidsfør alder, særlig i en del små kommuner. Dette gjør at andelen eldre vil stige betydelig.

Det er også forventet at framtidens eldre kan komme til å være mer selvstendige og mer ressurssterke når det gjelder utdanning og økonomiske forhold. Dette kan trekke i retning av et lavere behov for omsorgstjenester. Det vil imidlertid være store geografiske variasjoner i utdanningsnivået til framtidens eldre.

Flere kommuner har allerede en stor forsørgerbyrde for eldre.

Hvis man bruker hovedalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger, vil det i 2040 være 2,7 personer i alderen 20–66 år per eldre over 67 år for landet som helhet og under én person i alderen 20–66 år per eldre over 67 år i enkelte kommuner.

1.10 Inntektssystemet for kommunene

Det foreslås ingen store endringer i inntektssystemet for kommunene i 2020.

1.10.1 Kostnadsnøkkelen for kommunene – vekting av gradert basiskriterium

Basiskriteriet i kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen skal fange opp kostnadsforskjeller knyttet til kommunestørrelse. Endringen i 2017 gjorde kriteriet mer nøytralt med hensyn til kommunesammenslåinger, men kriteriet er fortsatt ikke helt nøytralt siden alle kommuner er garantert minimum et halvt basistillegg.

Fra og med 2020 slår 119 kommuner seg sammen til 47 nye kommuner, og antallet kommuner reduseres fra 422 til 356. Dette vil i seg selv gjøre at verdien av et fullt basistilskudd i utgiftsutjevningen øker for alle kommuner, selv om alle andre forhold holdes uendret. Dette er en konsekvens av at inntektssystemet fortsatt ikke er helt nøytralt ved sammenslåinger. At noen kommuner slår seg sammen, påvirker ikke størrelsen på smådriftsulempene for øvrige kommuner, og det er derfor ikke rimelig at beløpet som utløses av basiskriteriet, skal øke på grunn av dette.

For å motvirke denne effekten må vektingen av gradert basiskriterium i kostnadsnøkkelen justeres teknisk fra og med 2020, slik at verdien av et fullt basistilskudd ikke endres som følge av sammenslåingene, men isolert sett beholdes på samme nivå som før sammenslåingene.

1.10.2 Prosjekt om toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester og rapportering av psykisk utviklingshemmede til inntektssystemet

Siden toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, har det vært en sterk vekst i ordningen, både i antall tjenestemottakere og i samlede utbetalinger til kommunene.

I fordelingen av rammetilskuddet til kommunene tas det hensyn til antall personer med psykisk utviklingshemming i kommunene. Kommunene registrerer og rapporterer hvert år inn antall personer med psykisk utviklingshemming som har vedtak om kommunale tjenester.

Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester og innrapporteringen av personer med psykisk utviklingshemming er to ordninger som påvirker finansieringen av sentrale velferdstjenester. Ordningene bidrar til å fordele og omfordele betydelige midler til kommunene. Det er derfor viktig at finansieringsordningene er effektive og legger til rette for at kommunene kan gi tjenester av god kvalitet. Det er også viktig at finansieringsordningene ikke legger føringer på hvordan tjenestene skal innrettes eller organiseres, og at de ikke hindrer innovasjon i tjenestene.

Departementet har satt ut et prosjekt for å få mer kunnskap om mulige insentivvirkninger av disse to ordningene. Departementet kunngjorde prosjektutlysningen i mars, og etter planen skal prosjektet ferdigstilles i løpet av 2019.

1.10.3 Distriktsindeksen og regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet

Asplan Viak foretar en faglig gjennomgang av distriktsindeksen som skal være ferdig i løpet av august 2019.

Som omtalt i kommuneproposisjonen for 2019 legger departementet opp til å vurdere innretningen på de regionalpolitiske tilskuddene nærmere, primært med fokus på bruken av distriktsindeksen ved fordeling av distriktstilskuddene i inntektssystemet. Departementet vil komme tilbake til dette ved egnet tidspunkt.

Av hensyn til tidsplanen for gjennomgangen av distriktsindeksen legger departementet opp til at den samme distriktsindeksen som ble brukt i inntektssystemet for 2019, fremdeles benyttes i distriktstilskuddene i inntektssystemet i 2020.

1.10.4 Anmodningsvedtak

1.10.4.1 Anmodningsvedtak nr. 274 om regionsentertilskudd

Stortinget fattet anmodningsvedtak nr. 274, 14. desember 2018:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde regionsentertilskuddet som et økonomisk virkemiddel også ved framtidige kommunesammenslåinger. Regionsentertilskuddet går til kommuner som slår seg sammen og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region. Tilskuddet utbetales som i dag etter et nasjonalt vedtak om sammenslåing. Det legges til grunn at økt regionsentertilskudd finansieres innenfor kommunerammen med en reduksjon i innbyggertilskuddet.»

Regionsentertilskuddet ble innført som et tilskudd i inntektssystemet fra og med 2017.

For å opprettholde regionsentertilskuddet som et økonomisk virkemiddel ved nye sammenslåinger foreslår departementet at også kommuner som slår seg sammen framover, vil kunne motta regionsentertilskudd hvis kommunene oppfyller kravene i tilskuddet.

1.10.4.2 Anmodningsvedtak nr. 929 om utilsiktede virkninger i inntektssystemet for kommuner som slår seg sammen

Det vises i proposisjonen til at det i kommunereformen ble innført en rekke gode økonomiske ordninger for kommuner som vedtok å slå seg sammen. Disse er tilskudd kommunene ikke ville mottatt hvis de ikke skulle slått seg sammen. Noen av disse ordningene har kommuner som skal slå seg sammen, mottatt allerede før sammenslåingen trer i kraft, slik at inntektsnivået til disse kommunene har vært høyere enn det ellers ville vært også for perioden 2017 til 2019.

Alle kommuner som vedtok sammenslåing, fikk tilskudd til å dekke engangskostnader ved sammenslåingen etter en standardisert modell, og kommunene kunne søke om støtte til infrastrukturtiltak. Innenfor inntektssystemet ble det også innført særskilte tilskudd til kommuner som slår seg sammen.

Anmodningsvedtak nr. 929, 13. juni 2018 lyder:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at sammenslåtte kommuner som får tap på grunn av reduksjonen i bosettingskriteriene, eller andre utilsiktede virkninger av inntektssystemet, blir kompensert for dette.»

En konsekvens av kommunesammenslåinger i inntektssystemet vil kunne være endringer i utgiftsutjevningen og veksttilskuddet. Dette bør kompenseres.

1.11 Nytt inntektssystem for fylkeskommunene

1.11.1 Innledning

I proposisjonen presenteres et forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene, med virkning fra 2020.

Fylkeskommunene finansieres i hovedsak gjennom de frie inntektene, det vil si rammetilskudd og skatt fra inntekt, som fordeles gjennom inntektssystemet. Fylkeskommunene har ansvaret for blant annet videregående opplæring, fylkesveier, kollektivtransport og tannhelse, og forvalter betydelige økonomiske ressurser. I 2018 var fylkeskommunenes brutto driftsutgifter på om lag 79 mrd. kroner, og sektoren stod for om lag 41 000 årsverk.

Det vises i proposisjonen til at inntektssystemet må tilpasses den nye fylkesinndelingen som trer i kraft neste år, og departementet har ved flere anledninger varslet at systemet vil bli oppdatert når regionreformen gjennomføres. Dagens inntektssystem er ikke sammenslåingsnøytralt, og en videreføring av dagens kostnadsnøkkel på den nye fylkesstrukturen ville medført at sammenslåingene i seg selv ville gitt omfordeling mellom fylkeskommunene.

Departementet mener at det er viktig med stabilitet og forutsigbarhet i inntektsfordelingen når regionreformen gjennomføres. Departementet foreslår derfor at fordelingsvirkningene av de foreslåtte endringene dempes. En sentral del av forslaget er at dagens kompensasjon for endringer i inntektssystemet i sin helhet omfordeles mellom fylkeskommunene, og at de samlede fordelingsvirkningene fases gradvis inn gjennom en overgangsordning over fire år. Departementet foreslår videre at den nye kompensasjonsordningen blir liggende fast så lenge fylkeskommunene står i en omstilling som følge av regionreformen.

Det foreslås ingen endringer i inntektsutjevningen eller i Nord-Norge-tilskuddet.

Forslaget til nytt inntektssystem er basert på de oppgavene fylkeskommunene har i dag, og berører i utgangspunktet ikke finansieringen av de nye oppgavene som skal overføres til fylkeskommunene.

1.11.2 Oppsummering av høringen

Et forslag til nytt inntektssystem ble sendt på høring 7. januar 2019, med høringsfrist 8. mars. Departementet har mottatt 40 høringssvar, og av disse er 16 fra fylkeskommuner eller fellesnemnder for nye fylkeskommuner.

Høringssvarene til fylkeskommunene gjenspeiler i all hovedsak hvordan endringene slår ut for den enkelte fylkeskommune. Noen fylkeskommuner er overveiende positive til høringsforslaget, selv om alle har innvendinger mot enkelte elementer i forslaget. Det er også noen fylkeskommuner som er klart negative til høringsforslaget.

De øvrige fylkeskommunene er delte i tilbakemeldingene og støtter noen og er kritiske til andre deler av høringsforslaget. Det er også noen fylkeskommuner som uttaler seg på et mer overordnet nivå, uten å ta stilling til de konkrete forslagene i høringsnotatet.

I proposisjonen omtales høringsinstansenes merknader om kostnadsnøkkelen, kompensasjons- og overgangsordningene, behov for oppdatering, analyseopplegg, finansiering av nye oppgaver, miljø, klima og kollektivtransport, de økonomiske rammene og en egen omtale av høringsuttalelsen fra KS.

1.11.3 Generelt om inntektssystemet

Det overordnede målet med inntektssystemet er å utjevne fylkeskommunenes økonomiske forutsetninger, slik at det legges til rette for et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet.

1.11.3.1 Dagens inntektssystem

Det samlede rammetilskuddet til fylkeskommunene i 2019 er på 34,6 mrd. kroner. Innbyggertilskuddet utgjør om lag 97 pst. av rammetilskuddet. Fylkeskommunenes skatteinntekter i 2019 er anslått til om lag 34,2 mrd. kroner, slik at de samlede frie inntektene kan anslås til om lag 68,8 mrd. kroner.

1.11.3.2 Utgiftsutjevningen i inntektssystemet

Målet med utgiftsutjevningen er å jevne ut forskjellene mellom fylkeskommunene og å sette alle fylkeskommuner i stand til å tilby innbyggerne likeverdige og gode tjenester.

Utgiftsutjevningen for fylkeskommunene omfatter i dag sektorene videregående opplæring, fylkesveier, lokale ruter (buss/bane og båt/ferje) og tannhelse, med en egen delkostnadsnøkkel for hver av sektorene. Departementet foreslår ingen endringer i hvilke sektorer som inngår i utgiftsutjevningen.

1.11.4 Forslag til ny kostnadsnøkkel

Departementet har gjennomgått og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet for fylkeskommunene.

1.11.4.1 Videregående opplæring

Fylkeskommunene har ansvaret for å oppfylle retten til videregående opplæring for alle som er bosatt i fylket.

Videregående opplæring er en av de viktigste oppgavene for fylkeskommunene, og er den klart største sektoren. Fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter til videregående opplæring var på om lag 30 mrd. kroner i 2017, og sektoren utgjør i overkant av 50 pst. av fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter. Delkostnadsnøkkelen utgjør 54,7 pst. av den samlede kostnadsnøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene i 2019.

Det gis i proposisjonens pkt. 11.4.1 en omtale av dagens delkostnadsnøkkel for videregående opplæring. Videre gis en omtale av departementets analyser og vurderinger. I samme pkt. i proposisjonen omtales forslaget til ny delkostnadsnøkkel for videregående opplæring:

Departementets forslag til ny delkostnadsnøkkel for videregående opplæring er vist i proposisjonens tabell 11.2.

Kriteriene innbyggere 16–18 år og søkere til høykostnads utdanningsprogrammer videreføres som i dagens nøkkel, mens dagens reiseavstandskriterium erstattes av et nytt mål på bosettingsmønsteret, det vil si reiseavstand for å nå 11 000 innbyggere. I tillegg foreslår departementet å innføre et nytt kriterium for antall søkere til læreplass.

På samme måte som i dagens nøkkel fastsettes vektingen av reiseavstandskriteriet på bakgrunn av statistiske analyser. Basert på analyseresultatene for årene 2014–2016 får kriteriet en vekt på 3,28 pst. i delkostnadsnøkkelen.

Vektingen av kriteriene søkere til høykostnads utdanningsprogrammer og søkere til læreplass er fastsatt basert på merkostnaden av å ha en elev/lærling i disse utdanningsløpene relativt til en elev i lavkostnads utdanningsprogrammer (studiespesialisering og idrett).

Beregninger på tall for årene 2014–2016 viser at kostnaden ved å ha elever i høykostnads utdanningsprogrammer i snitt var 17,69 pst. høyere enn i lavkostnadsprogrammer, og kriteriet gis tilsvarende vekt. En lærling/lærekandidat anslås i gjennomsnitt å være 2,92 pst. dyrere enn en elev i lavkostnadsgruppen, og søkerkriteriet for lærlinger får derfor en vekt på 2,92 pst.

Kriteriet innbyggere 16–18 år er vektet inn som restvekten, når vektingen av de andre kriteriene er trukket fra.

1.11.4.2 Tannhelse

Fylkeskommunene skal sørge for at tannhelsetjenester er tilgjengelige for alle som bor eller oppholder seg i fylket. Fylkeskommunen er pålagt et samordningsansvar for den fylkeskommunale tjenesten og privat sektor.

Fylkeskommunene skal ifølge tannhelsetjenesteloven gi vederlagsfri tannbehandling til følgende prioriterte grupper: barn og ungdom 0–18 år, psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon og eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. I tillegg skal 19–20-åringer gis nødvendig tannbehandling innenfor en maksimal egenandel på 25 pst. Fylkeskommunen kan også vedta å gi rett til vederlagsfri behandling til andre grupper og gi tannhelsetjenester til voksne pasienter mot betaling.

Samlede brutto driftsutgifter til tannhelsetjenesten var om lag 3,4 mrd. kroner i 2017, mens netto driftsutgifter var om lag 2,4 mrd. kroner. I 2017 utgjorde inntekter fra brukerbetaling om lag 0,7 mrd. kroner. Delkostnadsnøkkelen for tannhelse utgjør 4,2 pst. av samlet kostnadsnøkkel for fylkeskommunene.

I proposisjonens pkt. 11.4.2 gis en omtale av dagens delkostnadsnøkkel for tannhelse. Videre gis en omtale av departementets analyser og vurderinger. I samme pkt. omtales forslaget til ny delkostnadsnøkkel for tannhelse.

Departementet foreslår i proposisjonen at delkostnadsnøkkelen for tannhelse videreføres etter samme modell som i dag, hvor det er tatt utgangspunkt i ressursfordelingen på de prioriterte gruppene for tannhelsetjenesten. Se tabell 11.3 i proposisjonen. Ressursfordelingen er oppdatert med tall fra fylkeskommunene for gjennomsnittlig ressursbruk per pasient i de ulike gruppene.

Som tidligere foreslås det at de prioriterte gruppene innbyggere 0–18 år og 19–20 år fanges opp av alderskriteriene innbyggere 1–18 år og 19–20 år i delkostnadsnøkkelen. Gruppen psykisk utviklingshemmede over 18 år fanges opp av antall psykisk utviklingshemmede over 18 år (tall fra KOSTRA). Gruppen eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie fanges opp av alderskriteriet innbyggere over 67 år. Vektingen av kriteriene i delkostnadsnøkkelen viser hvor stor andel av ressursene som kan knyttes til de aktuelle gruppene.

1.11.4.3 Fylkesvei

Fylkeskommunene er veimyndighet for og eier av om lag 44 600 km fylkesvei, noe som utgjør i underkant av halvparten av det offentlige veinettet. Delkostnadsnøkkelen for fylkesvei utgjør 17,9 pst. av den samlede kostnadsnøkkelen i inntektssystemet for 2019.

De samlede netto driftsutgiftene til fylkesvei var på om lag 6,8 mrd. kroner i 2017 (eksklusive avskrivninger), mens investeringsutgiftene utgjorde om lag 8 mrd. kroner. Veisektoren skiller seg ut med høye investeringsutgifter i forhold til driftsutgiftene. I 2017 stod fylkesvei for 15 pst. av fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter og over 55 pst. av investeringsutgiftene.

I proposisjonens pkt. 11.4.3 gis en omtale av dagens delkostnadsnøkkel for fylkesvei. Videre gis en omtale av departementets analyser og vurderinger og hva høringsinstansene har ment. I samme kapittel omtales forslaget til ny delkostnadsnøkkel for fylkesvei.

Departementets forslag til ny delkostnadsnøkkel for fylkesvei er vist i tabell 11.4 i proposisjonen. Departementet foreslår at variasjoner i utgifter til drift og vedlikehold av fylkesvei fortsatt skal utjevnes etter Motiv-tallene (Statens vegvesens modell for å beregne hva det koster å opprettholde en viss vedlikeholdsstandard). Departementet foreslår å forenkle nøkkelen ved å bruke Motiv-tallene direkte som kriterium i kostnadsnøkkelen, men dette vil i seg selv ikke få noen konsekvenser for fordelingen mellom fylkeskommunene. Departementet er i dialog med veimyndighetene for å sikre at det fortsatt vil være mulig å beregne et normert vedlikeholdsbehov på fylkesveinettet etter at fylkeskommunene overtar fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen.

Departementet foreslår videre at investeringsmidlene fordeles 70/30 etter Motiv og innbyggertall. I perioden 2014–2016 utgjorde netto investeringsutgifter i snitt 43,3 pst. av de samlede nettoutgiftene til fylkesvei, og kriteriene for investeringer gis tilsvarende vekt i forslaget til ny delkostnadsnøkkel for fylkesvei. Dette gir en vekt for kriteriet innbyggertall på 12,98 pst., mens den resterende vekten legges på Motiv.

Investeringenes andel av veinøkkelen er noe høyere enn i høringsnotatet. Forskjellen skyldes en endring i korrigeringen for bompengeinntekter når investeringsnivået skal fastsettes. I beregningene til høringsnotatet ble alle bompengeinntektene trukket fra i korrigeringen av investeringsutgiftene. Departementet foreslår nå at bare 73 pst. av bompengeinntektene trekkes fra, siden om lag 27 pst. av bompengene i fylkeskommunale veiprosjekter brukes til å dekke renter og innkrevingskostnader. Beregningen av andelen av bompengeinntektene som går til investeringer på fylkesvei, er utført av Statens vegvesen basert på tall for 2017.

1.11.4.4 Buss og bane

Fylkeskommunene spiller en sentral rolle for å sikre et lokalt kollektivtilbud, og det aller meste av den fylkeskommunale kollektivtransporten skjer med buss og bane (T-bane, trikk og bybane). Fylkeskommunenes netto driftsutgifter til buss og bane utgjorde 9,4 mrd. kroner i 2017. Delkostnadsnøkkelen for buss og bane utgjør om lag 17 pst. av den samlede kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene.

Det er flere forhold som kan bidra til at kostnadene til kollektivtransport varierer mellom fylkeskommunene, både lokale prioriteringer og hvilke kollektivtilbud som skal tilbys, forhold utenfor fylkeskommunenes kontroll.

Det er trekk ved både tettbygde og spredtbygde områder som kan bidra til et høyere utgiftsbehov, i spredtbygde strøk særlig behovet for skoleskyss.

Forskjeller i etterspørselen etter kollektivtransport generelt kan også ha betydning for variasjoner i fylkeskommunenes kostnader. Andelen som reiser kollektivt, er høyest blant personer under 34 år, og da særlig i aldersgruppen under 18 år.

I proposisjonens pkt. 11.4.4 omtales dagens delkostnadsnøkkel for buss og bane. Videre gis en omtale av departementets analyser og vurderinger og hva fylkeskommunene har ment.

Departementet foreslår en ny nøkkel med kriteriene sysselsatte etter arbeidssted og innbyggere bosatt spredt.

I høringsnotatet ble det også vist en alternativ delkostnadsnøkkel, der dagens nøkkel videreføres med noen tilpasninger.

I høringen støtter fire av de nye fylkeskommunene departementets forslag til ny nøkkel, og ytterligere én fylkeskommune peker på at en ny nøkkel bør være sammenslåingsnøytral. Tre fylkeskommuner kommenterer ikke de ulike modellene. Fylkeskommunene som støtter departementets forslag, framhever viktigheten av å gjøre delkostnadsnøkkelen sammenslåingsnøytral, og mener kriteriene i nøkkelen er godt egnet til å fange opp kostnadskrevende forhold innenfor sektoren.

Tre fylkeskommuner støtter den alternative nøkkelen. To av disse har som primærstandpunkt at inntektssystemet ikke bør revideres nå, men i valget mellom de to modellene foretrekker de den alternative nøkkelen. En høringsinstans mener at departementets forslag ikke tilstrekkelig ivaretar storbyspesifikke behov.

I samme kapittel omtales endelig forslag til ny delkostnadsnøkkel for buss og bane.

Departementets forslag til ny delkostnadsnøkkel er vist i tabell 11.5 i proposisjonen. Departementet foreslår en delkostnadsnøkkel med kriteriene sysselsatte etter arbeidssted og innbyggere bosatt spredt. Til sammen vil disse to kriteriene fange opp transportbehovet på en god og direkte måte, både når det gjelder behov for arbeidsreiser, via antall sysselsatte, og behov for skoleskyss, gjennom antall innbyggere bosatt spredt. Det er videre lagt særlig vekt på at kriteriene er sammenslåingsnøytrale. Kriteriene er også statistisk signifikante, og modellen har god forklaringskraft.

Vektene til kriteriene er basert på regresjonsanalysene. På samme måte som i dagens nøkkel skaleres kriterieverdiene om for å fange opp variasjonene i utgiftene. I forslaget til delkostnadsnøkkelen gjelder dette kriteriet sysselsatte etter arbeidssted.

Departementet vil framover følge med på kriteriene for kollektivtransport, inkludert kriteriene for buss og bane, i lys av utviklingen mot mer miljøvennlige løsninger på feltet.

1.11.4.5 Båt og ferje

Fylkeskommunene har ansvaret for litt over 100 ferjesamband og omtrent like mange båtruter. Båt- og ferjesektorens betydning for transportsystemet varierer betydelig mellom fylkeskommunene, noe som også gjenspeiles i store fylkesvise variasjoner i utgiftene.

Fylkeskommunenes netto driftsutgifter til båt og ferje utgjorde om lag 3,4 mrd. kroner i 2017, og sektoren utgjør 6,2 pst. av kostnadsnøkkelen i 2019. Sektoren finansieres med en kombinasjon av billettinntekter og fylkeskommunenes frie midler.

Behovet for båt- og ferjeruter er i stor grad avhengig av geografiske forhold og bosettingsmønsteret.

På samme måte som for buss og bane er skoleskyss den eneste lovpålagte tjenesten innenfor båt- og ferjesektoren. Dagens rutestruktur vil dermed til en viss grad være et resultat av lokale prioriteringer og valg som er gjort over en lang tidsperiode.

I proposisjonens pkt. 11.4.5 gis en omtale av dagens delkostnadsnøkkel for båt og ferje (innført i 2018). Videre gis en omtale av departementets analyser og vurderinger og hva fylkeskommunene har ment. I samme pkt. omtales forslaget til ny delkostnadsnøkkel for båt og ferje:

Departementets forslag til ny kostnadsnøkkel er vist i tabell 11.6 i proposisjonen. Departementet foreslår at vektene til reisekriteriene fortsatt skal fastsettes ut fra anslag på skolereisenes andel av de samlede kostnadene til båt og ferje, og har oppdatert anslagene på bakgrunn av nyere tall. Dette innebærer at kriteriene for skolereiser og båtreiser i alt vektes noe ned, mens kystlinje og normerte ferjekostnader vektes noe opp. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en ny vurdering av kriteriene og vektene når prosjektet som vurderer mer treffsikre båtkriterier, er ferdigstilt.

I tillegg til endringene i selve nøkkelen foreslår departementet at den nye ferjestandarden og de metodiske endringene beskrevet i høringsnotatet (inkludert bruk av estimerte billettinntekter), legges til grunn ved beregningen av de normerte ferjekostnadene.

Departementet vil framover følge med på kriteriene for kollektivtransport, inkludert kriteriene for båt og ferje, i lys av utviklingen mot mer miljøvennlige løsninger på feltet.

1.11.4.6 Samlet kostnadsnøkkel

1.11.5 Kompensasjons- og overgangsordninger

1.11.5.1 Kompensasjon for endringer i inntektssystemet

Da inntektssystemet ble revidert forrige gang, i 2015, ble det innført en egen kompensasjon for endringer i inntektssystemet. Kompensasjonen utgjør i dag 335 mill. kroner og blir gitt til fylkeskommunene som fikk en reduksjon i rammetilskudd på mer enn 200 kroner per innbygger som følge av systemendringene i 2015. Da kompensasjonen ble innført, la departementet til grunn at den skulle ligge fast fram til neste revisjon av inntektssystemet (jf. Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015). Departementet foreslår derfor at dagens kompensasjon avvikles.

Fylkeskommunene er delt i synet på en egen kompensasjonsordning for endringer i inntektssystemet. Departementet mener det bør legges avgjørende vekt på stabilitet i inntektene når regionreformen gjennomføres. Flere fylkeskommuner skal etablere nye organisasjoner, og alle får nye oppgaver, samtidig som de skal sørge for kontinuerlig drift av de viktige oppgavene de allerede har. Det taler for å skjerme fylkeskommunene mot en stor nedgang i rammetilskuddet mens regionreformen gjennomføres. I valg av modell mener departementet det bør legges størst vekt på bekymringene til fylkeskommunene som får størst reduksjon i rammetilskudd som følge av den nye kostnadsnøkkelen, og foreslår derfor at hele dagens kompensasjon omfordeles til en ny kompensasjonsordning.

Departementet foreslår at den nye kompensasjonen innrettes slik at alle fylkeskommuner heves til det samme minimumsnivået. Differansen mellom fordelingsvirkningene av endringene i inntektssystemet (inkludert effekten av å avvikle dagens kompensasjon) og minimumsnivået kompenseres fullt ut. Hvor stor del av reduksjonen i rammetilskudd som kan kompenseres i denne modellen, vil være avhengig av hvordan de endelige fordelingsvirkningene blir, og kan ikke fastsettes før i statsbudsjettet for 2020. Ifølge departementets foreløpige anslag basert på kriteriedata for inntektssystemet i 2018, vil ingen fylkeskommuner få en reduksjon i rammetilskuddet på mer enn 50 kroner per innbygger med denne ordningen. Til sammenlikning hadde fylkeskommunene i gjennomsnitt frie inntekter på over 12 700 kroner per innbygger i 2018.

Departementet foreslår videre at kompensasjonen ligger fast så lenge fylkeskommunene står i en omstilling som følge av regionreformen. Dette sikrer fylkeskommunene forutsigbarhet.

1.11.5.2 Overgangsordning

Gjennomføringen av regionreformen taler for små endringer i inntektene, og departementet foreslår derfor en overgangsperiode på fire år.

1.11.6 Øvrige forslag

1.11.6.1 Nord-Norge-tilskuddet

Tilskuddet har siden 1994 blitt gitt med en sats per innbygger, med høyest sats i Finnmark og lavest sats i Nordland.

Departementet foreslår ingen større endringer i Nord-Norge-tilskuddet. Departementet foreslår at satsen for tilskudd per innbygger for Troms og Finnmark fylkeskommune justeres slik at den nye fylkeskommunen mottar om lag det samme i Nord-Norge-tilskudd i 2020 som de to fylkene ellers ville mottatt hver for seg.

1.11.6.2 Omfordeling av saker med særskilt fordeling

Midlene som fordeles gjennom inntektssystemet, bør som hovedregel fordeles etter de faste kriteriene i systemet, og særskilte fordelinger bør i utgangspunktet bare brukes i en begrenset periode. Departementet har derfor vurdert om noen av dagens tabell C-saker bør fordeles etter de ordinære kriteriene fra og med 2020.

Departementet foreslår at fire av sakene som i dag fordeles særskilt i tabell C, omfordeles etter de ordinære kriteriene i innbyggertilskuddet fra 2020: kompensasjonen til Trøndelag for tap i kriteriedata som følge av fylkessammenslåingen i 2018 (90,3 mill. kroner i 2019), to saker knyttet til CO₂-avgifter (til sammen 17,9 mill. kroner) og den særskilte satsingen på båt og ferjesektoren (102,8 mill. kroner). Kompensasjonen for endringer i inntektssystemet videreføres i tabell C med en ny fordeling (335 mill. kroner).

Departementet foreslår videre at midlene til opprusting av fylkesvei videreføres med særskilt fordeling i 2020 og 2021, og at en fordeling etter veinøkkelen i inntektssystemet vurderes når neste Nasjonal transportplan trer i kraft fra 2022. Den særskilte fordelingen til fylkesvei utgjør 1,49 mrd. kroner i 2019.

1.11.7 Anslag på fordelingsvirkninger

Tabellen nedenfor viser anslag på fordelingsvirkninger av forslaget til nytt inntektssystem. Tabellen viser både de isolerte virkningene av ny kostnadsnøkkel og de samlede fordelingsvirkningene etter omfordelingen av kompensasjonen for endringer i inntektssystemet.

Beregningene er foreløpige. Den endelige fordelingen av rammetilskuddet for 2020 kan ikke beregnes før i statsbudsjettet til høsten.

I 2019 og 2020 bytter til sammen sju av dagens kommuner fylke på tvers av de nye fylkesgrensene. Eventuelle effekter av disse grensejusteringene er ikke inkludert i anslagene på fordelingsvirkninger.

Se proposisjonen for tabellforklaring.

Anslag på samlede fordelingsvirkninger inkludert kompensasjons- og overgangsordning. Tall i mill. kroner og kroner per innbygger

1.12 Skjønnstilskuddet

1.12.1 Skjønnstilskuddet i 2020

Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler årlig en del av rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner etter skjønn. Formålet er å kompensere kommuner og fylkeskommuner for lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet, og bidra til fornying og utvikling. Departementet fordeler skjønnstilskuddet til fylkeskommunene og fastsetter fylkesrammer for skjønnstildelingen til kommunene. Fylkesmannen fordeler fylkesrammen til kommunene etter retningslinjer gitt av departementet i forbindelse med utarbeidelsen av statsbudsjettet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår i proposisjonen at den samlede skjønnsrammen for 2020 blir satt til 1 434 mill. kroner, jf. forslag til vedtak. Av denne rammen fordeles 1 084 mill. kroner til kommunene og 350 mill. kroner til fylkeskommunene.

1.12.2 Anmodningsvedtak nr. 72 om naturskader

Vedtak nr. 72, 3. desember 2018:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå dagens statlige ordninger for forebygging og reparasjon av skader på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur i lys av økt forekomst av flom og ras.»

Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket, er finansinnstillingen til statsbudsjettet for 2019 (Innst. 2 S (2018–2019)).

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gjennomgått eksisterende ordninger for forebygging av skader og reparasjon av kommunal infrastruktur etter naturødeleggelser.

1.13 Oppgavefordeling og regelverk

I kapittel 13 i proposisjonen omtales endringer i aktuelt regelverk og oppgavefordeling mellom staten og kommunesektoren under ulike departementer, samt endringer i finansieringen av oppgaver. I kapitlet omtales følgende:

• Arbeids- og sosialdepartementet

  • Forsøk med kommunalt ansvar for deler av trygdeordningene

• Barne- og familiedepartementet

  • Gjennomføring av barnevernsreformen

• Finansdepartementet

  • Eiendomsskatt ved kommunesammenslåing – høring

• Helse- og omsorgsdepartementet

  • Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre

  • Innlemming av tilskudd og plikt til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens

  • Omsorg 2020 (regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020)

  • Utvide forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene

  • Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser

  • Stortingsmelding om lindrende behandling og omsorg

  • Innlemming av tilskudd og krav om psykologkompetanse

  • Digitalisering av helse- og omsorgstjenesten

  • Allmennlegetjenesten

  • Spesialistutdanning og spesialistgodkjenning av leger

  • Masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie

  • Pårørendestrategi

• Justis- og beredskapsdepartementet

  • Kompetanse til å utføre enkle notarialforretninger

  • Innlemming av tilskudd til samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak

• Klima- og miljødepartementet

  • Forvaltning av de små verneområdene

  • Viltforvaltning

  • Innlandsfisk

  • Behandling av støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller

  • Endringer i friluftsloven

  • Oppfølging av overvannsutvalgets utredning

  • Utvalgte kulturlandskap i jordbruket

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet

  • Forskrifter til ny kommunelov

  • Innlemming av tilskudd og oppgaveoverføring til kommunene – etablering og tilpasning av bolig

  • Innlemming av tilskudd til inkluderende og vekstkraftige lokalsamfunn og regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang på kompetanse

• Kulturdepartementet

  • Tilskudd til idrettsanlegg i kommunene

  • Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning

• Kunnskapsdepartementet

  • Endringer i barnehageloven med forskrifter

  • Endringer i opplæringsloven og friskoleloven

  • Integreringsstrategien og reform av kvalifiseringsordningene for nyankomne innvandrere

  • Pedagognorm i barnehage

  • Fagfornyelsen

  • Lærernorm i grunnskolen

  • Innlemming av tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med særskilte behov

  • Innlemming av tilskudd til fylkesvise partnerskap for karriereveiledning

• Landbruks- og matdepartementet

  • Overføring til kommunene av forvaltningsansvar for ulike landbrukspolitiske tilskudd

  • Innlemming av tilskudd til veterinærvakt

• Samferdselsdepartementet

  • Lov om overføring av ansvar for kollektivtransport

  • Drosje- og ekspressbussregelverket

  • Ny havne- og farvannslov

  • Innlemming av tilskudd til skredsikring av fylkesveier

  • Innlemming av tilskudd til gang- og sykkelveier

Det vises til proposisjonens kapittel 13 for nærmere omtale.

1.14 Utviklingen i kommuneøkonomien

1.14.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter anslås til 0,6 pst. i 2018, mens realveksten i de frie inntektene anslås til 0,1 pst. Både veksten i samlede og frie inntekter er lavere enn i de foregående årene, men høyere enn anslått i budsjettopplegget for 2018. Høyere inntektsvekst enn anslått i budsjettopplegget skyldes at skatteinntektene ble høyere enn forventet. I tillegg fikk en del kommuner høye inntekter fra havbruksfondet.

Aktivitetsveksten i 2018 anslås til 1,9 pst. Dette er noe lavere enn i de tre foregående årene, men klart høyere enn inntektsveksten. Utførte timeverk steg med 1,8 pst., og sysselsettingsveksten har tatt seg klart opp de siste tre årene, i kontrast til forholdsvis lav vekst i perioden 2012–2015.

Investeringsnivået i kommunesektoren har gjennom flere år vært høyt. Også i 2018 var investeringsveksten sterk. Dette har bidratt til at gjeldsnivået over tid har økt. Mye av investeringene er likevel i tråd med nasjonale politiske mål om å gi innbyggerne bedre tjenester. Rentenivået er for tiden også svært lavt. Når effekten av en renteendring på kommunesektorens pensjonsmidler holdes utenom, bidrar gjeldsoppbyggingen likevel til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for renteøkninger.

I 2018 ser kommunesektoren som helhet ut til å få et netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er over det anbefalte nivået fra TBU (2 pst.). I kommunene og fylkeskommunene, hvor de anbefalte nivåene er henholdsvis 1 3/4 pst. og 4 pst., var netto driftsresultat henholdsvis 2,5 og 3,8 pst. Selv om resultatet i 2018 var svakere enn året før, er de tre foregående årene samt 2006 de eneste årene på 2000-tallet hvor resultatene har vært bedre.

De gode driftsresultatene de siste årene bidro til at antall kommuner i ROBEK ble kraftig redusert.

1.14.2 Kommunesektorens størrelse i norsk økonomi

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens inntekter i underkant av 16 pst. fra 2002 og fram til finanskrisen i 2008, for så å stige gradvis til 18,5 pst. i 2018. Kommunalt konsum som andel av BNP for Fastlands-Norge holdt seg rundt 12 pst. i perioden 2002–2008, for så å øke til gradvis til over 14 pst. i 2018.

Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk i norsk økonomi utgjorde den kommunale sysselsettingsandelen i overkant av 16 pst. i 2018.

1.14.3 Inntekts- og aktivitetsutvikling

Aktivitetsveksten i kommunesektoren var særlig høy i perioden 2006–2009. Denne utviklingen var drevet av høy vekst både i kommunal sysselsetting og i investeringene. De første årene etter 2009 var det en klar avdemping i aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen, noe som i første rekke skyldtes at investeringene gikk ned. Fra 2013 tok aktivitetsveksten seg opp igjen. Veksten i sysselsettingen var i denne perioden relativt lav, mens det var en sterk vekst i investeringene. Denne utviklingen kan tolkes som at kommunesektoren har prioritert oppgradering av bygg og anlegg framfor høyere sysselsettingsvekst. De siste årene har også sysselsettingsveksten tiltatt. Samlet anslås aktivitetsveksten i 2018 til 1,9 pst., noe som var høyere enn inntektsveksten.

1.14.4 Økonomisk balanse

1.14.4.1 Netto driftsresultat

Netto driftsresultat lå for årene 2015 til 2017 godt over de anbefalte nivåene, både i kommunene og i fylkeskommunene. I 2018 anslås netto driftsresultat til 2,7 pst. for sektoren som helhet. For kommunene (inkludert Oslo) var driftsresultatet 2,5 pst. og for fylkeskommunene 3,8 pst. Netto driftsresultat i kommunene og fylkeskommunene lå henholdsvis over eller om lag på nivå med TBUs anbefaling også i 2018, og det er kun i de tre foregående årene, samt i 2006, at driftsresultatene har vært høyere.

De gode driftsresultatene de siste årene bidro til at antall kommuner i ROBEK ble kraftig redusert. I begynnelsen av mai 2019 var i alt 16 kommuner ført opp i ROBEK, det laveste antallet siden registeret ble opprettet i 2001.

Gjennom de gode driftsresultatene de siste årene har kommunesektoren styrket de økonomiske bufferne. For sektoren som helhet utgjorde disposisjonsfond (inkludert regnskapsmessig mindreforbruk) 10,5 pst. ved utgangen av 2018, relativt sett noe større i fylkeskommunene enn i kommunene.

Kommunene som hadde akkumulerte merforbruk fra tidligere år, benyttet driftsresultatene til å redusere eller dekke inn disse i 2018.

1.14.4.2 ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll)

ROBEK er et register over kommuner og fylkeskommuner som er i økonomisk ubalanse. Kommuner eller fylkeskommuner i ROBEK må ha godkjenning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å kunne foreta gyldige vedtak om låneopptak eller langsiktige leieavtaler. I tillegg skal lovligheten av budsjettvedtakene kontrolleres.

I kommuneloven § 60 finnes det klare kriterier for når en kommune eller fylkeskommune blir ført opp i registeret.

1.14.5 Investeringer og gjeld

1.14.5.1 Investeringer

Investeringene i kommunesektoren ligger på et historisk høyt nivå, og veksten i investeringene fortsatte i 2018. Selv om investeringsveksten var noe lavere enn i de foregående årene, bidro investeringene til å trekke aktivitetsveksten opp. I 2018 utgjorde investeringene i kommunesektoren i størrelsesorden 78 mrd. kroner, tilsvarende vel 50 mrd. kroner i 2005-priser, det høyeste nivået noensinne.

1.14.5.2 Nettofinansinvesteringer

Kommunesektoren har de senere årene hatt betydelige underskudd, det vil si negative nettofinansinvesteringer. Det er særlig det høye nivået på bruttoinvesteringene som har bidratt til store underskudd og gjeldsoppbyggingen i kommunesektoren.

1.14.5.3 Gjeld

Selv om nettogjelden i kommuneforvaltningen har steget over lengre tid, er det ikke all gjeld som belaster kommunebudsjettene.

Samlet utgjorde langsiktig gjeld i kommunesektoren (inkludert kommunale og fylkeskommunale foretak samt interkommunale selskaper) 537 mrd. kroner ved utgangen av 2018. Deler av denne gjelden var videreformidlet til privatpersoner og selskaper eller stod fremdeles ubrukt på konto (100 mrd. kroner). Noe av gjelden knytter seg til investeringer innenfor vannforsyning, avløp og renovasjon, der kommunene etter selvkostprinsippet får dekket kostnadene gjennom gebyrene fra innbyggerne (om lag 80 mrd. kroner). Noe knytter seg til rentekompensasjonsordninger for skole, kirker, sykehjem og transporttiltak (knapt 50 mrd. kroner).

Basert på disse tallene kan gjelden der renteutgiftene må dekkes av kommunesektoren selv, anslås til rundt 307 mrd. kroner, det vil si godt og vel halvparten av sektorens samlede langsiktige gjeld. For den resterende gjelden vil renteutgiftene (og i stor grad også avdragene) i realiteten bli dekket gjennom gebyrer fra innbyggere, statlige tilskuddsordninger og liknende.

Kommunesektoren har i tillegg rentebærende plasseringer (bankinnskudd og plasseringer i sertifikat- og obligasjonsmarkedet) på nærmere 104 mrd. kroner. Ved en eventuell renteoppgang vil inntektene fra disse øke og delvis motsvare effekten som en økt rente har på gjelden.

Dersom en tar hensyn til dette, kan kommunesektorens totale renteeksponering ved utgangen av 2018 anslås til om lag 203 mrd. kroner. Det innebærer at ett prosentpoeng høyere rente isolert sett vil belaste kommuneøkonomien med nærmere 2 mrd. kroner, eller i størrelsesorden 0,3–0,4 pst. av driftsinntektene. På kort sikt vil utslagene av en renteendring dempes ytterligere fordi kommunesektoren har bundet renten på deler av gjelden.

Kommunesektoren har også betydelige pensjonsmidler plassert i fond (livselskaper og andre pensjonsinnretninger). Ved utgangen av 2018 utgjorde pensjonsmidlene vel 518 mrd. kroner. Endringer i renten vil påvirke finansavkastningen på kommunesektorens oppsparte pensjonsmidler. Selv om det er vanskelig å si noe om de kortsiktige effektene av en renteendring, vil sektoren i denne sammenheng over tid ha fordel av en høyere rente. Det vil igjen gi kommunesektoren lavere pensjonspremier og lavere pensjonskostnader.

Selv om enkelte forhold tilsier at gjeldsbelastningen på kommunebudsjettene ikke har vært så stor som gjeldsstatistikken i utgangspunktet kan tyde på, har det – når pensjonsmidlene holdes utenfor – vært en klar økning i kommunesektorens gjeldsbelastning og renteeksponering. I 2003 var økonomien i kommunesektoren nesten nøytral overfor endret rente. Ved utgangen av 2018 tilsvarte renteeksponert gjeld i størrelsesorden 37 pst. av de samlede driftsinntektene. De siste årene har gjelden stabilisert seg som andel av inntekt, men i 2018 økte gjeldsgraden noe igjen. Fylkeskommunene er i utgangspunktet mindre eksponert enn kommunene for endringer i rentenivået.

Kommuners evne til å bære gjeld vil være påvirket av en rekke faktorer. For eksempel vil forventet befolkningsutvikling, inntektsnivå, inntektsutvikling og økonomisk handlingsrom ha betydning både for investeringsbehovet og for evnen til å betjene gjelden. Enkelte kommuner har betydelig høyere gjeld enn andre, og de vil i utgangspunktet være klart mer utsatt for endringer i rentenivået.

1.15 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

I proposisjonens kapittel 15 redegjøres det for befolkningsutviklingen og en del sentrale indikatorer for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene fra 2017 til 2018 og i perioden 2013–2018.

Tallene er hentet fra KOSTRA, der foreløpige tall for 2018 ble publisert 15. mars 2019, IPLOS og Grunnskolens informasjonssystem (GSI).

Store deler av den kommunale og fylkeskommunale tjenesteproduksjonen er rettet mot bestemte aldersgrupper, og den demografiske utviklingen gir viktig informasjon om utviklingen i behovet for kommunale tjenester.

De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere over 80 år. I perioden 2013–2018 økte antall innbyggere i disse gruppene marginalt med vel 7 000 personer, noe som isolert sett indikerer et begrenset behov for kommunale tjenester. Det er en vekst i personer i grunnskolealder med noe over 23 000 personer, mens det er en nedgang i personer i barnehagealder med vel 16 000 og ungdommer i alderen 16–18 år med nærmere 6 000 personer. Samlet sett økte innbyggertallet med om lag 219 000 personer, tilsvarende 4,3 pst. i perioden 2013–2018. Til sammenlikning økte antall innbyggere i de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester med ca. 0,1 pst. i samme periode.

Samlet sett ble det en marginal nedgang i antallet innbyggere i gruppene av innbyggere 1–18 år og 80 år og over. Samlet sett økte innbyggertallet med i underkant av 33 000 i løpet av 2018, noe som er en svakere vekst enn de siste årene.

1.15.1 Barnehage

Antall barn i aldersgruppen 1–5 år ble noe redusert i perioden 2013–2018. Antall barn med barnehageplass har også blitt redusert i perioden, men ikke like mye. Dette medførte at barnehagedekningen gikk opp fra 90 pst. i 2013 til 91,8 pst. i 2018. Vel halvparten av plassene var i kommunale barnehager.

Det har vært en økning i den avtalte oppholdstiden fra 2013–2018.

Både andelen ansatte og andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning gikk opp i perioden.

Etter en lengre periode med relativt sterk vekst i barnehagesektoren har veksten avtatt de siste årene. I 2018 var det en svak nedgang i antall barn med plass i barnehage, sammenliknet med året før. Denne utviklingen må ses på bakgrunn av at barnekullene var mindre og at det var færre barn i alderen 1–5 år, sammenliknet med året før. Til tross for at antall barn i barnehager gikk ned, økte likevel dekningsgradene for barn i alderen 1–5 år. Antallet barn som gikk i private barnehager og som gikk i kommunale barnehager, er omtrent likt i 2018.

I snitt tilbrakte barna om lag like mye tid i barnehagen i 2018 sammenliknet med 2017. Ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk i kommunale barnehager viste en liten økning fra 2017 til 2018.

Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning gikk ned fra 2017 til 2018, mens andelen ansatte med barnehagelærerutdanning økte noe fra 2017 til 2018.

1.15.2 Grunnskole

Det var en svak vekst i elevtallet i grunnskolen i perioden 2013–2018. Veksten var relativt sett noe sterkere i de private skolene, der 3,6 pst. av elevene går, enn i de kommunale. Også i ressursinnsatsen, målt ved årstimer til undervisning, var det en svak økning gjennom perioden.

I 2018 var det en liten økning i elevtallet. Veksten var relativt sett noe sterkere i de private skolene enn i de kommunale. Veksten i antall årstimer til undervisning viste også en liten økning fra 2017 til 2018. Den sterke veksten som en tidligere så innenfor spesialundervisningen, ser ut til å ha flatet ut de siste årene. Fra 2017 til 2018 var det omtrent et likt antall elever som fikk spesialundervisning. De elevene som får spesialundervisning, får i snitt noe mer bistand. Fra 2013 til 2018 ble gjennomsnittlig gruppestørrelse redusert fra 13,7 til 13,3 elever per gruppe. Gjennomsnittlige grunnskolepoeng for elever i grunnskolen har økt i perioden 2013–2018, inkludert det siste året.

Det vises i proposisjonen til at 60,5 pst. av barn mellom seks og ni år hadde plass i skolefritidsordningen (SFO) i 2018. Det har i perioden 2013–2018 vært en liten og jevn reduksjon i andelen elever i skolefritidsordningen.

1.15.3 Videregående opplæring

Etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet, har veksten avtatt noe og flatet ut de siste årene. Fra 2017 til 2018 ble befolkningen i aldersgruppen 16–18 år redusert noe, mens det var en liten økning i elever i videregående opplæring. Andelen elever som har sluttet i løpet av året, har gått ned i perioden.

1.15.4 Barnevern

Omfanget av barnevernstjenestene økte kraftig i perioden 2013–2018. Antallet årsverk, antall undersøkelser og antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet, gikk opp, også når det ses opp mot veksten i antallet barn og unge. Fra 2017 til 2018 har veksten i antall undersøkelser og tiltak gått ned.

1.15.5 Sosialtjenester

Innenfor sosialtjenestene var det en økning i antall mottakere av sosialhjelp i perioden 2013–2018. Andelen i aldersgruppen 25–66 år som mottok sosialhjelp, har økt noe i perioden.

1.15.6 Boliger for vanskeligstilte

Antallet kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte økte med 0,9 pst. i perioden 2013–2018. Det er viktig at en tilstrekkelig andel av boligene tilrettelegges for rullestolbrukere. Andelen av boligene som er tilrettelagt for personer som bruker rullestol, har ligget på 48 pst. i perioden.

Blant husstander som benyttet seg av et midlertidig botilbud i løpet av året, har andelen vært stabil fra 2017 til 2018.

1.15.7 Omsorgstjenestene

Omfanget av omsorgstjenester økte i perioden 2013–2018, med en dreining i retning av at det gis mer hjemmebaserte omsorgstjenester. Det økende behovet skyldes at det ble flere eldre innbyggere, særlig i aldersgruppen over 90 år, og en sterk økning i antall yngre mottakere (under 67 år). Samlet sett viser utviklingen de siste årene en betydelig endring i hvilke grupper som mottar hjemmetjenester.

Sett i forhold til 2016 mottok noen flere eldre kommunale helse- og omsorgstjenester i 2017. Tallet på mottakere under 67 år fortsatte å øke i 2017. Lege- og fysioterapidekningen i institusjonene ble bedre i perioden 2013–2017. Eneromsdekningen på institusjonene ligger stabilt på om lag 95 pst. Antallet avtalte årsverk har vært tilnærmet likt i 2017 og 2018.

1.15.8 Kommunale helsetjenester

Kommunene hadde i årene 2013–2018 en høy og stabil dekningsgrad for helsestasjonsundersøkelser av små barn. Lege- og fysioterapidekningen gikk opp i perioden. I 2018 var det en svak nedgang i antallet helseundersøkelser blant barn og unge. Dette kan ses i sammenheng med at antall barn i aldersgruppen gikk ned i 2018. Tallet på hjemmebesøk etter fødsel gikk også ned fra 2017 til 2018, noe som kan skyldes lavere fødselstall i 2018 sammenliknet med 2017. Ressursinnsatsen uttrykt ved avtalte årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten økte med vel 400 fra 2017 til 2018.

1.15.9 Administrasjon

Sentraladministrasjonen i kommunesektoren har ut fra de foreløpige KOSTRA-tallene økt fra 2017 til 2018, både for kommuner og fylkeskommuner. Statistisk sentralbyrå benyttet fra 2015 A-ordningen som kilde for sysselsettingsstatistikken. Tallene er beheftet med usikkerhet.

2.1 Generelle merknader

Komiteen gjennomførte 21. mai 2019 åpen høring i sin behandling av Prop. 113 S (2018–2019). Komiteen viser til at kommunene er bærebjelken i folkestyret og velferdssamfunnet. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutviklingen.

Komiteen merker seg at regjeringen jobber for å få videreført kommunereformen fordi regjeringen mener at «sammenslåing av kommuner er en mer fremtidsrettet og demokratisk løsning, og legger derfor fortsatt til rette for at kommuner som ønsker å slå seg sammen gjennom gjensidige lokale vedtak vil få ta del i gode og langsiktige økonomiske virkemidler». Komiteen viser i denne sammenheng til Stortingets vedtak ved behandling av Innst. 52 S (2017–2018):

«Vedtak 93: ‘Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.’

Vedtak 94: ‘Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.’»

Komiteen merker seg at regjeringen vektlegger at eventuelle sammenslåinger skal baseres på frivillighet og lokale vedtak, og mener det er positivt at innbyggerne i lokalvalget høsten 2019 kan påvirke om kommunen skal sammenslås.

Komiteen viser til at regjeringen legger opp til en realvekst i frie inntekter til kommunene på mellom 1 og 2 mrd. kroner. Til fylkene legges det opp til en realvekst i frie inntekter på -0,2 til 0,1 mrd. kroner. For kommunesektoren samlet tilsvarer det en vekst på mellom 0,3 og 0,5 pst. Dette sees i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine demografiutgifter som følge av anslåtte endringer i befolkningens sammensetning. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter er anslått til mellom 0,2 og 1,5 mrd. kroner. Det tilsvarer en vekst på mellom 0 og 0,3 pst. Komiteen merker seg Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) sine beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2020 på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til demografi. 0,9 mrd. kroner av disse merutgiftene er til tjenester som finansieres av de frie inntektene.

Komiteen merker seg at regjeringen mener ytterligere effektivisering kan gi økt handlingsrom i de kommunale budsjettene. I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. per år. Det vises i kommuneproposisjonen til at regjeringen mener 0,5 pst. er et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner til tjenesteproduksjon i kommunene.

Komiteen viser til at regjeringen på vanlig måte legger opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2020 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det legges opp til at skattøret fastsettes ut fra målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter. Komiteen viser til at regjeringen legger prinsippet om juridisk og økonomisk rammestyring til grunn for styringen av kommunesektoren.

Komiteen viser til at fylkeskommunene som er vedtatt slått sammen, nå er i en viktig og krevende fase i sammenslåingsarbeidet. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringer i statsbudsjettet for 2020.

Komiteen mener det er viktig at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Det legges til grunn at økningene i rammeoverføringene til fylkeskommunene skal sette dem i stand til å ivareta alle dagens og fremtidige oppgaver på en god måte. Komiteen viser til at regjeringens målsetting med regionreformen er sterkere regioner som kan gi bedre tjenester og være en viktig aktør i samfunnsutviklingen. Dette forutsetter naturligvis økonomisk handlingsrom til å løse oppgavene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener rammestyring av kommunesektoren bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne får et best mulig tilbud innenfor de gitte økonomiske rammene. Flertallet viser til regjeringens målsetting om å oppnå en reduksjon i antallet øremerkede tilskuddsordninger, og er enig med regjeringen i at dette vil gi en mer hensiktsmessig forvaltning.

Komiteen viser til de særlige begrunnelsene for Nord-Norge-tilskuddet og at dette er viktig for å sørge for et inntektsnivå for de nordnorske fylkene som setter dem i stand til å ivareta de særlige utfordringer og muligheter landsdelen har. Videre er skjønnstilskuddet et viktig virkemiddel for å fange opp elementer som ikke inntektssystemet fanger opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imot innlemming av tilskuddet til veterinærvakt i rammetilskuddet til kommuner, videre vises det til merknader og forslag under kapittel 2.13.7.1 i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at det går godt i norsk økonomi. Flere kommer i jobb, og veksten er høy. Investeringsviljen i fastlandsbedriftene har ikke vært sterkere på ti år. Den positive utviklingen ser ut til å fortsette fremover. Siden regjeringen Solberg tiltrådte i 2013, har kommunesektorens frie inntekter økt med rundt 30 mrd. kroner. Oppdaterte, foreløpige tall viser en gjennomsnittlig årlig vekst i kommunesektorens frie inntekter per innbygger på 0,7 pst. i perioden 2013–2018, mot 0,6 pst. i perioden 2005–2013. I 2018 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er høyere enn TBUs anbefaling. De gode driftsresultatene de siste årene har gjort at antall kommuner i ROBEK har gått kraftig ned. Ved inngangen til mai 2019 var i alt 16 kommuner registrert i ROBEK, det laveste antallet noensinne. Regnskapstallene for 2018 tilsier at antallet kan gå ytterligere ned, til rundt 10 kommuner, så snart kommunestyrene har vedtatt årsregnskapene for 2018. Veksten som foreslås i kommuneproposisjonen for 2020, må sees i lys av at det antas å bli lav vekst i demografi- og pensjonskostnadene i 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil styrke kommuneøkonomien for å gi innbyggerne bedre kvalitet på viktige velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg, helsetjenester og andre sentrale tjenester kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for.

Flertallet viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg II fikk et betydelig økonomisk løft, og at de respektive partier har videreført satsingen på velferd lokalt i sine alternative statsbudsjett i forrige periode og inneværende periode.

Flertallet viser til at regjeringens egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2014 til og med 2020, gitt regjeringens forslag i kommuneproposisjonen, vil være 1,2 pst. Flertallet vil i den sammenheng peke på at veksten i perioden med rød-grønn regjering var 1,8 pst. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at veksten i kommuneøkonomien er sterkere nå enn tidligere.

Flertallet vil også påpeke at tall fra regjeringen viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018, 2019 og 2020 er 0 pst. Regjeringen legger med dette opp til at sektoren ikke skal ha noen reell vekst i sine frie inntekter i perioden 2018–2020. Med et slikt økonomisk opplegg mener disse medlemmer at regjeringen prioriterer ned skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester i kommunene.

Flertallet viser til at sysselsettingsveksten i kommunene har gått ned med denne regjeringen. Dette viser at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har satt kommunene i stand til å ansette flere lærere, sykepleiere og andre yrkesgrupper som er viktige for tjenestetilbudet til innbyggerne. Tall fra nasjonalregnskapet viser at i perioden 2006–2013 ble det i snitt årlig 8 500 flere ansatte i kommunesektoren. I perioden 2014–2018 har dette sunket til et årlig snitt på 5 400.

Flertallet viser til at de siste årene har kommuneøkonomien blitt reddet av engangspenger fra ekstra skatteinntekter og konsesjonsavgifter. I tillegg har kommunene benyttet sine egne inntektsmuligheter gjennom eiendomsskatt. Flertallet mener kommunenes inntekter må styrkes gjennom at Stortinget prioriterer å øke veksten i sektorens inntekter betydelig sammenlignet med regjeringens forslag.

Flertallet merker seg at det i proposisjonen legges opp til at overføring av oppgavene til fylkeskommunene i utgangspunktet vil medføre overføring av de ressursene som staten i dag har med oppgavene, med unntak av forslaget knyttet til sams vegadministrasjon. Flertallet mener prinsippet om at finansieringen skal følge oppgaven, ikke personene, ikke er fulgt opp. Forslaget går ut på at fylkene skal få overført budsjettmidler til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Flertallet mener fylkeskommunene må få tilført de ressursene som er tilknyttet antallet stillinger Statens vegvesen har brukt til fylkesvegdelen av sams vegadministrasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger til grunn at rammefinansiering gjennom særskilt fordeling skal gjelde for overføring av sams vegadministrasjon. Disse medlemmer ber regjeringen sørge for at i de tilfeller kostnadene til overførte stillinger overstiger rammefinansieringen, må regjeringen sørge for en overgangsordning for de fylkeskommunene som eventuelt berøres av dette, og komme tilbake i statsbudsjettet for 2020.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har konkludert med at den delen av sams veiadministrasjon som gjelder fylkesveiene, i sin helhet overføres til fylkeskommunene. Dette gjelder administreringen og utføringen av oppgaver knyttet til utredning, planlegging, bygging, forvaltning, drift og vedlikehold av fylkesvei. For løpende driftskontrakter vil det måtte etableres overgangsordninger. Det pågår forhandlinger mellom Statens vegvesen og den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer legger til grunn at forhandlingene fører frem til en løsning som ivaretar både fylkeskommunenes og Statens vegvesens behov. Oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap og ansvaret for Nasjonal vegdatabank og veitrafikksentralene skal videreføres som nasjonale oppgaver i Statens vegvesen.

Totalt brukte Statens vegvesen om lag 1 850 stillinger til fylkesveioppgaver i 2018, fordelt på over 4 000 ansatte. Finansieringen av sams veiadministrasjon er innrettet slik at fylkeskommunene faktureres for arbeid til planlegging og investering. Staten bekoster den øvrige ressursbruken, som ble kalkulert til 1 053 stillinger i 2018. Disse medlemmer registrerer at regjeringen legger til grunn at arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse vil gjelde direkte for ansatte i Statens vegvesen som er organisert i enheter for fylkesvei som beholder sin identitet etter overføringen. Den store andelen av de ansatte i Statens vegvesen som også har utført riksveioppgaver, vil ikke være organisert i enheter som beholder sin identitet iht. arbeidsmiljølovens bestemmelser. Spørsmålet om overføring skal her søkes løst gjennom dialog og avtale mellom staten og fylkeskommunene, med utgangspunkt i fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte det gjelder. Fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker slike kostnader i dag.

Disse medlemmer støtter regjeringen i at fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker slike kostnader i dag, og at dette ligger til grunn i avtaledialogen som pågår mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene. Det er fra regjeringens side lagt opp til at den vil komme tilbake til budsjettoverføringen i statsbudsjettet for 2020, jf. omtale i kommuneproposisjonen for 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener fylkene må få dekket engangskostnader til IKT som følge av overføring av sams vegadministrasjon.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at også midler til IKT, en del av utstyrsparken og utgifter til administrasjon må overføres fra staten til fylkeskommunene. Dette medlem viser for øvrig til egne merknader ellers i denne innstillingen.

Dette medlem viser til egne merknader i innstillingen om regionreformen om at overføringen av sams vegadministrasjon var altfor dårlig utredet, og blant annet var ikke slike spørsmål avklart. Det er sterkt kritikkverdig av regjeringen å foreslå å gjennomføre denne oppgaveoverføringen på en slik måte.

Dette medlem viser for øvrig til egne merknader og forslag i Innst. 312 L (2018–2019).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringens oppgaveoverføring til fylkeskommunene i forbindelse med regionreformen ikke forsvarer ressursbruken eller tvangen overfor fylkeskommunene. Oppgavene som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2018–2019) høsten 2018, innebærer ikke en oppgaveoverføring som forutsetter en ny fylkesstruktur. Oppgaveoverføringen forutsetter overføring av midler til å løse oppgavene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er uheldig at mange av oppgavene i stortingsmeldingen bare skal utredes eller vurderes, noe som sammen med uavklart finansiering ikke gir forutsigbarhet for fylkeskommunenes arbeid. Det er en forutsetning at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Nivået på rammeoverføringene til fylkeskommunene må kunne sette dem i stand til å ivareta både dagens og fremtidige oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen, der det varsles at det i statsbudsjettet til høsten vil bli foreslått å innlemme en rekke øremerkede tilskudd i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner. Tolv tilskudd skal innlemmes i 2020. I tillegg kommer oppgaveoverføringer som finansieres gjennom frie inntekter. Det varsles at flere tilskudd skal innlemmes i årene fremover. Dette er tilskudd til både kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet med å innlemme tilskudd har bakgrunn i blant annet områdegjennomgangen som ble levert i desember 2017, og regionreformen.

Disse medlemmer mener frie inntekter styrker det lokale selvstyret og gir mindre byråkrati. Noen av tilskuddene er varslet at vil bli fordelt særskilt, og at regjeringen vil komme tilbake til dette i budsjettet. Disse medlemmer mener at særskilte øremerkede midler som for eksempel midler til vaktgodtgjøring for klinisk veterinærvakt utenom arbeidstid må fordeles etter landbruksnøkkelen eller en tilsvarende løsning. Tilsvarende fordelingsmekanismer bør også vurderes for andre tilskuddsordninger som for eksempel fiskerihavner.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene har ansvaret for litt over 100 ferjesamband og omtrent like mange båtruter. Reduksjon av klimagassutslipp fra ferjer og hurtigbåt er viktige og gode tiltak. Derfor har regjeringen foreslått økte midler til ferjer og hurtigbåter for å bidra til modernisering av flåten og mindre utslipp. Sektoren er i rask endring, og rundt 70–80 ferjer vil ha installert batterier i løpet av 2022. Fylkene har gjennom anskaffelser av båt- og ferjetjenester betydelig innkjøpsmakt som kan brukes til å få innovative, grønne og effektive anskaffelser. Fylkene kan ha behov for å styrke kompetansen og samle ressursene for å få til gode anskaffelser. Disse medlemmer viser til at det kan være gevinster å hente ved samarbeid og samordning av anskaffelser, og vil oppfordre fylkene til å vurdere dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ha et samfunn som bygger på sterke fellesskap og små forskjeller. Disse medlemmer mener kommunene er avgjørende for å sikre gode velferdstjenester i hele landet. God eldreomsorg og en god skole er bare mulig om kommunene holder høy kvalitet på sine tjenester og sikres en sterk og forutsigbar økonomi. Disse medlemmer mener det krever en politikk som utjevner forskjeller mellom kommunene, blant annet på grunn av ulikheter i skatteinntekter, flyttestrømmer og demografiske endringer.

Disse medlemmer mener den viktigste demografiske utfordringen kommunene står overfor, er den kraftige økningen i antall eldre. Det krever at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet med tilstrekkelige dekningsgrader, og at kommunenes økonomi styrkes.

Etter disse medlemmers syn er kommunenes viktigste ressurs menneskene som jobber der. Kommunene må organisere sine tjenester på en måte som gjør dem attraktive som arbeidsplasser, med flere heltidsstillinger og faste ansettelser. Kommunene som anerkjenner de ansattes kompetanse, investerer i videreutvikling av de ansattes kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og derfor vil spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Målet er at alle skal ha mulighet til å bosette seg der de ønsker. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å nå målene om å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv i hele landet.

Disse medlemmer mener det lokale selvstyret og folkestyret må styrkes slik at flere får ta del i utviklingen av sine lokalsamfunn. Det er derfor behov for å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur. Kommunesektoren skal gis en finansiering som gjør dette mulig.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet er imot regjeringens kommune- og regionreform fordi vi mener kommune- og fylkessammenslåinger skal være basert på frivillighet og på lokale initiativ hvor innbyggerne får si sin mening gjennom lokale folkeavstemninger.

Disse medlemmer deler ikke regjeringens oppfatning av at større regioner vil føre til bedre tjenester til innbyggerne. Det er ingenting som tyder på at sammenslåing vil gi muligheter for bedre tjenester, det vil derimot gi mer tungdrevne og byråkratiske tjenester. Disse medlemmer er bekymret for om de nye regionene vil klare å levere like gode tjenester etter fylkessammenslåinger, da store geografiske enheter kan bety svekket lokalkunnskap.

Disse medlemmer er uenig med regjeringen som sier at kommuner med under 5 000 innbyggere er for små til å tilby gode tjenester til sine innbyggere og derfor må sammenslås. Geografi og spredt bosetting tilsier at en variert kommunestruktur er best tilpasset hvordan folk bor og arbeider i Norge. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall skal svare ut de utfordringene og forskjellene man finner i Kommune-Norge, harmonerer ikke med kartet. Disse medlemmer er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati.

Disse medlemmer mener regjeringens opplegg for kommunesektoren tyder på at regjeringen ikke ønsker å opprettholde levende lokalsamfunn med spredt bosetting og aktivitet i hele landet. Hva vi skal leve av i Norge i framtiden, er en større debatt som Senterpartiet ønsker velkommen. Norges rikdom er bygget på naturressursene våre. Spredt bosetting har vært avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i fremtiden. Næringsressurser er spredt i hele landet, da mener disse medlemmer at Norge er avhengig av at folk bor i hele landet, folk som ser muligheter og tar disse i bruk for verdiskaping.

Ved å innføre begrep som «frivillig og ufrivillig små» kommuner og knytte dette til at områder med lavt folketall og store avstander får lavere inntekter dersom de sier nei til sammenslåing, bruker man inntektssystemet til kommunesammenslåing heller enn å være opptatt av å ivareta tjenestetilbudet også i distriktene. Fordelingsvirkningene av omleggingen for fylkeskommunene i 2015 ga Oslo en vekst på 950 kroner per innbygger over fem år, mens Sogn og Fjordane og Nordland taper henholdsvis 2 427 og 1 043 kroner per innbygger. Endringene som ble gjennomført i inntektssystemet for kommunene i 2017, førte til at blant kommuner med mellom 2 000 og 25 000 innbyggere tapte 239 kommuner på omleggingen, mens 51 kom i pluss. Alle kommuner over 25 000 innbyggere kom i pluss.

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag til rammer for frie inntekter i 2020 skaper usikkerhet i kommunesektoren. Ifølge KS vil

«En inntektsvekst på rundt to mrd. kroner […] gi kommunene noe større handlingsrom for å levere gode velferdstjenester til innbyggerne. En inntektsøkning ned mot én milliard vil være brukt opp før vi begynner, fordi endringer i befolkningssammensetningen påfører kommunene en automatisk utgiftsøkning på nesten det samme beløpet.»

Disse medlemmer viser til at for fylkeskommunene er det i regjeringens opplegg forutsatt en rammejustering på minus 200 mill. kroner til pluss 100 mill. kroner. Fylker og kommuner har stort ansvar på transportområdet, men de statlige overføringene står ikke i forhold til oppgavene som skal løses. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet går inn for å styrke disse bevilgningene kraftig, slik at særlig fylkesveinettet kan få et økt vedlikehold. Disse medlemmer er kritiske til den rammen regjeringen foreslår for fylkeskommunen, innsparingsmulighetene i videregående skole er begrensede, og utgiftsbehovet til særlig samferdselsområdet er enormt. Regjeringens forslag gir ingen mulighet til satsing innenfor kollektivtrafikk, vedlikehold av fylkesveiene, gang- og sykkelveier eller andre områder som fylkeskommunen har ansvar for. Det vises til at et samlet storting er enig om at det er behov for en særskilt innsats for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke kommunenes og fylkenes økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet for de mange settes foran skattelette til de få og rikeste. God offentlig velferd og service er en bærebjelke for et godt samfunn, for trygghet i hverdagen til folk og er en helt nødvendig infrastruktur for næringslivet. For at kommunesektoren skal fylle denne rollen, må kommuneøkonomien gi rom for denne store oppgaven. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis kommunesektorsatsing og budsjettopplegg vil bidra til å stabilisere økonomien, gi god velferd og skole, gi mindre økonomisk ulikhet og flere hele stillinger, redusere arbeidsløshet og gjøre kommunesektoren til en bedre samarbeidsaktør for næringslivet.

Dette medlem viser til at forskjellen mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere velferd. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr. Det som mangler, er vilje og evne til å prioritere det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, noe som tapper fellesskapet for milliarder av kroner hvert år.

Dette medlem mener både skole og barnehage trenger flere faglærte ansatte. I omsorg og pleie mangler det i dag 6 000 sykepleiere. Behovene for kvalifiserte ansatte framover vil øke. Det er behov for opptrapping på rehabilitering, psykisk helse og bedre barnevern og skolehelsetjeneste. I tillegg må kommuner og fylker kunne håndtere sitt ansvar for reduserte klimagassutslipp og tiltak for å redusere skader fra klimaendringene. Gjør vi i Norge disse oppgavene godt, vil det gi arbeid til mange, og et tryggere og bedre liv for store og små.

Dette medlem vil framheve at en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen samtidig som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig sektor er attraktive for kvinner og gjør at de melder seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.

Dette medlem vil peke på at en sterk kommuneøkonomi er en bærebjelke i distriktspolitikken.

Dette medlem mener dagens regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres foran velferd og fellesskap, uten at det gir vekst og utvikling i næringslivet. Kutt i velferd, mange tusen færre som får bostøtte, og kutt til arbeidsledige og flyktninger gjør at forskjellene og fattigdommen øker, og det gir seg utslag også på kommunenes utgifter til sosialhjelp, som har økt kraftig.

Antall fattige barn øker, og reduksjon i statlig bostøtte og kutt i AAP-ordningen skyver stadig flere mennesker over på sosialhjelp. Kommuneøkonomien og statsbudsjettet for 2020 må i større grad sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å møte disse menneskelige og nasjonale utfordringene.

Dette medlem viser til at med regjeringens forslag vil det i realiteten ikke bli rom verken for den kvaliteten eller det volumet som er nødvendig for å dekke innbyggernes behov eller kvalitetskrav som stilles i lovverk og andre styringsdokumenter.

Dette medlem mener en større andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god utdanning. Investeringer i oppvekst og utdanning er de mest lønnsomme investeringer et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige og trygge investeringer enn skattekutt.

Dette medlem viser til at det ikke er forskningsmessig belegg for at de urettferdige og skeivfordelte skattekuttene regjeringen og støttepartiene har gjennomført, skaper flere arbeidsplasser. Det er derimot godt belegg for å si at det skaper økende sosiale forskjeller. Dette er også dokumentert i regjeringens egen melding til Stortinget, Meld. St. 13 (2018–2019).

Dette medlem mener det er behov for sterkere inntektsutjamning og økte inntekter dersom kommunene skal ha like muligheter til å oppfylle sine forpliktelser og utvikle gode og trygge lokalsamfunn og fellesskap.

Dette medlem viser til at ulike statlige tilskudd som innlemmes, eksempelvis Husbankens boligsosiale tilskudd, er så små at de gir umerkelige økninger i enkeltkommuner. Virkningen er også at kommuner mister muligheten til å søke om prosjektmidler som gjør det mulig å gjennomføre endringer som monner, og at de mister tilgangen på et sterkt fagmiljø i Husbanken. Dette er ikke en styrking, men en svekking boligsosialt. Dette er alvorlig, og regjeringen bør ta erfaringene fra praksis inn over seg.

Dette medlem går mot innlemming av tilskudd og har fremmet en rekke forslag om å styrke det boligsosiale arbeidet gjennom Husbankens ordninger.

Dette medlem vil desentralisere makt og delegere mer ansvar til dem som jobber i førstelinjetjenesten, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt. Dette medlem vil arbeide for en tillitsreform basert på å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati, og mener dette vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning.

Dette medlem viser til at det allerede har vært satt i gang forsøk med slike tillitsreformer også i Norge. I Oslo ble det i 2015 satt i gang et forsøksprosjekt med en tillitsreform i hjemmetjenesten. Ansatte skal gis større ansvar og myndighet til å ta selvstendige beslutninger. Målet er at reformen skal gi økt arbeidslyst hos dem som jobber i tjenesten, og skal sørge for at brukerne får færre personer på besøk og en bedre tjeneste. Kommunene bør samtidig få økte midler til å ansette flere og ha en tilstrekkelig bemanning.

Dette medlem viser til at mange kommuner ønsker å ta imot flere flyktninger, og at det må legges større vekt på at flyktninger bosettes over hele landet. Mange mindre kommuner i distriktene har vist stor evne til å inkludere bosatte flyktninger i lokalsamfunnet og til å skaffe dem plass i arbeidslivet. Spredt bosetting motvirker faren for utvikling av parallellsamfunn, og kommuner med aldrende befolkning trenger nye innbyggere.

Dette medlem er imot å legge til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på anbud. Dette medlem er sterkt uenig i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellige fra forretningsvirksomhet og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget solidaritet, fellesskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene. Dette medlem mener penger avsatt til velferd i sin helhet skal gå til å sikre kvaliteten og omfanget på velferd og omsorg. Ved å sette omsorg, velferd og offentlige oppgaver ut på anbud, vil det være svært vanskelig å sikre at pengene går til formålet, i stedet for å gå til profitt i selskapene.

Dette medlem viser til merknader og forslag om nødvendig innsyn også i regnskaper og pengestrømmer ved anbudsutsettelse, framsatt under behandlingen av Prop. 46 L (2017–2018) om ny kommunelov.

Dette medlem mener det er viktig å tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger, og at det er feil bruk av skattebetalernes penger og fellesskapets midler når økt bruk av anbud også innen kommunenes kjerneoppgaver har som konsekvens at mer av disse pengene skal bli forretningsmessig utbytte i private bedrifter.

Dette medlem viser til at anbud i tillegg ofte fører til kutt i pensjon for mange ansatte. Det er totalt urimelig at noen skal tjene penger på å kutte hjelpepleieres og renholderes pensjon, og dette medlem viser til egne forslag i Dokument 8:101 S (2017–2018) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Gina Barstad og Kari Elisabeth Kaski om å lovfeste retten til trygge pensjonsvilkår ved konkurranseutsetting av offentlige virksomheter – om å sikre likeverdige pensjonsordninger uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen, slik at ansatte beholder minst like gode pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting av virksomhet i offentlig sektor.

Dette medlem mener det er manglende full statlig finansiering av satsinger og systematisk underfinansiering av kommunesektoren som gjør at det ikke blir nødvendig lokalt økonomisk handlingsrom. Dette er et hovedproblem, ikke øremerking av satsinger fra statens side. Dette medlem viser til at det er viktig for tilliten til fellesskapet at dersom det loves et løft for barnevern eller rusomsorgen, skal det også merkes ute i hverdagen i kommunene. Da kan øremerking være nødvendig. På samme måte er det viktig at øremerking synliggjør statens faktiske bidrag til ønskede eller pålagte satsinger, noe som ikke er mulig ved rene rammebevilgninger.

Dette medlem mener eiendomsskatten er en viktigere inntektskilde for kommunene nå, og flere kommuner tar inn slik skatt enn før. Det er reist kritikk mot ordningen fordi det er for lite rom til å ta sosiale hensyn, og fordi administrasjonskostnadene, særlig knyttet til taksering, er høye.

Dette medlem viser til at kommunene trenger disse inntektene til eldreomsorg og bedre veier, men det trengs en enklere ordning som gir kommunene sikre inntekter, med mindre byråkrati og med obligatoriske skjermingsfradrag slik at skatten blir mer rettferdig.

Dette medlem mener det er grunn til å få utredet en ny modell for kommunal eiendomsskatt med bruk av ligningstakst for verdifastsettelse. Da slipper kommunene mye arbeid med taksering for alle, og ulikheter når det gjelder hva som er grunnlaget fra kommune til kommune, blir borte. Det er også behov for et obligatorisk skjermingsfradrag i bunnen slik at skatten blir mer rettferdig. Det må også innføres obligatoriske ordninger med for eksempel utsatt skatt til eierskifte, der for eksempel en eldre minstepensjonist med stor bolig kan slippe å betale nå, og at skatten utsettes til arveoppgjøret. Ut fra en slik modell kunne en sette skattesatser som gjør at kommunene kan få inntekter omtrent tilsvarende dagens modell.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ny modell for kommunal eiendomsskatt basert på eiendommens ligningsverdi, med obligatoriske bunnfradrag og skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte.»

Dette medlem viser til KS’ landsstyres uttalelse fra 2017, der de tar til orde for å vurdere om og hvordan fylkene kan få en friere beskatningsrett enn i dag. En ordning med fri beskatningsrett som er mer i tråd med andre nordiske land, vil sikre en helt annen grad av legitimitet for folkevalgte i den rollen regionene skal ivareta som ledende samfunnsutviklere. Dette medlem mener en slik utredning bør gjennomføres.

2.2 Det økonomiske opplegget for 2020

Komiteen viser til sine respektive partiers generelle merknader under punkt 2.1.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringen legger opp til et svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren for 2020. Flertallet mener rammene fra regjeringen ikke setter kommunene tilstrekkelig i stand til å satse på økt kvalitet på viktige velferdsområder. Flertallet mener regjeringen burde prioritert mer penger til skole, eldreomsorg, barnehager og helsetjenester.

Flertallet viser til at regjeringen varsler et intervall på veksten i de frie inntektene på mellom 1 og 2 mrd. kroner. Flertallet vil peke på at i kommuneproposisjonen for 2019 varslet regjeringen et intervall på veksten i frie inntekter på 2,6 til 3,2 mrd. kroner. I statsbudsjettet for 2019 ble intervallet konkretisert til 2,6 mrd. kroner. Og da budsjettet var ferdigbehandlet i Stortinget, hadde veksten i de frie inntektene sunket til 2,4 mrd. kroner, altså under nederste del av intervallet som tidligere ble varslet. Flertallet frykter at regjeringspartiene vil gjøre det samme i neste års budsjett.

Flertallet viser til tall fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet som viser at hvis man ser veksten i de frie inntektene i 2018, 2019 og 2020 i sammenheng, så legger regjeringen opp til 0-vekst.

Flertallet viser til at det de siste 15 årene ikke har blitt presentert et svakere økonomisk opplegg for kommunesektoren enn det regjeringen Solberg med sitt forslag til vekst i frie inntekter for 2020 presenterer.

Flertallet viser at til at Stoltenberg II-regjeringen prioriterte kommuneøkonomien høyt, og at realveksten i de frie inntektene i perioden med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i regjering var 1,8 pst. Denne veksten har på tross av rekordbruk av oljepenger sunket med regjeringen Solberg. Gjennomsnittlig årlig realvekst i de frie inntektene er nå nede på 1,2 pst.

Flertallet mener regjeringens opplegg for 2020 vil føre til at både kommunene og fylkeskommunene må redusere sitt tjenestetilbud på viktige områder for å dekke opp for nye lovpålagte oppgaver.

Flertallet mener det er behov for betydelige påplussinger dersom kommunesektoren skal klare å opprettholde og videreutvikle tjenestetilbudet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er svært uheldig at det i regjeringens forslag legges opp til et intervall som ikke tar høyde for kostnadsveksten på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen, ifølge utregninger fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Regjeringen henviser til at en mer effektiv ressursbruk vil kunne øke handlingsrommet. Mens effektiviteten i perioden 2008–2017 gjennomsnittlig økte med 0,3 pst., legger regjeringen inn en effektivisering på 0,5 pst. neste år. Det gjøres mye godt arbeid for å jobbe smartere og mer effektivt i kommunesektoren. Man må imidlertid også ta høyde for at oppgavene blir mer komplekse, og at statlige krav beslaglegger betydelige deler av kommunesektorens handlingsrom. Det må sørges for at kommunal sektor drives effektivt, for å sikre at skattepenger brukes hensiktsmessig, og for å sørge for at folk får gode tjenester. Det er imidlertid problematisk at det legges opp til rammer som forutsetter en betydelig høyere effektivitet enn hva kommunene og fylkene har klart å realisere, for å kunne ha rom til å løse oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener veksttilskudd og storbytilskudd bør finansieres som et eget tilskudd uten uttrekk fra de frie inntektene som går til alle kommuner. Disse medlemmer mener regionsentertilskuddet ikke er i tråd med Stortingets vedtak om at inntektssystemet ikke skal brukes til videreføring av kommunereformen. I den forbindelse vises det til regjeringens egen omtale i kommuneproposisjonen:

«Regjeringen vil også i det videre arbeidet legge til rette for gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen, jf. kapittel 10. For å opprettholde regionsentertilskuddet som et økonomisk virkemiddel ved nye sammenslåinger foreslår departementet at også kommuner som slår seg sammen framover vil kunne motta regionsentertilskudd, hvis kommunene oppfyller kravene i tilskuddet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 øke kommunesektorens inntekter med mellom 2,5 og 3 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2020.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til de merknader de er en del av, og foreslår på denne bakgrunn å styrke kommunesektorens inntekter med 4,2 mrd. kroner ut over regjeringens forslag. Av dette beløpet skal minimum 1 mrd. kroner inngå i et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens inntekter med 4,2 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2020. Innenfor økt ramme skal minimum 1 mrd. kroner avsettes til et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å øke totalrammene for kommuner og fylkeskommuner og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2020 øke veksten i kommunesektorens samlede inntekter med mellom 5 og 5,5 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Prop. 113 S (2018–2019).»

2.3 Endringer i det økonomiske opplegget for 2019

Komiteen viser til at samtidig med kommuneproposisjonen for 2020 la regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett for 2019 og forslag til bevilgningsendringer for 2019, jf. Prop. 114 S (2018–2019).

Komiteen viser til at kommunesektorens skatteinntekter i 2018 ble 2,3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2019. Det er særlig høye innbetalinger i 2018 av restskatter som trekker opp skatteinntektene. De ekstra skatteinntektene er bare i noen grad videreført i inntektsanslagene for 2019. Skatteinngangen hittil i år er god, anslaget for kommunesektorens skatteinntekter er derfor oppjustert med 1 ½ mrd. kroner for 2019.

Komiteen viser til at kostnadsdeflatoren for kommunesektoren er oppjustert fra 2,8 til 3,0 pst. Oppjusteringen skyldes at prisveksten på varer og tjenester nå anslås høyere enn nasjonalbudsjettet 2019. Endringen trekker isolert sett ned realinntektsveksten i 2019 med om lag 1 mrd. kroner.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår netto om lag uendrede bevilgninger til kommunesektoren. Det anslås en nedgang i de frie inntektene på 1,8 mrd. kroner. Nedgangen ses i sammenheng med at de ekstra skatteinntektene for 2018 i hovedsak ikke videreføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen de siste årene grovt har undervurdert skatteveksten i kommunesektoren. I 2016 ble skatteinntektene drøyt 5,3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i revidert budsjett, mens de ble 5,8 mrd. kroner høyere i 2017. For 2018 viser regnskapstallene at skatteinntektene ble 4,7 mrd. kroner høyere enn anslagene fra revidert nasjonalbudsjett 2018. Regjeringen har med dette undervurdert skatteveksten i sektoren med nesten 16 mrd. kroner på tre år.

Flertallet viser til at kommunene innenfor sine frie inntekter må dekke en stadig større andel av kostnadene til ressurskrevende tjenester.

Flertallet mener det er urovekkende at kommunenes sosialutgifter økte med 500 mill. kroner fra 2017 til 2018. Anslag fra Nav tilsier at ca. én tredjedel av denne økningen skyldes mottakere som ikke lenger faller inn under AAP-ordningen etter regelendringen fra 1. januar 2018. Flertallet kan ikke se hvordan regjeringens forslag til bevilgning på 90 mill. kroner skal dekke denne økningen. Videre vil det være krevende for kommunene å dekke den øvrige økningen innenfor en trangere ramme.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag og merknader om å fjerne kuttene i AAP-ordningen og å styrke den statlige bostøtten kraftig, slik at staten tar sitt ansvar for sikkerhetsnettet til mennesker i sosialt vanskelige situasjoner, som sliter med dårlig helse og manglende inntekt.

2.4 Lokaldemokrati i utvikling – statusrapportering

Komiteen understreker at rammestyring skal være et førende prinsipp for statens styring av kommunesektoren. Rammestyring gir kommunene stor frihet til å drive kommunen ut ifra lokale forhold og behov, gitt at rammeoverføringene gir et handlingsrom for lokale prioriteringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er uenig med regjeringen når den avviste å videreføre og utvide forsøket med stemmerett for 16-åringer. Å gi stemmerett er å gi tillit og ansvar, og det må være helt særlige argumenter for å begrense innbyggeres stemmerett. Det foreligger ikke i denne saken. Disse medlemmer er ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og på linje med dem over 18 år. Disse medlemmer viser til at sluttrapporten fra forsøket viser at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene, og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom 18 og 21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av flere unge stemmer, og at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos unge enn hos voksne og eldre for å ha stemmerett. Det er ingen krav til innbyggere over 18 år om at de skal få økt politisk interesse av å stemme ved valg. Disse medlemmer vil at demokratiet skal utvides, og vil inkludere flere og fordele mer makt.

Disse medlemmer viser til forsøket med 16-års stemmerett og behovet for å utvide forsøket med målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at de unges engasjement i klimasaken viser at de er fullt i stand til å ta ansvar og sette seg inn i saker, og at de også kan forvalte langsiktige perspektiv på politiske beslutninger.

Dette medlem viser til egne grunnlovsforslag om å utvide stemmeretten til å omfatte 16-åringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et nytt og større forsøk med stemmerett for 16-åringer og ta med de største byene i forsøksordningen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at likestilt demokrati forutsetter at alle som vil, får avgi stemme hemmelig. Dette var ikke tilfelle ved siste valg, der over 50 blinde og svaksynte ikke fikk det. Flertallet viser til forslag i Innst. 16 S (2017–2018) om å sikre en digital e-valgløsning for kommende valg og ut fra disse erfaringene etablere en permanent ordning for både stortings- og kommunevalg.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre e-valgløsninger for blinde og svaksynte ved kommende kommune-/fylkestingsvalg og stortingsvalg.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre e-valgløsninger i stemmelokalet for blinde og svaksynte ved kommende kommune-/fylkestingsvalg og stortingsvalg.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av ny kommunelov i Innst. 369 L (2017–2018) og til egne merknader og forslag der om at også åpenhet må være en del av formålsparagrafen, lovendringer for å sikre mer kvinnerepresentasjon og nødvendig rett til innsyn for kommunene i regnskaper hos private leverandører av lovpålagte oppgaver som kommunene har ansvaret for. Dette medlem viser til at det ble lovfestet at alle kommuner skal ha ungdomsråd, og viser til egne forslag om dette i ulike innstillinger og senest under behandlingen av ny kommunelov.

Dette medlem viser til at det skal lages forskrifter til disse rådene, og at et forslag har vært på høring. Dette medlem mener det er viktig at disse forskriftene gir klare rettigheter til rådene, at disse rettighetene skal sikres i alle kommuner, at mandatet til rådene må være at de skal behandle alle saker som angår deres gruppe, at unntaket fra å ha egne råd for eldre og for mennesker med funksjonsnedsettelser kun gjelder hvis det ikke lar seg gjøre å opprette separate råd, at rådene skal ha sekretærressurser, at det skal gis rett til opplæring, at kommunestyrene bør gi rådene møte-, forslags- og talerett og at kommunestyrene/fylkestingene kan gi rådene vedtakskompetanse i noen saker. Dette medlem viser for øvrig til Pensjonistforbundets høringsuttalelse til forskriftsendringene.

2.5 Forholdet mellom stat og kommune

Komiteen viser til at Stortinget 22. juni 2018 vedtok ny kommunelov, jf. Prop. 46 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) og Innst. 369 L (2017–2018). Hoveddelen av loven vil tre i kraft i forbindelse med konstituering av det enkelte kommunestyret og fylkestinget etter valget høsten 2019. Komiteen er fornøyd med at den nye kommuneloven har lovfestet det kommunale selvstyret.

Komiteen merker seg at valglovutvalgets utredning om ny valglov og eventuelle endringer i valgordningen skal avgis til Kommunal- og moderniseringsdepartementet innen utgangen av mai 2020.

Komiteen viser til at regjeringen varsler avvikling og innlemming av øremerkede tilskudd i rammeoverføringene til kommunene og fylkeskommunene i statsbudsjettet 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er positive til mindre øremerking og økt rammestyring, forutsatt at det medfører en økning i de frie inntekter tilsvarende reduksjonen i øremerkede midler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen varsler at den i statsbudsjettet for 2020 vil foreslå å avvikle og innlemme flere tilskudd i rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene. Disse medlemmer støtter hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren gjennom rammefinansiering i form av frie inntekter. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at øremerking av midler kan ha positive effekter, for eksempel når et nytt kommunalt tilbud skal bygges opp. Disse medlemmer vil komme tilbake til de konkrete forslagene ved behandlingen av statsbudsjettet for 2020.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader ellers i innstillingen om forholdet mellom øremerking og rammeinntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at saken ESA åpnet i 2013 mot norske myndigheter, enda ikke er avklart. Saken dreier seg om hvorvidt det generelle skattefritaket og konkursimmuniteten for staten, helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene er i strid med EØS-avtalen. Flertallet merker seg at kommunale, fylkeskommunale, og statlige velferdstjenester ikke er omfattet fordi det ikke dreier seg om EØS-rettslig aktivitet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at arbeidet med å følge opp ESA-saken om det generelle skattefritaket og konkursimmuniteten for staten, helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene og arbeidsgrupperapporten fra Hjelmeng-utvalget om like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører pågår fremdeles. Berørte departementer har dialog med ESA for å finne gode løsninger som sikrer overholdelse av støtteregelverket. Løsningene må kunne bidra til at det offentlige kan løse sine oppgaver på en hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk effektiv måte. Løsningene skal dessuten bidra til at offentlig sektor legger til rette for virksom konkurranse og like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. ESA-saken omfatter ikke tjenester som på grunn av måten de er finansiert og organisert på, faller utenfor EØS-avtalens regler om offentlig støtte. Barnehager, skoler, SFO/AKS, helse- og omsorgstjenester og kulturskoler faller dermed utenfor. Det samme gjelder ev. støtte til breddeidrett og mye av aktivitetene i kommunale svømmehaller og gymsaler.

2.6 Kommunereform

Komiteen viser til at det fra 1. januar 2020 vil være 356 kommuner i Norge som følge av kommunesammenslåinger. En av tre innbyggere vil ved årsskiftet tilhøre en ny kommune. Komiteen merker seg at regjeringen påpeker at kommunereformen er en velferdsreform for denne regjeringen, og at arbeidet med å gjennomføre flere kommunesammenslåinger vil fortsette. Dette begrunnes blant annet med at om lag halvparten av landets kommuner fortsatt vil ha færre enn 5 000 innbyggere og flere enn 120 kommuner vil ha færre enn 3 000 innbyggere. Regjeringen mener mange av disse ikke er robuste nok til å utføre de kommunale oppgavene på en tilfredsstillende måte.

Komiteen merker seg at regjeringen har sendt ut forslag om endring i eiendomsskatt til kommunene på høring, med høringsfrist 12. juli 2019. Forslaget går ut på at kommunene i en overgangsperiode på tre år, fra tidspunktet for kommunesammenslåingen, kan øke satsene med inntil 1 promilleenhet på bolig- og fritidseiendom, og 2 promilleenheter på næringseiendom med videre per år. Ulike deler av den nye kommunen kan ha ulike satser, overgangsperioden er ment å harmonisere eiendomsskatten i den nye kommunen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har hittil fastsatt individuelle forskrifter for hver enkelt kommunesammenslåing, flere er gitt adgang til å videreføre eksisterende eiendomsskattesatser i de opprinnelige kommunene i en overgangsperiode på to år. Videre skal det gjøres årlige endringer i de nye kommunene for å harmonisere eiendomsskatten.

Komiteen viser til at kommunene i en overgangsperiode skal bli kompensert for bortfall av basistillegg og distriktstilskudd som følge av sammenslåingen. Komiteen merker seg at departementet vil etablere en modell hvor det gis 200 000 kroner i støtte dersom to kommuner ønsker å utrede sammenslåing. Dersom flere enn to kommuner ønsker å utrede sammenslåing, gis det 50 000 kroner per kommune i tillegg. Videre gis det inntil 100 000 kroner til hver kommune som utarbeider informasjon og gjennomfører folkehøring. Tilskuddene dekkes av budsjettkapittlet «Rammetilskudd til kommuner».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at mange kommuner har gode erfaringer med interkommunalt samarbeid om oppgaver som best kan løses i større enheter. Departementet underkjenner verdien av interkommunalt samarbeid ved å antyde krav til fagmiljøer på en rekke områder innenfor hver enkelt kommune.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at regjeringen peker på at fylkesmannen har kontakt og kjennskap til kommunene og dermed en viktig rolle med å utfordre kommunene om behovet for strukturendringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er positive til kommunesammenslåinger der det er lokal tilslutning til dette. Disse medlemmer viser til at blant de frivillige kommunesammenslåingene i perioden 2014–2017 var Arbeiderpartiet det partiet som styrte flest av disse kommunene.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen mener arbeidet med å legge til rette for flere kommunesammenslåinger skal fortsette. Disse medlemmer støtter at det fortsatt skal være økonomisk støtte til kommuner som slår seg sammen. Men samtidig er det viktig å understreke at mange kommuner gjennomførte prosesser med nabokommuner i perioden 2014–2017 og gjennom det avklarte sammenslåingspørsmålet for sin kommune.

Disse medlemmer mener kommunene nå må få mulighet til å konsentrere seg om å utvikle tjenestetilbudet sitt til innbyggerne. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig at fylkesmennene presser på for nye runder med utredninger og vurderinger i kommuner som har avklart sammenslåingsspørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener man på grunn av spredt bosetting må legge til grunn at en variert kommunestruktur er nødvendig for å sikre innbyggernes nærhet til tjenester og mulighet til deltakelse i det kommunale arbeidet.

Disse medlemmer merker seg regjeringens syn på kommuner med under 5 000 innbyggere. Kommunene har allerede tatt den såkalte nabopraten og vurdert om sammenslåing eller å bestå som egen kommune er den beste løsningen for folk lokalt. Nye runder med utgreiing, seminarer og ulike former for insentiver for å sikre flere sammenslåinger vil medføre økt ressursbruk i kommunene om noe de allerede har sagt nei til. Fylkesmennenes oppdrag med å sørge for nye runder med kommunesammenslåing er svært unødvendig, det misbruker ressurser både i fylkesmannsembetet og i Kommune-Norge.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener fylkesmennenes oppgaver i hovedsak bør begrenses til tilsynsmyndighet, og mener fylkesmennene ikke skal bruke tid på å være pådriver for flere runder med kommunesammenslåinger.

Disse medlemmer er imot at det skal påtvinges nye runder med kommunesammenslåinger. Kommunene har gjennomført grundige utredninger og fattet sine vedtak. Å fremtvinge nye runder med sammenslåingsdiskusjoner nå vitner om manglende respekt for lokaldemokratiet. Dersom regjeringen velger å påtvinge kommunene nye runder med kommunesammenslåing, må utgiftene til dette synliggjøres gjennom egne budsjettposter og ikke tas av de frie inntektene til alle kommuner.

Disse medlemmer viser til at generalistkommuneprinsippet skal videreføres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Forsand kommunestyre, 29. april 2019, gjorde vedtak om sammenslåing med Strand kommune. Vedtaket ble gjort i tråd med flertall i folkeavstemning. Disse medlemmer viser til at disse partier bygger på prinsippet om at frivillighet legges til grunn i spørsmålet om kommunesammenslåing. Disse medlemmer mener regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en sak om oppfølging av vedtaket i Forsand kommunestyre.

2.7 Gjennomføring av regionreformen

Komiteen viser til at fylkeskommunene som er vedtatt slått sammen, nå er i en viktig og krevende fase i sammenslåingsarbeidet. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringer i statsbudsjettet for 2020. Komiteen mener det er viktig at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Komiteen viser til Meld. St. 6 (2018–2019), Innst. 119 S (2018–2019) Oppgaver til nye regioner, og de enkelte partiers merknader i forbindelse med Stortingets behandling av saken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til respektive partiers merknader og forslag i Innst. 119 S (2018–2019) om oppgaver til nye regioner.

Flertallet viser til at regjeringen skriver følgende:

«Når fylkeskommunene nå blir større, skal de også få flere virkemidler til å utvikle fylkene i tråd med regionale behov og muligheter».

Samtidig legges det opp til et minus- eller nulloppgjør for fylkeskommunene, og poster som regionale utviklingsmidler er mer enn halvert under dagens regjering.

Flertallet viser til at flere av høringsinstansene mener det er utfordrende at finansiering av fylkeskommunenes nye oppgaver ikke er gjort rede for i kommuneproposisjonen. Regjeringens fremlegg i forbindelse med statsbudsjettet i høst skjer mindre enn to måneder før fylkene skal overta oppgaven, noe som gjør planlegging svært krevende.

Flertallet mener oppgaver og finansiering til fylkeskommunene burde vært avklart i god tid før overføring.

Regjeringens målsetting om robuste fylker som kan være en regional utviklingsaktør, følges ikke opp gjennom handling. Flertallet mener det er en forutsetning at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Flertallet mener nivået på overføringene til fylkeskommunene må kunne sette dem i stand til å ivareta både dagens og fremtidige oppgaver.

Flertallet viser til at KS uttaler at fylkeskommunene og KS ikke har vært involvert i de vurderinger som er gjort i forbindelse med statens ressursbruk på ulike oppgaver. KS har hentet inn noen vurderinger fra fylkeskommuner – felles for disse er at ressursbruken ligger høyere enn det som er lagt til grunn i kommuneproposisjonen. Flertallet mener fylkeskommunene må få tilstrekkelige ressurser til nødvendig oppbemanning for å ivareta de oppgavene som faktisk overføres. Det er det per nå ikke lagt opp til.

Flertallet vil understreke viktigheten av de regionale utviklingsmidlene for å styrke fylkenes rolle som regionale utviklingsaktører. Kuttene til distrikts- og regionalpolitikken fra regjeringen i flere år på rad står i direkte motstrid til uttrykte målsettinger om å styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutviklere i forbindelse med regionreformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil innlemme tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse i rammen til kommunene. Disse medlemmer mener det er grunn til å få utredet hvordan en best skal styrke fylkeskommunenes mulighet til å bidra til omstilling til fornybare og klimavennlige arbeidsplasser og næringsarbeid. Det er behov for å styrke, ikke svekke den regionale næringsutviklingen. Disse medlemmer mener at inntil dette er avklart, må denne tilskuddsordningen styrkes og beholdes som tilskudd.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen beholde tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse utenfor kommunerammen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener fylkeskommunene må få sterkere økonomi og virkemidler når det gjelder næringsutvikling og kompetanseheving, og viser til egne forslag om dette i Innst. 119 S (2018–2019). Fylkeskommunene kan også ta en ledende rolle i et nødvendig grønt skifte og har vist gjennom satsing på nullutslipp i ferjer og annen kollektivtrafikk at de går foran. Dette utløser stor innovasjon og gir klimavennlige arbeidsplasser i verftsindustrien og andre virksomheter. Denne gode næringspolitikken må forsterkes gjennom at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om å pålegge null- og lavutslipp i kollektivtrafikken, jf. vedtak 957 (2016–2017) og 663 (2017–2018). Staten må bidra langt sterkere til å kompensere for ekstrautgifter i omleggingen.

2.8 En brukerorientert, moderne og effektiv offentlig forvaltning

Komiteen viser til at det gjøres mye godt arbeid i kommunene med å sikre utvikling av tjenestetilbudet og innovasjon i sektoren. Nytenkning og optimalisering av egen drift er et kontinuerlig arbeid i Kommune-Norge. En viktig del av arbeidet handler om digitalisering i offentlig sektor, som blant annet gir muligheter til mer brukervennlige løsninger for innbyggere og enklere saksbehandling for kommunene. Komiteen vil understreke viktigheten av gode digitaliseringsprosjekter, samtidig som det må sørges for tilstrekkelig utbygging av internettdekning i hele landet. Samtidig som det ligger store muligheter for offentlig sektor i digitaliseringsarbeid, er det sentralt at også innbyggere som ikke bruker digitale løsninger, får den hjelpen de trenger i møte med det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil legge til rette for at byene og de største kommunene kan gå foran, og i samarbeid med norsk digital industri og utdanningsinstitusjoner virkeliggjøre utviklingen av digitale tjenesteløsinger som deretter fritt skal kunne brukes av alle andre norske kommuner og andre forvaltningsorgan.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det må gis klare retningslinjer og pålegg som sikrer at innbyggere som trenger personlig bistand i møtet med det offentlige, skal få det, og at denne bistanden skal gjelde det en trenger hjelp med og ikke kun skal gjelde veiledning i bruk av digitale løsninger.

Flertallet viser til at det er behov for en tillitsreform også i kommunal forvaltning, og at det er mer effektivt å bruke mindre tid på rigide kontrollsystemer basert på NPM (New Public Management). Flertallet mener fagkompetansen må brukes mer i direkte oppgaveløsning. Flertallet viser til Stangehjelpen, som gir et lavterskeltilbud innen psykisk helse, med høy faglig kompetanse og med redusert byråkrati. Det er utformet og organisert slik at en ikke trenger henvisning. Det er kort eller ingen ventetid, tilbudet er ofte gratis, og det handler nettopp om det som er viktig for å mestre livet sitt. Det senker terskelen for å ta kontakt.

Flertallet viser også til at Oslo kommune har utviklet en tillitsmodell innenfor hjemmebaserte tjenester. Regjeringen er opptatt av å effektivisere ved å stramme inn, mens en må være mer opptatt av å modernisere offentlig sektor vekk fra unødvendig byråkratisering og over til brukerrettet og faglig høykompetent virksomhet.

Flertallet viser til at det er store demografiske utfordringer i mange distriktskommuner. Disse forsvinner ikke ved kommunesammenslåing, som selvsagt ikke gjør befolkningen yngre. Skal disse kommunene kunne rekruttere og beholde nødvendig kvalifisert personell og kunne ta i bruk fornuftig velferdsteknologi, kreves det god kommuneøkonomi, samarbeid med nabokommuner om spesialiserte funksjoner og systematisk jobbing for heltid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merker seg regjeringens arbeid med effektivisering av offentlig sektor. I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. årlig. Det vises i kommuneproposisjonen til at regjeringen mener 0,5 pst. årlig effektivisering er et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner til tjenesteproduksjon i kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener kommunesektoren selv må beholde handlingsrommet som oppstår ved framtidig effektivisering. Dette er et sterkt økonomisk insentiv for å fremme innovasjon, nyskaping og bedre arbeidsmåter. Flertallet viser til at i perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. årlig.

Flertallet viser til at disse partier vil desentralisere makt og myndighet til de som jobber i førstelinjen, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt og tilpasset. Flertallet viser til at disse partiene vil arbeide for en tillitsreform basert på at å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning. I dette ligger en uttalt målsetting om å redusere unødig bruk av tid på skjemaer og frigjøre tid til faktisk tjenesteproduksjon, samtidig som muligheten for lokalt skjønn økes.

Flertallet viser i den sammenheng blant annet til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets forslag om en tillitsreform i skolen, jf. Dokument 8:194 (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at konsekvenser i noen tilfeller kan være at det blir større muligheter for feil, men kostnadene ved disse vurderes lavere enn den unødvendige tidsbruken på skjemaer. Disse medlemmer mener kommunesektoren har gjort en god jobb med nedskjæring og effektivisering over flere år. Det er urealistisk å basere kommuneopplegget på en effektivisering på 0,5 pst. Det vil bli krevende nok å nå 0,3 pst. i 2020 etter mange år med nedskjæringer.

Differansen på 0,2 pst. i effektiviseringspotensial utgjør om lag 750 mill. kroner for 2020. Kommunene risikerer å måtte redusere tjenestene til folk dersom de ikke klarer å innfri regjeringens optimistiske anslag på potensiell effektivisering.

2.9 Befolkningsutvikling og kommunenes utgiftsbehov

Komiteen merker seg at endringer i befolkningen de siste årene har medført lavere utgiftsbehov per innbygger. Mens befolkningstallet har økt med 11 pst. i perioden 2009–2019, har kommunesektorens utgifter som skyldes årlige endringer i befolkningens størrelse og sammensetning, kun økt med 7 pst. I løpet av få år snur trenden, og andelen eldre i befolkningen vil øke kraftig de nærmeste tiårene. Dette vil gi utfordringer for finansiering av velferdsstaten og kommunesektoren fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at fylkene har fått reduserte demografiutgifter på 1 mrd. kroner i 2019 og 2020.

2.10 Inntektssystemet for kommunene

Komiteen viser til at det ikke foreslås store endringer i inntektssystemet for kommunene i 2020.

Komiteen merker seg at det siden toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, har vært en sterk vekst i antall tjenestemottakere og i samlede utbetalinger til kommunene. Komiteen viser til at regjeringen har lyst ut et prosjekt for å vurdere om det skal gjøres endringer i regelverk og utforming av toppfinansieringsordningen og rapportering av psykisk utviklingshemmede til inntektssystemet. Prosjektet skal ferdigstilles i løpet av 2019. Komiteen forutsetter at finansieringsordningen legger til rette for gode tjenester til brukerne. For kommunenes del må finansieringsordningen være forutsigbar og sørge for tilstrekkelig kompensasjon.

Komiteen mener det er sentralt at kommunene har tilstrekkelige midler til å tilby gode velferdstjenester, og som muliggjør satsinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at KS i sitt høringssvar er tydelige på at det store intervallet mellom 1 og 2 mrd. kroner er vanskelig å forholde seg til. Nettoutgiftene til helse- og omsorgstjenester økte med rundt 8 pst. fra 2017 til 2018 – dette var klart sterkere vekst enn året før.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er uheldig at kommunenes handlingsrom innskrenkes gjennom stadig flere normer og krav, uten at dette er finansiert. Storting og regjering har de siste årene gitt kommunene stadig flere forpliktelser, det skjer eksempelvis i form av pedagognorm, bemanningsnorm, ansvar for utskrivningsklare pasienter, større andel av utgiftene til ressurskrevende tjenester, og fagfornyelse i grunnskole.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at siden 2015 har regjeringspartiene etter forhandlinger med Kristelig Folkeparti sikret at Stortinget har bevilget betydelige øremerkede midler og sikret flere lærere i grunnskolen. I 2018 ble det totalt bevilget om lag 1,4 mrd. kroner til flere lærere i grunnskolen. I 2019 er bevilgningen økt med 285 mill. kroner, til totalt 1 753 mrd. kroner. Videre vises det til at kommunene er blitt kompensert for innføringen av lærernormen. Denne kompensasjonen har vært øremerket, og delvis fordelt etter delkostnadsnøkkelen for grunnskolen og delvis etter objektive kriterier, med utgangspunkt i behov per innbygger.

Disse medlemmer registrerer at i 2020 legger regjeringen opp til at midler til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn innlemmes i rammetilskuddet til kommunene, jf. proposisjonen, der det også varsles at regjeringen legger opp til at midlene i 2020 gis en særskilt fordeling (tabell c) som ivaretar både kommuner med et relativt og med et absolutt behov for lærerårsverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er for tidlig når regjeringen nå foreslår å legge midler til tidlig innsats gjennom økt lærerinnsats inn i rammetilskuddet til kommunene. Realiteten er økende lærermangel og store forskjeller rundt om i landet. Dette skulle tilsi at regjeringen i større grad sørget for at rekruttering av lærere blir høyt prioritert i kommunene gjennom øremerkede midler.

Disse medlemmer vil derfor gå imot denne innlemmingen nå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det må tas høyde for behov for fornying og investering i skolen, også når det kommer til fagfornyelse og læremiddelkjøp.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at læremidler i alle format har og vil ha en viktig rolle i skolen. Derfor må fagfornyelsene følges opp med at alle elever i hele landet har tilgang på oppdaterte læremidler av høy kvalitet når nye læreplaner skal implementeres. Det er viktig at lærere og skoler kan velge de læremidlene som fungerer best. Det er også viktig at arbeidet med læremidler på samisk blir oppdatert på samme måte, og dette krever en ekstra innsats. Det er viktig at det er økonomi i kommuner og fylkeskommuner til å ta i bruk fagfornyelsen.

Disse medlemmer viser til forslag senere i innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunenes handlingsrom er redusert som følge av regjeringens innskrenkinger i mulighetene til å kreve inn eiendomsskatt. Eiendomsskatt er den eneste inntekten lokalpolitikerne i realiteten selv rår over, og som velgerne kan ta stilling til gjennom lokalvalg. De fleste kommuner uavhengig av politisk flertall har valgt å innføre eiendomsskatt lokalt. Dette er begrunnet i lokale forhold, men flertallet mener det overordnet handler om at kommunene ofte har større utgiftsbehov enn inntekter gjennom overføringer og ordinær skatteinngang.

Flertallet viser til at tap i forbindelse med bortfall av maskinskatten er anslått til 230 mill. kroner ut over det som er satt som kompensasjonsramme. Videre har sosialutgiftene økt svært mye grunnet bl.a. endringer i arbeidsavklaringspengeregelverk, endringer i bostøtteordningen og økte kostnader etter høy ankomst av flyktninger og asylsøkere i 2015 og 2016. Utgifter til helse- og omsorgssektoren økte med 8 pst. i fjor. Alle disse faktorene bidrar til trangere rammer og mindre mulighet til å foreta lokale prioriteringer.

Flertallet viser til at kompensasjonsordningen for bortfall av inntekter fra produksjonsutstyr og installasjoner skulle kompensere for det tapet kommunene fikk. Regjeringen hadde ikke oversikt over omfanget, men det ble satt en grense på inntil 500 mill. kroner som skulle tilsvare full kompensasjon, og innfasing over syv år. I statsbudsjettet for 2019 foreslo regjeringen at kompensasjonen til kommuner med eiendomsskatt på verker og bruk skulle begrenses til 71 mill. kroner i 2019, dette som en følge av at stortingsflertallet, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, i anmodningsvedtak nr. 180 for 2017–2018 hadde vedtatt at kompensasjonen skulle være «begrenset oppad til 500 mill. kroner» per år når ordningen er fullt innfaset.

I Prop. 114 S (2018–2019) er kommunenes inntektsreduksjon angitt til 730 mill. kroner per år. Dette er 230 mill. kroner høyere enn antatt bortfall av inntekter. Flertallet registrerer at regjeringen nå foreslår å innføre en egenandel per innbygger for å oppfylle Stortingets vedtak, og mener det ikke er i tråd med intensjonen i vedtaket.

Flertallet er og har vært imot endringene i eiendomsbeskatning for produksjonsutstyr og installasjoner. Flertallet konstaterer at kommunene ikke får full kompensasjon, og forventer at regjeringen kommer tilbake i statsbudsjettet for 2020 med kompensasjon i tråd med stortingsflertallets vedtak.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets vedtak i Innst. 2 S (2017–2018), jf. Meld. St. 1 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det gis tilnærmet full kompensasjon til kommuner som får redusert eksisterende inntekter som følge av endringene oppad begrenset til 500 mill. Kompensasjonen gjelder ikke nyetablering etter 1. januar 2017 og bortfaller hvis virksomhetene nedlegges.»

Disse medlemmer viser til anslag fra KS som viser at det etter takseringen i kommunene det gjelder, er klart at det endelige provenytapet når overgangsordningen er avviklet om 7 år, vil være om lag 230 mill. kroner. Totalkostnaden beløper seg til 730 mill. kroner og da er ikke den øvre kompensasjonen på 500 mill. kroner dekkende for tapet. Disse medlemmer mener kompensasjonen må dekke de reelle tapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at finansiering av frivilligsentralene har blitt lagt inn i rammeoverføringene til kommunene, med særskilt fordeling de første årene. Flertallet mener det er problematisk å endre finansieringen slik regjeringen har gjort, da det særlig kan ramme små frivilligsentraler i distriktskommuner med trang økonomi. Flertallet mener finansiering av frivilligsentralene permanent bør skje ved særskilt fordeling innenfor kommunerammen eller gjennom øremerkede tilskudd.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene har stemt imot regjeringens endringer i inntektssystemet både for fylkeskommunene og for kommunene.

Disse medlemmer viser til at for kommunene har disse partiene foreslått å fordele rammebevilgningene etter tidligere modell med et likt basistilskudd til alle kommuner.

Disse medlemmer vil understreke at prioriteringene innad i rammen påvirker fordelingen mellom kommunene. Det har med denne regjeringen vært en vridning fra små og mellomstore kommuner til store kommuner i inntektssystemet. Når tilskudd som regionsenter-, storby-, og veksttilskudd skal tas innenfor rammen, sammen med sammenslåingskostnader, blir det mindre til fordeling på øvrige kommuner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regionsentertilskuddet avvikles, da det ikke er i tråd med Stortingets vedtak om at inntektssystemet ikke skal brukes til videreføring av kommunereformen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om en sterkere inntektsutjamning i inntektssystemene for kommuner og fylkeskommuner.

Dette medlem viser til egne forslag om annen finansiering av storby- og vekstkommunetilskudd.

Dette medlem mener at problemet ikke er kvalitetskrav og bemanningsnormer, men at det er underfinansiering som er problemet. Dette medlem viser til en rekke undersøkelser som viser til dels grove brudd på rettigheter til sårbare mennesker, innenfor barnevern, omsorg for utviklingshemmede, brudd på menneskerettigheter i eldreomsorg, manglende individuell tilrettelegging i skolen. Dette viser at enkeltmenneskers rettigheter ikke ivaretas godt nok i dag og det er ikke større slingringsmonn som er riktig veg å gå. Tvert imot trengs høyere kvalitet, mer handlingsrom til faglig godt arbeid og ivaretakelse av behov og rettigheter til mennesker med store omsorgsbehov og i skolen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre ordningen med storby- og vekstkommunetilskudd slik at de legges som et påslag til de kommunene som kvalifiserer for tilskuddet uten fratrekk i rammen til alle kommuner.»

2.11 Nytt inntektssystem for fylkeskommunene

Komiteen viser til at fylkeskommunene er tjenesteleverandører og driver et viktig vedlikeholdsarbeid av fylkesveier som er avgjørende for både innbyggere og næringsliv i hele landet. De er helt sentrale i arbeidet med utvikling og grønn omstilling av kollektivtransport, blant annet gjennom en offensiv satsing på lav- og nullutslipps ferjer, båt og buss. Fylkeskommunen er helt avgjørende for å kutte utslipp i transportsektoren, og komiteen mener det er viktig at fylkene har en god økonomi som muliggjør investeringer til grønn omstilling og videreutvikling av øvrig tjenestetilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er lagt opp til et stramt oppgjør til fylkeskommunene.

Flertallet merker seg at de frie inntektene og midler som regionale utviklingsmidler er blant postene som har blitt redusert de senere år, til tross for at regjeringen fremholder at fylkene skal få en viktigere rolle som samfunnsutvikler i forbindelse med regionreformen.

Flertallet mener i likhet med flere av høringsinstansene at det er utfordrende at finansiering av fylkeskommunenes nye oppgaver ikke er gjort rede for i kommuneproposisjonen. Regjeringens fremlegg i forbindelse med statsbudsjettet skjer mindre enn to måneder før fylkene skal overta oppgavene, noe som gjør planlegging krevende. Flertallet mener det er et prinsipp at ved overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene, skal ressursene tilknyttet de årsverkene som utfører oppgaven i dag, overføres. Flertallet mener det er uheldig dersom ordningen som er foreslått om overføringen av sams vegadministrasjon, blir gjeldende, ettersom man risikerer at reformen blir underfinansiert. Flertallet viser forståelse for fylkeskommunenes tilbakemeldinger om uforutsigbarhet knyttet til finansiering av nye oppgaver. I høringsrunden påpeker flere av fylkene at de har et behov for mer ressurser og kompetanse i forbindelse med overføringen. Fylkeskommunene trekker frem avvik mellom oppgaver og ressurser på blant annet kulturminneområdet, statlige fiskerihavner og finansiering av samferdselsoppgaver.

Flertallet registrerer at flere av fylkeskommunene som nå slår seg sammen, opplever å ha mye høyere kostnader knyttet til sammenslåing enn hva fylket er kompensert for.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til omtale i proposisjonen der det blir presisert at fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Ressurser for det ansvar og oppgaver som fylkeskommunene allerede har fått for fylkesveinettet, er i utgangspunktet tilført fylkeskommunene i forbindelse med overføring av deler av riksveinettet til fylkeskommunene i 2010.

Disse medlemmer registrerer at ved overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil det i utgangspunktet følges opp av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet, der dagens ressursbruk i staten skal overføres til fylkeskommunene når oppgaven overføres. For den enkelte oppgave vurderes det også om det er behov for tilpasninger i inntektssystemet for fylkeskommunene. Disse medlemmer registrerer at i proposisjonen beskrives for eksempel fiskerihavner. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringen i statsbudsjettet for 2020, jf. proposisjonen.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen har endret kostnadsnøkkelen for fylkene for å gjøre inntektssystemet sammenslåingsnøytralt. Dette vil medføre at fylkessammenslåingene i 2020 i seg selv ikke skal gi fordelingsvirkninger mellom fylkeskommunene. Frivillige kostnadsforskjeller er et resultat av egne prioriteringer og valg og er knyttet til ulik standard, kvalitet og effektivitet. Å kompensere for slike frivillige kostnadsforskjeller vil svekke insentivene til kostnadseffektiv tjenesteyting.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen begrunner forslaget om realvekst til fylkeskommunene på -0,2 til 0,1 mrd. kroner med at færre innbyggere i alderen 16–18 år gjør at fylkene har reduserte utgifter til videregående skole. Dersom fylkene skal klare å realisere de reduserte utgiftene, innebærer det nedleggelse eller kutt i utdanningstilbud. Det er imidlertid slik at elevtallene varierer, og nedgangen i antall elever i 2020 vil være oppjustert igjen for de fleste fylker i 2021/2022. Det vil derfor ikke være mulig å hente ut de reduserte kostnadene i særlig grad for bare ett eller to år. Videre er det ødeleggende for kvalitet og fagmiljøer dersom man må kvitte seg med ansatte eller andre ressurser man trenger igjen et år senere. Det er dessuten behov for oppdatering av læremidler i forbindelse med fagfornyelsen og nye læreplaner, en kostnad som er anslått til 300 mill. kroner årlig i tre år. Potensialet for fylkene til å hente ut gevinsten av disse reduserte utgiftene vurderes som liten.

Disse medlemmer viser til at Norge har stort areal, krevende klima, utfordrende topografi og spredt bosetting. Infrastruktur som vei, jernbane, havn, ferjer, flyplasser, bredbånd og mobilnett binder landet sammen og er en uunnværlig del av hverdagslivet for folk og bedrifter i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det er en grunnleggende målsetting for Senterpartiet å videreføre satsingen på samferdselstiltak slik at Norge får sikker, effektiv og miljøvennlig infrastruktur.

Hovedmålet for Senterpartiet er å utvikle og ta vare på transport- og kommunikasjonstilbudet på en måte som gir gode ringvirkninger for næringslivet og i hverdagslivet til folk. I en tid med behov for store omstillinger i norsk økonomi er god infrastruktur en nøkkelfaktor for at næringslivet og verdiskapingen skal lykkes – i hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkeskommunene har betydelige utgifter til samferdsel. Ansvarsområdene omfatter både fylkesvei, buss og kollektivtilbud og båt og ferje. Analyser fra flere instanser viser at fylkene i hovedsak bruker mer penger på vei enn det staten gjorde før forvaltningsreformen i 2010. Likevel vokser etterslepet. Handlingsrommet er trangt og blir enda mindre. Fylkesveiene er helt avgjørende for næringslivet, distriktsutvikling og innbyggerne i hele landet.

Flertallet viser til respektive partiers alternative statsbudsjett, der fylkeskommunenes inntektsrammer styrkes ut over regjeringens forslag. Dette ville satt fylkeskommunene bedre i stand til å bruke mer penger på samferdsel.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i flere år har foreslått en tiårig opptrappingsplan for fylkesveivedlikehold i kommuneproposisjonen, hvor det settes av 1 mrd. kroner i ti år.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til Representantforslag om statlig vedlikeholdsprogram for fylkesvei, Dokument 8:131 S (2018–2019), jf. Innst. 389 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i Nasjonal transportplan har satt av penger til rassikring og tunnelsikring på fylkesveiene. I følge KS kreves det 1,5 til 2 mrd. kroner årlig for å stanse veksten av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Å ta igjen etterslepet koster betydelig mer.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet på denne bakgrunn foreslår en økning sammenlignet med regjeringens forslag på ca. 4,2 mrd. kroner i økte inntekter til kommunesektoren sammenlignet med regjeringens forslag, hvorav 1 mrd. kroner begrunnes med vedlikehold av fylkesveier.

Disse medlemmer viser til at fylkene er helt sentrale i arbeidet med utvikling og omstilling av kollektivtransporten, blant annet gjennom en offensiv satsing på lav- og nullutslipps ferje, båt og buss. Fylkeskommunenes bidrag til å kutte CO₂-utslippene i transportsektoren er betydelig, og da må også finansieringsordningene legge til rette for at det er mulig å investere i lavutslippstransportmidler. Fylkeskommunene er i gang med å følge opp Stortingets vedtak og foretar betydelige investeringer det ikke er tilstrekkelig kompensert for.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både de endringene som ble gjeldende fra 2015, og de fremlagte endringene i fylkeskommunenes inntektssystem betyr store inntektstap for noen fylker.

Dette medlem mener et nytt inntektssystem må utjamne inntektene mellom fylkene sterkere enn i dag, og veglengde må fremdeles telle som kriterium.

Dette medlem viser til at det er et enormt etterslep på vedlikehold på fylkesvegene. Disse vegene er svært viktige for næringslivet og for at alle deler av landet skal ha mulighet til å skape utvikling. Dette medlem mener derfor det er nødvendig med en statlig opptrappingsplan for statlig medfinansiering av vedlikehold av fylkesveger.

Dette medlem mener prinsipper for overføring av sams vegadministrasjon må være at det er kostnadene ved å utføre oppgaven som skal legges til grunn for den økonomiske overføringen fra staten til fylkeskommunen og ikke kun finansiering av lønnsmidler til de ansatte som takker ja til overføring til fylkene.

Dette medlem mener staten bør bidra med en solidarisk andel for å sikre nødvendig drift og vedlikehold på fylkesvegene som brukes som beredskapsveger når riksvegene blir rammet av ødeleggelser ved ekstremvær eller i andre situasjoner der fylkesvegene må avlaste riksvegene.

Dette medlem viser til at det ikke foreslås noen endringer i finansieringsordningen for fylkene til ferjer og hurtigbåter i kommuneproposisjonen for 2020, og at det i stedet foreslås at det gis samme støttenivå til fylkene om de velger å kjøre gamle dieselferjer eller investere i omlegging til nullutslipp i tråd med stortingsvedtaket. Dette medlem mener regjeringen umiddelbart må følge opp Stortingets vedtak. Dette er et område der klimagassutslippene kan kuttes raskt og mye, samtidig som det gir gode ringvirkninger i industrien.

Dette medlem viser til at det i 2019 og 2020 skal inngås et stort antall nye kontrakter for fylkeskommunal kollektivtrafikk som vil vare i åtte–ti år. Hvis ikke fylkene har tilstrekkelig sikkerhet for merkostnaden ved å investere i utslippsfrie løsninger, risikerer vi at anbudene låses til ferjer med fossilt drivstoff helt til 2030. Dette medlem viser til Sogn og Fjordane, som skal ha 18 hurtigbåtsamband på anbud i år. Dette medlem viser til at det trengs økonomisk forutsigbarhet for fylkene for hele kontraktsperioden, ti år fram i tid.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 legge til grunn at anbud i fylkeskommunal ferje- og båttrafikk heretter skal baseres på nullutslippsteknologi, og at inntektssystemet til fylkene heretter sikrer finansiering av nødvendig omstilling til nullutslippsløsninger i all kollektivtrafikk.»

2.12 Skjønnstilskuddet

Komiteen viser til at Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår at den samlede skjønnsrammen for 2020 blir satt til 1 434 mill. kroner. Av denne rammen fordeles 1 084 mill. kroner til kommunene og 350 mill. kroner til fylkeskommunene. Skjønnstilskuddet er de siste årene redusert. Reduksjonen er overført til innbyggertilskuddet som sikrer fordeling etter faste kriterier.

Tilskuddet er ment å kompensere kommunesektoren for uforutsette hendelser, for særlige satsinger, og ekstraordinære utgifter som inntektssystemet ikke fanger opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at endringer i skjønnsmiddeltilskuddet reduserer fylkesmannens mulighet til å håndtere uforutsette hendelser og ekstraordinære utgifter som inntektssystemet ikke fanger opp.

2.13 Oppgavefordeling og regelverk

2.13.1 Arbeids- og sosialdepartementet

Flertallet viser til at en overføring av ansvar fra stat til kommune på folketrygdens område lett kan føre til en svekkelse av rettigheter og økt forskjellsbehandling i stedet for et sterkere sikkerhetsnett på viktige velferdsområder. Flertallet viser til at regjeringen i proposisjonen ikke redegjør for hvilke ordninger de ser for seg at kommunene skal få et større ansvar for.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de respektive partier tidligere har foreslått å innføre forsøk med aktivitetsrett for alle sosialhjelpsmottakere, hvor det også tilbys kvalitativt godt innhold som ruster den enkelte for arbeidslivet, og etablere en statlig støtteordning for slike forsøk i utvalgte kommuner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til respektive partiers merknader i Innst. 266 S (2018–2019) om arbeidsavklaringspenger (AAP).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både de usosiale kuttene i AAP og det faktum at bostøtten er sterkt svekket, gjør at mange flere arbeidsløse mennesker med helseproblemer blir fattige og påfører kommunene øke utgifter til sosialhjelp. Regjeringen har ikke kompensert kommunene for de reelle ekstrautgiftene og heller ikke satt kommunene i stand til å følge opp disse menneskene med kvalifiseringsprogram eller andre tiltak slik regjeringen sier de forventer. Dette er svært kritikkverdig. De 90 mill. kroner som kompensasjon til kommunene foreslått i revidert nasjonalbudsjett for 2019 er svært lite sett opp mot de reelle utfordringene kommunene møter etter regjeringens innstramninger.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil endre reglene for AAP, slik at tiltakene og oppfølgingen skal ta utgangspunkt i behovene og den tiden det tar å avklare, enten til arbeid eller uføretrygd, bemanne Nav slik at de kan gi raskere og tettere oppfølgning, og endre tiltakene slik at kvaliteten heves og blir mer reelt kompetansehevende slik at mulighetene for å komme i arbeid økes. Dette medlem viser til Representantforslag 80 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Arne Nævra, Karin Andersen, Sheida Sangtarash, Freddy André Øvstegård, Torgeir Knag Fylkesnes og Audun Lysbakken om trygghet, verdighet og skikkelig hjelp for folk som trenger arbeidsavklaringspenger og til merknader i og forslag i Innst. 266 S (2018–2019).

2.13.2 Barne- og familiedepartementet

2.13.2.1 Barnevern

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Representantforslag 84 S (2018–2019) fra representanter fra Arbeiderpartiet om en kvalitetsreform i barnevernet, jf. Innst. 324 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de merknader og forslag partiet er en del av i Innst. 324 S (2018–2019).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for å styrke det kommunale barnevernet.

Dette medlem vil understreke at alle barn i Norge skal beskyttes mot omsorgssvikt og overgrep. Barn og unge som står godt rustet til å møte et framtidig voksenliv, gir også store økonomiske gevinster for samfunnet. Vista Analyse har i en rapport fra 2010 anslått at samfunnet tjener 1 mrd. kroner dersom man lykkes med å hjelpe 100 unge som er i fare for å havne utenfor arbeidslivet.

Dette medlem viser til Representantforslag 49 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Audun Lysbakken om barnevernløftet II og forslag fremmet i behandlingen av saken.

Dette medlem viser til at økt kompetanse og god bemanning er en forutsetning for et barnevernstilbud av høy kvalitet og med tid og mulighet til å tilpasse hjelpetiltakene til det enkelte barns og familiens behov. De store variasjonene i Kommune-Norge viser at barn i dag ikke får et likeverdig tilbud, og dette er et nasjonalt ansvar.

Dette medlem minner om at tilsyn, forskning og tilbakemeldinger fra barnevernsbarn, deres pårørende og ansatte i barnevernet dessverre viser at det er uønskede kvalitetsforskjeller mellom kommunene, og at det er for liten tid til å følge opp hvert enkelt barn på en god måte. For at barnevernet skal kunne utføre sin viktige samfunnsoppgave, er det helt nødvendig med et faglig sterkt barnevern og at barnevernet må ha nok tid og ressurser til å følge opp familier i en vanskelig situasjon. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at nesten 40 000 barn og unge fikk hjelp fra barnevernet i 2016. Barneverntjenestene og fylkesmennene rapporterer om at barn har mer sammensatte behov enn tidligere. I tillegg kreves det at barneverntjenesten samarbeider tett med andre tjenester for barn og unge, slik at disse barna får riktig hjelp.

Dette medlem viser til tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) på vegne av barne- og familieministeren, som viser at barnevernstjenesten i kommunene i Norge må ansette 1 250 saksbehandlere i barnevernet for å nå nivået de ansatte mener er forsvarlig. Nivået innebærer en bemanningsnorm.

Dette medlem minner om at den rød-grønne regjeringen i årene fra 2011 til 2014 hadde en storstilt satsing på barnevernet og dermed økte bemanningen i barnevernet med 890 nye og øremerkede stillinger. Dette tilsvarte et snitt på over 200 stillinger i året. I løpet av 2015–2018 har ikke regjeringen Solberg fulgt opp den sårt tiltrengte satsingen, og i denne perioden har det bare blitt tilført barnevernet 120 nye stillinger, et snitt på 40 stillinger per år.

2.13.2.2 Krisesentre

Dette medlem viser til at det øremerkede tilskuddet til krisesentrene ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2011.

Dette medlem mener at arbeidet for å stoppe og forebygge vold og overgrep må forsterkes, og da kreves det en ekstraordinær innsats med høy prioritet. Når flere saker avdekkes, skal samfunnet stå klart til å bistå de som har vært utsatt. Det må legges til rette for et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud og for at flere som bryter ut, skal får god hjelp til å etablere seg på ny – til å komme videre med livene sine.

Dette medlem viser til at ifølge Krisesentersekretariatet kan de økonomiske rammene for de ulike krisesentrene variere fra 1,4 mill. kroner til nærmere 23 mill. kroner, noe betinget av størrelsen på sentrene og hvor stor befolkning de dekker. Variasjonene i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, tjenestetilbud og personalressurser. Evalueringen av kommunenes implementering av krisesentertilbudet har vist at noen sentre kun jobber mot akutte tilfeller, mens andre jobber utstrakt utad med opplysningsvirksomhet, forebygging og reetablering. Det er flere sentre som har lokaler som ikke er i tråd med lovens krav til universell utforming eller sikkerhet, og det er mange sentre som ligger for langt unna de som har behov for å komme seg dit.

Dette medlem mener kommunenes handlingsrom ikke gir tilbudene tilstrekkelig økonomisk trygghet. Et alternativ er å gå tilbake til øremerkede tilskudd. Det er behov for tiltak som sikrer større grad av forutsigbarhet. I tillegg skal den geografiske dekningen være i tråd med at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud.

Dette medlem ønsker derfor en tilbakeføring til systemet med en 80/20-modell (80 pst. statlig finansiering og 20 pst. kommunal finansiering).

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre finansieringsordningen for krisesentrene slik at tilskuddet igjen blir en modell med 80 pst. statlig finansiering og 20 pst. kommunal finansiering.»

2.13.3 Helse- og omsorgsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringen ikke gjør nok for å bedre den prekære situasjonen i allmennlegetjenesten. Krisen er farlig fordi vi blir flere eldre i landet. Det betyr at flere vil leve med kroniske sykdommer som krever god og tett oppfølging av en lege nær hjemstedet. Da kan ikke fastlegene være overbelastet eller mangle kompetanse til å følge opp pasientgrupper som er skrevet ut av sykehusene, som for eksempel kreftpasienter. Allerede har mange av de med mest penger begynt å se etter mulighet for å kjøpe seg hjelp, og vi ser konturene av et todelt helsevesen. Fortsetter denne utviklingen, rakner noe viktig i fellesskapets helsetjeneste. Flertallet viser i den forbindelse til respektive partiers merknader i Innst. 11 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener «Leve hele livet» ikke er en helhetlig reform for å fornye og forbedre norsk eldrepolitikk. «Leve hele livet» tar ikke innover seg at et økende antall av de eldste i befolkningen også vil kreve nye løsninger og virkemidler, ikke bare deling av dagens etablerte beste praksis. For øvrig var 11 av de 14 kommunene eldreministeren trakk frem som gode eksempler i presentasjonen av «Leve hele livet», styrt av Arbeiderpartiet. Disse medlemmer er også kritiske til at de eneste økonomiske virkemidlene i meldingen er satt av til å bygge opp et støtteapparat i byråkratiet, mens kvalitetsøkningen skal dekkes innenfor en allerede stram kommuneramme. Disse medlemmer viser til at KS omtalte reformen som «Mest mulig politikk for minst mulig penger» under den åpne høringen i Stortinget 1. oktober 2018. Disse medlemmer viser for øvrig til kommentarer i Innst. 43 S (2018–2019), og særlig flertallets merknad om at det er bekymringsfullt at de store utfordringene samfunnet står overfor i helse- og omsorgssektoren i kommunene, i liten grad er problematisert med løsninger i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst. 332 L (2018–2019) og går på den bakgrunn ikke inn for at det øremerkede tilskuddet til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens innlemmes i det kommunale rammetilskuddet. Disse medlemmer er bekymret for at finansieringen av den kommunale plikten til å tilby dagaktivitetsplasser ikke er god nok. Disse medlemmer viser til at det ikke på langt nær er opprettet nok dagaktivitetsplasser sett ut fra behovet. Tilskuddsordningen bør videreføres også i de første årene etter at den kommunale plikten er innført. I tillegg må kommunene fullfinansieres for de kostnadene en kommunal plikt til å tilby dagaktivitetsplasser vil utløse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til innspill fra KS om at bruken av nasjonale e-helseløsninger ikke er en del av «sørge for»-ansvaret, og at bruken av Helsenett må lovreguleres og finansieres av staten. Dette medlem mener det i statsbudsjettet for 2020 må klargjøres hvordan dette er lovhjemlet i dag, legges fram nødvendige lovreguleringer og sørges for at kommunene har nødvendige ressurser til igangsetting, slik at det er mulig å realisere det gevinstpotensialet som finnes.

Dette medlem viser at regjeringen vil innlemme en rekke målrettede tilskudd i rammen til kommunene. Det er fortsatt mangel på psykologer i kommunene. Dette medlem mener det fortsatt er behov for øremerking av dette tilskuddet.

Dette medlem viser til at regjeringen vil innlemme tilskudd til dagaktivitet for hjemmeboende personer med demens i rammen til kommunene. Det er fortsatt veldig langt igjen til kommunene har en trygg demensoppfølging for alle som trenger det, og det er derfor fortsatt behov for å sikre at det er særlige midler til denne opptrappingen.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fortsatt øremerke tilskudd til psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene for å sikre et tilstrekkelig tilbud og tilskudd til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partier er imot regjeringens forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene i kommunene. Disse medlemmer viser til at ordningen bryter fundamentalt med prinsippet om rammefinansiering av kommunene gjennom frie inntekter. Disse medlemmer viser også til at ordningen er byråkratisk, og at få kommuner har vist interesse for å delta i forsøket.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil utvide forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenestene. De seks kommunene som allerede deltar i forsøket, og tre av kommunene som disse skal slå seg sammen med, vil delta i forsøket ut 2022.

Disse medlemmer viser til at forsøket hittil ikke har bidratt til å utvikle omsorgen for eldre på en måte som får vesentlig betydning eller vil være annerledes enn hvis kommunene fikk økte inntekter gjennom kommunerammen.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle forsøksordningen med statlig finansiering av eldreomsorgen.»

2.13.4 Klima- og miljødepartementet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i Innst. 119 S (2018–2019) om behovet for å sikre og styrke kommunesektorens kompetanse når det gjelder klima-, miljø- og naturforvaltning. Disse medlemmer viser til at tap av natur og biologisk mangfold er en stor og alvorlig trussel på linje med klimatrusselen. Kommunesektoren har et stort forvalteransvar for natur- og artsmangfoldet. Disse medlemmer viser til at Det internasjonale naturpanelet (IPBES) la fram sin rapport i mai 2019 som viser at tapet av natur er alarmerende også i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser i den forbindelse til Representantforslag 151 S (2018–2019) fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur.

2.13.5 Kulturdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når det overføres viktige oppgaver på kulturminneområdet til fylkeskommunene, må det følges av økonomi til å løse oppgaven. Flertallet mener regjeringen i statsbudsjettet for 2020 må sikre overføringer til fylkeskommunene i tråd med de beregningene Riksantikvaren har skissert.

2.13.6 Kunnskapsdepartementet

2.13.6.1 Tilskuddsordninger

Flertallet mener tilskuddsordningen for lærlinger, praksiskandidater og lærekandidater med særskilte behov er viktig, og at ordningen bør styrkes fremfor å avvikles. I 2017 var det tre ganger så mange søkere til ordningen som i 2009, men likevel har ikke regjeringen styrket ordningen tilsvarende. Konsekvensen er at tilskuddet bedriftene har mottatt per lærling, lærekandidat eller praksiskandidat med særskilte behov, har blitt lavere. I Prop. 1 S (2018–2019) slo regjeringen fast at ordningen skulle videreføres, og at den var en viktig prioritering for regjeringen, men at den måtte gjøres mer treffsikker. På dette tidspunkt forelå evalueringen fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Flertallet vil påpeke at det ikke er lagt fram ny informasjon som forklarer hvorfor regjeringen nå går inn for å avvikle tilskuddsordningen de inntil nylig mente var svært viktig. Flertallet mener ordningen bør styrkes, ikke avvikles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil fjerne en rekke tilskuddsordninger på utdanningsfeltet for å legge disse inn i rammen til kommunene. Dette medlem mener tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med spesielle behov, tilskudd til karriereveiledning og tilskudd til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn fortsatt må beholdes som egne tilskuddsordninger. Ordningene retter seg mot helt sentrale deler av opplæringsløpet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med spesielle behov, tilskudd til karriereveiledning og tilskudd til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn.»

2.13.6.2 Fagfornyelsen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er svært kritiske til at regjeringen ikke foreslår å bevilge midler for å sikre raskere innføring av nye læremidler ved innføringen av fagfornyelsen fra skolestart 2020, og frykter dette vil bety at elevene og lærerne blir sittende med gamle læremidler og ikke får den opplæringen de har rett på når nye læreplaner skal tas i bruk. Flertallet viser til at den rød-grønne regjeringen ved innføringen av Kunnskapsløftet sørget for å gi kommunene ekstrabevilgninger tilsvarende 400 mill. kroner for å sikre en raskere innfasing av læremidler, mens regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2020 skriver at behovet for kompensasjon for eventuelle merutgifter til fagfornyelsen først skal vurderes i det ordinære statsbudsjettet. Det er en alvorlig ansvarsfraskrivelse fra regjeringen som i verste fall kan føre til en dårlig og forsinket implementering av de nye læreplanene.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen raskest mulig, og senest i statsbudsjettet for 2020, legge fram en modell som sikrer en raskere innfasing av nye læremidler i tråd med nye læreplaner fra skolestart 2020, og følge opp med forslag til bevilgninger som dekker kommunesektorens merutgifter i tråd med dette.»

2.13.6.3 Lærertetthet i grunnskolen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har lenge foreslått en nasjonal norm for økt lærertetthet i grunnskolen og er derfor tilfreds med at denne nå er vedtatt. Økt lærertetthet vil gi lærerne mer tid og bedre muligheter til å følge opp elevene på en god måte. Disse medlemmer er kritiske til at regjeringen ikke har kompensert kommunenes økte utgifter fullt ut, og viser til at KS i brev til komiteen av 28. mai 2019 mener at de etter egne beregninger mangler 300 mill. kroner på at oppgaven skal være fullfinansiert. Disse medlemmer vil videre vise til at i budsjettforliket i 2018 understreker forlikspartene at det skal utredes hvordan innfasing av en norm kan gjennomføres uten fare for forsterket lærermangel i deler av landet. Disse medlemmer vil vise til at antallet personer som er tilsatt i undervisningsstilling i grunnskolen uten å fylle kompetansekravene for tilsetting, har økt med 40 pst. under den høyrestyrte regjeringen. Disse medlemmer har på denne bakgrunn fremmet en rekke forslag på Stortinget for å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere, men disse har for det meste blitt nedstemt. Disse medlemmer er derfor bekymret for at regjeringen foreslår å legge midler til tidlig innsats gjennom økt lærerinnsats inn i rammetilskuddet til kommunene, når den økende lærermangelen og de store forskjellene rundt om i landet skulle tilsi at regjeringen i større grad sørget for at rekruttering av lærere blir høyt prioritert i kommunene gjennom øremerkede midler.

2.13.6.4 Desentralisert utdanning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkeskommunen også har en sentral utdannings- og kompetansepolitisk rolle, og flertallet viser til at det er regjeringens overordnede ansvar å legge til rette for at det finnes et mangfoldig og tilgjengelig utdanningstilbud i hele landet. Det må være mulig å være godt voksen, ha barn og fortsatt kunne ta desentralisert utdanning og kompetanseheving, og kandidatundersøkelser viser klart at studenter ofte blir igjen der de har studert etter endt utdanning. Derfor er det viktig med utdanningstilbud over hele landet, og at utdanningsinstitusjoner og voksenopplæring gis tid og økonomi for å kunne levere på samfunnsoppdraget sitt, og dekke kompetansebehovene til arbeids- og næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets forslag i Stortinget om en bred kompetansereform for arbeidslivet, og til at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett for 2019 blant annet foreslo midler til å styrke det desentraliserte utdanningstilbudet, midler til å opprette et nasjonal kompetansefond for livslang læring, flere bransjeprogrammer og incentiver for å utvikle flere tilpassede utdanningstilbud.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at skal fylkeskommunene kunne spille en sterk regionalpolitisk rolle, må de kunne initiere og sikre tilgang på desentralisert høyere utdanning og annen utdanning som befolkning og næringsliv trenger i de ulike delene av fylkene. Til dette trenger de statlige tilskudd, og høyskole-/universitetssektoren må også få økte tilskudd for å drive desentraliserte tilbud.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 øke tilskuddene til desentralisert høyere utdanning både i sektoren selv og gjennom egne økonomiske overføringer til fylkeskommunene.»

2.13.7 Landbruks- og matdepartementet

2.13.7.1 Innlemming av tilskudd til veterinærvakt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil ikke endre dagens finansieringsmodell for veterinærvaktordningen. Regjeringen viser i kommuneproposisjonen for 2020 til at det i statsbudsjettet for 2020 vil foreslås å innlemme i kommunerammen den delen av ordningen som gjelder klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Flertallet mener tilgang til veterinær er en forutsetning for å kunne ha dyr i hele landet. Den enkelte bonde og dyreeier er avhengig av døgnkontinuerlig tilgang på veterinærtjenester for å kunne drive et forsvarlig dyrehold. Dagens ordning vurderes som kostnadseffektiv og forutsigbar og får gode tilbakemeldinger fra bransjen selv. Det er vanskelig å se hvordan ordningen kan bli bedre med endret innretning på finansieringsordningen, da direkte finansiering til kommunene er utprøvd og gått bort ifra tidligere. Det vil være meget uheldig dersom vakt- og beredskapsordningen settes i spill dersom den legges inn under den generelle rammefinansieringen av kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ordningen fremdeles er sårbar fordi mange kommuner ikke har jobbet med å rekruttere og planlegge tilstrekkelig veterinærdekning og heller ikke har vært engasjert i organisering av vakten som i dag gjøres av de 160 administrasjonskommunene.

Disse medlemmer mener dagens ordning med øremerking av tilskudd til veterinærvakt må opprettholdes inntil konsekvensene av en eventuell endring er grundig utredet. Inndeling og organisering av veterinærvaktområder samt tildeling av vakttilskudd bør vurderes i sammenheng med stimuleringstilskuddene til veterinærdekning som fordeles av fylkesmennene etter søknad fra kommunene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i hovedsak er tilhenger av størst mulig rammefinansiering, men på enkelte områder vil det kunne gi dårligere sikkerhet for tjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens finansieringsmodell for klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Ordningen innlemmes ikke i rammetilskuddet til kommuner.»

2.13.8 Samferdselsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til respektive partiers merknader i Innst. 300 L (2018–2019) om endringer i yrkestransportlova (oppheving av behovsprøvingen for drosje mm.) og Innst. 313 L (2018–2019) om endringer i yrkestransportlova (ekspressbuss).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støttet innlemming av tilskudd til skredsikring av fylkesveier og tilskudd til gang- og sykkelveier i det fylkeskommunale rammetilskuddet. Disse medlemmer vil i den sammenheng peke på Nasjonal rassikringsgruppes ønske om en forpliktende 12-årig rassikringsplan i forbindelse med Nasjonal transportplan. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2019, der det ble foreslått 150 mill. kroner til skredsikring ut over regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets merknader i behandlingen av Nasjonal transportplan 2018–2029, jf. Innst. 460 S (2016–2017), der det blant annet heter:

«Disse medlemmer visert til at det har vært en sentral målsetting i de siste nasjonale transportplanene å styrke vedlikeholdet av infrastrukturen. Disse medlemmer viser til at det fortsatt er store etterslep på riksveger og jernbane. Disse medlemmer viser til at etterslepet på fylkesveger er anslått til 62 mrd. kroner. Disse medlemmer viser videre til at det nå er 50 pst. større risiko for å bli hardt skadd eller omkomme pr. kjørte kilometer på fylkesvegnettet enn på riksvegnettet. Disse medlemmer mener det er viktig å styrke fylkeskommunenes mulighet for å redusere etterslepet på fylkesveinettet.»

Disse medlemmer mener det er behov for øremerkede midler til opprusting av fylkesveier som er særlig dårlige når det gjelder kritisk person- og godstransport. Lav standard på fylkesveier er et stort problem i mange distrikter.

2.14 Utviklingen i kommuneøkonomien

Komiteen viser til at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter anslås til 0,6 pst. i 2018. Realveksten i de frie inntektene anslås til 0,1 pst. Både veksten i samlede og frie inntekter er lavere enn i de foregående årene, men høyere enn anslått i budsjettopplegget for 2018. Høyere inntektsvekst enn anslått i budsjettopplegget skyldes at skatteinntektene ble høyere enn forventet, i tillegg fikk en del kommuner høye utbetalinger fra Havbruksfondet. Investeringsnivået i kommunesektoren har vært høyt gjennom flere år – dette har bidratt til at gjeldsnivået over tid har økt. Rentenivået er for tiden svært lavt, men økende. Gjeldsoppbyggingen bidrar til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for renteøkninger.

Komiteen viser til at netto driftsresultat i kommunesektoren samlet sett ligger over det anbefalte nivået fra det tekniske beregningsutvalget (TBU) for kommunal og fylkeskommunal økonomi. For 2018 anslås driftsresultatet for sektoren som helhet til 2,7 pst., mens anbefalingen fra TBU er om lag 2 pst. Komiteen merker seg at antallet kommuner på ROBEK-listen (Register om betinget godkjenning og kontroll) i begynnelsen av mai 2019 var 16 kommuner, det laveste antallet siden registeret ble opprettet i 2001.

Komiteen merker seg KS sitt høringsinnspill, hvor de forklarer at de gode resultatene for kommunene skyldes skatteomlegging (aksjeskatteloven), overføring fra Havbruksfondet og økte skatteinntekter. Komiteen mener det er et sentralt aspekt at dette er engangsinntekter eller uforutsigbare overføringer som ikke gir et stabilt grunnlag for kommunenes økonomiske resultater over tid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det gode resultatet ikke ville blitt oppnådd uten gode prioriteringer både i kommuner, fylker og av Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til merknader og forslag i innstillingen.

2.15 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

Komiteen viser til at de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge og innbyggere over 67 år. I perioden 2013 til 2018 økte samlet sett innbyggertallet med om lag 219 000 personer, tilsvarende 4,3 pst. i perioden. Til sammenligning økte antall innbyggere i de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester med ca. 0,1 pst. i samme periode.