Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler

Søk

Innhold

Til Stortinget

1. Sammendrag

Om Sivilombudsmannens forebyggingsmandat

Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er slått fast i en rekke internasjonale konvensjoner som er bindende for Norge.

Sentralt står FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (torturkonvensjonen), som ble vedtatt i 1984. Det samme forbudet er også nedfelt i blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 7), FNs barnekonvensjon (artikkel 37), FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (artikkel 15) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 3). Norge har sluttet seg til alle disse konvensjonene.

Mennesker som er fratatt friheten, er sårbare for brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling. Dette er bakgrunnen for at en tilleggsprotokoll til FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (OPCAT) ble vedtatt av FN i 2002.

Norge sluttet seg til tilleggsprotokollen i 2013. Den pålegger statene å ha et organ som skal forebygge at personer som er fratatt friheten, utsettes for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Sivilombudsmannen fikk denne oppgaven, og det ble opprettet en egen forebyggingsenhet ved ombudsmannens kontor i 2014.

Under OPCAT-mandatet har Sivilombudsmannen adgang til alle steder for frihetsberøvelse og tilgang til alle nødvendige opplysninger av betydning for hvordan frihetsberøvelsen gjennomføres. Forebyggingsenheten besøker steder der mennesker er fratatt friheten, som for eksempel fengsler, politiarrester, psykisk helseverninstitusjoner og barnevernsinstitusjoner. Besøkene kan skje med eller uten forhåndsvarsel.

Sammendrag

Det er grundig dokumentert i både eldre og nyere forskningslitteratur at isolasjon kan gi helsemessige skader. En stor andel av de som isoleres, opplever en eller annen form for fysiske eller psykiske plager. Skadevirkninger kan komme umiddelbart, og risikoen øker med varigheten av isolasjonen.

Norske myndigheter har i mange år fått internasjonal kritikk for bruken av isolasjon i våre fengsler. Senest i juni 2018 uttrykte FNs torturkomité sterk bekymring for omfanget av langvarig isolasjon og at vilkårene for bruk av isolasjon ikke er tilstrekkelig klare. Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) besøkte Norge samme år og anbefalte i sin rapport at isolerte innsatte har et strukturert aktivitetstilbud og daglig meningsfull menneskelig kontakt. Komiteen var spesielt bekymret for isolasjon av innsatte med psykiske helseutfordringer.

Sivilombudsmannen har siden 2014 besøkt 19 norske fengsler med høy sikkerhet, og funnene om isolasjon er samlet i en særskilt melding. Hensikten har vært å gjøre Stortinget oppmerksom på den risiko for brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling som isolasjon i fengslene representerer.

Det er store svakheter ved myndighetenes styring av fengslenes bruk av isolasjon. Meldingen dokumenterer alvorlig svikt i kvalitet på styringsinformasjon. I årevis har det manglet pålitelige og relevante tall som gir oversikt over det totale omfanget av isolasjon. Funnene viser samtidig at omfanget av isolasjon i fengslene er omfattende. Særlig gjelder dette isolasjon som skjer uten at det skyldes innsattes egen atferd.

Lovgivningen reflekterer ikke at isolasjon kun skal benyttes i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som mulig. I en del tilfeller pågår isolasjon over svært lang tid, i strid med menneskerettslige standarder.

Meldingen dokumenterer også svak oppfølging av innsatte som blir isolert. Oppfølging er nødvendig for alle som blir isolert, men noen er mer sårbare enn andre. I sistnevnte kategori er særlig unge, mindreårige mennesker med traumebakgrunn og språkproblemer og innsatte med psykiske helseutfordringer. I meldingen dokumenteres det at innsatte med store psykiske helseutfordringer sitter isolert under kritikkverdige forhold i uker, måneder og i noen tilfeller flere år.

Det mangler lovgivning og sentrale føringer om ansattes oppfølging av og tilsyn med isolerte innsatte. Videre mangler det lovregler og sentrale faglige føringer som sikrer at helsepersonell følger opp isolerte innsatte på en forsvarlig måte. Det er også klare mangler i helsepersonells kompetanse om skadevirkninger av mangel på menneskelig kontakt, og manglende kompetanse om oppfølging for å forebygge eller avhjelpe slike skader.

De eksisterende ordningene for myndighetenes kontroll av isolasjonsbruk har store svakheter. Tilsynsrådene har ikke et tilstrekkelig klart mandat, ressurser eller kompetanse til å sikre et systematisk og jevnlig tilsyn for å kunne ivareta innsattes rettssikkerhet.

Mangelen på menneskelig kontakt i norske fengsler er dels forårsaket av forhold som kontrolleres av overordnet myndighet, og dels av forhold fengslene selv kan kontrollere. Sivilombudsmannens funn tilsier at det er behov for å styrke arbeidet i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og hendelser som resulterer i isolasjon.

1.1 Metode

Meldingen tar utgangspunkt i funn og anbefalinger fra Sivilombudsmannens besøk til fengsler under OPCAT-mandatet. I perioden 2014 til 2018 har Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomført 20 besøk til følgende 19 fengsler med høy sikkerhet:

  • Tromsø fengsel

  • Bergen fengsel – to besøk

  • Ringerike fengsel

  • Bjørgvin fengsel, ungdomsenheten

  • Trondheim fengsel

  • Telemark fengsel, avdeling Skien

  • Kongsvinger fengsel

  • Bredtveit kvinnefengsel

  • Vadsø fengsel

  • Drammen fengsel

  • Stavanger fengsel

  • Norgerhaven fengsel

  • Telemark fengsel, avdeling Kragerø

  • Ullersmo fengsel, Ungdomsenhet øst

  • Ila fengsel og forvaringsanstalt

  • Ullersmo fengsel

  • Åna fengsel

  • Arendal fengsel

  • Oslo fengsel

Sivilombudsmannen har tilgang til alle nødvendige opplysninger av betydning for forholdene for mennesker som er fratatt friheten.

1.1.1 Forberedelser før besøk

Før hvert besøk innhentes det dokumentasjon fra fengselet og andre relevante kilder. Dette inkluderer rutiner og prosedyrer, lokale retningslinjer, tvangsvedtak, protokoller, planer og helsedokumentasjon. Dokumentasjonen analyseres og legger grunnlag for utarbeiding av besøksnotat og intervjuguider.

1.1.2 Gjennomføring av besøk

Besøkene gjennomføres av seks til åtte personer avhengig av fengselets størrelse. Gruppen er flerfaglig sammensatt og består alltid av personale med profesjonsbakgrunn fra jus, samfunnsvitenskap og helsefag. I tillegg kan Sivilombudsmannen benytte eksterne eksperter for å dekke spesielle behov for kompetanse knyttet til det relevante besøksstedet.

Besøkene varer fra to til fire dager, og de består av befaring, samtaler med innsatte og ansatte og dokumentgjennomgang. Samtalene med innsatte gjennomføres i egnede lokaler og uten at ansatte fra kriminalomsorgen skal kunne overhøre innholdet.

1.1.3 Analyse og etterarbeid

Basert på analyser og funn utarbeides en rapport med anbefalinger til stedet om eventuelle endringer som bør gjøres for å redusere risikoen for at mennesker som er fratatt friheten, skal bli utsatt for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Fengslene som er besøkt, gis en frist for å orientere ombudsmannen om hvordan de har fulgt opp anbefalingene.

Risiko for tortur eller umenneskelig behandling påvirkes av faktorer som rettslige og institusjonelle rammer, fysiske forhold, opplæring, ressurser, ledelse og institusjonskultur. Effektivt forebyggingsarbeid krever derfor en bred tilnærming, som ikke utelukkende fokuserer på om situasjonen er i overensstemmelse med norsk lov.

1.1.4 Innhenting av informasjon til særskilt melding

I forbindelse med utarbeidelsen av meldingen er det innhentet informasjon i form av tall og annen skriftlig informasjon fra Kriminalomsorgsdirektoratet, Helsedirektoratet og tilsynsrådene for fengslene.

Informasjonen fra Kriminalomsorgsdirektoratet inkluderer oversikt over vedtak om utelukkelser og bruk av sikkerhetscelle, isolasjon fra retten og dagsmålinger om antall timer i fellesskap:

  • Antall vedtak og varighet for hel utelukkelse etter straffegjennomføringsloven § 37 i tidsrommet september–desember 2018.

  • Antall vedtak om langvarige utelukkelser i perioden 2015–2018.

  • Dagsmålinger av mindre enn to timer utetid fra cella per døgn for perioden 2012–2018, og dagsmålinger av mindre enn åtte timer utetid fra cella per døgn for perioden 2015–2018.

  • Antall vedtak om sikkerhetscelle og sikkerhetsseng for 2008–2018 og informasjon om varighet av sikkerhetscellevedtak og sikkerhetsseng for 2013–2018.

  • Antall vedtak om og varighet av isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a for perioden 2001–2018.

  • Utelukkelser av mindreårige som overstiger 3 døgn og 5 døgn for perioden 2014–2018.

  • Antall overføringer til observasjon/døgnopphold i psykisk helsevern etter straffegjennomføringsloven § 13 for perioden 2014–2018.

Det ble også bedt om absolutte tall for vedtak om hel og delvis utelukkelse fra fellesskapet for perioden 2014–2018, men pålitelige tall for dette finnes ikke.

Kriminalomsorgsdirektoratet har beskrevet kjente og potensielle feilkilder i tallmaterialet. Sivilombudsmannen har også selv identifisert en rekke svakheter ved tallene, og det er innhentet supplerende data. Det er i tillegg kommet fram at noen typer isolasjon ikke vedtaksføres eller dokumenteres på en slik måte at det er mulig å få en oversikt over den faktiske situasjonen. Tall som benyttes i meldingen, må derfor anses som minimumsestimater.

Sivilombudsmannen ba også om tall fra Helsedirektoratet om antall overføringer fra kriminalomsorgen til helsevesenet og lengden på innsattes opphold i psykiatriske døgnenheter. Direktoratet opplyste at de ikke hadde tilgjengelig statistikk over dette, og de var heller ikke kjent med om dette var tilgjengelig i kommunene eller ved de regionale helseforetakene.

1.2 Definisjon av isolasjon

Det er et grunnleggende prinsipp at ut over konsekvensene av selve frihetsberøvelsen har innsatte i fengsel de samme menneskerettighetene som andre. De innsatte skal tilbys aktiviteter og tilbud som legger til rette for at de kan leve et lovlydig liv etter løslatelse. Dette inkluderer anledning til å tilbringe tid i fellesskap med andre innsatte hver dag. Straffegjennomføringsloven slår fast at hovedregelen er at innsatte skal ha adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak og i fritiden. Adgangen til fellesskap kan bare begrenses i samsvar med prinsipper om lovmessighet, nødvendighet og forholdsmessighet. Legalitetsprinsippet, fastsatt i Grunnloven § 113, innebærer at myndighetenes inngrep overfor borgerne må ha grunnlag i lov. Bruk av isolasjon er svært inngripende overfor den enkelte. Dette skjerper kravet til en klar og presis lovhjemmel.

Internasjonalt finnes det ulike definisjoner av begrepet isolasjon. Alle tar utgangspunkt i at isolasjon er et alvorlig, inngripende og helseskadelig tiltak. Det vises i meldingen til Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT), FNs standard minimumsregler for behandlingen av innsatte, Mandelareglene, og Istanbul-erklæringen om bruken og skadevirkningene av isolasjon, som ble vedtatt av en ekspertgruppe i 2007.

Det sentrale ved isolasjonen er at den innsatte holdes adskilt fra andre innsatte, og at meningsfull menneskelig kontakt reduseres til et minimum. For at kontakten skal anses som meningsfull, bør den være empatisk og foregå ansikt til ansikt. Kommunikasjonen bør ikke ha en kortvarig og tilfeldig karakter eller skje som ledd i utførelsen av andre oppgaver, slik som utdeling av mat eller medisinsk utstyr.

I meldingen brukes isolasjon om situasjoner hvor innsatte er innelåst på en celle store deler av døgnet, på grunn av sikkerhets- eller kontrollhensyn, etter eget ønske eller på grunn av bygnings- og bemanningsmessige eller andre forhold i fengselet.

1.3 Menneskerettslige standarder

1.3.1 Hva er menneskerettslige standarder?

Norge er tilsluttet en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner som forplikter medlemsstatene. Mange av disse rettighetene er tatt inn i Grunnloven, menneskerettsloven og andre lover.

I tillegg har Europarådet og FN vedtatt menneskerettslige standarder som gir viktige begrensninger for bruk av isolasjon og liknende tiltak. FNs spesialrapportør mot tortur har også gitt relevante anbefalinger. Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) har gjennom mange års besøk til fengsler i Europarådets medlemsstater utviklet standarder for behandling av innsatte. De europeiske fengselsreglene, som etablerer minstestandarder for europeisk behandling av innsatte, er også sentrale.

Disse standardene og reglene er ikke juridisk bindende i seg selv, men er utviklet gjennom mellomstatlig samarbeid og på grunnlag av internasjonal rettspraksis. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ved flere anledninger vist til menneskerettslige standarder for isolasjon og benyttet disse som rettskilder. Reglene anses som internasjonalt aksepterte minstestandarder for behandlingen av innsatte og er viktige for å sikre at behandling av innsatte ikke er i strid med torturforbudet.

1.3.2 Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff

Rett til frihet fra tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff regnes blant de helt sentrale menneskerettighetene. Forbud mot bruk av tortur er nedfelt i Grunnloven § 93 andre ledd og i en rekke konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Forbudet er absolutt og kan aldri fravikes.

Flere av FNs konvensjoner om menneskerettigheter inneholder forbud mot tortur og umenneskelig behandling, blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966). FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon), som Norge ratifiserte i 1986, ble vedtatt fordi verdenssamfunnet anså at slike krenkelser var særlig skadelige, og man ønsket å styrke innsatsen for å forhindre og straffe dem.

Etter FNs torturkonvensjon artikkel 1 defineres tortur som situasjoner der en offentlig ansatt (eller en privatperson på vegne av det offentlige) bevisst utsetter noen for sterk fysisk eller psykisk smerte eller lidelse, og denne handlingen gjennomføres for å skaffe opplysninger eller tilståelser eller for å straffe, skremme, true, diskriminere eller tvinge til underkastelse. Forbudet gjelder både handlinger og unnlatelser.

Også forbudet mot annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er absolutt og rammer grove integritetskrenkelser, ofte i situasjoner der myndighetene har direkte kontroll over den enkelte, slik som i fengsel. Forbudet mot umenneskelig behandling kan være brutt selv om mishandlingen ikke skjer for å oppnå et forbudt formål (f.eks. om å straffe eller true), og selv om mishandlingen ikke skjer med vilje. Forbudet kan derfor ramme uforholdsmessig makt- eller tvangsbruk. Handlinger der hensikten er å ydmyke offeret, kan utgjøre nedverdigende behandling i tilfeller der smerten eller lidelsen ikke er like sterk som ved tortur. Terskelen for handlinger eller unnlatelser som rammes, er lavere der noen er fratatt friheten. Årsaken er at frihetsberøvede er helt avhengige av beskyttelse fra myndighetene for å kunne ivareta sine rettigheter.

FNs torturkonvensjon pålegger medlemsstatene å iverksette effektive tiltak for å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. I dette ligger det blant annet en plikt til å iverksette effektive lovgivningstiltak. Mennesker som fratas friheten, er særlig utsatte for integritetskrenkelser. Derfor er statene forpliktet til å sikre at nasjonale fengselsregler oppfyller minstestandarder for hvordan innsatte skal behandles. Statene har også plikt til å sørge for at alle som er involvert i behandlingen av mennesker som er fratatt friheten, gis opplæring om forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.

Forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er også nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har blant annet slått fast at inngrepet må overstige en minsteterskel av alvorlighet. Dessuten har inngrepets varighet, de fysiske og psykiske virkningene og i noen tilfeller offerets helsetilstand betydning. I saker om frihetsberøvelse skal det tas hensyn til de samlede virkningene av soningsforholdene.

1.3.3 Isolasjon og fellesskap

Internasjonale menneskerettighetsorganer har gjennom sin praksis utviklet standarder for bruk av isolasjon og manglende fellesskap.

Isolasjon kan innebære en krenkelse av forbudet mot tortur, f.eks. dersom det brukes som pressmiddel for å oppnå en tilståelse. Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) avdekket under besøk til Norge på 90-tallet informasjon som tydet på at isolasjon eller trusler om isolasjon ble brukt for å få innsatte til å tilstå. Siden dette er det gjort systematiske endringer i politiets avhørsteknikker som gir redusert risiko for bruk av isolasjon som tilståelsespress.

Bruk av isolasjon kan også utgjøre et brudd på forbudet mot grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Internasjonale menneskerettighetsorganer har i flere enkeltsaker konkludert med krenkelse av denne delen av forbudet.

Om isolasjon utgjør umenneskelig eller nedverdigende behandling, avhenger av varighet, intensitet, formål og effekt på den berørte. Fordi det skal foretas en helhetsvurdering, har domstolen ikke fastlagt presise grenser for når isolasjonens varighet innebærer en krenkelse av artikkel 3. Den har påpekt at skader kan oppstå umiddelbart, understreket at isolasjon ikke kan pågå i det uendelige, og vært særlig kritisk til begrensninger mot innsatte som ikke er farlige eller forstyrrende for fellesskapet. Domstolen har også slått ned på isolasjon som ikke fremstår som rimelig i lys av formålet, og på at isolasjon opprettholdes etter at den innsatte ikke lenger ble vurdert som en sikkerhetsrisiko. Det er også i økende grad lagt vekt på om det er på plass rettssikkerhetsgarantier som ivaretar innsattes velferd og sikrer at inngrepet er forholdsmessig.

I saker der terskelen for krenkelse av artikkel 3 ikke er overtrådt, kan isolasjon eller begrensninger i fellesskap, eller manglende helseoppfølgning, utgjøre en krenkelse av retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8.

FN og Europarådet har også vedtatt en rekke menneskerettslige standarder som direkte omhandler bruken av isolasjon og begrensninger i fellesskapet. Dette inkluderer Mandelareglene og De europeiske fengselsreglene. Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) har gjennom mange års besøk til fengsler i Europarådets medlemsstater utviklet standarder for aktivisering og utetid fra cella for innsatte og for å begrense isolasjon. I tillegg har FNs spesialrapportør mot tortur gitt tydelige anbefalinger.

1.4 Isolasjon er inngripende og helseskadelig

Å begrense noens mulighet til å ha sosial kontakt med andre mennesker er et omfattende inngrep i menneskers personlige integritet og autonomi.

Mulighetene til å ta egne beslutninger om grunnleggende forhold som måltider, hygiene, sosial kontakt, bevegelse eller helsehjelp innskrenkes. Innsatte blir mer avhengige av ansatte og mister mulighet til å ivareta egen trygghet. Isolasjon reduserer også muligheten til å beskytte seg selv mot overgrep, fordi en blir overlatt til mennesker som både kan fatte beslutninger og utøve handlinger overfor en. Risikoen for integritetskrenkelser, nedverdigende behandling og misbruk vil øke.

Noen ganger vil personer som blir isolert, allerede ha en atferd som utfordrer ansattes evne til å utføre jobben på en etisk god måte. Isolasjon kan imidlertid også utløse aggresjon og voldelig atferd, som igjen gjør at isolasjonen trappes opp, og at den menneskelige kontakten ytterligere forringes. I kombinasjon med lite innsyn fra omverdenen utgjør slike situasjoner en risiko for krenkelser fra ansatte.

I tillegg til å være et omfattende inngrep i den enkeltes autonomi kan begrensninger av menneskelig kontakt medføre både fysiske og psykiske helseskader.

1.4.1 Skadelige elementer ved isolasjon

Kontakt med andre mennesker er et av de mest grunnleggende behov vi mennesker har, og det er en forutsetning for god psykisk helse. Ensomhet og sosial isolasjon har blitt beskrevet som en stor helseutfordring i vår tid. Forskning har vist at det kan føre til økt risiko for tidlig død i enda større grad enn for eksempel overvekt.

Både omfanget av og kvaliteten på den menneskelige kontakten er viktig. I fengsel er omfanget av sosial kontakt i utgangspunktet sterkt redusert. Samtidig påvirker maktforholdet mellom innsatte og betjenter kvaliteten på den sosiale kontakten. Den menneskelige kontakten blir ofte monoton og overfladisk, og den mister dermed elementer som er viktige for helsen.

Sosial isolasjon synes å ha en selvforsterkende effekt. Det er funnet at innsatte, som følge av å bli isolert, trekker seg tilbake fra sosial kontakt, både under isolasjonen og etter at isolasjonen i fengsel er over. På denne måten kan pålagt isolasjon gå over i selvisolasjon. Dette stiller strenge krav til fengselets kapasitet til å forebygge isolasjon og til å kompensere for skadevirkninger når isolasjon er strengt nødvendig. Dette gjelder ikke bare i tidsbruk, men også ansattes kompetanse til å ivareta innsatte som isoleres fra andre.

Under isolasjon er det svært begrensede muligheter til aktivitet og til å få sanseinntrykk fra omverdenen. Forskning viser at lengre perioder uten aktivitet og ytre inntrykk fører til passivitet, utmattelse og apati. Passivisering og tilbaketrekning gjør det vanskelig for personen å ivareta egen helse og velferd og kan være starten på en negativ utvikling med tilbaketrekning og depresjon.

Innsatte som isoleres, kan ha dårlig innsikt i egen psykiske helsetilstand og kan undervurdere og underkommunisere de skadelige effektene isolasjon har på dem. Det er dokumentert at de kan være skeptiske til å ta imot psykisk helsehjelp, og at de ikke selv oppsøker slik hjelp. Skader av isolasjon kan dermed være vanskelige å oppdage. Både fengselet og helsevesenet har derfor ansvar for å vurdere skadevirkninger uavhengig av innsattes egne beskrivelser.

1.4.2 Helsemessige konsekvenser av isolasjon

At isolasjon kan føre til helsemessige skader, er grundig dokumentert i både eldre og nyere forskningslitteratur. Funnene tyder på at en stor andel av dem som isoleres, opplever en eller annen form for fysiske eller psykiske plager eller symptomer som følge av isolasjonen.

Skadevirkninger fra isolasjon kan komme umiddelbart, men antallet innsatte som utvikler skader, og graden av alvorlighet, øker med varigheten av isolasjonen.

De vanligste symptomene er psykiske, men det er også dokumentert fysiske symptomer og plager.

Graden av psykiske og fysiske symptomer hos isolerte vil variere og avhenger av flere faktorer, både hos personen selv og etter hvordan isolasjonen gjennomføres. Dette inkluderer blant annet graden av og kvaliteten på menneskelig kontakt, graden av aktiviteter og de fysiske forholdene isolasjonen skjer under. Kortere varighet og klar tidsavgrensning er beskyttende faktorer. Begrunnelsen for isolasjonen og hvem som har bestemt at isolasjonen skal finne sted, har også noe å si – selv om risiko for skader også er til stede hos personer som selv velger å isolere seg.

1.4.3 Skader hos særlig sårbare

Personer som fra før har psykiske plager eller psykisk utviklingshemming, er særlig sårbare for å utvikle skader fra isolasjon. Både nasjonal og internasjonal forskning viser at fengselsbefolkningen i utgangspunktet er en gruppe som er mer utsatt for dårlig psykisk helse. Størsteparten av alle innsatte har psykiske helseproblemer. En norsk undersøkelse fra 2014 av forekomst av psykiske lidelser hos innsatte viste at til sammen 65 prosent av dem som deltok, hadde en primærlidelse som klassifiseres som angst- eller stemningslidelse. Dette inkluderer blant annet panikklidelser, sosial fobi, depresjoner og posttraumatisk stresslidelse. Den samme undersøkelsen viste at en langt større andel enn i normalbefolkningen har rusmiddelrelaterte lidelser.

Forskning tyder samtidig på at én av ti innsatte i norske fengsler har lærevansker som tilsvarer en lett grad av utviklingshemming.

Mindreårige og unge mennesker er også særlig sårbare for å utvikle skader fra isolasjon. Unge lovbrytere har høy forekomst av psykiske plager, lærevansker og vanskelig bakgrunn med omsorgssvikt og traumer i form av mishandling og overgrep. Hjernen er i utvikling også i ung voksen alder, fram til langt ut i 20-årene. Normalutvikling er avhengig av tilstrekkelig relasjonell trygghet, sosial kontakt, modellæring og aktivisering. Ved isolasjon fra omverdenen settes denne utviklingen i fare. Det har også blitt trukket fram at isolasjon i stor grad svekker muligheten for en positiv utvikling, ved at aggresjon og kriminalitet forsterkes.

Kulturelle og språklige barrierer kan hindre personer i å søke hjelp for plager som oppstår under isolasjon. Språkbarrierer kan i tillegg forringe den sosiale kontakten og forsterke opplevelsen av isolasjon. Sivilombudsmannen har under sine besøk også sett at språkbarrierer har resultert i misforståelser, kommunikasjonsvansker og konflikter som igjen har ført til isolasjon. Kriminalomsorgens tall tyder på at personer med annet statsborgerskap enn norsk er overrepresentert blant dem som isoleres lenge i sikkerhetscelle.

1.4.4 Senskader og rehabilitering etter isolasjon

Jo lenger isolasjonen varer, jo større er faren for vedvarende plager og skader etter at isolasjonen opphører.

Psykiske lidelser kan utløses av vanskelige livshendelser, og lidelsene kan utvikle seg i selvforsterkende prosesser og være vanskelig å bli frisk fra selv om livssituasjonen bedrer seg. For eksempel kan økt tilbaketrekning i etterkant av at en person kommer ut fra isolasjon eller fra fengsel, gjøre at en depresjon eller angstlidelse utvikler seg videre. Mange innsatte har tidligere vært utsatt for traumatiske opplevelser, og en betydelig andel innsatte lider av posttraumatisk stresslidelse. Situasjoner som innebærer stort tap av kontroll og autonomi, kan utløse retraumatisering og forverring av traumelidelser og andre psykiske lidelser.

1.5 Manglende styringsinformasjon om isolasjon

I en årrekke har det totale omfanget av isolasjon i norske fengsler vært ukjent. Allerede på 1990-tallet etterspurte Stortingets justiskomité oversikt over hvor ofte og hvor lenge ulike typer isolasjon ble brukt i fengsel.

Norske myndigheter har gjentatte ganger blitt kritisert av FNs torturkomité for manglende oversikt over omfanget av isolasjon. Komiteen anbefalte i 2012 norske myndigheter å sikre detaljert og offentlig statistikk om bruk av isolasjon. Komiteen tok på nytt opp mangelen på statistikk under høringen av Norge i 2018.

Helt fra Sivilombudsmannens første fengselsbesøk under forebyggingsmandatet har det vært en utfordring at man både sentralt og lokalt har manglet pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon.

Hovedfunn

Innhenting og gjennomgang av tall viser at det ikke finnes en pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon i norske fengsler. Det er betydelige feilkilder og mangler i tallene som foreligger.

Dette innebærer at ansvarlige myndigheter ikke har tilgang til styringsinformasjon som er nødvendig for å kunne vurdere tiltak for å redusere bruken av isolasjon og begrense skadevirkningene.

Det er sterkt kritikkverdig at forvaltningen, mer enn 20 år etter at Stortingets justiskomité etterlyste slike tall, mangler en pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon i norske fengsler.

Tallene som brukes i meldingen, må derfor gjennomgående sees som minimumsestimater.

1.6 Omfattende isolasjon og manglende fellesskap

Sivilombudsmannen viser i meldingen til at det er store svakheter ved tallmaterialet. Det er imidlertid klart at isolasjon og begrenset fellesskap er et utbredt problem i norske fengsler.

Isolasjon og begrensninger i fellesskapet skjer i stort omfang uten at det skyldes de innsattes egen atferd. Dersom årsaken til isolasjon er akutte bygnings- eller bemanningsmessige forhold, slik som for eksempel oversvømmelse eller brann, kan det fattes vedtak om utelukkelse fra fellesskapet. Kriminalomsorgens egne tall viser imidlertid at en betydelig andel av innsatte i norske fengsler er isolert på grunn av mer strukturelle og varige forhold, uten vedtak.

FNs torturkomité uttrykte i 2018 bekymring over den faktiske isolasjonen i norske fengsler, som i stor grad skyldes bygningsmessige forhold og mangel på personell.

Hovedfunn

Isolasjon og begrensninger i fellesskapet skjer i et stort omfang i norske fengsler. Deler av denne praksisen er i strid med internasjonale menneskerettighetsstandarder. Dette gjelder spesielt når isolasjonen ikke skyldes den innsattes egen adferd, men utelukkende skjer på grunn av praktiske eller økonomiske utfordringer i fengselet. Utfordringene har sammenheng med at norsk lovgivning mangler regler som gir innsatte rett til å ha minst åtte timer utenfor cella hver dag, og til å kunne drive med meningsfulle aktiviteter i lokaler som er tilrettelagt for fellesskap.

Lovgivningen setter i noen tilfeller for lav terskel for å bruke isolasjon. Isolasjon som kontrolltiltak kan skje der det er nødvendig for å opprettholde «ro, orden og sikkerhet». Dette reflekterer ikke at isolasjon kun skal skje i ekstraordinære tilfeller.

Det er bekymringsverdig høy forekomst av selvisolasjon i enkelte norske fengsler, og det arbeides ikke tilstrekkelig systematisk og målrettet for å forhindre isolasjon som er forårsaket av frykt og utrygghet blant de innsatte. Et stort omfang av selvisolasjon blir ikke registrert som vedtak, og dette gir mørketall.

Norsk lovgivning åpner for langvarig isolasjon som er i strid med menneskerettslige minstestandarder. At det mangler strenge og klare frister for hvor lenge isolasjon kan pågå, er svært alvorlig fordi skaderisikoen ved langvarig isolasjon er spesielt høy. Sivilombudsmannens funn viser at flere innsatte sitter isolert i måneder og enkelte over flere år. Langvarig isolasjon når innsatte plasseres på avdelinger uten fellesskapslokaler, fremkommer ikke i offentlige tall fordi det ofte ikke fattes vedtak.

1.7 Fengselets oppfølging av isolerte

Meldingen viser at et stort antall innsatte tilbringer store deler av døgnet på egen celle. Det er statens plikt å sikre disse tilstrekkelig fellesskap, aktivisering og meningsfull menneskelig kontakt. For den gruppen av innsatte som allerede er isolert, er det statens ansvar å sikre at nødvendige tiltak blir iverksatt for å hindre skader som følge av isolasjonen, og å sikre at den blir avsluttet så raskt vilkårene ikke lenger er oppfylt. Både kriminalomsorgen og helsetjenesten har et ansvar for å sikre at innsatte ikke utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Hovedfunn

Isolerte innsatte har gjennomgående svært lite meningsfull kontakt med andre mennesker. Ansatte i kriminalomsorgen er ofte de eneste som har kontakt med isolerte innsatte. Deres mulighet til å følge dem opp begrenses av andre oppgaver. Maktforholdet mellom ansatte og innsatte gjør også at dette ikke kan erstatte den menneskelige kontakten ved å være i fellesskap.

I en del fengsler er det for lav bevissthet om betydningen av å følge opp alle isolerte innsatte uavhengig av årsak til at de er isolert, og om å arbeide systematisk med å få innsatte tilbakeført til fellesskapet.

Isolerte innsatte får svært begrenset mulighet til å drive med meningsfulle aktiviteter, og de må ofte tilbringe opphold utendørs alene i små lufteområder. Den begrensede oppfølgingen medfører at isolerte innsatte blir utsatt for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling.

1.8 Innsatte med økt sårbarhet

Funn fra Sivilombudsmannens besøk viser at antatt psykisk friske personer raskt kan utvikle symptomer når de isoleres. Enkelte innsatte er imidlertid særlig utsatt for skadevirkninger av isolasjon og innlåsing.

Funnene viser i tillegg at spesielle grupper er særlig utsatt for å havne i isolasjon. Begge disse forholdene øker risikoen for umenneskelig behandling.

Hovedfunn

Noen innsatte er særlig sårbare for å bli isolert og mer utsatt for isolasjonsskader enn andre. Økt sårbarhet for isolasjon kan blant annet skyldes store psykiske helseutfordringer, ung alder, krigs- eller annen traumebakgrunn og språkproblemer. I mange fengsler er det for lav bevissthet om slik sårbarhet.

Sivilombudsmannen har sett innsatte som har utviklet stadig dårligere funksjonsevne på de fleste områder mens de sitter i isolasjon. Flere av disse har hatt et klart udekket behov for helseoppfølging. Sivilombudsmannen har også møtt innsatte som er isolert etter eget ønske fordi de opplever fellesskapsavdelingene som utrygge. Mindreårige og unge blir isolert, i noen tilfeller over lang tid. Dette er bekymringsfullt i lys av den risikoen isolasjon utgjør for unge menneskers kognitive utvikling og mulighet til å bli tilbakeført til samfunnet uten ny kriminalitet.

Enkelte isolerte har åpenbart svært alvorlige psykiske lidelser. Flere av disse har vært isolert over veldig lange perioder, i noen tilfeller flere måneder, og til og med år. Det er ofte utfordrende å få helsehjelp i spesialisthelsetjenesten til disse innsatte. I flere tilfeller sendes de tilbake fra innleggelse i psykiatrisk døgnavdeling etter korte opphold uten å ha mottatt behandling, og i flere tilfeller tilbake til fortsatt isolasjon.

Fengslenes gradvise oppskalering av sikkerhetstiltak som en konsekvens av uønsket atferd ser ut til å fungere svært dårlig overfor enkelte innsatte. Konsekvensen blir ofte et svært strengt sikkerhetsnivå som vanskeliggjør meningsfull kontakt og øker isolasjonen ytterligere.

1.9 Isolasjon på sikkerhetscelle og i sikkerhetsseng

Ved vurdering av om artikkel 3 om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er krenket, legger Den europeiske menneskerettighetsdomstolen blant annet vekt på graden av menneskelig kontakt, sansedeprivasjon, de fysiske forholdene, varighet og hvordan den innsatte reagerer på isolasjonen. Sikkerhetsceller innebærer en spesielt inngripende form for isolasjon med spesielt høy grad av sansedeprivasjon. Dette er forhold som øker risikoen for at forbudet mot tortur og umenneskelig behandling blir krenket.

Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) har utviklet standarder særlig for de materielle forholdene på slike celler, samt retten til helsehjelp. Etter sitt besøk til Norge i 2018 kom komiteen også med konkrete anbefalinger om størrelse på cellene, utdeling av mat til innsatte i sikkerhetsceller, bekledning og daglig oppfølging fra helsetjenesten.

Straffegjennomføringsloven § 38 andre ledd fastsetter at tvangsmidler kun kan brukes «dersom forholdene gjør det strengt nødvendig, og mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig».

Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet angir at det i 2018 ble fattet 334 vedtak om sikkerhetscelle. I flere av fengslene Sivilombudsmannen har besøkt, har tilsynsloggen avdekket at noen innsatte har vært plassert på sikkerhetscelle uten at det er fattet vedtak. Det reelle tallet må derfor antas å være noe høyere.

Hovedfunn

Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng innebærer en svært høy grad av sansedeprivasjon og risiko for helseskader. Sivilombudsmannens funn viser flere eksempler på at sikkerhetscelleplassering kan ha en voldsomt negativ innvirkning, selv etter relativt kort tid. De viser også at det kan ta altfor lang tid før innsatte blir hjulpet ut av uverdige og uhygieniske forhold.

Funn fra Sivilombudsmannens besøk viser at innsatte mange steder ikke gis den hjelpen de trenger av fengselet for å komme seg ut av cella så raskt som mulig. Opphold på sikkerhetscelle kan dermed bli lenger enn strengt nødvendig. Det mangler opplæring og veiledning i hvordan ansatte skal følge opp innsatte for å sikre et så skånsomt og kort opphold som mulig.

Det er spesielt kritikkverdig at personer som er i en akutt livskrise, og som ønsker å skade seg selv eller ta sitt eget liv, plasseres på sikkerhetscelle uten betryggende oppfølging.

Funnene, sett i lys av forskning, viser at risikoen for skade er større der bakgrunnen for innsettelse er en psykisk krise.

Innsatte som beltelegges i sikkerhetsseng, risikerer å bli påført traumer under det som er en akutt livskrise. De har derfor behov for tett oppfølging. Til tross for faren for både fysiske og psykiske skader ved bruk av sikkerhetscelle og belteseng er det ikke fastsatt krav til tilsyn fra ansatte i straffegjennomføringsloven eller i forskrift.

Etter endring i retningslinjene i mars 2019 er det pålagt kontinuerlig tilsyn fra fengselsansatte.

Mangelfulle rutiner og et uklart system for protokollføring vanskeliggjør fengselets kontroll av egen praksis og hindrer tilsynsorganer og Sivilombudsmannen i å utføre sine kontrolloppgaver.

1.10 Helsetjenestens oppfølging av isolerte

I Norge er helsetjenesten i fengselet drevet av kommunene som primærhelsetjenesteyter, selv om den er lokalisert inne i fengselet. Noen fengsler har også tilstedeværende spesialisthelsetjeneste. Den såkalte «importmodellen», der helsetjenesten er uavhengig av kriminalomsorgen, legger til rette for helsepersonells uavhengighet av kriminalomsorgen. Importmodellen skal sikre at helsepersonell aldri tar del i beslutninger om, eller utøvelse av, straff.

Innsatte i fengsel har rett til et likeverdig tilbud om helse- og omsorgstjenester som befolkningen ellers, men vil i utgangspunktet ha større helseutfordringer og hjelpebehov. For å være likeverdig må tjenesten derfor tilfredsstille behov som kan være både kvantitativt og kvalitativt annerledes.

Staten har et særlig ansvar for å sikre helsehjelp til innsatte. Dette er fordi de som er fratatt friheten, ikke i samme grad som andre kan skaffe helsehjelp selv. Når innsatte sitter i isolasjon, begrenses muligheten til selv å oppnå kontakt med helsetjenesten ytterligere.

Det er et samlet ansvar for kriminalomsorgen og helsetjenesten å sikre at innsatte mottar den helsehjelpen vedkommende trenger og har rett på. Det er viktig at dette ansvaret ikke pulveriseres som følge av ansvarsfordelingen mellom dem.

Hovedfunn

Sivilombudsmannens funn viser at det er svært ulik praksis mellom ulike fengsler for hvordan helsetjenesten følger opp isolerte innsatte. Dette skyldes blant annet ulik organisering.

Det er viktig at helsetjenesten varsles og holdes oppdatert om isolerte innsatte. Det er svakheter ved varslingsrutinene i flere fengsler.

Norsk regelverk og praksis er ikke i samsvar med internasjonale menneskerettighetsstandarder når det gjelder krav til daglig helsetilsyn av isolerte innsatte. Sivilombudsmannen har i en rekke tilfeller avdekket at innsatte med til dels alvorlige helseplager har vært isolert i lang tid uten tilsyn fra helsetjenesten.

Det er et stort behov for økt kunnskap og opplæring av helsepersonell som skal ivareta isolerte innsatte.

1.11 Tilsyn og klageordninger

Effektive systemer og rutiner bør forebygge at innsatte fratas fellesskap og isoleres unntatt i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som mulig.

For at innsattes rettigheter skal ivaretas før, under og etter isolasjon, er det avgjørende at det finnes gode kontrollsystemer.

Hovedfunn

Tilsynsrådsordningen tilfredsstiller ikke standardene fastlagt i De europeiske fengselsreglene eller Mandelareglene. Det er ikke en ordning som sikrer et systematisk og jevnlig tilsyn, med de rammer som er nødvendig for å kunne ivareta innsattes rettsikkerhet etter internasjonale menneskerettighetsstandarder.

At Norge mangler tilstrekkelige tilsynsordninger for fengslene, har store konsekvenser for ivaretakelsen av og muligheten for kontroll med forholdene for isolerte innsatte.

Det gjennomføres heller ikke jevnlige tilsyn med fengselshelsetjenesten, som har en viktig rolle i arbeidet med isolerte innsatte.

1.12 Forebygging av isolasjon

Meldingen fra Sivilombudsmannen viser at mange innsatte er innlåst på egen celle store deler av døgnet – med den risiko for helsemessige skader dette medfører. Antallet som utvikler skader, og hvor alvorlige disse blir, øker som nevnt med varigheten av isolasjonen. Det å bli utsatt for isolasjon kan også føre til senere tilbaketrekking og selvisolasjon. Den alvorlige skaderisikoen stiller strenge krav til fengselets kapasitet til å forebygge isolasjon.

Funnene avdekker at mangelen på menneskelig kontakt i norske fengsler delvis er forårsaket av forhold som kontrolleres av overordnet myndighet og delvis av forhold fengslene selv kan kontrollere. Å sikre effektiv forebygging er derfor en oppgave både for region, direktorat og departementet, og for fengslene selv. Sivilombudsmannens funn tilsier at det er behov for å styrke arbeidet i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og hendelser som resulterer i isolasjon.

Hovedfunn

Sivilombudsmannens funn viser at det er behov for å styrke arbeidet i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og hendelser som resulterer i isolasjon. Eksisterende regelverk gir ikke kriminalomsorgen en plikt til systematisk å drive slik forebygging. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser til å forebygge situasjoner som utgjør risiko for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, er dette en svakhet ved dagens lovverk.

Mangelen på styringsinformasjon svekker både fengslenes og overordnete myndigheters evne til å forebygge bruk av isolasjon på en effektiv måte.

På samme måte mangler det sentrale føringer og retningslinjer for hvordan det enkelte fengsel forventes å arbeide for å forebygge selvisolasjon eller isolasjon som konsekvens av selvmordsrisiko. Manglende nasjonale minstestandarder for fellesskap svekker også muligheten til å forebygge isolasjon og isolasjonsskader. Det samme gjør mangelen på opplæring og veiledning i hvordan ansatte skal følge opp innsatte på sikkerhetscelle for å sikre at oppholdet blir så kort som mulig.

1.13 Anbefalinger

De samlede funnene som er presentert i meldingen, tegner et alvorlig bilde av bruken av isolasjon i norske fengsler. Funnene viser at omfanget av isolasjon er stort, og at det er en betydelig risiko for at de isolerte blir utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling.

Sivilombudsmannen har helt siden første besøk til fengsler i 2014 sett at bruken av isolasjon i norske fengsler er meget bekymringsfull. Funn og anbefalinger er ved flere anledninger presentert for Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og underliggende direktorater. For å sikre en praksis i samsvar med menneskerettslige standarder mener ombudsmannen at det er behov for mer gjennomgripende endringer enn de tiltakene som er iverksatt av myndighetene så langt.

For å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, anbefaler Sivilombudsmannen at Stortinget ber regjeringen iverksette følgende tiltak:

  • Sikre pålitelige og offentlig tilgjengelige data over omfanget av isolasjon i norske fengsler.

  • Etablere en nasjonal standard som sikrer at innsatte hver dag har mulighet til å tilbringe minst åtte timer i sosialt fellesskap med meningsfulle aktiviteter.

  • Endre straffegjennomføringslovens bestemmelser, slik at disse sikrer at:

    • isolasjon kun skal benyttes i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som mulig

    • alle som blir isolert, får oppfølging i samsvar med menneskerettslige standarder

    • isolasjon i 22 timer eller mer i døgnet forbys i de tilfeller som angis i Mandelareglene.

  • Fremme forslag om en plikt i lov eller forskrift til å forebygge bruk av isolasjon i fengslene.

  • Styrke tilsynsordningen i kriminalomsorgen ved å lovfeste et mandat som sikrer systematisk og jevnlig tilsyn i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder.

  • Sørge for at det etableres felles faglige retningslinjer for å sikre forsvarlig oppfølging av isolerte innsatte.

  • Utarbeide en plan for nedstengning eller tilpassing av alle fengselsavdelinger som i dag ikke er tilrettelagt for fellesskap.

  • Revidere nasjonal veileder for helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsler, slik at denne sikrer at isolasjonsskader identifiseres og isolerte innsatte ivaretas.

  • Lovfeste helsetjenestens oppfølgingsansvar av isolerte, slik at innsatte som er isolert eller utelukket, blir fulgt opp av helsepersonell daglig.

  • Sørge for at fengselshelsetjenestene får en styrket felles faglig plattform, med spesielt fokus på kompetanse om innsattes særlige helseutfordringer, isolasjon og isolasjonsskader.

2. Komiteens behandling

Som ledd i behandlingen av saken gjennomførte komiteen 14. januar 2020 en omfattende kontrollhøring.

Komiteen besluttet at høringen ville omhandle – men ikke begrense seg til – følgende problemstillinger:

  • Mangel på statistikk og styringsinformasjon om isolasjon. Herunder hvorvidt lovhjemlingen av isolasjon er tilstrekkelig og hvorvidt regulering av fellesskapstid under soning er tilstrekkelig, jf. menneskerettslige standarder som Mandelareglene.

  • Myndighetenes og fengslenes ansvar for forebygging av isolasjon, herunder lovgivningens åpning for å bruke isolasjon som er i strid med menneskerettslige minstestandarder og isolasjon som følge av svakheter ved lokaler og bemanning.

  • Fengselets oppfølging av isolerte.

  • Helsetjenestens oppfølging.

  • Tilsyn, klageordninger og rettssikkerheten til de innsatte. Hvorfor disse sakene ikke når domstolene.

Følgende ble invitert og møtte til høring:

  • Justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr

  • Helseminister Bent Høie

  • Kriminalomsorgsdirektoratet ved direktør Lise Sannerud

  • Helsedirektoratet ved helsedirektør Bjørn Guldvog

  • Advokatforeningen

  • Norges institusjon for menneskerettigheter ved direktør Adele Matheson Mestad

  • Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Inger Bjurstrøm

  • Røde Kors

  • Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY)

  • Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF)

  • Rådet for psykisk helse

  • WayBack, Stiftelsen Livet etter soning

Stenografisk referat fra høringen følger som vedlegg til innstillingen.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit, fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, fra Senterpartiet, Hans Inge Myrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Terje Breivik, og uavhengig representant Ulf Leirstein, viser til Dokument 4:3 (2018–2019), Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Komiteen viser til at hensikten med den særskilte meldingen er å gjøre Stortinget oppmerksom på den risiko for brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling som isolasjon i fengslene representerer. Komiteen viser til at Sivilombudsmannen i den særskilte meldingen konkluderer med at det er en stor risiko for at det forekommer brudd på forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. FNs torturkonvensjon, på grunn av isolasjonsbruken i norske fengsler.

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen i 2014 fikk utvidet mandat ved opprettelse av egen forebyggingsenhet, etter at Norge tilsluttet seg tilleggsprotokollen til FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (OPCAT). Tilleggsprotokollen ble opprettet på bakgrunn av at mennesker som er fratatt friheten – som for eksempel innsatte i fengsler – er sårbare for brudd på torturforbudet. Komiteen merker seg at den særskilte meldingen er et resultat av Sivilombudsmannens forebyggingsmandat.

Om isolasjon og de helseskadelige konsekvensene av isolasjon

Komiteen viser til at det finnes ulike definisjoner av isolasjon, men at det i meldingen vises til Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT), FNs standard minimumsregler for behandlingen av innsatte (Mandelareglene) og Istanbul-erklæringen om bruken og skadevirkningene av isolasjon, som ble vedtatt av en ekspertgruppe i 2007. Komiteen peker på at det sentrale ved isolasjonen er at den innsatte holdes adskilt fra andre innsatte, og at meningsfull menneskelig kontakt reduseres til et minimum.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at for at kontakten skal anses som meningsfull, bør den være empatisk og foregå ansikt til ansikt.

Komiteen merker seg at det i meldingen brukes isolasjon om situasjoner hvor innsatte er innelåst på en celle store deler av døgnet, på grunn av sikkerhets- eller kontrollhensyn, etter eget ønske eller på grunn av bygnings- og bemanningsmessige eller andre forhold i fengselet.

Komiteen mener at uansett hvordan man definerer isolasjon, så er isolasjon et alvorlig, inngripende og helseskadelig tiltak. Å begrense noens mulighet til å ha sosial kontakt med andre mennesker er et omfattende inngrep i menneskers personlige integritet og autonomi. Komiteen viser til at kontakt med andre mennesker er et av de mest grunnleggende behov mennesker har, og er en forutsetning for god psykisk helse, og at det er grundig og godt dokumentert at mangel på menneskelig og sosial kontakt, og sansedeprivasjon kan ha store helsemessige konsekvenser – både psykisk og somatisk.

Komiteen merker seg også at isolasjon kan være særlig skadelig for noen utsatte grupper. Personer som fra før har psykiske plager eller psykisk utviklingshemming, er særlig sårbare for å utvikle skader fra isolasjon. Komiteen viser videre til at forskning viser at fengselspopulasjonen i utgangspunktet er en gruppe som er mer utsatt for dårlig psykisk helse, og at flertallet av innsatte har psykiske helseproblemer.

Komiteen viser til at mindreårige og unge mennesker også er særlig sårbare for å utvikle skader fra isolasjon. Komiteen viser til at jo lenger isolasjonen varer, desto større er faren for vedvarende plager og skader etter at isolasjonen opphører.

På denne bakgrunn mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at innsatte, og i særlig grad unge innsatte, i norske fengsler er særlig utsatt for skader av isolasjon, og at dette danner grunnlaget for at isolasjon kan innebære tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Om de menneskerettslige minimumsstandardene

Komiteen viser til at rett til frihet fra tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff regnes blant de helt sentrale menneskerettighetene. Forbud mot bruk av tortur er nedfelt i Grunnloven § 93 andre ledd og i en rekke konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Komiteen understreker at forbudet er absolutt og aldri kan fravikes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til FNs torturkonvensjon artikkel 1, som definerer tortur som situasjoner der en offentlig ansatt (eller en privatperson på vegne av det offentlige) bevisst utsetter noen for sterk fysisk eller psykisk smerte eller lidelse, og denne handlingen gjennomføres for å skaffe opplysninger eller tilståelser, eller for å straffe, skremme, true, diskriminere eller tvinge til underkastelse. Forbudet gjelder både handlinger og unnlatelser. Flertallet viser videre til at terskelen for handlinger eller unnlatelser som rammes av definisjonen, er lavere der den utsatte er fratatt friheten. Årsaken er at frihetsberøvede er helt avhengige av beskyttelse fra myndighetene for å kunne ivareta sine rettigheter.

Komiteen understreker at FNs torturkonvensjon pålegger medlemsstatene å iverksette effektive tiltak for å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. I dette ligger det blant annet en plikt til å iverksette effektive lovgivningstiltak. Mennesker som fratas friheten, er særlig utsatt for integritetskrenkelser. Derfor er statene forpliktet til å sikre at nasjonale fengselsregler oppfyller minstestandarder for hvordan innsatte skal behandles.

Komiteen peker på at hvorvidt isolasjon utgjør umenneskelig eller nedverdigende behandling, avhenger av varighet, intensitet, formål og effekt på den berørte.

Komiteen merker seg at internasjonale menneskerettighetsorganer i flere enkeltsaker har konkludert med krenkelse av forbudet i Norge. Komiteen viser til at dette har blitt gjort på grunnlag av flere standarder og regler som ikke er juridisk bindende i seg selv, men er utviklet gjennom mellomstatlig arbeid og på grunnlag av internasjonal rettspraksis.

Komiteen merker seg videre at Den europeiske menneskerettsdomstol ved flere anledninger har vist til menneskerettslige standarder om isolasjon og benyttet disse som rettskilder. Reglene anses som internasjonalt aksepterte minstestandarder for behandlingen av innsatte, og komiteen viser til at de er viktige for å sikre at behandling av innsatte ikke er i strid med torturforbudet.

Komiteen viser til at disse standardene inkluderer de europeiske fengselsreglene, og særlig FNs minimumsregler for behandling av innsatte – Mandelareglene. I Mandelareglene slås det fast at innlåsing i 22 timer eller mer per dag uten meningsfull menneskelig kontakt i 15 sammenhengende dager er forbudt. På bakgrunn av dette anerkjenner komiteen at hvis innsatte i norske fengsler er isolert i 22 timer daglig ut over 15 sammenhengende dager, er risikoen stor for at dette kan innebære brudd på torturforbudet.

Om Sivilombudsmannens funn

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen peker på at det er svært dårlig tilgang på informasjon om omfanget av isolasjon. Komiteen merker seg at FNs torturkomité både i 2012 og 2018 har anbefalt Norge å sikre detaljert og offentlig statistikk om bruk av isolasjon. Komiteen viser også til at Stortingets justiskomité etterlyste slike tall for mer enn 20 år siden, jf. Innst. S. nr. 6 (1998–1999). Komiteen er kritisk til at dette ikke har blitt fulgt opp godt nok ennå, og understreker at god styringsinformasjon er viktig for å redusere bruken av isolasjon. Komiteen peker på at anskaffelse av nytt IKT-system i kriminalomsorgen må føre frem til bedre informasjon, men understreker også at regelverk med krav til lovhjemling av isolasjon er nødvendig for å sikre nødvendig statistikk og styringsinformasjon.

Komiteen viser til at selv om tallmaterialet er svakt, finner Sivilombudsmannen at det likevel er klart at isolasjon og mangel på menneskelig kontakt er et utbredt problem i norske fengsler. Komiteen viser til at Sivilombudsmannen finner at flere innsatte sitter isolert i måneder, og enkelte over flere år. Komiteen anerkjenner på bakgrunn av Sivilombudsmannens rapport at isolasjon og begrensninger i fellesskapet skjer i stort omfang i norske fengsler. Komiteen viser til at dette ikke bare skyldes den innsattes egen adferd, men i stor grad også skjer på grunn av praktiske eller økonomiske utfordringer i fengselet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at når innsatte isoleres på grunn av praktiske eller økonomiske hensyn, er dette i strid med internasjonale menneskerettighetsstandarder.

Komiteen viser til at den særskilte meldingen peker på at disse utfordringene også har sammenheng med at norsk lovgivning mangler regler som gir innsatte rett til å ha minst åtte timer utenfor cella daglig, og å kunne drive meningsfull aktivitet i lokaler som er tilrettelagt for fellesskap. Komiteen merker seg at lovgivningen i noen tilfeller setter for lav terskel for å bruke isolasjon, som for eksempel når isolasjon brukes som et kontrolltiltak for å opprettholde «ro, orden og sikkerhet». Komiteen mener at en slik vid adgang til isolasjon ikke er i tråd med internasjonale menneskerettslige standarder, som forutsetter at isolasjon kun kan benyttes i ekstraordinære tilfeller og under bestemte, spesifikke kriterier.

Komiteen viser til at det også er bekymringsverdig høy forekomst av selvisolasjon i enkelte norske fengsler, og at det ikke arbeides tilstrekkelig og målrettet nok for å forhindre isolasjon som er forårsaket av frykt og utrygghet blant de innsatte. Komiteen merker seg at selvisolasjon ikke blir registrert som vedtak, og at dette gir mørketall.

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen finner mangler ved statens oppfølging av innsatte som er utsatt for isolasjon. Komiteen merker seg at ansatte i kriminalomsorgen ofte er de eneste som har kontakt med isolerte innsatte. Komiteen viser til at deres mulighet til å følge dem opp begrenses av andre oppgaver, og at maktforholdet mellom ansatte og innsatte også gjør at dette ikke kan erstatte den menneskelige kontakten ved å være i fellesskap. Komiteen merker seg også at i en del fengsler er det for lav bevissthet om betydningen av å følge opp alle isolerte innsatte uavhengig av årsak til at de er isolert, og om å arbeide systematisk med å få innsatte tilbakeført til fellesskapet.

Som komiteen har merket seg tidligere i innstillingen, er det enkelte grupper som er spesielt sårbare for å bli isolert og mer utsatt for isolasjonsskader enn andre. Komiteen viser til at Sivilombudsmannen har sett innsatte som har utviklet stadig dårligere funksjonsevne på de fleste områder mens de sitter i isolasjon, og at flere av disse har hatt et klart udekket behov for helseoppfølging. Komiteen merker seg også at Sivilombudsmannen finner at mindreårige og unge blir isolert, i noen tilfeller over lang tid. Komiteen viser til at innsatte med svært alvorlige psykiske lidelser isoleres i lange perioder, og at det er utfordrende å få helsehjelp i spesialisthelsetjenesten til disse. Komiteen ser på disse funnene med bekymring, da disse gruppene er særlig rammet av helsekonsekvenser av isolasjon, og forutsetter en særlig innsats for å bedre situasjonen.

Komiteen viser til at bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng innebærer en svært høy grad av sansedeprivasjon og risiko for helseskader. Komiteen viser til at Sivilombudsmannen finner at innsatte mange steder ikke gis den hjelpen de trenger av fengselet for å komme seg ut av cella så raskt som mulig, og at opphold på sikkerhetscelle dermed kan bli lengre enn strengt nødvendig. Komiteen merker seg også at det mangler opplæring og veiledning i hvordan ansatte skal følge opp innsatte for å sikre et så skånsomt og kort opphold som mulig.

Komiteen viser til at til tross for faren for både fysiske og psykiske skader ved bruk av sikkerhetscelle og belteseng er det ikke fastsatt krav til tilsyn fra ansatte i straffegjennomføringsloven eller i forskrift, og komiteen mener dette bør endres.

Komiteen viser også til at Sivilombudsmannens funn viser at det er svært ulik praksis mellom ulike fengsler for hvordan helsetjenesten følger opp isolerte innsatte, og at dette skyldes blant annet ulik organisering.

Komiteen viser videre til at Sivilombudsmannen finner at det er svakheter ved varslingsrutinene i flere fengsler. Komiteen merker seg særlig at norsk regelverk og praksis ikke er i samsvar med internasjonale menneskerettighetsstandarder når det gjelder krav til daglig helsetilsyn av isolerte innsatte, og at Sivilombudsmannen i en rekke tilfeller har avdekket at innsatte med til dels alvorlige helseplager har vært isolert i lang tid uten tilsyn fra helsetjenesten. Komiteen er bekymret over funnene og registrerer at helseministeren i komiteens åpne høring om saken varslet oppfølging av dette overfor helseforetakene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og uavhengig representant Ulf Leirstein, viser til at helsedirektøren i den åpne høringen uttalte at oppfølgingen av isolerte innsatte er en prioritert oppgave. Han viste til at det skal bli stedlig psykiatrisk spesialisthelsetjeneste i fengslene.

Komiteen forutsetter at både praksis og regelverk blir i tråd med internasjonale menneskerettsstandarder.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at virkemiddelbruken rettet mot den kommunale helsetjenesten i fengsel må vurderes i lys av funnene i rapporten, og viser særskilt til merknad i Innst. 100 S (2019–2020). Merknaden omtaler kap. 762 Primærhelsetjeneste, post 61 Fengselshelsetjenesten, som ble foreslått redusert med 13,7 mill. kroner på grunn av et mindreforbruk i tilskuddsordningen til kommunenes tilbud om helsetjenester til innsatte i fengsel.

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen finner at tilsynsrådsordningen ikke tilfredsstiller standardene fastlagt i De europeiske fengselsreglene eller Mandelareglene. Komiteen merker seg at det heller ikke gjennomføres jevnlige tilsyn med fengselshelsetjenesten. Komiteen mener det er svært bekymringsverdig at tilsynsordningene ikke sikrer et systematisk og jevnlig tilsyn, som er nødvendig for å ivareta innsattes rettsikkerhet etter internasjonale menneskerettighetsstandarder. Komiteen mener dette er spesielt alvorlig fordi innsatte i norske fengsler er en gruppe som har svært begrensede ressurser og muligheter til å hevde sine rettigheter, og også dårlig informasjon og kunnskap om hvilke rettigheter de har. Komiteen viser også til at innsatte i fengsler ikke går inn under fri rettshjelpsordningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at Sivilombudsmannens funn er svært alvorlige og peker på store mangler i norsk forvaltning og lovverk som må rettes opp i.

Om årsaker til isolasjon og forebygging

Komiteen viser til at funnene i Sivilombudsmannens særskilte melding avdekker at isolasjon og mangelen på menneskelig kontakt i norske fengsler delvis er forårsaket av forhold som kontrolleres av overordnet myndighet, og delvis av forhold fengslene selv kan kontrollere. Komiteen understreker derfor at det å sikre effektiv forebygging er en oppgave både for region, direktorat og departementet, og for fengslene selv. Sivilombudsmannens funn viser at det er behov for å styrke arbeidet i kriminalomsorgen for å forebygge situasjoner og hendelser som resulterer i isolasjon. Som Sivilombudsmannen peker på, ser komiteen at det er risiko for at eksisterende regelverk ikke gir kriminalomsorgen en plikt til systematisk å drive slik forebygging. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser til å forebygge situasjoner som utgjør risiko for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, mener komiteen at dette er en svakhet ved dagens lovverk.

Komiteen viser til at mangelen på styringsinformasjon svekker både fengslenes og overordnete myndigheters evne til å forebygge bruk av isolasjon på en effektiv måte. På samme måte viser komiteen til at det mangler sentrale føringer og retningslinjer for hvordan det enkelte fengsel forventes å arbeide for å forebygge selvisolasjon eller isolasjon som konsekvens av selvmordsrisiko. Komiteen peker også på at manglende nasjonale minstestandarder for fellesskap kan svekke muligheten til å forebygge isolasjon og isolasjonsskader. Det samme gjelder mangelen på opplæring og veiledning i hvordan ansatte skal følge opp innsatte på sikkerhetscelle for å sikre at oppholdet blir så kort som mulig.

Komiteen merker seg også at Sivilombudsmannen peker på forhold som uegnet bygningsmasse eller utilstrekkelig bemanning i fengslene som årsaker til isolasjon. For å sikre at innsatte i norske fengsler får nok meningsfull aktivitet utenfor cella, må fengslene ha en egnet bygningsmasse med tilstrekkelige fellesareal og nok ansatte til å gjennomføre dette. Komiteen viser til den særskilte meldingen, hvor det fremkommer at:

«Flere fengsler forklarer lang innlåsingstid delvis med manglende midler til å øke bemanningen etter omlegging til ny turnus i 2014. En annen årsak synes å være redusert bruk av vikarer. Dette har ombudsmannen funnet dokumentert ved flere fengsler. I flere tilfeller blir arbeidsdriften stengt slik at verksbetjentene kan dekke opp sykefraværet på de ordinære fengselsavdelingene. De innsatte som skulle vært på arbeid, blir da låst inne på egen celle i den tiden de skulle arbeidet.»

«Fengsler opplyser at de har mistet stillinger blant annet i arbeidsdriften og fritidsavdelingen. Det opplyses også om at de som hadde særlige behov og de som var isolerte, ble gitt et dårligere aktivitetstilbud enn før nedbemanningen.»

«I flere fengsler fortalte de ansatte at de på grunn av begrensninger i bemanningen sjelden hadde tid til å gjennomføre aktiviteter i det omfang de ønsker.»

Komiteen er derfor positiv til at det bygges nye fengselsbygg, og peker videre på behovet for ressurser særlig til bemanning. Komiteen mener at tilstrekkelige ressurser må avses, slik at bemanningssituasjonen i fengslene ikke gir økt bruk av isolasjon.

Om Sivilombudsmannens anbefalinger

Komiteen mener at de samlede funnene som er presentert i meldingen, tegner et alvorlig bilde av bruken av isolasjon i norske fengsler. Funnene viser at omfanget av isolasjon er stort, og at det er en betydelig risiko for at de isolerte blir utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling. Komiteen viser også til at Norge flere ganger har blitt advart mot dette, og at Sivilombudsmannens særskilte melding viser at advarslene ikke har blitt tatt på stort nok alvor.

Komiteen vil, for å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, be regjeringen om å iverksette tiltak og fremme forslag for Stortinget om nødvendige lovendringer for å følge opp anbefalingene fra Sivilombudsmannens særskilte melding, og rapportere tilbake til Stortinget på egnet vis om dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i sin innledning i komiteens høring uttalte at den mest alvorlige MR-utfordringen i Norge er isolasjon av innsatte i norske fengsler i tillegg til behandling av innsatte med psykiske lidelser. Disse medlemmer vil understreke at isolasjon er skadelig og farlig for mennesker. Innsatte har og skal ha samme menneskerettigheter som andre, herunder rett til fellesskap.

Disse medlemmer vil vise til de tre forholdene NIM trakk frem som særlig alvorlige i kontrollhøringen: omfanget av isolasjonen som inkluderer isolasjonen som skyldes bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold, den svake ivaretakelsen av psykisk syke innsatte og manglende kontrollmekanismer og svakheter ved eksisterende tilsynsorganer. Det er godt kjent at menneskerettighetene gir rammer for norske fengselsregler og praksis. Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon oppstiller et absolutt forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling av innsatte. Disse medlemmer viser til at NIM ber Stortinget om å merke seg at det finnes flere saker fra Den europeiske menneskerettsdomstol med lignende forhold som er beskrevet i Sivilombudsmannens melding, hvor det fastslås brudd på dette forbudet om umenneskelig og nedverdigende behandling av den innsatte. Disse medlemmer vil derfor vise til Sivilombudsmannens konkrete og erfaringsbaserte anbefalinger og ber om at de følges opp.

Disse medlemmer mener at Stortinget må gjøre sin plikt og sikre innsatte de rettighetene de har etter Grunnloven § 92, og ber regjeringen om å gjennomføre anbefalingene i Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon.

Disse medlemmer vil også vise til at det verken ved politikkutforming eller i praksis tas hensyn til at kvinner i fengsel er i mindretall og derfor har særskilte utfordringer. Likestillings- og diskrimineringsombudet sa i kontrollhøringen at de etter å ha gjennomgått soningsforholdene for kvinner i fengsler, konkluderte med at norske myndigheter står i fare for å bryte likestillings- og diskrimineringsloven og våre forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon. Disse medlemmer viser til at de mangelfulle soningsforholdene for kvinnelige innsatte har blitt trukket frem gang på gang. Kvinner risikerer å sone mer restriktivt, særlig etter at flere åpne fengsler har blitt lagt ned av regjeringen Solberg. Kvinner får dermed et dårligere tilbud fra soningsstart til soningsslutt. Kvinnene har færre tilbud om rusmestring og programvirksomhet. I enkelte fengsler opplever kvinnene i større grad isolasjon bare fordi de er kvinner. Disse medlemmer mener dette er uverdig for et land som erklærer seg som verdens mest likestilte, og mener regjeringen bør støtte forslaget i justiskomiteens budsjettinnstilling om å utarbeide en NOU for kriminalomsorgen, hvor kvinner som soner, må vises særskilt oppmerksomhet, jf. Innst. 6 S (2019–2020).

Disse medlemmer mener at ivaretakelse av kvinner i fengsler handler om å ha de nødvendige ressursene. Når det er ressursmangel, prioriterer man sikkerheten. Da betyr det innelåsing, og kvinner rammes mye hardere enn menn. På samme måte handler isolasjon som sådan om de samlede ressursene i kriminalomsorgen. ABE-reformen har blitt altfor hard overfor en sektor som virkelig trenger ressurser for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

Slik Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) påpekte i høringen, mener disse medlemmer at det å redusere isolasjon handler om å ha et sysselsettings- og aktivitetstilbud som er tilpasset den innsatte, samt å ha nok ressurser til å gjennomføre dette på en forsvarlig måte. Konsekvensene av flere vakante stillinger, ikke-oppdekning av vakter ved fravær, redusert arbeidstilbud eller stengte verksteder er økt isolasjon.

Det er mange årsaker til bruk av isolasjon, men tilstrekkelig bemanning er uansett en nøkkel for å unngå umenneskelig behandling av innsatte. Disse medlemmer viser til NFF, som melder om de ansattes store frustrasjon og avmaktsfølelse når de ikke settes i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag.

Disse medlemmer vil trekke frem den uvurderlige innsatsen de ansatte i kriminalomsorgen gjør i en krevende hverdag for å sikre bl.a. menneskerettighetene og for at de innsatte gis et godt innhold i soningen og med tilbakeføring til samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at de økonomiske rammene skal tilrettelegge for en bemanning i fengsel som sikrer ivaretakelse av Norges menneskerettslige forpliktelser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er uholdbart at det er stor risiko for at det foregår tortur og umenneskelig behandling i norske fengsler. Dette medlem peker på at det i høringen om saken kom frem at praksisen med isolasjon har økt de senere år, på tross av gjentatte advarsler fra internasjonale menneskerettighetsorganer. Dette medlem vil understreke at både ikke-hensiktsmessige bygg og for dårlig bemanning blir pekt på som hovedårsaker til isolasjonen som ikke begrunnes i den innsattes egen adferd, men registrerer at daværende statsråd Jøran Kallmyr i høringen om saken ikke ville peke på bemanning. Dette medlem mener at kriminalomsorgen har nådd en smertegrense for ABE-kutt, og at det trengs økte ressurser til bemanning og aktivitetstilbud i fengslene. Videre mener dette medlem at lovverket må endres for å være i tråd med internasjonale menneskerettslige forpliktelser, både når det gjelder krav til felleskapstid jf. Mandelareglene, strengere lovadgang til hjemlet isolasjon i fengslene, bedre rettsikkerhet for de innsatte som blir rammet av isolasjon, samt krav om helseoppfølging i fengslene. Dette medlem peker til slutt på at kvinner er særlig utsatt for isolasjon i norske fengsler, blant annet fordi de er en minoritet i fengslene og har særlig dårlige bygningsmessige forhold, og understreker derfor kjønnsperspektivet i å løse utfordringene med isolasjon.

4. Uttalelser fra helse- og omsorgskomiteen og justiskomiteen

Komiteens utkast til innstilling ble 13. februar 2020 oversendt helse- og omsorgskomiteen og justiskomiteen, jf. vedtak i Stortinget av 19. juni 2019.

Justiskomiteen uttalte følgende i brev av 25. februar 2020:

«Justiskomiteen viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 13. februar 2020 vedlagt foreløpig avgitt innstilling om Dokument 4:3 (2018-2019) Særskilt melding fra Sivilombudsmannen om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler.

Justiskomiteens medlemmer viser til sine respektive partiers merknader og har ingen merknader utover dette.»

Helse- og omsorgskomiteen uttalte følgende i brev av 26. februar 2020:

«Helse- og omsorgskomiteen viser til brev av 13. februar 2020 med utkast til innstilling til Dokument 4:3 (2018-2019) Særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler.

Helse- og omsorgskomiteen har følgende uttalelse til innstillingen:

'Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Norges institusjon for menneskerettigheter peker på at isolasjon av innsatte i norske fengsler og behandling av psykisk syke i norske fengsler er den mest alvorlige menneskerettslige utfordringen. Disse medlemmer vil understreke at innsatte har samme krav til helsehjelp som andre, og at ingen skal utsettes for umenneskelig behandling. Disse medlemmer mener at situasjonen i norsk kriminalomsorg, med omfattende bruk av isolasjon som skyldes bygningsmessige og/eller bemanningsmessige forhold, er uholdbar og alvorlig. Disse medlemmer vil understreke at isolasjon av alvorlig psykisk syke og mangelfull helsehjelp i særdeleshet er svært kritikkverdig og at det snarest mulig må komme på plass rammer og system som gjør at situasjonen opphører. Det er også sterkt bekymringsfullt at det i svært mange år har vært dårlige kontrollmekanismer og tilsynsfunksjoner. Disse medlemmer mener det er påkrevd med årlige statusrapporter til Stortinget på området, og at alle anbefalinger fra Sivilombudsmannen blir fulgt opp. Det må sikres tilgjengelige og pålitelige data om bruk av isolasjon, det må sikres en nasjonal standard som gir innsatte sosialt fellesskap og meningsfulle aktiviteter, isolasjon må bare brukes i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som mulig, langvarig isolasjon må forbys og alle innsatte må sikres forsvarlig helsehjelp.

Disse medlemmer viser til at Sivilombudsmannen melding handler om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsel. Disse medlemmer viser til at en norsk undersøkelse fra 2014 viser at forekomst av psykiske lidelser hos innsatte viser at 65 prosent hadde en primærlidelse som klassifiseres som angst- eller stemningslidelse, som inkluderer blant annet panikklidelse, sosial fobi, depresjoner og posttraumatisk stresslidelse. Mange har også rusmiddelrelatert lidelse. Dette viser at kriminalomsorgen har mange innsatte med økt risiko for psykiske plager, og at behovet for god og forsvarlig helsehjelp for innsatte i norske fengsler er stort. Disse medlemmer er kjent med at personer som fra før har psykiske plager eller psykisk utviklingshemming, er særlig sårbare for å utvikle skader etter isolasjon.

Disse medlemmer viser til at behovet for helsehjelp i norske fengsler også er økt som følge av at bemanningen og aktiviteten i kriminalomsorgen ellers er svekket. Dette blir også underbygget av høringsuttalelser til denne saken, om konsekvenser av nedbemanning, og det som Sivilombudsmannen beskriver i sin rapport om mangel på menneskelig kontakt og isolasjon. Disse medlemmer mener derfor at det aller viktigste å sørge for i norske fengsler ikke primært er økt helsehjelp, men å sørge for at færre trenger helsehjelp og at færre blir utsatt for en situasjon som skaper uhelse og forverrer eksisterende sykdom. Grunnbemanningen må være slik at innsatte sikres menneskelig kontakt, og ikke utsettes for uheldig isolasjon og manglende aktivitet som skaper og forverrer sykdom, og som gir økte reparasjonskostnader for den enkelte, men også for samfunnet som sådan. Disse medlemmer forutsetter at alvorlig psykisk syke i fengsel må sikres adekvat helsehjelp på lik linje med andre. Disse medlemmer registrerer at flere små fengsler som har skåret høyt på aktivitet og menneskelig kontakt, slik som Ulvsnesøy fengsel, er blitt nedlagt av denne regjeringen.

Disse medlemmer viser til Sivilombudsmannens anbefaling om å få en plikt i lov eller forskrift til å forebygge bruk av isolasjon i fengslene og å lovfeste helsetjenestens oppfølgingsansvar av isolerte, slik at innsatte som er isolert eller utelukket, blir fulgt opp av helsepersonell daglig. Disse medlemmer viser også til Sivilombudsmannens anbefaling om at fengselshelsetjenesten får en styrket felles faglig plattform, med spesielt fokus på kompetanse om innsattes særlige helseutfordringer, isolasjon og isolasjonsskader. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen følger opp disse spesifikke anbefalingene, og at det snarest fremmes forslag til nødvendige lovendringer.

Disse medlemmer er kjent med at kommunene har ansvar for primærhelsetjenestetilbudet i fengsler, mens helseforetakene har ansvar for spesialisthelsetjenestetilbudet. Disse medlemmer vil påpeke at i en situasjon der Sivilombudsmannen kommer med alvorlig kritikk om manglende helsehjelp og oppfølging av psykisk syke i norske fengsel, så sto millioner av kroner ubrukte i 2018 som kommunene kunne ha benyttet til å yte helsehjelp for innsatte. Disse medlemmer viser til saldert statsbudsjett 2019, jf. Prop. 19 S (2019–2020) der regjeringen meldte om et mindreforbruk på 13,7 mill. kroner i tilskuddordningen i 2018 til kommunenes tilbud om helsetjenester til innsatte i fengsel. Disse medlemmer mener at tilskuddordningen må gjøres bedre kjent, og at det må gjøres en evaluering av hvordan helsetjenestene fra kommunene i dag fungerer og hva som skal til for å styrke dem og sikre en ny, felles faglig plattform. Det er viktig at det tilrettelegges slik at helsehjelp som starter i fengsel, kan videreføres etter løslatelse eller ved overføring til andre straffegjennomføringsformer.

Disse medlemmer mener at regjeringen må sørge for at helseforetakene tar ansvar for å sikre alle innsatte nødvendig helsehjelp. Disse medlemmer viser til at de regionale helseforetakene i oppdragsdokument for 2020 har fått i oppdrag å samarbeide med Kriminalomsorgsdirektoratet om å utarbeide en konkret plan for å etablere en områdefunksjon for spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern og TSB (tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser). Disse medlemmer merker seg at helseminister på direkte spørsmål i kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne høring i saken uttalte at det ikke ville komme noen øremerkede nye midler til dette, men at dette ble sett på som en del av dagens sørge-for-ansvar innenfor gjeldende budsjettrammer. Disse medlemmer viser til at psykisk helsevern i dag er sterkt presset. Det har vært en stor og vedvarende nedbygging av sengekapasiteten, samtidig som behovet for spesialisert behandling i psykisk helsevern har økt, blant annet som konsekvens av at flere blir dømt til psykisk helsevern. 4 av 10 pasienter får i dag avslag på henvisning om innleggelse i sikkerhetspsykiatrisk avdeling (Sikkerhetspsykiatri i Norge 2015, OUS). Tall fra Helsedirektoratet i 2017 viser at opp mot 30 prosent av henvisningene til behandling i psykisk helsevern for voksne blir avvist. «Den gylne regel» om at det skal sikre større vekst i psykisk helsevern og rus, enn i somatikken, er ikke fulgt opp. Regjeringen har i Nasjonal helse- og sykehusplan (Meld. St. 7 (2019-2020)) bedt Helsedirektoratet vurdere kapasitetsbehovet i psykisk helsevern. Disse medlemmer støtter at det blir opprettet områdefunksjoner i hvert fengsel for å skape økt tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten. Men disse medlemmer mener det blir helt feil å pålegge psykisk helsevern stedlig tilstedeværelse i fengsel, uten at psykisk helsevern får tildelt midler til å opprette slike tilbud.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument 8:33 S (2019–2020) som er fremmet av representanter fra Sosialistisk Venstreparti og sendt til behandling i justiskomiteen. Dokumentet inneholder sju forslag om å redusere isolasjonspraksis i fengsler som fører til risiko for tortur og umenneskelig behandling.'»

5. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og råder Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Dokument 4:3 (2018–2019) – Særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler – vedlegges protokollen.

Vedlegg

Vedlegg finnes kun i PDF, se merknadsfelt.

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 3. mars 2020

Dag Terje Andersen

Freddy André Øvstegård

leder

ordfører