Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen
og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslaget.
Forslagsstillerne
viser til flere studier der det, i et noe lengre tidsperspektiv,
har vært en dramatisk økning i inntektsulikhet over hele verden
siden 1980-tallet. Norge er blant landene i verden med lavest ulikhet,
men også her viser trenden at ulikheten er økende. Tall fra Statistisk
sentralbyrå viser at det er i offentlig sektor at ulikheten øker
mest, selv om lønnsgapet fortsatt er størst i privat sektor.
Forslagsstillerne
mener det er viktig å beholde et arbeidsliv med lav lønnsspredning.
På bakgrunn av dette foreslår de at regjeringen innfører et lønnstak
for ledere i staten på 15 G, og lønnsfrys for nåværende ledere med lønninger
over dette nivået.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser at Stortingets tidligere
uttrykte prinsipper for statens lederlønnspolitikk er fulgt opp
av regjeringen, og merker seg at Nærings- og fiskeridepartementet
13. februar 2015 la fram «Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse
til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel».
Det er allerede et lønnstak i statens lederlønnssystem på 2 mill. kroner.
Dette taket er ikke justert siden 2015. Disse medlemmer mener at det
ikke er hensiktsmessig å innføre et lønnstak for ledere i staten
på 15 G, samt lønnsfrys for nåværende ledere med lønninger over
dette nivået. Det er imidlertid viktig at prinsippene for lederlønn
i staten er basert på moderasjon, og at staten ikke skal være lønnsledende.
Samtidig må det legges vekt på at staten skal kunne rekruttere,
utvikle og beholde gode ledere som kan bidra til å realisere de
statlige virksomhetenes viktige samfunnsoppdrag. Staten må da ha
fleksibilitet til å kunne tilby konkurransedyktig lønn, også i de
deler av arbeidsmarkedet hvor lønnsnivået er høyt. Videre påhviler
det regjeringen et ansvar for å følge opp at fastsatte prinsipper
for lønn og godtgjørelser til ledere i staten følges opp etter forutsetningene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber Stortingets presidentskap om å nedsette et utvalg som skal utrede
felles prinsipper for godtgjørelse til politikere på alle forvaltningsnivåer. Utvalget
skal også evaluere ordningen med Stortingets lønnskommisjon. Utvalget
gis en bred sammensetning der også KS er representert. Inntil saken
fremlegges for Stortinget, fryses godtgjørelsen for stortingsrepresentanter
og medlemmer av regjeringen på dagens nivå.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser med dyp
uro på forskjellsutviklingen i Norge. Den undergraver tilliten og
samholdet som vår vellykkede samfunnsmodell hviler på, og som Norge
trenger i møte med utfordringene landet står overfor i årene framover.
Disse medlemmer mener at stadige
medieoppslag om galopperende lederlønninger og ekstragoder fjernt
fra vanlige folks liv har en særlig negativ samfunnseffekt. Det
handler om et samlet etterlatt inntrykk av at eliten på toppen stikker
fra, mens andre regler gjelder for vanlige folk.
Disse medlemmer mener derfor
at statlige lederlønninger verken kan ses isolert fra topplønningene i
statlige selskaper eller i selskaper der staten er majoritetseier,
eller fra lønningene til toppolitikere.
Disse medlemmer konstaterer
også at det er en sammenheng mellom disse. Mange kommuner knytter ordførerlønn
til stortingsrepresentantenes lønn. Stortingets lønnskommisjon har
gjentatte ganger gitt uttrykk for at lønn til stortingsrepresentanter,
statsråder og statsminister i større grad bør følge lederlønnsutviklingen
i staten. I praksis koples lederlønnsutviklingen i staten til utviklingen
i statlige selskaper og selskaper der staten er majoritetseier.
Disse medlemmer konstaterer
videre at denne utviklingen fortsetter, på tross av gjentatte politiske
erklæringer om at den er uønsket, noe som også kommer til uttrykk
gjennom vedtatte retningslinjer.
Disse medlemmer mener det er
behov for å kartlegge og analysere årsakene til at dette skjer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener videre at det kan være reelle samfunnshensyn
som tilsier at et generelt lønnstak for ledere i staten vil være
for rigid. En grundig utredning vil derfor være nødvendig før Stortinget
eventuelt vedtar dette.
Disse medlemmer vil derfor
foreslå at det nedsettes en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger,
lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er
majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt
nivå. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene
og godtgjørelsene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig
vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk representasjon
fra partene.
Disse medlemmer varsler at
Arbeiderpartiet vil følge opp konklusjonene fra en slik kommisjon
med politiske grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge.
Disse medlemmer mener like
fullt at det er regjeringens ansvar å sikre at lederlønnsutviklingen
i offentlig sektor ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling
i samfunnet. Det vises her til forslag som presiserer hva dette
skal innebære.
Disse medlemmer mener samtidig
at det haster å sende et tydelig signal om at alle i samfunnet vil
bidra, og at det ikke skal gjelde andre regler for dem på toppen
enn for vanlige folk.
Av denne grunn varsler disse medlemmer at Arbeiderpartiet
vil stille lønnen til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter
nominelt i bero til en lederlønnskommisjon har lagt fram sine konklusjoner. Dette
vil også komme til uttrykk ved den kommende behandlingen av innstillingen
fra Stortingets lønnskommisjon.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger,
lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er
majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt
nivå. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene
og godtgjørelsene i sammenheng, og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig vurdering
av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva
som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk representasjon
fra partene. Lønnen til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter
stilles nominelt i bero til lederlønnskommisjonen har lagt fram
sine konklusjoner.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor
ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti forutsetter at det er gjennomsnittlig
kronetillegg og ikke prosentillegg som legges til grunn.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at ansvarlig statsråd rapporterer årlig
til Stortinget om lederlønnsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde.
Statsråder med ansvar for statlig deleide selskaper skal avgi rapport
til Stortinget om hvordan de har fremmet statens prinsipper for
lederlønnsmoderasjon. Det skal også rapporteres om hva som er gjort
for å sikre en likestilt lederlønnsprofil.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at bonusavtaler begrenses og benyttes kun
i unntakstilfeller. Bonusavtaler skal begrunnes og må i statlig
eide selskaper og i staten godkjennes av ansvarlig statsråd. Bonus
er å betrakte som en del av en leders samlede lønnsavtale og skal
underlegges de samme kriterier om moderasjon.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av Representantforslag 66
S (2017–2018) om å sette et tak på lederlønninger i staten tilsvarende
statsministerens lønnsnivå. Disse medlemmer viser til at
Senterpartiet ikke støttet et slikt forslag den gangen. Disse medlemmer har vanskelig
for å se hva som har endret seg fra 2018, og stiller seg undrende
til at Senterpartiet plutselig har behov for å fremme et forslag
som de var imot i 2018.
Disse medlemmer mener at staten
ikke skal være lønnsledende, men for at staten skal kunne rekruttere
og beholde gode ledere som kan oppnå de målene virksomheten har,
må lønnsnivået være konkurransedyktig. Disse medlemmer mener et tak
på 15 G vil føre til tap av dyktige ledere til private virksomheter, noe
som ikke vil være gunstig for staten. Videre viser disse medlemmer til at dersom
lønnsnivået er for lavt og dyktige ledere forsvinner til private
virksomheter i inn- og utland, vil det svekke statlige virksomheter
i Norge.
Disse medlemmer mener lønnsutviklingen
til statlige ledere skal være rimelig og over tid på linje med lønnsutviklingen
i arbeidslivet for øvrig.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer
at det er en utbredt praksis at ledere som må fratre sin lederstilling,
ofte får beholde lønnen, men plasseres i ny stilling. Disse medlemmer mener
denne praksisen er uheldig og strider mot folks oppfatning av hva
som er rimelig, og hva som er vanlig i privat virksomhet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere en praksis der ledere i staten og i heleide
statlige selskaper som fratrer sine stillinger, uavhengig av om
det er frivillig eller ufrivillig, som hovedregel ikke beholder
sin lederlønn hvis de omplasseres til lavere stillinger.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til Dokument 8:66 S (2017–2018), jf.
Innst. 166 S (2017–2018), hvor medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti foreslo at regjeringen skulle fremme
en sak for Stortinget om eventuelle endringer i retningslinjene
for lederlønninger og andre typer godtgjørelser for de ansatte i
staten. Forslaget ble nedstemt.
Nivået på lederlønninger
diskuteres til stadighet, og til tross for at også regjeringspartiene
har understreket at staten ikke skal være lønnsledende, har forskjellene økt.
De gjentatte løftene om moderasjon har ikke slått til. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvendig å sette et klart lønnstak for ledere i staten,
samt å innføre lønnsfrys for ledere som tjener mer enn dette i dag.
På den bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre et lønnstak for ledere i staten på 15 G,
og lønnsfrys for nåværende ledere med lønninger over dette nivået.»
«Stortinget
ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger,
lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er
majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt
nivå. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene
og godtgjørelsene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fotfeste, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig vurdering
av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva
som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk representasjon
fra partene. Lønnen til politiske og administrative ledere i staten med
en lønn på 9,8 G eller mer stilles nominelt i bero til lederlønnskommisjonen
har lagt fram sine konklusjoner høsten 2020.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til Representantforslag
i Dokument 8:66 S (2017–2018) og Innst. 166 S (2017–2018) om å sette
et tak på lederlønninger i staten tilsvarende statsministerens lønnsnivå.
Dette medlem vil peke på at
mer ulikhet i et samfunn fører til et dårligere samfunn. I land
der ulikhetene er store, stoler folk mindre på hverandre, rusmiddelmisbruk
er mer utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere,
voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel, og den sosiale
mobiliteten er mindre. Større ulikhet er derfor umoderne og ikke
bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet.
Derfor er det viktig
å motvirke ulikhet og forskjeller for å bevare og utvikle et godt
og bærekraftig samfunn. Å ta vare på verdier som likhet, nærhet
og høy grad av tillit er viktig for å bevare sentrale verdier for
det norske samfunnet. Dessverre viser fakta at ulikheten er i ferd med
å øke i samfunnet som helhet. Den øker også gjennom utviklingen
i statlige lederlønninger og lederlønninger i statlig virksomhet.
Dette medlem vil peke på at
inntektsforskjellene i Norge har økt de siste tre tiårene. Den fattigste
tidelen av husholdningene fikk i 1986 4,5 pst. av samfunnets inntekter
etter skatt. Denne andelen gikk ned til 3,7 pst. i 2015. For den
rikeste tidelen av husholdningene er utviklingen motsatt. Mens de
i 1986 fikk 18,1 pst. av inntektene, var dette økt til 22,8 pst.i
2014.
Det er ulike måter
å måle inntektsulikhet på:
-
Målt ved Gini-koeffisienten
har ulikheten økt hvert år mellom 2012 og 2017, fra 0,249 til 0,261,
en økning på 5 pst. (SSB, 2019).
-
Målt ved P90/P10-forholdet
har ulikheten økt fra 2,9 til 3 mellom 2009 og 2015, en økning på
3,5 pst. (SSB, 2019).
-
Måler vi andelen
av totalinntekten som disponeres av ulike tidelsgrupper, mottok
den rikeste tidelen i 2012 20,6 pst. og den fattigste tidelen 3,9
pst. I 2017 hadde den rikeste tidelen i landet 21,6 pst. av inntekten
(5 pst. økning) og den fattigste tidelen 3,8 pst. (3,5 pst. nedgang)
(SSB, 2019).
Regjeringens
stortingsmelding om ulikhet (Meld. St. 13 (2018–2019)) viser tydelig
at økningen i toppinntektsandeler har hatt størst betydning for
økt inntektsulikhet de siste 30 år. (Finansdepartementet 2019)
En slik uønsket
utvikling må møtes med ulike tiltak. Begrensninger i nivået på lederlønninger
i staten er kun ett virkemiddel, men det er viktig fordi myndighetene da
sender et signal om at staten ikke skal være en pådriver for større
forskjeller.
Et svært høyt lønnsnivå
er også undergravende for befolkningens tillit til de som skal stå
i de viktigste stillingene i det offentlige. Spesielt utfordres
tilliten dersom det samtidig er gjort avtaler som sikrer personer
en høy kompensasjon også dersom vedkommende må eller velger å slutte
i stillingen. Dette
medlem viser til at det har vært flere store offentlige mediesaker
som omhandler avtaler med garantert etterlønn og pensjon. Blant
annet har det vært en gjennomgang av pensjonsordningene for lederne
i store offentlige selskaper som viser at lederen for Equinor kan
forvente en pensjon på nesten 6 mill. kroner. Det er skyhøyt over
gjennomsnittet i den norske befolkningen. Det har også vært en stor offentlig
sak om en sykehusleder som beholder 85 pst. av full lønn i en ny
stilling frem til eventuell pensjon etter en valgt avgang fra lederstillingen.
Slike avtaler er med på å undergrave tilliten til helsevesenet og
bruken av offentlige midler. De viser at en del statlige ledere
har fordeler, også etter at de velger å slutte eller må gå av, som
ingen av de øvrige ansatte i helsevesenet er i nærheten av.
Dette medlem vil påpeke at
denne utviklingen skjer samtidig med at pensjonsordninger for vanlige lønnstakere
strammes inn, slik at folk må jobbe lenger for å oppnå vanlig pensjon,
og det manes til moderasjon i lønnsoppgjør. Det er også foretatt
kraftige innstramminger i ordningen med dagpenger for arbeidsløse gjennom
at feriepengene for de som mister jobben, er fjernet. Dette gjør
at det oppstår urettferdige forskjeller som rammer vanlige arbeidstakere,
mens ledere blir skjermet og oppnår stadig bedre vilkår.
Dette medlem viser til at
offentlig sektor preges av og er helt avhengig av høykompetent,
velutdannet arbeidskraft som har like omfattende erfaring og utdannelse
som lederne. Lederne er helt avhengige av denne høykompetente arbeidskraften
hvis de skal lykkes i sin jobb. Skal alle disse ansatte akseptere
å gjøre jobben med en vanlig anstendig lønn som det er mulig for
samfunnet å betale, kan vi ikke ha ledere som lever i en annen økonomisk
verden, og som krever svært høye lønninger og ekstragoder. Dette medlem mener
vi trenger dyktige ledere, og at dyktige ledere skal ha gode lønnsvilkår,
men det er verken inntekter på to eller 20 mill. kroner i året som
avgjør om de er gode i jobben. Dette medlem vil mene at en
kan stille spørsmål ved hvor egnet man er for en lederjobb hvis
det er nødvendig med lønninger langt over det landets statsminister har,
for å yte sitt beste.
Dette medlem understreker
at økte lønnsforskjeller ikke er med på å skape et moderne, høykompetent
arbeidsliv som sikrer kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje
hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet
og offentlig sektor trenger.
Dette medlem vil peke på at
statsministeren og stortingspresidenten har de to fremste vervene
i det offentlige Norge. Det lønnsnivået en velger å gi disse to
posisjonene, er høyt, og det er naturlig at dette også setter en
grense for det høyeste nivået for lederlønninger i staten. Statsministerens
godtgjørelse er i dag på 1 735 682 kroner. I dag er det mange ledere
i staten som tjener mer enn statsministeren. Dette medlem er som regjeringen
interessert i at staten skal tilby konkurransedyktige betingelser,
og at lønn også kan være knyttet til konkrete krav om resultat.
Nettopp derfor ønsker dette medlem at
lønnstaket ikke skal være fast, men knyttes til lønnsutviklingen
til statsministeren. Det er vanskelig å se at det er andre ledere
i staten som har større ansvar, eller som det stilles høyere forventninger
til, eller som er mer avhengige av resultater, enn statsministeren.
Dette medlem viser til at
statlige ledere har ulike utfordringer av ulik karakter som gjør
at de kompenseres gjennom lønn, men hvor det ikke er offentlig tilgjengelig
informasjon at dette er kompensasjon ut over arbeidsinnsats, og
at det kan være vanskelig å beregne hva som er reell lønn. Dette medlem vil
vise til at en utredning om hvordan et lønnstak skal kunne beregnes og
vurderes, må ta hensyn til spesielle forhold knyttet til utøvelsen
av lederarbeidet som utenlandsoppdrag eller andre kompensasjoner
til bolig osv. Dette
medlem kan ikke se at det er for komplisert å beregne og eventuelt
gjøre fradrag for slike avtaler om tillegg eller ekstra goder. På
samme måte må det også tas hensyn til særskilte frynsegoder ved
vurderingen av hva som er den totale lønnen.
Dette medlem viser til at
tall fra SSB, gjengitt i Dagens Perspektiv 21. februar 2020, viser
at regjeringen ikke har lyktes i å dempe lønnsveksten for ledere
i staten. I fjor økte lønnen til de statlige lederne i snitt med hele
4,8 pst., mens lønnsveksten for arbeidstakere ellers var på 3 pst.
Dette medlem viser til statsrådens
brev til komiteen av 11. februar 2020, der det argumenteres med
at lønnsutviklingen er bremset når en regner i prosent. Dette medlem påpeker
at en økning på 2 pst. i høye lederlønninger er en helt annen sum
enn 2 pst. i lave og middels lønninger. Eksempelet viser at en i
regjeringen ikke ønsker å forstå at økende inntektsulikhet handler om
at ulike grupper lever i helt ulike økonomiske verdener, og at mennesker
med lave inntekter ikke lever av prosenter, men av reelle kroner
en kan betale nødvendige utgifter til bolig, strøm og mat med.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at taket på samlet godtgjørelse
for ansatte i staten, inkludert eventuelle tillegg og pensjon, ikke
skal være på et høyere nivå enn de ordningene som til enhver tid
gjelder for statsministeren.»
Inntil
et slikt nytt system er på plass, er det nødvendig med lønnsstopp
for regjering og storting. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Godtgjørelse
til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter økes ikke
inntil et nytt system med tak på lederlønninger i staten er på plass.»
«Stortinget
ber regjeringen ikke øke lønn eller godtgjørelse til statssekretærer
og politiske rådgivere i regjeringsapparatet inntil et nytt system
med tak på lederlønninger i staten er på plass.»
Dette medlem mener
det også er nødvendig at styrene i statlige selskaper får en klar
instruks om å snu trenden med urimelig høye lederlønninger, styrehonorarer
og bonuser.
Dette medlem viser for øvrig
til at Representantforslag 127 S (2018–2019) om statlig lederlønnskuttreform
og Meld. St. 8 (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper
– Bærekraftig verdiskapning er til behandling i næringskomiteen,
og at medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti i den forbindelse
tar sikte på å fremme forslag om at bruken av variabel lønn og bonusordninger
strammes inn, samt at størrelsen på pensjonsordninger og sluttvederlag
for ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel
gjennomgås med mål om reduksjoner i samlet godtgjørelse. Det skal
meldes tilbake om utviklingen i de årlige statsbudsjettene.
I tillegg tar medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti i næringskomiteen sikte på å fremme
forslag om å be regjeringen sørge for at staten bruker sin posisjon
som majoritetseier til å sørge for at lønn og annen godtgjørelse
til ledende ansatte i de relevante selskapene følger statens retningslinjer
for lederlønn. Videre skal staten etterstrebe at statens retningslinjer
for lederlønn gjelder i alle selskaper der staten har en eierandel,
og at regjeringen må benytte sin eiermakt til å sikre at retningslinjene
etterleves, og til å skifte ut medlemmene i styrer som ikke følger
statens retningslinjer for lederlønninger i selskaper der staten
legger til grunn at de skal følges.