Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Åse Kristin Ask Bakke, Ragnhild Male Hartviksen
og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Turid Kristensen og Tage Pettersen,
fra Senterpartiet, Margrethe Haarr og Åslaug Sem-Jacobsen, fra Fremskrittspartiet,
Silje Hjemdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre,
lederen Grunde Almeland, viser til representantforslag om
krisesentertilbud for kvinner i aktiv rus, som munner ut i syv forslag.
Komiteen anerkjenner
de utfordringene som løftes i representantforslaget, og viser til
at Stortinget i 2021 vedtok et anmodningsvedtak hvor de ba regjeringen
sørge for at personer i aktiv rus har tilgang til et krisesentertilbud
med tverrfaglig kompetanse på rus og vold. Så langt har regjeringen
ikke fulgt opp dette vedtaket.
Komiteen viser til
barne- og familieministerens uttalelse om representantforslaget
datert 24. april 2023, der hun kommenterer alle forslagene som er
fremmet. Departementet er i gang med en gjennomgang av krisesentertilbudet
og drøfter endringer i loven for å se på hvordan kvaliteten på tilbudet
kan økes. Krisesentertilbudet til personer i aktiv rus er en del
av dette arbeidet. Statsråden skriver videre at de allerede har
nok kunnskap til å slå fast at det er behov for et krisesentertilbud for
både kvinner og menn i aktiv rus.
Til forslaget om bedring av samhandlingen mellom krisesentrene
og det øvrige tjenestetilbudet skriver statsråden at organisering
og samhandling på rusmiddel- og avhengighetsfeltet vil være tema
i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform.
Statsråden omtaler at departementet vil be Bufdir vurdere
om det er hensiktsmessig å publisere oversikten over hvilke krisesenter
som tar imot personer i aktiv rus, sammen med krisesenterstatistikken.
I uttalelsen fremkommer det at alle kommuner
kan ta i bruk TryggEst, og at Bufdir forvalter en tilskuddsordning
der kommunene kan søke midler til kompetansehevende tiltak.
Til forslaget om å oppdatere veilederen til
krisesenterloven svarer statsråden at departementet nå arbeider med
forslag til endringer i loven, og at det vil være aktuelt å oppdatere
veilederen når dette arbeidet er ferdigstilt.
Komiteen inviterte
til skriftlige høringsinnspill, og innen fristen var det kommet
inn ti uttalelser som alle støtter opp om initiativet i representantforslaget. Organisasjonen
A-larm skriver at de mener dette representantforslaget er i tråd
med anbefalingene fra Norges institusjon for menneskerettigheter
(NIM), som foreslår:
«Myndighetene bør utrede hvordan hjelpetilbud
til voldsutsatte i aktiv rus kan styrkes, og sikre gruppen reell
tilgang til et godt krisesentertilbud over hele landet.»
Babettes hus, som er medlem i Det Hjelper gjennom
Stiftelsen Shalam, deler sine erfaringer med nødboligplasser i sitt
høringsinnspill. Krisesentersekretariatet understreker at det manglende
tilbudet til gruppen først og fremst er et spørsmål om ressurser.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at krisesenterlova
gir kommunene en plikt til å sørge for et gratis krisesentertilbud
til voldsutsatte kvinner, menn og barn. Dette gjelder også kvinner
med rusproblemer.
Disse medlemmer viser
til statsrådens svarbrev om at departementet er kjent med at tilbudet
til kvinner med rusproblem ikke er godt nok. Derfor er departementet
allerede i gang med en gjennomgang av krisesentertilbudet og å drøfte
endringer i loven. Etter planen vil det bli sendt ut et høringsnotat
med forslag til endringer i løpet av høsten 2023. Disse
medlemmer viser til at statsråden understreker i sitt svarbrev
at krisesentertilbudet til personer i aktiv rus er en del av dette
arbeidet.
Disse medlemmer viser
til at det er kjent gjennom ulike studier og kartlegginger at personer
i aktiv rus er en av de mest voldsutsatte gruppene i Norge. Disse medlemmer mener at det ikke er
behov for ytterligere kartlegginger for å få bekreftet at personer
i aktiv rus har behov for et krisesentertilbud.
Disse medlemmer viser
til at krisesenterstatestikken gir oversikt over hvilke krisesentre
som tar imot personer i aktiv rus, og det er få krisesentre som
i dag ikke tar imot slike. Disse medlemmer stiller
seg positive til at departementet vurderer om det er behov for å
publisere en oversikt over hvilke krisesentre som tar imot personer
i aktiv rus, sammen med krisesenterstatistikken.
Disse medlemmer viser
til at krisesentertilbudet er et kommunalt ansvar, og det er krisesenterlova
og tilhørende forskrifter som setter rammene for hva krisesentertilbudet
skal inneholde og hvordan det innrettes. Kommunene står fritt til
å organisere sitt tilbud slik de selv ønsker, så lenge det er i
tråd med loven. Disse medlemmer viser
til at det er utarbeidet en veileder for det kommunale krisesentertilbudet,
og at tilbudet til personer med rusutfordringer er omtalt i denne
veilederen.
Disse medlemmer viser
til krisesenterlova § 4 første ledd gir kommunen en plikt til å
sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre deler av
tjenesteapparatet dersom det er nødvendig for å gi et helhetlig og
samordna tilbud. Disse medlemmer viser
til at statsråden i sitt svarbrev informerer om at det er utarbeidet
en veileder om samarbeid mellom tjenesteyterne i de ulike sektorene
og om hvordan kommunene kan ivareta sitt ansvar. Disse
medlemmer viser videre til at organisering og samhandling
på rusmiddel- og avhengighetsfeltet vil være tema i regjeringens
forebyggings- og behandlingsreform. Disse
medlemmer viser til at TryggEst-modellene er utviklet for
å hjelpe kommuner til å ivareta sine mest risikoutsatte voksne innbyggere.
Alle kommuner kan ta i bruk modellen, og det er også mulig å søke
tilskuddsmidler til TryggEst-koordinator og -team.
Disse medlemmer viser
til at departementet når arbeider med forslag til endringer i krisesenterlova. Når
loven er endret, vil det være naturlig å oppdatere veilederen. Disse medlemmer støtter representantforslaget
om at veilederen skal oppdateres, men understreker at det først
er naturlig å gjøre etter at endringene i krisesenterlova er vedtatt.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til tall fra Bufdir
som viser at kun 12 av 44 krisesentre sier et ubetinget ja til å
ta imot personer i aktiv rus, resten sier nei eller gjør en vurdering
i hvert enkelt tilfelle, på tross av at krisesenterlova er tydelig
på at
«kommunen skal sørge for et krisesentertilbud
som skal kunne benyttes av personer som er utsatt for vold eller
trusler om vold i nære relasjoner».
Norges institusjon for menneskerettigheter og
Europarådet har slått fast at det er et alvorlig brudd på rettighetene
til kvinner i aktiv rus at de ikke har tilgang til krisesenter på
lik linje med andre.
En kartlegging gjort av Thereses hus, et av
få krisesenter for rusavhengige kvinner, anslår at over 90 pst.
av kvinnene i rusmiljøet er utsatt for vold. En studie fra Sverige
viste at over halvparten av kvinner i rusbehandling har blitt utsatt
for vold i nære relasjoner, og én av tre hadde blitt utsatt for
så grov vold at de trengte sykehusinnleggelse. Man har ingen grunn
til å tro at tallene er annerledes i Norge.
Det som gjør kvinnene i rusmiljøet ekstra sårbare, er
at de ofte har en dobbel avhengighet. De er ikke bare avhengige
av rusmidler, men det er også voldsutøver som forsyner dem med rusmidlene
de er avhengige av. Dermed er det ekstra krevende å bryte kontakten
med voldsutøver. I tillegg er vold ofte normalisert i rusmiljøet.
Flere av kvinnene ser ikke på seg selv som voldsutsatte. Grov vold
er en del av hverdagen. Det kan gjøre terskelen for å søke hjelp
høyere.
Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen 9. juni 2022 avga rapporten «Riksrevisjonens
undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner»
(Dokument 3:8 (2021–2022). I rapporten retter Riksrevisjonen alvorlig
kritikk mot myndighetenes innsats mot partnervold og at det derfor
er en risiko for at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger.
Av rapporten fremgår det også at det er varierende oppfølging av krisesenterlova
i kommunene.
Disse medlemmer mener
at kommunale handlingsplaner kan bidra til å tette disse kunnskapshullene og
sørge for at voldsofre får like god hjelp uavhengig av hvor de bor.
Handlingsplaner som inneholder klare strategier og konkrete tiltak
for voldsarbeidet, og som blir jevnlig evaluert, vil bidra til å
koordinere og utnytte kommunenes ressurser på best mulig vis. Handlingsplanene
vil også bidra til at temaet kommer på dagsordenen i den øverste
politiske og administrative ledelsen i kommunene og øvrige sentrale
etater.
Disse medlemmer viser
til behandlingen av Dokument 8:218 S (2021–2022), jf. Innst. 64
S (2022–2023), der følgende vedtak ble fattet:
«Stortinget ber regjeringen påse at kommunene, enten
i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, har vedtatt en handlingsplan
mot vold i nære relasjoner.»
Disse medlemmer forventer
at dette arbeidet prioriteres.
Disse medlemmer registrerer
at regjeringen er i gang med en gjennomgang av krisesentertilbudet
og drøfter endringer i loven for å se på hvordan kvaliteten på tilbudet
kan økes. I dette arbeidet blir det viktig å løfte frem kommunenes
ansvar for krisesentertilbudet og spesielt for utsatte grupper og
personer i aktiv rus. Disse medlemmer mener
imidlertid at regjeringen allerede nå må prioritere å oppdatere
veilederen til krisesenterlova slik at den tydeligere omhandler
krisesentertilbudet til utsatte grupper.
Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
oppdatere veilederen til krisesenterlova slik at den tydeligere
omhandler krisesentertilbudet til utsatte grupper.»
Disse medlemmer har
også tydelige forventninger om at det i den varslede forebyggings-
og behandlingsreformen vil komme aktive handlinger for å bedre samhandlingen
mellom krisesentrene og det øvrige tjenestetilbudet.
Disse medlemmer viser
til Mosseregionen, som sammen med andre kommuner er med i TryggEst-prosjektet.
Dette er en modell for vern av risikoutsatte voksne, eldre, mennesker
med nedsatt funksjonsevne og personer som er syke, fysisk eller
psykisk, og som opplever ulike former for vold. Der er også personer som
sliter med rusavhengighet og æresvold eller diskriminering i målgruppen.
Det kan for eksempel dreie seg om eldre, som
har hjemmeboende voksne barn som utøver fysisk, psykisk eller økonomisk
vold mot sin gamle mor eller far. Andre saker som TryggEst får,
kan dreie seg om eldre par, der en ene parten utøver vold mot den
andre, og der økte hjelpebehov eller begynnende demens kan føre
til frustrasjoner og utagering mot den svakeste i forholdet.
Disse medlemmer viser
til de gode erfaringene med TryggEst og forventer at regjeringen
legger til rette for at flere kommuner og regioner kan tas inn i
prosjektet.
Disse medlemmer viser
til at kommunene har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud,
og anerkjenner at ideelle og private aktører er viktige samarbeidspartnere
for mange kommuner. Disse medlemmer mener
spørsmålet om drift er et spørsmål det bør tas stilling til lokalt,
og at den statlige politikken ikke må favorisere en av driftsformene. Disse medlemmer understreker i denne
sammenheng betydningen av å sikre kommunene verktøy til å velge
foretrukken driftsform og av å ha et system for merverdiavgiftskompensasjon som
likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre.
Disse
medlemmer merker seg skriftlige høringsinnspill til komiteen
fra Actis. De påpeker at definisjonen av «nær relasjon» i regelverket
i noen tilfeller kan være for stivbent. I noen miljø er det ikke
alltid at man for eksempel har felles folkeregistrert adresse, men
allikevel er nær i relasjon. Disse medlemmer mener det
bør utvises fornuftig skjønn i gråsonetilfeller, der definisjonen
av hvem som er i nær relasjon, kan ha påvirkning på avgjørelse av
plass på krisesenter.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til at personer i aktiv rus er blant de
mest voldsutsatte gruppene i Norge. Likevel er det denne gruppen
som oftest blir avvist ved ordinære krisesentre. Bare 12 krisesenter
sier uforbeholdent ja til å ta imot kvinner i aktiv rus, 8 sier
nei og 27 sier at det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Flertallet viser til utredningen utført
av velferdsforskningsinstituttet NOVA i 2014 om hvordan kommunene
har implementert krisesenterlova. Her var hovedkonklusjonen i rapporten
at kommunene ikke klarte å gi et tilfredsstillende krisesentertilbud
til personer med tilleggsproblematikk, at kommunene i liten grad
hadde oversikt over eller har utviklet tilbud til disse gruppene. Flertallet viser også til at i Norges
institusjon for menneskerettigheters rapport «Rus og menneskerettigheter»
påpekes det at krisesenterlova § 3, som forplikter kommunen til
å gi et krisesentertilbud «så langt råd er», gir kommunen adgang
til å nedprioritere krisesentertilbudet til spesielt utsatte grupper. Flertallet mener i likhet med GREVIO, som
overvåker oppfølgingen av Istanbulkonvensjonen, og Partnerdrapsutvalget
(NOU 2020:17), at ansvaret for å tilby krisesenter til grupper med
tilleggsproblematikk må tydeliggjøres i loven. Flertallet viser
til de ti høringsinstansene i saken som støtter forslaget om en
slik tydeliggjøring. Flertallet viser
til svaret fra departementet, som erkjenner at de er kjent med at
tilbudet til kvinner med rusproblem ikke er tilstrekkelig, og er
glad for at departementet er i gang med en gjennomgang av krisesentertilbudet
hvor de drøfter endringer i loven for å øke kvaliteten i tilbudet.
Det vises også i svarbrevet til at forslag til endringer i loven
vil bli sendt ut på høring i løpet av høsten 2023. Flertallet imøteser
høringsnotatet fra departementet, men mener det er viktig at Stortinget
gir et tydelig signal om hvilken endring som er nødvendig.
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om endringer i krisesenterlova, der kommunens ansvar
for krisesentertilbudet til utsatte grupper tydeliggjøres.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at det ikke finnes konkrete tall på hvor stor andel av personer
med rusavhengighet som har vært utsatt for vold i nære relasjoner,
noe også departementet stadfester i sitt svar. I Sverige har det
vært utført en studie som viser at kvinner i rusbehandling i høy
grad er utsatt for vold i nære relasjoner og er mer utsatt enn den generelle
befolkningen. Over halvparten av kvinnene hadde vært utsatt for
vold, og en av tre hadde blitt utsatt for så grov vold at de trengte
sykehusinnleggelse. En kartlegging utført av Thereses hus i Oslo
viste at over 90 pst. av kvinnene i rusmiljøet hadde blitt utsatt
for vold, og en kartlegging av partnerdrap i Norge i 1990–2012 viste
at opp mot 40 pst. av ofrene for partnerdrap hadde rusproblem. Disse medlemmer ser at de kartlegginger
og studier som er gjort, ikke er av nyere dato. Det er derfor lite
data om hvor mange kvinner og menn med rusproblemer som utsettes
for vold i nære relasjoner i dag. Det er heller ikke gjennomført
noen helhetlig kartlegging i hele landet. Disse
medlemmer konstaterer at statsråden konkluderer med at vi
har nok kunnskap til å vite at krisesentertilbud til kvinner og menn
i aktiv rus er nødvendig. Dette medlem mener det
likevel er viktig å få et best mulig kunnskapsgrunnlag, både for
å kunne følge med på utviklingen og for å kunne dimensjonere hjelpetiltakene
best mulig, og disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
utføre en helhetlig kartlegging av andelen rusavhengige som er voldsutsatte,
og behovet for krisesenter for personer i aktiv rus.»
Disse medlemmer viser
til Varde Hartmarks rapport fra 2017, som påpeker at samhandlingen
med resten av tjenesteapparatet ofte er mangelfullt. I statsrådens
svar til komiteen pekes det på at krisesenterlova § 4 første ledd
gir kommunene plikt til å sørge for at krisesentertilbudet samarbeider
med andre deler av tjenesteapparatet dersom det er nødvendig for
å gi brukeren et helhetlig og samordna tilbud. Det pekes også på
at denne bestemmelsen trådte i kraft 1. august 2022, at flere departement
har vært involvert i å lage en veileder som utdyper kravene til
samarbeid mellom tjenesteyterne, samt å foreslå hvordan kommunene
kan ivareta sitt samordningsansvar. Bufdir sin faglige veileder
for det kommunale krisesentertilbudet legger vekt på forpliktende
samarbeidsavtaler mellom krisesentrene og andre tjenester, skildrer
dessuten hvordan samarbeidet bør foregå på tjenestenivå, og skildrer
rutiner i enkeltsaker. Disse medlemmer anser
derfor intensjonen med forslag 3 for å være ivaretatt og mener de nylig
innførte bestemmelsene og rettledningene må få mulighet til å virke
i kommunene. Disse medlemmer viser til
at selv om dette representantforslaget fokuserer på krisesentertilbudet
særlig til kvinner i aktiv rus, så gjelder mange av utfordringene
voldsutsatte møter i kontakt med krisesentrene også andre grupper med
tilleggsutfordringer. Det er derfor viktig at departementet følger
nøye med på hvordan disse personene ivaretas i kommunene. Det er
også viktig at departementet følger nøye med på om det øvrige tjenestetilbudet
har nok ressurser til å bistå krisesentrene i tilstrekkelig grad.
Disse medlemmer viser
til at selv om krisesenterloven og tilhørende forskrift skal sette
rammene for hva krisesentertilbudet skal inneholde og hvordan det skal
innrettes, så er det store variasjoner i hvordan kommunene organiserer
sitt tilbud. Særlig vises dette ved at så mange krisesenter ikke
er tilrettelagt for å ta imot kvinner og menn med rusavhengighet.
Det rapporteres stadig fra både ansatte og brukere om utfordringer
med tilbudet. Flere av høringsinstansene kommenterte at det i mange
tilfeller handler om mangel på ressurser. Mange steder har krisesentrene
færre ansatte enn det de anser som nødvendig for å gi et godt tilbud,
og mange steder holder krisesentrene til i bygninger som ikke er godt
nok tilrettelagt for for eksempel skjerming og avdeling av rom og
seksjoner. Disse medlemmer mener at
selv om kommunen er pålagt å ha et krisesentertilbud som følger
loven, så er variasjonene i tilbudet for stort. Det synes fornuftig
at kommunene utformer tilbudet forskjellig basert på størrelse og
demografi, men tilbudet må likevel tilfredsstille noen universelle
krav som gjelder i hele landet. Hvilke nasjonale krav som bør være
på plass, bør utarbeides i nært samarbeid med fagmiljøet.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen,
i samarbeid med fagmiljøet, utarbeide nasjonale retningslinjer og
kvalitetskrav for krisesentertilbud til personer i aktiv rus.»
Disse medlemmer viser
til forslaget om å sørge for at det finnes en oppdatert oversikt
over hvilke krisesenter som tar imot personer i aktiv rus. Statsråden
henviser her til krisesenterstatistikken og sier hun vil be direktoratet
vurdere om det er hensiktsmessig å publisere oversikten sammen med
krisesenterstatistikken. Disse medlemmer viser
til at dette bare vil være et tiltak som gir fagmiljøet, kommunene
og interesserte politikere en oversikt over tilbudet. Disse medlemmer anser ikke dette for
å være hovedhensikten med forslaget. Det viktigste med en slik oppdatert
oversikt er å kunne bistå voldsutsatte personer i aktiv rus med
å finne et krisesenter hvor de ikke blir avvist. Når en person rømmer
fra et forhold med vold i nære relasjoner, er det ofte i hastverk
og i stor krise og ofte med fare for eget liv. De vil som regel
søke seg til det nærmeste krisesenteret de kan finne, ofte med bistand
fra helsepersonell og/eller politi. En oppdatert oversikt over hvor
det finnes ressurser til å ta dem imot, vil kunne være til hjelp
i slike tilfeller.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
sørge for at det finnes en oppdatert oversikt over hvilke krisesenter
som tar imot personer i aktiv rus, som gjøres tilgjengelig for relevante hjelpeinstanser.»
Disse medlemmer viser
til at TryggEst er en modell for å øke kompetansen samt avdekke
og hjelpe risikoutsatte voksne som er voldsutsatte. TryggEst-team
i kommunene med tilskudd fra Bufdir gir kommunene mulighet til å
sette mer ressurser inn på å hjelpe blant annet voldsutsatte med
rusavhengighet. Statsråden sier i sitt svar til komiteen at alle
kommuner kan ta i bruk TryggEst. Det er i dag en god del kommuner som
har tatt det i bruk og flere som er i ferd med å starte opp. Statsråden
sier videre at de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk
stress og selvmordsforebygging (RVTS) har fått i oppgave å informere
kommunene om TryggEst-modellen og å bidra til kompetanseheving i
kommunale tjenester som har TryggEst. Disse
medlemmer ser at det fortsatt er mange kommuner som ikke har
tatt dette verktøyet i bruk, og mener det bør jobbes mer systematisk
for at flere kommuner skal ta TryggEst i bruk. Blant annet vil det
være viktig å sikre at de folkevalgte i kommunene får tilstrekkelig
informasjon om at TryggEst finnes og hva modellen innebærer. Dette
er viktig for å forankre en beslutning om å ta i bruk TryggEst i
kommunens øverste beslutningsorgan.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan flere kommuner
kan inkluderes i TryggEst-prosjektet, slik at helsepersonell i primærhelsetjenesten
får opplæring i å avdekke personer i aktiv rus som er voldsutsatte.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at statsråden i sitt svarbrev sier at det vil være aktuelt
å oppdatere Bufdirs veileder når krisesenterloven er endret. Flertallet ser det også som hensiktsmessig
å gjennomføre lovendringene først, men mener det ikke kan være opp
til regjeringen å vurdere om det er aktuelt å oppdatere veilederen
i etterkant.
Flertallet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppdatere
veilederen til krisesenterlova slik at den tydeligere omhandler
krisesentertilbudet til utsatte grupper. Dette arbeidet forutsettes
igangsatt straks endringer i krisesenterlova er vedtatt.»