2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal, lederen Marianne Sivertsen Næss og Hadia Tajik, fra Høyre, Nikolai Astrup, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Siv Mossleth, Ole André Myhrvold og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til den fremlagte proposisjonen, der det foreslås at regjeringen får fullmakt til å inngå en tosidig differansekontrakt for støtte til fornybar energiproduksjon for første fase av Sørlige Nordsjø II, innenfor en ramme på 15 mrd. kroner før inflasjonsjustering.

Komiteen viser til at Sørlige Nordsjø II ble åpnet for fornybar energiproduksjon 12. juni 2020, og at regjeringen planlegger å lyse ut området stegvis. Første fase vil maksimalt bli tildelt kapasitet på 1 500 MW. Det er planlagt tildeling innen utgangen av 2023.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at elektrifisering, utslippskutt og videreutvikling av norsk industri vil kreve mer fornybar kraftproduksjon i årene framover, i tillegg til økt satsing på energieffektivisering og energisparing.

Flertallet viser videre til at havvind vil spille en viktig rolle i den økte kraftproduksjonen vi trenger for å nå klimamålene. Selv om anslagene for hvor mye vi må øke energiproduksjonen varierer, er det ingen tvil om at det er avgjørende å få i gang nye prosjekter allerede nå. Det må gjelde klare grenser for hvor mye vi kan bidra med i støtte til disse første prosjektene, men flertallet mener det tempoet som kreves fremover, også krever at vi i fellesskap er villige til å tenke nytt og investere i løsninger på vår tids største utfordringer. Alternativet kan være kraftunderskudd og høyere strømpriser og et samfunn som ikke når klimamålene. I tillegg vil en forsinkelse føre til at den norske leverandørindustrien går glipp av muligheten til å være med på å utvikle teknologien, kompetansen og løsningene som skal til for at Norge kan ta betydelige posisjoner innen havvind internasjonalt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, ønsker å bidra til å etablere en lønnsom verdikjede for havvind, og en forutsetning for en storstilt norsk utvikling av denne energiformen er at den i fremtiden kan stå på egne ben. De første prosjektene kommer imidlertid til å ha behov for støtte, uavhengig av hvilken tilknytningsform til det norske kraftsystemet som velges. Dette flertallet mener det er riktigere å fordele det offentliges andel av kostnadene for å få bygget ut de første prosjektene gjennom statsbudsjettet, i tillegg til at private aktører tar en større andel av kostnadene. Alternativet er å la norske strømkunder få enda høyere strømregninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringens beslutning om å bygge ut fase 1 av Sørlige Nordsjø II med radial til Norge har utløst et betydelig støttebehov fra staten. Dette er problematisk og kan bidra til å svekke oppslutningen om havvindutbyggingen i Norge. Det vil binde opp økonomisk handlingsrom og kan svekke tempoet i utbyggingen av flytende havvind, som i utgangspunktet har et større støttebehov enn bunnfaste havvindturbiner på Sørlige Nordsjø II.

Disse medlemmer mener støttebehovet kunne vært unngått dersom regjeringen i stedet hadde valgt å bygge ut området med hybridkabler til et eller flere land. NVE anslår at en hybridløsning for fase 2 av Sørlige Nordsjø II kan gi årlige flaskehalsinntekter på mellom 900 mill. kroner og 1,6 mrd. kroner i 2040, avhengig av kapasiteten i kablene. Det er rimelig å anta tilsvarende tall for fase 1 av Sørlige Nordsjø II. Over en konsesjonsperiode på 30 år er dermed inntektspotensialet betydelig.

Disse medlemmer peker på at en fornuftig fordeling av flaskehalsinntekter mellom utbygger og staten ville gjort det mulig å realisere utbyggingen uten, eller med begrenset statlig støtte, og samtidig gitt inntekter til fellesskapet og redusert nettleie for norske forbrukere.

Disse medlemmer mener videre at SNII bør bygges ut under ett. I utgangspunktet var det meningen å bygge ut 3 GW havvind på hele området. Potensialet er imidlertid større enn dette, og det er realistisk å se for seg en utbygging opp mot 4,5 GW. I første fase av Sørlige Nordsjø II skal det nå bygges ut 1,5 GW, med en anslått årsproduksjon på 6,9 TWh. Hvis man vurderer hele området under ett, er det antakelig mulig å produsere opp mot 20 TWh. Dette forutsetter utbygging med hybridkabler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil videre påpeke at Prop. 93 S (2022–2023) var utdatert allerede da den ble fremmet for Stortinget. Regjeringen skriver selv i proposisjonen at beregningene av levetidskostnaden for energi (LCOE) er basert på gamle estimater som ikke tar høyde for de store kostnadsøkningene bransjen har opplevd de siste par årene. Dette medfører at regjeringens beregning av reservasjonsprisen på 66 øre/kWh og støttetaket på 15 mrd. kroner ikke kan legges til grunn for fullmakten Stortinget inviteres til å gi.

Disse medlemmer mener det er svært uheldig at regjeringen velger å fremme en proposisjon for Stortinget på sviktende grunnlag. Disse medlemmer merker seg at regjeringen nå anbefaler å endre helt sentrale elementer i proposisjonen, etter at den er oversendt til Stortinget. Regjeringen ønsker blant annet å fjerne reservasjonsprisen, og foreslår å øke støttetaket med 50 pst., fra 15 til 23 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener det er viktig å få opp tempoet i havvindutbyggingen, og viser til at regjeringen Solberg planla å lyse ut hele Sørlige Nordsjø II allerede i første kvartal 2022. Disse medlemmer mener imidlertid det er viktig for legitimiteten til havvindsatsingen at Sørlige Nordsjø II, som den antatt billigste utbyggingen på norsk sokkel, gjennomføres på en økonomisk rasjonell måte.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen trekke tilbake Prop. 93 S (2022–2023), og så snart som mulig fremme en ny sak for Stortinget der det legges til rette for rask utbygging av hele Sørlige Nordsjø II med hybridkabler til et eller flere land.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å få i gang mer havvindproduksjon i Norge. For å møte det økte kraftbehovet ved å omstille Norge fra fossil til fornybar energi, er det viktig at dette ikke drar lenger ut i tid enn det har gjort til nå. Dette medlem viser til at regjeringen Solberg foreslo å lyse ut 3 000 MW fornybar energiproduksjon på Sørlige Nordsjø II, men at regjeringen foreslår å begrense første fase til 1 500 MW, Dette medlem er opptatt av at utbyggingen må komme raskt i gang, og at utbyggingen må monne. Av den årsak er det derfor uheldig at ambisjonene for første fase legges til 1 500 MW og ikke 3 000 MW.

Dette medlem viser til at positive lokale ringvirkninger og bærekraft til sammen skal vektes 40 pst. Dette medlem mener de betydelige subsidiene som nå gis, i større grad bør hensynta norsk industriutvikling og arbeidskraft.

2.1 Arealtildeling og konsesjonsprosess

Komiteen viser til at det er foreslått at auksjon skal være hovedmodellen for tildeling av prosjektområde for fornybar energiproduksjon til havs. Departementet kan i henhold til havenergiloven kreve at aktører som deltar i en slik auksjon, skal prekvalifiseres, og komiteen viser til at regjeringen foreslår å vurdere aktørene etter kriteriene gjennomføringsevne, bærekraft og positive lokale ringvirkninger for å vurdere om aktørene er kvalifiserte.

Komiteen viser til at det foreslås å tildele første fase av Sørlige Nordsjø II til den aktøren som er villig til å utvikle havvindprosjektet med minst statsstøtte. Auksjonen skal gjennomføres med åpne bud i løpet av høsten 2023. Vinneren av auksjonen får enerett til å søke om konsesjon for fornybar energiproduksjon innenfor prosjektområdet.

Komiteen viser videre til at prosessen fra tildeling til anlegget står ferdig, er foreslått slik:

  • Aktøren sender inn melding med forslag til prosjektspesifikt utredningssprogram senest 6 uker etter tildeling. Melding legges ut på høring i minimum 6 uker. Departementet fastsetter utredningsprogrammet etter høring.

  • Når utredningsprogrammet er fastsatt, har aktøren 2 år på å søke konsesjon. I konsesjonsvedtaket vil departementet stille krav om hensyn til natur og biologisk mangfold. Konsesjonssøknaden legges ut på offentlig høring i minimum 6 uker.

  • Etter at konsesjonsvedtak er fattet, skal det sendes inn søknad til NVE om å få godkjent detaljplan innen 2 år etter vedtak om konsesjon. Detaljplanen skal legges ut på høring i minimum 6 uker.

  • Anlegget skal være satt i drift innen 3 år etter vedtak om godkjent detaljplan.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at denne prosessen er tidkrevende, og at regjeringen vurderer å slå sammen behandlingen av konsesjonsvedtak og detaljplan. Flertallet mener dette vil være en hensiktsmessig forenkling, og at dette bør gjøres gjeldende for konsesjonsbehandlingen av første fase av Sørlige Nordsjø II. Flertallet viser videre til at raskere konsesjonsbehandling antakelig vil være en forutsetning for å nå målet om at prosjektet skal være i drift innen 2030.

Flertallet viser til at aktøren som søker om konsesjon, må forholde seg til tidsfrister fastsatt av departementet.

Flertallet mener imidlertid at det også for departementets og NVEs del bør settes frister for saksbehandling, som ivaretar hensynet til effektiv saksbehandling.

Flertallet vil videre vise til de føringene Stortinget tidligere har gitt om hensyn til natur, miljø og sameksistens med øvrige næringer ved utbygging av havvindparker.

Flertallet understreker samtidig viktigheten av å ha god dialog med fiskerinæringen, og at utbyggingen skal ta hensyn til viktige miljøverdier, sårbare økosystemer, fiskeriene, viltlevende arter og sjøfugl. Flertallet forutsetter at disse føringene følges opp av departementet. Flertallet vil samtidig understreke at myndighetskrav må stilles så tidlig som mulig i prosessen for å sikre en mest mulig forutsigbar og effektiv prosess for alle involverte parter.

Komiteen viser til at det er avgjørende for havvindsatsingen å få på plass ambisiøse mål og god kunnskap for å sikre god sameksistens og ivaretakelse av natur, miljø og marint liv. Komiteen viser i denne sammenheng til MAREANO-programmet, som siden 2005 har kartlagt havbunnen i norske havområder. Kunnskapen fra MAREANO er viktig som grunnlag for en helhetlig og økosystembasert forvaltning av norske havområder. Komiteen mener det er viktig å videreføre og styrke MAREANOs arbeid med å øke kunnskap om havbunnen, som har viktige funksjoner som leveområder, og om marine bunnøkosystemers tåleevne og sårbarhet for påvirkning og samlet belastning.

Komiteen viser til vedtak 737 som ble gjort i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 446 S (2021–2022):

«Stortinget ber regjeringen sikre at utbygging og drift av havvindparker og annen fornybar energiproduksjon på norsk sokkel har vesentlig bedre natur- og miljøregnskap enn tidligere energiprosjekter i Norge. Utbygging og drift skal gjøres på en måte som sikrer svært lav eller positiv samlet naturpåvirkning over tid.»

Vedtak 740 i forbindelse med behandlingen av samme innstilling lyder:

«Stortinget ber regjeringen sikre at forvaltningsplanen for norske havområder bidrar til å samle og oppsummere tilgjengelig kunnskap om miljøeffekter av havvind, og bidra til grundig kartlegging for alle deler av havmiljøet i områder som er, og kan bli, aktuelle for norsk havvind. Relevant kunnskap legges til grunn og skal benyttes ved utlysning av områder samt for natur- og miljøkrav til utbygging og drift.»

Komiteen forutsetter at vedtak 737 og 740 legges til grunn for havvindsatsingen i Norge, inkl. Sørlige Nordsjø II.

Komiteenviser til at NVE sammen med en direktoratsgruppe har definert 20 nye områder som er aktuelle for utbygging av havvind. Utredningen inneholder noen overordnede betraktninger om naturmangfold, men NVE er tydelige på at det trengs grundigere vurderinger av naturhensyn før eventuell utbygging iverksettes.

Komiteen merker seg at regjeringen setter av 85 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett til kartlegging av havbunnen ved Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord over kap. 1810 post 21, jamfør Prop. 118 S (2022–2023). Havmiljøet omfatter imidlertid mer enn havbunnen. Det trengs grundige kartlegginger av hvordan havvind i området vil påvirke fisk, sjøpattedyr, fugler og annen havnatur. Komiteen mener en slik helhetlig kartlegging er nødvendig for å oppfylle Stortingets vedtak 740.

Komiteen mener kartlegging av havmiljøet og sjøfugl må prioriteres høyt i de områdene som blir aktuelle for norsk havvindutbygging.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at kartlegging av havmiljøet og sjøfugl integreres i beslutningsgrunnlaget fram mot konsesjonsbehandling for anlegg for kraftproduksjon til havs.»

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2024, legge fram en helhetlig plan for naturkartlegging for de områdene som blir aktuelle for havvindutbygging.»

Flertallet mener det er viktig at utbyggings- og driftsfasen brukes aktivt til å høste kunnskap om havvinds påvirkning på natur, miljø og fiskeri, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det gjennomføres følgeforskning i utbyggings- og driftsfasen av Sørlige Nordsjø II. Det skal legges vekt på havvindparkens påvirkning på natur og miljø, og at denne kunnskapen aktivt tas i bruk og integreres i det videre arbeidet med å følge opp god sameksistens og bærekraft innen havvind.»

Flertallet viser videre til at utformingen av kriterier for prekvalifisering av aktører også er viktig for å sikre at god naturforvaltning blir et konkurransefortrinn i den norske havvindsatsingen. Utlysningen av Sørlige Nordsjø II skal bidra til dette både gjennom vektlegging av slike hensyn som et eget kriterium og gjennom å kreve at aktøren som vinner auksjonen, ikke kan levere et kvalitativt dårligere prosjekt enn det prosjektet som ble prekvalifisert.

Flertallet har merket seg at prekvalifiseringsprosessen for første fase av Sørlige Nordsjø II legger til grunn en poengberegning der gjennomføringsevne vektes 60 pst., bærekraft 20 pst. og lokale ringvirkninger 20 pst. Oppnådde, vektede poeng for de tre prekvalifiseringskriteriene summeres, og beste søknad er den med høyest poengsum totalt. Dette systemet kan innebære at det er mulig for et selskap å skåre høyt i prekvalifiseringen uten å skåre høyt på bærekraft.

På denne bakgrunn foreslår flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere økt vekting av bærekraftskriteriene og positive lokale ringvirkninger ved framtidige havvindutbygginger og rapportere tilbake til Stortinget på egnet vis.»

Flertallet mener at det er viktig i evalueringen av den første utlysningen å vurdere måloppnåelsen knyttet til utformingen av disse kriteriene, og viser videre til at miljøkrav skal integreres i konsesjonen for havvindparken.

Flertallet viser til at havvindsatsingen både skal bidra med fornybar kraftproduksjon som Norge trenger, og samtidig gi nye muligheter for norsk leverandørindustri. En viktig forutsetning for sistnevnte er at norske leverandørbedrifter trekkes med i prosjektene, og selskaper i hele landet har med sin kunnskap og kompetanse mulighet til å bidra med en betydelig andel av leveransene som kreves for å utvikle vellykkede havvindprosjekter i Norge. Det er derfor positivt at det legges inn positive lokale ringvirkninger som et eget kriterium i utlysningen, og at utlysningen vektlegger det vi vet norske aktører skårer godt på, som bærekraft, bruk av fagfolk og innovative løsninger. Over tid er det viktig at kriteriene videreutvikles på en slik måte at vi legger til rette for at en konkurransedyktig norsk leverandørindustri innen havvind.

Komiteens medlem fra Rødt påpeker at det mangler svært mye kunnskap om havvindutbyggingens konsekvenser for livet i havet, noe som blant annet kommer fram av direktoratgruppens arbeid med identifisering av nye områder for fornybar energiproduksjon til havs. Dette medlem advarer derfor mot å forhaste konsesjonsbehandlingen.

Dette medlem viser til at Stortinget i behandlingen av Innst. 446 S (2021–2022) vedtok at

«Stortinget ber regjeringen sikre at utbygging og drift av havvindparker og annen fornybar energiproduksjon på norsk sokkel har vesentlig bedre natur- og miljøregnskap enn tidligere energiprosjekter i Norge. Utbygging og drift skal gjøres på en måte som sikrer svært lav eller positiv samlet naturpåvirkning over tid.»

Dette medlem mener at regjeringen gjennom valget av kriteriene for utlysning av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord har ignorert dette vedtaket, og at dette nå må rettes opp i. Dette medlem peker på at bærekraft kun vurderes i prekvalifiseringen, og ikke i den endelige konkurransen hvor økonomi er det eneste som teller. Bærekraft teller bare 20 pst. i prekvalifiseringen. Natur og miljø, som ble vektlagt i Stortingets vedtak, er igjen bare en av fire underkategorier under bærekraft. Regjeringens beskrivelse av prekvalifiseringskriteriene viser at det ikke finnes noen minimumskrav for hensyn til natur og miljø.

Dette medlem viser til høringsuttalelser til høringen av prekvalifiseringskriterier og auksjonsmodell for Sørlige Nordsjø II fra aktørene Naturvernforbundet, SABIMA, Greenpeace og ZERO, som alle ba om kvalitative kriterier i auksjonen og at miljø måtte hensyntas strengt her.

Høringsuttalelsene viser til at andre land som bygger ut havvind i Nordsjøen, bruker kvalitative kriterier i auksjonen, og dette medlem mener at regjeringen dermed synliggjør at de har lavere miljøambisjoner for havvindutbyggingen enn disse landene.

Dette medlem understreker at komiteens flertall fortsatt legger opp til at pris alene skal avgjøre i den endelige auksjonen, og at flertallet dermed legger opp til at Norge skal ha lavere miljøambisjoner enn andre land som bygger ut havvind i Europa.

Dette medlem registrerer at komiteens flertall ikke gjør noen endringer i antallet søkere som skal prekvalifiseres. Regjeringen legger opp til at minst 6, maks 8, søkere skal prekvalifiseres. Dette er et høyt antall, som bidrar enda mer til at noen som skårer dårlig på miljø og bærekraft, kan vinne. For å bli prekvalifisert skal søkerne selv beskrive hvordan de håndterer sameksistens, avfall, gjenbruk, natur- og miljøhensyn etc., og det er ikke lagt opp til noen tydelige minimumskrav.

Dette medlem registrerer videre at komiteens flertall ber regjeringen vurdere økt vekting av bærekraftskriterier og positive lokale ringvirkninger, og ber regjeringen rapportere tilbake på dette. I kriteriene for prekvalifisering som regjeringen har lagt fram, som selskapene nå arbeider etter, er alt som gjelder bærekraft og lokale ringvirkninger, kun vektet 40 pst. samlet. Tidsplanen som regjeringen har presentert, og som komiteens flertall ønsker å følge, legger opp til frist for innlevering av søknad om prekvalifisering i starten av august og vedtak om prekvalifisering i oktober, omtrent når Stortinget er samlet igjen. Det virker urealistisk å forvente at regjeringen endrer kriteriene for denne utlysningen, uten et tydeligere vedtak. Utlysningen er allerede i gang, og fristen for å sende inn spørsmål til departementet fra selskapene har gått ut.

Dette medlem konstaterer dermed at, med flertallets vedtak, vil kriteriene forbli slik de var lagt opp til. Regjeringens utlysning ble kun endret noe fra forslaget som ble sendt på høring. Hensynet til natur er tatt inn som et av kriteriene, men bærekraft vektes ikke mer totalt sett – så det går på bekostning av hensyn til klima, sameksistens og avfall/resirkulering/gjenbruk. Selskapene får maks fire sider til å beskrive følgende, ref. vedlegg 4 til regjeringens utlysning:

  • Plan for arbeidet med natur og miljø, inkludert eventuelle konkrete planlagte tiltak som kan bidra til økt kunnskap og innovasjon innen teknologi og metoder som reduserer miljøpåvirkning eller gir positive natureffekter i prosjektområdet.

  • Beskrivelse av søkers erfaring med natur- og miljøtiltak i tidligere prosjekter.»

Dette er en forbedring, men det er stadig vagt og lite forpliktende. Det er som nevnt ingenting som forhindrer at dårlig måloppnåelse på natur forhindrer at en søker vinner auksjonen.

Også kriteriene om avfall, resirkulering og gjenbruk fikk tydelig kritikk fra miljøorganisasjonene i høringsrunden, som ikke ble tatt til følge av regjeringen eller av komiteens flertall. Dette gjaldt blant annet å ikke ha et minstekrav til resirkulering.

Dette medlem mener det er bra at det skal komme en helhetlig plan for naturkartlegging av områder som vurderes åpnet for havvind, men mener at en slik plan får mindre verdi av at områder åpnes før de er tilstrekkelig kartlagt for natur.

Dette medlem mener det er fint at Stortinget vedtar at kartlegging av havmiljøet og sjøfugl integreres i beslutningsgrunnlaget for konsesjon, men vil tydelig slå fast at flertallets forslag om dette er et minimumsforslag som ikke viser ambisjoner ut over det strengt nødvendige ved utbyggingsprosjekter.

Dette medlem viser også til at komiteens flertall ikke har sørget for at innspillene fra fiskernes organisasjoner blir tatt til følge. Fiskernes organisasjoner foreslo blant annet at sameksistens burde få en tydelig definisjon i utlysningen, at det burde gjennomføres tidlige undersøkelser av påvirkning på fisk og skalldyr, og at sameksistens – sammen med miljø – bør vektes tungt i den endelige konkurransen. Alt dette ble etter dette medlems mening avvist.

2.2 Statlig støtte

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at første fase av Sørlige Nordsjø II trolig vil ha behov for statlig støtte for å bli realisert. Prosjektet ligger langt fra land og i et dypere havområde enn de fleste andre bunnfaste prosjekter i Europa. Dette tilsier at drifts- og investeringskostnadene vil være høyere enn i havvindparker som er bygget ut i grunnere havområder nærmere land.

Flertallet viser til at NVE har anslått at de totale investeringskostnadene for prosjektet, inkludert nettløsningen, vil være om lag 40 mrd. kroner. Drifts- og vedlikeholdskostnadene er anslått til rundt 750 mill. kroner per år for produksjonsanlegget og nettet.

Flertallet vil samtidig vise til at det er usikkerhet om fremtidige utbyggingskostnader for havvind. De siste årene er turbinprisene økt betydelig, og leverandørmarkedet er presset. Det er også vanskelig å vite hvordan kraftprisene vil utvikle seg over de 30 årene konsesjonen varer.

Flertallet viser til at NVEs estimater for utbyggingskostnader ikke omfatter den store kostnadsøkningen de siste to årene.

Flertallet viser til at tosidige differansekontrakter er den mest utbredte støttemodellen for havvind i Europa. Differansekontrakten gir utbygger forutsigbarhet og risikoavlastning i form av en garantert kraftpris i en avtalt periode. I dette tilfellet er perioden satt til 15 år.

Flertallet viser til at støtten fastsettes gjennom en kontraktspris som blir avklart gjennom budgivningen i auksjonen. Det laveste budet fastsetter kontraktsprisen. Dersom kraftprisen er høyere enn kontraktsprisen, får staten differansen fra produsenten. Dersom kraftprisen er lavere enn kontraktsprisen, utbetaler staten differansen.

Flertallet viser til at kraftprisen beregnes ut fra et månedlig gjennomsnitt i NO2. Flertallet mener det i stedet bør legges til grunn et vindvektet månedssnitt. Det innebærer at referanseprisen i større grad gjenspeiler svingningene i kraftprisene time for time, noe som reduserer risikoen for vindkraftprodusenten.

Flertallet viser til at regjeringen i Prop. 93 S (2022–2023) foreslo å sette en reservasjonspris som utgangspunkt for auksjonen. En reservasjonspris er en maksimal kontraktspris som definerer det høyeste støttenivået staten er villig til å betale per kilowatttime energiproduksjon. Reservasjonsprisen tar i dette tilfellet utgangspunkt i energikostnad over levetiden (LCOE). Flertallet viser til at regjeringen har brukt NVEs estimat for LCOE som utgangspunkt for reservasjonsprisen, med et påslag på 15 pst. Dette gir en reservasjonspris på 66 øre/kWh. Flertallet vil imidlertid påpeke at NVEs estimat ikke tar høyde for kostnadsøkningene i sektoren de siste to årene.

Flertallet viser til at Vista Analyse, som er et av rådgivningsfirmaene regjeringen har benyttet i arbeidet med Prop. 93 S (2022–2023), har anbefalt at reservasjonsprisen settes til 90 øre/kWh. Flertallet vil videre vise til brev fra olje- og energiministeren datert 31. mai 2023, der statsråden opplyser om at regjeringen, i lys av den betydelige usikkerheten knyttet til kostnadsøkninger de siste par årene, mener det ikke bør settes en reservasjonspris likevel. Det vises til at statens nedsiderisiko uansett er begrenset av støttetaket, og at det er bedre at kontraktsprisen settes i markedet gjennom auksjonen. Flertallet slutter seg til at det ikke bør settes en reservasjonspris.

Flertallet viser til at regjeringen foreslo å sette et tak for støtte på 15 mrd. kroner, og at dette taket er symmetrisk. Det innebærer at 15 mrd. kroner er et tak for statlig støtte, men også et tak for hvor mye produsenten må betale til staten dersom kraftprisen i markedet overstiger kontraktsprisen. Differansekontrakten har en varighet på 15 år, fra det tidspunktet havvindproduksjonen er i gang.

Flertallet viser til at regjeringen nå mener dette taket er satt for lavt. I brev datert 31. mai 2023 opplyser olje- og energiministeren at taket bør settes til 23 mrd. kroner. Et høyere tak kan bidra til lavere bud i auksjonen og øke sjansene for at prosjektet blir realisert. Samtidig vil et høyere tak sikre at staten får en større del av oppsiden dersom kraftprisene over tid blir høyere enn kontraktsprisen. På den annen side økes statens potensielle nedside tilsvarende.

Flertallet viser til at kontraktsprisen, minsteprisen og støttetaket vil bli inflasjonsjustert etter konsumprisindeksen med virkning fra 1. kvartal 2024, frem til det første kvartalet der havvindparken settes i drift. Inflasjonsrisikoen i de påfølgende 15 årene ligger derfor på konsesjonæren. Flertallet viser til at olje- og energiministeren i brev datert 31. mai 2023 har opplyst til komiteen at regjeringen nå mener at inflasjonsjusteringen bør skje fra 1. kvartal 2023 for å fange opp den høye kostnadsveksten i inneværende år. Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet viser videre til at alle inntekter og kostnader knyttet til avledede sertifikater eller produkter går til produsenten. På det nåværende tidspunkt vil dette omfatte salg av opprinnelsesgarantier.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at kraft produsert på Sørlige Nordsjø II var tiltenkt et betalingsvillig Europa da området ble plukket ut som aktuelt for havvind. Nå har regjeringen derimot bestemt at all kraft skal føres i radialkabel til det norske fastland. Dette betyr at kostnadsbildet knyttet til den store avstanden til land og vanndybden i området gjør det vanskelig å konkurrere på kostnader med andre bunnfaste havvindanlegg i Europa. I tillegg kommer en generell prisøkning på innsatsfaktorer som blant annet vindturbiner, som gjør prosjektet svært dyrt å gjennomføre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til den krevende kraftsituasjonen på fastlandet i Norge som viser behovet for ny kraftproduksjon. Deler av årsaken til situasjonen er elektrifisering av petroleumsanlegg med kraft fra land på norsk sokkel. Petroleumsnæringen vil fortsatt etterspørre kraft fremover for å erstatte utgifter til klimakvoter og CO2-avgift med elektrisk kraft, noe som vil forverre situasjonen.

Disse medlemmer vil hindre oljeselskapene tilgang til kraft fra land som de facto løsning uten ansvar for resulterende kraftsituasjon. Disse medlemmer mener elektrifisering av petroleumssektoren må skje gjennom at kraften som trengs til elektrifiseringsprosjekter, må fremskaffes av selskapet som forbruker kraften, såkalt erstatningskraft. Havvind kan eksempelvis være aktuelt som et slikt erstatningskrafttiltak.

Disse medlemmer ønsker derfor å se den økte havvindsatsingen i sammenheng med elektrifiseringen på norsk sokkel og oljeselskapenes ønske om å dekarbonisere driften på sine anlegg. Det er kjent at flere oljeselskaper også er aktive innen havvindsatsingen og ønsker å konkurrere på utlyste områder, eller kunne tilby etableringer av havvind for kraftproduksjon for å elektrifisere anlegg på norsk sokkel. Det er flere oljeselskaper som er aktuelle på begge sider, både som kraftprodusent og som kjøper av kraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser derfor at kostnadene og behovet for statlig støtte vil gjøre det uaktuelt å gi klarsignal til en auksjon på Sørlige Nordsjø II på dette grunnlaget, og vil anbefale interessenter å etablere et samarbeid med selskaper som har et kraftbehov og en betalingsevne som kan realisere en slik utbygging basert på avtaler mellom utbygger og kraftkjøper.

Komiteens medlem fra Rødt viser til brev fra statsråden av 10. mai og svar på Stortingets spørsmål om kostnader for havvindutbygging, hvor regjeringen kom med en oppdatert reservasjonspris på 90 øre/kWh. Det innebærer en økning på 40 pst. fra Prop. 93 S (2022–2023) og regjeringens pressekonferanse om utlysningen. Dagens Næringsliv skrev 31. mai at regjeringen har vært klar over dette siden 20. april, uten å ha informert Stortinget. Stortinget ville ikke fått denne informasjonen om ikke statsråden ble spurt, og kunne risikert å behandle regjeringens proposisjon på sviktende grunnlag. Dette medlem viser videre til enda et brev fra statsråden, av 31. mai, om taket på subsidier fra staten, hvor statsråden ber Stortinget gi regjeringen fullmakt til å inngå en enda dyrere differansekontrakt på 23 mrd. kroner. Dette innebærer en kostnadsvekst på over 50 pst.

Dette medlem peker på at den tidligere lederen av regjeringens energikommisjon, Lars Sørgard, skrev i Dagens Næringsliv 24. mai:

«Det er anslått at prisen på kraft kan bli 40 øre/kWh når det blåser, et anslag som synes høyt når vi vet hvor mye ny vindkraft det kan komme de nærmeste årene. Hvis spotpris er 50 øre/kWh lavere enn kostnad ved utbygging, kan det innebære nærmere 50 milliarder enn 15 milliarder i subsidier over 15 år for Sørlige Nordsjø II.

Det er før kostnader ved nettutbygging er medregnet.

Den planlagte utbyggingen av Utsira Nord er av samme omfang. Forskjellen er at der er det planlagt flytende havvind, som er enda mer kostbart.»

Dette medlem mener at den voldsomme kostnadsveksten, med stor usikkerhet, taler for å stanse utlysningen som er planlagt i år. Når det i tillegg er stor usikkerhet og kunnskapsmangel om miljøkonsekvensene, fremstår det hele uansvarlig. Dette medlem mener tid og ressurser heller bør investeres i prosjekter av mindre skala, med færre inngrep, for lokal energiproduksjon, energieffektivisering og lignende. Det finnes et stort potensial innen solkraft, biogass, bergvarme og lignende som ikke har like stor usikkerhet og potensielle miljøkonsekvenser ved seg.

Dette medlem anser forslaget om å bøte på den voldsomme kostnadsveksten med å tillate hybridkabler som uaktuelt. Det finnes ikke noen eksisterende regulering av et slikt internasjonalt hybridnett, noe som uansett vil ta ekstra tid. En hybridkabel gir også større muligheter for krafteksport fra norske vannmagasiner, som da vil kunne presse opp vannverdiene og kraftprisene. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten NVE har funnet for hybridkabler er basert på flaskehalsinntekter, i dette tilfellet altså inntekter ved krafteksport. NVE presiserer at salgsinntektene for vindkraftverket er like uavhengig av nettløsning. Med andre ord er det sannsynlig at subsidiebehovet er like stort uavhengig av løsning, om ikke flaskehalsinntektene omfordeles fra fellesskapet og staten til havvindselskapene. Dette medlem advarer både mot å gi flaskehalsinntektene til kraftselskapene, som er i strid med NVEs anbefaling, og å bygge en havvindsatsing som er basert på subsidiert krafteksport.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avlyse den planlagte utlysningen av havvindområder i Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord av hensyn til stor kostnadsvekst og manglende kunnskap om miljøkonsekvenser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at første fase blir betydelig dyrere enn det som fremgikk av Prop. 93 S (2022–2023) da den først ble lagt frem av regjeringen. Det vises i den forbindelse til at det samlede støttebehovet i løpet av komitébehandlingen har økt fra 15 til 23 mrd. kroner. Det tilsvarer en økning på 53 pst., noe som må ansees som betydelig. Disse medlemmer viser til at reservasjonsprisen i løpet av saksbehandlingen ble hevet til 90 øre, men at statsråden i sitt brev av 31. mai skriver at

«Jeg ser at reservasjonsprisen kan få en uheldig effekt ved at det ikke kommer inn bud under prisen som er satt, til tross for at det totale støttetaket kan være høyt nok.»

Disse medlemmer stiller spørsmål ved om det noe slette politiske håndverket i den opprinnelige proposisjonen tilsier at det burde bli lagt frem en tilleggsproposisjon med de betydelige justeringene som nå gjøres.

Disse medlemmer viser til at første fase i utbyggingen av Sørlige Nordsjø II krever store subsidier. Det kan imidlertid også bygges ut betydelig kraft i Norge uten subsidier. I den forbindelse viser disse medlemmer til at kjernekraftaktører ønsker å bygge ut kjernekraftverk i Norge uten subsidier. Det vises videre til at NVEs anslag fra 2021 viser en energikostnad over levetiden for kjernekraft på 66 øre/kWh. I motsetning til havvind, som siden den gang har økt betydelig i kostnad, anslås det for kjernekraft at prisen vil kunne gå ned gjennom serieproduksjon av små modulære reaktorer. Det vises i den forbindelse til statsrådens svar til komiteen på Dokument 8:107 S (2022–2023), der det uttales følgende

«Utviklingen av små modulære reaktorer (SMR) vil trolig kunne senke investeringskostnadene for kjernekraft, men vi har ikke tilstrekkelig informasjon til å utarbeide sammenlignbare estimater for denne teknologien.»

Gitt kostnadsbildet mener disse medlemmer det er synd at regjeringen lukker døren for kjernekraft.

Når komiteens medlem fra Kristelig Folkepartilikevel vil stemme for proposisjonen, skyldes det en iver etter å få på plass mer kraft til Norge så fort som mulig. Dette vil være viktig for å nå klimamål og omstille deler av offshoreindustrien fra petroleum til havvind. Det vil være uheldig om en ny runde vil føre til en utsettelse av dette.

2.3 Nettløsning

Komiteen viser til at det foreslås at første fase av Sørlige Nordsjø II skal kobles til Norge via en radial, og at nettet, fra havvindparken til tilknytningspunktet i transmisjonsnettet, skal planlegges, bygges, driftes, finansieres og eies av aktøren som bygger ut havvindparken. Aktøren må også bekoste eventuelle oppgraderinger og forsterkninger av nettet på land, i henhold til reglene for anleggsbidrag. Komiteen viser til at nettet skal dimensjoneres for 1 400 MW, som er den tekniske grensen for hvor mye kraft som kan mates inn i ett enkelt punkt i transmisjonsnettet på land.

Komiteen viser til at staten vil ha en rett til å overta eierskapet til nettanlegget på nærmere fastsatte vilkår. Regjeringens utgangspunkt er at nettet skal overdras vederlagsfritt, men dette vil være gjenstand for forhandlinger når differansekontrakten skal inngås. Ved en overtakelse av nettanlegget vil staten (ev. Statnett) måtte stå ansvarlig for drift, vedlikehold og nedlegging av nettanlegget.

2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at hele støttebeløpet (23 mrd. kroner) vil bli regnet som en ordinær utgift i statsbudsjettet, og vil bli satt av i takt med utbyggingen av havvindparken. Kravet til utbyggingstid er satt til 3 år, og støttebeløpet (23 mrd. kroner) vil derfor bli bevilget over tre statsbudsjett. Bevilgningene blir overført til Norges Bank og utbetales, i henhold til vilkårene i avtalen med produsenten, over maksimalt 15 år. Flertallet viser til at Prop. 93 S (2022–2023) legger OPS-rammeverket til grunn for bevilgningsprofilen over statsbudsjettet. Imidlertid tas det ikke hensyn til at prosjektet også har store driftsutgifter, beregnet til 750 mill. kroner årlig. Det fremgår av Meld. St. 25 (2014–2015) at:

«Bevilgningen som gjøres i byggeperioden, må være tilstrekkelig til å dekke utbetalinger til OPS-selskapet for investeringer i anlegget i tråd med inngått kontrakt. Bevilgning som tilsvarer utgifter til årlig drift og vedlikehold, gjøres hvert år i kontraktsperioden.»

Flertallet mener dette taler for at bevilgningene over statsbudsjettet bør spres over flere år enn bare byggeperioden, dersom OPS-rammeverket skal legges til grunn. Slik vil også de årlige driftsutgiftene, som vil bidra til betydelig aktivitet i den norske leverandørindustrien, bli reflektert over statsbudsjettet.

Flertallet mener imidlertid at det er gode grunner til å vurdere helt andre bevilgningsløsninger for differansekontrakter enn OPS-rammeverket. Typiske OPS-prosjekter, som veier, skiller seg klart fra havvindprosjekter og har en helt annen virkning på norsk økonomi. En betydelig forskjell er for eksempel at differansekontrakter også kan gi inntekter til staten.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere andre og mer hensiktsmessige bevilgningsløsninger for differansekontrakter enn OPS-rammeverket, som sikrer at bevilgningene spres over flere budsjettår enn bare byggefasen, og komme tilbake til Stortinget senest i statsbudsjettet for 2025.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen fastslår at det ikke er aktuelt å innføre grunnrenteskatt på havvind i denne stortingsperioden.

Dette flertallet slutter seg til dette.

Komiteens medlem fra Rødt slår fast at havvind ikke er lønnsomt, og at det da naturligvis ikke finnes noe grunnlag for grunnrente fra denne formen for kraftproduksjon. Dette medlem mener likevel at Stortinget ikke bør gi lovnader om fremtidig skattlegging av havvind på lik linje med annen kraftproduksjon.