1.2.2.1 Hovedregel – saksbehandling skal skje «uten ugrunnet opphold»
Forvaltningsloven § 11 a fastsetter at saker
skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». Hva dette innebærer,
er ikke nærmere presisert i loven. I forarbeidene understrekes det
at kravet er skjønnsmessig og må vurderes ut fra sakens karakter.
Ofte omtales kravet som at en sak må behandles «innen rimelig tid»,
selv om dette ikke inngår i bestemmelsens ordlyd. Rettspraksis om
krav til saksbehandlingstid er begrenset, men Sivilombudet har i
mange enkeltsaker vurdert om vilkåret «uten ugrunnet opphold» er
brutt og har trukket opp relevante momenter. Det er likevel vanskelig
å konstatere med sikkerhet hvor grensene etter loven går, også for forvaltningen.
Hva som er «rimelig tid», må vurderes konkret. Noen
saker krever grundigere utredning enn andre. Selv om behandlingstiden
da kan bli lang, behøver det ikke å være i strid med kravet om at
saksbehandlingen skal skje uten ugrunnet opphold.
Manglende ressurser hos forvaltningen kan føre
til at saker blir liggende uten å bli behandlet. Om saksbehandlingstiden
likevel er rimelig, avhenger av hva slags sak det gjelder og hvilken
betydning saken har for dem den angår. På noen områder følger det
av sakens art og de regler som gjelder på området at saksbehandlingen må
gå raskt. Eksempler på det er ulike typer av tvang der hensynet
til barnets beste står sentralt. Et annet eksempel er innsynskrav
etter offentleglova, der lovgiver har forutsatt behandling i løpet
av maksimalt noen få dager.
Uansett går det en grense for hva som er akseptabelt.
Dersom liggetiden blir urimelig lang, kan dette være i strid med
loven, uavhengig av om saken ikke gjelder noe som normalt haster.
I en pasientskadesak i helseklage var behandlingstiden nærmere 35
måneder, hvorav mesteparten var ren liggetid. I en annen sak brukte
Datatilsynet nesten ett år og tre måneder på å oversende en sak
til Personvernnemnda. Sivilombudet kom til at lovens frist var brutt
i begge sakene. Der EØS-retten fastsetter bestemte rettigheter eller
plikter, er det antagelig mindre adgang til å vektlegge manglende
ressurser enn det forvaltningsloven tillater.
Der saksbehandlingstiden blir lang fordi det
ikke sikres fremdrift i saken, for eksempel fordi dokumenter ikke
sendes over til klageinstansen eller nødvendig informasjon innhentes,
skal det lite til før saksbehandlingstiden blir ulovlig. Det skal
mye til for at manglende ressurser kan begrunne at nødvendige, men
lite arbeidskrevende skritt foretas.
Vilkåret om at en sak skal behandles «uten ugrunnet
opphold» innebærer at verken forvaltningen selv eller overordnede
myndigheter kan beslutte å legge saker eller grupper av saker til
side (stille dem i bero) uten rettslig grunnlag, jf. NOU 2019:5
punkt 13.7.3.1. Det gjelder også Stortinget selv, så lenge en slik
prioritering eller instruks om stans ikke skjer med grunnlag i lovvedtak.
En midlertidig utsettelse eller stans i saksbehandlingen
kan være akseptabel, og noen ganger nødvendig, for å avvente en
avklaring, men dette kan ikke skje over en lengre periode uten saklig
grunn. Hvis loven krever at visse fakta skal foreligge eller visse
betingelser skal være oppfylt for at det skal kunne treffes vedtak,
må forvaltningen undersøke om disse er oppfylt.
Ombudet har også uttalt seg i flere sakstyper
om lovligheten av berostillelser, blant annet i saker om familieinnvandring
og uføretrygd.