Komiteens medlemmer fra
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at klimaendringer skyldes forbrenning av fossil energi. I Norge
er petroleumsnæringen det suverent viktigste bidraget til klimaendringene.
Produksjon av olje og gass står for 25 pst. av klimagassutslippene
i Norge. Viktigere er det at utslippene fra forbrenning av olje
og gass som eksporteres fra Norge, er veldig mye høyere. Hvert år
eksporterer Norge olje og gass som ved forbrenning gir et utslipp
som er 10 ganger høyere enn de nasjonale utslippene (Menon Economics,
2022).
Disse medlemmer viser
til at Norge er en storprodusent av olje og gass. Norge er derfor
medansvarlig for de stadig mer ekstreme værhendelsene i verden. Disse medlemmer mener at den eneste løsningen på
et problem som er skapt av å brenne kull, olje og gass, er å slutte
å brenne kull, olje og gass. For Norges del innebærer dette å legge
en plan for sluttfasen for norsk petroleumsnæring, slik blant annet
Klimautvalget 2050 har anbefalt.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne har
merket seg at regjeringens løsning på petroleumsnæringens klimaproblem
har vært å elektrifisere sokkelen. Det er en strategi med tre problemer.
For det første kutter elektrifiseringen bare utslippene i produksjonen,
som utgjør ca. 2 pst. av utslippene fra forbrenning. For det andre
krever elektrifiseringen store mengder elektrisk kraft, som i økende
grad har blitt et knapphetsgode. I 2024 ble det brukt 11,5 TWh strøm
i produksjon av olje og gass i Norge. Planlagte elektrifiseringsprosjekter
kan øke forbruket til nær 17 TWh innen 2030. For det tredje vil
elektrifisering føre til at feltenes levetid blir forlenget, med
økte globale klimagassutslipp som konsekvens.
Disse medlemmer mener
det er problematisk at fastlandsindustrien, som skal eksistere i
overskuelig framtid, mangler elektrisk kraft til å gjennomføre sine elektrifiseringsprosjekter.
Elektrisk kraft og effekt er knappe ressurser og bør brukes deretter.
Å bruke kraften på å grønnvaske en solnedgangsnæring er feil prioritering.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at EU, gjennom revidert fornybardirektiv og Repower EU, har
vedtatt at fornybarandelen skal økes til minst 42,5 pst. i 2030,
og at unionen skal bli karbonnøytral innen 2050. I EUs direktiv
om indre markeder for naturgass og hydrogen (2024/1788) legges det
opp til at det ikke skal inngås nye langsiktige gasskontrakter uten CO2-håndtering
etter 2049. Denne «sluttdatoen» for langsiktige gasskontrakter utgjør
en betydelig økonomisk risiko for Norge.
Videre viser disse medlemmer til
rapporten On Thin Ice (WWF/Greenpeace/Zero Analytics, 2024), som slår
fast at det finnes nok gass i eksisterende felt til å dekke EUs
fremtidige behov. Rapporten konkluderer med at gassproduksjonen
vil overstige etterspørselen i 2035.
Disse medlemmer erkjenner
at Europa trenger norsk gass nå, og viser til at Miljøpartiet De
Grønne har støttet økt norsk gassproduksjon i forbindelse med Europas
forsøk på å frigjøre seg fra russisk gassavhengighet. På sikt vil
imidlertid denne etterspørselen avta. Det er både næringspolitisk
og miljøpolitisk risikabelt å ta utgangspunkt i at EU ikke når sine
egne mål om å redusere bruken av olje og naturgass.
Disse medlemmer viser
til at når olje- og gassfelt nærmer seg slutten av sin levetid,
blir energibehovet per produsert enhet større. For ikke-elektrifiserte
felt blir også klimagassutslippene høyere. Mange felt på norsk sokkel
er langt over produksjonstoppen, og har høye klimagassutslipp per
produserte enhet.
Disse medlemmer registrerer
at mange hevder at Norge har verdens reneste olje. Dette er villedende. Gjennomsnittsutslippet
per produsert fat er forholdsvis lavt, men en håndfull felt har
allerede i dag vesentlig høyere utslippsintensitet enn verdensgjennomsnittet, som
i dag ligger på 15–20 kilo CO2-ekvivalenter per produsert
fat. Det gjelder blant annet Statfjord, Brage, Draugen og Yme. Uten
elektrifisering eller nye funn vil utslippsintensiteten på norsk
sokkel øke over tid, fordi energibehovet per produsert fat øker
når feltene har passert produksjonstoppen.
Disse medlemmer mener
at å prioritere nedstengning av felt etter utslippsintensitet er
en kostnadseffektiv måte å kutte utslipp på, da felt med høy intensitet
også som oftest har lavere lønnsomhet og dermed i liten grad bidrar
til statens inntekter og norsk økonomi. Alternativet, som er elektrifisering,
tapper fastlandsindustrien for kraft.
Komiteens medlem
fra Miljøpartiet De Grønne viser til Miljøpartiet De Grønnes
utfasingsplan for olje og gass, som er delt inn i tre faser:
-
nedstengning av gamle
felt med høye utslipp og relativt lav lønnsomhet. Dette er felt
som primært produserer olje og ikke bidrar til Europas omstilling bort
fra russisk gass,
-
nedstengning av felt suksessivt, etter
hvert som de overstiger verdensgjennomsnittet for utslippsintensitet.
Dette suppleres med å ikke fornye utvinningstillatelser for en del
felt der situasjonen tilsier at man heller bør stenge ned,
-
nedstengning av elektrifiserte felt, for
å frigjøre kraft til andre formål.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har merket
seg at en planlagt omstilling og utfasing av olje- og gassnæringen
trolig vil ha begrensede og håndterlige effekter på sysselsetting
og velferd. Dette bekreftes av flere uavhengige kilder. Rapporten
Leting etter olje og gass: Effekter på norsk økonomisk velferd (Norsk
Klimastiftelse, 2024) konkluderer med at en stans i videre olje-
og gassleting vil ha beskjeden innvirkning på statens evne til å
finansiere offentlig velferd. Statistisk sentralbyrå kom til samme
konklusjon i 2020, i rapporten Konsekvenser av redusert petroleumsvirksomhet:
Makroøkonomiske effekter av politiske tiltak for å redusere norsk
produksjon av olje og gass.
Disse medlemmer mener
det er nødvendig å øke CO2-avgiften på sokkelen langt
mer enn regjeringen legger opp til, både for å begrense utslippene
fra norsk sokkel og for å forsere omstillingen. I tillegg må det
innføres en omstillingsavgift per produsert fat olje og gass for
å gi et økonomisk insentiv til at også elektrifiserte felt fases
ut, slik at kraften kan brukes til blant annet landbasert industri.
En slik omstillingsavgift kan differensiere mellom olje- og gassproduksjon,
siden gass er betydelig viktigere enn olje for europeisk energisektor på
kort og mellomlang sikt.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ikke
gi nye utvinningstillatelser på norsk sokkel.»
«Stortinget ber regjeringen legge
fram en strategi for sluttfasen til norsk petroleumsvirksomhet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
fram en plan for opptrapping av CO2-avgiften på sokkelen
slik at den samlede CO2-prisen blir 4 000 kroner per
tonn innen 2030 og 5 000 kroner per tonn innen 2040.»
«Stortinget ber regjeringen legge
fram en plan for utfasing og nedstengning av petroleumsfelt med
høyere klimagassutslipp i produksjonen enn verdensgjennomsnittet.»
«Stortinget ber regjeringen, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2026, fremme forslag om å
doble CO2-avgiften på sokkelen.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2026, rapportere på utslippsintensitet
for alle felt på norsk sokkel.»
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å innføre en omstillingsavgift per produsert enhet olje
og gass, som også skal gjelde elektrifiserte felt.»