Søk

Innhold

2. Lovens tittel. Innledende bestemmelser

2.1 Gjeldende rett

Dagens stortingsgodtgjørelseslov har ingen bestemmelse som gir uttrykk for lovens formål. Loven har bestemmelser om virkeområde, og den definerer hvem som regnes som fast møtende vararepresentanter og innkalte vararepresentanter.

Den nåværende loven har ingen felles hjemmel for presidentskapet til å gi retningslinjer, men den har spesifikke hjemler for retningslinjer i de ulike bestemmelsene. Den har heller ikke bestemmelser om at Stortingets presidentskap utøver den myndigheten som loven legger til Stortinget eller om delegasjon av myndighet fra presidentskapet til Stortingets direktør.

2.2 Utvalgets forslag

Representantordningsutvalget foreslår å sammenfatte hovedformålet med loven i en formålsbestemmelse. Utvalget viser til at en formålsbestemmelse vil ramme inn loven og være veiledende i tolkningen av de øvrige bestemmelsene. På den måten mener utvalget at bestemmelsen kan bidra til at begrunnelsen for ordningene blir tydeligere i regelverket, som føring for praktiseringen av det. Videre foreslår utvalget å videreføre dagens virkeområdebestemmelse (med noen justeringer) og dagens definisjoner av fast møtende vararepresentanter og innkalte vararepresentanter. I tillegg foreslår utvalget å definere begrepene «hjemsted» og «kjørelengde».

Utvalget foreslår å videreføre modellen i den nåværende loven med fortløpende hjemler for å gi retningslinjer til de enkelte ordningene, samt en generell hjemmel for presidentskapet til å gi retningslinjer om andre ytelser enn de som reguleres i loven. Utvalget kommer også med forslag til en bestemmelse som klargjør at Stortingets presidentskap utøver den myndigheten som loven legger til Stortinget og om at presidentskapet kan delegere sin myndighet etter loven til Stortingets direktør.

2.3 Presidentskapets merknader

Presidentskapet foreslår at loven endrer tittel fra lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter (stortingsgodtgjørelsesloven) til lov om godtgjøring og andre ytelser til stortingsrepresentanter (representantytelsesloven). Den nye loven regulerer langt flere ytelser enn representantenes faste godtgjøringer, og lovens tittel bør reflektere dette. Ordet «ytelse» dekker, i tillegg til rene utbetalinger (for eksempel godtgjøring og fratredelsesytelse), også refusjoner (for eksempel for utgifter til reiser) og naturalytelser med økonomisk verdi (for eksempel pendlerbolig).

Presidentskapet er enig med utvalget i at loven bør ha en formålsbestemmelse, og foreslår å lovfeste utvalgets forslag med noen små språklige justeringer. I tillegg foreslås det presisert at det også er et formål med loven å bidra til at Stortingets administrasjon kan forvalte ytelsene på en god måte. Bestemmelsen vil være klargjørende for lovens brukere og et hjelpemiddel ved tolkingen av de øvrige reglene i loven.

Både den nåværende loven og utvalgets forslag har en bestemmelse som avgrenser lovens virkeområde til valgte stortingsrepresentanter og til fast møtende og innkalte vararepresentanter, med mindre det er fastsatt noe annet. Slik bestemmelsen er formulert, synes den likevel ikke å ha noen annen funksjon enn å opplyse om det som allerede følger av andre bestemmelser, nemlig at loven regulerer godtgjøring og andre ytelser til de som er valgt inn på Stortinget, med nærmere regler for valgte representanter, faste møtende vararepresentanter og innkalte vararepresentanter. Presidentskapet mener at bestemmelsen er overflødig, og den foreslås derfor ikke videreført.

Presidentskapet foreslår noen endringer i definisjonen av «fast møtende vararepresentanter» sammenlignet med den nåværende loven for å bringe lovteksten bedre i samsvar med Stortingets praksis. Presidentskapet mener at definisjonen bør synliggjøre at også vararepresentanter som møter fast for representanter som trer ut av Stortinget fordi de ikke lenger er valgbare etter Grunnloven § 62 første ledd, regnes som fast møtende vararepresentanter. På den annen side bør representanter som møter for representanter som «er avgått ved døden», tas ut av definisjonen. Når en representant avgår ved døden, tar vararepresentanten formelt sete som stortingsrepresentant. En slik definisjon vil også harmonere med valglovens regler om kåring av representanter og fullmakter.

Presidentskapet foreslår videre en språklig justering i utvalgets forslag til definisjon av «innkalte vararepresentanter», for å få frem at innvilgelse av permisjon for en stortingsrepresentant er en forutsetning for å innkalle en vararepresentant.

Presidentskapet er enig med utvalget i at loven bør definere ordene «hjemsted» og «kjørelengde», men foreslår at definisjonene inntas i det kapitlet ordene brukes, det vil si i kapitlet om ytelser til representanter som pendler.

Presidentskapet mener det er bedre med én felles hjemmel for å gi retningslinjer i lovens innledende kapittel, enn fortløpende hjemler knyttet til de enkelte ytelsene. Sett i lys av at presidentskapet allerede har hjemmel i Stortingets forretningsorden § 9 a til å gi retningslinjer om andre ytelser enn de som reguleres i loven, mener presidentskapet det er unødvendig at loven får en bestemmelse om det. Presidentskapet går derfor ikke videre med utvalgets forslag på dette punktet.

Slik presidentskapet ser det, bør loven få en bestemmelse som klart slår fast at presidentskapet kan delegere sin myndighet etter loven til Stortingets direktør. Selv om det allerede går frem av Stortingets forretningsorden § 9 a tredje ledd at det generelt er adgang til delegasjon i administrative saker, er det av pedagogiske årsaker fordelaktig at det fremgår direkte av loven at myndighet etter loven kan delegeres. I motsetning til utvalget, som foreslo at bestemmelsen skulle plasseres i det avsluttende kapitlet om administrative bestemmelser og reaksjoner, foreslås bestemmelsen plassert i det innledende kapitlet.

Presidentskapet går ikke videre med utvalgets forslag om å lovfeste at Stortingets presidentskap utøver den myndigheten som er tillagt «Stortinget» i loven. Presidentskapet ser ikke behov for at det tas inn en generell bestemmelse i loven om at presidentskapet utøver denne myndigheten. Innenfor de rammene som er vedtatt av Stortinget, har presidentskapet et overordnet ansvar for administrative saker i samsvar med Stortingets forretningsorden § 9 a første ledd. I de tilfeller hvor det er særlig behov for å presisere hvor myndigheten ligger, foreslås dette presisert i tilknytning til de aktuelle bestemmelsene.

Forrige kapittel
Neste kapittel