Fung. leder: Da gir jeg ordet til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: Takk for det.

Det er flere viktige EU-saker innenfor arbeids- og sosialfeltet som er aktuelle for tiden, og jeg er glad for at jeg har fått anledning til å komme hit og redegjøre for noen av disse sakene.

Jeg vil starte med innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Her er det nylig tatt et norsk initiativ overfor EU-kommisjonen. EØS- og EU-ministeren omtalte dette i den halvårlige redegjørelsen for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker 23. november, men jeg vil utdype det noe mer i møtet her.

Arbeidslivskriminalitet er en betydelig utfordring i norsk arbeidsliv. Det er snakk om organisert kriminalitet på områder som skatt, trygd og arbeidsforhold. I EU snakker man gjerne om «undeclared work», som dekker mange av de samme felles utfordringene som er omfattet av begrepet arbeidslivskriminalitet. EU har nylig tatt viktige initiativer for å fremme gode og rettferdige forhold i arbeidslivet og styrke samarbeidet mellom offentlige myndigheter. Jeg kan bl.a. nevne håndhevingsdirektivet og forslag om revisjon av utsendingsdirektivet.

Arbeidslivskriminalitet representerer en felles utfordring for alle europeiske land. Som EØS- og EU-ministeren tidligere har nevnt, deltok statsminister Solberg på et toppmøte om arbeids- og sosialpolitikk i Gøteborg 17. november i høst, hvor Sveriges statsminister Löfven sammen med EU-kommisjonen var vertskap. I forkant av toppmøtet sendte statsministeren et brev til EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, hvor hun på vegne av regjeringen foreslo et styrket samarbeid mot arbeidslivskriminalitet på europeisk nivå. Vedlagt det brevet lå det en rapport med beskrivelse av de norske erfaringene med innsats mot arbeidslivskriminalitet og forslag til områder hvor det kan være aktuelt med nærmere samarbeid med EU og de enkelte medlemslandene.

Samarbeid på tvers er en rød tråd i disse forslagene. Sakene knyttet til arbeidslivskriminalitet har ofte internasjonale forgreininger. I mange tilfeller snakker vi om rene kriminelle nettverk med virksomheter som flytter seg hurtig fra land til land. Gjennom vår egen erfaring med regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet har vi lært at samarbeid på tvers er helt nødvendig for å kunne bekjempe de sammensatte utfordringene med arbeidslivskriminalitet. Så samarbeid er nødvendig mellom flere aktører.

Det er for det første nødvendig med samarbeid i arbeidslivet. På dette området har vi i Norge en felles virkelighetsoppfatning mellom partene og myndighetene, og jeg opplever også at dialogen er god.

Det er også nødvendig med styrket samarbeid mellom myndighetene. På nasjonalt nivå er det de siste årene etablert samarbeid mellom politiet, skattemyndighetene, Nav og Arbeidstilsynet som en av hovedpilarene i regjeringens tilnærming. Syv a-krimsentre, hvor etatene arbeider sammen og bruker sine samlede virkemidler slik at den kriminelle aktiviteten stanses, er blitt opprettet de siste par årene.

Et siste forhold er styrket samarbeid på tvers av landegrenser. Mange saker kan bare løses dersom flere lands myndigheter går sammen om oppgaven. Bedre ID-kontroll, felles informasjonstiltak og systemer for informasjonsdeling mellom etater er blant tiltakene som regjeringen ønsker å drøfte med EU-kommisjonen og medlemslandene. I rapporten som vi sendte, tar regjeringen også opp spørsmålet om det på europeisk nivå kan være hensiktsmessig med en samlet, felles strategi mot arbeidslivskriminalitet, slik at en kan se hele bredden av de utfordringene som vi står overfor.

EU-kommisjonen har nylig lansert planene om å opprette en «European Labour Authority» som et nytt samarbeidsorgan på arbeidslivsområdet. Regjeringens initiativ om styrket europeisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet vil også kunne ses i sammenheng med nettopp dette initiativet. Forslaget er foreløpig i støpeskjeen, men Kommisjonen har antydet at bl.a. analyse og risikovurdering, koordinering av tilsyn over landegrensene og tvisteløsning der det oppstår uenighet mellom medlemslandene knyttet til arbeidsmobilitet, kan være mulige arbeidsoppgaver for en slik myndighet. Kommisjonen har lansert en offentlig høring om dette initiativet, som pågår fram til 7. januar.

På toppmøtet i Gøteborg diskuterte stats- og regjeringssjefene flere viktige temaer, og generelt var det også stor enighet om behovet for at EU har en klart forankret sosial dimensjon. President Juncker understreket at en sterkere, mer demokratisk og mer rettferdig union må bygge på anstendige jobber, inkluderende vekst og like muligheter.

Den europeiske pilaren om sosiale rettigheter ble proklamert av Europaparlamentet, Rådet og EU-kommisjonen i fellesskap på møtet. Pilaren er ment å være et slags kompass med 20 prinsipper og rettigheter som skal sørge for bedre arbeids- og leveforhold i Europa. Forslaget om en slik pilar kommer som en erkjennelse av at det er viktig å styrke den sosiale dimensjonen i EU-samarbeidet. Det var bred enighet om behovet for fortsatt sosial utjevning og behovet for videre tiltak for å styrke deltakelsen på arbeidsmarkedet, sikre anstendige arbeidsforhold og fasilitere overgangen mellom jobber. Det ble også understreket. Viktigheten av å legge til rette for et godt partssamarbeid ble også trukket fram.

På disse punktene mener jeg at vi allerede har mye på plass i Norge. En rekke prinsipper og rettigheter som inngår i pilaren, vil kreve ytterligere lovgivningsinitiativer for å bli effektive. Kommisjonen har allerede tatt flere konkrete initiativer knyttet til eksisterende regelverk. Dette omfatter bl.a. gjennomførte konsultasjoner om mulige endringer i direktivet om skriftlige arbeidskontrakter og forslag om et direktiv om bedre balanse mellom arbeid og privatliv for foreldre og omsorgspersoner. Disse initiativene kan få konsekvenser for Norge som deltaker i EØS-samarbeidet, og vi vil selvfølgelig også følge tett det arbeidet som gjøres, sånn sett.

Vi deltar på flere arenaer i det europeiske samarbeidet knyttet til arbeidslivet. Jeg kan nevne deltakelse i den europeiske plattformen mot svart arbeid. Arbeidstilsynet er med som observatør i den plattformen, på vegne av norske myndigheter. Observatørstatusen begrenser ikke tilsynets mulighet til å delta og uttrykke seg i arbeidet i plattformen. Arbeidstilsynet har også informert om at plattformen er en god arena for å dele erfaringer med svart arbeid i bred forstand. Arbeidstilsynet har deltatt på de fleste møtene, og også Skatteetaten og kemneren har deltatt på seminarer som var av spesiell interesse for dem.

I tillegg har Arbeidstilsynet inngått bilaterale samarbeidsavtaler med flere europeiske land. Etter at EØS- og EU-ministeren og jeg vinteren 2016 inviterte Bulgaria, Litauen, Polen og Romania til et samarbeid mot arbeidslivskriminalitet, har Arbeidstilsynet underskrevet samarbeidsavtaler med de tre førstnevnte landene og er i sluttfasen med å ferdigstille en avtale med Romania. I tillegg har Arbeidstilsynet startet samtaler med Estland med tanke på samarbeid med dem. Disse avtalene har tre hovedelementer: praktisk samarbeid om tilsyn, deling av god praksis og informasjonstiltak overfor arbeidstakere og arbeidsgivere lokalt.

Det har allerede vært noen tilsynssaker med samarbeid over landegrensene. EØS-midlene gir oss muligheten til å finansiere slike samarbeidstiltak. Arbeidstilsynets vurdering er at arbeidstilsynene i de nevnte landene også ønsker å samarbeide med Norge, og at samarbeidet oppleves som nyttig. På denne måten følger vi fra norsk side opp med konkrete bidrag for å gjennomføre målsettingen om styrket europeisk samarbeid mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

EU-kommisjonens forslag til endringer i utsendingsdirektivet og prosessen i EU er det også naturlig å si noen ord om her. EØS- og EU-ministeren omtalte denne saken kort i Europautvalgets møte 25. oktober og i den halvårlige redegjørelsen for Stortinget 23. november. Kommisjonens forslag, som ble lagt fram i mars 2016, har altså som mål å finne riktig balanse mellom fri flyt av tjenester, beskyttelse av arbeidstakerne og rettferdige konkurransevilkår for lokale og utenlandske virksomheter. Dette initiativet har også den norske regjeringen ønsket velkommen.

Et viktig ledd i dette er å nedfelle prinsippet om lik lønn for likt arbeid på samme sted i stedet for dagens prinsipp, som tar utgangspunkt i minstelønn. Det synes nå å være mer eller mindre enighet om dette på EU-nivå. Både Rådet og Parlamentet har dette som utgangspunkt i sine mandater til de såkalte trilogiforhandlingene som nå pågår.

Det har vært viktig for den norske regjeringen å understreke at endringer i utsendingsdirektivet ikke må føre til en begrensning i statens handlingsrom til å bestemme hvordan lønnsbegrepet skal defineres i nasjonal rett. I både Rådets og Parlamentets tekster er dette viktige prinsippet også tydeliggjort, noe som fra norsk ståsted er positivt.

Et annet viktig element i endringsforslaget er forslaget om å begrense utsendingsperioden, dvs. definere hvor lenge en utsendt arbeidstaker kan jobbe i et annet EU-land uten å være fullt ut omfattet av lønns- og arbeidsvilkårene i vertslandet. EU-kommisjonen foreslo å sette grensen til 24 måneder, men i Rådets tekst ble begrensningen satt til 12 måneder, med mulighet for ytterligere 6 måneders forlengelse.

Det er positivt at det foreslås å fastsette en bestemt lengde på utsendingsperioden. Dette vil gi klarere regler å forholde seg til og bidrar til å gjøre håndhevingen av arbeidsvilkårene enklere. Samtidig mener jeg de foreslåtte tidsbegrensningene balanserer hensynet til tjenesteflyten i det indre markedet og hensynet til målsettingen om å styrke arbeidstakerrettighetene til dem som har forholdsvis lang tilknytning til det norske arbeidsmarkedet. Så både en utsendingsperiode på 24 måneder og en på 12 pluss 6 måneder bør derfor være akseptabelt for Norge.

I alle tilfelle gjenstår det å se om Rådet og Parlamentet kommer til enighet om en tekst, og i så fall hva som blir det nærmere innholdet i denne. Dersom det blir enighet, kan endringene i utsendingsdirektivet sannsynligvis bli vedtatt tidlig i 2018. Det vil da være en sak som vi naturlig nok kommer til å følge tett, også fra norsk side.

Fung. leder: Jeg har en umiddelbar kommentar, for det første til betegnelsene her. I andre sammenhenger snakker man både om utstasjoneringsdirektivet – utestasjoneringsdirektivet, har jeg også hørt si, og det leder nærmest tankene hen på Utenriksdepartementet, hvor man er utstasjonert – og på den annen side om utsendingsdirektivet, som jo kan få noen til å tro at vi er midt oppi asylreturer. Kunne vi bli enige om hva vi kaller dette fremover? Da kan det være en god veiledning å legge seg på de danske oversetternes bruk, så vi ikke lager en unødig barriere når vi diskuterer dette, f.eks. i Norden.

I samme begrepsavdeling får vi vel også si til dem som lurer på hvor det er blitt av søylene oppi EU-samarbeidet, at pilarer og søyler altså er det samme. Da kan vi hvile rolig og forstå at vår barnelærdom holder.

Men så til substansen: Når EU nå utvikler en sosialpolitikk og definerer det inn som en søyle, har også vi sagt at vår EØS-tilknytning berøres av de søylene som allerede ligger i EU-samarbeidet. Men her er det vel ikke snakk om at vi definerer inn en eventuell sosial søyle i vårt EØS-medlemskap? Det må da være det som går på handelshindringer, og som er EØS-relevant. For oss er det vel ikke snakk om å lene seg på den søylen, men rett og slett være klar over hvilke temaer som blir til, og som har EØS-relevans? Det blir en stor oppgave å holde rede på, for man kan både argumentere med at f.eks. arbeidslivskriminalitet kan ses på som et rent politisamarbeid, samtidig som det også kan ses på som beskyttelse av sosiale rettigheter. Her må man gjøre noen valg som ikke umiddelbart følger av en avklart begrepsbruk.

Vil statsråd Hauglie kommentere det?

Statsråd Anniken Hauglie: Nå gjenstår det å se hva som blir EØS-relevant for Norges del, men som jeg sa i innledningen min, har det som har vært viktig på arbeidslivsområdet, vært at de nordiske arbeidsministrene samlet har vært opptatt av at arbeidslivsområdet fortsatt blir innenfor nasjonal rett, dvs. bl.a. lønns- og arbeidsvilkår. Der hadde de nordiske arbeidsministrene en fellesdeklarasjon som vi oversendte i fjor, hvor vi nettopp understreket betydningen av det nasjonale handlingsrommet bl.a. innenfor dette området. Norden står på mange måter – om ikke i særstilling, men i Europa har man litt ulik innstilling til bl.a. inngåelse av lønns- og arbeidsavtaler bl.a., hvor kanskje partene i Norden har stort ansvar sammenlignet med en del andre land. I mange andre land har man f.eks. minstelønn, noe man ikke har i Norden. Men det gjenstår å se hvordan arbeidet med den sosiale pilaren utvikler seg.

Mitt inntrykk generelt er nå at det er store diskusjoner på de fleste europeiske arenaer om betydningen for et mer sosialt Europa, et mer inkluderende Europa. Så gjenstår det å se hvordan EU lander de ulike diskusjonene og hvilke rettslige bindinger det vil få.

Fung. leder: Karin Andersen, vær så god.

Karin Andersen (SV): Det første spørsmålet gjelder dette med utvidet samarbeid over landegrensene for å forhindre sosial dumping. Gjelder det alle sektorer, for eksempel transport, som jo er en av de store utfordringene nå, og der det på mange måter, både juridisk og teknisk sett, er vanskeligere å få på plass ordninger som faktisk sikrer mot sosial dumping?

Det andre spørsmålet knytter seg til utstasjoneringsdirektivet. Statsråden sa at regjeringen mente at det man nå hadde kommet fram til, var balansert. Det vil det jo være litt ulike meninger om – med hensyn til den perioden man godtar. På hvilken måte vil dette komme til Stortinget?

Fung. leder: Steinar Reiten, vær så god.

Steinar Reiten (KrF): Det går litt på det samme som Karin Andersen tok opp. I den informasjonspakken som Europautvalget har fått, er det viet en hel side til spørsmål om kabotasje. Her foreligger det et forslag om sosiale forhold i veitransporten som del av mobilitetspakke 1, der en ønsker å myke opp regler for kabotasje slik at det, slik jeg forstår det, skal være et ubegrenset antall kabotasjeoppdrag innenfor en uke, eller så mange en klarer å kjøre, mens vi i Norge i dag har veldig greie regler på at det skal være maks tre kabotasjeoppdrag i løpet av sju dager. Klarer Norge å forsvare den posisjonen i forhandlinger med EU?

Det andre jeg ser som bekymrer meg, er at det nå blir åpnet, bl.a. i land som Polen, for at en kan hyre inn sjåfører fra land utenfor EØS-området til å ta transportoppdrag. Det blir begrunnet med at en ikke klarer å skaffe kvalifiserte sjåfører i eget land. Bare i Polen ble det i 2016 gitt 41 000 slike tillatelser, bl.a. til filippinere og andre, noe som igjen fører til et press på norske lønns- og arbeidsvilkår. Hvordan forholder Norge seg til det?

Fung. leder: Lise Christoffersen, vær så god.

Lise Christoffersen (A): Til spørsmålet om transport: Jeg kunne tenke meg å utvide det til å bli oppdatert på hva som skjer innenfor luftfart, for også der er det i hvert fall forsøk på å samordne regelverket.

Men så har jeg noen spørsmål til det initiativet som Erna Solberg tok i Göteborg. Hva vil det kreve av ekstra innsats i Norge? Vi har jo stilt budsjettspørsmål for 2018, hvor regjeringa sier at den ikke planlegger ytterligere tiltak mot a-krim i 2018.

Så lurer jeg på hvordan en kunne tenke seg, eller om en kunne tenke seg å se på regler for offentlige innkjøp i den sammenhengen, og har også et spørsmål som gjelder etterlysninger fra arbeidsgiversida av flere a-krimsentre i de største byene i Norge.

Så til spørsmålet om samarbeid over landegrenser: Vi har jo startet et samarbeid internt i Norge, men er det samarbeidet godt nok fungerende i dag, eller er det fortsatt hindringer i vårt eget land som gjør at vi får en utfordring med å gjennomføre i forhold til andre land?

Fung leder: Da går ordet tilbake til statsråd Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: For å ta det siste først: Om samarbeidet i Europa vil kreve ytterligere budsjettmidler, gjenstår litt å se, men mye av det samarbeidet som vi har tatt initiativ til, går også på informasjonsdeling, på samarbeid mellom tilsynene. Mye av dette samarbeidet vil også kunne innebære at man må få på plass noen hjemler og eventuelt noen IKT-løsninger, hvis man skulle gjennomført dette, og i hvilken grad det vil koste penger, får man komme tilbake til. Men mye av samarbeidet handler også om det.

Vi fikk på plass noe av dette i forbindelse med at Stortinget behandlet håndhevingsdirektivet før sommeren, hvor man bl.a. åpnet opp for at hvis en virksomhet bøtelegges av Arbeidstilsynet i Norge, legger ned og flytter ut av landet, vil andre lands myndigheter nå, i motsetning til tidligere, kunne forfølge saken der. Mye av dette a-krimsamarbeidet handler også om å gi hverandre fullmakter og mulighet til denne typen samarbeid.

Når det gjelder a-krimarbeidet i Norge og at man ikke har kommet med mer penger i budsjettene for 2018, er det også viktig å understreke at mye av a-krimsamarbeidet handler om samarbeid mellom etater og om informasjonsdeling. Mye av dette handler om informasjonsutveksling, og det jobber nå regjeringen bl.a. med. Justisdepartementet har nå et stort arbeid gående med å se på hvordan man kan dele mer informasjon mellom etatene. Men det er klart at det er heller ikke utelukkende enkelt å skulle dele informasjon. Det er mye taushetsbelagt informasjon som etatene sitter på, og det er viktig at man passer på at det hensynet også ivaretas. Regjeringen har allerede gjort det lettere for justismyndighetene å hente informasjon fra Nav, men vi har også et større arbeid gående der.

Når det gjelder det å etablere flere a-krimsentre – vi har nå etablert syv – er jeg for så vidt ikke fremmed for å etablere flere, men det er viktig å huske på at alt det arbeidet som a-krimsentrene gjør, skal også følges opp i linjen. Det er ikke gitt at man løser alle problemer ved å etablere a-krimsentre overalt. Jeg tror det har vært viktig å etablere dem man har etablert, kanskje skal man etablere flere, men samtidig skal alt det arbeidet som gjøres, også følges opp i de respektive linjene.

Når det gjelder spørsmålet om transport, skal jeg være litt varsom med å si for mye – det er ikke mitt ansvarsområde – men transport er også et av de områdene som løftes fram i det initiativet som statsministeren har tatt overfor EU.

Fung. leder: Akkurat når det gjelder kabotasjespørsmålet, foreslår jeg at statsråd Berger Røsland svarer på det, som er mer sentral i den sammenhengen.

Statsråd Anniken Hauglie: Ja.

Når det gjelder endringer i utsendingsdirektivet og på hvilken måte man kommer til Stortinget, må vi nesten komme litt tilbake til det og se om det i så fall er lov- eller forskriftsarbeid. Som sagt behandlet vi i Stortinget endringer i håndhevingsdirektivet før sommeren, og det er klart at er det behov for lovendringer, kommer vi selvfølgelig til Stortinget med det, når den tid kommer.

Fung. leder: Ruth Grung, vær så god.

Ruth Grung (A): Jeg har et spørsmål knyttet til utstasjoneringsdirektivet – hvis vi skal kalle det for det. Det gjelder i hvilken grad det omfatter underleverandører og eventuelt borgere fra ikke-EU/EØS-land.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg har et spørsmål som går på konsekvensene av denne grenseutvidende kriminaliteten, for det er en kriminalitet vi snakker om. Da er det viktig at man også ser på straffenivået, hvilken straff man får for tilsvarende kriminalitet i ulike land. Meg bekjent er vel ikke Norge den som ligger fremst når det gjelder straffenivå. Diskuteres det også en felles straff for samme forbrytelse, slik prinsippet er ellers i samfunnet?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg har først et spørsmål om initiativet på grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. Det har litt med hva slags strategier en velger, og jeg ser at det i informasjonspakken er vist til tiltak som går på styrket grenseoverskridende samarbeid. Men tar en fra norsk side i denne sammenhengen opp behovet for styrkede nasjonale reguleringer på noe område, enten det er snakk om innenfor arbeidslivslovgivning, sektorlovgivning eller for den sakens skyld styrket grensekontroll, eventuelt også permanent grensekontroll, for å bidra her?

Til det som går på grenseoverskridende samarbeid, er det på noen områder en diskuterer eller vurderer tiltak som vil innebære suverenitetsoverføring fra Norges side?

Så et kort spørsmål om utstasjoneringsdirektivet og utsendingsperioden: Var det slik å forstå at det fra regjeringens side framsto likegyldig hvorvidt den perioden blir 24 måneder eller 12 måneder pluss 6 måneder? Ut fra mitt syn er begge perioder særdeles lange når det er snakk om det som i utgangspunktet burde være arbeid av midlertidig karakter, og der en ikke er innenfor nasjonal lovgivning før den perioden er over.

Fung. leder: Takk skal du ha. Da går ordet tilbake til statsråden.

Statsråd Anniken Hauglie: Regjeringen har ikke tatt absolutt stilling til om det skal være 12, 18 eller 24 måneder, men vi har ment at de forslagene som har kommet, har vært en god balanse.

Når det gjelder spørsmålet fra Tybring-Gjedde om felles straff for samme forbrytelse, har ikke det vært en del av diskusjonen, meg bekjent.

Når det gjelder spørsmålet om utstasjoneringsdirektivet og om underleverandører er omfattet, var det noe Kommisjonen tok opp i sitt forslag, men det ble ikke tatt videre i arbeidet. Generelt vil det være slik at arbeidsmiljøloven vil gjelde for alle arbeidstakere som er i Norge, uavhengig av hvor de kommer fra.

Fung. leder: Da er det de to sist inntegnede, først Steinar Ness.

Steinar Ness (Sp): Det er no tre år sidan skatteetaten, politiet, Nav og ei rekke offentlege etatar la fram ei alvorleg situasjonsbeskriving av arbeidsmarknadskriminalitet i Noreg, som sikkert var den statsråden viste til innleiingsvis. Det gjeld ikkje berre svindel av trygd. Det gjeld også moms, unndratt innbetaling av skatt og arbeidsgjevaravgift, og vi snakkar om verdiar i størrelsesorden titalls milliardar kroner i tillegg til det som går på utnytting av arbeidskraft. Alvoret i dette er så stort at verksemder som driv lovleg i Noreg, står i fare for å verte utkonkurrerte.

Tre år seinare er tilbakemeldingane frå seriøse arbeidsgjevarar, som vi finn mange av, at det har vorte meir planar enn handling ut av regjeringa sin innsats. NHO-bedrifter opplyser at dei opplever i kvardagen sin at Arbeidstilsynet snur ryggen til opplagd openberr kriminalitet. Politiet i Vest politidistrikt seier at dei arbeider ut frå ein versting-strategi. Dei skal prioritere å avdekkje ti alvorlege tilfelle og etterforske dei, og dersom dei klarer å gjere det, har dei nådd ein ambisjon. Dei har ikkje ressursar til meir.

Då vert utfordringa her om ein har ressursar til å følgje opp i felt dei planane som vert lagde på overordna nivå. Det hjelper lite med samarbeidsavtalar dersom ein ikkje nasjonalt har ressursar til å prioritere og gjere jobben med å følgje opp. Spørsmålet er korleis statsråden vurderer ressursar i felt til å følgje opp dette viktige området i forhold til dei planane som er lagde.

Espen Barth Eide (A): Dette er mest en kommentar, og jeg ble egentlig inspirert av ordstyrers eget poeng til å begynne med. Det er at det er selvfølgelig helt riktig og viktig at man arbeider for rommet for å ha egne og strengere standarder. Men jeg tror også det er riktig at vi ønsker varmt velkommen at EU utvikler en mer aktiv sosialpolitikk. I all moderne økonomisk tenkning er man mer og mer enig om at man må tilrettelegge for inkluderende vekst og ha folk med seg på veien gjennom et stadig mer omstillingsorientert marked. Det er noe med det gamle skillet mellom at vi internasjonaliserer markeder og lar staten ordne resten, som ikke fungerer lenger. Så vi har også en offensiv interesse i at man hever standarden i Europa generelt, og der tenker jeg at et nordisk initiativ og en nordisk lederrolle er nyttig og bra fordi vi har erfaringer å dele med andre her. Det er egentlig bare en støtteerklæring til at vi stiller oss positive til en stadig tydeligere sosial politikk og sosialpolitisk pilar i EU, samtidig som vi selvfølgelig er opptatt av at vi skal ha våre egne standarder som går ut over det.

Statsråd Anniken Hauglie: Det siste kan jeg slutte meg helt til. Det er i Norges interesse at den sosiale dimensjonen settes på dagsordenen, ikke bare i EU. Det er hovedsaken nå i OECD. Jeg deltok på G20-møte tidligere i år, og dette er den store diskusjonen som pågår nå på alle viktige internasjonale arenaer, om å styrke den sosiale dimensjonen. For Norge er det helt avgjørende at dette tema løftes internasjonalt. Norge har tradisjonelt ganske strenge regler bl.a. på arbeidslivsområdet, og det er bra for oss, våre bedrifter og vårt arbeidsliv at den standarden heves i andre land. Det er jeg enig i.

Når det gjelder regjeringens arbeid mot arbeidslivskriminalitet, er det klart et av regjeringens store satsingsområder, hvor vi har gått sammen med partene om å utarbeide to strategier, en i 2015 som ble revidert, og ny ble lagt fram i 2017. Partene og myndighetene har gått sammen om konkrete tiltak mot arbeidslivskriminalitet, og partene har vært veldig fornøyd med den innsatsen som gjøres.

Så vet vi at arbeidslivskriminalitet er et stort og omfattende problem. Det er kreative aktører vi har med å gjøre. Når man klarer å ta dem på ett område, tyter det ut på et annet, for å si det slik. De er mer og mer kreative, og de klarer å omgå mye regelverk. Derfor har det samarbeidet man har klart å få til mellom etatene, vært viktig. Det som etatene selv sier, er at samarbeidet er verdifullt på de sentrene, også fordi de lærer mye av hverandre. Det er betydelig metodeutvikling som foregår på de sentrene. De lærer av hverandres måter å jobbe på, og det de sier, er at når de legger sine respektive verktøy i felles verktøykasse, blir de mer slagkraftige enn det de ellers ville vært. Det er flere tilsyn enn tidligere, og de klarer også å ta flere enn det de har klart tidligere.

Som jeg sa i mitt svar til Lise Christoffersen, handler dette arbeidet om ressurser på mer enn en måte. Ressurser kan være kroner og øre. Der har man styrket innsatsen betydelig de siste årene, men det handler også om kompetanse og metodeutvikling, hjemler og informasjonsdeling. Det handler om mye mer enn bare kroner og øre. Som jeg nevnte i innledningen min i stad, har regjeringen allerede gjort det mulig for justismyndighetene å få ut noe informasjon fra Nav. Det har vært viktig. Men det er også spørsmål om hvilken informasjon og på hvilken måte man skal kunne dele informasjonen mellom øvrige etater. Mange etater trenger informasjon fra hverandre, men det er selvfølgelig også spørsmål om hvor mye man kan dele før det går på personverninteressene løs. Det er et viktig og grundig arbeid.

Så er det selvfølgelig slik at alle etater, også disse, må prioritere. Summen av alle gode ønsker går ikke i hop. Arbeidstilsynet har to pilarer som de hviler sitt arbeid på. Det ene er HMS-arbeid, det klassiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet som de har, som ikke handler om kriminalitet, men om å forebygge skader, ulykker, død på arbeidsplassene. Det andre er å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det er grunnen til at Arbeidstilsynets direktør og jeg har vært veldig tydelig overfor de seriøse i arbeidslivet på at jo mer de ivaretar HMS-delen selv, jo mer av arbeidslivets ressurser kan brukes på arbeidslivskriminalitet.

Jeg kan forsikre representantene om at vi skal fortsatt jobbe hardt og intenst for å bekjempe den type aktører, men gjennom det internasjonale samarbeidet som vi nå har, med forpliktende samarbeidsavtaler, med arbeidstilsyn i flere av de øst-europeiske landene, vil det være lettere for oss å ta nettopp de aktørene som beveger seg mellom landegrensene og det er mer effektivt enn det har vært tidligere. Jeg tror at det internasjonale arbeidet vi nå gjør, som er veldig konkret og operativt, vil kunne gjøre arbeidet lettere, men det er et krevende arbeid, det er det ingen tvil om.

Fung. leder: Da skjønner jeg det ikke annerledes enn at vi er ferdig med sak nr. 1. Da er selvfølgelig arbeids- og sosialministeren fri til å gå for å arbeide hardt og intenst, eller hun kan sitte og høre resten av møtet hvis hun vil det. Hun kan velge.