Lederen: Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

Brexit og Storbritannia er fortsatt uavklart, og som dere er kjent med, suspenderte statsminister Boris Johnsen parlamentet 9. september. Det trer ikke sammen igjen før 14. oktober, og det er altså bare tre dager før neste møte i Det europeiske råd og bare to uker før den nå satte brexit-datoen, 31. oktober. Statsministeren har også avvist at han kommer til å be EU om en ny forlengelse. Det har vært en posisjon han har hatt helt siden han tiltrådte. Han uttalte vel for ikke lenge siden at – for å sitere ham direkte – «I’d rather be dead in a ditch» enn å be om en ny utsettelse for brexit.

Før oppløsningen var det mye politisk dramatikk, som dere fikk med dere, og parlamentet rakk å vedta en lov som forhindrer at Storbritannia forlater EU 31. oktober uten en avtale. Dette illustrerer på mange måter det som har vært den politiske situasjonen i Storbritannia over lang tid. Det er ikke enighet om hvordan brexit skal skje, eller hvilken avtale som skal gjelde, det er bare enighet om at man ikke ønsker å forlate EU uten en avtale. Det har også vært noe av frustrasjonen i dialogen med EU, at det har vært vanskelig å vite hva britene har ønsket.

Loven fikk dronningens godkjenning, og dermed er regjeringa pålagt å be EU om en ny utsettelse av brexit, med mindre statsministeren blir enig med EU om en avtale innen 19. oktober. Om den britiske regjeringa faktisk vil følge pålegget eller ikke, er også uklart. Her er det i prinsippet også en kompetansestrid mellom parlamentet og regjeringa, og det har også sin bakgrunn i at britene ikke har en grunnlov, som vi har, som avklarer maktforholdet mellom parlament og regjering. Det er også derfor vi ser at saken nå er havnet i høyesterett, og det er forventet en beslutning fra høyesteretts side i løpet av neste uke om oppløsning av parlamentet var lovlig eller ikke.

De 27 andre medlemslandene har gitt veldig entydige signaler om at de står sammen om den avtalen som er framforhandlet med den forrige britiske regjeringa, men de har samtidig sagt at de er villig til å lytte til konkrete forslag fra den britiske regjeringa. I går var det et møte i Europaparlamentet, en tre timer lang debatt der vi vel kan si at konklusjonen var at det var et klart signal fra både Rådet, Kommisjonen og parlamentet om at man ønsker en ordnet uttreden. Kommisjonen sier også at de er klare til å forhandle sju dager i uka, ved behov.

Så la britene fram en såkalt idéskisse til videre diskusjoner, men det er fortsatt sånn at fra EUs side venter man på konkrete forslag til juridisk gjennomførbare løsninger for grensen på den irske øya fra britisk side. Skisser til ideer på ulike områder blir diskutert, men det er ingen helhetlig tekst som er presentert.

Den franske presidenten og den finske statsministeren lanserte 30. september som en siste tidsfrist for konkrete forslag fra britisk side for at man skal rekke å behandle det i tide til 31. oktober. Det er ingen bekreftelse av en sånn frist fra Kommisjonens side, men alle er veldig tydelige på at tida nå begynner å renne ut.

Hvorvidt det er sannsynlig at det kan bli en avtale eller ikke, er selvfølgelig veldig vanskelig å spå, men det er klart at det er en viss skepsis på EU-sida til hva britisk side kan presentere av konkrete og juridisk gjennomførbare løsninger der vi er nå, og spesielt siden det ikke er presentert noen tekst.

Det er også greit å legge til at det i mellomtida skal være et partilandsmøte i det konservative partiet, som selvfølgelig også kan legge noen føringer på hvor partiet skal gå. Det er også fra EUs side noe skepsis til hvorvidt Boris Johnson klarer å få gjennom en avtale i Parlamentet hvis man blir enige om en ny avtale, så her er det fortsatt mange usikkerhetsfaktorer.

Både EU og Storbritannia har under hele prosessen vært veldig tydelige på at de står ved Langfredagavtalen fra 1998. Den er helt avgjørende som ramme for fred og sikkerhet på den irske øya. EU har derfor lagt til grunn at «backstopen» for irskegrensa, som er en garanti for at det skal forbli en sømløs grense mellom Irland og Nord-Irland, er helt avgjørende for å ivareta denne avtalen.

«Backstop»-en er tenkt å gjelde inntil man finner en alternativ løsning som ivaretar samme behov. Det er også der diskusjonen går nå, om britene klarer å finne andre løsninger som kan ivareta det samme behovet. Den forrige britiske regjeringa sluttet seg til det, men den nye regjeringa mener at «backstopen» ikke er akseptabel siden den vil gjelde uten tidsbegrensning til en alternativ løsning er på plass. Johnson sier at hans mål er at Storbritannia skal forlate EU med en avtale, men britene har som sagt ikke kommet opp med noe alternativ.

Jeg var nettopp i Irland og besøkte min irske kollega, men jeg besøkte også grensa mellom Irland og Nord-Irland. Det var en veldig viktig påminnelse om hvorfor dette problemet er så betent. Det handler ikke primært om praktiske og tekniske løsninger, det handler ikke primært om grensepasseringer og tollsatser, men det er en skjør fredsavtale som vil bli veldig utsatt hvis man ikke har den sømløse overgangen av handelen som finnes i dag. Det er en betydelig bekymring for at det kan føre til at man igjen ser en oppblussing av mye av det konfliktpotensialet som fortsatt ligger latent.

Vi må huske på at denne grensa jo ikke ser ut som noen annen grense. Den går tvers gjennom hus og kirker, så man kan ha kjøkkenet på den ene sida og badet på den andre sida. Det gir heller ingen mening å sette opp grenseposter akkurat der hvor grensa går, og det er nettopp derfor det heller ikke eksisterer. Det er derfor overgangen er så sømløs. Men det er altså nær historie, identitet, fred og forsoning det egentlig handler om, og i ganske liten grad de tekniske spørsmålene rundt eventuelle grensehindre.

Jeg har redegjort i detalj før for våre forberedelser og at vi – jeg holdt på å si – er så klare som vi kan få blitt ut fra de rammene som gjelder på britisk side og EU-sida, men jeg vil bare oppdatere dere på at en av de viktige avtalene som har kommet på plass, er «no deal»-avtalen om fiskeriforvaltning i Nordsjøen ut 2019. Den ble, som dere husker, ikke signert da den ble inngått, på grunn av utsettelsen av brexit. Den skal nå signeres 30. september, så da vil den også være i boks.

Jeg vil også bare så vidt nevne til dere at det har vært en viss diskusjon om spørsmål om handel med tjenester og hvorfor det ikke har kommet avtaler der. Det er ingen som har fått til avtale om handel med tjenester med britene. Vi faller da tilbake på WTO-regelverket, GATS, og det gjør alle de andre også.

Det er primært to årsaker til at dette har vært vanskelig. Det ene er at britene selv sier at dette er et spørsmål som er så komplekst at man må ha mye kapasitet for å kunne forhandle. Det er veldig forståelig, for det er et veldig sammensatt og komplekst område. Det andre er at tjenesteområdet har fri personbevegelighet som en vesentlig forutsetning. Det er samtidig en av de viktigste årsakene til at britene skal ut av EU. Dermed er det et veldig politisk sensitivt spørsmål som det er vanskelig å lage avtaler om, særlig på det nåværende tidspunkt. Vi er ikke alene der, det gjelder også for alle andre, og det er ingen som har inngått den type avtaler.

Næringsministeren, fiskeri- og sjømatministeren og jeg hadde et nytt informasjonsmøte med næringslivet 4. september hvor vi også diskuterte forberedelser næringslivet må gjøre. En ting som er viktig å understreke, er at selv om vi har inngått avtaler om f.eks. varehandel, fortsatt nulltoll på industrivarer og den samme varehandel som vi har i dag, er det en del faktorer vi ikke rår over, som f.eks. at det kan bli lang kø på den britiske grensa. Hvis vi kommer med lastebiler med fersk sjømat, er det en situasjon som ikke er særlig attraktiv.

Samtidig vil vi også der være i samme situasjon som alle andre, og det handler selvfølgelig om kapasitet på britisk side til å kunne håndtere grensepasseringer. Det er en sånn praktisk konsekvens som vi dessverre ikke får gjort så mye med, men som allikevel er der som en situasjon vi må forholde oss til.

Vi fortsetter å oppdatere det som ligger på våre nettsider om forberedelsene våre til brexit.

Dere er godt kjent med ny ledelse i EUs institusjoner, så jeg skal ikke gå detaljert gjennom det, men Ursula von der Leyen ble altså valgt til å lede Kommisjonen. Ursula von der Leyen er kanskje kjent for opptil flere her som nylig avgått tysk forsvarsminister, som også kjenner Norge godt – det mener jeg er en fordel i denne sammenheng – og som også har et perspektiv på landene som f.eks. er i EØS-samarbeidet.

Planen er at den nye kommisjonen skal være på plass 1. november, og jeg vil si at de foreløpige politiske prioriteringene von der Leyen har kommet med, i veldig stor grad er i samsvar med regjeringas strategi for samarbeidet med EU, som vi lanserte i fjor. Noen stikkord er det grønne skiftet, sosial inkludering og konkurransekraft og digitalisering. En grønn deal for Europa har blitt snakket om, og den skal presenteres i løpet av 100 dager. Det er også et spennende prosjekt. Industristrategi skal utvikles, og EUs sosiale pilar skal styrkes. Likestilling og trepartssamarbeid står høyt på agendaen.

Noe vi syns er viktig, er at den nye kommisjonspresidenten signaliserer veldig tydelig en fortsatt fast linje når det gjelder forsvaret av EUs grunnleggende verdier, inkludert rettsstatsprinsipper. Som justisministeren også var inne på, fortsetter arbeidet med langsiktige løsninger for migrasjons- og asylpolitikken.

Vi kommer til å etablere kontakt raskt med nye kommissærer når de er på plass, og selvfølgelig også der fortsette å synliggjøre norske posisjoner og felleseuropeiske løsninger. Jeg antar at det samme også gjelder for komiteen og for Stortinget når det gjelder det nye europaparlamentet, å ta raskt kontakt og få et godt nettverk i det nye parlamentet.

Det er verdt å merke seg ambisjonene von der Leyen uttrykker når det gjelder EU som global aktør. Det er en viktig partner for Norge også når det gjelder å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid, og det blir en viktig dagsorden for oss framover.

Så til EØS-midlene. Det har vært god framdrift for utviklingen og godkjenningen av samarbeidsprogrammene under EØS-midlene så langt i år. De aller fleste programmene vil være godkjent innen utgangen av 2019, og det vil gi tilstrekkelig tid til gjennomføring av programmene. Med ca. 200 mill. euro totalt til fondene for sivilt samfunn er vi fortsatt en av de største og viktigste giverne til disse i våre mottakerland, men det er ikke problemfritt.

Som jeg nevnte i mars, pågår det en prosess med å finne en fondsforvalter til den andre delen av fondet for sivilt samfunn i Polen. Prosessen gjennomføres i tråd med avtalen om valg av fondsoperatør selv om polsk side har utfordret avtalen som er inngått. For øvrig går samarbeidet med EØS-midlene for Polen greit, noe som er veldig viktig siden Polen er største mottakerland, med 809 mill. euro. Flere viktige programavtaler ble undertegnet i Warszawa nå 12. september.

Men det er fortsatt ett land vi ikke har undertegnet avtale og ferdigstilt forhandlingene om ny rammeavtale med, og det er Ungarn. Forhandlingene pågår fortsatt, men det er veldig vanskelig. Til tross for flere forsøk på å komme fram til løsninger for forvaltning av fondet for sivilt samfunn, har vi ikke lyktes med det. Sammen med Island og Liechtenstein, som er de to andre giverlandene, er vi helt klare på at fondet for sivilt samfunn må forvaltes uavhengig av myndighetene. Ungarn har motsatt seg det.

Vi er bekymret for den negative utviklingen når det gjelder demokrati og rettsstat i Ungarn, og støtte til sivilt samfunn er usedvanlig viktig i den situasjonen vi nå er i. Vi håper fortsatt at vi skal kunne bli enige med Ungarn, men vi kommer ikke til å fire på prinsippene. Jeg vil også legge til her at vi har, som jeg nevnte sist, heller ingen intensjon om å inngå avtale på de øvrige programområdene med mindre vi blir enige om dette. Det skal ikke være sånn at Ungarn kan få de andre programmene uten å gå inn i en enighet om sivilsamfunnsmidlene. Det gjelder for alle mottakerland, ikke bare Ungarn, men det er viktig, fordi på ungarsk side har de også foreslått at det kunne være en mulighet.

Det jeg skal si nå, vil jeg helst unnta fra referatet:

Det er ikke så mye som tyder på at vi kan finne en løsning som begge parter kan godta i nær framtid. Vi forventer at Ungarn i fortsettelsen vil legge press på oss, f.eks. ved å forsøke å lage problemer for praktiseringen av EØS-avtalen eller ved å koble fondssaken til andre saker, f.eks. industrikontrakter, som de har gjort. Det mener vi er en uakseptabel kobling. Vi kommer til å fortsette å stå fast på vårt standpunkt. Det er også den veldig klare oppfordringen fra sivilt samfunn i Ungarn, som jeg redegjorde for her tidligere.

Jeg vil også bare nevne at under et bilateralt besøk til Bulgaria i begynnelsen av uka, hadde jeg møte med fondsforvalter der. Dette er det også fint om vi kan unnta fra referatet. Der var også fondsforvalter veldig tydelig på at dersom man gir etter for kravene til Ungarn, vil veien være kort også i mange andre av landene rundt Ungarn til at de da vil ha de samme kravene. Det er en betydelig utfordring.

Så noen EØS-saker. Jeg vil nå orientere om noen EØS-saker og kort nevne EUs tredje energimarkedspakke. Alltinget ga – som dere er kjent med – 2. september tilslutning til tredje energimarkedspakke og ACER. Det var en langvarig debatt, men regelverket ble vedtatt med klart flertall – 46 mot 13 stemmer. Notifisering fra Island til EØS-komiteen om at de forfatningsrettslige kravene er oppfylt er ventet i løpet av kort tid. Regelverket vil tre i kraft dagen etter at Island har notifisert EØS-komiteen. Det er bra at denne saken nå kan tre i kraft i hele EØS-området, ikke minst for det nordiske energisamarbeidet.

Så til EUs nye kontrollforordning på matområdet. Kontrollforordningen vil bli innlemmet i EØS-avtalen 27. september. Forordningen gjelder offentlig kontroll og annen offentlig virksomhet som skal sikre god etterlevelse av regelverket for mat, fôr, plantevernmidler, dyrehelse og dyrevelferd. Forordningen er en revisjon av den gamle kontrollforordningen fra 2004 som allerede er en del av EØS-avtalen. Forordningen fungerer som en overordnet paraply for alle kontrollbestemmelser på matområdet, og den retter seg hovedsakelig mot offentlige tilsynsmyndigheter som ligger til grunn for størstedelen av Mattilsynets kontrollvirksomhet i dag. Forordningen viderefører mesteparten av dagens gjeldende regelverk, men styrker myndighetenes kontroll. Omfanget er også utvidet til flere kontrollområder, sånn at en i større grad sikrer kontroll med hele matkjeden. Gjennomføringen i norsk rett vil medføre økonomiske konsekvenser, og det er nødvendig med Stortingets samtykke om godkjenning av EØS-komiteens beslutning i medhold av Grunnloven § 26. Kostnadene gjelder bl.a. utvikling og drift av IKT-systemer, opplæring og informasjonstiltak. Forordningen skal tre i kraft i EU 14. desember 2019 og det tas sikte på at den trer i kraft samtidig i Norge. Som representanten Gjelsvik var inne på, proposisjonen om Stortingets samtykke vil bli lagt fram for Stortinget innen kort tid.

Så til slutt en orientering om rapporteringspliktsaken. I desember 2018 konkluderte ESA i en grunngitt uttalelse med at de norske reglene om rapporteringsplikt for norske oppdragsgivere som benytter seg av utenlandske oppdragstakere og arbeidstakere, er i strid med EØS-reglene om fri flyt av tjenester. Reglene innebærer at norske oppdragsgivere som benytter utenlandske arbeidstakere og arbeidstakere til å gjennomføre kortvarige oppdrag i Norge, plikter å gi skattemyndighetene informasjon om oppdraget. Sånn har det altså vært i Norge siden 1970-tallet. Reglene er nødvendige for at skattemyndighetene skal kunne fastsette riktig skatt. I tillegg bidrar reglene til å motvirke konkurransevridning og arbeidslivskriminalitet.

ESA innledet saken mot Norge i 2016. ESA hevdet at rapporteringsplikten utgjør en restriksjon på den frie flyten av tjenester og er i strid med EØS-avtalen. Vi er fra norsk side uenige i dette. Saken har vært drøftet gjentatte ganger med ESA og i forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2017 ble det vedtatt enkelte begrensninger i rapporteringspliktens omfang som trådte i kraft 1. januar 2018. I brev til ESA 5. april 2019 fastholdt Finansdepartementet at rapporteringsreglene er nødvendige og proporsjonale for å sikre riktig og lik beskatning, og at det derfor ikke strider mot EØS-avtalen. ESA har nå Norges svar til vurdering. Hvis ESA beslutter å gå videre med saken, er neste formelle skritt å bringe saken inn for EFTA-domstolen.

Finansministeren har bedt om et møte med ESAs kollegium for å diskutere saken ytterligere og synliggjøre hvor viktig rapporteringsplikten er for det norske skattesystemet. Møtet skal etter planen holdes i Brussel førstkommende tirsdag, 24. september.

Lederen: Er det noen som ønsker ordet?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det er mange og store temaer og jeg skal prøve å stille spørsmål kjapt.

For det første: Når det gjelder brexit og forberedelser til hva som skal være Norges forhold til Storbritannia framover, registrerte jeg at statsministeren i sommer var sitert på at det mest effektive og rasjonelle var å kopiere en eventuell handelsavtale mellom EU og Storbritannia. Er det representativt for det som er Norges holdning, eller har en en selvstendig vurdering av hva som er Norges interesse når det gjelder handelssamarbeid?

Så et spørsmål når det gjelder koordinering med andre EFTA-land. Foregår det noen koordinering med andre EFTA-land om prosessen opp mot Storbritannia, eller er det primært et bilateralt løp som Norge kjører?

Og til det siste: Jeg har registrert i sveitsisk media at det blir tatt opp igjen mulighetene for at en må invitere Storbritannia til EFTA dersom det blir et «no deal»-scenario, og at en parlamentarikerdelegasjon skal dra fra Sveits til Storbritannia i oktober. Da vil jeg gjerne spørre om dette er noe som har vært drøftet med sveitserne, og hva som er norsk holdning til det per nå.

Så kort til kontrollforordningen: Nå blir dette en egen sak i Stortinget, så jeg skal ikke gå så dypt inn i den per nå. Men jeg har spørsmål til et par ting. Når det gjelder virkeområdet, har jeg oppfattet det sånn at Mattilsynet i sitt høringsbrev tidligere har sagt at GMO også er en del av virkeområdet, mens det ikke blir beskrevet fra regjeringens side. Jeg vil gjerne få klarhet i det. Punkt nr. 2: Er dette en forordning som på noen områder vil bidra til liberalisert handel og eventuelt liberaliserte regler? Punkt nr. 3: Det er beskrevet en god del ekstra kostnader for offentlige myndigheter her, men når det gjelder kostnader for private aktører som en sier vil bli betydelige, er det ikke konkretisert. Har en noe tall på det? Jeg vil i hvert fall anmode om at det kommer i den saken som blir forelagt Stortinget.

Hårek Elvenes (H): Utenriksministeren sa – 9. mai, var det vel – under redegjørelsen i Stortinget at man hadde forberedt seg så godt som mulig på ulike utfall av brexit. I kjølvannet av alt det som har oppstått etter 9. mai i Storbritannia, har det oppstått nye eventualiteter for Norge som man har måttet forberede seg på? Hva er endringen fra den redegjørelsen utenriksministeren holdt 9. mai i forhold til den situasjonen vi står i nå, kort fortalt?

Lederen: Det er en veldig uforutsigbar situasjon. Jeg viser til at Storbritannia er mer uforutsigbar enn vi kunne forutse, men ut fra de forutsetningene kan jeg ikke se annet enn at Utenriksdepartementet er veldig godt forberedt på den situasjonen i den grad man kan være det.

Så vil jeg bare si at det er viktig å være tydelig overfor Ungarn og ikke fire på prinsippene der. Det vil få konsekvenser når vi ser at menneskerettigheter og fritt sivilsamfunn er under press, ikke bare i Ungarn, men i stadig flere land.

Så vil jeg si fra Arbeiderpartiets side at vi hadde ønsket at næringsministeren skulle komme på dette møtet og redegjøre for handelsavtale med Brasil og konsekvenser for regnskogen, men det kommer vi tilbake til på et senere møte, og også knyttet til utsatt ratifikasjon av avtalen.

Så vil jeg også legge til at Ursula von der Leyen deltok som Tysklands arbeidsminister i Norge den gangen jeg var arbeidsminister. Da var hun spesielt opptatt av trepartssamarbeidet og hvordan det fungerte i Norge – likestilling, pappaperm og alle disse spørsmålene – så her har vi mulighet for å samarbeide godt i tida som kommer.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vil bare begynne med spørsmålet fra Elevenes. Det er i den veldig komplekse og uoversiktlige situasjonen som er nå, for så vidt lett å tenke at mye har forandret seg. Men i prinsippet har det ikke det. Det er rett og slett fordi vi hele veien har vært forberedt på begge scenarioer, både en «deal» og en «no deal». Det er klart at det eneste som på mange måter har forandret seg – og det var for så vidt litt før 9. mai – er at brexit-datoen ble utsatt til 31. oktober. Men det medførte ingen endringer i behovet for f.eks. andre avtaler enn det vi har hatt til nå. Men vi fortsetter å jobbe med forberedelsene til det som skal skje etterpå, og der er vi allerede godt i gang og det har vi vært en periode. For når enten en overgangsperiode er et faktum, eller en hard brexit er et faktum, kan også britene begynne å forhandle de framtidige avtalene. Det kan de jo ikke gjøre nå, så lenge de er medlem. Det er et arbeid der vi også har – i likhet med Storbritannia – et sterkt ønske om at vi skal være godt på linje. Men det er ikke ukomplisert det heller, og det kommer til å kreve ganske mye av både britene og oss. Og jeg vil nok si at noen av de store utfordringene vi ser, er kapasitetsspørsmål. Vi er jo ikke de eneste som skal forhandle med britene, og vi kan også se for oss at forhandlingsrundene med EU kan bli ganske lange og krevende.

Så til komitélederen: Jeg er veldig enig i ditt poeng om ikke å fire på kravene. Det har vi for det første verken hjemmel til eller interesse av. Jeg mener også det ville være et helt feil signal å sende. Jeg opplever også at Stortinget her står helt samlet bak det. Vi har jo diskutert dette i Europautvalget flere ganger og i redegjørelsene og jeg opplever at det er full tilslutning til det som er givernes linje. Vi kommer til å fortsette å jobbe med det utgangspunktet og – som sagt – heller ikke inngå de andre avtalene før vi ser resultater på dette området som er akseptable.

Så til spørsmålene fra Gjelsvik: Når det gjelder det framtidige forholdet, var jeg litt inne på at vi er i gang med å se på det. Som jeg vel har nevnt her også tidligere, er det klart at vi på mange måter vil være avhengig av å se konturene av forholdet mellom Storbritannia og EU også fordi vi er en del av det indre marked, og veldig mye av det som skjer – i den grad det blir avtaler som knytter britene tett til EU – vil være relevant også i en EØS-sammenheng. Så kan jo situasjonen også bli motsatt, at det blir en slags minimumsløsning, som gjør at vi må ha mer omfattende avtaler med Storbritannia. Disse spørsmålene jobber vi nå med i hele regjeringa, for alle fagdepartementene har sine store og små områder som skal være en del av disse framtidige forhandlingene.

Vi snakker mye og godt med både Island og Liechtenstein. Vi har ikke snakket direkte om forhandlingsopplegg, men et illustrerende eksempel er at denne varehandelsavtalen som vi har inngått, er også inngått med Island – den midlertidige varehandelsavtalen. Sånn at vi har en god dialog med dem, og dette er noe vi snakker om hver gang vi møtes – som det heter – enten det er i EU-sammenheng, EØS-sammenheng eller det er i nordisk kontekst og muligheten til å diskutere det.

Til spørsmålet om Sveits: Vi har ikke diskutert akkurat dette EFTA-spørsmålet med Sveits. Men jeg har jo tidligere her redegjort for at det er ikke gitt at denne modellen er verken i britenes interesse eller for den del i norsk og EFTA-interesse, bl.a. fordi økonomiene våre er så ulike og interessene på viktige områder er ofte motsatt av våre, henholdsvis defensive og offensive. Sånn at dette er et spørsmål som hittil – mener jeg – har vært relativt lite på den britiske dagsordenen. Jeg vet at den diskuteres med jevne mellomrom i andre land, men foreløpig har ikke det vært en tematikk.

Så til spørsmålet om kontrollforordningen. Jeg må bare allerede fra starten si at dette ikke er mitt spesialområde og flere av spørsmålene til Gjelsvik vil jo bli besvart i det som kommer til Stortinget. Men plantehelse er ikke en del av EØS-avtalen. GMO-mat og -fôr er p.t. ikke inntatt i EØS-avtalen. GMO-regelverket fra 2003 er ikke inntatt. Så relevante GMO-forordninger i kontrollforordningen vil derfor ikke være relevante p.t.

Når det gjelder kostnadsbildet, er den informasjonen jeg sitter på per nå – men dette vil bli utdypet videre i det som kommer til Stortinget – at man beregner både engangskostnader og årlige kostnader for Mattilsynet, og det er utvikling og gjennomføring av opplæring og informasjonstiltak, revisjon, inspeksjon og veiledning av laboratorier, utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer, dokumentasjon og tilgjengeliggjøring. Sånn som det ligger per nå – men jeg tar alle mulige forbehold om at dette kan endre seg til det kommer til Stortinget, og at det kan være andre faktorer som også skal inn – er det beregnet som hovedtrekk en engangskostnad i 2020 for Mattilsynet på 13 mill. kr og årlige kostnader på ca. 3 mill. kr for Mattilsynet. Så det er der bildet ligger nå.

Lederen: Flere har ikke bedt om ordet og det er ikke meldt inn flere saker, så da kan vi heve møtet og ønske utenriksministeren god tur til USA og generalforsamlingen i FN.