Sak nr. 1 og 2 ble behandlet sammen.

Modulf Aukan (KrF) (ordførar for sakene): Den første saka vi har til behandling i dag, gjeld revisjon av ei lov som har hatt og vil få mykje å seia for dei fleste bygder i Noreg.

Grunnlaget for Ot.prp. nr. 57 for 1997-98 er m.a. eit utvalsarbeid som vart lagt fram hausten 1995, med tittelen «Jordskifteverkets framtidige arbeidsoppgaver».

Høyringsfråsegnene har det vorte lagt stor vekt på. Det har gått ca. 25 år sidan arbeidet med den loven som vi har i dag, starta. Det har skjedd mykje i landbruket og i samfunnet elles på desse åra. Vektlegging av utmarksnæringar, gardsturisme og bygging av skogsvegar har endra føresetnadene i stor grad. Miljøforhold har også fått ei sterkare stilling, både generelt i opinionen og i lovgivinga.

Eit viktig prinsipp ved lovendringa er at ein vil prøva å møta samfunnsmessige behov i høve til grunnforhold på ein effektiv måte, slik at partane vert minst mogleg berørte. Ein kan også gjennom jordskifte skaffa grunneigar ny grunn i staden for pengeerstatning.

Det er brei semje i komiteen om at jordskifteretten vert vidareførd som særdomstol. Dette er også i tråd med det eit samla storting sa i 1993.

Komiteen går inn for at det vert opna for eit generelt høve for det offentlege til å krevja jordskifte, arealbyte, i tilknyting til utbyggingstiltak. I slike saker er det jordskifteretten som er skjønnsrett, og føresetnadene vil vera at avstått areal pluss skade- og ulempeerstatningar vert erstatta med areal. For å få dette til er det viktig at ein i slike saker sikrar seg høveleg areal der forholda ligg til rette for dette.

Erfaringane som er gjorde dei seinaste åra i samferdselsjordskifte, er gode. Spesielt ved Gardermoen-prosjektet, inklusive framføring av banen, har det vist seg at dette med jordskifte i slike saker er både samfunns- og privatøkonomisk gunstig.

Reglane om bruksordning og felles tiltak, slik som jakt, fiske, beite, vegar, grustak og hytter, er utbetra på vesentlege område. Det vert innført ein ny regel om at den einskilde parten i lag som er skipa av jordskifteretten, berre heftar for sin eigen del i forhold til tredjeperson.

Problematikken kring leigejord har fått eit monaleg omfang i Noreg i dag. Her har lovforslaget nye reglar. Dersom utleigar og jordleigar er einige, og leigekontrakten er lenger enn ti år på det tidspunktet jordskifte vart fremja, kan jordleigar krevja at den leigde jorda vert utforma som ein del av driftsgrunnlaget hans.

Saksbehandlingsreglane vert no i stor grad harmoniserte med den alminnelege skjønnsloven. Partane sin rettstryggleik synest å verta betra på denne måten.

Ein samla komite har peika på faren som ligg i at kontakten mellom jordskifterett og offentlege planstyresmakter kan verta for nær, noko som i sin tur kan føra til at det oppstår uklare skiljeliner mellom forvaltninga og jordskifteretten. Komiteen ber derfor departementet om å følgja utviklinga nøye på dette området.

Når det gjeld Innst. O. nr. 13, til Ot.prp. nr. 5 for 1998-99, fastset denne dei gebyra som no skal betalast for saker etter nemnde jordskiftelov. Ein foreslår å innføra dei same prinsippa som i rettsgebyrloven, der rekvirenten av ei sak pliktar å dekka alle utgifter til m.a. sakkunnige og særlege undersøkingar.

Dei økonomiske konsekvensane av lovforslaget er berekna til ein inntektsauke på ca. 6 mill. kr. Av dette utgjer gebyr ca. 3,5 mill. kr.

Dei økonomiske verknadene er alt tekne inn i St.prp. nr. 1, under kap. 4145.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Arbeiderpartiet har merket seg at mange av dem som er hørt i tilknytting til departementets arbeid med endringene i jordskifteloven, har uttalt seg positivt om de erfaringer en har med jordskifte. Det legges stor vekt på både private og samfunnsøkonomiske effekter av å bruke jordskifte som instrument i saker hvor det offentlige har behov for areal i en eller annen sammenheng.

Det er på mange måter naturlig at de fleste høringspartene er positive til systemet med jordskifte. En grunneier med landbrukseiendom vil nesten alltid være opptatt av jordskifte framfor ekspropriasjon, fordi arealet er grunnlaget for grunneiers næringsvirksomhet. Skal gården kunne drives videre, må man sørge for å ha tilstrekkelig areal. Samtidig kan det hevdes at dette avhengighetsforhold også på mange måter er kjernen i den kritikk som enkelte reiser mot jordskifteloven, nemlig at dette omtalte avhengighetsforhold reiser spørsmålet om grunneiers rettslige stilling. Dersom en ikke lykkes med et jordskifte, vil alternativet ofte være ekspropriasjon.

Det blir hevdet at en kan få situasjoner der grunneier aksepterer en avgjørelse i jordskifteretten til tross for at en mener seg dårlig behandlet, fordi alternativet kan framstå som enda dårligere.

Arbeiderpartiet har merket seg det brev Den Norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening har sendt til komiteen den 28. september i år. Her går det fram at disse foreningene er svært betenkt over jordskifterettens rolle sett i forhold til prinsippet om domstolenes uavhengighet. Særlig er Den Norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening betenkt over det de opplever som en binding mellom jordskifteretten og den aktuelle planmyndighet.

I sitt brev trekker Den Norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening følgende konklusjon:

«Vi mener at i stedet for å fortsette den klattvise utvidelse av jordskifterettens doms- og skjønnskompetanse, er tiden nå inne til å foreta en prinsipiell nyvurdering av hele ordningen med en særdomstol for de aktuelle sakstypene og forholdet til planmyndighetene.»

Det er grunn til å merke seg denne uttalelsen.

Samtidig vil Arbeiderpartiet peke på alle de høringsinstansene som har uttalt seg positivt til hvordan jordskifterettens arbeid virker i praksis. Disse uttalelsene kommer både fra organisasjoner som representerer et betydelig antall grunneiere, og fra flere fylkesmannsembeter. I denne sammenheng går jeg ut fra at fylkesmannsembetene også har greid å vurdere spørsmålet om hvordan de ulike partene i en jordskiftesak får ivaretatt sine rettslige interesser, på samme måte som jeg går ut fra at f.eks. Norges Bondelag er opptatt av det samme på vegne av alle sine medlemmer.

Uttalelsene tilsier at systemet i tilknytning til jordskifteretten fungerer bra ut fra brukernes perspektiv. Det må selvsagt tillegges svært stor vekt når Odelstinget i dag behandler disse lovendringene. Likevel skal det bli interessant å få se vurderingene fra Domstolkommisjonen og Domstolstrukturutvalget hva angår disse prinsipielle sidene av jordskifteretten. Arbeiderpartiet vil imidlertid ikke avvente disse vurderingene før man behandler de foreslåtte endringene i jordskifteloven. De endringene som ligger i proposisjonene, synes som en naturlig følge av samfunnsutviklingen på dette området.

Arbeiderpartiet vil også understreke at det offentliges interesser i areal blir stadig mer omfattende, ikke minst sett i forhold til de økte miljøinteresser som staten ønsker å ivareta. I den sammenheng er det etter Arbeiderpartiets mening klart at jordskifte ofte kan fungere konfliktdempende og øke det lokale engasjement for den aktuelle miljøutfordringen, og ikke minst i forhold til det relativt omfattende barskogvernet man nå gjennomfører, vil Arbeiderpartiet understreke viktigheten av jordskifte som et instrument til å ivareta både miljø- og næringsmessig viktige forhold.

Arbeiderpartiet har særlig merket seg omtalen av det omfattende jordskiftet som fant sted i tilknytning til utbyggingen av Gardermobanen og den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Vi er enig i at jordskifte synes å være et hensiktsmessig instrument i tilknytning til slike store samfunnsmessige inngrep. Derfor er det all grunn til å høste erfaringer fra dette jordskiftet når det offentlige starter planarbeidet med andre tilsvarende saker.

I slike store jordskiftesaker vil utfallet ofte avhenge av statens evne til å ha tilstrekkelig ledig areal på egen hånd som kan inngå i jordskifterettens arbeid i den aktuelle sak. Her vil staten som grunneier ofte bli utfordret. Arbeiderpartiet vil peke på at staten er en stor grunneier, ikke minst gjennom Statskog, men også en institusjon som Opplysningsvesenets fond. Landbruksdepartementet har iverksatt en evaluering av hvordan Statskog opererer etter omdannelsen til statsforetak sett i forhold til de mål Stortinget trakk opp ved denne omdannelsen. I denne sammenheng vil det være interessant om departementet også vurderer hvorvidt og eventuelt hvordan Statskog i framtiden skal agere i jordskiftesaker der staten har betydelige interesser. Det samme vil også være tilfellet for en institusjon som Opplysningsvesenets fond og eventuelt andre statlige instanser.

Arbeiderpartiet vil anbefale komiteens innstilling i de to aktuelle sakene.

Øystein Hedstrøm (Frp): Forslagene i proposisjonen om utvidelse av jordskifterettens arbeidsoppgaver vil bidra til å styrke den enkelte grunneiers rettssikkerhet.

De fleste av høringsinstansene stiller seg også positive til dette på bakgrunn av de erfaringer man har med jordskifte. Det er heller ingen tvil om at arealbytte vil være et egnet virkemiddel for mange grunneiere som et ledd i å oppnå en effektiv og rasjonell utnyttelse av ressursene. Derfor må det anses som fordelaktig at arealer som er i offentlig eie, kan benyttes for å tilgodese private eiere ved arealbytte. Fra et prinsipielt standpunkt må det være en riktigere erstatning å kunne erstatte tapt areal med nytt areal istedenfor å omregne tapt areal mot et pengevederlag. Fremskrittspartiet ser på jordskifteretten som et egnet organ til å stå for dette.

Rødsmoen-saken var en stor jordskiftesak. I forbindelse med etableringen av Rena leir inngikk Forsvarets bygningstjeneste og de berørte grunneiere en avtale om å løse arealspørsmålet ved hjelp av arealbytte fremfor tradisjonell ekspropriasjon med pengeerstatning. Christie-utvalget som har vurdert erfaringene fra Rødsmoen, sier at denne jordskiftesaken er gjennomført på en måte som i sin helhet fremstår som vellykket. Utvalget sier videre at det er overveiende sannsynlig at staten sparte penger ved å gjennomføre erverv ved arealbytte fremfor tradisjonell erstatning. Begge parter kan dermed komme godt ut. Staten kan tjene penger på å gjennomføre arealbytte fremfor tradisjonell erstatning. Grunneieren, som ofte har en landbrukseiendom, har også fordeler fordi arealet er eksistensgrunnlaget.

Den videre utvikling av jordskifteretten med utvidede arbeidsoppgaver som nå foreslås, gir muligheter for å etablere alternative løsninger på areal- og eiendomsrelaterte problemer. Lovforslaget gir jordskifteretten hjemmel til å utmåle erstatningen for tapet som grunneieren er påført, ved at eiendommen tilføres en tilsvarende arealverdi som den taper.

Enkelte høringsinstanser har riktignok uttrykt betenkeligheter med det de oppfatter som en binding mellom jordskifterett og planmyndighet. Men i den forbindelse vet vi at Domstolkommisjonen og Domstolstrukturutvalget vil vurdere de prinsipielle sidene ved dette, og det resultat vil bli lagt fram på et senere tidspunkt.

Fremskrittspartiet vektlegger i alle fall de positive erfaringene man har med jordskifte, og vil på denne bakgrunnen slutte seg til innstillingen om endringer i jordskifteloven.

Ansgar Gabrielsen (H): Formålet med jordskifteinstituttet er å omforme eiendoms- og rettighetsforhold slik at de eiendommene som inngår i et jordskifte, skal kunne utnyttes på en bedre måte. Siden denne ordningen ble etablert tidlig i forrige århundre, har den hatt stor betydning for verdiskapingen i jord- og skogbruket. Fjerning av blandingsteiger og fordeling av allmenninger og rettigheter har vært viktig for å klargjøre og befeste eiendomsforhold. Klare og praktiske eiendomsforhold har stor betydning for det private initiativ og for verdiskaping. Når bonden og småbrukeren selv høster fruktene av eget arbeid og har rasjonelle enheter å jobbe på, stiger både motivasjonen og det økonomiske utbyttet.

Mye av gevinsten ved jordskifte er for lengst hentet ut, og det kan virke som om jordskifterettene i stor grad befatter seg med mange saker som har marginale private og samfunnsøkonomiske gevinster. I henhold til § 3 i jordskifteloven skal jordskifte ikke fremmes «dersom kostnadene og ulempene blir større enn nytten for kvar einskild eigedom». Jordskifteloven har således et klart privatøkonomisk siktemål. Jordskifteloven skal fremme økonomisk hensiktsmessige driftsenheter og bidra til klart avgrensede eiendomsrettigheter. På bakgrunn av flere enkeltsaker der grunneiers eller rettighetshavers nytte av jordskiftet har vært neglisjerbar, finner jeg grunn til å understreke at det må foreligge en klar og påviselig privatøkonomisk gevinst for at det skal holdes et jordskifte. Det er ikke alltid tilfellet i dag. Høyre ser derfor fram til en helhetlig gjennomgang av jordskifterettens gjenstående arbeidsoppgaver og arbeidsform.

Høyre ser positivt på at det legges til rette for at grunneiere som ved ekspropriasjonsvedtak mister grunn, blir kompensert gjennom et jordskifte med det offentlige. Erfaringsmessig får grunneierne i slike tilfeller bedre og mer formålstjenlig erstatning enn ved ordinære erstatningsoppgjør. Jeg konstaterer at de mange gode erfaringene med slike jordskifter, f.eks. i forbindelse med Gardermoutbyggingen, er bakgrunnen for departementets forslag om å utvide jordskifterettens virkeområde i ekspropriasjonssaker.

Høyre er skeptisk til departementets forslag om å utvide den nåværende ordningen med samferdselsjordskifte i jordskifteloven § 6 til såkalt oreigningsjordskifte. Forslaget innebærer at kompetansen til å kreve jordskifte i forbindelse med utbyggingstiltak blir utvidet til å gjelde for offentlige styresmakter med ekspropriasjonshjemmel, uavhengig av arten av tiltaket. Jeg mener det hefter klare prinsipielle betenkeligheter ved jordskifterettens ofte underordnede forhold til offentlige plan- og reguleringsmyndigheter. Når jordskifteretten fatter sine avgjørelser, må den i praksis ha godkjenning fra kommunale myndigheter og klargjøre om en eventuell kjennelse er i overensstemmelse med gjeldende og fremtidige kommunale planvedtak. Den prosessen kan innebære at kommunale planmyndigheter ikke bare legger premissene for jordskifterettens kjennelse, men aktivt bidrar til det endelige utfallet. I tilfeller der kommunen selv er part i saken eller senere blir part i saker som den aktuelle kjennelsen har betydning for, er domstolens uhildethet tvilsom. Det foreliggende forslaget kan bidra til å forsterke disse betenkelighetene.

Jeg viser i denne forbindelse til Den Norske Dommerforenings og Den Norske Advokatforenings syn på departementets forslag uttrykt i et brev av 28. september 1998 til næringskomiteen:

«Hvis dette forslaget vedtas, vil kommunene nødvendigvis bli parter i mange § 6 -saker, i egenskap av ekspropriant. Vi er særdeles betenkt over et system som innebærer at kommune A i en jordskiftesak opptrer som rettsmiddelinstans overfor jordskifterettens planvedtak, og i neste sak som saksøker i en § 6-sak. I prinsippet synes ordningen også å åpne for at kommunen i ettertid kan overprøve samme sak, f.eks. dersom skifteplanen som avslutter samferdselsjordskiftet inneholder tiltak som går inn under de før nevnte forskriftene. Et slikt system er rettssikkerhetsmessig uakseptabelt.»

Høyre deler langt på vei disse synspunktene, og mener det er behov for en prinsipiell gjennomgang av hvordan de oppgavene jordskifteretten er tillagt, best kan løses. I påvente av en mer prinsipiell gjennomgang av alle sider av jordskifterettens funksjon og fremtid vil Høyre imidlertid av hensyn til de åpenbare fordelene grunneierne ofte har av jordskifte i ekspropriasjonssaker, likevel slutte seg til Regjeringens forslag om endringer i jordskifteloven.

I proposisjonen anslår departementet at de foreslåtte endringene i jordskifteloven og enkelte andre utvidelser av jordskifterettenes arbeidsoppgaver krever mer enn 30 nye årsverk. Høyre mener jordskifteretten må foreta en strengere prioritering mellom ulike jordskiftesaker og unnlate å behandle saker der den privatøkonomiske nytten av et skifte er marginal. De ressursene som spares på denne måten, bør i stedet nyttes til de oppgavene jordskifteretten nå pålegges. Jeg vil signalisere at vi derfor vil gå imot økte bevilgningsforslag som skyldes den foreslåtte utvidelse av jordskifterettens virkeområde. Jeg gjentar behovet for en prinsipiell og omfattende gjennomgang av jordskifterettens rolle, og håper Regjeringen så snart som mulig følger opp komiteens sterke og enstemmige ønske om en slik gjennomgang.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg er glad for at en samlet komite slutter opp om forslaget til revisjon av jordskifteloven fra 1979, og også for saksordførerens solide gjennomgang av det saksområdet som er til behandling.

Revisjonen fører til at offentlige myndigheter rent allment nå kan kreve jordskifte i tilknytning til utbyggingstiltak. Forslaget bygger bl.a. på de positive erfaringene en har fra de såkalte samferdselsjordskiftene. Jeg viser i den forbindelse til evalueringen av grunnervervet i Gardermosaken. Det er også grunn til å peke på den nylig avgitte innstillingen om en evaluering av jordskiftesaken på Rena leir, Rødsmoen. Hovedbudskapet synes å være at både grunneiere og utbyggere foretrekker jordskifte framfor tradisjonell ekspropriasjon ved større offentlige grunnerverv.

Lovrevisjonen åpner også adgang for vernemyndighetene til å kreve jordskifte. Vi står overfor store utfordringer ved gjennomføring av barskogvernet. Etter min vurdering vil arealbytte gjennom jordskifte kunne være et meget godt alternativ i forhold til ekspropriasjon basert på kontanterstatninger i nettopp disse store og arealkrevende sakene.

Endringsforslagene åpner også for at kommunene kan kreve jordskifte i tilknytning til boligbygging, skoler, industri, friluftsliv, idrettsanlegg m.v.

Jeg ser det som særs viktig at jordskifte nå kan bli et godt egnet virkemiddel ved nedlegging av private jernbaneoverganger. Ved innføring av høyhastighetstog står vi kanskje overfor nedleggelse av flere tusen slike overganger. Jeg viser også til de tragiske ulykker vi den senere tid har hatt på slike overganger. Lantmäteriverket, som nærmest kan kalles en søsterorganisasjon til Jordskifteverket, har vist seg å være et velegnet og effektivt organ ved gjennomføringen av slike tiltak i Sverige.

Et hovedmål i landbrukspolitikken har bl.a. vært å skape bærekraftige bruk, senke kostnadsnivået og en økt vektlegging på miljøhensyn. Jeg har merket meg at komiteen mener at en videreutvikling av jordskifteretten står sentralt i en slik omstilling. Jeg er enig med komiteen i dette. Jeg vil likevel understreke at jordskifteretten er en særdomstol som må bygge sin virksomhet på grunnleggende domstolsprinsipper. Jeg er rimelig overbevist om at vi gjennom denne revisjonen har funnet den riktige balansen mellom disse hensynene.

Jeg har merket meg at komiteen tar opp forholdet mellom jordskifteretten og offentlige planmyndigheter. Jeg vil igjen understreke at jordskifterettens virksomhet skal utøves på grunnlag av alminnelige domstolsprinsipper. Departementet vil følge nærmere med i utviklingen på dette området.

Formålsparagrafen om eiendomsutforming blir knyttet opp til et mer tidsmessig og dynamisk tjenlighetskriterium enn tidligere. Miljøvernparagrafen blir utbygd og forsterket. For første gang i jordskiftelovens historie blir det innført bestemmelser som åpner adgang til å trekke leiejord inn i skifteplanen. Når jordeier og jordleier er enige og leietiden er mer enn ti år, kan leiejord inngå i eiendomsutforming til jordleier. En eier vil også kunne kreve at hans eiendom blir utformet med sikte på leiejord.

Jordskifterettene stifter årlig ca. 150 grunneierlag i forbindelse med saker om bruksordning og sams tiltak. Etter gjeldende rett bygger ansvarsformen til disse lagene på solidaransvar. Etter forslag i proposisjonen skal ansvarsformen til den enkelte part nå begrenses til bare å gjelde hans andel i saken. Investeringstiltak som kan medføre stor risiko for tap, som f.eks. kommersiell hyttebygging og råstoffutvinning, skal ikke lenger kunne gjennomføres etter vedtak av jordskifteretten. Rettens oppgave blir å være tilrettelegger. Det skal ligge til partene ved flertallsvedtak om de skal gjennomføre slike planer. En eventuell gjennomføring forutsetter at det blir opprettet et driftsselskap, og at mindretallet blir sikret inntekter basert på markedsverdi. Etter min vurdering er disse endringene en viktig nyvinning.

Rettssikkerheten til partene har stått sentralt under revisjonsarbeidet. Det blir derfor gjort en rekke endringer for å styrke denne. Det blir innført en ny avgjørelsesform, vedtak, som er av stor viktighet i denne forbindelse. Det blir innført tilhørende bestemmelser om saksbehandling og begrunnelse.

Jeg har sett det som viktig å innføre adgang til å gjenoppta en jordskiftesak etter de alminnelige bestemmelser i tvistemålsloven. Jeg har sett det som minst like viktig å gi partene adgang til å gjenoppta en jordskiftesak på grunnlag av endringer i de forvaltningsmessige forutsetninger som en jordskifteplan eventuelt måtte bygge på.

Under lovarbeidet har to vilkår vært av grunnleggende betydning:

Det ene gjelder forutsetningen om at det skal skapes en privatøkonomisk gevinst ved et jordskifte. Det andre gjelder den såkalte tapsgarantiklausulen, som sikrer at ingen part kan tape ved å bli part i et jordskifte. Disse viktige vilkårene blir videreført og skal legges til grunn ved alle framtidige jordskiftesaker.

Den enstemmige komiteinnstillingen er av stor betydning for Jordskifteverkets videre arbeid, og jeg ser den også som en honnør til det tillitskapende og viktige arbeidet som jordskifterettene utfører over hele landet.

Det er viktig å legge merke til at de som bruker dette lovverket, gir positive tilbakemeldinger, noe som for meg, som statsråd er et av de viktigste argumentene for at dette er et nyttig instrument slik det fungerer i dag. Jeg vil gjerne også tilføye at det som utøves gjennom jordskifteretten på denne måten, er samfunnsøkonomisk godt tjenlig arbeid

Så en liten merknad til slutt når det gjelder større saker der jordskifte blir brukt, som det er vist til i innstillingen og som jeg også har vist til i mitt innlegg. Det forutsettes her naturligvis at det offentlige har areal for å kunne delta i den typen jordskifte. Så i saker som en vet kommer, er det viktig at det offentlige har dette i tankene når eiendom er til salgs, for det kan brukes i den typen skiftesaker når vi eventuelt skal foreta slike grep som det er vist til, og som har vært positivt også i forhold til denne innstillingen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sakene nr. 1 og 2.