Gunnar Kvassheim (V) (ordfører for saken): Forslagsstillerne tar til orde for en egen forskrift som skal fastsette regler for kommunenes kostnader ved beregning av investeringer, drift og vedlikehold på vann- og avløpssektoren. Det pekes på at det bør opprettes en uavhengig kontrollfunksjon, og at revisjonsordningen må bli bedre.

Videre vil forslagsstillerne åpne for større adgang for forbrukerne til å påklage gebyrfastsettelsen. Forslagsstillerne mener også at den enkelte kommune bør kunne avvike fra loven hvis denne får virkninger som blir urimelig tyngende for abonnentene. Når flertallet i komiteen velger å avvise forslaget, er det fordi en mener at det meste allerede er ivaretatt, eller blir ivaretatt gjennom den pågående revisjonen av forskriften.

Det er lett å finne eksempler på uheldige enkelttilfeller med eksisterende forskrifter. Flertallet mener likevel at det er praktiseringen som i disse tilfellene er for dårlig. Kommunene kunne benytte loven i større utstrekning når det gjelder klage, fritak for abonnentene o.l.

Store deler av vannledningsnettet i norske byer og tettsteder er svært gammelt. Det stammer for en stor del fra begynnelsen av århundret, og oppfyller ikke moderne krav til sikkerhet for å framskaffe hygienisk betryggende og tilstrekkelig vann. I løpet av neste tiår må store deler av nettet legges om, med store kostnader som konsekvens. For å klare dette må kommunene ha anledning til å ta gebyr som dekker kostnadene. De må også ha stor frihet til å løse oppgavene på forskjellige måter. Komiteen ønsker ikke å avgrense den kommunale friheten i dette spørsmålet.

I brev fra Miljøverndepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert den 12. januar i år, viser departementet til at det arbeides med revisjon av gjeldende forskrift for kommunale vann- og avgiftsgebyrer. Noen av endringene i representantene Hedstrøms og Solholms forslag er allerede ivaretatt i den reviderte forskriften. En gruppe organisasjoner, deriblant Forbrukerrådet, NHO og Norsk vann- og avløpsverkforening, har i fellesskap kommet med endringsforslag som vil kunne gi bedre samsvar mellom det tjenesten koster, og det brukeren skal betale. En todelt gebyrmodell er en del av dette.

Når det gjelder den foreslåtte endringen i plan- og bygningsloven § 65, der forslaget innebærer at kommunen i noen tilfeller ikke kan kreve tilknytning til offentlig anlegg, viser komiteens flertall til brev fra Kommunal- og regionaldepartementet, der det redegjøres for disse problemstillingene. Paragraf 65 inneholder allerede en skjønnsmessig adgang for kommunene til å unnta bygninger og eiendommer fra tilknytningsplikt. Vi ser ingen grunn til å forsterke dette. En for vid aksept av private anlegg kan medføre at utgiftene for opparbeiding av offentlige anlegg blir store for dem som knytter seg til anleggene.

Øyvind Vaksdal (Frp): Det er i dag stor ulikhet fra kommune til kommune når det gjelder fastsettelse av gebyr for vann- og kloakkavgifter. Dette fører i mange tilfeller til forskjellsbehandling og stor urimelighet for enkeltpersoner. Det har sin bakgrunn i at lov om kommunale vann- og kloakkavgifter gir kommunene stor frihet til selv å fastsette gebyrene på dette området.

Videre regulerer plan- og bygningsloven § 65 krav om tilkobling til offentlig vannledning. Dette kan også virke klart urimelig for mange. Vi har sett eksempler på at enkelte som er tilknyttet privat vannverk med bedre vannkvalitet enn det offentlige, blir tvunget til å knytte seg til det offentlige vannverk med dårligere vannkvalitet. Dette skjer spesielt ved eiendomsoverdragelser.

Dokument nr. 8-forslaget som i dag behandles, slår fast hovedprinsippene bak de nåværende regler, der intensjonen skal være at forbrukerne av fast eiendom fortsatt fullt ut skal dekke alle kostnadene i forbindelse med offentlige vann- og kloakkanlegg. Formålet med endringene er å fjerne de urimeligheter bestemmelsene har gitt grunnlag for.

Undersøkelser har vist at de kommunale gebyrer har økt kraftig de senere år, og konfliktene som følge av dette har også vært økende. Vann- og kloakktjenestene skal være selvfinansierende og ikke en kommunal inntektskilde, slik det dessverre er i enkelte kommuner i dag. Prinsippet om selvkost skal hindre kommunene i å overprise sine tjenester, slik at de ikke gis anledning til å subsidiere andre deler av kommunens drift.

Dokument nr. 8-forslaget tar også til orde for at de kommuner som ønsker det, kan fjerne tilknytningsavgiften, slik at kommunene fullt ut kan dekke sine utgifter over årsavgiften.

Det bør videre settes klare retningslinjer for fastsettelsen av gebyrene, og regelverket bør gi abonnentene bedre vern enn i dag, slik at også forskjellene fra kommune til kommune kan bli mindre.

Det er riktig som departementet hevder i sitt brev av 12. januar, at deler av lovforslaget er gjeldende rett ved at de er tatt inn i forskriftene til loven. Det er også positivt at departementet for tiden arbeider med å revidere gjeldende forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyr.

Jeg vil likevel påpeke at selv med de forskriftsendringene departementet viser til, vil det være viktig å foreta de foreslåtte lovendringer, slik at vi i fremtiden kan oppnå et bedre og mer langsiktig forbrukervern samt at lovendringsforslagene vil hindre at kommunene tvinger innbyggerne til å gå over fra et privat vannverk til et offentlig vannverk ved eiendomsoverdragelse.

Jeg er imidlertid både forbauset og skuffet over at Fremskrittspartiet ble stående alene om forslaget i komiteen. Dette skal bli interessant, ikke minst med tanke på den kommende kommunevalgkampen.

Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 1, på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget er tatt inn på sidene 4 og 5 i innstillingen.

Presidenten: Øyvind Vaksdal har teke opp det forslaget han refererte til.

Jan Tore Sanner (H): Bare noen korte merknader fra Høyres side. Vi mener at forslagsstillerne reiser både interessante og viktige problemstillinger. Vi mener imidlertid at forslaget trenger en grundigere utredning og bør være gjenstand for en mer omfattende høringsrunde enn det komiteen har hatt anledning til. Vi vil derfor be departementet om å se på intensjonene bak forslaget og legge forslaget ut til en større høring, hvor både kommunene og representanter for forbrukerne, dvs. abonnentene, er representert.

Vaksdal peker selv på en viktig problemstilling. Han sier at kommunene har stor frihet på dette området. For Høyre er det et viktig poeng at kommunene skal ha stor frihet generelt. Det dreier seg om tilliten til det kommunale selvstyret, og jeg er helt enig med representanten Vaksdal i at det vil kunne bli en viktig sak i den kommende valgkamp.

Ellers er det bred støtte for det prinsipp at kommunal avgiftsbelegging skal være til selvkost. Det er imidlertid ingen plikt for kommunene til å drive effektivt, og derfor ønsker Høyre at departementet også ser på om det bør innføres en anbudsplikt for avgiftsbelegging av kommunale tjenester, slik at man sikrer at innbyggerne får tjenesten til en så lav pris som mulig.

Helt til slutt: Det er et moment i forslaget som vi mener vil kunne være problematisk, og det er forslaget om å fjerne tilknytningsavgiften og dytte hele kostnaden over på årsavgiften. Det ville i så fall bety at de som allerede har betalt tilknytningsavgift, vil få en høyere årsavgift, og da innfører man en ny urettferdighet i systemet.

Vår oppsummering er at vi vil be departementet å se nærmere på dette, og derfor ønsker vi at forslaget skal vedlegges protokollen, og ikke avvises, slik flertallet legger opp til.

Jeg tar herved opp forslaget fra Høyre.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har teke opp det forslaget han refererte til.

Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.