Torny Pedersen (A) (ordfører for saken): Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og regjeringspartiene, viser i denne innstillingen til at det er et viktig mål å sikre offentlig styring og kontroll med vannkraftressursene, som er en del av vår nasjonalformue.

Olje- og energidepartementet foreslår i denne proposisjonen at avtaler om langsiktig disposisjonsrett av vannkraftressursene skal være konsesjonspliktige. Det foreslås også endringer i styringsretten, der det offentlige skal eie minst to tredjedeler av både kapital og stemmer.

Innenfor kraftsektoren har man ulike eierstrukturer. Én form for eierrettigheter er at enkelte fylkeskommuner har rett til medeierskap i statlige vannkraftutbygginger. Medeiendomsretten har for det meste vært positiv for de fylkeskommunene som har, og som har hatt, denne retten, ved at medeiendomsretten har gitt større sikkerhet for tilgang på elektrisk kraft og økonomiske fordeler etter hvert som anleggene ble nedbetalt. Denne medeierskapsordningen, som gir anledning til å ta ut en andel av kraftproduksjonen, har for det meste tilfredsstilt hensynet til nasjonal styring og kontroll. Den fylkeskommunale medeiendomsretten har derfor ikke tidligere krevd konsesjonsbehandling.

Etter at Nordland fylkeskommune, gjennom A/S Nordlandskraft, inngikk avtale den 23. april 1998, underskrevet den 2. september 1998, med to utenlandske selskaper om videresalg på langsiktige kontrakter, noe de hadde anledning til i og med at langtidsutleie ikke var konsesjonsbelagt, trådde altså hensynet til nasjonal styring og kontroll inn. Dette er grunnen til at Arbeiderpartiet, sammen med Sosialistisk Venstreparti og regjeringspartiene, vil innføre konsesjonsplikt for å regulere langsiktige avtaler. Med dette hindrer man en uthuling av den statlige ressursforvaltningen i vannkraftspørsmål.

Noen har hevdet at konsesjonsbeleggingen er med på å forringe fylkeskommunenes medeiendomsrett. Her er det proposisjonens innhold om langsiktighet som utløser en del reaksjoner. Hva som er langsiktighet, er lite presisert i proposisjonen, men statsråd Marit Arnstad antyder i et svar til komiteen angående ENFOs uttalelser om Ot.prp. nr. 19 for 1998-99 at avtaler med varighet inntil 20 år ikke er regnet som langsiktige, men at dette skal vurderes i hvert enkelt tilfelle, og at det vil være behov for en nærmere klargjøring av hva som skal anses som langsiktig. Det betyr at fylkeskommunen må innhente tilbud og inngå avtaler før kommunen og tilbyder vet om utleieavtalen blir konsesjonsbelagt. Dette er en svakhet i proposisjonen som det er verdt å peke på.

Selv om proposisjonen har et litt tynt grunnlag, er allikevel intensjonene så klare at flertallet i komiteen ikke har problemer med å støtte Regjeringen i framlegget. Fylkeskommunene kan fortsatt benytte seg av medeiendomsretten, men ved eventuell langtidsutleie må utleieavtalen konsesjonsbehandles. Dette er helt i tråd med at flertallet ønsker å ta vare på vår nasjonalformue.

At to tredjedeler av både kapital og stemmer er offentlig eid, er også i tråd med flertallets intensjoner. Dermed unngår man spekulative selskapsdannelser som kan være med på å uthule konsesjonslovgivningen. Et flertall, alle bortsett fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter dermed Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 19 for 1998-99.

Jostein Zazzera (Frp): Fremskrittspartiet og Høyre mener at de fremlagte endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven tydelig viser at hele konsesjonslovgivningen generelt står i veien for en effektiv utnyttelse av kraftressursene, spesielt for opprettelse av mindre kraftverk, samtidig som den utestenger privat kapital og i mange tilfeller også direkte hindrer realisering av ellers lønnsomme utbyggings- og opprustingsprosjekter.

De foreslåtte lovendringer vil også redusere kommunenes, fylkeskommunenes og lokale kraftselskapers mulighet til å inngå langsiktige avtaler og samarbeid med hverandre og med norske og utenlandske investorer.

Fremskrittspartiet og Høyre vil derfor stemme imot de foreslåtte endringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.