Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.
Videre vil presidenten – under sterk tvil, i og med at debattantene ikke synes å være til stede i salen – foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Presidenten har antatt at sakens ordfører er til stede. Det er hun imidlertid ikke. For å komme videre i saksbehandlingen vil presidenten gi ordet til Per Roar Bredvold.
Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet stiller seg undrende til hva bakgrunnen for dette lovforslaget kan være. Hvorfor ønsker et flertall i Stortinget å legge begrensninger på markedsføringen av meninger? Er ikke meninger om aktuelle samfunnsspørsmål noe av det viktigste vi har i samfunnet, og bør ikke vi som politikere være med på å bidra til at disse kommer fram til våre innbyggere på en enklest mulig måte? Fremskrittspartiets standpunkt på dette området er helt klart. Vi ønsker å bidra til at det skal være mulig å kunne reklamere for de demokratiske prosessene, som er så viktige for samfunnet. Fremskrittspartiet ser på dette som et alvorlig inngrep i ytringsfriheten, og vi kan ikke akseptere at man legger en begrensning som denne på den viktigste prosessen vi har i samfunnet, nemlig den demokratiske prosessen. Det må være et paradoks for flertallet i denne sal at man kan reklamere for f.eks. vaskemaskiner, men ikke for aktuelle samfunnsspørsmål og livssyn.
Dersom man ønsker et forbud mot denne type reklame, hvorfor har man da ikke et totalforbud, slik at man kan se en viss logikk i forbudet, og ikke som nå, ha et forbud bare i en type media? Flertallet begrunner forbudet bl.a. med at de resurssterke gruppene i samfunnet uten et slikt forbud vil ha en bedre mulighet til å profilere seg enn andre vil ha. Dette er ikke et holdbart argument. De ressurssterke vil alltid, uansett politiske vedtak, ha større muligheter enn andre til å profilere seg. Slik er det i dag, og slik vil det alltid være. TV-mediet er i dag ikke kun reservert de ressurssterke. Det gjelder for alle former for reklame. Dersom man skal gjennomføre en landsomfattende reklamekampanje, vil det ikke være noe særlig mer kostbart å gjennomføre dette via TV enn via andre former for spredning av reklame. I tillegg kommer TV-mediets fortrinn som en meget miljøvennlig måte å reklamere på. Nye former for spredning av politiske budskap kan skape et nytt og vitalt engasjement rundt politisk arbeid, noe som er helt grunnleggende og viktig i et demokratisk land som Norge. At enkelte andre land har tilsvarende forbud, er overhodet intet grunnlag for at Norge skal ha slike lover. På noen områder må Norge kunne være et foregangsland.
Denne saken reiser dessuten en del prinsipielle spørsmål av juridisk art i forhold til Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dette er vanskelige og til dels uavklarte spørsmål, som det ikke er enkelt for Stortinget å vite hva en rett fortolkning av, er. For Fremskrittspartiet vil det derimot ikke komme som noen overraskelse dersom dette forbudet er i strid med både Grunnloven § 100 og de nevnte internasjonale konvensjonene. Når det fra alle hold signaliseres at det ikke finnes noe entydig svar på de spørsmål som kan stilles om dette, er det etter Fremskrittspartiets mening synd at det ikke har vært mulig å bruke noe lengre tid på saken. Ved f.eks. å gjennomføre en høring om disse spørsmålene kunne Stortinget ha fått med seg verdifull ballast fra en uavhengig og meget kompetent ekspertise, fra f.eks. universitetsmiljøene, før saken ble endelig behandlet.
Et annet spørsmål er hvorfor det skal være lov å reklamere for politiske budskap i radio, men ikke i fjernsyn. Fremskrittspartiet kan ikke se at Regjeringen eller det politiske flertallet kan begrunne dette på en troverdig måte. Fremskrittspartiet er likevel glad for at det nå åpnes for politisk reklame i radio, og tror at dette vil bidra til at det åpnes for slik reklame også i fjernsyn. Radio er en meget viktig kommunikasjonskanal i mange lokalsamfunn. Lokalradio vil derfor spille en viktig rolle når det gjelder spredning av politisk budskap og reklame for livssyn. Lokalfjernsyn får større og større utbredelse i mange lokalsamfunn og vil kanskje i framtiden bli den viktigste kommunikasjonskanalen. Lokalfjernsyn er et medium som vil være godt egnet for politisk reklame, noe som vil kunne øke engasjementet rundt de lokale politiske prosessene.
Dette må være et moment som alle politiske partier må være enig i. I lokalfjernsyn kan lokale politiske partier og organisasjoner få komme fram til befolkningen med sine synspunkter og skape et engasjement rundt disse. Lokalfjernsynskanalene vil med en slik mulighet kunne få ekstra inntekter, noe som vil være meget viktig for deres videre eksistens.
Fremskrittspartiet tror, selv om vi nå tilsynelatende får et forbud, at det ikke vil ta lang tid før det vil bli åpnet for denne typen reklame også i fjernsyn. Slik sett vil det forbudet vi vedtar her i dag, kun være av midlertidig karakter.
Det er ikke slik at de som kjøper reklame på fjernsyn, kan ture fram som de selv ønsker. Alle annonsører må holde seg innenfor rimelighetens grenser samt holde seg til regler for god markedsføringsetikk og til injurielovgivningen. De lovbestemmelser som vi allerede har på disse områdene, vil bidra til at også denne typen reklame holdes innenfor akseptable rammer, i likhet med annen form for reklame.
Jeg vil til slutt fremme fellesforslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.
Presidenten: Per Roar Bredvold har tatt opp det forslag som han refererte til.
Neste taler er Grethe G. Fossum, som egentlig skulle ha innledet debatten. Grethe G. Fossum er sakens ordfører.
Grethe G. Fossum (A) (ordfører for saken): President! Jeg beklager at jeg ikke var til stede da saken begynte.
Politisk reklame har aldri vært tillatt i etermediene. Før oppmyking av kringkastingsmonopolet var det generelt reklameforbud i radio og TV. Etter hvert som medieutviklingen skjøt fart, ble spørsmålet om reklame i radio og TV utredet av Kjølaas-utvalget, som avgav sin innstilling i 1984.
Jeg har lyst til å understreke at politisk og religiøs reklame ikke er den eneste form for reklame som er forbudt. Det er ikke lov til å reklamere for våpen og leketøy, og reklame som er rettet mot underbevisstheten, er også ulovlig.
Det finnes mange norske redaktører som er ytringsfrihetsliberalister. De mener at enhver forbudsregulering, enten det gjelder reklame eller annen publisering, er en trussel mot ytringsfriheten. Den generelle ytringsfriheten er hjemlet i § 100 i Grunnloven, mens det finnes unntak som beskjærer ytringsfriheten i mange andre lover. Det har derfor vært viktig å oppnevne en bredt sammensatt ytringsfrihetskommisjon under ledelse av Francis Sejersted. Denne kommisjonens arbeid blir antakelig ferdig i løpet av 1999.
Jeg tror ikke det vil være noen gledens dag for samfunnsdebatten når man åpner for at etermediene kan vise livssynsreklame og politisk reklame. Inntil nå har tross alt den politiske diskusjon og dagsorden blitt utformet av politikerne og mediene i en slags evig tvekamp. Og uansett hvor populistiske – og fordummende – vi er på hver vår side, gir det i hvert fall en garanti for at standarden på debatten har rot i et samfunnsengasjement, og ikke i et honorar.
Vi vet alle at skillet mellom reklame og retorikk, mellom politikere og PR-agenter, er blitt mer og mer utydelig de siste årene, og mange tjener penger på nettopp denne utydeligheten, bl.a. de nye mediebyråene. Som politikere skal vi hele tiden være oppmerksom på at reklamespråket aldri må overta i den offentlige debatten.
Forslaget som Odelstinget behandler i dag, har en lang historie, og det er mange partier i denne sal som har fulgt historien nøye. Både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har hele tiden stått sammen om å forby politisk reklame og livssynsreklame i etermediene. Hva som har fått Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til å ta et annet veivalg, må de selv redegjøre for, men at de ikke har noen prinsipiell begrunnelse, er jeg ganske sikker på. Jeg synes derfor det er vanskelig at et så viktig spørsmål som angår hele vårt politiske liv, nærmest blir et valg som går på regjeringspartienes fred med hverandre.
Det Regjeringen foreslår i proposisjonen, er å tillate reklame for livssyn og politisk budskap i radio, men å forby det i fjernsyn. En rekke andre europeiske land forbyr eller begrenser adgangen til å sende reklame for livssyn eller politisk budskap i radio og fjernsyn. Land som det er lett å sammenlikne seg med, f.eks. Frankrike, Irland, Spania og Storbritannia, har slike begrensninger. Begrunnelsen fra mange av disse landene er at ingen spesiell gruppe skal kunne utnytte mediene til uimotsagt å framføre sin oppfatning og, f.eks. gjennom økonomiske muligheter til å kjøpe reklame, hindre meningsmotstanderne i å komme til orde. Det bør være mulig for alle parter å kunne imøtegå kritikk, om de har penger eller ikke.
Proposisjonen tar for seg Grunnloven § 100, om vernet om ytringsfriheten, og flertallet i komiteen støtter Regjeringens syn, nemlig at et forbud mot reklame for livssyn og politisk budskap kan anses som en akseptabel begrensning i ytringsfriheten, og dermed ikke er i strid med Grunnloven § 100.
Også når det gjelder Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 19, er dette flertallet enig i Regjeringens konklusjon om at et forbud ikke er i strid med våre internasjonale forpliktelser.
Arbeiderpartiet synes det er viktig at det skal være forbud mot å sende reklame for livssyn eller politisk budskap i fjernsyn. Bakgrunnen for forbudet mot reklame for livssyn er at religiøse spørsmål og livssynsspørsmål berører dypt personlige følelser, og at reklame på dette området kan virke støtende på mange mennesker, uansett om det sendes på TV eller i radio. Dette vil ramme en rekke trossamfunn og livssynsorganisasjoner som har som formål å fremme oppslutning eller å forkynne et religiøst budskap.
Begrepet «politisk budskap» omfatter alle meddelelser, uansett form, som har til hensikt å fremme tilslutning eller til å påvirke.
Flertallet i komiteen støtter også at Statens medieforvaltning, som i dag har tilsyn med reklamereglene i kringkastingsloven og forskrifter som ikke ligger inn under forbrukerområdet, overtar tilsynet med reklamereglene for livssyn og politisk budskap.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Trond Helleland (H): Politisk reklame og reklame for livssyn skal altså ikke være tillatt i etermediene, men det er tillatt i alle andre medier og reklamekanaler. Ser Arbeiderpartiet overhodet ingen problemer med at denne typen reklame er tillatt i aviser, på Internett, på store plakater og i brosjyrer som vi får i postkassen, mens den ikke skal være tillatt i etermediene?
Hvordan vil Grethe G. Fossum karakterisere Arbeiderpartiets mange og dyre reklamekampanjer i forbindelse med valgkampene – er de fordummende eller opplysende?
Jeg ser at Arbeiderpartiet, etter at vi nå i dag sannsynligvis åpner for adgang til i hvert fall radioreklame, vil vurdere å kjøpe reklametid i forbindelse med valgkampen. Hvordan vil Grethe G. Fossum forholde seg til det – vil hun reagere med å si at dette må vi unngå fordi det vil virke fordummende på den offentlige debatt, eller vil Arbeiderpartiet nå akseptere at denne muligheten vil bli åpnet og presentere høyverdig, god reklame som virker opplysende på den norske velger? Ser ikke Grethe G. Fossum at det er tvilsomt i forhold til ytringsfrihet å differensiere mellom de ulike typer medier som her er omtalt?
Ser Arbeiderpartiet noen problemer med at humanitære organisasjoner, naturvernorganisasjoner og fagforeninger, som f.eks. LO, heretter ikke skal ha adgang til å spre sitt budskap via reklame i radio og TV? Og ser Grethe G. Fossum at det kan være noen fare for demokratiet og virke fordummende dersom f.eks. LO kunne informere om noen av sine synspunkter på aktuelle politiske saker gjennom etermediene?
Grethe G. Fossum (A): Det er faktisk slik at Arbeiderpartiet ser mer enn det Høyre gjør. Vi ser og innser og tar konsekvensen av at etermediene er et meget virkningsfullt medium, som faktisk har mer tyngde og går lenger inn i folks bevissthet enn de trykte mediene.
Så til spørsmålet som jeg forventet ville komme, nemlig om hva som vil skje når radioreklame blir tillatt. Det er faktisk slik at Arbeiderpartiet går imot kontantstøtten, men vi forbyr ikke våre medlemmer å motta kontantstøtte når loven er trådt i kraft. Og det er faktisk også slik at selv om Høyre har gått imot en del lover, noe veldig mange høyrefolk gjør, er det ingenting som er korrupt i forhold til det. Men den samfunnsutviklingen som Høyre vil ha, med tillatelse til reklame for livssyn og politiske budskap i radio og TV, tror vi er med på å undergrave det demokratiet vi har. Det vil gjøre den politiske debatten mye flatere og mye mindre spennende enn den er i dag.
Per Roar Bredvold (Frp): I avisen Vårt Land av 5. juni 1999 sier universitetsstipendiat Kyrre Eggen at det er i strid med Grunnloven å holde politisk reklame og livssynsreklame unna fjernsynsskjermene. Han sier videre:
«Det finst ingen reelle grunnar for å skilja mellom radio og fjernsyn. Og politiske ytringar er i kjernen av ytringsfridommen.»
Hvordan ønsker representanten Fossum å forholde seg til dette?
Grethe G. Fossum (A): Jeg har også lest det Kyrre Eggen sier om politisk reklame. Det er helt klart at her har man forskjellige oppfatninger om hvordan dette forholder seg til Grunnloven. Det Arbeiderpartiet gjør, er å forholde seg til Justisdepartementets og Regjeringens vurdering av dette. Hvis representanten fra Fremskrittspartiet ikke synes de vurderingene som er gjort, er gode nok, så må han få en annen ekspertise. Sannsynligvis vil den ekspertisen ligge i en rettssak, hvor man bedømmer de forskjellige tingene, for det er faktisk ikke stortingsrepresentantene som skal bedømme om lovene holder mål eller ikke. Dette er en sak hvor jeg tror man må velge hvilken ekspertise man vil støtte, og her har Arbeiderpartiet valgt å støtte Justisdepartementet og Regjeringen i deres vurdering av om dette er i strid med Grunnloven eller ikke.
Det vi har valgt å se bort fra, er de samfunnsmessige konsekvensene av det å ta vekk det forbudet som vi har hatt helt til nå, og den samfunnsmessige konsekvensen som Fremskrittspartiet virkelig ønsker. Og Fremskrittspartiet er vel det partiet som har mest penger å bruke nettopp på politisk reklame. De har kanskje også de politiske budskapene som egner seg aller best for reklame, fordi de er korte og konsise og lite innholdsrike. Dermed er det kanskje Fremskrittspartiet som vil tjene aller mest på reklame.
Trond Helleland (H): Jeg er glad for å høre at Arbeiderpartiet ikke forbyr sine medlemmer å motta kontantstøtte, selv om de var imot loven. Det var en nyttig opplysning.
Representanten Fossum var i forbindelse med debatten om kontantstøtte meget opptatt av at vi måtte ha et empirisk grunnlag for det vi hevdet. Representanten Fossum etterspurte stadig vekk forskning da vi hadde debatten om kontantstøtte.
Representanten Fossum sier veldig klart at TV og radio er så sterke medier, har så stor gjennomslagskraft, at dette ville være skummelt. Det ville undergrave demokratiet, sa representanten Fossum, dersom vi åpnet for politisk reklame og lyvssynsreklame i disse mediene. Da har jeg lyst til å stille følgende spørsmål: Hva slags forskning er det representanten Fossum baserer seg på? Kan hun vise til en forskningsrapport, eller kanskje to, som underbygger dette? Departementet hevder også at dette er et sterkt medium, og det hevder også Forbrukerombudet, men når en går dette nærmere etter i sømmene, er det ingen som har noen rapport å vise til som kan begrunne dette. Er det ikke da et tankekors at store annonsører velger andre medier enn fjernsyn når de skal reklamere for sine produkter? Det er ikke slik at all reklame for et produkt går på fjernsyn. Hvis det hadde vært slik som representanten Fossum hevder, at dette er et altoverskyggende medium, ville naturligvis alle annonsørene valgt fjernsynet som sitt reklamemedium. Men det gjør de altså ikke. Kan representanten Fossum forklare det?
Grethe G. Fossum (A): Jeg etterlyste ganske mye forskning når det gjaldt kontantstøtten. Det var et område hvor man hadde en del tall som kunne vise oss hvordan verden ville bli når den ble innført, så det var kanskje lettere å få tak i forskningsresultater på det området.
Det er riktig som Helleland sier, at vi ikke har klart å finne fram til forskning som viser at etermediene har en sterk gjennomslagskraft. Men det vi vet, er at reklamebransjen faktisk bruker 1 milliard kr på TV 2 i løpet av et år for å reklamere. Jeg har aldri ansett reklamebransjen for å være dum, faktisk er den ganske smart. Og den kaster ikke 1 milliard kr ut av vinduet, eller ut av TV-ruten, hvis den ikke tror reklame har noen som helst påvirkning. Bransjen må jo oppleve at den selger noe. Det som er sterkt ved TV – sterkt er kanskje ikke et riktig ord å bruke – er at det når veldig mange mennesker på kort tid, og det er med på å skape en felles bevissthet om nettopp det produktet når man har råd til å sende det ut på TV. Dermed er det kanskje bare Høyre som ikke tror at etermediene har den gjennomslagskraften som reklameverdenen betaler for. Og kanskje representanten Helleland burde høre litt på reklamefolkene når de velger å annonsere på TV og i radio, som også er veldig sterkt.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Ola T. Lånke (KrF): Diskusjonen om politisk reklame viser at dette er et komplisert emne, og at det er lett å komme i skade for å forenkle problematikken. I denne sammenheng kan det være viktig å ha in mente at vi fram til nå har hatt forbud mot å sende reklame for politiske partier og livssynsorganisasjoner i etermediene.
Dagens forskriftsbestemmelse, som ble fastsatt i 1997, lyder som følger:
«Det kan ikke reklameres for livssyn eller politiske budskap.»
Bakgrunnen for dette var at et flertall i Stortinget flere ganger hadde gitt uttrykk for at denne typen reklame bør være forbudt. Så har Stortingets ombudsmann påpekt at et forbud bør ha en klar hjemmel i lov. Med dette som bakgrunn diskuterer vi i dag et forslag om å tillate reklame for livssyn og politiske budskap i radio, men å forby det i fjernsyn. I begrunnelsen for at Regjeringen har valgt å skille mellom slik reklame i fjernsyn og tilsvarende i radio, har den lagt vekt på at Fjernsynet har større gjennomslagskraft og påvirkningseffekt enn radio. Det er i denne sammenheng vist til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har lagt vekt på at fjernsyn er et særlig sterkt medium. Av dette har Regjeringen altså sluttet at radio er et medium med mindre påvirkningskraft enn fjernsyn. I tillegg har Regjeringen anført at radioreklame er rimeligere å produsere og vil derfor ikke favorisere kapitalsterke grupper eller organisasjoner i like stor grad.
Fremskrittspartiets og Høyres representanter har i sine merknader innvendt at forslaget representerer en begrensning i ytringsfriheten. Ja, Fremskrittspartiet hevder til og med at det er i strid med Grunnloven § 100. Til dette er å si at Regjeringen har vurdert dette grundig, og konklusjonen er at det representerer en begrensning i ytringsfriheten, vel å merke en legitim begrensning, som altså ikke strider mot Grunnloven, men tvert imot er akseptabel, ja til og med ønsket.
Nå er det ikke gitt at fullt frislipp av all slags reklame i alle medier er løsningen for å verne om ytringsfriheten. Her er jeg enig med vår kulturminister, som i en avisartikkel nylig stilte et lignende spørsmål i Dagsavisen den 20. februar 1999, der hun peker på at en ved et begrenset forbud kan bidra til å fremme ytringsfriheten, «bl.a. ved at ressurssterke grupper ikke får et fortrinn når det gjelder mulighetene til å fremme synspunkter i kringkastingen». Statsråden peker også på at erfaringen til nå heller ikke tilsier at den aktuelle form for reklame «har en opplysningsverdi som gjør den til en berikelse for samfunnsdebatten. Snarere tvert om». Jeg deler kulturministerens synspunkter i denne saken.
Det må også være klart at mediene står helt fritt til å fremme svake gruppers interesser i medier og i samfunnsdebatten. Vi skal fortsatt verne om ytringsfriheten, men det er viktig å ha klart for seg at det faktisk er ytringsfriheten vi kjemper for, og ikke økt påvirkning av kommersielle interesser. Et forbud mot reklame for politiske partier og livssynsorganisasjoner i etermediene forhindrer på ingen måte den offentlige debatt om politiske eller religiøse spørsmål. Forbudet skal være begrenset både med hensyn til medium, altså fjernsyn, og med hensyn til på hvilken måte ytringene vedrørende politikk eller livssyn forbys framsatt i dette mediet, altså i form av reklame.
Jeg vil også vise til Den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 10, som sikrer enhver rett til å ha egne meninger og til å motta og meddele informasjon og idéer uten inngrep fra offentlige myndigheter og uavhengig av landegrenser. Denne retten kan imidlertid innskrenkes hvis andre viktige hensyn tilsier det. Hvis man deler vurderingen av at forbudet mot reklame for livssyn eller politiske budskap ikke strider mot vernet om ytringsfrihet, blir spørsmålet om hvorvidt forbudet skal opprettholdes eller ikke, et politisk spørsmål. Og det er det vi skal ta stilling til i dag. Kristelig Folkeparti deler synspunktet til de høringsinstanser som vurderer det slik at forbudet mot reklame for livssyn eller politiske budskap ikke strider mot vernet om ytringsfriheten.
Det er viktig å fremheve at allmennheten gjennom kringkasting i størst mulig grad bør ha rett til saklig og allsidig informasjon om den politiske og livssynsmessige virkelighet. Alle grupper bør også ha mest mulig like muligheter til å fremme sitt syn. Konsekvensen av dette vil for Kristelig Folkepartis vedkommende være at vi ikke ønsker at denne informasjonen skal formidles via TV-reklame. Vi opplever i dag en tiltakende tabloidisering av den politiske debatten. Vi ønsker ikke en ytterligere utglidning ved å tillate formidling gjennom fjernsynsreklame. Vi legger samtidig ikke skjul på at enkelte av de hensyn som taler for et forbud mot kringkastingsreklame for livssyn og politiske budskap, er mindre tungtveiende for reklame i radio enn for fjernsynsreklame. Det er med dette som bakgrunn vi vil anbefale Regjeringens forslag.
Jeg tar herved opp forslag nr. 2 fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Presidenten: Ola T. Lånke har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Jon Olav Alstad (A): Kristelig Folkeparti har alltid støttet opp om det forbudet mot politisk reklame som vi i det minste har trodd at vi har hatt, og som vi har trodd har vært virkningsfullt. Når vi prøver å ta initiativ til å få gjort det mer effektivt, kommer Kristelig Folkeparti tilbake med en litt annen holdning. I den forbindelse har jeg noen spørsmål: Hvorfor tillater man ikke politisk reklame i lokal-TV når man tillater det i P4? Hvor går det prinsipielle skillet mellom P4 og lokal-TV?
Etter at representanten har vist hvor problematisk det vil være å forsvare det, kan jeg følge opp med følgende spørsmål: Hvor lenge tror Kristelig Folkeparti at deres holdning til politisk reklame på TV vil være rådende før man tar konsekvensen av dagens første liberalisering og tar skrittet fullt ut og tillater politisk reklame også på TV?
Ola T. Lånke (KrF): Representanten Alstad har stilt meg to spørsmål. Han viser til at Kristelig Folkeparti tidligere har inntatt et standpunkt mot reklame for livssyn og politiske budskap i etermediene, og det stemmer. Vi har fortsatt en restriktiv holdning til dette, som jeg har forsøkt å underbygge i mitt innlegg. Vi ønsker ikke en utglidning på dette feltet.
Det første spørsmålet fra Alstad gikk på hvorfor vi ikke vil godta politisk reklame i lokal-TV når vi kan tillate det i P4. Nå har ikke vi argumentert prinsipielt i det hele tatt for det standpunkt som vi går inn for, og som Regjeringen har anbefalt i proposisjonen. Vi ser imidlertid at utviklingen i dag går i retning av en stadig utvisking av grenser mellom ulike medier. Når man har lagt vekt på å sette et skille her, er det fordi man ser det som det mest realistiske standpunktet, den mest realistiske grensen å trekke. Og når grensen er trukket mellom radio og fjernsyn, gir svaret på spørsmålet fra representanten Alstad seg naturlig, for det ene dreier seg om TV, og det andre dreier seg om radio.
Så til spørsmålet om hvor lang tid vi tror vår holdning vil være rådende før vi tar konsekvensen og går til en full utglidning. Det er ikke slik at det nødvendigvis behøver å gå den veien, det kan selvfølgelig være mulig at vi kan skape flertall for en annen holdning, som kan peke den andre veien. Men for å være realistisk tror jeg dette er et spørsmål om å holde en demning, forsøke å demme mest mulig opp for en utvikling som vi antakeligvis vil se skyte fart i tiden som kommer. Jeg kan ikke svare på hva som kommer til å skje i morgen. Nå prøver vi å holde denne demningen og ta konsekvensen av at vi ikke ønsker en utglidning av den politiske debatten. Vi ønsker ikke en reklamekrig i fjernsynet mellom politiske partier og organisasjoner. Vi ønsker først og fremst en saklig og redelig debatt som kan gi mest mulig informasjon til folk.
Trond Helleland (H): Jeg synes på mange måter at Lånke slapp katta ut av sekken i sin siste svarreplikk når han sier at de overhodet ikke har argumentert prinsipielt for sitt syn. Det er helt riktig, og jeg føler at vi i denne saken er i den samme situasjonen som vi har vært i når det gjelder kuttet i pressestøtten, der regjeringspartiene har lagt fram et forslag som etter vår mening i hvert fall er brukbart, men så har de altså ingen vilje eller evne til å følge opp dette med argumenter for, men sier at en skal holde stand, og at demningen er i ferd med å briste osv. Ser Lånke at det kan bli et problem i forhold til Grunnloven § 100, om vern om ytringsfriheten, at man nå skal åpne for reklame i radio, men ikke i TV? Vil det gjøre det enda enklere for dem som eventuelt skal gå til sak om dette, å nå fram i en rettsavgjørelse? Hvis det er slik at Lånke og Kristelig Folkeparti ikke har noen prinsipielle argumenter i forhold til dette, hvorfor kunne ikke Kristelig Folkeparti ventet på Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, som er like rundt hjørnet? Det hadde vært interessant å se hva Ytringsfrihetskommisjonen faktisk sier om dette. Høyre har ikke slått fast at dette er i strid med Grunnloven. Vi reiser tvil om det, men vi slår det ikke fast. Jeg ser at flertallet støtter seg til Justisdepartementets vurdering. Det er en rekke jurister som går imot dette, og det er en rekke presseorganisasjoner som sier at dette forbudet er vanskelig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.
Spørsmålet, som Alstad også for så vidt var inne på, er: Hvorfor ikke tillate reklame i lokalfjernsyn, når vi vet at prisen på lokalfjernsynsreklame er mye lavere enn tilsvarende i f.eks. lokalaviser, og absolutt mye lavere enn i P4? Lånke var opptatt av at det ikke bare var de ressurssterke som skulle slippe til. Kunne det ikke vært hyggelig om noen småpartier kunne slippe til med lokal fjernsynsreklame i forbindelse med den lokalvalgkampen vi nå går inn i?
Ola T. Lånke (KrF): Representanten Helleland og Høyre sier i innstillingen at deres standpunkt ikke har vært begrunnet i noe spesielt ønske om å få slik reklame, men de er helhjertet for at dette slipper til. Det er vel helt i tråd med Høyres liberalistiske grunnsyn, hvor de – på linje med Fremskrittspartiet – kjemper for å få full åpenhet når det gjelder slik reklame.
Kristelig Folkeparti ser at politiske og livssynsmessige budskap skaper følelser hos folk, det setter mange følelser i sving. Vi ønsker at denne formidlingen skal skje på en nøktern og saklig måte, ikke tabloidisert eller gjennom et plakatspråk, som bare taler i store bokstaver uten at man får sagt det man ønsker å si – man sier noe annet. Det er bakgrunnen for at vi er restriktive og ønsker å holde igjen på dette, ikke minst når det gjelder det sterkeste og mest gjennomslagskraftige av alle medier, nemlig TV.
Når det gjelder § 100 i Grunnloven, har Justisdepartementets lovavdeling vurdert dette, og Regjeringen har kommet fram til at dette er en forsvarlig juridisk plattform. Vi får vente og se hva rettsavgjørelser eventuelt vil komme til senere, men så langt har vi funnet at vi står på trygg grunn med bakgrunn i de vurderinger som er gjort av Regjeringen.
Når det gjelder Ytringsfrihetskommisjonens utredning, har vi også understreket i innstillingen at vi ikke har sett noe poeng i å vente på den, all den stund Ytringsfrihetskommisjonens mandat ikke inneholder noe om dette. Det er dermed heller ingen grunn til å vente at Ytringsfrihetskommisjonen vil uttale seg om nettopp dette spørsmålet.
Det ville sikkert vært hyggelig om lokalpartier fikk lov til å reklamere for politiske budskap i lokal-TV, men nå har vi satt denne grensen. Vi får se på lokal-TVs rammevilkår, og om vi kan finne andre måter å styrke deres økonomiske grunnlag på. Dette representerer nok heller ikke noe stort potensial, slik at jeg tror vi må gå andre veier for å styrke nettopp lokalkringkastingen.
Grethe G. Fossum (A): Jeg synes det er meget interessant det representanten Lånke her svarer i forhold til replikkene. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har alltid stått sammen om forbud mot politisk reklame og livssynsreklame. I dag svarer representanten Lånke at dette ikke er et prinsipielt spørsmål, og da må det være et praktisk spørsmål eller et verdispørsmål for representanten Lånke og Kristelig Folkeparti.
Han sier også at han ikke ønsker en utglidning, men det finnes ingen muligheter for å kontrollere det i forhold til radio. Han sier også at han gjerne vil vurdere om det en gang i framtiden vil være mulig til å skape et flertall som går inn for forbud mot denne type reklame i radio og TV. Men han kunne jo ha fått et flertall i dag! Regjeringen har sammen med Arbeiderpartiet et flertall, og det flertallet kunne man ha stått på i dag. Derfor synes jeg det blir litt patetisk når regjeringspartiene sannsynligvis har diskutert dette seg imellom, og Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har tapt denne saken i Regjeringen. Jeg synes det er trist at man har gjort et prinsipielt spørsmål til en praktisk ordning for å få Regjeringen til å overleve.
Det må vel være et tankekors for representanten Lånke at Høyre og Fremskrittspartiet er meget glade for at man har tatt det første skritt ut i elendigheten med politisk reklame og livssynsreklame i radio. Synes ikke representanten Lånke fra Kristelig Folkeparti at dette er vanskelig?
Ola T. Lånke (KrF): Representanten Grethe G. Fossum kommer med en replikk som i grunnen er en variasjon over et tema som flere har vært innom. Jeg ser ingen grunn til å gjenta alt jeg har sagt i mitt innlegg og i de to forrige svarreplikkene.
Det er riktig at vi har stått for et restriktivt syn på reklame for politiske budskap og livssynsmessige budskap, og det står vi fortsatt ved. Vi samarbeider gjerne med Arbeiderpartiet om å holde på denne grensen som vi nå har valgt å falle ned på. Jeg har pekt på den utviklingen som i dag er på gang, med utvisking av grensene mellom de ulike mediene. Dette reiser en rekke spørsmål som på en måte er nye, og som man ikke behøvde å ta stilling til for noen år siden, da man tok standpunkter i denne saken. Vi ser at utviklingen går veldig fort. Jeg tror det er viktig hele tiden å vurdere hvor vi kan finne det mest realistiske standpunkt for å gjøre minst mulig skade på den politiske debatt og den livssynsmessige påvirkning. Jeg tror det er vanskelig å se hvor utviklingen vil gå framover. Dette handler om sterke utviklingstrekk på grunn av teknologisk utvikling, kommersiell innflytelse, osv. Jeg tror at vi sammen med Arbeiderpartiet fortsatt skal kjempe mot en utglidning, mot en forflatning av den politiske debatten og for en sakligere informasjonsstrøm, for en bedre debattform. Det står vi sammen om, og det vil vi fortsatt gjøre.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er nå omme. Presidenten vil foreslå at dette møtet heves, og at nytt møte settes kl. 18.
– Det anses vedtatt.
Behandligen av sak nr. 9 fortsatte på kveldsmøtet.