Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 50 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Dette anses vedtatt.

Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken): Jeg beklager at jeg ikke kan holde innlegget på tegnspråk i kveld, men det skyldes mangelfull opplæring. Så presidenten må bære over med min stemme.

Saken Odelstinget nå behandler, gjelder bl.a. tegnspråkopplæring i den videregående skole. Det er en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite som nå foreslår å lovfeste unge og voksnes rett til opplæring i og på tegnspråk i den videregående skole. Stortinget vedtok våren 1997 å be Regjeringen fremme forslag om lovendringer, slik at ungdom fikk lovfestet rett til å velge videregående opplæring på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller videregående opplæring med bruk av tolk i et norskspråklig miljø. Dette fulgte Regjeringen opp i sitt forslag i Ot.prp. nr. 78 for 1998-99. Under komiteens arbeid har vi kommet til at denne retten også bør gjelde voksne elever i den videregående skole, og komiteen fremmer da også i innstillingen et forslag i tråd med dette.

Ungdom i dag har rett til videregående opplæring. Skal bl.a. hørselshemmet ungdom være i stand til å bruke denne retten, må de også ha full rett til å velge å ta videregående opplæring i et tegnspråklig miljø eller med tolk i et norskspråklig miljø. Med dagens lovvedtak får ungdom med tegnspråk som førstespråk en ubetinget rett til å velge opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø, eller til å velge å bruke tolk i den ordinære videregående skole. Ungdom som ikke har tegnspråk som førstespråk, men som etter sakkyndig vurdering har behov for en slik opplæring, får de samme rettigheter til å velge. Vi gir også voksne som er tatt inn i videregående opplæring, den samme rett. Jeg mener dette er viktige framskritt for funksjonshemmede og deres rettigheter. Det gir bedre muligheter til å ta utdanning og kvalifisere seg for arbeidslivet, og det bedrer livskvaliteten.

Komiteen har delt seg i spørsmålet om hvorvidt det skal være en sakkyndig vurdering før fylkeskommunen gjør vedtak om opplæring på tegnspråk, og om hvordan en vil definere et tegnspråklig miljø. Kristelig Folkeparti er med i flertallet som ønsker en sakkyndig vurdering og en definering av et tegnspråklig miljø, som også inkluderer videregående skoler med knutepunktstatus for tegnspråkopplæring.

Kristelig Folkeparti mener en rett til videregående opplæring i og på tegnspråk skal sikre denne gruppen elever de ressurser som er nødvendig for å gi en god opplæring. Den sakkyndige vurderingen kan utrede og ta standpunkt til hvilke opplæringsbehov den tegnspråklige eleven har, og slik sikres en tilpasset opplæring. Disse elevene skal også ha rett til spesialundervisning dersom de ikke har, eller ikke kan få, tilfredsstillende utbytte av det vanlige opplæringstilbudet, slik § 5-1 i opplæringsloven gir.

En kritisk faktor for å gjøre retten til tegnspråkopplæring reell, er at vi har kvalifiserte lærere og døvetolker. Komiteen har merket seg departementets vurdering av at tilgangen er tilfredsstillende nok. Utdanningsinstitusjonene har også satt i gang tiltak for å bedre søkningen til utdanningene i tegnspråk, men det er viktig at departementet følger denne situasjonen nøye framover.

Komiteen har også funnet grunn til å minne Regjeringen om vedtaket i Stortinget våren 1998, om lovfestet rett til opplæring i punktskrift, og vi ber Regjeringen i dette arbeidet foreta en vurdering av organisering og økonomi ved en rettighetsfesting. Når Kristelig Folkeparti er med på dette vedtaket, er det fordi det innebærer en vurdering av alle muligheter og utfordringer knyttet til opplæring i punktskrift for blinde og svaksynte. Kristelig Folkeparti ønsker imidlertid å presisere at vi vil fortsette integreringen av denne gruppen i norsk skole, og vi vil reservere oss noe mot å trekke en parallell til opplæringen for tegnspråklige elever. Dette er imidlertid spørsmål vi må få lov til å gå grundigere inn i i forbindelse med den vurdering som Regjeringen nå blir bedt om.

Til slutt: Dagens endring av opplæringsloven omfatter også en del andre punkter som i hovedsak presiserer gjeldende regler, og jeg vil igjen henvise til innstillingen fra komiteen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det kan høyrast ut som at denne komiteen er samansett av representantar som er prega av forkjøling, og i så måte gjeld det også meg.

Nå er det om lag eitt år sidan opplæringslova blei vedteken her i Odelstinget, og dette dreiar seg altså om ei oppfølging av Stortingets tidlegare vedtak i Innst. S. nr. 275 for 1996-97. Det er ein milepæl for mange at Odelstinget nå behandlar og vedtek endringar i lova som heimlar ein lovfesta rett til vidaregåande opplæring i og på teiknspråk. Det er naturleg å sjå ein slik rett i vidaregåande opplæring i samanheng med grunnskulen og ikkje minst i samanheng med at lova nå òg inkluderer vaksne som er tekne inn til vidaregåande opplæring utan rett til dette etter § 3-1.

Eg registrerer at det er ein stor mangel på utdanna tolkar. Derfor er det positivt at departementet nå arbeider for å få til ei betre tolkeutdanning og samtidig ei betre rekruttering. Eg vil oppmode statsråden om å forsere dette arbeidet.

Så vil eg slå eit slag for eit område som saksordførar ikkje kom inn på, nemleg leirskulane. På mange måtar er leirskulane framleis eit stebarn i det norske skulesystemet, trass i at dei fleste parti her i salen meiner at leirskulane er viktige – dei skal me ha.

Stortingets mål er at alle norske grunnskuleelevar skal få minst eitt leirskuleopphald i løpet av skuletida, fordi vi meiner at dette er eit godt pedagogisk tiltak. Og når me ser på aktiviteten, er det ingen tvil om at det er eit bra tiltak: Om lag 2 500 klassar reiser på leirskuleopphald kvart år.

Nå er det slik at leirskuleverksemda fekk eigne forskrifter i 1993. Det har vore viktig for å sikre og regulere denne verksemda. Regjeringas forslag om å tilsette det pedagogiske personalet i den kommunen leirskulen ligg, er positivt. Men ein uheldig sideverknad kan vere at den altfor låge kostnadsfaktoren i statstilskotet gjer at kommunane som har leirskular, faktisk blir straffa økonomisk og må løyve pengar over eige kommunebudsjett i tillegg til statsbudsjettet.

Dette var eit sidesprang, men det er eit viktig element i arbeidet for å sikre leirskulanes kompetanse og sikre rekrutteringa til dei. I og med at departementet vurderer det slik at dei ikkje har nokon heimel i lova for å utarbeide forskrifter, vil eg be statsråden om å følgje denne utviklinga nøye, og om nødvendig skaffe seg ein heimel i lova. Etter 25 år med altfor liten tryggleik bør nå leirskuleordninga få eit fundament som gir ein varig tryggleik.

Ursula Evje (Frp): I Ot.prp. nr. 78 foreslår departementet ganske kjekt at ungdom med tegnspråk som førstespråk får lovfestet rett til å velge videregående opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller med tolk i vanlige videregående skoler. Alt dette skjer etter innstilling og vedtak i Innst. S. nr. 275 for 1996-97.

Dette høres jo forlokkende ut, hadde departementet foreslått retten ubeskåret. Men det blir for mye! Av praktiske og økonomiske årsaker omfattes ikke hørselshemmede lærlinger av denne retten. Hva betyr en slik avgrensning? Jo, i praksis må disse funksjonshemmede ungdommene i prinsippet velge enda smalere enn funksjonsfriske ungdommer for å få videregående opplæring. De funksjonshemmedes rettigheter er etter dette ikke ivaretatt av, som det står, «praktiske og økonomiske grunner». I stedet vises det til at det gis ekstratilskudd for lærlinger med behov for tilrettelagt undervisning. Det kan i tillegg søkes om tilskudd for særlige utgifter osv. Etter Fremskrittspartiets oppfatning dreier disse formuleringene seg kun om økonomi og det faktum at det er en mangel på både tegnspråklige lærere og instruktører, for ikke å snakke om tolker.

Først nå i 1999 sier man at organiseringen av skoletolking for døve vil bli vurdert i samarbeid med Sosial- og Helsedepartementet. Det er vel noe sent når vi vet at vi har hatt mennesker med hørselshemning i dette landet i svært mange år. Har ikke disse menneskene den samme verdien som oss tilsynelatende funksjonsfriske? Disse skal kunne gis et tilbud i et tegnspråklig miljø på skoleavdelinger i de spesialpedagogiske kompetansesentrene for hørselshemmede. Det er ikke mer enn ett år siden vi gjorde noe med tanke på disse kompetansesentrene også, fordi det var et skrikende behov for å øke bemanningen ved PP-kontorene. Jeg behøver neppe å si noe mer om det.

Retten til å ta utdanning ved kompetansesentrene er igjen ytterligere avgrenset til de kurstilbudene som disse skolene gir. Dette gjelder for øvrig også for knutepunktskolene. Har ikke disse elevene, med såpass mange problemer fra før, den aller minste rettighet og mulighet til å kunne foreta et tilnærmet fritt yrkesvalg? Eller er det ikke så farlig fordi det ikke er så store muligheter for arbeid uansett?

Så til definisjonen av «det tegnspråklige miljø». Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fant å måtte definere dette noe sterkere fordi det i realiteten kunne være hva som helst, og vi har lagt inn en helt klar lovformulering om dette i det forslaget som vil bli fremmet. – Det er ikke bare, bare.

Og så til det faktum at Stortinget i forbindelse med opplæringsloven faktisk gjorde et vedtak også når det gjaldt de synshemmede og blinde, noe som det kunne ha vært naturlig å ta med i denne sammenhengen. Det ble ikke gjort, så det var komiteen nødt til å finne frem og hekte på som et nytt punkt i utkastet til vedtak.

Når det gjelder leirskoler, vil Fremskrittspartiet vise til at det er innført et gratisprinsipp for grunnskolen. Leirskoler er imidlertid ikke gratis, de er avhengig av de enkelte foreldrepars økonomi, uansett om lærerne er ansatt i kommunen eller ikke. Dette gjør at barn i Norge – uavhengig av foreldrenes økonomi – ikke har lik rett til skolering.

Presidenten: Skal representanten Ursula Evje ta opp forslag?

Ursula Evje (Frp): Jeg tar opp det forslag som Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti står sammen om.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Inge Lønning (H): Det er jo så vidt sjelden at Fremskrittspartiet og SV fremmer forslag i fellesskap at det er forståelig at representanten glemte å ta opp forslaget.

I alt vesentlig er det full enighet i komiteen om det som er hovedinnholdet i denne sak. Komiteen har bedt Regjeringen om å komme tilbake med et forslag til lov, og Regjeringen har utført oppdraget, så langt jeg kan se, i samsvar med det som var bestillingen fra komiteen.

Så er det en nyanseforskjell når det gjelder hvor langt man vil gå i retning av å detaljere og presisere uttrykket «teiknspråkleg miljø». Jeg ser vel for min del ikke det helt store behov for den kontroversen på det nåværende tidspunkt, for jeg forutsetter at hvis den formulering som er foreslått fra Regjeringens side, og som flertallet i komiteen slutter seg til, skulle skape problemer av nevneverdig omfang, må det være naturlig å komme tilbake til det på et senere tidspunkt.

Så en liten merknad til representanten Oppebøen Hansens hjertesukk – eller «sidesprang», kalte han det visst – når det gjaldt leirskolesaken. Representanten Oppebøen Hansen har rett i at det eksisterer problemer på dette området fordi kommunene er nødt til å bære en ikke ubetydelig del av kostnadene selv. Og det er også riktig, som representanten Oppebøen Hansen peker på, at dette kan slå uheldig ut – hvis man velger den lovformuleringen som er foreslått – for de kommunene som måtte være i den posisjon at de innenfor sine grenser har en leirskole, eventuelt flere, som da blir pålagt ekstraomkostninger. Men det problemet kunne representanten løse meget enkelt ved å stemme for mindretallets forslag, for da vil ikke problemet være der i den form.

Det er ingen uenighet mellom flertall og mindretall om at leirskolene er viktige pedagogiske tilbud og gode pedagogiske tilbud. Uenigheten er hvorvidt det er formålstjenlig å binde personalet til et ansettelsesforhold i den kommunen hvor leirskolen ligger. Etter mindretallets oppfatning vil det skape en rigiditet i systemet som ikke er til det gode, verken for leirskolene eller for de kommunene som sitter med ansvaret for dem. Så på dette punkt vil jeg mene at henvisningen i innstillingen fra mindretallets side til uttalelsen fra Kommunal- og regionaldepartementet er ganske relevant. Jeg siterer:

«Vi ønsker at fagdepartementene er restriktive i forhold til å foreslå mange og detaljerte krav til kommunens virksomhet.»

Dette forslaget kommer etter mitt skjønn helt klart under kategorien «for mange og for detaljerte krav til kommunens virksomhet».

Rolf Reikvam (SV): Det innlegget vi nettopp hørte, var vel et typisk innlegg for Inge Lønning. Her behandler vi en viktig lovendring, som omfatter en minoritetsgruppe, og så bruker han én setning på den og er litt morsom fordi Fremskrittspartiet og SV står sammen. Resten av tiden bruker han til å snakke om leirskole, som er en ubetydelighet i forhold til det saken dreier seg om.

Det saken dreier seg om, er å gi rettigheter til en gruppe som pr. i dag ikke har disse. Ved denne lovendringen skal de få rett til å velge opplæringstilbud. Det gjelder ungdom som har tegnspråk som førstespråk, og det gjelder ungdom som ikke har tegnspråk som førstespråk, men som etter sakkyndig vurdering også skal få rett til å velge hvor de vil ta opplæringen.

Jeg er glad for den presiseringen som komiteen har gjort i innstillingen, en presisering som kom etter at vi hadde tatt opp et annet forslag, som ikke fikk flertall, men som gikk noe lenger. I tillegg har komiteen i dette forslaget presisert at ordningen også gjelder voksne som har tegnspråk som førstespråk, eller som vil ha bruk for tegnspråk.

Jeg beklager at vi ikke har fått flertall for forslaget til definisjon av tegnspråklig miljø – det var jo det som Inge Lønning syntes det var morsomt at SV og Fremskrittspartiet stod sammen om. Jeg er ikke sikker på at Inge Lønning har oppdaget hva forskjellen består i. Det som Fremskrittspartiet og SV sier, er at med vår definisjon av tegnspråklig miljø utvider vi elevenes valgmuligheter i forhold til dagens system. Det er det vi gjør. I den lovteksten som Høyre går inn for, har man definert tegnspråklig miljø som et miljø hvor de har tilrettelagte tilbud. En ordinær videregående skole med tilrettelagte tilbud er definert som tegnspråklig miljø.

Vi ønsker å definere tegnspråklig miljø til å omfatte tradisjonelle kompetansesentre. Og det har noe med synet på utdanning å gjøre, det har noe med synet på opplæring å gjøre. Opplæring er ikke bare noe som bare foregår i en bestemt undervisningssituasjon. Det er det samlede miljøet som elevene går i, og der de skal fungere, som vil være elevenes opplæringsmiljø. Og da er det viktig, i det miljøet de går i, og det miljøet de skal være i, at de fleste som de skal kommunisere med, kan kommunisere med dem, dvs. at de bruker tegnspråk som språk.

Vi sier ikke med dette forslaget at elvene skal gå der, men vi sier at elevene skal ha denne valgmuligheten, og det er noe overraskende at Høyre, som er opptatt av valgmuligheter, ikke støtter dette forslaget. For vi har faktisk eksempler på at elever har ønsket å gå på et kompetansesenter, men fylkeskommunen har sagt at vi har en knutepunktinstitusjon, det er det tilbudet vi har, og det må dere velge – selv om elevene ønsker sterkt å gå på et kompetansesenter og leve i dette tegnspråklige miljøet. Det overrasker meg som sagt at Høyre ikke vil være med på dette forslaget, for å utvide elevenes valgmulighet.

Ursula Evje har vel tatt opp fellesforslaget til nytt andre ledd, så jeg slipper å gjøre det.

Presidenten: Ja, det er allerede gjort.

Statsråd Jon Lilletun: Hovuddelen i den lovproposisjonen som er lagt fram, som no skal behandlast, gjeld forslag til lovendringar som vil gje individuelle rettar for døve og sterkt tunghøyrde ungdommar i den vidaregåande skulen. Lovforslaget er ei oppfylging av vedtak i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 275 for 1996-97.

Eg er samd med dei som har sagt at dette er ein historisk og viktig dag, med vidareføring av rettar som før har vore i grunnskulen, som no òg kjem i vidaregåande skule.

Forslaget inneber at ungdom som har teiknspråk som fyrstespråk, vil få lovfesta rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø eller vidaregåande opplæring med bruk av tolk i ordinære vidaregåande skular. Før fylkeskommunen gjer vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering.

Når det gjeld målgruppa for retten, er utgangspunktet i lovforslaget at retten skal gjelde døve og sterkt hørselshemma ungdom som har rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1, og som har teiknspråk som fyrstespråk. Det er den einskilde si eiga oppfatning av språkleg identitet som er avgjerande for retten. Dersom ein søkjar skulle vere i tvil om språkvalet, vil den sakkunnige instansen kunne vurdere dette i samråd med søkjaren. Elevar som ikkje har teiknspråk som fyrstespråk, men som likevel har behov for teiknspråkopplæring, vil kunne få slik opplæring med heimel i reglane om spesialundervisning i kapittel 5 i opplæringslova.

Eg registrerer at komiteen allereie no går inn for at lovforslaget skal omfatte vaksne. I St.meld. nr. 32 for 1998-99, Videregående opplæring, gjorde departementet framlegg om at vaksne som vert tekne inn til vidaregåande opplæring, skal gjevast individuell rett til å fullføre opplæringsløpet på same vilkår som dagens rettselevar. Eg såg det i utgangspunktet slik at rettar for vaksne burde innførast samla ved behandling av St.meld. nr. 32, men eg tek sjølvsagt komiteens forslag til etterretning.

Dei som ynskjer å få opplæring i eit teiknspråkleg miljø, vil kunne få dette i skuleavdelingane ved kompetansesentra for hørselshemma og ved nokre fylkeskommunale knutepunktskular. Dette er ordinære fylkeskommunale vidaregåande skular som har særleg kompetanse og tilrettelagde opplæringstilbod for døve og sterkt tunghøyrde elevar og for hørselshemma.

Det er sett i gang ulike tiltak i samband med lovforslaget. Dette gjeld m.a. utvikling av læreplanar og læremiddel og kompetanseheving av lærarar. I tillegg vert det arbeidd med utvikling og samordning av kurstilbod og betalingsordningar i tilknyting til retten. Departementet tek sikte på at retten etter lovforslaget kan setjast i verk frå og med skuleåret 2000-2001.

Så litt om punktskrift. Komiteen viser til Stortingets vedtak ved behandlinga av Innst. O. nr. 70 for 1997-98:

«Stortinget ber Regjeringen fremme sak om lovfestet rett til opplæring i punktskrift.»

Komiteen ber om at dette vedtaket vert fylgt opp snarast.

Departementet er i startfasen med å utgreie spørsmålet om lovfesta rett til opplæring i punktskrift, og tek sikte på at det kan leggjast fram lovproposisjon om dette våren 2000.

Komiteen har i innstillinga kome med forslag om dette vedtaket:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding basert på en vurdering av organiseringen og økonomien forbundet med en rettighetsfestet adgang til opplæring i punktskrift for svaksynte og blinde som tillegg til ordinær undervisning for blinde og svaksynte. Opplæringen skal foregå enten i punktskriftmiljø eller integrert i den ordinære skole etter elevens eget ønske.»

Eg har merka meg dette, og finn det mest naturleg å kome tilbake til desse vurderingane i lovproposisjonen om rett til opplæring i punktskrift. Ein slik lovproposisjon vil innehalde vurderingar av kostnadene ved ei slik lovfesting, i tillegg til ein gjennomgang av kva slags organisering som vil vere den mest høvelege.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.