Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder og ordfører for saken): Utviklingen i omfanget av voldskriminalitet er dyster. Statistikken på landsbasis viste en økning i legemsbeskadigelse med kniv på 15 pst. fra første halvår 1997 til første halvår 1998. Anmeldte legemsbeskadigelser med skytevåpen ble doblet i samme periode. Anmeldte trusler med kniv økte med 18 pst., og trusler med skytevåpen økte med 36 pst.

Oslo-politiets statistikk viser samme trend. Den mildere volden, legemsfornærmelsene, som utgjør det største tallet, går riktignok ned, mens den mer alvorlige volden, legemsbeskadigelsene, øker. Vi kan si at voldstilfellene blir færre, samtidig som volden blir grovere og oftere inkluderer bruk av våpen.

Det var derfor helt på sin plass at riksadvokaten i fjor sommer tok et initiativ for å motvirke økt våpenbruk. Hvis flere av våpnene kan beslaglegges i forkant, vil liv og helse være spart. Høyre støttet derfor riksadvokatens utspill og fremla i høst et forslag, Dokument nr. 8:18 for 1998-99, hvor man bad Regjeringen legge frem lovforslag om dette. I dag har det tilslutning fra alle partiene i justiskomiteen.

Det har riktignok vært diskutert hvilken lov ransakingsbestemmelsene bør inn i, og hvordan lovformuleringen bør lyde.

Riksadvokaten foreslo først at bestemmelsen burde ligge i straffeprosessloven, men i lovproposisjonen står det uttrykkelig at riksadvokaten senere har kommet til at det riktigste er en bestemmelse i politiloven, og at denne kan gjøres mer begrenset enn det opprinnelige forslaget, samtidig som den ønskede virkningen av lovforslaget beholdes.

Det viktigste med den omarbeidede lovformuleringen er at den trekker opp noen presiseringer for i hvilke situasjoner og hvor ransaking kan finne sted, slik at det ikke skapes et inntrykk av at ransaking kan skje vilkårlig. Dette er viktig fordi Den europeiske menneskerettskonvensjonen åpner for ransaking så lenge det skjer etter saklige og etterprøvbare kriterier.

Hele komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, har lagt til grunn at både riksadvokaten og departementet mener det fremlagte lovutkast, riktignok med noen forbedringer fra komiteens side, er den riktigste måten å lovfeste økt ransakingsadgang på. Dette nevnes spesielt, fordi Fremskrittspartiet likevel har valgt å opprettholde riksadvokatens første forslag.

Det er positivt at statsråd Dørum etter ønske fra komiteen fikk frem denne saken før sommeren. Det er også positivt at statsråden gjennom den høringsrunden som ble gjennomført i Politi-Norge, har lyttet til de innvendingene som kom, og at en del av det er tatt inn i departementets forslag.

I tillegg har justiskomiteen i merknader gitt klare premisser for hvordan loven skal forstås, slik at loven blir praktikabel. Det er jo hensikten med loven, at den skal bli brukt. På to områder har justiskomiteen derfor ønsket en endring i lovteksten, og jeg er glad det skjer i forståelse med regjeringspartiene og statsråden.

Vi tar bort det absolutte kravet om å bruke håndholdte metalldetektorer, samtidig som vi sier at dette «fortrinnsvis» vil være den mest skånsomme og effektive måten å gjennomføre ransaking på. Det er helt klart at det i noen situasjoner, f.eks. der våpenet er et slagvåpen av tre, ikke vil være hensiktsmessig med metalldetektor. Da må det være åpning for sunn fornuft.

Videre sier justiskomiteen at det må kunne innhentes samtykke til ransaking for flere enn en person om gangen, slik at lovteksten endres fra «en person» til «person».

På dette grunnlaget anser jeg at de betenkelighetene som fremkom fra Politi-Norge, Kripos og riksadvokaten under høringsrunden, nå er tatt hensyn til i det lovforslaget som foreligger.

I tillegg understreker justiskomiteen at politiet må bruke sin alminnelige adgang til ransaking etter §§ 7 og 10 i politiloven. Erfaringene fra Oslo politikammer er at de økte sine våpenbeslag betydelig etter at det ble gitt nye rutiner for hvordan dagens lovbestemmelser skulle anvendes. Komiteen støtter Oslo-politiets bruk av eksisterende lovverk og understreker at andre politikamre må være oppmerksom på de mulighetene som ligger her, i tillegg til den nye lovparagrafen.

Justiskomiteen forutsetter at praktisk informasjon om gode erfaringer spres fra ett politikammer til et annet, og at Justisdepartementet medvirker til at dette skjer.

På denne bakgrunn vedtar Stortinget i dag, med enstemmig støtte i justiskomiteen, en utvidet adgang til ransaking etter våpen. Dette skjer fullt ut innenfor EMKs bestemmelser og vil være et virkemiddel for å bekjempe grovere vold og øke tryggheten for folk flest.

Jeg anbefaler herved innstillingen.

Jan Petter Rasmussen (A): Kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet står meget sentralt for Arbeiderpartiet. I flere saker som justiskomiteen til nå i denne perioden har hatt til behandling, har dette vært utgangspunktet. Det gledelige er at komiteen har vært meget samstemt i disse sakene, enten i form av en samlet komite eller ved et klart flertall.

Ved flere anledninger har komiteen lagt føringer når det gjelder voldskriminaliteten, og bl.a. gitt klart uttrykk for at straffeutmålingen for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk bør skjerpes, og at kampen mot vold må være et av de høyest prioriterte områdene innen kriminalpolitikken. Videre har et flertall spesielt sagt at straffenivået for forsettlig drap og voldtekt generelt sett er for lavt.

Gjengangerkriminaliteten har også blitt satt i fokus. Stortinget behandlet 4. mai i år Dokument nr. 8:12 for 1998-99 om dette temaet, og la klare føringer for hva som kan og må gjøres for å få de mest aktive gjengangere ut av sirkulasjon.

En annen viktig sak blir behandlingen av Ot.prp. nr. 64 om etterforskningsmetoder, som komiteen etter planen skal gi innstilling på i oktober denne høsten.

I dag dreier det seg om å gi politiet utvidede muligheter til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted. To Dokument nr. 8-forslag, fra henholdsvis Høyre og Fremskrittspartiet, er også fremmet om dette temaet. Ut fra Justisdepartementets arbeid, uttalelser fra politiet og ikke minst fra riksadvokaten har flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, god grunn til å mene at intensjonene i disse to forslag ligger inne i flertallsinnstillingen.

At Fremskrittspartiet vil fortsette sin symbolpolitikk, var ikke uventet, men unødvendig ut fra den mulighet dagens innstilling gir politiet til å foreta visitasjon.

Saksordføreren har gitt en god framstilling av innholdet i saken og flertallets syn, så derfor er det unødvendig å gjenta dette.

Med de presiseringer og justeringer komiteen gjennom merknader har gjort, mener jeg at vi har fått et enda bedre utgangspunkt for å møte volden på offentlige steder, spesielt i enkelte storbymiljøer, der faren er til stede for at våpen tas i bruk.

Forholdet til personvernet står sentralt når det er snakk om kroppsvisitasjon. Faren bl.a. for etnisk diskriminering er til stede. Arbeiderpartiet synes det er betryggende at Datatilsynet har uttalt seg positivt om forslaget, og at den utforming lovutkastet har fått, er i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Et annet viktig moment, som flere av høringsinstansene sier noe om, er at politiet tar opplæringen av de tjenestemenn og -kvinner som skal foreta visitasjon, på alvor – noe jeg har tiltro til vil bli gjort.

Ellers synes jeg uttalelsene fra de forskjellige politimestrene er klare i at de ønsker denne utvidede muligheten til visitasjon som den nye § 10 a i politiloven gir. Verdt å merke seg er imidlertid uttalelsen fra Oslo politikammer om at de på grunn av et internt direktiv innenfor dagens bestemmelser i §§ 7 og 10 i politiloven, har hatt en betydelig økning i antall knivbeslag i siste halvdel av 1998. Dette viser at det også ved dagens lov er mulighet til å gjøre betydelige beslag, noe som også saksordføreren var inne på.

Alt i alt håper jeg at vi nå får en endring i politiloven som tjener sin hensikt. Jeg tror, i likhet med det flertallet uttrykker i komiteinnstillingen, at det blir meget viktig å legge opp til praktiske og ubyråkratiske rutiner. I og med at dette er en midlertidig lov, i første omgang gjeldende for tre år, vil det senere bli mulig for Stortinget om nødvendig å foreta endringer.

Jan Simonsen (Frp): La oss anta at en politipatrulje observerer en gjeng med ungdommer som politiet positivt vet tilhører et kriminelt ungdomsmiljø, komme spaserende nedover Hegdehaugsveien i Oslo. Politiet har grunn til å tro at de går med kniv ulovlig, men at det ikke er sannsynlighetsovervekt. Bør politiet da ha anledning til å stanse disse ungdommene, sjekke om de går med kniv og eventuelt inndra knivene, slik at risikoen for at disse ungdommene senere på kvelden ender opp som voldsmenn, i verste fall drapsmenn, reduseres? Ja, er jeg overbevist om at mer enn 90 pst. av den norske befolkningen mener. Men nei, mener justisministeren. Nei, mener Kristin Krohn Devold og Høyre. Bare Fremskrittspartiet mener ja.

I dag stemmer Høyre ned to forslag fra Fremskrittspartiet som begge ville gjort en slik ransaking mulig. I stedet støtter Høyre et forslag som begrenser adgangen til visitasjon til «situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves». Det er et forslag som eksempelvis politimesteren i Stavanger mener har så mange begrensninger at hjemlen neppe vil bli benyttet i det hele tatt.

På toppen av det hele mener Høyres leder av justiskomiteen at dette forslaget fra Regjeringen vil gjøre at folk flest kan føle seg tryggere. Fremskrittspartiets forslag til endring i straffeprosessloven § 193 og politiloven § 10 inneholder ikke så mange begrensninger som Høyre ønsker, og er i tråd med riksadvokatens forslag i brev til Justisdepartementet fra 1. juli 1998.

Fremskrittspartiets forslag vil gi politiet hjemmel i både straffeprosessloven og politiloven til å foreta ransaking og visitasjon uten at det er sannsynlighetsovervekt for at en person går med ulovlig våpen. Ransaking vil kunne gjennomføres av en polititjenestemann uten forutgående beslutning av påtalemyndighet og dermed kunne utføres raskt og effektivt når behovet er til stede – i motsetning til det håpløse forslaget som regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre nå gir sin støtte.

Hvorfor er dette forslaget tilnærmet verdiløst? For det første: Politimesteren eller hans stedfortreder må på forhånd gi tillatelse til visitasjonen på et bestemt område og tidsrom. For det andre: Visitasjonen kan bare foretas i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves, hvilket betyr enten navngitte gater og steder eller utenfor restauranter, i drosjekøer og lignende. For det tredje: Politiet må fortrinnsvis ha med seg en metalldetektor som skal brukes under visitasjonen.

Hva så med ungdomsgjengen som spaserer nedover Hegdehaugsveien i Oslo på vei til sentrum med kniver og skytevåpen i jakkelommen? De befinner seg neppe i en gate eller på et sted hvor vold erfaringsmessig lett utøves. Kanskje de kan stanses idet de passerer en restaurant, for det er jo der komiteflertallet mener at vold erfaringsmessig finner sted. Men i så fall må politimesteren på forhånd ha gitt tillatelse. Og hva skjer dersom politipatruljen ikke har med seg sine tekniske hjelpemidler i bilen?

Det er sannelig ikke rart at politimesteren i Stavanger stiller seg «noe skeptisk til om man vil oppnå den effekt man ønsker, og om hjemmelen i det hele tatt vil bli benyttet».

Sett i forhold til Fremskrittspartiets forslag, som er identisk med riksadvokatens førsteutkast i brevet til Justisdepartementet, sparker flertallets forslag krokfot på politiet.

Folk kan nå føle seg tryggere, sa Høyres Kristin Krohn Devold til Norsk Telegrambyrå. Det er en ganske utrolig påstand. Tvert imot – med slike politikere bør folk føle seg utrygge.

Presidenten: Presidenten forutsetter at Jan Simonsen også vil sette fram det forslag som er inntatt i innstillingen.

Jan Simonsen (Frp): Ja, begge to.

Presidenten: Jan Simonsen har da tatt opp de forslag han refererte til.

Unni Hennum Lie (KrF): Kristelig Folkeparti ser positivt på at politiet nå får en utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted. Den midlertidige loven om endring i politiloven som i dag skal vedtas, er et nytt redskap for politiet og skal ha som hovedformål å forebygge straffbare handlinger. Forslaget om visitasjon vil kunne bli et viktig middel i kampen mot visse former for storbykriminalitet og også der planlagte aksjoner kan ha en særskilt misjon som trygghetsskapende og forebyggende tiltak. Med den øvrige rettsutviklingen med straffeskjerpelse i våpenloven og knivforbud i straffeloven er denne utvidede visitasjonshjemmelen en naturlig oppfølging som kan bidra til å øke muligheten for oppdagelse av ulovlig våpenbesittelse.

Loven skal gjelde i tre år, og evaluering skal skje for å samle erfaringer som gjøres underveis med den nye bestemmelsen.

Etter en rekke alvorlige voldsepisoder tok Regjeringen sommeren 1998 et initiativ til en bred samling mot vold, og tidligere justisminister Aure inviterte da til tiltak mot vold. Det var på bakgrunn av dette at riksadvokaten fremmet sitt forslag i brev av 1. juli 1998 om å utvide adgangen til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted.

Det var da snakk om to forslag: primært en bestemmelse om ransaking hjemlet i straffeprosessloven, subsidiært en bestemmelse om visitasjon hjemlet i politiloven. Riksadvokaten har i et senere brev, i august 1998, kommet fram til at det riktigste ville være å utforme en visitasjonsregel hjemlet i politiloven fremfor en ransakingsbestemmelse i straffeprosessloven. Ransaking er et straffeprosessuelt virkemiddel og brukes som et ledd i en etterforskning av en straffbar handling. Visitasjonsregelen er gitt som et forebyggende tiltak som ledd i politiets arbeid med å opprettholde ro og orden.

I denne saken er det nettopp opprettholdelse av ro og orden som er hovedformålet, og det er derfor naturlig, slik komiteflertallet har innstilt, at man her skal foreta en endring med en ny § 10 a i politiloven.

Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er i denne saken svært viktig. Nettopp fordi en utvidet adgang til visitasjon er en inngripen i den enkeltes privatsfære, må adgangen begrunnes og begrenses slik at den ikke kan rammes av personverninteresser og Menneskerettighetskonvensjonen.

Domstolen har stilt krav om at lovgivningen skal ha mekanismer som sikrer at inngrepene ikke blir vilkårlige. Her mener Kristelig Folkeparti at det er svært viktig å ta med i bestemmelsen at fullmakt til å utføre visitasjon må gis på forhånd av politimesteren eller hans stedfortreder, og at visitasjon kan foretas i et nærmere angitt område og tidsrom. Dersom en polititjenestemann i andre tilfeller finner grunn til å visitere en person, må samtykke innhentes i det enkelte tilfelle før visitasjonen foretas, og samtykket skal nedtegnes skriftlig. Særskilt opplæring er en forutsetning for at en polititjenestemann skal kunne foreta visitasjoner i medhold av denne bestemmelsen.

Det er viktig å sikre at visitasjonsadgangen får den tilsiktede effekt. Forholdet til enkeltgrupper må her tas hensyn til, og en evaluering bør ta for seg om denne loven har fått effekter som tilsier at enkeltgrupper har blitt uforholdsmessig belastet etter at loven trådte i kraft.

Det er også nødvendig å ivareta de mindreåriges interesser og sørge for at denne gruppen kan opparbeide et godt forhold til politivesenet. Barn og mindreårige må oppfatte en eventuell inngripen i deres nærvær eller direkte mot deres person som et tiltak som har til hensikt å beskytte deres interesser. Dette krever en bevisst holdning hos politiet, også med tanke på at grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon ikke krenkes.

Enkelte har under høringen uttalt at det er tvilsomt om en utvidelse av loven er nødvendig. Dagens regler i straffeprosessloven og politiloven vurderes da som tilstrekkelig for politiet for å kunne foreta visitasjon. Jeg mener derfor at dette må ligge inne som et punkt på sjekklisten når denne ordningen skal evalueres, men vil her presisere at det er viktig at det gjøres konkrete grep som kan bidra til å dempe destruktive tendenser i samfunnet. En slik midlertidig utvidelse av loven som det her er snakk om, er et konstruktivt forsøk på å finne fram til effektive arbeidsredskaper.

Voldsproblematikken er kompleks og kan ikke løses med få tiltak. Det er helheten og de samlede tiltakene som kan snu den negative utviklingen, og dette er ett av mange skritt som tas i arbeidet for et tryggere samfunn.

Tor Nymo (Sp): Den saken vi behandler i dag, med forslag om en midlertidig lov om endring av politiloven, er direkte foranlediget av alvorlige tilfeller av voldsanvendelse på offentlige steder.

Bekjempelse av voldskriminalitet har vært på den politiske dagsordenen i lang tid, og alle partier på Stortinget har vært opptatt av hvordan en kan mobilisere for å stoppe denne uheldige utviklingen.

Flere av voldstilfellene har hatt sammenheng med at gjerningsmannen er i besittelse av skyte- eller stikkvåpen som tas i bruk når det oppstår en situasjon som de av en eller annen grunn reagerer negativt på.

Et sentralt tema en har vært opptatt av når det gjelder bekjempelsen av voldskriminaliteten, har vært om politiet har hatt tilstrekkelig lovgrunnlag eller virkemidler for å kunne gripe inn.

Riksadvokaten foreslo sommeren 1998 en utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted – riktignok en endring av straffeprosessloven, noe som senere ble endret og tatt inn i politiloven. Det ble også fremmet diverse Dokument nr. 8-forslag med tilsvarende forslag til endringer.

I ly av mediedebatten og ikke minst uttalelser fra noen justispolitikere på Stortinget, hvor nåværende regjering nærmest ble beskyldt for å ville motsette seg en utvidet adgang til visitasjon, kom det nok som en overraskelse at Oslos politimester så entydig slo fast at etter nåværende bestemmelser i politiloven §§ 7 og 10, kan politiet foreta visitasjon av personer som anholdes i forbindelse med at det er frykt for at personen vil forstyrre den offentlige ro og orden.

Politimesteren understreker at disse bestemmelser gir politiet en vid adgang til å undersøke om en person bærer våpen. Hun sier videre i Oslo politidistrikts høringssvar at det kun er i unntakstilfeller at mistankekriteriet i politiloven ikke er tilstrekkelig.

Vi er også kjent med at andre politimestere har en annen oppfatning når det gjelder om lovgrunnlaget er tilstrekkelig, men jeg velger å feste lit til lederen for det største politidistriktet i landet i forhold til å bruke hjemmelen i politiloven §§ 7 og 10 til utvidet visitasjon.

I Senterpartiet er vi tilfreds med at det nå blir politisk flertall for Regjeringens forslag om en utvidet adgang til å visitere personer i belastede miljøer for å søke etter kniver, skytevåpen og andre gjenstander som kan brukes til å skade personer, dette ut fra at en slik adgang vil gi en viktig signaleffekt og i seg selv kunne være positiv og forebyggende.

Ved å gi slike utvidede hjemler som er foreslått, skal en også ha klart for seg at det foreligger en risiko for misbruk. Personer vil utvilsomt bli utsatt for ransaking/visitasjon uten at de er i besittelse av våpen. Det er derfor viktig at faren for misbruk forebygges med klagemuligheter og etterfølgende kontroll, samt nødvendig instruksjon og opplæring av polititjenestemenn.

Jeg vil til slutt gjerne berømme departementet for godt politisk håndverk, og for at de signaler som er kommet fra faglig og politisk hold, så fort manifesterte seg i Ot.prp. nr. 79 for 1998-99 med forslag som innstillingen viser at det er stor tilslutning til. Det synliggjør etter min oppfatning Regjeringens vilje og handlekraft når det gjelder den viktige oppgaven å bekjempe voldskriminalitet.

Helt til slutt: Representanten Simonsen får ha meg unnskyldt, men jeg stoler på Oslos politimester når hun gir uttrykk for at hun etter politiloven §§ 7 og 10, pluss de foreslåtte endringer som vil få flertall her i dag, har de nødvendige verktøy for å gjøre den jobben vi alle ønsker hun skal gjøre. Representanten Simonsens beskrivelse av situasjonen, der han gir uttrykk for at han ikke tror Oslos politimester når hun gir uttrykk for at de virkemidlene hun har, er tilstrekkelige, tror jeg det mer er et uttrykk for at representanten Simonsen og hans parti i den senere tid føler at de er på defensiven når det gjelder å ha hegemoniet i den kriminalpolitiske debatten, og at de føler at de må gjøre noe dramatisk. Det tror jeg er bakgrunnen for det bildet han forsøker å skape.

Ågot Valle (SV): SV ønsker at politiet skal ha mulighet til effektivt å kunne håndheve den lovgivningen og de restriksjoner som finnes i forhold til både stikk- og skytevåpen. Hvis det er slik at en i dag ikke har lovgivning som gir disse mulighetene i tilstrekkelig grad, er også vi av den oppfatning at en må kunne forsøke nye tiltak. Hvis en med nye tiltak kan få ned voldsbruken og få mer effektive beslag av ulovlige våpen, vil det være viktig for at befolkningen skal kunne føle seg tryggere ute i det offentlige rom, både på dag- og kveldstid.

SV er samtidig opptatt av å peke på at politimesteren i Oslo i uttalelser fra januar i år sier at politiet etter nåværende bestemmelser i politiloven §§ 7 og 10 kan foreta visitasjon av personer som anholdes i forbindelse med at det er frykt for at personen vil forstyrre den offentlige ro og orden. Disse bestemmelsene gir politiet vid adgang til å undersøke om en person bærer våpen, og slik det er i dag, kan bestemmelsen ofte benyttes av polititjenestemenn i Oslo, også i forebyggende øyemed.

Oslo-politiets interne direktiv om aktiv håndhevelse av knivforbudet har medført en betydelig økning av knivbeslag i siste halvdel av 1998, og ordensstyrken gir tilbakemelding om at gjeldende bestemmelser vanligvis vil være tilfredsstillende.

Når SV nå vil støtte forslaget om den midlertidige utvidelsen av retten til visitering, er det også ut fra det faktum at lovparagrafen skal være midlertidig og begrenset til tre år. Ved å vedta en midlertidig lovparagraf vil det være mulig å se effekten, samtidig som man er lovet en oppfølging og evaluering av den nye bestemmelsen. SV ønsker i denne treårsperioden å få vurdert nytten av en utvidet adgang til visitering opp mot erfaringene Oslo-politiet har i dag med å bruke politiloven §§ 7 og 10.

Vi er også opptatt av de synspunkter som er kommet fram i høringsuttalelsene fra Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, Antirasistisk Senter, Senter mot etnisk diskriminering og Organisasjon mot Offentlig Diskriminering. Disse organisasjonene peker på faren for misbruk, og at minoritetsgrupper i Norge opplever at politimakten utøves med mindre rettssikkerhet for dem enn for befolkningen for øvrig. Utøvelsen av lovendringen må i så henseende foregå på en slik måte at en ikke får rapporter om at minoritetsgruppene føler seg spesielt uthengt eller forfulgt. SV er også sterkt opptatt av avgrensningene i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8, og viser i den sammenheng til høringsuttalelser fra Utenriksdepartementet. Her pekes det på at det er avgjørende for synet på loven at man har innebygd garantier mot misbruk når det gjelder myndighetenes anledning til å foreta visitasjon. Dette er lagt inn i den nye paragrafen og må følges nøye.

Med disse presiseringer vil vi stemme for innstillinga.

Statsråd Odd Einar Dørum: Lov om midlertidig endring i politiloven – utvidet adgang til visitasjon – som Odelstinget nå behandler, vil utvide politiets adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted. Den nye bestemmelsen i politiloven § 10 a er foreslått å gjelde i tre år.

Kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er et av Regjeringens viktigste innsatsområder. Det er her en særlig utfordring å finne fram til virkemidler som bl.a. kan møte volden på offentlige steder, spesielt i enkelte storbymiljøer, der våpen tas i bruk. Loven vil på den måten være et viktig ledd i Regjeringens generelle arbeid for å forebygge og bekjempe kriminalitet.

På bakgrunn av flere alvorlige voldsepisoder tok Regjeringen sommeren 1998 initiativ til en bred samling mot vold. Som ledd i dette arbeidet inviterte daværende justisminister Aud-Inger Aure til tiltak mot vold. I denne sammenheng foreslo riksadvokaten en utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted.

Med bakgrunn i riksadvokatens forslag sendte Justisdepartementet 5. februar 1999 på høring et forslag om ny bestemmelse i politiloven § 10 a om utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted. Lovforslaget var basert på riksadvokatens forslag, med enkelte justeringer.

Høringsinstansene har i overveiende grad vært positive til lovforslaget. Flere har pekt på at det vil være behov for utvidelse av gjeldende visitasjonsadgang for å avdekke våpen. Et par av høringsinstansene har imidlertid stilt spørsmål om det er behov for utvidet adgang til visitasjon.

En utvidet adgang til visitasjon er en inngripen i den enkeltes privatsfære, som både må begrunnes og begrenses. For å ivareta disse hensynene er det viktig å oppstille visse begrensninger i lovens anvendelsesområde, videre at det oppstilles formelle krav til gjennomføringen. Det har også vært viktig å vurdere nøye hensynet til personvern, og at forslaget ikke er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8.

Den nye bestemmelsen i politiloven § 10 a er bl.a. et nytt hjelpemiddel for politiet i forbindelse med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne avdekke våpen. Dette gjelder på offentlig sted, i situasjoner eller på steder der vold erfaringsmessig lett utøves. Det er grunn til å understreke – og ikke minst etter innlegg i debatten i dag – at man ved utformingen av denne bestemmelsen ikke har ment å fortrenge de hjemlene man allerede har i dag, enten i straffeprosessloven eller i politiloven. Den nye bestemmelsen er kun ment som et nyttig supplement til eksisterende hjemler.

Departementet har også funnet grunn til å understreke at praktiseringen av bestemmelsen må legges opp slik at hensynet til publikum søkes ivaretatt på best mulig måte – dette for å kunne ivareta formålet med loven, og at praktiseringen er i henhold til det.

Justisdepartementets forslag til ny bestemmelse i politiloven bygger på det lovforslaget som ble sendt på høring, med enkelte justeringer. Justeringer er foretatt med bakgrunn i innspill i høringsrunden og gjelder i forhold til våpenbegrepet og beslutningsmyndigheten.

Justisdepartementets forslag til ny bestemmelse i politiloven kan kort oppsummeres slik:

• Politiet kan på offentlig sted – i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves – visitere person når det er grunn til å undersøke om personen er i besittelse av våpen.

• Visitasjon skal i slike tilfelle først foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel.

• Visitasjon kan bare gjennomføres når politimesteren, eller politimesterens stedfortreder, på forhånd har gitt samtykke til at visitasjon kan foretas i et nærmere angitt område og tidsrom.

• Visitasjon kan bare foretas av tjenestemann som har gjennomgått særskilt opplæring.

Justisdepartementet har funnet det riktig at bestemmelsen blir gitt som en midlertidig lov. Gyldighetstiden er foreslått satt til tre år fra ikrafttredelsestidspunktet. I løpet av denne tiden vil man opparbeide seg erfaringsgrunnlag, både med hensyn til praktisering av bestemmelsen og med hensyn til hvilke effekter man har oppnådd.

Jeg er kjent med justiskomiteens innstilling og de ulike kommentarer der, og vil vise til at flertallet på side 4 i innstillingen legger til grunn og er enig med departementet i at det framsatte lovforslag ikke strider mot Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Etter dette har komiteens flertall i innstillingen på sidene 5 og 6 imidlertid foreslått to endringer i lovforslaget. Jeg refererer ikke dem her, de er referert tidligere av saksordføreren. Jeg vil si følgende: Dette tar jeg til etterretning, jeg aksepterer det, og jeg oppfatter det som justeringer av lovforslaget.

Avslutningsvis finner jeg grunn til å nevne at departementet tar sikte på å foreta en evaluering av bestemmelsen etter at denne har vært i virksomhet i noen tid – dette for å kunne forsikre meg om at den nye lovbestemmelsen får den effekten vi ønsker, og ikke får noen negative utslag.

Så vil jeg allment si at jeg etter mange år som storbypolitiker, spesielt i denne byen, og etter mange års erfaring bl.a. i kampen mot organisert kriminalitet, i bred kontakt med Oslo-politiet – bl.a. den sittende politimester – ble noe forundret over at politiet skulle være så uformuende som det kom fram i et tidligere innlegg her. Det er helt klart at politiet etter gjeldende lovhjemler selv mener at det har virkemidler som det kan bruke dersom det er nødvendig for å sikre den offentlige ro og orden, og trygghet. Politiloven § 7 og politiloven § 10 gir slike hjemler. Jeg kan forsikre om at hvis det i tiden som kommer, skulle være slik at dette er en vurdering som ikke strekker til, vil vi selvfølgelig handle ut fra det.

Jeg vil også vise til at denne saken ble sendt ut på høring i februar, og den behandles i Stortinget nå, i juni. Det viser at et solid flertall i denne salen er i stand til å handle når det er nødvendig for å sette grensene i kampen mot vold, for å sørge for at voldsutøvere blir stoppet og at vold forebygges. Det gleder meg meget!

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Krohn Devold (H): Det ble helt nødvendig å svare på Jan Simonsens angrep både på komiteen og på Høyre.

Jan Simonsens beskrivelse av politiets hjelpeløshet når to kriminelle gjenger står på Karl Johan og de ikke kan gripe inn, verken med ransaking eller andre metoder, blir rett og slett patetisk og feilaktig. Oslo politikammer gjør det krystallklart i høring med komiteen at tjenestemennene ved kammeret oppfatter det som at de i slike situasjoner har det lovgrunnlaget de trenger. Det er det viktig å presisere.

Likevel sa Oslos politimester at det er enkelte situasjoner hvor det kunne vært nyttig med en tilleggsbestemmelse, f.eks. ved store arrangementer, ved ansamlinger av folk og i situasjoner der man kan ha nytte av å innhente et forhåndssamtykke for å kunne gjennomføre massevisitasjon, f.eks. med metalldetektor.

Den beskrivelsen som Rogalands selvoppnevnte Oslo-ekspert gir, er altså riv ruskende gal i forhold til Oslos høyeste politimyndighets beskrivelse og Oslos tjenestemenns beskrivelse.

Når det gjelder signaler fra Politi-Norge for øvrig, har det vært en krystallklar støtte til lovforslaget, men noen av politikamrene våre, bl.a. i storbyene, har påpekt noe de kunne ønsket justert – og det har justiskomiteen og Justisdepartementet justert.

Fordi Fremskrittspartiet tydeligvis er så skuffet over at riksadvokaten har endret kurs, passer det Jan Simonsen å nevne riksadvokatens første brev, men ikke riksadvokatens andre brev av 14. august, der han sier helt klart at riksadvokaten har kommet til at forslaget kan kvalifiseres på en slik måte at faren i forholdet til EMK reduseres ytterligere uten at effektiviteten reduseres. Derfor foreslo riksadvokaten selv bl.a. bruk av metalldetektor, et forslag som komiteen har myket opp ytterligere ved å ta inn ordet «fortrinnsvis» bruk av detektor. Så når det gjelder bekymringer for Politi-Norge om en for snever beskrivelse av tid og sted, mangel på ordet «fortrinnsvis» når det gjelder bruken av metalldetektor, forskjellen på å bruke «person» eller «en person» og når det gjelder frykten for at opplæringsbetingelsene kunne bli for kompliserte og for lite praktikable, har altså justiskomiteen rettet opp det i full forståelse med Justisdepartementet.

Men Fremskrittspartiets frustrasjon over at stortingsflertallet faktisk tar ansvar og gjør noe, og prøver å få til samlende flertallsløsninger, er så betydelig at man velger å gå til ytterligheter som ikke engang har riksadvokatens støtte. Det er trist at det skal være slik, men det finnes partier i denne sal som foretrekker demonstrasjon fremfor resultat. Takk og pris er ikke det grunnlaget for flertallets syn, for da hadde ikke politiet fått den forbedringen de trenger.

Jan Simonsen (Frp): Jeg registrerte at representanten Devold mener at Fremskrittspartiets forslag representerer ytterligheter, og at representanten Nymo mente at Fremskrittspartiets forslag var dramatisk. Så la meg derfor minne om at våre forslag er satt fram som en oppfølging av et initiativ fra riksadvokaten, og at vårt forslag til endringer i straffeprosessloven, bortsett fra vår definisjon av våpen, ellers er identisk med riksadvokatens første forslag i brev til Justisdepartementet. Vårt forslag til en endring av politiloven er faktisk tilnærmet identisk med riksadvokatens første forslag, men uten de begrensningene som nå beklageligvis blir resultatet av Høyres og andre partiers manglende vilje til oppfølging av tiltak som ville virke effektivt for politiet.

Når riksadvokaten kom tilbake til Justisdepartementet med et nytt opplegg, var det fordi justisministeren forkastet riksadvokatens første forslag. Han var altså nødt til å komme tilbake med et nytt og moderert utkast. Når den tidligere justisministeren forkastet forslaget, var det med to hovedbegrunnelser. For det første mente hun at det ville være ubehagelig – det står ordrett i brevet fra justisministeren til riksadvokaten, for mørkhudet ungdom å bli stoppet av politiet. Det er en ganske fantastisk argumentasjon. Det må være langt mer ubehagelig for disse ungdommene å risikere å få en kniv i ryggen, så de har selvfølgelig samme interesse som alle oss andre av at det blir ryddet opp.

For det andre mente justisministeren at det var tvil om riksadvokatens første forslag var i strid med Den europeiske menneskerettskommisjon artikkel 8. Men riksadvokaten argumenterer relativt solid mot et slikt synspunkt.

Riktignok bruker Oslo-politiet en fullmakt og mulighet som de har i politiloven §§ 7 og 10, men da kreves det at det skal være frykt for at en person vil forstyrre offentlig ro og orden. Med det eksemplet jeg brukte, hvor ungdom kommer rolig spaserende nedover en gate og de mistenkes for å kunne ha ulovlig kniv, men de kan knapt mistenkes for å ville forstyrre ro og orden, blir det tvilsomt om en kan bruken den hjemmelen, og gjør man det, strekker man hjemmelen så langt man kan.

Det Høyre egentlig bør svare på nå – og hvis de ikke svarer på det nå, får de i alle fall forsøke å svare på det i løpet av en lang valgkamp – er hva som er hensikten med denne begrensningen for den utvidede visitasjonsadgangen, som går på at det begrenses til steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves. Hvorfor skal man ikke kunne foreta visitasjon også andre steder når man treffer på disse ungdommene på steder hvor vold faktisk ikke lett utøves. Det forventes å få et svar fra Høyre på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.