Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): Forslaget i Dokument nr. 8:66 for 1998-99 handler om endring i lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom.

I begrunnelsen for forslaget viser forslagsstillerne til at Høyesteretts praksis den senere tid har medført at innholdet i grunneiernes erstatningsrettslige vern på noen punkter er blitt svakere enn forutsatt av Stortinget da ekspropriasjonserstatningsloven ble vedtatt i 1984. Et tilsvarende forslag var et av flere som ble fremmet i 1996 ved Dokument nr. 8:87 for 1995-1996.

Komiteen peker i sine merknader på at forslaget griper fatt i en sentral og sammensatt problemstilling, nemlig spørsmålet om hvilken betydning reguleringsplaner skal ha når det fastsettes erstatning for ekspropriasjon. Komiteen mener at det er behov for en juridisk avklaring før en tar endelig stilling til det fremlagte lovforslaget.

Komiteen peker på at rettstilstanden når det gjelder forholdet mellom reguleringsplan og ekspropriasjonserstatninger, er et vanskelig og kontroversielt spørsmål. Gode grunner tilsier at det kan være behov for å trekke opp en klarere grense som bidrar til å fjerne de mulige uklarheter som i dag eksisterer.

Komiteen ber departementet opprette et eget utvalg som får i oppgave å se nærmere på de problemstillinger som reiser seg i forbindelse med forholdet mellom reguleringsplan og ekspropriasjonserstatning, og at saken forelegges Stortinget i egnet form.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er enige i intensjonene bak forslaget.

Til slutt tillater jeg meg å anbefale komiteens tilråding.

Statsråd Odd Einar Dørum: Saken gjelder et forslag om at Stortinget skal vedta å be Regjeringen «nedsette et eget lovutvalg med formål å komme frem til en lovregel om forholdet mellom reguleringsplan og ekspropriasjonserstatning, som på en klarest mulig måte foretar de nødvendige rettslige grensedragningene». Et slikt vedtak bygger på mitt forslag ved brev av 2. desember 1999 til Stortingets justiskomite om å få rettstilstanden drøftet helhetlig innenfor et lovutvalg, med sikte på å komme fram til en slik lovregel.

Jeg mener at Dokument nr. 8:66 for 1998-1999 har grepet fatt i en sentral og sammensatt problemstilling, at forslaget reiser spørsmål som må vurderes nøye, og at rettstilstanden i dag ikke på alle måter er tilfredsstillende. Samtidig vil jeg gi uttrykk for at som utgangspunkt må gjeldende lovs hovedprinsipp opprettholdes. Som utgangspunkt må altså fastsettingen av erstatning ved ekspropriasjon bygge på eiendommens verdi ved lovlig bruk av eiendommen, altså ved slik arealbruk som er tillatt etter bindende offentlige arealdisponeringsplaner. Men det er ikke gitt at reglene i detaljene på alle måter bør forbli slik som i dag.

Arbeidet i det lovutvalget som skal bli nedsatt, skal ha som siktemål å komme fram til en lovregel om betydningen av bindende arealdisponeringsplaner for erstatningen ved ekspropriasjon.

Jeg vil ikke nå binde meg opp når det gjelder hvordan saken skal vurderes etter at en slik utredning med et slikt siktemål er avgitt. Mitt utgangspunkt er at jeg ønsker å ha en åpen holdning til dette. Saken gjelder et komplekst lovspørsmål som kan ha ulike ringvirkninger. Jeg vil derfor se konsekvensene av mulige lovendringer utredet før jeg tar et realitetsstandpunkt. Jeg vil også se utvalgets vurdering av hvilken rettsavklarende virkning man kan oppnå ved en lovfesting, før jeg tar et endelig standpunkt. Utvalgsarbeidet skal ha som siktemål å legge fram et lovforslag, men jeg ønsker å se utvalgets frie vurdering av om lovfesting eller lovendringer er tilrådelig. Bare slik, uten politiske forhåndsbindinger når det gjelder dette, kan man ved den etterfølgende politiske vurdering få et best mulig faglig grunnlag for å ta sitt politiske standpunkt. Lovendringer på dette feltet berører ikke bare borgerne og det offentlige i rollene som parter i ekspropriasjonssaker, men har også andre viktige sider. Saken kan få følger for bl.a. kommunenes økonomi og det kommunale selvstyret, prisdannelsen i eiendomsmarkedet og det offentliges arealbrukstyring, og den kan få miljøkonsekvenser i vid forstand. Den offentlige arealbrukstyringen, som i høy grad berøres av saken, har betydning bl.a. for hvordan norsk landskap og natur i fremtiden skal se ut og være tilgjengelig for allmenn ferdsel.

Jeg mener det er grunn til å understreke at det ved et lovarbeid på dette feltet generelt er viktig å vurdere et lovforslags konsekvenser inngående før et endelig og bindende standpunkt blir tatt. Men jeg vil selvfølgelig sørge for, som komiteen har gitt uttrykk for, at denne utredning, med dens ulike sider, «forelegges Stortinget i egnet form», slik at Stortinget har den behandlingsmulighet som de har ønsket å ha ved denne merknad i komiteinnstillingen.

Bjørn Hernæs (H): Som medforslagsstiller til det forslaget som er til behandling, vil jeg bare gi et par kompletterende kommentarer i forhold til gjennomgangen fra saksordføreren. En full gjennomgang av substansen i forslaget er jo unødvendig på det nåværende tidspunkt, i og med at departementet vil komme tilbake til Stortinget med saken. Jeg forutsetter allikevel at statsråden har merket seg intensjonen i flertallsforslaget.

Ekspropriasjonssaker, med tolkningen av kravet i Grunnloven § 105 om at det skal ytes full erstatning som det bærende element, er og har vært en av de viktigste konfliktlinjene mellom sosialistisk og borgerlig politikk. Det er ingen grunn til å legge skjul på at jeg er særdeles fornøyd med at vi er kommet frem til en flertallsinnstilling i denne saken, som jo har en noe uvanlig forhistorie. Forslaget i Dokument nr. 8:66 er identisk med et forslag som ble fremsatt av representantene Arild Hiim, Jorunn Ringstad, Anita Apelthun Sæle, Jan Simonsen og Lars Sponheim i forrige storting. I saksbehandlingen i Stortinget den gangen brøt Kristelig Folkeparti ut fra sin rolle som medforslagsstiller, og forslaget ble forkastet av Kristelig Folkeparti sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Forut for at Ansgar Gabrielsen og undertegnede på vegne av Høyre fremmet forslaget på nytt, forsøkte vi å få de samme grupperingene som forrige gang med som forslagsstillere, fordi den begrunnelsen Kristelig Folkeparti hadde gitt for sin snuoperasjon, ikke var holdbar, slik vi så det. Da det ikke lyktes å få den samme brede alliansen som forrige gang bak forslaget, stilte vi forslaget alene og baserte oss på behandlingen i komiteen. Disse forholdene gjør det ikke mindre tilfredsstillende at vi er kommet frem til en flertallsinnstilling, og jeg vil gjerne gi Kristelig Folkeparti honnør for sin nye erkjennelse. Det er som bekjent ingen skam å snu. Jeg vil gjerne gi den samme honnør til saksordføreren og til justisministeren for en ryddig behandling så langt. Jeg tar det da for gitt at denne klare flertallsformuleringen,

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er enig i intensjonen bak forslaget»

uttrykker reell vilje til å komme tilbake til Stortinget med en utredning og et forslag som på en klar og utvetydig måte imøtekommer denne intensjonen. Det er nemlig ingen grunn til å legge skjul på at det tilsynelatende er betydelig forskjell i synet i departementet, slik det kommer til uttrykk i statsrådens brev av 2. desember 1999 til justiskomiteen, og det syn som f.eks. Den Norske Advokatforening fremlegger i sitt brev til justiskomiteen den 28. november 1999. Den Norske Advokatforenings rettssikkerhetsutvalg beskriver bl.a. en «kaotisk rettstilstand» i slike saker og hevder at man «står overfor et betydelig rettssikkerhetsproblem». Jeg forutsetter derfor at lovutvalget får en sammensetning som sikrer at intensjonen i forslaget blir ivaretatt, slik at vi får ryddet opp i den kaotiske rettstilstanden.

Grunneierrettighetene har vunnet en betydelig seier i og med denne innstillingen. Det er det noen hundre tusen nordmenn som er glade og takknemlige for.

Astrid Marie Nistad (A): Det skal vere kort frå mi side. Eg ville berre gjerne understreke at Arbeidarpartiet har ei mindretalsinnstilling her som viser til at vi ikkje vil trekkje nokon konklusjon, akkurat slik som statsråden peikte på at han heller ikkje ville gjere, før saka kjem tilbake til Stortinget.

Elles viser vi til våre merknader i Innst. O. nr. 65 for 1996-97, og det er jo ikkje tvil om at vi på mange måtar støttar statsråden når det gjeld dei konsekvensane som han trekte opp i sitt innlegg, og kva det kan føre med seg dersom vi får den endringa som fleirtalet her har innstilt på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.