Presidenten: Etter ynske frå sosialkomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 40 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Kristeleg Folkeparti 15 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og representanten Steinar Bastesen 5 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane for kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Dette er vedteke.

Harald T. Nesvik (Frp) (ordfører for saken): Det foreliggende forslag til apoteklov skal erstatte lov om drift av apotek av 21. juni 1963 nr. 17. Og jeg tar vel ikke for sterkt i når jeg hevder at det kanskje var på tide at dagens apoteklov ble gjort til gjenstand for endringer.

Forslaget til apoteklov tar ikke bare for seg selve apotekdriften, men drøfter også NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler. «Lønnsomme legemidler», også kalt Strøm-utvalgets innstilling – og NOU 1997:7 Piller, prioritering og politikk. Hva slags refusjonsordning trenger pasienter og samfunn? – også kalt Grund-utvalgets innstilling.

Dette medførte at arbeidet med forslag til nye apoteklov ble både tidkrevende og – må jeg innrømme – til dels vanskelig. Det viste seg tidlig at skepsisen til endringer var stor, og da særlig innen apoteknæringen. Og dette er det ikke vanskelig å forstå, så lenge som man innenfor denne bransjen i stor grad har vært forskånet for konkurranse.

I en tid da statens og innbyggernes utgifter til medisiner øker, er det nødvendig at en vurderer ulike tiltak for å redusere kostnadene. Det forslag som i dag er til behandling, legger opp til at det skal bli en friere etableringsadgang for apotek, samt at det skal bli fritt eierskap. Dette er en viktig forbedring som komiteen sier seg enig i. Forslaget åpner imidlertid for at det innenfor visse geografiske områder kan innføres begrensninger for etablering av apotek, og dette er Fremskrittspartiet og Høyre imot. En slik begrensning vil kunne bidra til å redusere muligheten for konkurranse og derav mer riktige, og lave, priser for forbrukerne.

Fremskrittspartiets hensikt er å sørge for at brukerne av legemidler skal få så lave priser som mulig. Det er da uheldig å legge inn begrensninger på konkurransen, som er en realitet i det forslaget som foreligger. Det som er flertallets syn – alle minus Fremskrittspartiet og Høyre – er at en frykter for dekningen av personell med farmasøytisk embetseksamen. Denne frykten deles ikke av undertegnede. Det vi sier, er at behovet vil styre farmasøytisk personell dit behovet er størst. Det er i hvert fall den muligheten vi ser når det gjelder farmasøytisk personell. For det er klart at i et marked som fungerer, vil farmasøytene trekkes dit hvor det er mulig å drifte.

Forslaget til ny apoteklov legger opp til en ny ordning med én eierkonsesjon og én driftskonsesjon. Dette er en endring i forhold til dagens lov, som har én konsesjon, der kravet til å inneha denne konsesjonen ligger i at en må ha høyere farmasøytisk utdanning for å kunne eie apotek. Dette kravet skal ikke lenger kunne stilles for å eie apotek, men linkes i stedet opp mot at en må være farmasøyt for å drive apotek. Dette er en ordning som flertallet i komiteen slutter seg til, alle unntatt Høyre. I proposisjonen legger Høyre opp til én konsesjon, og det antar jeg at Høyre selv vil komme inn på i sitt innlegg. Forhåpentligvis vil to konsesjoner kunne medføre at det blir etablert flere apoteker i Norge, og at konkurransen vil øke.

Det som har skapt mest diskusjon i forbindelse med at forslaget til ny apoteklov ble fremlagt, er nok spørsmålet om hvorvidt apotekene fortsatt skal ha enerett til å selge reseptfrie legemidler, eller om det skal åpnes for at også dagligvarehandelen og andre skal kunne selge denne typen varer. Reseptfrie legemidler har ikke reguleringer fra staten når det gjelder fastsettelse av avanse og innkjøpspris, slik som reseptpliktige legemidler har. Dette medfører at denne typen legemidler kan prises fritt i det enkelte apotek. Men problemet er, slik som undertegnede ser det, at det pr. i dag ikke er noen reell konkurranse apotekene imellom, slik at kunden ikke er i stand til å kunne velge bort et apotek som har for høye priser.

Fremskrittspartiet ønsker at det skal være mulig også for andre enn apotek å selge reseptfrie legemidler. Dersom dette hadde fått flertall, ville det ha kunnet medført at prisene på reseptfrie legemidler ble lavere, som følge av at konkurransen hadde blitt større. Det har vist seg i dagligvarehandelen at når konkurransen blir hardere om en vare, går også prisene ned, og dette kommer innbyggerne til gode. Det virker imidlertid som om det bare er Fremskrittspartiet og Høyre som fortsatt har tro på at konkurranse har en positiv effekt på prisnivået.

Det har fra enkelte hold blitt hevdet at dersom en åpner for salg av reseptfrie legemidler andre steder enn i apotek, kan dette medføre fare for økt feilbruk av medisiner, med påfølgende skader. Fremskrittspartiet erkjenner at enkelte reseptfrie legemidler kan medføre helseskader ved feilbruk, og det er bl.a. derfor en ikke tar konkret stilling til hvordan et slikt salg skal foregå, men ønsker en vurdering av flere muligheter. Det kan bl.a. organiseres ved at en kan ha egne utsalg i butikken, medisinskap, egne avdelinger eller et eget personell som står for salget inne i butikken. Det er viktig at de som skal selge slike preparater, har nødvendig kompetanse på området. Slik som undertegnede ser det, er ikke dette noe problem å få til. Jeg vil vise til at det i Norge i dag er ca. 1 300 medisinutsalg. Disse medisinskapene er eid av et apotek, men betjenes av butikkens betjening. Dette sies å være en god og sikker ordning for å sikre personer i distriktet tilgang til nødvendige medisiner. Dette er ikke annerledes enn at vanlige butikker også andre steder skal kunne få selge denne varen, og samtidig eie skapet – for det er en realitet at det i denne saken dreier seg om hvem som skal eie medisinskapet, og ikke bare om eventuelle skadevirkninger som følge av feilbruk. Det er også verdt å merke seg at departementet i proposisjonen skriver at det tre år etter iverksettelsen av loven på nytt skal vurderes om det skal åpnes for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek.

Fremskrittspartiet ønsker videre, som eneste parti, å åpne for postordreapotek i Norge. Dette ville være en ordning som kunne medføre en betydelig reduksjon i medisinutgiftene, da en kunne få til større innkjøp og en mer effektiv administrering av utsendelse av denne typen varer. Det er en ordning som ville passet godt for bl.a. utsendelse av medisiner, særlig til kronikere, fordi man da kan få resepter for tre måneder av gangen.

Jeg vil videre få vise til at en samlet komite ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om endring av legemiddelloven § 20, slik at Stortinget kan få en fullstendig gjennomgang av det som omhandler medisinsk reklame. Det vises i proposisjonen til at det er fremkommet synspunkter om at denne paragrafen tolkes for strengt. Jeg må få si at dersom bruken av utsagnet «hjelper mot sår hals» er betegnet som ulovlig medisinsk reklame, er i hvert fall undertegnede meget betenkt. En enstemmig komite ber også om at den dispensasjonen som Bransjerådet for naturmidler har fått, fortsatt skal gjelde fram til Stortinget har fått behandlet denne saken.

Fremskrittspartiet er bekymret for hvordan det har vist seg at referansepristillegget slår inn. Vi har hele tiden vært imot dette systemet, da vi er av den oppfatning at tillitsforholdet mellom lege og pasient når det gjelder medisiner, ikke må svekkes. Dersom et apotek bytter ut en medisin som følge av at det står en annen medisin på referanseprislisten, så er dette med på å skape usikkerhet for pasienten. Dersom pasienten selv velger ikke å gjennomføre dette byttet, må pasienten selv betale mellomlegget, og dessverre er det ikke alle som har råd til dette. Det viser seg faktisk i en del tilfeller at eldre og syke personer ikke har råd til å hente den medisinen de har behov for, fordi de den måneden må prioritere mat. Og det viser seg at størsteparten av de innsparinger som staten har fått etter innføringen av dette systemet, i stor grad skyldes økte egenandeler for pasienten, og dette er Fremskrittspartiet ikke enig i. Fremskrittspartiet mener også at resepter bør utformes slik at legen gis anledning til å krysse av for mulighet til generisk eller parallelt bytte eller motsette seg dette. Apoteket skal ikke under noen omstendighet kunne utlevere andre medisiner dersom legen har reservert seg mot dette.

Helt avslutningsvis vil jeg ta opp de forslag der Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har teke opp dei forslaga han refererte til.

Asmund Kristoffersen (A): Legemiddelområdet er en meget viktig del av helsepolitikken. Området gjelder bl.a. offentlig refusjon av utgifter til legemidler, rammevilkår for omsetning, tiltak for å sikre riktig bruk av legemidler, tiltak for at befolkningen i alle deler av landet skal ha lett og sikker tilgang til legemidler, pris knyttet både til innkjøp og salg m.m.

I de reformene som er gjennomført i helsevesenet de siste årene, har en lagt vekt på at helsevesenet skal være solidarisk overfor alle. I dette ligger det at alle i landet vårt skal ha mest mulig lik tilgang til tjenestene og til mest mulig samme kostnad. Det offentlige har i svært stor grad ansvar for at alle stilles mest mulig likt og får kvalitetsmessig gode tjenester. Dette må også ligge til grunn på legemiddelområdet. Legemiddelområdet er i det alt vesentlige organisert gjennom privat virksomhet med offentlige reguleringer og kontrolltiltak.

Reguleringen av apotekloven foretas som en viktig del av en gjennomgang og ny regulering av legemiddelpolitikken. Den største legemiddelpolitiske endringen er knyttet til selve apotekloven, og innebærer endrede rammevilkår for apotekvesenet på mange områder, som f.eks.

• friere etablering av apotek

• fritt eierskap i apoteknæringen

• spørsmål knyttet til omsetningsformer og salg av legemidler

Det redegjøres for legemiddelpolitikken på andre områder enn apotek, områder som f.eks. angår

• offentlig refusjon av utgifter til legemidler

• rammevilkår for omsetning av legemidler

• tiltak for å sikre riktig bruk av legemidler

Selv om det er de medisinske sider ved legemiddelområdet i forhold til befolkningen som er viktigst, har hele saksområdet et viktig økonomisk element både for de offentlige budsjettene og for den enkelte av oss.

Selv om vi i Norge etter europeisk målestokk har et moderat forbruk av legemidler, er utgiftene store og relativt sterkt stigende. Folketrygdens utgifter til legemidler på blå resept har økt sterkt de siste årene, ca. 11 pst. i gjennomsnitt pr. år. Denne vekstraten synes å fortsette, og folketrygdens andel synes å bli på ca. 5,5 milliarder kr i 2000. Totalt omsettes det legemidler for ca. 10 milliarder kr pr. år.

Disse store uttellingene både for det offentlige og for den enkelte bruker av legemidler gjør at det er riktig å søke etter løsninger som kan dempe utgiftsveksten. Det er også på denne bakgrunn en nå vurderer foreslåtte tiltak.

Vårt apotekvesen har gjennom flere hundre år bidratt sterkt til kvalitet og sikkerhet i legemiddelforsyningen. Omsetningen foregår gjennom våre 392 apotek, inkludert filialer og sykehusapotek. Selv om antallet apotek har vokst betydelig, kan en si at apoteknæringen har vært tilnærmet lukket for utenforstående, noe som kan ha ført til for liten konkurranse mellom apotekene.

Komiteen har derfor støttet forslaget om å åpne for at andre enn de som har høyere farmasøytisk utdanning, kan eie apotek. Fagligheten skal ivaretas ved at det kreves driftskonsesjon der den ansvarlige for driften skal være farmasøytisk kandidat. Jeg synes ikke denne nye eierformen er uproblematisk, og de aller fleste land i Europa har faglig eierskap.

Arbeiderpartiet og jeg mener, i likhet med komiteen, at tilsynet med apotekdriften under disse nye forhold må skjerpes for å sikre kvaliteten i driften og for å se til at konsesjonsvilkårene overholdes. Dette må være på plass når loven trer i kraft! Vi må vokte oss for og vi må hindre at rene kommersielle interesser fortrenger absolutte krav til faglighet og kvalitet.

Etableringskontrollen innebærer også at en konsesjon til næringssvake områder skal ses i sammenheng med konsesjon til næringssterke og sentrale områder.

Vi åpner også for en friere etablering i troen på at dette kan føre til etablering av flere apotek. Likevel må det være slik at konsesjonsreglene følges nøye, for å unngå både overetablering og mangel på etablering der behovene for apotek ikke dekkes. Jeg synes det er positivt at også kommuner, om de ønsker det, nå har muligheten til å etablere apotek.

Delvis som en konsekvens av nye eierformer, der juridiske personer uten farmasøytisk embetseksamen skal kunne eie apotek, åpnes det for kjededannelser. Vi ser nå at kjededannelse er en realitet. Dersom en enkelt kjede gjennom å eie en svært stor andel av apotekene skulle få nærmest monopolstilling i markedet, vil det kunne ødelegge den konkurransesituasjonen som er en forutsetning for å få redusert pris for forbrukerne. Det er viktig at både departementet og Konkurransetilsynet overvåker konsekvensene av bl.a. krysseierskap mellom grossist og apotek og kjeder som synes å bli eier av et stort antall apotek.

Jeg viser til lovens § 2-2 som gir departementet rett til å begrense antall eierkonsesjoner i kjeder, spesielt ut fra konkurransemessige hensyn. Denne mulighet bør benyttes hvis nødvendig. En kan også frykte at særlig utenlandske selskap bare vil investere i de mest lønnsomme apotek og dermed ikke gi noe bidrag til at apoteknæringen i hele landet utvikler seg positivt. For øvrig er det viktig at alle interessenter får arbeide under de samme vilkår, det gjelder så vel grossister som de enkelte apotek. Dette må også nøye følges av departement og konkurransetilsyn.

Jeg er glad for at et stort flertall ikke har tillatt at reseptfrie legemidler og pakninger unntatt reseptplikt skal kunne selges utenom apotek. Dette er medisiner med virkestoffer som er ment å virke. Rapporter fra land der disse tillates solgt utenfor apotek, viser at feilbruk, misbruk og skader er betydelige. Jeg er også tilfreds med at vi ikke skal selge medisiner på postordre. Dagens fraktrefusjonsordning synes å fungere utmerket og sikrer kontakten mellom apotek, forskrivende lege og legemiddelbruker. Erfaringene med postordre fra USA er ikke gode. Feilforsendelser, mindre faglig veiledning og overforbruk bygger ikke opp om tillit til et slikt system. Jeg har merket meg at Apotekergruppen i EU har sagt nei til postordresalg.

Stortinget har ikke med dette lagt noen hindring i veien for at en i framtiden kan sende kvitterte resepter mellom lege og apotek. Det kan vise seg å være både billigere og tidsbesparende. Dette betinger imidlertid at slik informasjon ikke kan legges inn på nettet før datasikkerheten er fullt ut ivaretatt.

Apotekavansen er ofte regulert uten at kriteriene for slik regulering alltid er åpenbare. Det er viktig både for apoteknæringen og for myndighetene at grunnlaget for regulering av apotekavansen er mest mulig klarlagt. Derfor har vi reist forslag om at Regjeringen på egnet måte forelegger Stortinget et opplegg der kriterier for fastsetting av apotekenes avanse utredes og klargjøres.

En av grunnene til at det er nødvendig med etableringskontroll med apotek er mangelen på farmasøyter. Jeg er vel kjent med at svært mange apotek, særlig i distriktene, ikke får tak i tilstrekkelig antall farmasøyter. Det er viktig at eventuell ledig kapasitet ved to av våre utdanningssteder utnyttes til å få utdannet flere, f.eks. Universitetene i Tromsø og Oslo.

Virkningen av referanseprissystemet diskuteres i mange sammenhenger. Systemet har vel ikke fått den effekt som var forventet. Men det er nødvendig å stimulere til tiltak der folketrygdens ressurser utnyttes best mulig. Med innføringen av referanseprissystemet skulle trygdens refusjon til blåreseptmedisin knyttes til det billigste preparatet, synonympreparatet. Overgangen til billigere preparat og nedgang i pris har skjedd i et lavere tempo enn hva som var antatt, og det synes som om mange pasienter velger å betale mellomlegget for å få dyrere preparater. Saksordføreren uttrykte bekymring for utvikling av egenandeler. Den bekymringen deler også jeg. Det er absolutt et av de forhold som må tillegges vekt når referanseprissystemet skal vurderes. Jeg tror heller ikke det er noen entydig årsak her, og jeg er derfor fornøyd med at flertallet har støttet departementet i at det foretas en grundig evaluering av systemet i forbindelse med budsjettet for 2001.

Flertallet i komiteen har bedt departementet om å endre forskriftene, slik at grossister som spesialiserer seg på veterinære legemidler, i spesielle tilfeller kan unntas fra kravet om fullsortiment. Så er det viktig å presisere at forskriveren, dvs. i dette tilfellet veterinæren, ikke skal tillates å selge – og dermed ha egeninteresse i å forskrive og selge – legemidler.

Så har også komiteen sagt at departementet kan gi nærmere bestemmelser om at grossister kan utlevere legemidler som skal anvendes på dyr, til profesjonelle sluttbrukere. Dette betyr ikke en generell oppheving av levering av veterinærmedisin gjennom apotek.

Johan J. Jakobsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Annelise Høegh (H): Det er stor grad av enighet mellom de ulike partiene i Odelstinget om hensikten med den nye apotekloven. Jeg oppfattet også Asmund Kristoffersen slik at han og Arbeiderpartiet ønsker økt tilgjengelighet til medisiner for brukerne og også lavere pris gjennom den konkurranse som nå blir mulig. Men jeg vil stille ham et spørsmål om hvorfor Arbeiderpartiet ikke går et lite skritt videre og åpner for å tillate også salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek. Det foregår jo faktisk i dag gjennom medisinutsalgene. Og det er vel mer en formalitet enn en realitet at apoteket som eier et medisinutsalg, er veldig aktiv i driften av det. Det går iallfall an, har det vist seg gjennom medisinutsalgene, å lære opp butikkpersonale til en forsvarlig håndtering av salg av reseptfrie legemidler. Hvis det går an i de utsalgene som har det i dag, la oss si det er ganske mange S-lag rundt om i distriktene som har medisinutsalg, og hvis S-lagansatte kan opplæres til dette, må vel også Rema- og Rimi-ansatte kunne det.

Jeg merket meg at Arbeiderpartiets fraksjonsleder i sosialkomiteen, Gunhild Øyangen, sa til bladet Kapital, det er gjengitt i Kapital nr. 3 for i fjor: «Når fikk man sist veiledning ved kjøp av hodepinetabletter?» Altså: Hva er egentlig nå grunnen til at Arbeiderpartiet ikke har gitt tilslutning til fraksjonslederens syn, slik det har kommet til uttrykk både i Kapital og andre steder, og går imot at forbrukerne skal få den bedre tilgjengeligheten til reseptfrie legemidler som ville kunne skje dersom man tillot andre enn apotek å selge slike legemidler?

Asmund Kristoffersen (A): Et av de grepene som nå er tatt for å få større tilgjengelighet på medisin, er nettopp det som jeg kommenterte i mitt innlegg, nemlig friere etablering og et annet eierskap. Iallfall er det tanken at det skal virke slik. Blant annet kan vi ha håp om å få etablert apotek der en ikke har det i dag, og der det kan være behov for det.

Så er det også slik at medisin som ikke er på resept, faktisk er medisin. Noe av det, når en selger det i større pakninger, er medisin som det er reseptplikt på. Dette har gjort at vi i Arbeiderpartiet har hatt en nøye vurdering av om vi i Norge skulle gå dit hen at det skulle legges ut for salg i andre utsalg enn apoteket. Vi har kikket på erfaringene fra en del andre land. De syns jeg personlig, og det syns også Arbeiderpartiet, ikke er så positive at det taler til fordel for reseptfrie medisiner i butikk. Men vi har, i likhet med det som den forrige regjering foreslo, valgt å komme tilbake til saken når en ser om den forventede økte konkurransen mellom apotek virker, og at en dermed kanskje kan få gjort noe med prisene. Hvis den virker, ser jeg for meg at det kan være aktuelt å videreføre ordningen slik som den er i dag. Hvis den ikke virker, er iallfall det et argument som gjør at en også må ta en vurdering på det grunnlaget. Da syns jeg representanten Høeghs anvisning til medisinutsalg for så vidt er en grei resept å ta utgangspunkt i.

Olav Gunnar Ballo (SV): Sosialistisk Venstreparti har landet i det alt vesentlige på de samme standpunktene som Arbeiderpartiet har når det gjelder den nye apotekloven, men med ett unntak, og det har for så vidt vært et unntak ganske lenge, nemlig når det gjelder referanseprissystemet.

Jeg har registrert at Arbeiderpartiet i ulike sammenhenger har vært en forsvarer av referanseprissystemet. Samtidig får man inn ganske mange rapporter fra pasienter som må bytte medikamenter – saksordføreren var også inne på det – og hvor det oppstår usikkerhet om det alternative medikamentet virker likt med det medikamentet man byttet fra. Det er også all mulig grunn til å tro at en rekke medikamenter faktisk ikke benyttes på grunn av denne usikkerheten. Kanskje medfører det også en kostnadsvekst på medikamentsiden istedenfor en innsparing, som jo var intensjonen med innføringen av referanseprissystemet.

Jeg vil spørre Asmund Kristoffersen om Arbeiderpartiet etter hvert begynner å se så klare svakheter med referanseprissystemet at det kan være aktuelt også for Arbeiderpartiet å søke alternative løsninger til referanseprissystemet for medikamenter når man skal oppnå innsparinger på medikamentsiden.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg syns for så vidt at det er gledelig – jeg sa det ikke i mitt innlegg – at så mange partier står sammen om viktige sider i legemiddelpolitikken.

Det er riktig som representanten Ballo var inne på, at når det gjelder referanseprissystemet, har vi skilt lag, iallfall i ord, i denne runden. Men det er også slik at flertallet i komiteen har bedt om at det skal foretas en grundig vurdering av referanseprissystemet.

Det er, syns jeg, nødvendig å ha noen pressmidler på legemiddelbransjen, for den er ekstremt fokusert på fortjeneste – det er kanskje mange bransjer – og avkastningen er til dels stor iallfall i en del av leddene, som gjør at det må noen incentiver til for å se om en kan få redusert både det offentliges utgifter og forbrukernes utgifter. Det har ikke skjedd i den takt som mange hadde forventet. Dette er det ikke mulig å gå inn på i en replikk, men det kan hende at lojaliteten til systemet f.eks. fra de som forskriver, ikke er god nok, for nå å antyde det. Men det kan også være at alternativene ikke er gode nok. Hvis de ikke er det, betyr det at det kan ramme pasientene på en urimelig måte. De tallene vi har fått oss forelagt, slik som Ballo refererte til, syns jeg er ganske alvorlige, og jeg nevnte vel også tidligere at det må tillegges vekt. Hvis det fører til en utilsiktet egenandelsbelastning for folk, hører det med, og vi har for så vidt lagt til grunn at dette forholdet tillegges vekt i den evalueringen som skal gjøres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Are Næss (KrF): Forslaget til ny apoteklov innebærer grunnleggende reformer i landets apotekvesen. Samtidig bygger en videre på de høye faglige krav til kvalitet og sikkerhet som apotekvesenet har, og fortsatt skal ha. Det åpnes for nye grupper på eiersiden, og det vil bli en friere etablering av apotek.

Hittil er det som kjent bare personer med farmasøytisk embetseksamen som har kunnet eie og drive apotek. Et slikt system har klare fordeler, men også ulemper. Det har vært med på å sikre en høy faglig standard, samtidig som det kan ha bidradd til å gjøre apoteknæringen lukket for utenforstående, og dermed kunne blokkere for impulser til endring og konkurranse. Etter Kristelig Folkepartis mening er det derfor riktig å åpne for nye grupper på eiersiden, samtidig som hensynet til sikkerhet og kvalitet ivaretas ved at den driftsansvarlige for et apotek fortsatt forutsettes å være farmasøytisk kandidat, at denne får klare og offentlige standarder for sikkerhet og kvalitet å basere apotekets drift på, og at det føres offentlig tilsyn med at de faglige kravene overholdes.

Det burde være unødvendig å presisere at når man nå åpner for adgang for andre enn farmasøytiske kandidater til å eie apotek, betyr det selvsagt ikke at de nåværende apotekere vil bli fratatt sine apotek. Hensikten er å tilføre nye eierinteresser som kan bidra til noe større grad av konkurranse til fordel for apotekenes kunder.

Når andre grupper nå gis adgang til å eie apotek, er det også viktig å sette grenser for konsesjon til slikt eierskap. Blant annet vil det kreves at søker til apotekkonsesjon kan dokumentere økonomisk evne til å drive faglig forsvarlig, herunder økonomisk evne til å tilby nødvendige ikke lønnsomme farmasøytiske tjenester, herunder til hurtig å sikre leveringer og legemidler, samt sannsynlighet for at apotekets faglige virksomhet får et omfang som er stort nok til at apotekets kompetanse sikres og holdes ved like. Det er også viktig at personer som produserer eller forskriver legemidler, eller som har nær tilknytning til slik virksomhet, ikke kan eie apotek.

Av distriktspolitiske hensyn er det viktig at det som vilkår for apotekkonsesjon kan kreves sikring av legemiddelforsyningen gjennom opprettelse og drift av apotek eller medisinutsalg i områder som ikke har apotektilbud, eller gjennom overtakelse av apotek eller medisinutsalg i områder som står i fare for å miste apotektilbudet. Det er særlig verdt å merke seg at slikt vilkår kan settes også etter at konsesjonen er gitt.

Dersom loven skal virke etter sin hensikt, er det viktig at det blir en reell konkurranse ved søknad om eierkonsesjon, slik at ikke en eier eller kjede får en for dominerende stilling i markedet. En enstemmig komite har derfor fremmet forslag om at departementet i forskrift kan fastsette regler som begrenser retten til konsesjon, dersom konkurransepolitiske hensyn tilsier dette. Denne utviklingen må følges nøye.

Når det gjelder konsesjon til drift av apotek, skal denne, som nevnt, fortsatt forbeholdes farmasøyter. Dette vil etter min mening medvirke til en sikring av den faglige standard i apotekvesenet. Men skal vi opprettholde denne standarden og samtidig sikre god apotekdekning over hele landet, er det viktig at vi utnytter utdannelseskapasiteten i farmasistudiet, slik en enstemmig komite har pekt på. Departementet har i proposisjonen pekt på behovet for å øke utdanningskapasiteten for arbeidstakergruppene i apotekene. Det er vist til at til tross for styrking av utdanningskapasiteten for reseptarer med 28 studieplasser og en økning i det farmasøytiske hovedfagsstudiet med 15 plasser antas det å være en viss knapphet på farmasøytisk arbeidskraft i de nærmeste årene. Også denne utviklingen må følges nøye, bl.a. med særlig henblikk på apotekdekningen i grisgrendte strøk.

For Kristelig Folkeparti er det nemlig viktig ved siden av å opprettholde den høye kvaliteten i apotekvesenet også å sikre legemiddeldekningen i distriktene. Som nevnt gir den nye loven adgang til å kreve opprettelse og drift av apotek eller medisinutsalg i områder uten apotektilbud, eller overtakelse av apotek eller medisinutsalg i områder som står i fare for å miste apotektilbudet, som vilkår for apotekkonsesjon. Et annet mulig distriktspolitisk virkemiddel er den adgang som kommuner, eventuelt i samarbeid, vil få til å gå inn som eiere av apotek. Et annet vesentlig forhold når det gjelder å sikre apotekdekning i distriktene, vil være at salg av medisiner fortsatt bare skal foregå i apotek eller medisinutsalg. Kristelig Folkeparti har derfor i likhet med komiteflertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, gått mot å åpne for salg av legemidler utenfor apotek. Dette har både faglige og distriktspolitiske årsaker. Ved at også reseptfrie legemidler bare tillates solgt gjennom apotek og medisinutsalg, har apoteket et faglig ansvar overfor utlevering av det aktuelle legemiddel. Medisinsalg gjennom dagligvarehandelen vil kunne øke tilgjengeligheten og redusere kontrollen med dette salget. Selv om det her bare er snakk om reseptfrie legemidler eller legemidler i pakninger som er reseptfrie, kan det være viktig med god informasjon til brukeren på grunn av risikoen for bivirkninger m.m. Men salget av reseptfrie medikamenter og pakninger er også en vesentlig del av inntektsgrunnlaget for apotekene. Medikamentsalg i dagligvareforretninger vil derfor kunne rive bort det økonomiske grunnlaget for distriktsapotekene. Kristelig Folkeparti er opptatt av å gjøre det økonomisk mulig å drive apotek, også i relativt grisgrendte strøk, og vil derfor ikke bidra til å rive en vesentlig del av inntektsgrunnlaget bort fra slike apotek.

Argumentene mot medikamentsalg i butikker gjelder også i forhold til postordreapotek. Distriktsapotekene har etter min vurdering tatt seg av dagens ordning med forsendelse av legemidler på en tilfredsstillende måte, og fraktrefusjonsordningen sikrer legemiddelbrukere som bor langt fra nærmeste apotek, reseptmedisiner tilsendt fraktfritt. Apoteket har en kontakt både med forskrivende lege og med legemiddelbrukeren som en må anta at et postordreapotek ikke vil kunne ha.

Under behandlingen av dette lovforslaget er komiteen blitt gjort oppmerksom på at en grossist for legemidler til fiskeoppdrett og varmblodige dyr kan levere eksempelvis fiskevaksine direkte til oppdretteren, men ikke de bedøvelsesmidler som skal benyttes samtidig med vaksinen, og som er en forutsetning for at vaksineringen kan gjennomføres. Dette må sendes fra apotek. Komiteen mener at en økt adgang til direkte utlevering fra grossist til profesjonell sluttbruker vil være en ønskelig forenkling når det gjelder legemidler som skal anvendes til dyr, og har derfor i samråd med departementet fremmet forslag om tiltak i denne retning.

Forslaget til ny apoteklov åpner for friere – men ikke fritt – eierskap, og for friere – men ikke fri – etablering av apotek. Det er altså ikke snakk om et generelt frislipp. Kristelig Folkeparti mener at loven slik den nå foreligger, vil være et tjenlig virkemiddel for å sikre høy standard på og god dekning av apotektjenestene i hele landet.

Annelise Høegh (H): Høyre er motstander av monopol, enten de er private eller offentlige. Vi ser derfor frem til at det vel 400 år gamle apotekmonopolet nå står for fall. Derfor støtter vi også den forrige regjeringens forslag langt på vei når det gjelder liberalisering og et friere apotekvesen. Det er gode forslag, men etter vår mening går de altså ikke langt nok.

Det er to hensyn som har vært avgjørende for Høyres standpunkter i spørsmålet om ny apoteklov. For det første er det forbrukernes krav om økt tilgjengelighet til apotektjenestene, og også ønsket om lavere priser på medisiner. For å kunne oppfylle disse behovene trenger vi konkurranse i apotekmarkedet. Det andre hensynet har vært forbrukernes krav på og rett til forsvarlig medisinsalg og gode og effektive legemidler for å unngå feilbruk og misbruk. Og til det trenger vi et regelverk og noen retningslinjer. Det er jo ikke på plass ennå, siden den forrige regjeringen ikke foreslo en fri etablering og en omsetning av legemidler utenfor apotek. Vi trenger derfor å få det på plass før vi kan sette i verk den lovhjemmelen som Høyre og Fremskrittspartiet gir Regjeringen til å tillate salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek.

Jeg vil gjerne, før jeg nå går videre, rette en takk til apotekerne som opp gjennom århundrene har stått for et faglig sterkt og seriøst eierskap og drift av apotekene. Men moderniseringen og tilpasningen til en ny virkelighet som krever økt tilgjengelighet og mer konkurranse for å få til lavere priser, har de gått litt for lett over. Den er blitt litt for lite påaktet. Det er derfor viktig å få konkurranse inn i apotekvesenet for å fremtvinge økt tilgjengelighet gjennom lengre åpningstider og lavere medisinpriser. Mange småbarnsmødre opplever f.eks. ofte at når et barn får feber om kvelden, er alle apotek i nærheten stengt. Det er slike hensyn vi må ta når vi skal etablere regler som gjør det lettere med lengre åpningstid, regler som åpner opp for konkurranse, som igjen kanskje fører til lengre åpningstid fordi det er det som skal til for å greie seg og for å tilfredsstille forbrukerne.

Skal vi få til lavere medisinpriser, er de reseptfrie legemidlene viktige. Da må vi tillate andre enn apotekene å selge dem. Derfor er Høyre for fri etablering av apotek, og vi støtter altså ikke forslaget om etableringstak i byene. Det vil, som departementet i og for seg også påpeker i proposisjonen, kunne føre til at konkurransen i byene svekkes, og at etablerte kjeder, altså Apokjeden, sementeres. Men for at fri etablering i byene ikke skal gå ut over farmasøytdekningen i distriktene, står vi bak det flertallssynspunktet som går ut på at det skal kunne stilles et vilkår om å drive apotek i et såkalt næringssvakt område, altså i distriktene, for å få konsesjon i et næringssterkt område, altså i byene. Det tror vi er viktig for å sikre den gode apotekdekningen som jeg går ut fra at alle partier ønsker, uansett hvor i landet det er.

Så må jeg få rette opp en feil som jeg har oppdaget i innstillingen på side 25, annen spalte. Det gjelder § 2-2, hvor det står at hele komiteen fremmer forslag om å gi departementet denne hjemmelen i annet ledd til å kunne nekte konsesjon ut fra konkurransemessige hensyn. Det er riktig. Men så har man ved en feil også hengt på det tredje leddet. Det ser ut som om også Høyre og Fremskrittspartiet er med på å fremme forslag om rett til å ha etableringskontroll i byene, og det er altså ikke riktig. Det fremgår for så vidt av det etterfølgende. Innstillingen er da også riktig, men jeg vil gjerne presisere at det ikke er komiteen som fremmer forslag til tredje ledd, slik det kan se ut av innstillingen.

Regjeringen har, som jeg sa, ikke foreslått å åpne for at man skal tillate salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek til tross for at dette skjer i dag gjennom de såkalte medisinutsalgene. Som jeg sa i replikken til Asmund Kristoffersen, tror jeg det er mer en formalitet enn en realitet at disse medisinutsalgene har daglig overoppsyn av apoteker. I alle fall har apotekerne funnet ut at det går an å lære opp folk i S-lagene. Da må det også kunne gå an å lære opp folk i andre dagligvarebutikker til å forestå slikt salg. Jeg merker meg at det er noe ulike syn i Arbeiderpartiet på dette, i og med at komiteens nestleder og Arbeiderpartiets fraksjonsleder i komiteen, Gunhild Øyangen, så klart har uttrykt både til Kapital og andre medier at hun ser det som en fordel å få alminnelige legemidler, f.eks. hodepinetabletter, inn i butikkene.

Jeg håper da at den nye helseministeren kan tenke seg å se på dette ut fra det uttalte ønske han har om økt konkurranse, at man kanskje kan komme tilbake noe raskere enn de tidligere antydede tre år for å vurdere muligheten for å åpne for slikt salg utenfor apotek, men selvsagt innenfor forsvarlige rammer. Jeg vil gjerne minne om de forslagene som Fremskrittspartiet og Høyre her har, nemlig at forsvarligheten må være den samme, enten salget av legemidler skjer i apotek eller i andre slags butikker. Myndighetene kan fastsette krav til forsvarlig håndtering uansett hvem som driver et apotek. Det vi peker på, er at man enten kan fortsette ordningen med egne medisinskap, egne medisinutsalg i butikkene. Man kan ha det såkalte butikk i butikken-konseptet. Man kan ha et eget personale med spesiell opplæring innenfor håndtering av reseptfrie legemidler. Man kan ha egne hyller med informasjon og kanskje Internett-tilgang for at kundene skal få kjennskap til hva disse legemidlene innebærer, også av bivirkninger, og man kan selvfølgelig også vurdere aldersgrenser for kjøp av reseptfrie legemidler. Alt dette mener vi at Regjeringen må gå gjennom og lage retningslinjer, og når den har gjort det, bør det åpnes for at reseptfrie legemidler kan selges utenfor apotek.

Alt dette, som er Høyres synspunkter, gjør at vi ikke lenger ser noe behov for postordreapotek, slik Fremskrittspartiet har gått inn for. Vi ser at det er klare svakheter ved postordreapotek, at man ikke får den nærheten til kunden, at kunden ikke får samme mulighet for informasjon og veiledning som man ellers vil få. Vi ser at det ikke er det samme behovet hvis våre forslag om fritt apotekvesen får gjennomslag. Jeg vil likevel slutte meg til det Asmund Kristoffersen nettopp sa, at når det gjelder postordresalg og vårt nei til det, gjelder selvsagt det at publikum ikke skal kunne kjøpe på postordre. Men det skal ikke ramme eventuelt telekjøp, nettkjøp av medisiner mellom profesjonelle brukere, slik vi ser det.

Høyre støtter, som sagt, at andre enn apotekere skal kunne eie apotek. Det vil, tror vi, gi en ny giv og representere ny kunnskap om effektiv og kundevennlig drift i apotekvesenet. Men vi går mot at man skal ha en slik to-konsesjonsordning, en konsesjon til eierskap og en konsesjon til drift. Det mener vi vil være en unødvendig ordning, unødvendig byråkratisk. Det kan også oppfordre til strid mellom eier og driver, og, det mest alvorlige kanskje, det vil kunne frikoble eier av apotek fra å ta ansvar for den faglige driften. Høyre ønsker eiere som ikke bare ser på apotekdriften ut fra økonomiske interesser og som en kapitalplassering. Vi ønsker eiere av apotek, av apotekkjeder som også tar et medansvar og interesserer seg for den faglige driften. Derfor mener vi at de faglige krav, altså at det skal være en farmasøyt som står for den daglige driften, og alle de kravene, som ligger i proposisjonen til driften av apotek, kan stilles til eieren som krav med hensyn til hva slags driver han får lov til å ansette i sine apotek.

Som flere har vært inne på, tillater det nye forslaget til apoteklov at man kan ha kjeder, at kjeder eier mange apoteker. Hele komiteen godtar dette, selv om dette forslaget bringer Norge inn i en liten og eksklusiv klubb i Europa. Det er ikke mange andre land som tillater at kjeder kan eie apotek, det er vel ikke mer enn et par stykker. Dagens apotekere har vært dyktige, sett fra deres synspunkter, tror jeg man må kunne si, til å innstille seg på denne nye virkeligheten, i og med at de har opprettet Apokjeden. Det betyr, hvis alt blir som det er i dag, at alt blir som det er i dag, også etter neste årsskifte, og det var jo ikke meningen. Hvis 70-80 pst. av dagens apotekere forblir i Apokjeden og de får dette samarbeidet med den minste grossisten på det norske markedet i dag, Tamro, blir det et tilnærmet nasjonalt apotekmonopol, og det var jo ikke meningen. Dette har komiteen sterkt advart mot, og vi ber departementet og Kredittilsynet om å følge utviklingen nøye og sørge for at konkurranselovgivningen får fullt gjennomslag på dette området.

Men det er vel grunn til å tro at Apokjeden vil rakne noe når den nye loven trer i kraft. Det er vel grunn til å tro at mange apotekere vil selge seg til andre, enten norske eiere eller utenlandske eiere. Jeg er kjent med, pleier man vel å si, at Norsk Medisinaldepot har til hensikt å bli eier av en slik apotekkjede. Hvis det er riktig, tror jeg ikke man skal være like kritisk mot den delen av Apokjedens posisjonering som gjelder at de har knyttet seg til Tamro og ikke til NMD. For hadde Apokjeden gått inn i et samarbeid med og brukt NMD som eneste grossist – de har altså 70 pst. av markedet i dag – ville det virkelig sett svart ut for konkurransesituasjonen. Det er vel en av grunnene, vil jeg tro, til at de har valgt Tamro.

Det er altså viktig når den nye loven trer i kraft. Etter Høyres mening bør det skje jo før jo heller. Jeg minner om vårt forslag om at lovens viktigste kapitler, 2 og 3, som dreier seg om konsesjonene, bør tre i kraft allerede fra 1. juli i år. Jeg håper helseministeren, selv om ikke vi får tilslutning til dette forslaget, vil se nøye på det og se om det er mulig – for det har jeg et inntrykk av at hele komiteen kunne ønske seg – at enkelte av lovens kapitler trer i kraft tidligere enn de andre. Hadde det vært mulig å få dem til å tre i kraft allerede fra i sommer, ville det vært gunstig for konkurransesituasjonen.

Mye vil forhåpentligvis endre seg når loven trer i kraft. Jeg vil minne om hovedmålsetningene, nemlig å få økt tilgjengelighet for forbrukerne til apotektjenester og billigere medisiner. Skal dette bli virkelighet, må konkurransen få virke fra dag én.

Det er også i proposisjonen om den nye apotekloven en omtale av legemiddelpolitikken generelt. Det er to utvalg som ligger til grunn for dette arbeidet. Det er Grund-utvalget, som har sett på spesielt de offentlige refusjonsordningene, og Strøm-utvalget, som har sett mer på apoteksiden. Jeg synes at Grund-utvalgets grundige og gode innstilling hadde fortjent en bedre skjebne enn å bli en liten appendiks til apotekloven. Her er det mange og viktige spørsmål som reises. Tiden tillater ikke at jeg går inn på dem. Tiden og plassen har for så vidt heller ikke tillatt at komiteen har gått veldig mye inn på det. Men det er viktig at vi får en legemiddelforvaltning som er av dagen i dag, og som kan ivareta de hensyn vi ønsker. Jeg håper at den nye ministeren også vil gjøre alvor av det den forrige iallfall hadde noen, kanskje litt vage, løfter om, nemlig å legge frem en egen sak for sosialkomiteen senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år om den fremtidige legemiddelpolitiske forvaltning, for her er det mye å ta fatt i, slik at norske pasienter ikke skal bli de siste i Europa som får tilgang til nye og effektive legemidler.

Jeg tar til slutt opp de forslag som Høyre har varslet i innstillingen.

Jorunn Ringstad hadde her igjen teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Annelise Høegh har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Nå er vel de områdene der det er uenighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, for så vidt allerede avdekket og kommentert. Men jeg syns nok kanskje at representanten Høegh hadde et vel avslappet forhold til det en kan kalle vertikal integrasjon eller kanskje krysseierskap. Mitt spørsmål blir da: Hadde det ikke kanskje vært en fordel om det enkelte apotek på en friere måte enn det det ser iallfall ut til nå i dag, kunne ha forholdt seg til de ulike grossistene i markedet og ikke vært så sterkt bundet opp til det som synes å være én grossist?

Så gjorde representanten Høegh seg skyld i en åpenbar misforståelse. Hun foreskrev en uenighet i Arbeiderpartiets fraksjon, eventuelt i Arbeiderpartiets gruppe, som ikke er til stede. Nå har denne loven ligget veldig lenge i Stortinget, og det har falt mange uttalelser både fra representanten Øyangen og fra meg og andre, der vi har sagt at ulike forhold kanskje måtte vurderes. Fasiten har vi fått gjennom denne innstillingen. For dem som måtte interessere seg for prosessene i Arbeiderpartiets gruppe, kan jeg vise til at det altså er en enstemmig stortingsgruppe som står bak alle de merknader og forslag som er lagt inn på vegne av partiet i komiteen. Men det punktet som var oppe til diskusjon her, og hvor jeg var veldig enig i det som den foregående regjeringen hadde lagt fram, var altså at en vurdering av hva skjebnen til reseptpliktige medisiner i småpakninger er og reseptfrie medisiner skal være, skal gjøres når en har sett hvordan virkningen av loven er. Så får den ene og den andre uttale seg på bakgrunn av erfaringer i neste runde.

Annelise Høegh (H): Nei, jeg har ikke et veldig avslappet forhold til krysseierskap, slik representanten Kristoffersen antydet. Men det er jo ikke noen, hverken fra den forrige regjeringen eller noen partier i Stortinget, som har funnet å ville forby det. Hvis vi ser på hva som skjer i andre markeder, f.eks. i dagligvarebransjen, er det mer og mer den utviklingen som finner sted, at man inngår en avtale med én hovedleverandør. Men jeg har forstått avtalen mellom Apokjeden og Tamro slik at det er et klart forbehold i dette at de skal holde seg til Tamro, og det er ut fra den forutsetning at Tamro til enhver tid klarer å levere de mest konkurransedyktige varene. Dersom det er slik at andre grossister kan tilby varer til en lavere pris, står det den enkelte apoteker i Apokjeden fritt til å henvende seg til andre leverandører. Det tror jeg er et helt vesentlig punkt i avtalen. Dersom det kan reises tvil om dette punktet, er jeg enig med det som vel lå i Kristoffersens antydning, at da bør Konkurransetilsynet gripe inn. For dersom det ikke er slik at man kan gå til dem som gir det beste prismessige tilbud for forbrukerne, virker ikke konkurransen slik det er antatt, etter hensikten, og da må man ha anledning til å gripe inn.

Med disse klare forutsetninger står jeg altså på det jeg sa, for Høyre står fullt og helt bak de kritiske merknader som komiteen har presentert. Vi har jo også bidratt til dem, for å avsløre det.

Så er det selvfølgelig slik, som Kristoffersen nevnte, at når partiet har talt, har partiet talt, og jeg oppfatter at hele Arbeiderpartiet står bak det. Jeg har allikevel nevnt en del sitater fra Gunhild Øyangen og andre som kan tyde på at det finnes litt variasjon i synspunktene, og jeg håper de variasjonene kommer mer frem etter hvert.

Are Næss (KrF): Som Annelise Høegh refererte, er Høyre imot adgang til konsesjonstak i sentrale strøk – § 2-2, og for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek. Salg av reseptfrie legemidler utenom apotek har etter mitt syn to sider, en faglig og en økonomisk.

Når det gjelder det faglige, refererer Annelise Høegh til alminnelige hodepinetabletter, som hun gjerne vil ha i dagligvarehandelen. Når man har tatt imot en pasient som har fått sitt andre blødende magesår på grunn av sin andre vanlige hodepinetablett, får man jo tydelig for seg at dette ikke er sukkertøy, og likeledes når man får inn på sykehus personer som er alvorlig forgiftet av tabletter i pakningsstørrelser som selges uten resept. Er det ikke da et større problem å kontrollere dette i forhold til fem tusen dagligvareforretninger eksempelvis, enn for tusen medisinutsalg?

Det andre er det økonomiske. Salg av reseptfrie medikamenter er en vesentlig del av inntektsgrunnlaget for mange apotek, vel de fleste, og å utvide utsalgsstedene til også å gjelde dagligvarehandelen vil etter mitt skjønnkunne føre til at ja, vi får flere utsalgssteder for reseptfrie medikamenter, men vi kan få færre apotek. Er det en gunstig utvikling som Høyre vil støtte?

Annelise Høegh (H): Nå mente Are Næss å ha hørt meg snakke om at jeg gjerne ville ha hodepinetablettene i butikker, og indirekte er det selvfølgelig riktig. Men det var altså et sitat fra Gunhild Øyangen som gjorde at jeg nevnte det eksempelet, bare for å ha nevnt det.

Men alvorlig talt, vi tar på alvor de farer for feilbruk som klart ligger i en del av de legemidlene som i dag er reseptfrie, men bare i mindre forpakninger. Og selv om ikke jeg er noe fagmenneske innen de medisinske sfærer, har jeg forstått det slik at hodepinetabletter kanskje kan være noe av det mest giftige vi har. Så dette er ikke noe å kimse av. Det er jo også derfor Høyre og Fremskrittspartiet så klart har gitt uttrykk for i sitt forslag at før disse medikamentene kan omsettes utenfor apotek, må det klare retningslinjer til fra departementets side. Og som jeg gikk inn på i mitt innlegg, har vi gitt en god del forslag til hvordan det bør eller kan finne sted.

Men det må jo med respekt sies at Gunhild Øyangen har rett i det sitatet jeg nevnte, at når fikk man sist veiledning ved kjøp av hodepinetabletter i et apotek? Det er ikke så ofte. Det betyr at det viktigste vi kan gjøre, er å gi med veiledning, gi med informasjon og oppfordre legene til å være flinkere til å fortelle sine pasienter at når du går på de og de og de andre medikamentene, så må du være forsiktig med det og det reseptfrie legemiddelet. Så jeg tror mer på den alminnelige opplysning i befolkningen, og ikke minst hos de pasienter som kan være ekstra utsatt for en del av hodepinetablettene, enn jeg gjør på at dette skal brukes imot å få til lavere priser, mer konkurranse og økt tilgjengelighet for forbrukerne.

Harald T. Nesvik (Frp): Fremskrittspartiet og Høyre står i det alt vesentlige sammen i denne proposisjonen, bortsett fra når det gjelder konsesjonsordning, der Fremskrittspartiet vil ha todelt konsesjonsordning, mens Høyre ikke går inn for todelt konsesjonsordning

Men så er det et punkt til som jeg har reagert litt på når det gjelder Høyre. For Høyre skriver bl.a. i sine merknader følgende:

«Komiteens medlemmer fra Høyre mener imidlertid at blåreseptordningen fortrinnsvis bør forbeholdes refusjon av kostbare legemidler for alvorlige og kroniske lidelser. Dette er viktig for å sikre et sosialt likeverdig legemiddeltilbud. Disse medlemmer mener derfor billige legemidler ikke bør refunderes til noen sykdomsgrupper.»

Spørsmålet mitt til representanten Annelise Høegh er da: Hva mener man med billige legemidler? En tenkt situasjon: Det er stor forskjell i økonomien til folk, og for en minstepensjonist eller eldre med dårlig råd vil selv det som Høyre definerer som «billige legemidler», måtte medføre urimelige kostnader i forhold til den nytte man har av også rimeligere medikament. Hva mener man egentlig med billige legemidler? Vil man ta vekk noen legemidler fra den lista som er der, slik at de minstepensjonistene som i dag har store problemer med å få råd til selv billige legemidler, ikke vil kunne gjøre seg nytte av blåreseptordningen for disse medikamenter?

Annelise Høegh (H): Jeg vil rette en hjertelig takk til representanten Nesvik for at han gav meg anledning til å snakke litt om dette temaet, for det overrasket meg at ikke bare Fremskrittspartiet, men heller ingen andre partier ville være med på denne merknaden vår i innstillingen. Alle partier er jo kjent med at det nesten daglig – iallfall månedlig – kommer nye effektive, gode legemidler på markedet som Norge enten ikke tar opp på blåreseptordningen, eller er veldig sen med å ta opp på blåreseptordningen. Jeg er opptatt av at det viktigste med blåreseptordningen er at den blir og kan være i fremtiden det den var ment å være opprinnelig, nemlig en refusjonsordning, slik at det ikke skal være forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker når det gjelder muligheten til å skaffe seg og ta i bruk gode, effektive, men dyre legemidler for å bekjempe alvorlig sykdom. Det er den faren vi står i i dag, fordi blåreseptordningen øker veldig i omfang. Det er en langt strengere praksis overfor å ta opp nye gode legemidler i denne ordningen i dag, uansett regjering og helseminister har jeg inntrykk av – en kan jo sette et håp til den nye – men det er altså en langt strengere og mer restriktiv holdning til å ta inn nye medikamenter i dag enn det var før. I det perspektivet mener jeg vi må være villige til å se på om det er enkelte billigere medikamenter som er der i dag, som kan tas ut, og vi bør iallfall si nei til å ta opp nye billige medikamenter som kan få en stor utbredelse. Jeg skal gi ett eksempel: Vi har hatt et kvinnehelseutvalg som har foreslått at østrogenbehandling og østrogener skal fås på blå resept. Det har jeg tatt avstand fra. Høyre går imot dette fordi det er såpass billige medikamenter som i stor grad også først og fremst virker forebyggende, at det ikke er fornuftig å ta dem opp på blåreseptordningen – og si nei til astmapiller eller nye kreftmedisiner, for bare å nevne det viktigste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Det foreliggende forslaget til ny apoteklov er ett av flere initiativ fra sentrumsregjeringen for nødvendige endringer i helsesektoren. Det har selvsagt ført til debatt, og det er viktig for meg å understreke ved innledningen av mitt innlegg at slike ordninger må være basert på målstyring, nemlig at man skal sikre kvalitet og tilbud i hele landet, og at det skal være en grunnleggende solidarisk holdning som vi har med oss. Jeg går også ut fra at man vil evaluere, vurdere og korrigere ordningene etter hvert som man får erfaringer, slik at hensikten blir oppnådd.

Det nye forslaget består i det vesentlige av innføring av en friere etableringsrett for apotek, en opphevelse av eneretten farmasøyter har hatt til å eie apotek, og opprettelse av et kontrollregime. Dette skal sikre at nyordningen ikke fører til usunne konkurranseforhold, forfordeling av farmasøyter og skjev geografisk apotekdekning. Videre må kvaliteten på produktene som blir levert, holde høy standard, slik at vi kan sikre kvaliteten.

Farmasøytene skal fortsatt ha enerett til å drive den faglige biten av apoteket, dvs. at det ved hvert apotek skal være en farmasøyt som har driftskonsesjon til vedkommende apotek, og dette virker jo betryggende når det gjelder kvalitet.

Det nye regelverket for etablering av apotek hadde vært uakseptabelt for Senterpartiet uten gode kontrollordninger. Senterpartiet mener at private i de fleste tilfeller skal stå for drift av apotek, men det er selvsagt ikke tilstrekkelig med markedsregulering på dette området. Det offentlige må inn og styre og sikre tilbudet i hele landet.

Det er etter min mening grunn til å anta at de kontrollordningene som nå blir hjemlet i den nye apotekloven, sammen med eksisterende kontrollordninger er tilstrekkelig for å sikre sunne konkurranseforhold, apotektilbud over hele landet og en høy kvalitet på de produktene som apotekene skal tilby. Kommer man i den situasjon at et sted står uten apotek eller apotekdekning, foreslås det flere tiltak som da skal settes i verk for å avhjelpe situasjonen. For det første skal ordningen med driftstilskudd videreføres. For det andre åpnes det for at kommuner kan få eierkonsesjon til apotek. Det er etter min vurdering altså tilstrekkelig for å sikre apotekdekning over hele landet, som for oss vil være avgjørende. Skulle denne vurderingen imidlertid ikke holde stikk, vil vi selvfølgelig være de første til å kreve intensivering av tiltakene.

Når dette er en så krevende og på mange måter kontroversiell sak, tror jeg det er i erkjennelsen av at det på dette området er veldig sterke krefter ute og går, og det er slik at menneskenes behov for medisiner til en rimelig pris, uansett hvor de bor i landet, må sikres av den offentlige myndighet i et marked som ellers, etter min mening, vil kunne løpe løpsk. Derfor har jeg tillit til, og vil understreke det, at Regjeringen vil følge opp nyordningene på en slik måte at man sikrer de hensyn som er ivaretatt i innstillingen av flertallet, og at man eventuelt tar initiativ til å korrigere hvis det viser seg at dette ikke vil bli tilfellet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Først vil jeg stille spørsmål til representanten Lahnstein. Det er jo bl.a. representanter for de tidligere regjeringspartiene som har hevdet at det er fare for feilmedisinering og den biten ved salg av medisiner i butikk. Det var vel særlig representanten Næss som var virkelig bekymret – for magesår og litt forskjellig og mitt spørsmål til representanten Lahnstein er: Deler representanten Lahnstein synet til representanten Næss, i og med at man tilhørte den samme «blokken» i forbindelse med regjeringsdannelsen? Vil det igjen si at ordningen med medisinskap ute i distriktene, som man tidligere har omtalt som god og sikker, ikke fungerer tilfredsstillende? Det må jo være konklusjonen, slik som jeg ser det. For det er ikke et apotek, det er bare et skap som eies av apoteket, og som man da drifter i butikk. Det er det første spørsmålet.

Så til det andre jeg vil spørre representanten Lahnstein om. Det virker som om styringskåtheten til den avgåtte regjeringen var urimelig stor, for hvis man ser på apotekloven § 5-1 andre ledd, andre punktum, står det følgende:

«Apotekkonsesjonæren har adgang til de deler av apoteket som ikke er publikumssone etter tillatelse fra apotekeren eller apotekbestyreren.»

Mener virkelig representanten Lahnstein at det er fornuftig å begrense eierens adgang til å bevege seg i sitt eget apotek? Er det den form for reguleringer som man ønsker seg i fremtiden?

Anne Enger Lahnstein (Sp): Representanten Nesvik stiller meg spørsmål om min holdning til medisinskap i distriktene. Jeg tror rett og slett at jeg her må vise til merknader i innstillingen der Senterpartiet er med. Det som er poenget med vår holdning her, er jo nettopp å sikre både kvalitet og tilgjengelighet, og også å sikre at man f.eks. har en korrigering for bivirkninger og en mulighet for å gripe inn.

Når det gjelder Næss" syn, som kom til uttrykk i hans innlegg, er jeg enig med Næss i det.

Når det gjelder det forhold at en eier – etter regelverket, forstår jeg – ikke skal kunne gå i hele apoteket sitt, må jeg si at der er jeg på litt tynn grunn. Men jeg har oppfattet det slik at når man har delt konsesjonen mellom eier og drift, er det faktisk for å sikre at driften skal ha den faglige forankring som er nødvendig for å sikre kvaliteten. Det er slik jeg har oppfattet det, og jeg kan ikke gå inn på hvorfor dette er utformet som det er gjort, mer enn å vise igjen til innstillingen. Jeg har tillit til at dette vil bli håndtert av departementet og myndighetene på en slik måte at det ikke virker meningsløst.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg synes at svaret på det spørsmålet som saksordføreren stilte, var ganske fyllestgjørende. Men det var egentlig som et supplement til det at jeg tok ordet.

Ut fra representanten Nesviks innlegg kan det høres ut som om at hvis man eier noe, skal man ha tilgang til absolutt alt, også tilliggende herligheter. Det er klart at en rekke personer eier private legesentre uten at de dermed skal få utlevert nøklene til medisinskapene med morfin, amfetamin og det man ellers måtte ha tilgang på. Det kan da ikke være ufornuftig at man i lovs form regulerer tilgangen til medikamenter – selv om man skulle eie et apotek – hvis man ikke rent faglig er i stand til å håndtere medikamentene på en forsvarlig måte. Så langt jeg oppfatter, er det vel det man tar til orde for her gjennom reguleringen av lokaler, innredning og utstyr i § 5-1.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på om Olav Gunnar Ballo retta replikken til siste eller til føregåande talar. Men presidenten vil la representanten Anne Enger Lahnstein få ordet til eventuell svarreplikk.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg vil gjerne takke representanten Ballo for en utfylling av min svarreplikk til Nesvik. Jeg oppfatter at Nesviks beskrivelse av det meningsløse i eller det uforståelige at en eier ikke nødvendigvis skal ha tilgang til medikamentene, nå er svart på av meg – og av representanten Ballo.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om replikk.

Olav Gunnar Ballo (SV): Sosialistisk Venstreparti er godt fornøyd med den flertallsinnstillingen som her foreligger for Odelstinget til behandling, og dermed også med det utkastet til ny apoteklov som forelå fra den avgåtte regjeringen, for det har jo fått gjennomslag på alle sentrale punkt.

Det mest sentrale med den nye apotekloven er etter SVs syn skillet mellom eierskap og driftskonsesjon. Gjennom den nye apotekloven blir det mulig å eie et apotek uten at man må ha kompetanse som farmasøyt. Samtidig sikrer loven at man skal ha farmasøytansatte på driftssiden, slik at fagligheten ivaretas.

I forkant av at apotekloven skulle behandles, har også vi i SV notert oss en rekke forskjellige utspill fra mange forskjellige partier, knyttet til bl.a. salg av apotekvarer utenfor apotek, da spesielt ikke-reseptpliktige varer. Vi har også registrert at det i andre partier enn de som i dag går inn for det, nemlig Fremskrittspartiet, har vært tatt til orde for at man skulle få til postordresalg. Det har SV advart mot hele tiden, og jeg har i ulike sammenhenger kommentert det og sagt at det bør man ikke gå inn for. Derfor er vi veldig glad for at det som var innstillingen fra den avgåtte regjeringen, har også flertallet gått inn for. Salg av ikke reseptpliktige medikamenter utenfor apotek vil, som også Are Næss var inne på, veldig fort kunne medføre bivirkninger, som naturligvis ikke er tilsiktet, men som likevel vil kunne oppstå fordi informasjonen ikke vil være god nok. Spesielt gjelder det acetylsalisylsyre til mindreårige, der man tidligere har sett til dels svært alvorlige bivirkninger, også av én enkelt tablett. Paracetamol er kanskje det vanligste medikamentet overhodet i Norge når det gjelder forgiftning, og spesielt når det gjelder leverskader. Det er et preparat som ikke er reseptpliktig når det selges i minstepakninger, og som da vil kunne selges utenfor apotek. Også antihistaminer, som i dag selges i minstepakninger uten resept, vil kunne ha betydelige bivirkninger hvis det tas mange av dem.

Så har flere av talerne her sagt at man jo ikke får spesielt god informasjon i apotek heller, hva kan da være så galt med at preparatene selges utenfor apotek? Det syns jeg er en forunderlig måte å argumentere på. Nå er det jo sånn at loven i § 6-7 heldigvis regulerer nøyaktig hvilken informasjon som skal gis, og da må det jo være et poeng at man heller styrker informasjonsleddet, som apoteket representerer, henviser til loven og henstiller til apotekene å følge loven, enn at man skal svekke den informasjonen ved at preparatene selges utenfor apotek.

Are Næss var også inne på at det ligger et ikke ubetydelig inntektsgrunnlag her for apotekene, og det syns jeg også betyr noe. Hvis konsekvensen av at man tar ut den typen preparater fra apotek, blir at det ikke lenger er næringsgrunnlag for å drive apotek, f.eks. i en rekke distrikter, vil jo det være veldig uheldig. Derfor er det viktig å se både det faglige argumentet og argumentet om inntekt i sammenheng.

SV er veldig glad for at man i § 2-8 e), som flere har vært inne på, knytter vilkår for å drive og eie apotek til forpliktelser overfor andre apotek, f.eks. distriktsapotek, og at man på den måten kan oppnå en fordelingseffekt gjennom paragrafen. Men det er avhengig av at man benytter den aktivt, og at det ikke blir en sovende paragraf. Paragraf 2-8 er ellers viktig generelt fordi det stilles krav om samhandling med helsetjenestene lokalt. Og én ting jeg syns man skal være opptatt av, er at apotekvesenet er en del av det øvrige helsevesen, det har betydelig faglige innslag og kan heve kompetansen både sentralt og i distriktene, forutsatt at det stimuleres til et faglig samarbeid, og at man understreker den informasjonsplikten som apotekene har.

Jeg vil gi ros til den avgåtte regjeringen for det arbeid man har gjort når det gjelder den nye apotekloven. Jeg tror det vil bli en god lov, som også vil muliggjøre og stimulere til dekning i distriktene, forutsatt at spesielt § 2-8 brukes aktivt.

Odd Einar Dørum (V): Venstre sitter ikke i komiteen, men vi følger flertallet på alle avgjørende punkter. Jeg vil likevel knytte noen merknader til innstillingen, for det første at vi i Norge har et lavt legemiddelforbruk sammenlignet med de fleste land – det henger etter min mening sammen med en restriktiv legemiddelpolitikk – og at norske apotek har tatt sin del av ansvaret for å gjennomføre en slik politikk. De reformene som det legges opp til i dag, legger ikke noen hindring i veien for at det fortsatt kan være slik. Tvert imot er det slik at også etter dagens reformer vil apotekene være en naturlig del av helsevesenet, men det er viktig at det blir en slik utvikling.

Derfor ønsker jeg å knytte noen merknader til den evalueringen som komiteen omtaler i noen sammenhenger i innstillingen. Blant annet vil man etter tre år vurdere spørsmålet om omsetning av reseptfrie produkter. Man vil også etter tre år se på andre spørsmål. Jeg tror at når man skal evaluere – og jeg tror det er riktig å evaluere viktige reformer – bør man også se på spørsmål som tilsyn. Fungerer tilsynet godt nok på dette tidspunkt? Utvikler tilsynet seg bra? Vi er i Norge i dag generelt i en situasjon hvor vi er opptatt av å styrke tilsyn på en rekke samfunnsmessige områder. På dette området, hvor vi åpner for mer konkurranse som vi mener ikke skal ramme kvaliteten, og som vi mener ikke skal ramme distriktene, er tilsynsfunksjonen særdeles viktig. Derfor er det å få tilsynsfunksjonen på plass viktig, og det er også viktig å få den evaluert.

På samme måte er det viktig å se på konsekvenser for distriktene. Mitt parti støtter den reguleringsmekanismen som er lagt inn fra flertallets side, men det kan jo tenkes at vi fortsatt – og jeg bygger f.eks. på erfaringer fra mitt oppvekstfylke, Sør-Trøndelag – har apotek som er så små at om noen skulle gå inn for å skumme fløten, kan det godt tenkes at man skummer fløten på et stort tettsted i et distrikt, la oss si et tettsted med 5 000 – 6 000 mennesker, men det man ender opp med hvis noen gjør det, er å undergrave det apoteket som er der. Det oppfatter jeg ikke som tilsiktet, verken fra den regjeringen jeg satt i, eller fra komiteflertallet, men jeg nevner det som et poeng, slik at man kan være oppmerksom når man følger den videre utviklingen.

Samtidig syns jeg det er viktig å få vurdert eierstruktur og konkurransemessige forhold, når både sterke innenlandske og utenlandske kjeder kommer inn. Dette har komiteen omtalt på side 22 i innstillingen, og jeg syns det er viktig at det blir tatt med.

Avslutningsvis vil jeg også vise til den faglige virksomhet i apotekene, og som ble omtalt i en replikk. La meg tillate meg en replikk, siden jeg har et tidligere fagfelt som har knyttet seg til justisvesenet: Det er lov å eie en våpenforretning, men det er ikke samtidig lov til å bære våpen uten videre. Sagt på en annen måte: Du kan godt eie et apotek og ha fullt innsyn i alle data som har med den økonomiske drift å gjøre, men dermed har du ikke fri tilgang til alt som omsettes. Heldigvis er det et lovverk i Norge som regulerer dette på en bra måte, det er ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker i så måte, og det er et sunnhetstrekk ved vårt norske samfunnssystem at vi har det slik. Men jeg syns representanten Ballo på en overbevisende måte brakte den legevitenskapelige opplysning inn i debatten på det punkt, så jeg skal ikke utdype det nærmere. Jeg håper at man når loven trer i kraft, sørger for at forskriftsverket er på plass, og at man ikke går fram så hurtig at man ikke får en forsvarlig prosedyre i forbindelse med forskriftsverket.

Når det gjelder reformen, er det slik at dersom den jamne mann og kvinne skal få et bedre tilbud gjennom konkurransen som det legges opp til, må man også se på utdanningskapasiteten. Dette er omtalt i innstillingen. Jeg vet at både ved Universitetet i Oslo og ved Universitetet i Tromsø kan opptakskapasiteten når det gjelder farmasistudiet, økes høsten 2000 dersom det settes av midler til dette i revidert nasjonalbudsjett. Dette er en tanke jeg sender med den nye helseminister, men jeg skal ikke gå lenger enn det.

Jeg syns det er en viktig reform vi får – loven moderniseres, men den moderniseres på en slik måte at vi tar hensyn til at Norge fortsatt er et land hvor folk ikke bare bor i byer, som den byen hvor dette parlament ligger, men også i grisgrendte områder. Og vi er svært opptatt av å sikre kvaliteten også etter at denne reformen er gjennomført.

Presidenten: Neste talar på talarlista er Berit Brørby. Presidenten kan ikkje sjå at Berit Brørby er til stades i salen.

Då går vi vidare til neste og sist innteikna talar, statsråd Tore Tønne.

Statsråd Tore Tønne: Den nye apotekloven har sine aner i regjeringen Harlem Brundtland, som på midten av 1990-tallet satte organiseringen av legemiddelmarkedet i fokus, bl.a. gjennom oppnevningen av det såkalte Strøm-utvalget. Deregulering av apotekvesenet er blant de av Strøm-utvalgets tilrådinger som Bondevik-regjeringen fulgte opp overfor Stortinget. Jeg konstaterer at forslaget til ny apoteklov har samlet bred støtte i komiteen.

Det ligger med andre ord en bred politisk enighet til grunn for den foreslåtte apotekreformen – en reform som det er historiske dimensjoner over. Helt siden 1600-tallet har det vært begrensninger i adgangen til å etablere og eie apotek for andre enn farmasøyter. Når andre grupper nå slipper til på eiersiden, og adgangen til å etablere apotek blir friere, er dette et uttrykk for et nyere syn på bruk av statlige reguleringer for å nå helsepolitiske mål. Apotekvesenets viktigste oppgave er å bidra til god tilgang på legemidler under forhold som ivaretar hensynet til sikkerhet, kvalitet og tilgjengelighet. Dette er helsepolitiske mål som kan nås gjennom andre og mindre markedsinngripende virkemidler enn gjennom statlige reguleringer og begrensninger i eierskaps- og etableringspolitikken for apotek. Målene kan nås gjennom klare faglige krav til apotekdrift i loven selv, i forskriftsverket og i konsesjonsvilkårene, samt gjennom oppfølging fra myndighetenes side for å sikre at de faglige kravene blir overholdt i praksis.

Dagens apotekvesen er generelt av høy standard. Jeg forventer at det faglige nivået i apotekvesenet blir opprettholdt på minst like høyt nivå fremover. Jeg vil bidra til dette ved å fastsette et forskriftsverk med tydeligere og om nødvendig strengere faglige krav samt ved et forsterket apotektilsyn.

For apoteknæringen representerer den nye apotekloven mange muligheter. Kravet om at apotek skal eies personlig i enkeltpersonsforetak, er forlatt, slik at den enkelte apotekeier heretter vil stå fritt til å velge den eierform som passer best. Dette åpner for selskapsdannelser og for kjededannelser i apoteknæringen, og dermed for nye eierformer, nye eiere og ny kompetanse. Den tendens vi allerede har sett til integrasjon på eiersiden mellom apotek og grossistledd, bærer bud om en utvikling mot økt kjøpermakt i forhold til legemiddelprodusentene. Dette er en viktig utvikling mot et mer balansert legemiddelmarked og gir på lengre sikt bedre muligheter for et lavere prisnivå på legemidler. På detaljistnivået innebærer apotekreformen et sterkere og mer effektivt distribusjonsledd i legemiddelmarkedet, med gode muligheter for mer effektiv ressursutnyttelse.

Dereguleringen av apotekvesenet vil på denne bakgrunn tjene både det offentliges og brukernes interesser. Brukerne må kunne forvente bedre service på apotek gjennom kortere ventetid, bedre informasjon og et bredere tilbud av farmasøytiske tjenester. Etter hvert må det også kunne forventes lavere priser på en del tjenester og produkter som selges fra apotek.

Bak disse forventningene til reformen ligger det en forutsetning om konkurranse i apoteknæringen. Frem til i dag har det i realiteten ikke vært priskonkurranse mellom apotek. Konsentrasjonstendenser i den senere tid kan tyde på motkrefter mot konkurranse også i fremtiden. Jeg finner en eventuell posisjonering med et slikt formål uheldig, og deler i så måte den bekymring som er kommet til uttrykk fra komiteen. Konkurransemyndighetene er imidlertid oppmerksom på situasjonen i dagens apotekmarked. Konkurransetilsynet følger utviklingen nøye og vil om nødvendig gå inn med tiltak for å sikre konkurransen. I egenskap av konsesjonsmyndighet etter både den någjeldende og den nye apotekloven vil departementet dessuten legge forholdene til rette for nye aktører og videre bidra til at etablerte aktører ikke hindrer konkurranse.

Myndighetenes særlige interesse i legemiddelmarkedet har ikke minst sin bakgrunn i de meget store beløp som ytes over trygdebudsjettet til legemiddelrefusjoner. Dette er vel anvendte trygdemidler, gitt at de helsemessige gevinster står i et rimelig forhold til ressursbruken. Utviklingen av nye legemidler og bedre kunnskap om effekten av gamle legemidler tilsier jevnlige evalueringer av blåreseptordningen. En mest mulig effektiv forvaltning av blåreseptordningen er blant de viktigste målsettinger for en ny statlig legemiddelforvaltning. Dette vil jeg orientere Stortinget om senere, i første omgang i revidert nasjonalbudsjett 2000.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er klart at etter så kort tid i statsrådstolen kan man ikke forvente at statsråden kan gi de mest utdypende svarene.

Men jeg vil peke på én ting, og det går på legemiddelloven § 20, altså det som har med naturmidler å gjøre. En enstemmig komite ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til lovendring i forbindelse med det som har med medisinsk reklame å gjøre. I dag blir bl.a. påstanden «hjelper mot sår hals», som jeg var inne på i mitt innlegg, tolket som medisinsk reklame. Spørsmålet mitt til statsråden er om han raskt vil sette i gang en gjennomgang av hvordan denne paragrafen blir tolket, slik at man får en tolkning av medisinsk reklame som er i tråd med vanlige folks rettsoppfatning av hva dette dreier seg om.

En annen ting som jeg også vil vise til, som står i innstillingen, er det som har med egenandeler og referanseprissystemet å gjøre. En enstemmig komite viser til det som står i proposisjonen, at man i forbindelse med St.prp. nr. 1 for 2000-2001 vil komme tilbake til den evalueringen som ECON holder på med nå i forbindelse med referanseprissystemet. Kan statsråden bekrefte at det er målsettingen også for denne regjeringen, slik at man snart kan få en evaluering av referanseprissystemet nettopp med tanke på kanskje å redusere de enorme egenandelsøkningene som dette systemet har påført pasientene.

Statsråd Tore Tønne: Jeg takker representanten Nesvik for hans overbærenhet med at jeg ikke kan gå i detaljer når det gjelder alle sider ved det fremlagte forslag. Men i dette tilfellet kan jeg bekrefte at vi vil gjennomgå begge de sakene som representanten her tok opp, og at arbeidet med evalueringen av referanseprissystemet allerede er i gang.

Annelise Høegh (H): Jeg syntes jeg hørte at statsråden i sitt innlegg sa at han vil vurdere å stille strengere faglige krav til apotekeierne eller til dem som driver apotek, dersom noe skulle tilsi det. Jeg vet ikke om statsråden kan si noe mer om det var noe spesielt han tenkte på – det er jo ganske mange og konkrete krav i proposisjonen, både til eier og til driver av apotek – om det faktisk er slik at helseministeren føler behov for å ha ytterligere fullmakter for å stille strengere faglige krav, eller om jeg har misforstått, at det ikke lå noe mer i det han sa, utover det som ligger i proposisjonen. Det var det ene.

Det andre er det som jeg for så vidt var inne på i mitt innlegg: Skal konkurransen få virke fra dag én, er det viktig at den nye apotekloven kan tre i kraft så fort som overhodet mulig. Det er klart det er et stort forskriftsarbeid som skal gjøres i departementet, men noen kapitler er viktigere enn andre for at ikke Apokjeden og dens forbindelse skal få satt seg for mye før andre slipper til og kan bidra til den konkurransen som skal komme forbrukerne til gode. Vil statsråden se på om det er mulig å få en raskere ikrafttredelse, iallfall av kap. 2 og 3, enn det den tidligere helseministeren antydet, for han antydet vel at det ikke var mulig å komme med forskrifter på dette området før i juli neste år, altså i 2001 – hvis jeg husker riktig – og da går det jo veldig lang tid før noe skjer? Det er mitt andre spørsmål til statsråden.

Statsråd Tore Tønne: Jeg hadde ikke i tankene vurdering av strengere faglige krav enn det det er hjemmel for i loven, slik den nå er fremmet. Det jeg sa, var at de om nødvendig vil bli skjerpet i forhold til hvordan de faktisk er i dag, men det er det etter min vurdering hjemmel for i lovforslaget.

Når det gjelder spørsmålet om ikrafttreden, kan jeg i grunnen ikke si annet om det nå enn at jeg selvfølgelig for det første vil se på hvilke muligheter vi har for en rask ikrafttreden av loven. Om det er muligheter for at enkelte deler av loven kan gis ikrafttreden tidligere enn andre, skal også bli vurdert.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Berit Brørby (A): Jeg vil først be om unnskyldning for at jeg ikke var til stede da jeg ble ropt opp i sted.

Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer til den nye apotekloven.

Det anbefalte forslaget til ny apoteklov er en riktig og etter min mening også nødvendig liberalisering og konkurranseutsettelse av apotekleddet. Loven vil gi positive effekter både for forbrukerne og for samfunnet, men bare dersom den får anledning til å virke etter intensjonene.

På sidene 21 og 22 er det fra komiteens side uttrykt en ganske kraftig uro over kjededannelser. Det er bekymringsfullt at dagens apotekere gjennom sitt selskap Apokjeden allerede i forkant av lovens behandling i Stortinget aktivt arbeider for å vanskeliggjøre konkurranse fra nye aktører. Apokjeden er et kjedeselskap som organiserer nesten 90 pst. av dagens 392 apotekenheter. Dersom selskapet får tid til å gjennomføre sin strategi, vil dette innebære at dagens private apotekmonopol i hovedsak vil bli opprettholdt. Det betyr at den effektivisering og modernisering av det norske apotekvesenet som Sosial- og helsedepartementet har lagt opp til i lovforslaget, vil bli langt vanskeligere å få gjennomført.

Et annet forhold Stortinget bør merke seg, er at Apokjeden allerede har inngått eiermessig integrering med den finske legemiddelgrossisten Tamro. Tamro er den dominerende grossist i Sverige, Danmark og Finland, men har også betydelig virksomhet i Baltikum og i Nordvest-Russland. Apokjedens medlemmer forplikter seg til å gjøre sine framtidige innkjøp hos Tamro, og konsekvensen er at Apokjedens dominerende monopolstilling i apotekleddet raskt kan ta bort det økonomiske grunnlaget for de to andre legemiddelgrossistene i Norge, dersom Apokjedens strategi om sterk markedsdominans gjennom en samlet og koordinert opptreden av dagens apotekere lykkes.

Det er derfor maktpåliggende at forholdene legges til rette for reell konkurranse i apotekmarkedet. Sosialkomiteen understreker selv at det av konkurransemessige grunner er viktig at loven trer i kraft så snart som mulig, og at departementet prioriterer forskriftsarbeidet. Loven hjemler videre at de enkelte bestemmelser i loven kan tre i kraft til ulik tid. De deler av loven som omfatter tildeling av nye apotekkonsesjoner, bør derfor settes i kraft så raskt som praktisk mulig. Jeg vil understreke nettopp det representanten Høegh stilte spørsmål om i sin replikk til statsråden.

Departementet foreslår å praktisere et midlertidig konsesjonstak i sentrale strøk. Det er særlig knappheten på farmasøytisk arbeidskraft som har vært departementets begrunnelse for å foreslå et slikt konsesjonstak innledningsvis. I denne sammenheng synes jeg det er grunn til å merke seg at det i hovedsak er antall resepter – og ikke nødvendigvis antall apotek – som bestemmer behovet for farmasøyter på apotekene. Antall resepter forventes jo ikke å øke som følge av en ny apoteklov. På denne bakgrunn synes jeg for min del at det foreslåtte konsesjonstaket må bli praktisert veldig pragmatisk. Det er rom for minimum 150 nye apotek i Norge når vi sammenlikner oss med andre land. Norges Apotekerforening sier jo selv i sin publikasjon «Apotekene i tekst og tall for 1999» at den går inn for at det opprettes inntil 250 nye apotek.

I departementet er man også åpen for tildeling av nye apotekkonsesjoner allerede fra 1. juli 2000, slik at vi kan få en reell konkurransesituasjon i apoteksektoren så snart som mulig. Jeg tror det vil være viktig, nettopp for å ivareta dette hensynet, at man utdeler nye apotekkonsesjoner raskt.

Det er mange ting å si om den nye apotekloven, men kanskje det aller viktigste konkurransefortrinnet som kan tildeles også de andre grossistene nå, er at loven raskt iverksettes.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.