Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Olav Alstad (A) (ordfører for sak nr. 1): Regjeringen har invitert Stortinget til å være med på å vedta en ny lov, angrerettloven, som også skal avløse den nåværende angrefristloven, og Stortinget gir sin tilslutning til det forslaget som Regjeringen har lagt fram. Det skjer selvsagt ikke uten uenighet, men i all hovedsak er det en enstemmig komite som slutter opp om lovforslaget.

Hensikten med forslaget er å styrke forbrukernes rett til informasjon og til å kunne angre seg. Det gjelder i særskilte salgssituasjoner der forbrukerne ofte ikke kan se varen eller danne seg et inntrykk av tjenesten. Ikke minst med den utviklingen som vi ser på Internett, vil dette være en lov som vil bli stadig mer viktig.

Det gjøres noen avgrensninger i enkelte situasjoner som ikke vil omfattes av loven, bl.a. småkjøp under 300 kr, et beløp som har stått stille i alle de år, og som det bør vurderes å øke etter hvert.

Ett av de områdene det er uenighet om, gjelder forholdet til klubber som sender ut en vare jevnlig, f.eks. bokklubber, plateklubber o.l. De har tidligere hatt et unntak fra loven, men flertallet ønsker nå å ta bort dette unntaket. Det innebærer at man f.eks. kan sende tilbake bøker man ikke er fornøyd med. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er imot dette.

Nå er det kanskje ingen grunn til å tro at det blir så veldig store endringer, med massiv tilbakesendelse av bøker eller andre varer som man får på denne måten. Vi slår bl.a. fast at returkostnadene skal dekkes av forbrukerne, samt at eventuelle forseglinger må være intakt. Dermed tror jeg at det vil bli begrensede endringer i dette forbruket som følge av denne loven. Men samtidig er det viktig at alle kjøp omfattes av det lovverket vi lager, for det er veldig enkelt å se for seg at et sånt unntak også kan få uante konsekvenser og være egnet til å misbrukes for å fremme salg på andre måter.

På denne bakgrunn vil jeg absolutt anbefale det lovforslaget som ligger her.

Per Sandberg (Frp) (ordfører for sak nr. 2): I denne proposisjonen legges det fram forslag om endringer i lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår.

Både direktivet om sammenlignende reklame og direktivet om fjernsalg er allerede innarbeidet i EØS-avtalen. Når det gjelder sammenlignende reklame, foreslås det at denne gjennomføres som en forskrift, og at hjemmelen for dette tas inn i markedsføringsloven. Når det gjelder fjernsalg derimot, som er et minimumsdirektiv, foreslås det på flere punkter å utøve noe mer beskyttelse for forbrukeren.

Målet med disse direktivene må være at hver enkelt i størst mulig grad selv skal få lov til å bestemme om en ønsker å motta kommersielle budskap i sin private sfære. Det er derfor hyggelig at det er en tverrpolitisk enighet i komiteen om å styrke forbrukerens sikkerhet, beskyttelse og rettigheter.

Det er litt urovekkende at Statens institutt for forbruksforskning tidligere i år har foretatt en undersøkelse som viser at ca. 30 pst. av nettbrukerne har opplevd å bli utsatt for såkalt spamming, det vil si at man mottar uønsket e-post med reklame.

Med tanke på hvordan utviklingen innenfor reklame har vært de siste årene, er det klart at vi trenger effektive begrensninger for å skjerme forbrukerene. Dette har også Forbrukerombudet tatt til orde for en rekke ganger.

Vi kan kort se på de midlene som brukes til markedsføring, kontra det som brukes til vern av forbrukeren:

Det er viktig at vi ikke trekker lovene og reglene for langt slik at vi i for stor grad begrenser bedriftenes mulighet til å markedsføre sine varer. «Tips en venn»-metoden er en markedsføringsmetode som settes i gang av en bedrift, mens tipsene frivillig sendes videre mellom forbrukerne. Her står flere interesser mot hverandre, og vi mener at det her er et behov for ytterligere utredninger fra departementets side.

Selv om det er en relativt bred politisk enighet om disse lovendringene, er partiene likevel splittet når det gjelder enkelte deler av forslaget. Fremskrittspartiet og Høyre mener bla. at forslaget om forhåndssamtykke fra forbrukeren for markedsføringshenvendelser via e-post, tekstmeldinger og telefaks bryter med prinsippet om teknologinøytral regulering, som ble slått fast bl.a. i stortingsmeldingen om elektronisk handel. Gjennom et slikt krav til forhåndssamtykke vil lovverket favorisere vanlig adressert reklame. Dette vil være konkurransehemmende for norske bedrifter, samt at det er lite rasjonelt å presse store deler av reklamen inn som papirreklame.

Videre er det svært gledelig at vi har fått et forbud mot negativt salg, som består i at avsenderen gir inntrykk av at mottakeren har en betalingsforpliktelse hvis han eller hun ikke returnerer det mottatte. Denne salgsmåten er i større og større grad blitt benyttet av postordrefirmaer og setter ofte mottakerene i svært vanskelige situasjoner. Spesielt eldre mennesker har en tendens til bare å betale fordi de ikke kjenner de returordningene eller de rettighetene som eksisterer.

Det er videre viktig at komiteen har samlet seg om at innstikk i aviser og andre trykksaker som er adressert til en abonnent, eller som er solgt gjennom løssalg, ikke kan oppfattes som uadressert reklame. Dette er utrolig viktig for norske aviser, da de i stor grad er helt avhengig av disse inntektene for å overleve. Det er også viktig å påpeke at dette er til forbrukerens beste, i form av at abonnentprisen eller løssalgprisen blir redusert.

Det er også videre viktig at komiteen har samlet seg om departementets foreslåtte lovbestemmelser som klargjør gjeldene rett for «forkledd» reklame. Det er viktig at markedsføringen fremstår som markedsføring overfor forbrukeren, slik at forbrukeren kan skille mellom reklame og annen generell informasjon og på bakgrunn av den kunnskapen ta sine forbrukervalg.

Til slutt bare noen få ord om angrerett. Der har det, som saksordfører for sak nr. 1 allerede har sagt, stort sett vært enighet i komiteen. Det er et punkt som skiller seg ut, og det gjelder bokklubber. Jeg vil gi uttrykk for at Fremskrittspartiet var veldig i tvil på det området. Det er klart at det kunne ha vært fristende i ettertid når man har fått opplysninger som ikke har vært dokumentert tidligere, å skifte standpunkt, men vi håper i hvert fall at det vedtaket som nå blir gjort på det området, vil vise at forbrukeren også på en måte blir vant til det nye systemet, slik at vi ikke får noen større utgifter verken for forbruker eller for bokklubbene, på linje med det som vi har sett i Sverige.

Til slutt vil jeg fremme de forslagene som ligger i innstillingen, og mindretallsforslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): I og med at det er stor enighet om det fleste spørsmål innenfor angrerettloven, har jeg ikke tenkt å berøre det så mye i mitt innlegg, bare konsentrere meg om det punktet hvor vi er litt uenige og har fremmet et eget forslag sammen med Senterpartiet. Det gjelder § 12 nytt annet ledd, hvor vi foreslår følgende formulering:

«Ved medlemskap i klubber og lignende hvor det inngås avtale om løpende utgivelser av ikke fastlagt omfang, omfattes ikke de enkelte bestillinger som ledd i medlemsavtalen av bestemmelsene i dette kapitel.»

Kristelig Folkeparti er enig i hensikten med angrerettloven, at det er viktig å etablere nettopp sikkerhetsmekanismer som sikrer forbrukerbeskyttelse. Vi mener imidlertid at det også må kunne gjøres unntak fra angrerettlovens forbrukerbeskyttelsesregler dersom det er særskilt behov for det. Derfor ønsker ikke Kristelig Folkeparti å legge sten til byrden og vanskeliggjøre situasjonen for bokklubbene og deres virksomhet. Vi mener de gjør et viktig arbeid, og forslaget fra Regjeringen vil på dette området gjøre virksomheten til bokklubbene vanskeligere.

Det er viktig å huske på at en stor del av salget av norsk skjønnlitteratur nettopp har skjedd gjennom medlemskap i en bokklubb. Det er etablert gode og trygge rutiner i denne typen handel, og det er verdt å merke seg at forbrukere som kjøper bøker gjennom bokklubber, kanskje har vel så omfattende informasjon om hva de kjøper, som de som kjøper bøker i bokhandelen. Med andre ord kan vi si at forbrukerne på mange måter får et bedre beslutningsgrunnlag ved kjøp gjennom bokklubb enn ved kjøp i butikk.

Vi vet også at forlagene har vært spesielt urolige for utgivelser av større verk etter at Regjeringen fremmet dette forslaget. Utgivelsene av verk er allerede truet på grunn av de store investeringer som er knyttet til dem, og hvis det blir slik at man kan velge ut hvilke bøker i et verk man ønsker å ha, blir det svært uforutsigbare rammer for forlagene.

Det er også grunn til å minne om at slik lovverket er i dag, er det fullt mulig å angre. Man må da betale portoen og et lite gebyr for å sende en bok tilbake til der den kommer fra. Og det er jo fullt mulig.

Kristelig Folkeparti mener at de bokklubbene vi har i Norge i dag, er viktige for å sikre distribusjon av norsk litteratur, en litteratur som allerede er utsatt for sterk konkurranse, ikke minst fra utlandet. Kristelig Folkeparti går på dette grunnlaget mot Regjeringens forslag i denne paragrafen.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som står i innstillingen.

Presidenten: Ola T. Lånke har tatt opp det forslaget han selv refererte til.

Trond Helleland (H): De to lovendringsforslagene vi behandler i dag, gir forbrukerne bedre beskyttelse og større rettigheter. Ot. prp. nr. 62 for 1999-2000 gjelder endringer i markedsføringsloven, og mange vil nok glede seg over at vi nå gjør det forbudt å kreve betaling for varer, tjenester eller ytelser hvor det ikke er inngått en skriftlig avtale. De såkalte kataloghaiene har skapt mye hodebry for næringsdrivende opp gjennom årene, og gjennom den foreslåtte lovendring settes det forhåpentligvis nå en stopper for denne svindelvirksomheten.

Men det har de siste årene dukket opp nye måter å kommunisere på, Internett, e-post, tekstmeldinger osv. Komiteen ber departementet utrede forhold knyttet til «spamming» og «tips en venn»-funksjonen. e-forum, som er en norsk organisasjon som arbeider for å få renslige forhold og felles opptreden blant norske nettbutikker, er opptatt av at man får en grundig gjennomgang av alle disse forholdene. Dette ønsket slutter komiteen seg til, og ber altså departementet utrede dette.

Høyre er opptatt av at netthandel foregår i et globalisert marked. Den nye økonomien er jo kjennetegnet ved at landegrensene er blitt underordnet. På den bakgrunn er det viktig at Norge ikke lager strengere markedsføringsregler på dette området enn andre europeiske land. Jeg vil minne om at Stortinget i vår behandlet stortingsmeldingen om elektronisk handel og forretningsdrift. Her innledet en samlet næringskomité med følgende:

«Komiteen …mener Norge skal være et foregangsland innenfor produksjon og bruk av informasjons- og kunnskapsteknologi. For å nå dette målet må de samlede rammebetingelsene for IKT-basert næringsliv være internasjonalt konkurransedyktige.»

På denne bakgrunn mener Høyre at strengere regulering i Norge enn i andre europeiske land av denne type markedsføring vil svekke norske bedrifters muligheter til å konkurrere. Resultatet kan bli at norske virksomheter flytter nettbutikkene sine til utlandet, enten fysisk eller gjennom å plassere servere og internettadresser i andre land med mer liberale regler. Det vil i så fall være et selvskudd som alle vil tape på.

Telefonmarkedsføring blir av de fleste oppfattet som slitsomt mas, men realiteten for mange bedrifter og ikke minst frivillige organisasjoner er at dette er en meget viktig metode for å selge egne tjenester og produkter. Høyre støtter ikke forslaget om å utrede om man skal lage register hvor man må registrere seg for å få denne typen telefoner. Vi mener det må være som i dag, at en kan reservere seg mot dette gjennom å bli oppført i et sentralt reservasjonsregister. Jeg har lyst til å legge til at det kan være viktig å sjekke hvordan dette registeret faktisk fungerer, og passe på at folk virkelig ikke får telefoner når de har bedt seg reservert mot dette.

Etter at Ot.prp. nr. 62 ble lagt fram, ble plutselig avisenes rett til å sende ut aviser med innstikk trukket i tvil. Komiteen slår nå fast at avisene skal ha denne muligheten. For mange aviser er dette en betydelig inntektskilde, og ved å fjerne denne ville avisene i større grad framstått med en blanding av reklame og redaksjonelt stoff. Abonnerer man på en avis, abonnerer man på hele produktet. Posten BA har argumentert kraftig mot dette og sammenlignet det med uadressert reklame, noe komiteen altså er uenig i. Det er nå forbudt å levere ut uadressert reklame i postkassene til dem som har reservert seg,.

Når det gjelder Ot.prp. nr. 36 for 1999-2000 om angrerett ved fjernsalg, har saksordfører redegjort for den saken på en god måte. Jeg vil bare legge til at når det gjelder bokklubbene, gjør de en stor innsats for spredning av litteratur. Det er ingen som betviler det, og ingen som er imot den påstanden. Det vi har gjort i denne saken, er å gi forbrukerne en mulighet for å sende bøker tilbake dersom de skulle ha glemt å avbestille. Dette gjør også at bokklubbene får de samme konkurransevilkår som nettbokhandlere og vanlige bokhandlere. Det er viktig å understreke at angreretten har en kostnad også for kundene; de må selv betale det det koster å returnere boken, noe som vil gjøre at de aller fleste velger å beholde den istedenfor å returnere den.

Ågot Valle (SV): SV vil verne om forbrukerrettighetene. Reklamen får et stadig mer aggressivt uttrykk og invaderer oss på stadig nye områder. Utgangspunktet vårt er da som hos de andre som har hatt ordet her, at den enkelte skal kunne bestemme om en ønsker å motta kommersielle budskap i den private sfæren, og at forbrukervernet skal sikres.

SV er stort sett enig i de endringene som foreslås i angrerettloven og i markedsføringsloven. Jeg vil derfor bare begrunne våre forslag der vi ikke er enige, og har våre egne forslag.

Alle har vi vel ergret oss over når telefonen kimer, kanskje aller helst midt i en middagslur, og den mest profesjonelle og invaderende stemmen skal få oss til å kjøpe et eller annet. Grunnet overraskelsesmomentet er det lett å si ja til et kjøp. Telefonsalg er etter vår mening – og ikke bare etter vår, men også forbrukermyndighetenes mening – den mest aggressive markedsføringsmetoden forbrukerne blir utsatt for. Det er større behov for forbrukerbeskyttelse her enn ved andre fjernsalgsformer.

Markedsundersøkelser viser at ni av ti forbrukere er negative til denne salgsformen. En enstemmig komite sier også i innstillinga til angrerettloven at det er behov for større forbrukerbeskyttelse ved telefonsalg.

Så kan man si at det bare er å reservere seg mot telefonsalg. Og det er rett – det fins en reservasjonsordning. Men SV er enig med Forbrukerombudet i at det er det rimeligste at den aktive handlingen skal den som ønsker å formidle reklamen, ha ansvaret for.

Det er riktig at en del virksomheter uten faste utsalg har basert seg på telefonsalg. Et krav om forhåndssamtykke kan ramme disse. Dette tilsier at det bør etableres overgangsordninger. SV er enig med Forbrukerrådet, som sier at den virksomhet som har gjort seg avhengig av en markedsføringsmetode som 90 pst. av forbrukerne er uenig i, burde vurdere andre markedsføringstiltak.

På vegne av SV fremmer jeg da forslag til ny § 2 b første ledd, som gjelder forhåndssamtykke også for telefonsalg. Og som en konsekvens av det vil vi stemme mot § 2 b andre ledd.

Når det gjelder angrerettloven, har vi et eget forslag til § 7 bokstav d – og jeg innrømmer at det er ikke noe veldig omfattende forslag. Men det går ut på at opplysningsplikten før avtaleinngåelse skal gjelde ved alle avtalevilkår, slik også forbrukermyndighetene har tatt til orde for, og ikke bare «vesentlige avtalevilkår», slik Regjeringen og komiteflertallet foreslår. Begrepet «vesentlig» kan som kjent tøyes, og da er det ikke forbrukerrettighetene som står i fokus.

På vegne av SV fremmer jeg det forslaget som er inntatt i innstillingen til angrerettloven.

Presidenten: Representanten Ågot Valle har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Frank Willy Larsen (A): Det er til odelstingsproposisjonen om markedsføringsloven jeg har tenkt å knytte noen kommentarer. Jeg viser til den redegjørelsen som saksordfører Per Sandberg hadde i stad, og slutter meg i det store og hele til den. Jeg har bare lyst til å knytte noen kommentarer til uadressert reklame og innstikk.

Det er slik at det i dag ikke finnes bestemmelser i markedsføringsloven som omfatter uadressert reklame. Det foreslås i denne forbindelsen å innføre et forbud mot uadressert reklame til forbrukere som klart har gitt uttrykk for at dette ikke er ønskelig. Departementet har lagt til grunn at uadressert reklame rammes uansett distribusjonsform. I forhold til reservasjonsretten mot uadressert reklame har komiteen foreslått en oppklarende tilleggsbestemmelse som omhandler innstikk. Det foreslås at innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret i aviser og andre trykksaker, ikke skal anses som uadressert reklame. Jeg vil forsøke å gi en prinsipiell begrunnelse for dette forslaget.

Det følger av hele tenkningen rundt ytringsfrihet og redaksjonell frihet at lovgiver i svært liten grad skal kunne gripe inn i redaktørens frihet til selv å bestemme hvilket redaksjonelt produkt han eller hun ønsker å levere sine abonnenter. Det må være opp til redaktøren å avgjøre hva som er ønsket andel reklame i avisen som leveres. Abonnenter som ikke liker avisens profil, har selvfølgelig også muligheten til å si opp sitt abonnement. Det må også være opp til redaktøren å avgjøre om reklamen skal presenteres side om side med redaksjonelt stoff, eller om det skal samles i egne bilag, såkalte innstikk.

Innstikk som åpenbart er en del av hovedproduktet, kan ikke karakteriseres som uadressert reklame, fordi man må se det slik at ved å tegne et abonnement kjøper man hele produktet. Det kan heller ikke oppfattes som uadressert i og med at det kun går til dem som abonnerer, og ikke til dem som ikke har tegnet abonnement. Hele poenget er at reklameinnstikk som omfattes av redaktørens ansvar, ikke kan oppfattes som uadressert reklame.

Skulle den situasjon oppstå at det sammen med avisen distribueres reklame som ikke omfattes av det redaksjonelle ansvar, er det å oppfatte som uadressert reklame, noe forbrukeren skal ha mulighet til å reservere seg imot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.