Are Næss (KrF) (ordfører for saken): I innstillingen til utjamningsmeldinga uttalte sosialkomiteen:

«En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser, er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige transportmidler, og komiteen vil understreke at det vil være bedre – både økonomisk og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte til transport enn å la dem gå over på uføretrygd.»

I forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldinga vedtok et enstemmig storting å be Regjeringen fremme lovforslag som sikrer funksjonshemmede dekning av transportutgifter til arbeidsreiser når vedkommende ikke kan benytte kollektivtransport.

På bakgrunn av dette har representantene Helge Bjørnsen og Olav Gunnar Ballo fremmet forslag om endring i folketrygdloven slik at funksjonshemmede skal kunne gis reisestøtte til arbeidsreiser når vedkommende ikke kan benytte kollektivtransport, når slikt tilbud ikke er tilgjengelig eller funksjonshemningen i seg selv gjør egen transport umulig.

Forslagsstillerne viser også til at det er Regjeringens og Stortingets uttalte politikk at flest mulig skal få mulighet til å forsørge seg ved eget arbeid, og at det har vært et uttalt politisk ønske at samferdselssektoren skulle ta et større ansvar for å gi tilbud også til funksjonshemmede, og de fremmer forslag om endring i folketrygdloven § 8-14.

En enstemmig komite slutter seg til intensjonen i forslaget og viser til brev av 31. januar 2001 fra sosialministeren, der hun opplyser at hun i samarbeid med flere departementer arbeider med å iverksette forsøk på dekning av arbeidsreiser for funksjonshemmede som ikke kan bruke offentlige kommunikasjonsmidler. Evalueringen fra forsøket vil danne grunnlag for utformingen av en fremtidig ordning med transportstøtte til arbeidsreiser.

Komiteen har merket seg at sosialministeren tar sikte på å legge saken frem for Stortinget i forbindelse med revidert budsjett 2001.

På denne bakgrunn fremmes det ikke noe konkret lovforslag fra komiteens side, men komiteen understreker viktigheten av at prøvetiltakene iverksettes raskt, slik at det så snart som mulig kan utformes en ordning med transportstøtte til arbeidsreiser også for personer som har et varig behov for spesialtransport for å komme i arbeid.

Det er viktig at det legges til rette for at flest mulig får anledning til å forsørge seg ved eget arbeid. Dette er viktig både av hensyn til den enkelte og av hensyn til samfunnet. Flest mulig bør gis anledning til å utvikle sin arbeidsevne og få den tilfredsstillelse som det gir å yte et arbeid. Dette vil også bidra til at utgiftene til uføretrygd reduseres.

Komiteen støtter som sagt intensjonen i forslaget og regner med at sosialministeren legger saken frem for Stortinget som planlagt, og at ordningen kan iverksettes så snart som mulig. På denne bakgrunn foreslår komiteen at Dokument nr. 8:2 for 2000-2001 vedlegges protokollen.

Karin Andersen (SV): Jeg er glad for at denne saken endelig ser ut til å få en løsning, men jammen tar ting tid. Dette er jo en av de snubletrådene som folk med funksjonshemninger har opplevd. Jeg har hatt opptil flere henvendelser fra unge mennesker som ikke har kunnet ta imot fast arbeid, men som tvert imot har måttet fortsette å gå på attføring eller andre stønadsordninger under arbeidsmarkedsetaten, og noen har til og med mistet det tilbudet i påvente av en ordning med transportstøtte.

Det er mange paradokser i dette, syns jeg. Det viser seg at en person f.eks. kan ha rett til bil for funksjonshemmede og personlig assistent, mens man samtidig ikke har råd til en annen tjeneste som koster mye mindre, nemlig å kunne ta taxi til jobben hvis man trenger det.

Det er mange funksjonshemmede som ikke ønsker personlig assistent, det er mange funksjonshemmede som syns at det å måtte ta førekort for en bil tilpasset funksjonshemmede er ganske strevsomt og vanskelig, og som ikke ønsker å påta seg det store løftet det er i tillegg til å klare handikapet sitt.

Jeg tror at vi kanskje er nødt til å begynne å tenke på noen nye prinsipper når det dreier seg om ulike ytelser til dem som trenger bistand på ulike områder. Hvis jeg går tilbake til det eksemplet jeg nevnte, med en person som f.eks. har rett til både handikapbil og personlig assistent, er jo det en ganske dyr ordning. Det hadde jo gått an å tenke seg et system som var slik at hvis man faktisk har rett til så mye, så kunne man få rett til å disponere den summen, og innenfor den summen kunne man i konferanse med fagperson sjøl få bestemme hva slags hjelpemidler man ville ha.

Det har jo også vært noen andre ganske pinlige eksempler, der folk som har hatt kreftbehandling, har kunnet få støtte til parykk, men ikke til hatt f.eks. Det er noen slike regler som blir helt meningsløse i praksis. Vi er nødt til å få dette inn i et system der vi kan få tilpasset hjelpemidlene til dem som trenger dem, og ikke omvendt. Jeg tror på ingen måte at det kommer til å bli dyrere.

Så har jeg behov for å si at jeg syns at det tar altfor lang tid å få på plass sjøl slike småordninger som dette. Dette dreier seg også om modernisering av offentlig sektor. Dette dreier seg om å få vekk alle de molbohistoriene som gjør at folk mister tilliten til oss og til systemet.

Dette har jo Stortinget nå sagt flere ganger, og sosialkomiteen har også hatt oppe en bestemmelse som dreier seg om akkurat samme tema, men som går på at man har endret bestemmelsen slik at det ikke bare er lidelser i bevegelsesapparatet som gir rett til midlertidig støtte til transport. Så jeg stusser nok litt over at det ikke har vært mulig å få denne enkle, lille ordningen på plass. Nå har det altså gått nesten et år, og det skal gå over et år før vi får den på plass, og det når vi vet at det sitter ungdommer rundt omkring som trenger denne ordningen for å kunne ta imot et jobbtilbud de faktisk har. Så jeg er litt flau over at vi er så trege når det gjelder såpass enkle saker, og jeg skjønner ikke hva risikoen skulle være ved å få slike ordninger på plass litt fortere. Jeg tror faktisk ikke at folk står i kø for å snyte oss i forbindelse med slike ordninger. Jeg tror at hvis vi skal sette inn et støt mot dem som prøver å lure offentlig sektor for penger og bistand, er det på helt andre sektorer vi skal sette inn støtet og fokusere for å komme ulike former for slikt misbruk til livs. Så jeg er veldig glad for at dette kommer, men jeg tror nok at både storting og regjering her er nødt til å sette farten litt opp hvis vi ikke skal komme i en litt pinlig situasjon i forhold til hva vi ikke er i stand til å ordne opp med.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.