Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Lian (A) (ordfører for saken): Denne odelstingsproposisjonen inneholder elleve saker om endringer i folketrygdloven. Komiteen har merknader i forhold til tre av disse.

Det gjelder for det første punkt 2 i innstillingen om felles regelverk for opptreningsinstitusjoner og helsesportssentra m.m., såkalte spesielle helseinstitusjoner, i folketrygdloven § 5-20.

Som saksordfører bad jeg i brev til Helsedepartementet datert den 4. mai 2001 om en presisering av punktet om å etablere en lik finansieringsordning for alle institusjonene ved at det ytes stønad til drift etter satser, som kan variere, og at alle institusjonene skulle kunne ta egenandeler. Usikkerheten gikk spesielt på om også de fire spesielle helseinstitusjonene som hører inn under sykehusloven, og nå spesialisthelsetjenesteloven, også skulle innføre egenandeler.

Svarbrevet fra Helsedepartementet datert den 8. mai gav uttrykk for at det med dette forslaget til endring i folketrygdloven ikke er foreslått at det skal innføres egenandeler for disse fire.

Komiteen har også merket seg at de faglige krav til tjenestene skal knyttes til spesialisthelsetjenesteloven, og det som gjelder det økonomiske oppgjøret, skal knyttes til folketrygden. Ved å innføre denne felles hjemmelen viser komiteen til at dette ikke betyr at en går bort fra prinsippet om å tilpasse folketrygdens driftstilskudd til hver enkelt institusjons oppgaver og opplegg.

Under behandlingen av denne saken har komiteen imidlertid mottatt mange henvendelser fra institusjoner som føler usikkerhet i forhold til konsekvensene av dette forslaget. I sin planlegging av behandling har disse institusjonene samlet søkere i grupper med svært like behandlingsbehov for å kunne gjennomføre en best mulig og effektiv behandling. Bekymringen fra disse er at hvis trygdekontorene etter dette endringsforslaget skal vurdere hver enkelt søknad, er de usikre på om det kan føre til en mindre effektiv inntaksprosedyre og behandling. En slik ekstra saksbehandling strider mot alle prinsipper for moderne, offentlig forvaltning.

Med bakgrunn i disse henvendelsene ber jeg, som saksordfører, om at departementet utreder virkningene av denne endringen.

Det overordnede mål for oss er å organisere behandlingstilbudet til beste for pasientene. Dette må skje innenfor et tidsperspektiv som er akseptabelt, og ved en ansvarlig utnyttelse av forutsigbare økonomiske rammebetingelser.

Når det gjelder punkt 8 i innstillingen om presisering av reglene om godkjenning av skade eller sykdom som yrkesskade i folketrygdloven § 13-2, viser flertallet til en interpellasjon om dette den 2. mai i år, hvor justisministeren uttalte at Regjeringen skal sette ned et offentlig utvalg for å vurdere forenklinger. Arbeiderpartiet og Høyre avventer dette utvalget, mens et mindretall har et forslag nå om at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ. Jeg regner med at mindretallet redegjør for forslaget.

Under punkt 10 i innstillingen, om overgangsstønad, forholdet til andre folketrygdytelser m.m., folketrygdloven § 15-14 første ledd, har Fremskrittspartiet en egen merknad.

Når det gjelder de andre åtte forslagene til endring, har komiteen ingen merknader.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Kristelig Folkeparti synes det er bra at en hele tiden prøver å forenkle og klargjøre folketrygdloven. Vi støtter de fleste endringene. Men vi kan ikke gi støtte til et felles regelverk for opptreningsinstitusjonene og helsesportsentrene slik saken er forelagt i dag. Det er meget uklart hva Regjeringen egentlig mener.

I proposisjonen argumenteres det for at opptreningsinstitusjonene og helsesportsentrene ikke er prinsipielt forskjellige og derfor bør ha en lik finansieringsordning. Det innebærer «at alle institusjonene skal kunne ta egenandel».

I brev fra helseministeren datert 8. mai i år presiseres det at forslaget om å innføre felles hjemmel for stønad til begge typer institusjoner ved en felles forskrift i folketrygdloven § 5-20, ikke innebærer at det innføres egenandeler ved de spesielle helseinstitusjonene som i dag er fritatt for egenandeler. Hva blir da endringen?

Brukerne er ikke i tvil om at et felles regelverk vil medføre at en til nå egenandelsfri helsetjeneste vil bli pålagt egenandel. Både Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Norges Handikapforbund har protestert kraftig.

Nordlandsforskning har påvist at funksjonshemmede har lavere inntekt enn befolkningen for øvrig. Dette var en av grunnene til at sosialkomiteen i forbindelse med rehabiliteringsmeldingen uttalte at det er uakseptabelt at mennesker som har behov for rehabilitering, ikke kan få dette på grunn av begrensninger i privat økonomi. Det var dette som også lå til grunn for at en samlet komite innførte en lik egenandel på alle opptreningsinstitusjonene.

Det er med undring en ser at regjeringen Stoltenberg alt i revidert nasjonalbudsjett vil øke denne egenandelen, et knapt halvår etter vedtaket i Stortinget. Kristelig Folkeparti vil vente til den nye rehabiliteringsplanen er ferdig. Mange opptreningsinstitusjoner sliter med økonomien, og det må snart komme en avklaring. Endrede rammebetingelser for helsesportsentrene må utredes nærmere. På denne bakgrunn stemmer vi mot forslaget til § 5-20.

Vi vil også stemme mot forslaget til folketrygdloven § 13-2, og fremmer i stedet et forslag om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag om endringer som fører til at «vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ», og at vedtaket er forpliktende for alle som har forpliktelser i forhold til yrkesskade. En slik ordning vil forenkle situasjonen både for den skadde arbeidstakeren og for saksbehandlingen både i trygdeetaten og i forsikringsselskapene.

Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti under folketrygdloven § 13-2.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp det forslag hun refererte til.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg skal ikke forlenge debatten så veldig mye.

Når det gjelder punktet om opptreningsinstitusjonene, er vi på linje med representanten Woie Duesund, og jeg støtter fullt ut det representanten sa fra talerstolen. Vi vil også stemme mot den paragrafen, og står bak det forslaget som ligger der.

Det jeg tar ordet for, gjelder den interpellasjonen som undertegnede hadde 2. mai, som hadde med yrkesskade å gjøre. Dette er en veldig viktig sak. Det er veldig viktig at de som blir rammet av dette, nå får en bedre mulighet både til å legge fram saken sin, til en enklere saksgang og ikke minst et enklere oppgjør.

Det viser seg at veldig mange faktisk føler at man ikke bare blir rammet av en yrkesskade, men man får et nytt slag i ansiktet når man skal måtte gå det som jeg dessverre må si virker som en kanossagang, før man oppnår de ytelsene man har krav på. Men det er jo sånn at det dessverre ikke er flertall for det forslaget som vi står bak, om å be Regjeringen legge fram for Stortinget forslag om endringer i lov om folketrygd som fører til at «vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ og blir gyldig for andre ytelsesgivere».

Jeg synes det er veldig trist at man nå ikke tar dette steget, strekker ut denne hånden til dem som kommer i denne situasjonen, og sørger for en gang for alle at vi nå får løst saken. Så er ikke tilfellet, og det må vi bare ta til etterretning.

Fremskrittspartiet står alene om én merknad, og den handler om at arbeidsinntekt i utlandet ikke gir opptjening til folketrygdytelser i Norge, og «bør heller ikke etter disse medlemmers mening inngå i inntektsgrunnlaget ved inntektsprøving av ytelser fra folketrygden».

Fremskrittspartiet viser imidlertid til at Stortingets flertall støttet de endringsforslagene som Regjeringen fremmet i Ot.prp. nr. 46 for 1998-99, og viser til merknader i Innst. O. nr. 8 for 1999-2000 til punkt 15 om inntektsprøving av alderspensjon ved inntekt i utlandet. Fremskrittspartiet vil imidlertid støtte forslaget til endring av § 15-14 første ledd for å unngå forskjellsbehandling av ytelsesmottakere fra folketrygden.

Når det gjelder folketrygdloven § 13-2, om yrkesskade, vil Fremskrittspartiet stemme imot.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg bad om ordet for å kommentere SVs syn på to saker. Det ene er i forhold til § 5-20 og sammenslåing av retningslinjene for helseinstitusjoner og opptreningssentre. Det vi har sett av utviklingen i det siste når det gjelder opptreningssentre i seg selv, er jo veldig uheldig, nemlig at man over tid har hatt et skille mellom gruppe 1- og gruppe 2-institusjoner, der man helt rimelig har hatt forskjellige refusjonsordninger. Forskjellene viskes mer og mer ut, og så ser man at institusjoner som i utgangspunktet har vesentlig høyere kostnader til drift – gruppe 1-institusjonene – fordi de også har et mye bredere tilbud å gi, til dels får mindre refusjoner enn gruppe 2-institsjonene. Det ligger litt på siden av denne problemstillingen, og det er jeg fullt klar over, men her tar man et skritt til og slår sammen retningslinjene for helseinstitusjoner og opptreningssentre. Det er litt uklart for SV hvordan man tenker langsiktig med en sånn ordning, men her mener også SV at man har ingen grunn til å forhaste seg. Man kan se på en utredning om rehabilitering og komme tilbake med det som en egen sak senere. Vi vil gå imot forslaget til lovendring når det gjelder § 5-20 i lov om folketrygd.

Så til yrkesskader. Når det gjelder yrkesskader, må det være svært uhensiktsmessig sånn som man bruker ressursene i dag. Vurdering av yrkesskade er en komplisert medisinsk vurdering i kombinasjon med å se på regelverket. Det å fastsette graden av medisinsk invaliditet, som man jo bestemmer ved en yrkesskade, er en type fagmessig vurdering som krever lang trening, som krever god innsikt, og som ikke minst fort gir store avvik hvis ulike instanser skal foreta den vurderingen parallelt. Det som da helt åpenbart må være hensiktsmessig, er å utvikle en kompetanse i regi av folketrygden, der man sikrer en faglighet i vurderingen, selvfølgelig med nødvendige ankeinstanser, som man jo også har i dag, helt fram til trygderetten, men der de ulike forsikringsselskapene må forholde seg til den avgjørelsen som så Rikstrygdeverket tar. Det som ellers oppstår, er jo en situasjon der man får store, til dels uforklarlige avvik mellom de ulike forsikringsselskapene. Man bruker store ressurser først på at leger innenfor folketrygden, altså rådgivende leger, skal foreta en vurdering, og man tar avgjørelser, og så skal den som søker om en ytelse, gjennom den samme kanossagangen i regi av et eller annet privat forsikringsselskap. Det er så åpenbart at dette er uhensiktsmessig, at det burde ikke være vanskelig for Regjeringen allerede nå å ta det grepet som gjør at man samordner dette til én ordning.

Nå vet ikke jeg om begrepet «svin på skogen» er et parlamentarisk eller uparlamentarisk uttrykk, men i den grad det kan brukes, er det klart at når det gjelder yrkesskader, har Regjeringen flere ting i sitt skap som bør komme fram.

SV har fremmet forslag når det gjelder yrkessykdom og sidestilling med yrkesskade, spesielt når det gjelder belastningslidelser. Vi har fått flertall i Stortinget for at Regjeringen skulle utrede dette videre og komme tilbake til Stortinget med det som egen sak, men det er nå gått i hvert fall to år uten at noe har skjedd. Jeg vil ha nevnt her at det er på høy tid at den saken ferdigbehandles fra Regjeringens side, og at man må forvente i løpet av høstsesjonen i det nye stortinget at den saken kommer tilbake til Stortinget. Det foreligger allerede en fagvurdering fra yrkesmedisinere med en tilråding om at man på visse vilkår bør godkjenne yrkessykdommer, og da spesielt belastningslidelser, og inkludere disse innenfor yrkesskadebegrepet.

SV slutter seg til de forslag som ellers foreligger, men vi vil ha med de anmerkningene som jeg har anført her.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet sin medlem i sosialkomiteen er Ola D. Gløtvold. Han er ikkje medlem av Odelstinget – difor eit noko variert engasjement frå senterpartihold når det gjeld saker i Odelstinget.

Frå oss òg korte merknader på to punkt. For det fyrste er vi med i det forslaget som både Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og SV allereie har omtalt her, og som gjeld vedtak om yrkesskade. Vi ynskjer òg at dette vedtaket skal fattast i eitt kompetent organ, og vil ha ei sak tilbake til Stortinget i forhold til det.

Det andre gjeld rehabilitering. Her er skapt forventingar når det gjeld rehabilitering. Stortinget har tidlegare gitt si tilslutning til ei melding som vart lagd fram av sentrumsregjeringa – «Ansvar og meistring» – der eit sentralt element var ein lokal koordinator.

Sentrumsregjeringa sette òg i gang eit arbeid i forhold til eigendelar, eit tak l og eit tak 2. Det siste var for å skjerma kronikarar og storforbrukarar av helsetenester. Vi frå Senterpartiet er ikkje nøgde med at Arbeidarpartiet har lagt denne utgreiinga til side. Det var ei utgreiing der Stortinget hadde slutta seg til intensjonane, der det verkeleg var ynskjeleg med ei sortering i forhold til eigendelar. No seier Arbeidarpartiet i budsjettet at det er ei gjennomsnittleg eigenbetaling med om lag 3 000 kr for dei tenestene som ikkje er omfatta av frikortordninga. For mottakarar av grunn- og hjelpestønad er samla eigenbetaling på 8 000 kr pr. år pr. person utanom frikortordninga. Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at enkelte brukarar og grupper har hatt samla eigendelar som langt overstig gjennomsnittstala.

Vi frå Senterpartiet er ikkje nøgde med at Regjeringa ikkje finn det mogeleg å etablera eit utgiftstak for utgifter som menneske med kroniske lidingar og funksjonshemma blir belasta med, og som andre ikkje har.

Så la Regjeringa inn lågare eigendelar, bl.a. knytte til opptreningsinstitusjonane, som ein kompensasjon i budsjettet for år 2000. Det nemnde finansministeren seinast i førre spontanspørjetime. Men så opplever ein altså at eigendelane til opptreningsinstitusjonane aukar. Det dreier seg om 190–220 kr pr. døgn. I seg sjølv er 30 kr ikkje noko stort beløp, men det inneber faktisk 840 kr i ekstra kostnad for ein som treng fire veker på opptreningsinstitusjon. Det betyr faktisk at det er mange som vil måtta avstå frå opphald på opptreningsinstitusjon sjølv om behovet heilt klart er til stades.

Når Regjeringa i den saka som vi no har til behandling, fremjar forslag om fellesforskrifter for opptreningsinstitusjonar og helsesportsenter, vil vi frå Senterpartiet understreka at eit slikt forslag ikkje skulle ha vore fremja utan at ein hadde hatt ein prosess på førehand, der ein høyrde dei instansane dette gjeld, der ein visste kva følgjer dette kom til å få. Ein burde òg sjå dette i samanheng med ein samla rehabiliteringsplan. Det er årsaka til at Senterpartiet finn å måtta røysta imot det forslaget som er fremja i dag. Vi synest det er svært mangelfullt greidd ut.

Statsråd Tore Tønne: Jeg konstaterer at komiteen slutter seg til alle forslagene i denne samleproposisjonen. Forslagene gjelder mindre realitetsendringer samt lovtekniske justeringer med sikte på klargjøring og forenkling. De har knapt noen økonomiske konsekvenser. Jeg finner derfor ikke grunn til noen detaljert redegjørelse for de enkelte forslag.

På et par punkter har det imidlertid vært spørsmål om fortolkninger, som gir grunn til visse presiseringer. Det gjelder først og fremst forslaget til endring i bestemmelser i folketrygdloven som gjelder for opptreningsinstitusjoner og de spesielle helseinstitusjoner, herunder helsesportsentra.

I dag er det slik at det ytes stønad til disse med hjemmel i to forskjellige paragrafer i folketrygdloven. Opphold ved opptreningsinstitusjoner støttes med hjemmel i § 5-22, mens de spesielle helseinstitusjoner får dekket sine driftsutgifter med hjemmel i § 5-20.

Regjeringens forslag går ut på å utarbeide en felles forskrift for de to typene av institusjoner. En slik forskrift skal ha hjemmel både i spesialisthelsetjenesteloven og i folketrygdloven, og for sistnevntes del i den nevnte § 5-20. Derfor foreslås en endring i denne paragrafen. Med denne endringen vil det bli hjemmel for at begge typer av institusjoner kan få økonomisk stønad etter samme bestemmelse i loven.

Forslaget til lovendring vil gjøre det lettere å se ulike tilbud i sammenheng. Samtidig er det viktig, og selvsagt fullt mulig, å ta vare på det særpreg som bl.a. helsesportsentra har utviklet.

Selv om det på denne måten etableres et felles hjemmelsgrunnlag for økonomisk stønad og oppgjør, betyr ikke det at det innføres én felles ordning for stønad og oppgjør. Og det er vel her det har oppstått visse tolkningsspørsmål. Siden hensikten med forslagene bl.a. har vært å bidra til klargjøring, vil jeg benytte også denne anledningen til å presisere at forslaget om felles hjemmelsgrunnlag ikke innebærer noe forslag om innføring av egenandel for opphold i de spesielle helseinstitusjoner, herunder i helsesportsentra.

Jeg har også merket meg at det etter fremleggelsen av proposisjonen er kommet motforestillinger mot en forutsetning i proposisjonen om at trygdeetaten også for de spesielle helseinstitusjoner skal godkjenne det enkelte opptreningsopphold. Som det fremgår av proposisjonen, vil en slik endring medføre noe merarbeid for trygdeetaten. I lys av dette og de øvrige problemer den foreslåtte endring kan medføre, er jeg kommet til at det ikke er hensiktsmessig å gjøre denne forutsetningen gjeldende. Det blir med andre ord heller ikke slik at trygdeetaten i fremtiden skal godkjenne det enkelte opphold ved de spesielle helseinstitusjonene.

Utover dette vil jeg kort nevne at folketrygden gir visse særfordeler utover det ordinære stønadstilbud ved yrkesskader. For å få slike særytelser må skaden eller sykdommen være godkjent som en yrkesskade. Departementet foreslår å presisere at et trygdekontors godkjenning av yrkesskade bare skal gjelde i forhold til de særytelser trygdekontoret har kompetanse til å innvilge, og ikke for ytelser som avgjøres f.eks. av et fylkeskontor. Formålet er bl.a. en noe raskere og enklere saksbehandling i mindre alvorlige yrkesskadesaker.

Et mindretall i komiteen har fremmet forslag om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om endringer, slik at vedtak om yrkesskade fra ett kompetent organ skal være bindende i forhold til andre ytelsesgivere. Jeg vil i den sammenheng kort vise til at det blir nedsatt et offentlig utvalg for å vurdere organisering og saksbehandling på yrkesskadeområdet. I den sammenheng vil også de forhold ved saksbehandlingen som tas opp av mindretallet, bli vurdert.

Annelise Høegh (H): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet fordi Høyres synspunkter er godt redegjort for av andre partier, men det var representanten Magnhild Meltveit Kleppa som fikk meg til å gripe ordet.

Det skal stor frimodighet til å hevde, slik jeg oppfattet representanten Meltveit Kleppa, at Bondevik-regjeringen var spesielt opptatt av å vise tilbakeholdenhet når det gjaldt å innføre nye og øke gamle egenandeler i helsevesenet. Det er ikke riktig. Sjelden har noen regjering lagt frem forslag om så store økninger i egenandeler som regjeringen Bondevik rakk å gjøre på to år. Og det er direkte uriktig å påstå, slik jeg tror representanten Meltveit Kleppa gjorde, at regjeringen Bondevik fremmet forslag om både et tak 1 og et tak 2. Det var det et flertall som de daværende regjeringspartier ikke var med i, som påla regjeringen å komme tilbake med – hvilket de iallfall ikke rakk.

Høyre er tilhenger av egenandeler i helsevesenet – moderate egenandeler. Vi tror det er fornuftig for å styre ressursene dit hvor det er mest behov for dem. Det er ikke urimelig at man bidrar med visse egenandeler for mange helsetjenester, og derfor har vi tidligere gått inn for at helsesportssentrene og opptreningsinstitusjonene bør ses på i denne sammenheng. De er ikke så ulike, så når vi har til dels store, høye egenandeler ved opptreningsinstitusjonene, mens det ikke er egenandeler ved helsesportssentrene, har vi foreslått at man bør se på dette og heller få felles egenandeler for begge typer institusjoner under den forutsetning at egenandelene ved opptreningsinstitusjonene kan reduseres, for de er etter hvert blitt så pass høye at det faktisk hindrer mange i å benytte seg av de tilbudene, som jo er viktige for å kunne komme raskere tilbake i arbeid, eller for å kunne bli rehabilitert. Derfor støttet vi forslaget som ble fremlagt i forbindelse med budsjettet for inneværende år, om å senke egenandelene ved opptreningsinstitusjonene, og derfor har vi ikke til hensikt – tror jeg jeg kan avsløre – å støtte forslaget om at den senkningen bare skal vare et halvt år, slik Regjeringen nå har funnet på å foreslå.

Jeg håper at Stortinget med stort flertall, om ikke enstemmig – kanskje til og med det – vil avvise dette når vi kommer til behandlingen av revidert. Men jeg faller altså for fristelsen til å flagge også der, siden noen skryter av ting de ikke har gjort, men kanskje burde ha gjort.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.